OverStortinget

De siste årene har krig og konflikt kommet nærmere. Autoritære regimer vokser fram. Et vern mot det autoritære bygges ikke bare med militær styrke. Det bygges med sterke fellesskap, med verdier som frihet og menneskeverd og med en økonomi som gir trygghet og muligheter. I møte med dette blir regjeringens plan for Norge lite forpliktende og uklar i prioriteringene. Viktigheten av familien som en grunnenhet i samfunnet er åpenbart en blindsone hos regjeringen. Planen vi diskuterer i dag, har ikke ett ord om familiens betydning. Ordet familie står tre ganger i planen: to ganger tilknyttet innvandring og en gang som en konstatering av at familiene har fått en mer presset økonomi. Samtidig har Norge lavere fødselstall, mange familier sliter med å få hverdagen til å gå opp, en av fire fryktet at de ikke hadde råd til å feire jul, og mange gruer seg til å gå på butikken. Politiske tiltak og institusjoner kan gjøre mye, men kan aldri erstatte familien med sin ubetingede kjærlighet som man ikke finner noe annet sted, og som er en stadig større mangelvare i et samfunn som jakter på perfeksjon, produksjon og prestasjon. Det er i familiene den grunnleggende læringen skjer fra dag én, den læringen som handler om ansvar, tillit, tilgivelse, omsorg og raushet – ja, verdier som bygger et godt samfunn, trygghet og motstandskraft. Familiene må få tid og fleksibilitet, ikke mer statlig detaljstyring, og barndommen skal ikke være et prosjekt som er styrt av staten fra morgen og til kveld. Regjeringens plan har fagre ord om skole, lesing og skjerm, men realiteten er en annen. Det er bare satt av nok midler til en halv ekstra lærebok per elev. Gode råd er viktig, men enda viktigere er konkrete endringer, som økt aldersgrense, som aldersverifisering på sosiale medier og som at barn ikke skal ta med seg skoleskjermen hjem uten begrensninger, og vi venter fortsatt på handling. Norsk økonomi må rustes for å tåle geopolitisk risiko, konflikter og handelskrig, og status er at det er lite lukrativt å starte bedrift med store visjoner i dette landet, og at vi har en eierskapsbeskatning som forhindrer norskeide bedrifter framfor å heie dem fram. Det er ikke likegyldig hvor i landet vi har bedrifter, og hvem som eier dem. Norsk næringsliv er verdibærere og viktig for norsk beredskap. Regjeringens plan nevner heller ikke trossamfunnene, en samfunnskraft som i 1 000 år har bygd fellesskap, gitt håp og hjulpet mennesker. Troen er grunnleggende i manges liv, og trossamfunnene er grunnleggende i vårt samfunn. Frivilligheten som trossamfunnene bidrar med, er helt avgjørende, og når kriser rammer lokalsamfunn, er det kirken som er det naturlige og viktige samlingspunktet. Trossamfunnene er en viktig del av beredskapen vår. Utviklingspolitikk er også sikkerhetspolitikk, men regjeringens plan gir også her få svar. Vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, samtidig som bistandsbudsjettet aldri har hatt en lavere andel til fattigdomsreduksjon. Nå er ikke tiden inne for at Norge følger etter andre land og gjennomfører store kutt til verdens fattigste. Norge blir ikke tryggere av at færre jenter får skolegang. Norge blir ikke tryggere av at flere lever i ekstrem fattigdom, og Norge blir ikke tryggere av at flere må flykte. Effektiv bistand er investering i en mer stabil verden, mot ekstremisme og mot nye pandemier og migrasjon, og det fremmer også norske interesser og sikkerhet. Regjeringens plan skaper noen overordnede visjoner og tanker, men lite konkret handling. Det gjenstår.