Videoopptak

Videoopptakene fra Stortinget er reservert abonnenter. Start 2 dager gratis og se dette innlegget umiddelbart.

Lås opp opptak →

Innlegg · 8. jan 2026

Hans Andreas Limi
Hans Andreas Limi
Fremskrittspartiet·Akershus

SakMøte torsdag den 8. januar 2026 kl. 10

Innlegget

En av pilarene i Regjeringens plan for Norge er «trygghet for økonomien». For norske husholdninger og bedrifter fremstår nok dette mer som et hyggelig ønske om å ta igjen noe av det tapte fra de siste fire årene enn en konkret plan for trygghet og økonomisk handlefrihet. Jeg vil starte med noe som er veldig konkret: verdien av norske kroner. Den norske kronen har svekket seg med nesten 20 pst. mot dollar, euro og danske kroner siden Støre-regjeringen tiltrådte 14. oktober 2021. Til og med den svenske kronen har blitt 11 pst. dyrere siden 2021. Dette er et mønster, ikke tilfeldig bevegelser. Det er et markant fall i tilliten til norsk økonomi og til Norge som et attraktivt land å plassere pengene i, til tross for at vi har det høyeste rentenivået i Vest-Europa. Dette rammer folk flest, gjennom høyere priser på importerte varer, dyrere utenlandsreiser og høyere rente som følge av importert inflasjon. Det er en stor utfordring at rentebelastningen for norske husholdninger er den høyeste siden tidlig på 1990-tallet. Det betyr at tusenvis av familier må kutte i helt nødvendige utgifter – ikke fordi de har levd over evne, men fordi regjeringen har ført en politikk som har presset renten opp og ikke bidratt til å få den ned. Det er verdt å minne om at i valgkampen lovet Arbeiderpartiet «rentekutt for alle» – ikke rentekutt for noen, ikke rentekutt på sikt, men rentekutt for alle. Det har kommet to rentekutt, men etter 14 rentehevinger. Norges bank sier selv at de ikke har hastverk med å sette renten ned. I valgkampen hevdet Arbeiderpartiet at de bidro til å dempe presset i økonomien. Nestleder Tonje Brenna uttalte i Dagens Næringsliv 3. september at Arbeiderpartiet fører en politikk som «legger til rette for at renten går videre ned». Men dette stemmer ikke. Norge har ført en ekspansiv finanspolitikk i flere år. Denne regjeringen har brukt de store pengene på å øke de offentlige utgiftene istedenfor, som Fremskrittspartiet vil, å redusere utgiftene for å la folk og bedrifter beholde mer av sine inntekter. Ifølge SSB har økte offentlige utgifter ni ganger større effekt på press i økonomien enn skattelettelser – ni ganger større. Likevel er det nettopp offentlige utgifter regjeringen fortsetter å øke. Det har blitt dyrere å leve i Norge de siste årene, dyrere enn i flere andre land. Hvis vi ser på Big Mac-indeksen – som er et uformelt, men anerkjent mål på kjøpekraftsparitet og sikkert kjent av regjeringen – har den mest populære burgeren til McDonald’s blitt over 30 pst. dyrere i Norge siden 2021. I burgerens hjemland, USA, er prisveksten på drøyt 20 pst. Vi har dårligere kjøpekraft nå enn i 2021, til tross for de to seneste årene med lønnsvekst. Regjeringens plan henger ikke sammen med konsekvensen av regjeringens politikk – det er utfordringen. Økonomisk handlefrihet og trygghet skapes av forutsigbarhet og ansvarlighet i den økonomiske politikken. Norske bedriftseiere opplever ikke trygge og forutsigbare rammebetingelser, men de opplever mangel på forutsigbarhet, bl.a. i skattepolitikken, og da er regjeringens svar en kommisjon. Regjeringens skatteøkninger har først og fremst rammet vårt næringsliv, og avgiftsøkningene treffer norske familier og pensjonister. Nå er det boligeiernes tur. Mange fikk sjokk da de mottok skattekortet for 2026 på grunn av oppjusterte boligverdier med hilsen fra regjeringen og stortingets flertall. Fremskrittspartiet advarte, og vi stemte imot. Ny modell for verdsetting av boliger kan gi mange titusener i økt formuesskatt og eiendomsskatt. Mange av dem som rammes, er pensjonister med nedbetalt bolig og lav pensjon. De har ikke økonomi til å betale den økte skatteregningen. Hva er Arbeiderpartiets svar? Jo, selg boligen eller lån penger til å betale skatten. Det bidrar ikke til trygghet for privatøkonomien. Det er ille hvis vi ender der at det bare er de aller, aller rikeste som har økonomisk evne til å eie noe i Norge. Norge trenger ikke en plan med gode intensjoner, men en politikk som tar hensyn til folks og bedrifters økonomi, som bidrar til økt tillit til norsk økonomi, demper inflasjonspresset og bidrar til lavere rente. Dessverre – det gjør ikke regjeringens plan.

Kilde: data.stortinget.no · offentlig referat