OverStortinget

Det er urolige tider. Det er fortsatt krig på vårt kontinent. Det som har vært den største og fremste sikkerhetsgarantien for Norge – USA – truer på ramme alvor med å annektere land fra en av våre nordiske naboer. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig. Det er alvor. Derfor var det riktig av statsministeren å vedkjenne i nyttårstalen at «vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge». Det er ikke fordi jeg vil være en krigshisser, men fordi det er på høy tid med tydelig tale fra statsministeren. Da vi i Venstre for to år siden sa det samme, kalte statsministeren det for en uansvarlig måte å snakke på. Jeg er glad for at statsministeren nå kaller en spade for en spade. Det er nemlig viktig at vi snakker tydelig og klart til folk om den sikkerhetssituasjonen vi står overfor. Det er nemlig helt vanlige folk og næringsliv i Norge som er fundamentet for beredskapen vår mot krise og krig. Sammen med forsvar, politi og andre beredskapsaktører er det de som skal trå til, om krisen inntreffer. Jeg vet at folk i Norge stiller opp når det er alvor, men det må de bli snakket ordentlig til om – alvoret som preger den tiden vi lever i, og om hvilke forventninger som stilles til hver enkelt av oss, til næringslivet og til politikken. Så til den konkrete diskusjonen i dag – regjeringens plan for Norge. For å si det slik er det veldig lett for alle partier å slutte seg til regjeringens plan: trygghet for økonomi, for arbeids- og næringsliv, for barn og unge, for helse og for landet. Det er alle partier for, også Venstre. Det er også mulig å være enig i veldig mange av målene som listes opp: 150 000 flere i jobb, 130 000 nye boliger, økt bruk av kunstig intelligens i offentlig sektor, klimamålene skal nås, naturtapet skal reduseres, konkurransekraften skal styrkes, mer og bedre læring i skolen – for å ta noe. Planen har imidlertid to store svakheter. For det første – og minst viktig – lister planen i hovedsak opp en rekke utredninger og målsettinger det allerede er fattet vedtak om på Stortinget, eller løfter som regjeringen har lansert tidligere. For det andre – og langt viktigere – lanseres ikke ett nytt tiltak for å nå målene og ambisjonene i planen. I den grad det er noe nytt, er det enda flere utredninger og enda flere utvalg som skal settes ned. Det er ingen reell plan for Norge regjeringen har lansert. Norge står overfor en rekke store utfordringer som regjeringens plan ikke svarer på. Den løser ikke klimakrisen, ikke rekrutteringskrisen i skoler og barnehager og ikke de store økonomiske utfordringene vi har i kommunesektoren. Det er heller ikke en plan for å hjelpe næringslivet. Heller ikke internasjonalt vil regjeringen at Norge skal gå i front. Det er ingen stor satsing på Ukraina. Regjeringen vil fortsette å ta imot et rekordlavt antall kvoteflyktninger, og det legges ikke opp til noen ny debatt om Norges sikkerhetspolitiske posisjon når verden endrer seg. Planen inneholder ingen svar på hvordan Norge skal styre egen vekstevne og innovasjonskraft. Det er ingen svar på hvordan vi skal omstille norsk økonomi. Det er heller ingen svar på hvordan vi skal reformere offentlig sektor, bruke ressursene bedre og skape bedre tjenester for folk flest. Uten konkret politikk blir det mål og målsettinger som forblir akkurat og kun det. Vi har fra forrige periode dessverre altfor god erfaring med svulstige mål som forvitret – den konkrete politikken manglet. Et slikt eksempel er klima. Natur og klima skulle i den forrige regjeringsplattformen være rammene for all politikk. I stedet ble natur og klima rammet av all annen politikk. Vi kan dessverre slå fast at klimamålene for 2030 utvilsomt er begravet ettersom regjeringen ikke har tenkt å gjøre noe for å nå dem. Det blir ikke uten kostnader. Problemet i norsk klimapolitikk har lenge vært at hver gang en frist for å nå mål for utslipp nærmer seg, begynner vi å snakke om et nytt mål lengre fram i tid. Nå varsles det at man vil legge fram en plan for å nå målet for 2035. Det gjør man samtidig som Arbeiderpartiet i Stortinget om noen uker vil stemme mot 43 konkrete forslag fra Venstre som ville ha gjort det mulig å nå målene. Det viktigste for Arbeiderpartiet framstår å være at det er Arbeiderpartiet som bestemmer, og mindre viktig hva som bestemmes. Regjeringen tenker at det er lurt å gi seg selv et stort handlingsrom til å inngå flertall i alle retninger og lansere en politisk plattform uten politiske tiltak, men det gir samtidig retningsløs styring av landet. Det er ikke det vi trenger i den tiden vi er i nå.