Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema. I årene framover vil antallet mennesker med demens dobles, så det betyr veldig mye for dem det gjelder, og selvfølgelig også for alle pårørende og mennesker rundt. En god demensomsorg handler om å sikre gode helsetilbud og avlastningstilbud og god kompetanse, behandling og pårørendeomsorg. Det handler grunnleggende sett om å sikre et demensvennlig samfunn. Der trengs det store endringer i tiden som kommer. Demenssykdom er som å miste autopiloten. Det sa Ellen til meg da jeg var på besøk på Trondhjems Hospital, som for øvrig har veldig gode tilbud også til spesielt unge med demens. Jeg mener at det at det er som å miste autopiloten, er veldig godt forklart for oss som står rundt. Det betyr at en samfunnsendring må til. Det er ikke bare i helsevesenet vi må ha god kunnskap om demenssykdom, det gjelder også i øvrig lokalsamfunn. For eksempel kan butikkansatte ha stor betydning for hvordan det vil bli i en kø hvis det kommer mennesker med demenssykdom som blir stående i køen. Hvordan løser vi den situasjonen? Det gjelder også bussjåfører, kaféansatte og ikke minst alle oss rundt, for jeg tror det er mangel på kunnskap også hos oss enkeltpersoner. Så er det viktig at vi har gode programmer for unge som har demenssykdom, og deres pårørende, og at vi styrker det, sånn at det ikke er tilfeldig hva slags tilbud man får. Det må ikke avhenge av hvilken kommune man bor i. Statsråden nevnte hjernehelsestrategien i sitt innlegg. Jeg vil bare si at den venter vi på. Den har egentlig vært på bordet lenge, så jeg ser fram til at regjeringen vil levere på det. Interpellasjonen i dag har i stor grad handlet om mennesker i siste livsfase som får demenssykdom. Denne uken fikk Syver Blindheim og familien Livsvernprisen. Jeg tror vi alle gjennom tv-programmet Team Pølsa har blitt veldig godt kjent med Syver og hans viktige kamp og det fantastiske arbeidet som han og flere har gjort med tanke på bekjempelse av og forskning på barnedemens. Han har virkelig bidratt til å vise fram hva barnedemens er, og han har bidratt til at vi har banebrytende forskning på barnedemens i Norge. Det trengs det mer av. Når regjeringen legger fram sin demensplan, vil jeg også minne om at vi trenger mer forskning på barnedemens, og at det også må være en del av demensplanen som regjeringen legger fram.

Hovedvekten i dette forslaget gjelder tilfluktsrom, men det er også en annen situasjon i flere av sykehusene som er bygget og investert i de siste årene, som er veldig urovekkende. Det er nettopp at det bygges for lite, at det bygges uhensiktsmessig og i tillegg at det må gjøres store justeringer – til og med etter at byggene står ferdig. Det leder meg over til forslag nr. 2, som er et mindretallsforslag fra Høyre og FrP. Jeg vil varsle at vi kommer til å støtte det forslaget. Det er helt essensielt at vi framover klarer å bygge sykehus som er hensiktsmessige, som tar innover seg befolkningsøkningen, og som ikke er for små i det de står ferdig.

Det er et alvorlig bakteppe for saken vi behandler nå. Over lang tid har tilfluktsrom, i hvert fall i min oppvekst, blitt sett på som en overlevelse fra en annen tid, som noe det ikke ville være behov for noe mer, siden krig i Europa bare skulle være en utenkelighet. Situasjonen er jo dramatisk forandret, og det må vi ruste oss for med bedre beredskap militært, i befolkningen generelt og selvsagt også ved å styrke helseberedskapen. Tilfluktsrom og beskyttelsestiltak er en helt sentral del av den beredskapen. Derfor er det også helt avgjørende at vi får kartlagt behovene for tilfluktsrom i tradisjonell forstand, men også for andre tiltak som er mulig å få på plass for bedre beskyttelse. Utgangspunktet er Stortingets vedtak, og det står. Jeg mener at disse forslagene i tilrådingen ikke svekker Stortingets vedtak, men snarere er et tillegg både for å få styrket beredskapen, for å få på plass en kartlegging og også for å se fleksibelt på hva slags typer tiltak som skal på plass for å styrke beredskapen. Jeg vil også, som flere andre har vært inne på, peke på tiltaket rundt vann og vannforsyning på sykehus. Jeg er veldig glad for at vi som samlet komité går inn for det forslaget.

Jeg må også si at jeg er ganske skuffet over statsrådens svar i replikkordskiftet og debatten her. Det er greit at man har et talepunkt som man refererer til, men det som faktisk står igjen som det store budskapet, er at her er regjeringen og FrP og Høyre egentlig helt enig i hvordan ulike aktører er på helsesiden. Det spiller ingen rolle hvem som leverer en tjeneste, så lenge det er billigst og det svarer på anbudsdokumentet. Det står i sterk kontrast til hvordan vi har forstått ideell sektor, og hvordan det er viktig å forstå ideell sektor for å legge til rette for vekst. Men selvsagt: Hvis det ikke er viktig for regjeringen at det finnes ideelle aktører, da er det heller ikke viktig hvem som leverer tjenestene, at ideell sektor opprettholdes, eller at det er vekst i ideell sektor. Da kan man jo også forstå hvorfor Arbeiderpartiet ikke mener at man bør ta i bruk ideell sektor istedenfor å opprette offentlige tilbud som er i direkte konkurranse med de ideelle. Men har ideelle en egenverdi på bakgrunn av verdigrunnlag, på bakgrunn av at man ikke tar ut profitt, ja, da må også ideell sektor sikres. Ideell sektor har også andre forpliktelser enn private aktører, gjerne andre pensjonsavtaler, andre langsiktige avtaler, som gjør det vanskeligere å konkurrere på lik linje med private, og nettopp derfor har det vært så viktig å sikre egne konkurranser. Nettopp derfor har Oslo tatt det i bruk. Det i prinsippet å støtte at det er egne konkurranser, men si at det skal tas i bruk der det er mest mulig hensiktsmessig – da frykter jeg at det bare er noe som vil stå på papiret, og noe man ikke reelt sett ønsker å ta i bruk.

Jeg må si at jeg egentlig blir ganske bekymret av måten statsråden omtaler de ulike aktørene i helsevesenet på, og det er nettopp denne måten å omtale ideelle på som gjør at ideelle nå blir skvist ut. Tidligere i replikkordskiftet sier statsråden at det er pris og kvalitet, som om det på en måte er det eneste som betyr noe, men de ideelle er viktige aktører fordi de også har en egenverdi. Det har en egenverdi at vi har ideelle aktører. De bringer med seg noe annet, spesielt i deres verdigrunnlag. Da handler det faktisk ikke bare om pris og kvalitet i en tjeneste. Det handler om at vi skal ha ulike aktører som kommer inn med ulike perspektiver, også inn i helsetjenesten, og det er viktig for folk å kunne benytte det når de trenger det, på ulike måter. Derfor er mitt spørsmål til statsråden om statsråden er enig i at ideelle skiller seg ut og har en egenverdi, og om det er et mål å ta i bruk flere ideelle aktører i helsevesenet.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [10:48:22] (ordfører for saken): Forslagene omhandler tiltak både for å styrke ideell sektor og for å reservere anbud for ideelle aktører. Komiteen står samlet om at ideelle aktører har vært viktig for velferdstilbudet i Norge historisk. Ideelle aktører har avdekket behov og fylt dem – fram til det offentlige etter hvert har tatt over. Høyesterett har slått fast at reservasjonsadgangen i anskaffelsesforskriften er i tråd med EØS-retten. Den slår fast at anskaffelser av universelle og solidariske helse- og sosialtjenester kan reserveres for ideelle organisasjoner. Støstad-utvalget anbefalte å etablere en registerordning og en juridisk definisjon av ideelle velferdsaktører, og dette har også fått bred støtte fra høringsinstansene. Jeg går videre til å omtale KrFs posisjoner i saken. Ideelle aktører blir skvist fra to sider. Det er på den ene siden fra dem som ønsker mer offentlig styring. Ideelle aktører kastes ut med badevannet når man forhindrer private. På den andre siden er det når man ivrer etter å tilrettelegge for private aktører uten at det tas hensyn til ideelles egenart, og de ideelle blir skvist ut i en konkurranse om pris. Derfor var reservering for anbud en utrolig viktig seier for KrF. Det var også helt avgjørende at Høyesterett kom til konklusjonen at det ikke strider med EØS-avtalen. KrF støtter arbeidet som foregår med registerordning. Det er allerede vedtatt med KrFs støtte i Stortinget, og KrF vil også støtte det som er tilrådingen i saken. Det som nå virkelig hindrer ideell vekst, er når det offentlige oppretter konkurrerende tilbud til ideelle. For ideelle aktører er det helt avgjørende å ha langsiktig forutsigbarhet og at det offentlige ikke aktivt går inn og oppretter tilbud som skviser dem ut. Det er også helt avgjørende at det ikke ender med å bli en ren priskonkurranse, men at man faktisk ivaretar at det skal være både kvalitet i tjenestene og gode arbeidsvilkår. Jeg avslutter med å ta opp det som også er KrFs forslag i saken.

Jeg vil begynne med å takke for debatten og ulike perspektiver. Det er likevel sånn at jeg opplever det som svært problematisk at Helsedirektoratet og departementet får beskjed om at et firma gjør noe som bryter norsk lov og bidrar til å reklamere for surrogati, og at det som er reaksjonen på det, er å sende et brev til aktøren og håpe at de innretter seg, og så ikke gjøre noe mer med det. Jeg vil understreke at alle barn er velkomne, og at vi må legge til rette for alle barn, uavhengig av hvordan de har blitt til, og sikre gode rammer rundt det, men det er ikke i veien for å ha en etisk diskusjon eller tydelige rammer rundt surrogati. Jeg har også merket meg at et flertall av Bioteknologirådets medlemmer mener at norske borgere ikke bør ha en sanksjonsfri mulighet til å omgå norsk regelverk via surrogati i utlandet, nettopp fordi det i praksis gir et signal om at det potensielt er greit å utnytte kvinner i andre land til tjenester vi altså ikke aksepterer i Norge. Jeg mener dette er en sak vi i større grad må løfte fordi det går ut over sårbare kvinner, og fordi vi potensielt sett kan komme i kritiske situasjoner, som representanten Toppe viste til i sitt innlegg. Når vi er så tydelige på det etiske rammeverket i Norge, mener jeg også at vi har et ansvar for å sikre at det ikke er fritt fram å benytte seg av det i utlandet.

Jeg vil først uttrykke at jeg har stor ydmykhet og respekt for den smerten og fortvilelsen som ufrivillig barnløse opplever. Det er ingen som ønsker en sånn type sorg eller frustrasjon for noen. Likevel mener vi, og de fleste andre partier, at det et sted går en grense for hva man bør tillate for å løse en slik situasjon. Når ble et barn noe som kan bestilles, noe man kan be noen andre om å lage? Og når ble det greit å se på kvinnens kropp som noe som kan brukes for å bære fram et barn for andre? Når ble svangerskapet og fødselen noe en kan få andre til å utføre, og når ble det greit å anse svangerskap og fødsel som arbeid, eller som en tjeneste? Surrogati krysser nettopp grensen for hva som er etisk akseptabelt, og det utfordrer menneskesynet. Det utfordrer synet på kjøp og salg av mennesker og menneskers kropp. Stadig flere får utført surrogati i utlandet. Derfor er mitt spørsmål hva regjeringen ønsker å gjøre for å motvirke dette, når også norske firmaer reklamerer for hjelp med surrogati. Er det noe man mener er akseptabelt? Er det noe man mener skal bare tilpasses inn i norsk lovverk, eller er det noe man ønsker å ta et virkelig oppgjør med? Regelverket i Norge straffer ikke det å benytte seg av surrogati i utlandet. Vi har andre regler der de samme reglene gjelder for sexkjøp i utlandet, som i Norge, og det er også andre måter å løse en regelverksendring på, som gjør at vi får færre som benytter seg av surrogati i utlandet. Hvis vi mener det er etisk problematisk i Norge, og hvis vi mener at en åpning for dette i Norge vil medføre at sårbare kvinner kan bli utnyttet, må vi også ta et oppgjør med det når det skjer med nordmenn som drar til utlandet.

Surrogati er som kjent forbudt i Norge, og det er et bredt flertall som støtter forbudet. Likevel ser vi at norske statsborgere i økende grad benytter seg av surrogatitjenester i utlandet, noe som reiser alvorlige etiske, juridiske og menneskerettslige spørsmål. Surrogatmødre befinner seg ofte i en sårbar økonomisk situasjon og har stor risiko for å bli utnyttet. Barn som fødes gjennom surrogatiavtaler, kan miste rettigheter og tilknytning til sin biologiske opprinnelse. Det eksisterende forbudet i Norge har begrenset effekt så lenge norske borgere fritt kan reise til land der surrogati er tillatt og inngå avtaler der, og deretter returnere til Norge med barna uten rettslige konsekvenser. I tillegg er det i dag åpen markedsføring og formidling av utenlandske surrogatitjenester rettet mot norske par, noe som i praksis bidrar direkte til å undergrave det norske forbudet. Jeg ble gjort kjent med dette gjennom en sak tidligere år, hvor det var et norsk firma som reklamerte for at de kunne bidra med surrogatitjenester. Helsedirektoratet hadde da tatt kontakt med firmaet for å opplyse om at måten de reklamerte på, kunne være ulovlig, og deretter tilbudt seg et møte for å oppklare, sånn at virksomheten kunne drive innenfor lovverket. Det mener jeg er en veldig spesiell måte å håndtere dette spørsmålet på. Jeg mener også det er spesielt at norske myndigheter ser at firmaer gjør noe som ikke er i henhold til norsk lov, og deretter tilbyr å justere tjenesten, slik at de kan gjøre det innenfor lovverket. Lovverket vi har, stopper surrogati her hjemme, men hindrer altså ikke nordmenn i å få barn gjennom en surrogatmor i utlandet. Resultatet er en lov som verner kvinner i Norge, men ikke i Mexico, Ukraina, Albania, Armenia, Thailand eller Georgia, for å nevne noen. Hvis vi mener at dette er etisk problematisk, er det også spørsmål ved hvorfor vi ikke mener det er etisk problematisk også i utlandet. Jeg vil avslutte med å utfordre statsråden på om han også vurderer andre typer regelverksendringer for å forhindre bruk av surrogati i utlandet, når regjeringspartiet har vært så tydelig på at man ikke ønsker surrogati i Norge. Det er altså veldig klare grunner til hvorfor vi ikke har det, fordi kvinner ikke er en handelsvare.

Det å be Dagfinn Høybråten om råd er jo noe jeg hyller. Samtidig mener jeg det er ganske defensivt å bare be Dagfinn Høybråten om råd; man må også komme med politiske tiltak. Da jeg og for så vidt også statsråden, tror jeg, vokste opp, ble røykeloven innført. Det var virkelig store kampanjer. Vi har vokst opp med «røyking dreper», «røyking fører til kreft», og det var lite attraktivt å begynne å røyke. Andelen røykere gikk også kraftig ned. Nå går trenden altså den andre veien. Flere unge begynner å røyke, og flere unge festrøyker. Da lurer jeg fortsatt på: Hva har statsråden tenkt til å gjøre med dette? Statsråden viser her til at man har tenkt til å vurdere et røykesluttprogram, men kommer ikke med noen andre tiltak for hva man har tenkt til å gjøre med denne utfordringen.

Dagfinn Høybråten har uttalt: Fagfolkene fortalte meg at den viktigste årsaken til sykdom og tidlig død som det går an å gjøre noe med, er tobakksrøyking. Du er ikke helseminister over en tid uten å ta det inn over deg. Og så melder spørsmålet seg: Hva gjør du med det? Det var godt sagt av Dagfinn Høybråten. Vi vet alle hva Dagfinn Høybråten gjorde med det i sin tid som helseminister, og da melder spørsmålet seg: Hva er det nåværende statsråd ønsker å gjøre?

Én av fire bruker tobakksprodukter daglig. Det er et alvorlig folkehelseproblem. Spesielt urovekkende mener jeg trenden hos de yngste er. Andelen som røyker, går opp, og andelen unge som røyker av og til, blant både kvinner og menn, er på et historisk høyt nivå. Røyking er ikke bare den viktigste enkeltårsaken til kreft, men også en hovedårsak til hjerte- og karsykdom og alvorlig lungesykdom. Røykeslutt er et av de mest effektive tiltakene man har for å forebygge nye tilfeller og forverring av sykdom. Statsråden er opptatt av å bruke helsekronene mest mulig effektivt. Det vil jeg si meg enig i, og det aller mest effektive vi kan gjøre, er nettopp å forebygge sykdom. Det er viktig for å spare penger, men aller viktigst er det fordi det hindrer menneskelig lidelse og død. Vi har et mål om et tobakksfritt samfunn, et mål vi alle står sammen om. Akkurat nå går det feil vei. Man kan ikke bare sette mål; man må også innføre tiltak for å nå dem. Dette bekymrer meg, og det bør bekymre flere. Et kunnskapsbasert røykesluttprogram kan gi store helseeffekter og bidra til at flere blir røykfrie. Det er en liten kostnad sammenlignet med den store effekten det faktisk kan gi. Arbeiderpartiet sier her at de jobber med saken, men hvor lenge skal man jobbe? Regjeringen vil, men det står som regel sjelden om vilje i politikken; det handler om å gjennomføre. KrF mener at dette kan gjennomføres uten kostnad for staten ved å utvide sektoravgiften for tobakksindustrien, som tjener gode penger på ting som folk og helsevesenet vårt betaler prisen for. Til slutt vil jeg kommentere forslaget fra Høyre og FrP i denne saken. Det er helt feil vei å gå, mener KrF, og vi er selvsagt imot det. Med det vil jeg ta opp forslaget fra KrF.

I Egersund fikk man for over 50 år siden sykehus med somatisk poliklinisk virksomhet. Sykehuset fungerer som en forlenget arm for Stavanger universitetssykehus og tilbyr dem som bor i distriktene, nærhet til spesialisthelsetjenesten. I 2025 var det 10 600 oppmøter på poliklinikken. Det var oppmøter som handlet om undersøkelser, prøver, kontroller, opplæringer og behandlinger, og det er tilbud til pasienter med hjertesykdom, lungesykdom, diabetes, blod- og kreftsykdommer, for å nevne bare noe. Det utføres også røntgendiagnostikk og blodprøvetaking der. Når Stavanger universitetssykehus er til stede i Egersund, sparer det folk i regionen for rundt to timers reisevei for å få utført tjenestene. Det kan bety at foreldre og barn kan spare to timer på en diabeteskontroll, at en kreftsyk pasient kan spare to timer på en cellegiftbehandling, og for en lite mobil pasient kan det bety at man sparer en tur med ambulanse, noe som kan forhindre et tap av akuttberedskap i regionen i disse to timene. Sist, men ikke minst: For de aller svakeste, som er avhengig av hyppig cellegift, blodoverføring og andre spesialiserte behandlinger, vil ubehaget som følger med turer til Stavanger, være tungen på vektskålen som gjør at de sier fra seg muligheten til behandling. Tilbudet er derfor av enormt stor betydning for enkeltmennesker, ja, også for de aller mest sårbare blant oss. Det er jo akkurat det vi har som utgangspunkt for helsepolitikken vår. KrF mener at en nedleggelse av tilbudet er feil. Vi mener det må opprettholdes. Vi er også veldig skeptisk til den helsepolitikken som føres nå, der investeringer gjøres på bekostning av drift, og at det skjer sted etter sted, og at samtidig som Stortinget har sagt at man skal utrede et skille mellom drift og investeringer, og vi har en helsereform på trappene, legges tilbud ned. Derfor fremmer vi, sammen med Senterpartiet, FrP, Rødt, SV og MDG, følgende forslag i dag: «Stortinget ber regjeringen sikre at det polikliniske tilbudet ved sykehuset i Egersund blir videreført.»

Det er ingen tvil om at det er forskjell på å være mann og kvinne, og gjennom historien har mange kvinner kjempet for at de som kommer etter, skal ha like rettigheter, ha de samme mulighetene i arbeidsmarkedet og få rett til helsebehandling og rett behandling, bare for å nevne noe. Vi har kommet langt, men vi har også kommet kort. Kvinners fysiske plager blir ofte tullet bort og harselert med. Kunnskapsnivået hos både kvinner og menn er fortsatt ganske lavt, og det er et veldig stort tabu rundt ulike typer plager. Kvinner lurer på om det er noe galt med dem. De føler det som at hjernen har sluttet å fungere. Noen forteller også at de har lurt på om de har fått en tidlig demenssykdom. Mange holder det for seg selv – og så er det egentlig bare en helt naturlig fase som vi kvinner går igjennom, og som preger oss på ulikt vis, nemlig overgangsalderen. Én ting hadde vært om det ikke hadde vært noe å gjøre med det, om det bare var å leve med de plagene, men det er faktisk behandling tilgjengelig – kanskje ikke så lett tilgjengelig, vil noen si: Ofte må kvinner både kjøre til neste apotek og bestille pakker fra den andre siden av landet for å få tak i det. Likevel er altså hormonbehandling tilgjengelig, og det har også god effekt. Kvinner forteller om en helt annen hverdag og en helt annen livskvalitet med hormoner. Samtidig er det også dyrt, og 80 000 kvinner har nå skrevet under på Sanitetskvinnenes opprop om å få hormonbehandling på blå resept. Helseministeren vår gikk ut med brask og bram i valgkampen og lovte at kvinner nå skulle få hormonbehandling på blå resept. I dag har altså Arbeiderpartiet mulighet til å stemme for forslag om nettopp dette, oppfylle sitt eget valgløfte og vise handling, ikke bare ord og lovnader, men det kommer man altså ikke til å gjøre. Det trengs mer kunnskap og åpenhet, og behandling kvinner trenger, må gjøres mer tilgjengelig. Derfor stemmer vi for forslaget om å få hormonbehandling på blå resept i dag, og vi vil også stemme subsidiært – hvis det ikke får flertall – for forslaget fra Senterpartiet med flere.

Statsråden er opptatt av å spare helsekroner, og da vil jeg gi statsråden et råd. Det viktigste vi kan gjøre for å spare helsekroner, er nettopp å sikre at folk holder seg friske og ikke trenger helsehjelp. Da må vi virkelig forebygge. Over tid har andelen røykere gått ned, men nå ser vi at andelen unge røykere igjen stiger. Vi har en regjering som kommer med mer alkoholliberalisering, som vi vet er et stort folkehelseproblem, og vi har fortsatt utfordringer rundt både mat og manglende aktivitet i befolkningen. Vi har fortsatt ikke en merking av ultraprosessert mat. Vi har fortsatt ikke trening på resept. Derfor vil jeg utfordre statsråden til slutt: Hvis man skal kutte eller få mer helse igjen for helsekronene, hva skal statsråden gjøre for å forebygge bedre?

Statsråden nevnte i stad at man må lære av sine feil, men det er nettopp det man ikke gjør, for situasjonen på Stavanger sykehus er ikke enestående – tvert imot. Da komiteen var på besøk på Drammen sykehus tilbake i tid, fikk vi de samme tilbakemeldingene om manglende pauserom og uhensiktsmessig utforming av mottaket, som bidrar til mindre, ikke mer effektiv drift. Også i legeyrket har det skjedd store endringer, og leger forteller om lange vakter, overtid som ikke registreres, ansettelser i korte vikariater, forventningspress og fryktkultur. Vi hadde jo en aksjon, Leger må leve, etter et tragisk selvmord i 2023, som viser nettopp hvor viktig arbeidsvilkår er i helsetjenesten vår. Hvilke grep vil statsråden ta for å sikre bedre arbeidsvilkår for legene og sykepleierne våre?

Statsråden ba meg om å dra til Stavanger universitetssykehus. Det er nettopp det jeg har gjort. Jeg vil egentlig anbefale statsråden å snakke med noen andre, de ansatte, når han er ved Stavanger universitetssykehus, for det er de som forteller om den situasjonen som er på deres jobb. Nei, det er på ingen måte farlig å være pasient på Stavanger universitetssykehus, og det handler om de vanvittig dyktige fagfolkene som går på jobb hver eneste dag. Statsråden sier at de ansatte framover ikke skal løpe raskere, men på Stavanger universitetssykehus har man portører som har opp mot 40 000 skritt på en vakt. Er det sånn det skal være å være ansatt på et sykehus? Ledere slutter på sykehus i Norge fordi presset om kutt blir så stort at det ikke lenger oppleves som forsvarlig å stå inne for de kuttene man må gjennomføre. Norsk overlegeforening sier at korrigert for økte og nye oppgaver, er bevilgningsnivået i 2025 lavere enn det var i 2020 og 2021.

Det har vært mange festtaler i statsrådens tid som helseminister. Problemet er når festtalene og realitetene ikke henger sammen. For kort tid siden åpnet nye Stavanger universitetssjukehus. Etter kort tid måtte vegger mellom enkeltrom rives for å lage dobbeltrom, og det måtte skjæres gjennom betongveggen i akuttmottaket for at traumepasienter ikke skulle fraktes gjennom venterommet. Nå varsles det om at sengeheiser, rørpost og avfallssjakter fungerer ustabilt, og man er usikker på om dette egentlig fungerer når man kommer på jobb. Samtidig opplever ansatte at løftet om en mer tilstedeværende ledelse ikke er innfridd, sykehuset har store budsjettunderskudd, og det er ansettelsesstopp og beskjed om ikke å erstatte ansatte som slutter, til tross for at alle poster melder om bemanningsbehov. Sykefraværet har på visse avdelinger vært på nær 20 pst., og flere leger og sykepleiere har sluttet. Ett av innsparingstiltakene de ansatte på akuttmottaket har fått, er å kutte ned vaktene sine med ti minutter om dagen. Det betyr altså at de må møte ca. fem dager mer på jobb i løpet av året. Jeg vil spørre helseministeren: Er det dette statsråden mener når han sier at vi skal ha mer helse for hver krone?

Det leder meg egentlig videre til et nytt spørsmål. Nylig lanserte Kirkens Bymisjon en rapport om bostedsløshet. Tidligere har det vært et fenomen som har knyttet seg sterkt til enslige, gjerne med psykiske utfordringer, rusproblemer og dårlig boevne, men nå meldes det om at stadig flere barnefamilier er bostedsløse, og at det er folk i arbeid som ikke har et fast bosted. Det går spesielt hardt ut over barna. Som i forrige spørsmål peker regjeringen på økt boligbygging, men det vil ikke hjelpe de barna og disse familiene, og derfor vil jeg spørre hva regjeringen nå gjør for å sikre alle familier et sted å bo. KrF har fremmet et forslag på Stortinget om en handlingsplan mot bostedsløshet for barnefamilier. Er det noe regjeringen vil se på?

Det er all grunn til å gi honnør for både billigere barnehage og økt barnetrygd, som regjeringen ofte peker på, men det er jo budsjettforlikene som har gitt dette og ikke regjeringens forslag i seg selv. En fersk rapport fra Fafo sier at matkøer brer om seg i store deler av landet. Det er minst like mange organisasjoner som deler ut mat i dag som i 2023, og andelen som hentet matposer lenger enn to år, har økt fra 22 pst. til 39 pst. Etterspørselen har ikke gått ned, sier Inger Lise Skog Hansen i Fafo. Det framstår heller ikke som et midlertidig krisetiltak, men mer som et institusjonalisert og varig innslag i det norske velferdssamfunnet, sier hun. Hva tenker statsministeren om at dette har skjedd under hans tid i regjering, og spesielt ettersom regjeringen gikk til valg på at det nå skulle være vanlige folks tur?

Krig og uro har gitt dyrere strøm, drivstoff og matvarer og høyere rente. Dette rammer særlig folk med lave inntekter og høy gjeld. KrF har vært opptatt av å dempe disse usosiale utslagene, bl.a. gjennom skattelette for familiene, økninger i barnetrygden og ikke minst økning av pensjonen for enslige minstepensjonister. Nylig sikret vi også flertall for midlertidig nedsettelse av drivstoffavgiftene – et målrettet grep fordi folk med dårlig råd i mye større grad kjører fossilbil enn elbil, og fordi folk som bruker fossilbil i hverdagen, blir hardere rammet av prisøkningene enn andre. Veibruksavgiften, som utgjør den største lettelsen, er heller ikke en avgift som elbilistene betaler, til tross for at elbiler i minst like stor grad sliter på veiene. Noen partier ønsker å gå videre med avgiftslettelser i form av halvering av matmomsen. Her er KrF mer på linje med regjeringen. En halvering av matmomsen ville kostet om lag 15 mrd. kr og ville kommet folk med både god og dårlig råd til gode. Om vi i stedet bruker det samme beløpet på økt barnetrygd og økt personfradrag, blir inntektsøkningen for personer med lave inntekter dobbelt så stor som ved et momskutt. Spørsmålet mitt er om dette poenget som regjeringen også har fremmet med skattelette og barnetrygd, er noe som regjeringen bruker retorisk når man blir spurt om matmoms, eller om det faktisk er noe som folk kan forvente at regjeringen vil foreslå når man kommer med revidert nasjonalbudsjett om bare noen få uker.

Den siste tiden har eksempler på mulig rolleblanding, korrupsjonsanklager, skjult nettverksbygging og lobbyisme rystet norsk offentlighet. Det stilles spørsmål om det er nettverk, vennskap og kjennskap – og ikke nøytral informasjon, ideologisk utgangspunkt og politisk program partiene faktisk har gått til valg på – som blir førende for de beslutningene som faktisk tas. Det river ned tilliten folk har til oss politikere og til statsapparatet. Tillit er helt grunnleggende for å bygge et godt samfunn. Vi har hatt et samfunn preget av nettopp høy tillit, og det er vårt ansvar å sikre at vi også skal ha det framover. Da må vi også ha åpenhet, og vi har et av verdens mest åpne parlamenter. Tilgjengeligheten til norske politikere er veldig høy. Målet er ikke at alle skal bli enige i beslutninger som tas, men at alle kommer til orde, og at ulike meninger er representert. Organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner kan ta kontakt, de kan møte politikere, de kan komme med sine synspunkt, og de kan opplyse sakene vi har til behandling. Vi er her for å representere folket, og gode beslutninger preges av at ulike innvendinger og innspill kommer fram i prosessen. Det er ønskelig. Det er et gode. Det er også derfor vi har høringsprosesser, og det er derfor vi møter ulike aktører både her i Stortinget og rundt omkring i hele landet. Åpenhet rundt dette er viktig for å sikre legitimiteten i alle de beslutningene som tas. KrF har tidligere stemt både for og mot forslag om lobbyregister. Vi ønsker større åpenhet rundt hvilke organisasjoner stortingspolitikere har møter med og får ulike innspill fra i sakene, samtidig som det er viktig at terskelen for å komme i kontakt med politikere ikke blir høy. Det må heller ikke bli et register som kun medfører økt byråkratisering eller flytter møtevirksomhet ut av Stortinget. Derfor stemmer KrF for presidentskapets anbefaling om å utrede behovet for og mulig utforming av et slikt register.

Gjennom historien har ideelle og frivillige aktører tatt ansvar. Man har sett behov, og så har man stilt opp der andre ikke har gjort det. Så viktig har tilbudene vært at etter hvert har oppgavene blitt tatt over av staten, sånn som sykehjem, skoler, barnehage, helsehjelp, osv. Hele velferdssamfunnet vårt er i grunnen bygd på skuldrene av ideell og frivillig omsorg. Selv om en rekke oppgaver nå ligger til det offentlige, er ikke de ideelle aktørene mindre viktige, snarere tvert imot. De finner fortsatt hull i det offentlige, og de fyller det. For noen uker siden var jeg på Gatehospitalet i Bergen. Der mottas ruspasienter i forkant og etterkant av sykehusbehandling, men på grunn av kutt i støtten går Gatehospitalet nå med tomme rom, og finansieringen er uforutsigbar. Fra et år til et annet kuttes støtten, man må bemanne opp eller ned ut fra det, og man vet ikke hva man får heller før ut i året. Det går selvsagt ut over tilbudet, det går ut over muligheten til å tenke langsiktig, og det går ikke minst også ut over rekrutteringsmuligheten. Er det en trygg jobb da, hvis man skal jobbe ved en ideell organisasjon som får penger over uforutsigbare tilskudd? Når organisasjoner som har fått øremerkede tilskudd i statsbudsjettet kuttes og aktørene henvises til søknadsbaserte ordninger, skaper det også uforutsigbarhet, fordi de søknadsbaserte ordningene ikke nødvendigvis er ordninger som organisasjonene passer inn i. I verste fall medfører det nedleggelser. Hvert år har vi hatt sånne eksempler, og man har heldigvis klart å redde noen av disse i siste liten. Det siste eksemplet var tilskuddsordningen for aktivitetstiltak for eldre. Rett etter at den ble lansert, fikk vi tilbakemeldinger om at den var så krevende at mindre organisasjoner både mistet motet og vurderte å ikke søke, nettopp fordi man opplevde kriteriene – måten å søke på, kravene – som så krevende at man stoppet i døra før man begynte på prosessen med å søke. Da er spørsmålet: Hva vil vi at frivillige og ideelle skal bruke tiden sin på? Hva vil vi at de skal bruke ressursene sine på? Det er jo helt åpenbart tilbudet, og det skal være forutsigbarhet rundt tilbudet, og man skal kunne søke på en god måte. Derfor er jeg glad for at et bredt flertall slår dette fast i dag, og at det følges opp på en god måte. Jeg vil avslutte med å si at vi også vil støtte SVs to løse forslag i salen.

Jeg synes det var et veldig interessant innlegg som ble holdt av statsråden nå nettopp. Faktum er jo at statsråden over lang tid, og senest i sykehustalen, har sagt at sykehusene ikke trenger mer penger, og at vi ikke kan løse de utfordringene vi står i, med mer penger. Han sier også at det går veldig bra, og at det er veldig gode resultater i helsetjenesten vår. Da blir jeg veldig undrende til om han faktisk forstår det som skjer i helsetjenestene våre – det som sykepleierne og legene står i, de vanvittig vanskelige prioriteringene man står i i sykehusene hver dag, med den økonomien som er nå, og som statsråden selv har sagt at han mener er på et fornuftig nivå, og at det ikke er noen utsikt til at økonomien i sykehusene kommer til å bli bedre de neste årene. Så sier han i denne debatten at hvis vi skal få til de prioriteringene som et flertall på Stortinget mener må gjøres for å sikre en god helsetjeneste, må den økonomien på plass. De to ulike versjonene av hva som trengs for helsetjenestene framover, rimer bare ikke i mine ører. Jeg vil bare være tydelig på at KrF, i sitt alternative budsjett, har lagt inn en økning til sykehusene. Sykehusene har selv sagt at de trenger en økning. Det må budsjettpartnerne og regjeringen nå stille opp med, når man ser at det er store behov for å øke bevilgningene til sykehusene framover.

En god psykisk helse er helt avgjørende for menneskers livskvalitet og for muligheten til å mestre hverdagen, mestre skole og jobb. Det er særlig et behov for å styrke tilbudet til barn og unge. Da er forebyggende tiltak viktig, det å legge grunnlaget for at folk skal kunne leve et godt liv. Det handler om alt fra gode og trygge fellesskap til relasjoner, balanse i livet, åpenhet om psykisk helse, fysisk helse og ikke minst en tilgjengelig helsetjeneste med lav terskel for å ta kontakt. Samtidig som lavterskeltilbud og det forebyggende arbeidet må være godt for å forhindre psykisk uhelse, må også behandlingstilbudet være godt. En avgjørende faktor er nettopp at man får riktig hjelp til rett tid. Det bildet som tegnes av både brukere, pårørende, fagmiljøer, om at tjenestene bygges stadig ned, fremfor å bygges opp, er alarmerende. Samtidig som vi har en opptrappingsplan, skjer altså det motsatte i tjenestene. KrF mener det er svært viktig å få på plass flere langtids- og heldøgnsplasser, men Støre-regjeringen har altså ikke vært i nærheten av å levere på det behovet vi har for flere døgnplasser innen psykisk helsevern – selv om Stortinget har bedt om antallet skal økes mot 2040. En spesielt sårbar gruppe er mennesker med ruslidelser og sammensatte rus- og psykiske lidelser. For disse må den døgnbaserte behandlingen styrkes, og det må legges til rette for behandlingssentre med tverrfaglige team. Det er svært urovekkende at det stadig kuttes, samtidig som det legges føringer i Stortinget for det motsatte. Man gir budsjettmidler med den ene hånden, og så kuttes det med den andre. Det er pasientene det går utover. Spesielt har vi sett at det gjelder mennesker med spiseforstyrrelser. Det har vært en rekke saker om manglende behandlingstilbud og manglende støtte til pårørende av mennesker med spiseforstyrrelser. Derfor er det viktig at vi i dag har flere tiltak for å bedre behandlingstilbudet for denne gruppen. Med det tar jeg opp KrFs forslag.

På vegne av stortingsrepresentantene Erlend Svardal Bøe og meg selv har jeg æren av å framsette et representantforslag om en bedre oppfølging av foreldre som venter barn med funksjonsvariasjon.

På vegne av Jorunn Gleditsch Lossius, Joel Ystebø og meg selv har jeg gleden av å fremme et representantforslag om trygghet for mødre i barselomsorgen.

Først av alt er det viktig at det arbeidet som nå skal gjøres av dette ekspertutvalget, går raskt. Det er også viktig å understreke nettopp de merknadene som er så tydelige på at forvaltningspraksisen må kunne justeres dersom det ikke krever lovendring, og at komiteen er helt tydelig når vi skriver i merknadene at regelverket og praktiseringen i sum gir en for restriktiv forvaltningspraksis, at det EØS-rettslige handlingsrommet kan være større, og at det også må brukes. Jeg er veldig glad for både at vi har en enstemmig komité rundt det, og at statsråden er tydelig på akkurat det, at det er forstått og skal signaliseres ut. Godkjenningsfritak skal bygge på faglig forsvarlighet i lys av pasientenes individuelle situasjon. Det er også noe av det viktige å understreke her. For de tre pasientene som til nå har søkt om å få benytte legemiddelet ILB, og ikke har fått godkjent sine søknader, har det vært tilnærmet likelydende avslag, selv om behandlende lege har anbefalt legemiddelet for pasientene. Vi i Stortinget skal ikke gjøre noen medisinsk vurdering. Vi kan ikke gjøre det, vi skal ikke gjøre det, og vi skal heller ikke forskuttere noe resultat av noen form for søknader, men et minimum av verdighet for dødssyke mennesker med kort levetid igjen er at søknader blir individuelt behandlet, og at man får et individuelt godt begrunnet svar på hvorfor man får et eventuelt avslag. Det mener jeg er viktig. Komiteen understreker at kravet til faglig forsvarlighet også må forstås og praktiseres kontekstuelt med pasientens situasjon, og det er også viktig i dette. For mennesker med dødelig sykdom uten behandlingsalternativer kan høy risiko likevel være faglig forsvarlig, fordi alternativet er gradvis tap av helse og liv. Jeg er veldig glad for at vi i denne saken har fått til et bredt samarbeid, et bredt flertall, som innbefatter alle partier, og at vi står samlet om dette, og for statsrådens tydelige og klare svar i dag.

16:56] (ordfører for saken): ALS er en alvorlig nevrologisk sykdom med rask progresjon og dødelig utfall. Når noen rammes av ALS, snus livet helt på hodet både for pasienten og for de pårørende, og det finnes ingen helbredende behandling. Belastningen er stor. Det finnes riktignok studier som ALS-pasienter kan delta i, og som kan gi tilgang til medisiner som potensielt kan begrense sykdomsutviklingen. Men for mange kommer disse studiene for sent – man er for syk til å delta i studien. Da er legens mulighet å søke om godkjenningsfritak for legemidler uten markedsføringstillatelse etter legemiddelforskriften § 2-5 åttende ledd ofte siste håp. Dette kan gi tilgang til medisiner i tidlig utprøving utfase, når pasientene samtykker og det ikke finnes andre behandlingsalternativer. Komiteen står helt samlet i denne saken. Komiteen understreker at alle søknader som leveres i tråd med forskriften, må få reell og individuell vurdering, basert på hva behandlende lege og helseforvaltningen mener er faglig forsvarlig, og dette må også gjelde legemidler i tidlig fase og for pasienter med dødelige sykdom uten tilgjengelige behandlingsalternativer. Komiteen mener også at det skal nedsettes en hurtigarbeidende ekspertgruppe som skal foreslå konkrete tiltak for hvordan ordningen kan innrettes slik at pasienter med alvorlig sykdom og kort levetid kan få en reell mulighet til godkjenningsfritak, også for legemidler i tidlig fase. Videre er komiteen veldig tydelig på at pasienter med ALS og andre alvorlige sykdommer i mellomtiden må sikres mulighet til å bruke ordningen når det vurderes som faglig forsvarlig av behandlende lege og av helseforvaltningen, og at manglende dokumentasjon i tidlig fase i seg selv ikke skal være grunnlag for avslag. Om det krever lovendring, ber Stortinget regjeringen komme tilbake. Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om denne saken. Jeg er glad for at vi i dag har en enstemmig komité, og det gir et tydelig signal om at vi alle – på tvers av partilinjer – står sammen om å gi alvorlig syke en god behandling, og at det handlingsrommet som er, skal brukes. Det har vært et samarbeid mellom alle partiene for å få til dette, og jeg er veldig glad for at vi har fått det, for dette er pasienter, og det er familier, som står i en utrolig krevende situasjon, og at de blir tatt på alvor, er det absolutt viktigste.

Med kvalifisering til VM hadde jeg trodd og håpet på at vi virkelig skulle få et løft for barneidretten, diskusjon rundt idrett, idrettsglede, alle de gode prestasjonene fotballherrene og fotballkvinnene lenge har gitt oss, og så blir det altså en diskusjon om alkohol og når og hvordan vi kan utvide og drikke mer. I regjeringens høringsbrev står det også at slike midlertidige endringer ikke bør bli vanlig praksis. «Bør» legger opp til at man kan få utvidelse også ved andre tilfeller. Vi snakker om et byråkrati som eser ut, kommuner som er overlesset av oppgaver, og så setter vi i gang et massivt arbeid. Det må til, med utredninger, høringsinnspill, utforming av lovvedtak, behandling i Stortinget, endrede forskrifter i kommunene, lokale høringer og lokale behandlinger. I tillegg er det folk som skal jobbe utover sin ugunstige arbeidstid, i en utsatt bransje. Politiet melder at dette vil medføre økt alkoholbruk, økt vold, økt usikkerhet for folk som er ute i gatene, mer jobb for politiet. Jeg håper virkelig at de som er for utvidet skjenketid – om det er på permanent basis eller lokalt i forbindelse med VM – synes det er verdt den ekstra ølen eller to man kan få.

Vi er enig i at dette forslaget er altfor lite restriktivt, men hele dette komplekset utfordrer tanken om at vi må ha noen grunnleggende prinsipper. Når det blir utfordret, blir det også utfordret på lengre sikt og i andre tilfeller. For hva er det som skiller fotball-VM for herrer fra fotball-VM for kvinner? Hva er det som gjør at regjeringen tror at man ikke kommer til fotball-VM ved senere anledninger? Hva er det som gjør at ikke andre som har et ønske om å sitte på en pub senere og drikke alkohol, skal få lov til det, når de som er fotballtilhengere, skal få lov til det? De som har lyst til å kose seg med et glass etter kl. 3 i VM-sesongen på et sted som ikke viser kampen, skal ikke få lov til det. Her er det så mange dilemmaer, og det viser jo at når man uthuler det, så vil man få utrolig mange andre spørsmål som man ikke klarer å svare på. Derfor er mitt spørsmål: Ser regjeringen at dette også kan komme til å utfordre alkoholpolitikken framover og føre til andre sånne typer unntak?

Jeg mener at denne debatten egentlig viser veldig godt viktigheten av å ha en veldig prinsipiell linje i alkoholpolitikken, og hvordan dette forslaget, men også regjeringens forslag, utfører nettopp den prinsipielle linjen. Jeg er veldig enig i det statsråden sa tidligere, som Eilertsen refererte til her, og jeg synes det er synd at ikke regjeringen har forholdt seg til den linjen. Statsråden sier her at det er en ekstraordinær situasjon som fører til dette. Men hva er ekstraordinært? Jeg vil jo håpe og tro at ikke det skal være en ekstraordinær situasjon at Norge kvalifiserer seg til fotball-VM. I forbindelse med at Norge kvalifisert seg, uttalte statsministeren noe sånt som at i Norge ser vi på fotball og drikker øl. Da har jeg lyst til å utfordre statsråden på om han er enig med statsministeren i det.

Alkoholpolitikken i Norge er bygd på at folkehelse prioriteres framfor forbruker- og næringshensyn. Alkoholpolitikken i Norge har vært veldig vellykket. Norge oppfyller alle de tre anbefalingene Verdens helseorganisasjon mener gir best effekt i form av minst mulig skade: begrenset tilgjengelighet, alkoholavgifter og reklameforbud. Det å åpne for at kommuner skal kunne fjerne en av de tre grunnpilarene i vår anerkjente alkoholpolitikk, ved å øke tilgjengeligheten gjennom utvidet skjenketid, er et stort steg i feil retning. Kanskje tok jeg feil, jeg som trodde at Norge i fotball-VM handlet om prestasjon, spenning, spillet, mestring, resultater, idrettsglede, patriotisme og ikke minst et stort fellesskap – seiersrus, ikke rus. Jeg er ikke imot at folk skal kunne ta seg en øl på en fotballkamp, men jeg synes det er verdt å reflektere over at den nå største debatten utløst av at Norge har kvalifisert seg til fotball-VM, er en debatt om ølskjenking til tidlig morgen. Det er mulig å legge til rette for fellesskap uten å øke tilgjengeligheten og bruken av alkohol. FrP og Høyre bruker hver eneste mulighet de har, til å utfordre alkoholpolitikken i Norge. For disse partiene handler ikke dette egentlig om VM eller idrettsarrangementer, det er kun et påskudd for å åpne for mer skjenking, øke tilgjengeligheten. Vi vet veldig godt hvem som taper på det. Det er barn, og det er folkehelsen. Det er fantastisk at Norge skal til fotball-VM. Det er noe vi alle virkelig er stolte av. Noe vi også bør være stolte av, er alkoholpolitikken vår, som i mange tiår har satt folkehelse framfor næring. Alkoholpolitikken har også prioritert enkeltmenneskets og pårørendes behov for beskyttelse mot alkoholeksponering framfor enkeltmenneskers ønske om fri tilgang til alkohol. Dette forslaget bør ikke vedtas. Dette bør ikke være en arena for utvidet skjenking av alkohol.

KrF står opp for folkeretten. Statsministeren og utenriksministeren må gjerne snakke om dobbel standard i utenrikspolitikken, slik det ble gjort i går, men noen vil kanskje også si at det ligger en dobbel standard i å ta til seg dette begrepet «verdibasert realisme», som utenriksministeren gjorde i den utenrikspolitiske redegjørelsen i går, samtidig som regjeringens Midtøsten-politikk har vært veldig forskjellig fra våre nærmeste og viktigste allierte. Vi har valgt dialog med et regime som drepte sine egne borgere i gatene i vinter, mens Tyskland, Canada, Australia og Storbritannia har stilt seg bak behovet for en endring. Og Norge har nok en gang funnet seg i samme selskap som Spania – på siden av våre nærmeste og viktigste allierte. Spørsmålet er derfor: Det er fint å snakke om en verdibasert realisme, men mener statsministeren, når verden er som den er, at det fremmer norske interesser med en alenegang utenom våre nærmeste allierte?

Norge er et av de landene som har stilt seg aller mest kritisk til det israelsk-amerikanske angrepet denne helgen. Forbundskansler Merz og Tyskland støtter USA og behovet for å bli kvitt det grusomme regimet i Iran. Canada og Australia har vært tydelig støttende. Frankrike og Storbritannia samarbeider nå tett med USA om å håndtere trusselen, og Norge har nok en gang stilt seg sammen med Spania med en helt annen inngang enn den våre nærmeste allierte har. Så mitt spørsmål til statsministeren er: Hvordan vil statsministeren sikre at Norge både står opp for folkeretten og samtidig står med våre nærmeste allierte – i møte med et regime som i tiår har undertrykt sitt eget folk og eksportert terror både til Midtøsten og til Vesten?

Norge skal være en tydelig stemme for folkerett og fred, det er både udiskutabelt og viktig. Det iranske folk har i årtier levd under et ekstremt brutalt regime. Under Ali Khamenei har Iran drept ungdommer i gatene, fengslet journalister, undertrykket kvinner, homofile er hengt, og regimet har eksportert terror gjennom Hizbollah, Hamas og houthiene. Mange iranere uttrykker nå nettopp glede, jubel og håp – en mulighet for endring. Og mange iranere har lenge, og spesielt nå, nettopp oppfattet regjeringen som veldig passive og forsiktige i møte med dette regimet. Derfor er mitt spørsmål til statsministeren: Hva vil regjeringen nå gjøre for å støtte det iranske folkets opprør mot terrorregimet de har levd under så altfor lenge?

Norge, som et lite land med Russland som nabo og en av de demokratiske oljeeksportørene i verden, er høyst avhengig av en regelstyrt verden og handel. Vi er et land som virkelig har tjent på sterke globale bånd, og nå ser vi en verden som blir stadig mer polarisert og fragmentert, der også verdensmakten i større grad lener seg på den sterkestes rett. Mitt spørsmål til statsministeren er derfor hvilke konkrete grep regjeringen tar for å ivareta norske interesser i den helt endrede verdenssituasjonen vi nå ser?

Først takk til interpellanten for å løfte en viktig debatt. Barselperioden kalles gjerne fjerde trimester, men til forskjell fra første, andre og tredje trimester, er oppfølgingen av kvinnen nærmest helt borte. Jeg husker veldig godt at jeg møtte mange som sa jeg måtte nyte denne tiden, og jeg skjønte ikke bæret av hva jeg skulle nyte, for her handlet det om å komme seg gjennom. Fødselsutvalget påpeker også dette i sin NOU. I svangerskapet er kontrollene gratis og hyppige, i barseltiden er det mangelfullt. De fleste er fornøyde med svangerskaps- og fødselsomsorgen, færre er fornøyde med barselomsorgen. Ikke bare har et krevende svangerskap, en krevende fødsel eller en krevende barselperiode påvirkning på mors psyke og fysiske helse, men det påvirker også hvor mange barn kvinner får, og hvor raskt etter fødsel man er klar for å begynne på nytt. Bare 60 pst. får hjemmebesøk i tråd med retningslinjene. Alle har rett til seksukerskontroll, men innholdet i kontrollen er svært variabelt, og det er nok en ting man må huske på å bestille time til – midt i amming og nattevåk. Veldig mange er usikre på hvem man skal kontakte når det gjelder spørsmål om egen kropp eller plager etter fødselen. Selv om det er helt naturlig å føde, betyr ikke det at det ikke er en påkjenning. Svangerskap, fødsler og barn er helt ulike, og behovet for støtte og oppfølging er ulikt. Noen har helt ukompliserte svangerskap og fødsler, mens andre har det ikke. Noen vil dra hjem tidlig, for andre har det vært en stor belastning og krever mer tid, mer oppfølging. Det aller viktigste er å sikre flere jordmødre og økt grunnbemanning, sånn at oppfølgingen kan bedres, men det er også en rekke andre ting innenfor barselomsorgen som er viktig. Noe av det det snakkes veldig lite om, er hvordan det å gjennomgå svangerskap og fødsel kan medføre ganske mange plager, som urininkontinens, underlivsprolaps, bekkenleddsmerter og andre typer fødselsskader. Dette er plager som dessverre er svært skambelagte, og som veldig få snakker om at de har, men 70 pst. av kvinner med urininkontinens og underlivsprolaps blir bra eller bedre med bekkenbunnstrening. Jeg vil trekke fram noen andre paradokser også. Et keisersnitt er en operasjon. Det er smertefullt, det kan komme infeksjoner, og det er ikke anbefalt å bære noe tyngre enn eget barn i ukene etterpå. Sammenlignet med en tilsvarende operasjon ellers ville man automatisk blitt sykmeldt, men det blir man ikke ved et keisersnitt. Dersom det er behov for partner å være lenger hjemme enn de to ukene med rett til permisjon, er det ikke mulig å bruke av permisjonstiden, for det er jo aktivitetsplikt for mor for at partner skal kunne ta permisjon. Det er snart fire år siden Stortinget enstemmig ba regjeringen om å lovfeste retten til å ha med en støtteperson under fødsel, men fortsatt venter vi på regjeringens gjennomføring. I Helsedirektoratets retningslinjer for helsestasjon anbefales det å ta inn fysioterapeut når det handler om barns motoriske utvikling, samt for å avdekke og følge opp barn med avvikende bevegelsesutvikling. Det står derimot ingenting om oppfølging av mødre under og etter svangerskapet. Stortinget har også vedtatt å rettighetsfeste hjemmebesøk, men her sier statsråden at regjeringen ikke vil følge opp vedtaket. Nå er en ny nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen på høring. Utfordringen i fødsels- og barselomsorgen er ikke at retningslinjene egentlig er for svake, men at de ikke blir fulgt, sånn som ved hjemmebesøk. Det er kvinner som blir skadelidende av det. Det å få et barn er verdens aller, aller fineste ting. Den perioden alle sier man skal nyte, fordi den jo går så fort, må vi sikre at man faktisk kan nyte, ikke bare kjempe seg gjennom.

Dette er en veldig viktig debatt. Spiseforstyrrelser er alvorlig, det ødelegger liv, og det tar liv. Det er fortsatt veldig tabubelagt, og det kan være veldig vanskelig å søke hjelp. Spiseforstyrrelser er en sykdom som ikke bare påvirker den enkelte, det påvirker også familien over lang tid. Det kan ta tid å fange opp, og det kan ta tid å behandle. Det kan også ta veldig kort tid å bli syk, og så tar det ekstremt lang tid å bli frisk hvis man ikke fanges opp tidlig nok. Mange skammer seg, mange tier og venter altfor lenge før de ber om hjelp. Når de først gjør det, møter de et system som ikke er i stand til å ta dem imot. Dette er sykdommer som ikke bare rammer den enkelte, men hele familien: foreldre som legger hele livet sitt til side, søsken som blir stående i skyggen, år som går med til bekymring, behandling og gjentatte tilbakefall. Det tar tid å fange opp, det tar tid å bli frisk, og derfor er kontinuitet og kompetanse helt avgjørende. Samtidig som flere søker hjelp og trenger hjelp, kuttes det i behandlingstilbud som RASP. Det mangler kompetanse for å hjelpe foreldre og familier i oppfølgingen av familiebasert behandling. Familiebasert behandling er anbefalt og kan i visse tilfeller være veldig god behandling, men uten hjelp, uten støtte og uten kompetanse svikter vi både familien og barna. Vi har sett en rekke saker i mediebildet om familier som er frustrert over at pasienter skrives ut altfor tidlig fra behandling. Da blir pasientforløpet veldig mye lengre. De historiene vi får, er ikke bare enkelthistorier. De er symptomer på et system som ikke er rigget for omfanget av problemet. Det kan være veldig mange veier inn i en spiseforstyrrelser: traumer, press, psykisk uhelse, men også langvarig energiunderskudd som påvirker både kropp og hjerne. Derfor trenger vi mer og oppdatert kunnskap. Vi trenger forskning som kan gi oss mer forståelse av sykdommen, bedre forebygging og bedre behandling. Det handler om kompetanse, ikke bare hos helsesykepleier, men hos lærere og idrettsledere. Disse møter daglig barn og unge, og de må være i stand til å fange opp. Så handler det om de sosiale mediene som denne generasjonen barn og unge vokser opp med. De er av en helt annen verden enn det vi så for få generasjoner siden. Det er både reklame, press, grupper man blir sugd inn i, og ulike typer fora hvor man gir mat til spiseforstyrrelsen. Vi skylder dem som blir rammet av spiseforstyrrelser, noe bedre. Vi må sikre at barn og unge får hjelp når de trenger det, ikke når det tilfeldigvis er plass. Vi må sørge for at de fagmiljøene som er bygd opp, og som har unik kompetanse, ikke forvitrer. Vi må ta på alvor at dette er sykdommer som krever langvarig, helhetlig og spesialisert behandling. Vi kan ikke sende ut pasienter fra behandling før de er ferdigbehandlet eller blir fulgt opp andre steder så de blir friske eller har mulighet til å bli det – da blir behandlingsløpet bare enda mye lengre.

Noe av det vi ser i det forslaget som vi behandler i dag, er jo – noe som i hvert fall påstås – at kontrollmekanismene med de teknologiske løsningene vil forhindre at man kan selge alkohol i fjernstyrte butikker til mindreårige og berusede. Men det vi også ser, er en stadig økning av foreldre som kjøper alkohol til barna, eller langing utenfor butikken, altså der personer over 18 år kjøper alkohol inne i butikken og selger til barn. Hvordan mener statsråden at butikker uten tilstedeværende betjening vil kunne forhindre dette?

Nå hadde jeg egentlig planlagt ti replikker på denne saken, men det er greit. Høyre og FrP fratok meg den muligheten. Vi ser en rekke eksempler nå, som for så vidt også de foregående replikantene tok opp, hvor det også kommer forslag om liberalisering av alkoholpolitikken. Jeg er veldig glad for at statsråden i sitt innlegg tok fram behovet for å ha en restriktiv alkoholpolitikk, men samtidig kommer det forslag som utfordrer dette, både gårdsutsalg – og VM-skjenking, der høringsnotatet egentlig drar fram alle negative konsekvenser, og så konkluderer man med at vi likevel skal gjøre dette. Jeg vil spørre statsråden: Hvilke grep vil regjeringen gjøre for å redusere alkoholforbruket i Norge?

Med denne debatten ser vi veldig tydelig hvor fokuset i de andre partiene er. Alkoholpolitikken i Norge er bygd på at folkehelse prioriteres framfor forbruker- og næringshensyn. Det er i ferd med å endre seg, det ser vi i denne debatten, og det bekymrer meg. På rekke og rad kommer det nå saker som utfordrer dette, uten tanke på hva summen blir, eller hvilke konsekvenser en lite prinsipiell alkoholpolitikk medfører. Alkohol er det vanligste rusmiddelet vi har. Voksnes rusproblemer berører mange barn, unge og familier i Norge. Folkehelseinstituttet anslår at 90 000 barn og unge under 18 år har en forelder som bruker rusmidler på en måte som påvirker daglig funksjon. Det tilsvarer to–tre elever i alle skoleklasser i Norge. Jeg er opptatt av tilgjengelige butikker i distriktene, og at butikkene også bruker teknologi for å sikre en mer effektiv drift og overlevelse i distriktene. KrF mener imidlertid ikke at teknologien kan erstatte kontrollfunksjonene som ansatte har, i møte med salg av alkohol. Alkoholloven bygger på prinsippet om at alkohol ikke skal selges til mindreårige, til personer som er synlig beruset, eller utenfor fastsatte salgstider. Alt dette forutsetter tilstedeværende betjening. Fjernbetjente løsninger vil ikke være tilstrekkelig for å ivareta disse hensynene. Det vil også være nærmest umulig å føre kontroll med langing, altså at personer over 18 år kjøper alkohol til mindreårige. Det er et paradoks at flere i denne debatten synes å mene at det er alkohol som skal redde distriktsbutikkene. Ifølge en Oslo Economics-rapport fra 2021 koster alkoholkonsumet vårt mellom 80 mrd. kr og 100 mrd. kr i året. For å få ned disse kostnadene må forebygging prioriteres, og vi må hegne om det regelverket vi har. Folkehelse kan ikke ofres av distriktspolitiske hensyn. De langsiktige konsekvensene vil være dårligere folkehelse og livskvalitet og mer utenforskap. Jeg er ikke overrasket over at FrP og Høyre går inn for noe slikt. Vi hørte i debatten at de er opptatt av å liberalisere alkoholregelverket. Jeg er mer overrasket over andre.

Det er lett å lage planer på et skrivebord, der kartet ligger helt flatt foran en, og der fjell, fjorder og rasutsatte veier bare er streker og ulike fargekoder. For på skrivebordet synes ikke vær og vind og stengte veier. Det er nettopp derfor vi ikke kan styre helseberedskapen vår på en sånn måte. Det er derfor vi har en desentralisert sykehusstruktur, og det er helt avgjørende for å sikre trygghet for befolkningen vår, uavhengig av hvor man bor. Med sentralisering fjernes fagmiljøer, nærhet, samarbeid med kommunene, lokal kompetanse og beredskap. Det er ikke bare sentralt for sykehuset i seg selv eller når ulykken skulle være ute. Det er sentralt for å sikre at folk vil bo i hele landet vårt, og at bedrifter vil utvikle næring og skape arbeidsplasser i distriktene. Nå legges viktige tilbud ned, ikke på grunn av faglig vurdering, men på bakgrunn av stram sykehusøkonomi. For om lag en måned siden holdt helseministeren sin helsetale med visjoner for 2030, og visjonene er det ikke noe galt med. Norge skal ha verdens beste helsetjenester. Man skal ikke merke forskjell på om man er i spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten. Det skal være kortere ventelister. Det skal være attraktivt å jobbe i helsetjenestene våre. Problemet er i møtet med realitetene, for det er et hav av forskjell mellom visjonene og de realitetene vi finner i sykehusene: sykehusenes økonomi, forholdene for de ansatte, pasientbehandlingen og ventelistene. Det henger ikke på greip. Skal visjonene oppnås og ikke bare være prat i en tale, kreves bedre sykehusøkonomi i tillegg til grep for å sikre både effektivitet og teknologiutvikling. Det har vi vist i vårt alternative budsjett. Vi kan ikke fortsette en evinnelig pekelek der det pekes på helseforetakene, det pekes på Stortinget, og det pekes på helsereformutvalget. Ansvaret for det som skjer nå, ligger på regjeringen, og det ligger på de partiene som har gått sammen om et budsjett som medfører disse kuttene. Når vi står sammen i dag, noen av de partiene som har vært med på det budsjettet, forventer jeg altså et helt annet fokus og press for å få andre rammer for sykehusene våre framover.

Det mest grunnleggende for å opprettholde tilliten i et langstrakt land som vårt, er nemlig at alle har likeverdige helsetjenester, uavhengig av hvor i landet man bor. Det er altså ikke sånn at pasienter blør saktere jo lenger nord man kommer. Alle forstår at sykehusene våre har ulike tilbud. Ikke alle har alle funksjoner, alle funksjoner kan ikke ligge til ethvert sykehus. KrF er enig i at det i utgangspunktet må være et faglig spørsmål hvilken behandling pasientene skal få, og hvor den skal skje. Samtidig er det Stortinget som er ansvarlig for helheten. Det argumenteres ofte med at behandling bør sentraliseres på bakgrunn av antall prosedyrer eller mangel på personell, men i dette tilfellet vil antallet prosedyrer være langt over det som er anbefalt, også med utvidelse av tilbudet i Bodø. Sammenlignet med våre naboland har vi langt færre sykehus med PCI-behandling. I Bodø er det allerede et dagåpent tilbud. Pasienter må altså sendes videre til Tromsø dersom infarktet kommer på feil tid av døgnet. Dette har allerede fått konsekvenser. Jeg har virkelig merket meg det sterke lokale engasjementet i denne saken. Et enstemmig fylkesting i Nordland har vært tydelig i flere høringsuttalelser. Det er også verdt å henvise til legene som jobber direkte med hjerteinfarktpasienter som flys fra Nordland og Møre og Romsdal. Alle beskriver at det å basere seg på trombolyse, ikke er godt nok, og at et bedre PCI-tilbud vil redde liv og unngå hjerteskader. Derfor er det også behov for å utarbeide en nasjonal strategi for PCI-tilbudet som sikrer nettopp likeverdig behandling uavhengig av bosted gjennom en både faglig robust og mer desentralisert struktur. Vi hadde faktisk et av våre egne medlemmer i KrF som hadde flaks. Han fikk hjerteinfarkt 15 minutter før stengetid i Bodø. Jeg vil avslutte med å si at jeg mener det er trist at de som bor i Nordland, skal fortsette med et tilbud der flaks er det som kan avgjøre liv og død, når man har alt på plass.

Altfor mange står utenfor arbeidslivet. Det er mennesker som har kompetanse, de har ressurser, de vil bidra. Men veien tilbake eller inn i arbeidslivet er kanskje for lang, og det er store menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnader ved et så stort utenforskap som vi har i dag. I det arbeidet er nettopp rehabilitering veldig viktig og må styrkes. Over tid har det vært en dreining fra opphold i døgnbehandling til arbeidsrettet rehabilitering i kommunene og til dagbehandling med overnatting, uten at kommunene er rigget for dette. Helse sør-øst inngikk for kort tid siden avtaler om spesialisert rehabilitering med flere private og ideelle aktører, med om lag 1,2 mrd. kr som ramme. Det innebar også en betydelig reduksjon i antall døgnplasser til fordel for dagopphold. Et konkret eksempel er Unicare Steffensrud i Innlandet, som etter å ha drevet i over 60 år og med veldig gode kunnskaper, lå an til å miste sin avtale. Ansatte der forteller om kreftpasienter som tidligere har hatt behov for døgnbasert rehabilitering, som kun ville fått tilbud om dagopphold lokalisert i Oslo eller på Sørlandet. I en situasjon med døgnbehandling med overnatting må pasientene altså være selvhjulpne om natten og reise hjem i helger, og flere beskriver dette som uforsvarlig for mennesker i en svært sårbar fase etter en alvorlig sykdom. Det er også flere veldig gode aktører som fikk tilslag i dette anbudet, som også har rigget seg til å levere på nye krav, som Eiken rehabiliteringssenter i Hægebostad. Derfor er det også viktig at det løse forslaget slår fast at anskaffelser der kontrakten er inngått, ikke avlyses. Det må også gjøres en god oppfølging av de ulike aktørene som har fått tilslag. Det er ikke lett å gripe inn i en prosess som dette, og det bør absolutt ikke være en vane fra Stortingets side å gripe inn, men i denne saken er det altså helt nødvendig. Det er nødvendig for å sikre kunnskapsmiljøene, for å sikre de pasienttilbudene som er gode, som pasientene trenger, og ikke minst for å få framlagt en god sak og riktige kvalitetskrav for Stortinget. Økonomi skal ikke gå over kvalitet.

Statsråden svarte ikke på spørsmålet mitt. Statsråden fremmet alt det som er positivt med «Min jordmor» i Drammen. Det er jeg veldig enig i, og jeg er også enig i at det er sånn vi bør legge opp føde- og barselomsorgen i Norge framover. Paradokset her er nettopp at lignende tilbud blir lagt ned. Dette er altså et prosjekt som er i Drammen, og ja, kanskje med utvidelse til Oslo, men det hjelper ikke fødende kvinner i Trondheim eller på Ahus slik det er i dag. Jeg vil egentlig spørre en gang til: Ser statsråden paradokset i at samtidig som han løfter fram veldig gode prosjekter, er det andre prosjekter som legges ned, og som er helt tilsvarende? Hvordan skal man sikre seg at ikke det skjer i utviklingen av dette prosjektet?

Det er veldig mye vi kan gjøre med føde- og barselomsorgen. Jeg vil imidlertid si at det å gjøre det godt å føde i Norge tror jeg er å strekke seg litt vel langt – godt blir det nok aldri å føde. Statsråden viser gjerne til prosjektet «Min jordmor» i Drammen. Det er et veldig bra prosjekt, men det er bare et prosjekt. I den perioden Arbeiderpartiet har sittet i regjering, har ABC-klinikken lagt ned på Ullevål, og det er kommet nye kuttforslag om at «God start» i Førde skal legges ned. Dette er altså prosjekter som er av nettopp den typen som statsråden viser til med «Min jordmor»-prosjektet. Da er mitt spørsmål: Ser statsråden paradokset her når han viser til et godt prosjekt ett sted, samtidig som samsvarende prosjekter legges ned andre steder?

«Helsedirektoratet dokumenterer store forskjeller i tilbudet gjennom året. Bare halvparten av de som føder om sommeren, får anbefalt hjemmebesøk av jordmor, mot rundt to av tre ellers i året. Barselomsorgen er det området kvinner er minst fornøyd med. Kvinner opplever mangelfull informasjon og blir sendt raskt hjem, uten oppfølging i tråd med retningslinjene. En ny studie viser at én av fire kvinner dropper seksukerskontrollen, en høyere andel enn i Sverige. Hvilke konkrete grep vil statsråden ta i 2026 for å styrke barselomsorgen?»

Noe annet som virkelig er dypt bekymringsfullt, er hva som møter barna på deres skoler, for vi ser nå at elever forteller at dop har blitt like vanlig som alkohol, at det er økt kokainbruk, og ikke minst at skolegården blir brukt som et sted der det foregår kjøp og salg. Lærerens myndighet er også ganske begrenset. Politiet er vanskelig å koble på, ikke minst etter rusreformen, hvor det er vanskeligere å gripe inn tidlig. Det er ikke synlig politi på utsatte skoler, og det trengs et bedre samarbeid mellom politi, skole, foreldre og myndigheter. Det å late som at tydelig grensesetting er farlig, er det motsatte av tillit; det er litt som å sende ungdom ut på glattisen og samtidig nekte dem brodder på beina. Vil statsministeren ta foreldre og politiets bekymringer på alvor og gi reelle verktøy også til å forebygge i skolegårdene?

Jeg deler synet at vi både må samarbeide internasjonalt og ikke minst styrke arbeidet på nett. I januar beslagla svensk toll kokain til en verdi av 3,3 mrd. kr i én container fra Latin-Amerika. Det sier noe om hvordan denne situasjonen er. Samtidig varsler det norske tollvesenet at Norge har blitt et transittland for kokain. Dette handler ikke om tilfeldige smuglere. Det handler om profesjonelle, internasjonale kriminelle nettverk som hele tiden tester grensene våre, og som nå også lykkes altfor ofte. Tolletaten gjør en imponerende jobb. Statsministeren snakket om dette med kontroll, men tolletaten sier at kapasiteten deres ikke strekker til. Når beslagene øker så kraftig, er det et tegn på at vi ikke klarer å møte omfanget av narkotika som skyller over landet. Derfor har KrF foreslått å styrke tollvesenet. Jeg vil spørre statsministeren om regjeringen også vil styrke tollvesenet framover for konkret å gi kapasitet før de kriminelle nettverkene får bedre fotfeste.

Man skal vanligvis gratulere når nye rekorder blir slått, men det vi ser de siste årene, en utvikling, nærmest ukentlig, med nye rekorder i bruk, beslag, narkotikakriminalitet, kan vi alt annet enn å gratulere. Norge opplever en alvorlig utvikling når det gjelder narkotika. Det er ikke lenger enkelthendelser eller tilfeldige overskrifter, men det er et konsekvent mønster: økende bruk, større beslag, mer organisert kriminalitet og stadig yngre som trekkes inn i dette. Bare på mandag offentliggjorde Kripos at kokainbeslagene har mer enn doblet seg siden 2019. Det er rekordhøye overdosedødsfall, og Norge er et av de landene i Europa med høyest kokainbruk blant unge. Politiet og tolletaten har for lengst slått alarm, og Kripos vurderer at trusselen fra organisert kriminalitet aldri har vært så høy. Mennesker med rusavhengighet må hjelpes, men vi må også ha tydelige rammer, konsekvent forebygging og et sterkere politi og tollvesen, for når beslagene eksploderer, når volden øker, og når Norge omtales som et transittland for kokain, da må vi også se handling. Det handler om trygghet i hverdagen, om å ta foreldre og lærere på alvor og om å trygge bydeler og lokalsamfunn som presses av kriminelle miljøer. Derfor er mitt spørsmål til statsministeren: Hvilke konkrete tiltak vil regjeringen iverksette for å strupe denne økningen i bruk, beslag og narkotikakriminalitet?

Regjeringen sier at de vil ha ideelle og frivillige med på laget, men det som skjer, er at man kutter i tilskudd, og så henviser man frivillige og ideelle til byråkratiske og uforutsigbare ordninger. Rusomsorgen sliter, rehabiliteringen svekkes, og kriminaliteten øker samtidig. Nesten 1 000 politifolk har sluttet, samtidig som vi ser granater i Oslos gater, økt rusmisbruk og knivstikkinger. Senest i dag avvikles KFUMs avhopperprogram for gjengkriminelle, og det er fordi regjeringen kutter i tilskuddet. Dette er altså et program som har reddet folk ut av gjengmiljøet og gjort gatene tryggere. Dette er et paradoks: Regjeringen lover trygghet og forebygging, men svekker dem som bidrar til det. Ser statsministeren det paradoksale i at vi står her og diskuterer dette viktige området, og at lovnadene kommer, samtidig som de gode kreftene presses ut, sånn som avhopperprogrammet, som bidrar til å gjøre samfunnet nettopp tryggere?

Først er jeg glad for at Marhaug har lest sin Bibel, og deretter har jeg egentlig lyst til å bemerke at KrF, som ofte blir beskyldt for kanskje å sammenblande kristendom, religion og politikk, ikke er de som bruker bibelreferanser i denne debatten, for å si det sånn. La oss merke oss det. Formuesskatten er et hinder for norsk eierskap, og skal vi bygge en god velferdsstat i Norge, trenger vi norsk eierskap, vi trenger norske bedrifter, vi trenger å skape, og vi trenger inntekter. Hvis ikke er det ikke noen velferd. Da har vi ikke den solide grunnmuren som vi trenger, og jeg synes det er urovekkende når Rødt ønsker å strupe norsk næringsliv samtidig som man ønsker å øke offentlig sektor. Det er en politikk som ikke går i hop. Tvert imot må vi begynne i andre enden. Vi må ha mer skaperkraft og mer penger inn i økonomien for også å kunne skape mer velferd.

Partiprogrammet til KrF gjelder. Det er viktig for KrF å ha en god balanse i innvandringspolitikken og også ha en ansvarlig innvandringspolitikk for landet vårt. Det er helt riktig at vi f.eks. har tatt til orde for å ta imot flere kvoteflyktninger, for det vil avhjelpe en situasjon. Det er ingen hemmelighet at vi og FrP er sterkt uenige om en del områder der, men det vi er enige om, er f.eks. rask retur når man har fått avslag, og det er områder vi samarbeidet godt om da vi hadde et godt samarbeid. Flere kvoteflyktninger fikk vi til da, samtidig som vi hadde en strengere innvandringspolitikk for kriminelle og dem som har fått et vedtak om å reise hjem.

Som representanten vet, er det alltid gode diskusjoner pågående, spesielt før landsmøtet i et parti. Dette er en diskusjon vi har hatt i Kristelig Folkeparti, og vi har landet på at vi ikke ønsker et forbud mot sekundærbosetting, rett og slett fordi det også kan være andre viktige hensyn som gjør at man kan tillate at folk kan flytte til en annen kommune også innenfor den perioden på fem år. Så er det viktig at det baseres på en søknadsprosess. Det er åpenhet rundt dette i kommunene i dag, og det fungerer relativt godt, men vi må ta på alvor de utfordringene som enkelte områder har, spesielt Sarpsborg og andre.

Til det siste er svaret ja, og til det andre er jeg simpelthen ikke enig i det representanten sier. Et stort forbilde for meg er Hans Nielsen Hauge. Han reiste rundt i hele landet, bygde arbeidsplasser, ga folk jobb, bygde verdier for dette landet. Det er nettopp det et Norge for framtiden trenger. Da trenger vi norske eiere som tør å satse. Vi trenger unge som tør å bygge bedrifter med store visjoner. Vi trenger at det er bedrifter rundt omkring i hele landet som sikrer motstandskraft, men også sikrer arbeidsplasser folk kan gå til, sikrer levende lokalsamfunn. Da trenger vi også et skattenivå som bidrar til det, ikke sørger for at norske eiere istedenfor velger å selge ut bedriften til utlandet, og at unge velger å etablere seg andre steder for å starte bedrifter. Det er rett og slett det motsatte, og det er det denne regjeringens politikk fører til.

KrF er et folkeparti for alle, som bygger på menneskeverd, forvalteransvar og nestekjærlighet. I en tid hvor vi trenger mer omstilling, mer innovasjon og et sterkt norsk eierskap, synes jeg det er forunderlig at ikke Arbeiderpartiet ser at dagens skattenivå for norske eiere er til hinder for det. Vi hører til stadighet at det er vanskelig å investere i Norge, fordi Arbeiderpartiet i forrige periode sørget for uforutsigbarhet, at skatter gikk opp fra dag til dag. Nå sitter man og forhandler med partier som SV og Rødt, og vi vet virkelig godt hva slags skattenivå de ønsker å ha. Det skaper også uforutsigbarhet og gjør at folk ikke ønsker å investere i landet. Det er det motsatte av det vi trenger. Arbeiderpartiet av alle burde vite at vi trenger å skape før vi deler. Da trenger vi også norsk eierskap og sterke norske bedrifter.

De siste årene har krig og konflikt kommet nærmere. Autoritære regimer vokser fram. Et vern mot det autoritære bygges ikke bare med militær styrke. Det bygges med sterke fellesskap, med verdier som frihet og menneskeverd og med en økonomi som gir trygghet og muligheter. I møte med dette blir regjeringens plan for Norge lite forpliktende og uklar i prioriteringene. Viktigheten av familien som en grunnenhet i samfunnet er åpenbart en blindsone hos regjeringen. Planen vi diskuterer i dag, har ikke ett ord om familiens betydning. Ordet familie står tre ganger i planen: to ganger tilknyttet innvandring og en gang som en konstatering av at familiene har fått en mer presset økonomi. Samtidig har Norge lavere fødselstall, mange familier sliter med å få hverdagen til å gå opp, en av fire fryktet at de ikke hadde råd til å feire jul, og mange gruer seg til å gå på butikken. Politiske tiltak og institusjoner kan gjøre mye, men kan aldri erstatte familien med sin ubetingede kjærlighet som man ikke finner noe annet sted, og som er en stadig større mangelvare i et samfunn som jakter på perfeksjon, produksjon og prestasjon. Det er i familiene den grunnleggende læringen skjer fra dag én, den læringen som handler om ansvar, tillit, tilgivelse, omsorg og raushet – ja, verdier som bygger et godt samfunn, trygghet og motstandskraft. Familiene må få tid og fleksibilitet, ikke mer statlig detaljstyring, og barndommen skal ikke være et prosjekt som er styrt av staten fra morgen og til kveld. Regjeringens plan har fagre ord om skole, lesing og skjerm, men realiteten er en annen. Det er bare satt av nok midler til en halv ekstra lærebok per elev. Gode råd er viktig, men enda viktigere er konkrete endringer, som økt aldersgrense, som aldersverifisering på sosiale medier og som at barn ikke skal ta med seg skoleskjermen hjem uten begrensninger, og vi venter fortsatt på handling. Norsk økonomi må rustes for å tåle geopolitisk risiko, konflikter og handelskrig, og status er at det er lite lukrativt å starte bedrift med store visjoner i dette landet, og at vi har en eierskapsbeskatning som forhindrer norskeide bedrifter framfor å heie dem fram. Det er ikke likegyldig hvor i landet vi har bedrifter, og hvem som eier dem. Norsk næringsliv er verdibærere og viktig for norsk beredskap. Regjeringens plan nevner heller ikke trossamfunnene, en samfunnskraft som i 1 000 år har bygd fellesskap, gitt håp og hjulpet mennesker. Troen er grunnleggende i manges liv, og trossamfunnene er grunnleggende i vårt samfunn. Frivilligheten som trossamfunnene bidrar med, er helt avgjørende, og når kriser rammer lokalsamfunn, er det kirken som er det naturlige og viktige samlingspunktet. Trossamfunnene er en viktig del av beredskapen vår. Utviklingspolitikk er også sikkerhetspolitikk, men regjeringens plan gir også her få svar. Vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, samtidig som bistandsbudsjettet aldri har hatt en lavere andel til fattigdomsreduksjon. Nå er ikke tiden inne for at Norge følger etter andre land og gjennomfører store kutt til verdens fattigste. Norge blir ikke tryggere av at færre jenter får skolegang. Norge blir ikke tryggere av at flere lever i ekstrem fattigdom, og Norge blir ikke tryggere av at flere må flykte. Effektiv bistand er investering i en mer stabil verden, mot ekstremisme og mot nye pandemier og migrasjon, og det fremmer også norske interesser og sikkerhet. Regjeringens plan skaper noen overordnede visjoner og tanker, men lite konkret handling. Det gjenstår.

DPS-ene er viktige. De sikrer nærhet til behandlingstilbudet, og de sikrer også et bedre samarbeid med kommunehelsetjenesten. Det er veldig stor enighet om at dette er riktig, og at det er viktig, men likevel går utviklingen i feil retning. Istedenfor at DPS-ene styrkes, svekkes de og er nedleggingstruet. Det medfører lengre avstander og kan også heve terskelen for både å få og å be om hjelp. På den ene siden har det vært et sterkt politisk ønske om mer behandling nærmere der folk bor, at mennesker ikke skal bli kasteballer i systemet mellom instanser og på den måten svekke tilbudet. Samtidig er det nettopp det som skjer. Det desentraliserte tilbudet svekkes, og det rapporteres både om nedbygging og om at tilbud avsluttes og legges ned. Det får konsekvenser – først i det små, og kanskje ikke så synlig, men deretter blir det også mer synlig. Statsråden viser i sitt svar til at det er personellutfordringer, og at personell er den viktigste ressursen for å gi trygge og gode tjenester, og det er jeg helt enig i. Det er allerede mangel på personell, og behovet blir enda større i årene som kommer. Når man lar det gå så langt, når man bygger ned et tilbud over tid, ja, da kan man heller ikke la seg overraske over at det på et tidspunkt vil oppstå personellmangel i andre enden. Det er ikke ordene som betyr noe; det er faktisk handling. Vi kan gjenta så mange ganger vi vil i denne salen at psykisk helsevern må styrkes, men når det er det motsatte som i realiteten skjer, må vi sette foten ned, og det er KrFs utgangspunkt i denne saken. Derfor støtter vi forslag nr. 1 i Representantforslaget, om at inntil det reelt sett er en plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre, må faktisk også denne nedskjæringen og nedstengningen stoppe. Det er uakseptabelt at DPS-er legges ned samtidig som vi behandler denne saken, og samtidig som vi står og sier at tilbudet må styrkes. Når det gjelder forslag nr. 2 i Representantforslaget, mener jeg at intensjonen her egentlig er ivaretatt gjennom forslag nr. 1. Samtidig vil jeg uttrykke en stor skepsis mot at vi fra Stortingets side skal begynne en detaljstyring på institusjonsnivå. Til slutt: For å sikre nok personell innenfor psykisk helsevern, må det faktisk også satses på utdanning og rekruttering for framtiden. Det kan selvsagt ses på i sammenheng med andre strategier og satsinger for å sikre nok helsepersonell, men det er viktig når vi ser den utviklingen som har vært og er, at dette også er en tydelig satsing fra Stortingets side.

Det har vært en lang og god debatt som viser godt forskjellene mellom de ulike partiene. Representanten Eilertsen minnet meg om at jeg kanskje burde gå opp og si at KrF støtter alle forslagene til Venstre, med unntak av forslag nr. 14.

Hva er egentlig poenget med å fjerne øremerkinger hvis man ikke mener at de midlene skal kunne gå til noe annet? Det er nettopp det man gjør når man fjerner øremerkede midler til program for folkehelse, helsesykepleiere, kommunal rusomsorg og frisklivssentraler. I forebyggings- og behandlingsreformen skrev regjeringen at oppsøkende arbeid skal prioriteres, og at kvaliteten skal forbedres. Da lurer jeg på om regjeringen og budsjettpartiene har glemt egne løfter når man kutter i en ordning som tilskudd til kommunal rusomsorg, som nettopp bidrar til dette?

Man må gjøre prioriteringer i et budsjett, og vi har lagt den prioriteringen på bordet og mener at det er korrekt. Samtidig må jeg bare si at vi øker familieøkonomien til barnefamilier i vårt alternative budsjett langt mer enn det dette budsjettet og budsjettpartnerne har klart å gjøre. Den totale økningen til barnefamiliene med vårt budsjett ville vært langt bedre enn det de får med dette flertallet.

Det er aldri spesielt gøy å gjøre prioriteringer, men det må også gjøres i et budsjett for å finne midler til å kunne styrke andre områder. Her har vi foretatt en reell prioritering, hvor vi mener at man kan betale mer i egenandel også for dem mellom 16 år og 18 år, fordi vi ønsker å bruke penger til andre ting, som f.eks.: Vi styrker kvinnehelse, vi styrker sykehusene, og vi styrker andre tiltak som verken regjeringen eller budsjettpartnerne har klart å finne penger til.

I den forrige perioden fikk vi en utvidelse av abortloven til uke 18, som gjør at man i dag kan ta abort på bakgrunn av kjønn. Vi var svært imot den abortloven og kjempet mot den. Hvis valgets flertall egentlig skulle bestemt, og man ikke hadde valgt å stille representantene fritt, hadde ikke den abortloven hatt et flertall. Likevel kom den gjennom, og det er en historisk radikal utvidelse av abortloven. I budsjettet rett etterpå legger regjeringen fram et budsjettforslag hvor man fjerner støtten til Amathea. Samtidig som det i den abortloven som nettopp er vedtatt, står at man skal styrke rådgivning for kvinner, foreslår regjeringen å fjerne støtten til kvinner som står overfor eller har gjennomgått abort og spontanabort. Det mener jeg viser hvordan regjeringen forholder seg til dette spørsmålet.

Jeg deler engasjementet til representanten fra Fremskrittspartiet. Den manglende satsingen på eldreomsorg i dette budsjettet er helt absurd. Statsråden har også selv sagt at vi ikke skal omtale det som nå skjer framover, som en eldrebølge. Vi skal omtale det som en stor ressurs. Det er jeg for så vidt helt enig i, og jeg deler langt på vei det synet. Det er mange som nå vil gå av med pensjon, som kan delta i frivillig arbeid, delta i samfunnet på andre måter og virkelig være en ressurs for samfunnet. Men det viker ikke ved det faktum at vi trenger flere sykehjemsplasser. Det står flere eldre i kø, og deres pårørende er slitne – man trenger den plassen, og den er ikke der når man virkelig har behov for den. Vi kan be folk om å bo lenge hjemme, vi kan tilrettelegge for at folk skal bo lenge hjemme, og det gjør vi også i enda større grad enn det regjeringen legger opp til i sitt budsjett. Men vi kommer også til å trenge flere sykehjemsplasser, og da må vi tilrettelegge for det. Jeg deler engasjementet til representanten.

En grunnleggende forutsetning for et velferdssamfunn med høy tillit er en velfungerende helsetjeneste der alle kan være trygge på å få rett hjelp til rett tid. Vi står overfor store utfordringer. Tusenvis av nordmenn står i lange køer for helsehjelp, psykiatrien bygges ned til tross for behov for å øke kapasiteten, det er mangel på personell, særlig i distriktene, og eldreomsorgen vår er ikke rigget for de store utfordringene som ligger foran oss. Det er behov for store strukturelle endringer i styringen av norsk helsevesen, men det fjerner ikke det faktum at det er store behov som både kan og må løses helt uavhengig av dette. Pengene må i større grad følge pasienten, ventetidene må ned, vi må skape attraktive arbeidsplasser for framtiden, rekrutteringen må opp, og eldreomsorgen må ha kapasitet og kompetanse og være rigget for en helt ny situasjon. KrFs budsjett styrker sykehusene med nær 1,5 mrd. kr, og det trengs i en situasjon der sykehusene kutter i pasientbehandlingen for å kunne betale rentene til staten etter nødvendige investeringer. Det er også gledelig at ventetidene nå går litt ned, men det er fortsatt langt til målet. Pengene må i større grad følge pasientene, og private og ideelle aktører som kunne bidratt mer, må få lov til å slippe til. Helsetjenesten er vår framtids viktigste arbeidsplass, og da må det også være den aller mest attraktive. I dag er attraktiviteten så å si på bunn, og det må vi snu gjennom bedre oppgavedeling, gjennom å ta i bruk teknologi som kan spare personell, og ikke minst gjennom å styrke rekrutteringen for en bedre grunnbemanning. Antallet eldre vokser raskt, og behovet for tilrettelagte boliger og sykehjemsplasser øker drastisk. Mange eldre og deres pårørende står i dag i en helt usynlig kø, fortvilet over at sykehjemsplassen ikke finnes når behovet er som størst. Derfor foreslår vi 1 000 flere heldøgns omsorgsplasser i vårt budsjett. Vi vil også løfte kvinnehelse gjennom mer forskning, tydeligere retningslinjer og helsetjenester med mer bevisst kjønnsperspektiv, en egen kvinnehelsepott, i tillegg til å styrke overføringene til forskning på hjertehelse blant kvinner. Fødsels- og barselomsorgen må styrkes, ikke svekkes. Jordmødre melder om høyt arbeidspress og lav grunnbemanning. Erfarne slutter fordi presset er for høyt og tillegg fjernes, og jordmorstyrte enheter legges ned. Skal flere ønske å få barn, må det også oppleves trygt å gå gjennom svangerskap, fødsel og barseltid. Altfor mange opplever akkurat denne perioden som krevende, og at hjelpen ikke strekker til. I 2024 tok 739 mennesker sitt eget liv. Det er det høyeste antallet som noen gang er registrert. Psykiske plager og lidelser er blant våre største folkehelseutfordringer. Det fører til betydelig helsetap, svekket livskvalitet og økt utenforskap. Likevel mangler vi en tydelig nasjonal prioritering som står i forhold til alvoret. Vi vet at selvmord kan forebygges, og at målrettede tiltak redder liv. KrFs budsjett styrker det psykiske helsefeltet med en opptrappingsplan, flere døgnplasser, en styrket ordning for rask psykisk helsehjelp og utvidelse av tilbudet til flere kommuner, og Livslosen. Jeg må si det var skuffende å lese budsjettforliket. Det var en liten styrking av sykehusene, ja, men langt fra nok. Det var ingenting til flere sykehjemsplasser, det var kutt i kommunal rusomsorg og kutt i forebyggingstiltak. Det er det motsatte av det vi trenger. Vi må forebygge mer, ikke mindre. Vi må få ventetidene ytterligere ned, fra det de er i dag, ta i bruk de private og ideelle tilbyderne. Vi må sikre at de som trenger det aller mest, får hjelpen når de trenger den. Jeg tar opp det forslaget KrF har alene.

Jeg vil begynne med å gi honnør til SV og de andre budsjettpartnerne for å ha sikret økte midler til både Amathea og Pårørendesenteret, noe som er viktig, og som denne regjeringen ikke hadde med i sitt budsjettforslag. Representanten kom også inn på kvinnehelse i sitt innlegg, og kvinnehelse er prioritert ned over tid, dessverre også i denne budsjettenigheten. Når kvinnehelse nok en gang ikke når opp på forlikspartienes prioriteringsliste, hvordan ser representanten for seg at dette området skal styrkes framover?

I et stort helsebudsjett er det bare nærmere 3 pst. som går til forebygging, og etter budsjettforliket er det enda mindre. Det kuttes til folkehelseprogram, det kuttes til frisklivssentraler, og det er en omlegging av helsestasjonene og øremerkede midler til helsesykepleiere som også forsvinner. Reparasjon koster, som vi vet, langt mer enn forebygging, men reparasjon er lovpålagt, og nå fjernes flere av de virkemidlene vi har hatt for forebygging, for å gi kommunene friere ramme. Fri ramme er bra, men ikke når rammen bare blir friere og ikke tilsvarer det reelle behovet. Da må noe prioriteres ned, og dessverre er det ofte det forebyggende arbeidet. Mitt spørsmål er: Tror representanten arbeidet med og prioriteringene av forebyggende folkehelsearbeid blir bedre med dette budsjettforliket?

Noen ganger må vi stoppe opp og stille oss spørsmålene: Er det dette vi har kjempet for i generasjoner? Er dette det aller beste vi kan? Har iveren etter å løpe fortere, jobbe mer, prestere mer og rekke over mer gjort at vi har glemt noe helt fundamentalt, nemlig verdien av omsorg, tilknytning og tid til hverandre? Politikken skal legge til rette for gode liv og ikke regulere dem, men er det ikke nettopp det vi gjør? For å få nyte godt av velferdsordninger kreves det at vi innretter oss. Vi skal dele permisjonen slik flertallet i denne salen mener er best – og ikke ut fra hva to voksne mennesker kommer til er best for sin familie. Barna skal gå i barnehage fra de er ett år, fordi vi trenger alle i arbeid, men hva om barnet trenger sine foreldre litt til og litt mer? Å gå ned i stilling blir omtalt som nærmest å svikte velferdsstaten, som man samtidig vil lene seg på. Et valg om å leve litt saktere, ha litt mer tid og litt mindre stress kan virke ganske utopisk, og for noen virker det kanskje også provoserende. Alt dette er med på å skape de stramme rammene og gi familien stadig mindre betydning i samfunnet vårt. Det er nettopp derfor KrF setter familielinja over arbeidslinja, for meningen med livet er ikke å jobbe – vi jobber for å kunne leve. Det handler ikke om å velge bort velferd, men om å kunne velge velferd. Det handler om å bryte opp den sosialdemokratiske innprentede tanken om at det er staten som sørger for oss, for det er det ikke: Det er vi som sørger for staten. Det er ikke staten som gir oss velferd. Nei, det er vi som betaler for vår egen velferd – etter evne – og får velferd ved behov. En god familiepolitikk handler ikke om å bøte for at familiene må tilpasse seg samfunnets rammer. Det handler om å endre samfunnets rammer – for å tilpasse det til familielivet. Derfor trenger vi en ny retning for landets familier, og det er det KrF legger fram i vårt alternative budsjett: bedre økonomi, mer valgfrihet og mer fleksibilitet. Mens andre partier klatter litt her og der, har KrFs budsjett en veldig, veldig tydelig linje: familiene først.

Endelig, får en si, etter en lang prosess skal endelig CRPD inkorporeres i norsk lov, i menneskerettsloven. Grunnleggende sett handler dette om at alle mennesker skal ha like rettigheter, at det som skulle være selvsagt, ikke har vært det, og at det fortsatt er et godt stykke igjen. Samfunnet vårt er ikke tilpasset alle og utformes ikke for alle. Stadig kommer det nye eksempler: Midt i ledelinjer for personer med nedsatt syn settes det opp gatelys. Det mangler skilt til heisen for å komme opp til perrongen på togstasjonen. Busser kjører forbi fordi det ikke er plass eller tid. Det er kanter som egentlig skulle vært tilpasset rullestolbrukere, men som likevel er for høye, eller helninger som er for bratte. Ikke minst er det avslag på tilrettelegging og unødvendige krav som holder folk utenfor. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven er også normgivende og holdningsendrende. Det vil bety mye i dag, for framtiden og for alle de familiene som kjemper for like rettigheter, uavhengig av hvilken kommune man bor i. Jeg vil benytte anledningen til å takke de mange som sitter her i dag og følger debatten, og alle som over lang tid har kjempet for denne endringen, som også har vært avgjørende for at vi i dag skal vedta at CRPD skal inn i norsk lov. Det er en stor og viktig dag, og dette vedtaket er helt avgjørende, så gratulerer – og måtte det også få konsekvenser.

Norge er et fantastisk land, men vi har også noen store utfordringer. En av dem er at 700 000 personer står utenfor arbeidslivet. Andelen syke og uføre er høyere enn i våre naboland, og antallet unge uføre øker. KrF vil på sin side innføre et arbeidsfradrag for unge nå og stimulere til at flere kommer i arbeid, at arbeidsgivere får et større finansieringsansvar for langtidsfraværet for å motvirke det og få sykmeldte tilbake i jobb, og gjennomføre en uførereform der uføre med restarbeidsevne som kan arbeide noe, kan få en helsejustert lønn som tar høyde for redusert produktivitet. Er statsministeren bekymret for det høye antallet uføre og sykmeldte, og vil han ta initiativ til flere tiltak enn forsøket på arbeidsfradrag, som det vil ta mange år før eventuelt blir en realitet?

Kaos er et ord som har gått igjen i omtalen av denne budsjettprosessen. Sannheten er at kaoset i prosessen har overskygget kaoset i prioriteringene. Forliket innebærer økt uttak av oljepenger med til sammen 6 mrd. kr og varige utgiftsøkninger som i stor grad finansieres med engangsinntekter. KrF står i år, som i fjor, for den laveste oljepengebruken. Det handler om ansvarlighet, om å prioritere og om solidaritet med dem som kommer etter oss. Norge har noen grunnleggende utfordringer. I løpet av denne stortingsperioden vil vi mest sannsynlig få et Norge der det er flere innbyggere over 65 år enn det er barn og unge under 20 år. Det er læringskrise i skolen. Det er rammevilkår som svekker norsk eierskap. Dette budsjettet løser ikke problemene; det forstørrer dem. Budsjettet ikke er et løft for næringsliv og verdiskaping. Produktivitetsveksten er lav, og vi henger langt etter på innovasjon. De som bygger og driver bedrifter over hele landet, fortjener bedre og mer stabile rammevilkår. Formuesskatten på arbeidende kapital må bort. Det handler om å sikre velferden for framtiden, sikre trygghet for investeringer og sikre framtidens arbeidsplasser. Målinger viser at folk vil ha flere barn, men økonomien stopper dem. Derfor foreslår KrF en kraftig skattelette per barn: 50 000 kr for barn nummer én og to og 100 000 kr for barn nummer tre og videre. Det er enkelt, ubyråkratisk og et løft for familienes økonomi. Regjeringen går motsatt vei og kutter i foreldrefradraget, slik at alle familier får mindre. KrF øker barnetrygden, det mest effektive tiltaket for å sikre at færre barn vokser opp i fattigdom, mens forliket ikke har noen reell økning av den. Grunnleggende sett handler politikk om å gi folk trygghet – trygghet for at hjelpen er der når man trenger den. Rundt omkring i landet vårt er det eldre og deres pårørende som kjenner på utrygghet. Søknaden om sykehjemsplass er kanskje sendt, men plassen lar vente på seg. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti å bygge ut flere sykehjemsplasser og styrke sykehusene og psykisk helsevern. Det leverer ikke forliket på. Barna går lenger på skolen, men de lærer mindre. KrF vil ha tilbake det som fungerer. Vi vil kutte i timeantall til finsk nivå og øke lærerlønnen med 50 000 kr. Vi vil gi læreren mer fleksibilitet og tid. Regjeringen, derimot, velger å kutte i tilskuddet KrF fikk gjennom for å gi nyutdannede lærere veiledning. Dette er en ordning som hindrer at ferske lærere gir opp allerede det første året. Å kutte er det motsatte av det vi trenger. Skolen trenger flere lærere som blir stående, ikke færre. Det er mye ved årets budsjettprosess som er overraskende. At Senterpartiet går hånd i hånd med MDG, Rødt og SV for å dra politikken til venstre, er overraskende. At SV jubler for et budsjett som tar imot 2 pst. av det antallet kvoteflyktninger de selv har programfestet, er overraskende. At de skriver under på et bistandsbudsjett der Afrika og de fattigste landene får mindre, og der utdanningsbistanden er radert bort, er trist og overraskende. At MDG støtter et budsjett med økte CO2-utslipp fordi man fikk en omstillingsplan som er så vag at alle i salen i grunnen kunne stemt for den, det overrasker. Det er bra for landet vårt at det omsider ble flertall for budsjettforliket, men forliket er ikke bra for landet vårt. Det er feil kurs, det er manglende prioritering av de store utfordringene landet står overfor, og det er ikke trygg styring.

Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har tradisjonelt sett stått sammen i kampen for internasjonal solidaritet. I budsjettforslaget som nå ligger i enigheten – støttet av SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, partier som bruker store ord om internasjonal solidaritet – fortsetter altså store kutt i bistanden til de fattigste landene, bistand til utdanning og humanitær innsats i land utenfor Midtøsten. Ifølge Langsikt har andelen norsk bistand som går til fattigdomsreduksjon og utvikling, aldri vært lavere. Stadig mer går til sikkerhetspolitikk, klima og andre temaer enn fattigdomsreduksjon – og til Europa i stedet for til verdens fattigste land. Er statsministeren fornøyd med at stadig mindre av norsk bistand går til fattigdomsbekjempelse?

Det var svar, men svært ulike svar. Det sies at det er kaos på venstresiden, og det er helt korrekt. Det sies også at det mangler et felles prosjekt, og det er kanskje mindre korrekt. Det bare peker veldig feil vei. Staten skal vokse, bedrifter og nyskaping skal presses ned av skatter og uforutsigbare rammer. Norske barnefamilier får mindre og mindre frihet til selv å velge hvordan man skal prioritere pengene sine. I skolen satser man fortsatt på mer av det som ikke virker, i stedet for mer lønn og mer tillit til lærerne. Eldreomsorgen får heller ikke en reell satsing, og med dette forliket blir strømmen dyrere, og rusomsorgen kuttes. Mitt spørsmål er derfor: Vil regjeringen fortsette denne kursen, eller vil man begynne å ta tak i de riktige og viktige utfordringene med lave fødselstall, voksende stat, læringskrise i skolen, økende voldskriminalitet og ikke minst bedriftseiere som skattes ut av landet?

Da vil jeg anbefale statsministeren å spole tilbake og høre Politisk kvarter i dag en gang til. Arbeiderpartiets parlamentariske leder sa tidligere i høst at for kommuner med dårlig økonomi var det bare å prioritere. Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, er egentlig en passende beskrivelse, for dette forliket viser liten evne til faktisk å prioritere. Det er økt uttak av oljepenger, det er varige utgiftsøkninger, og det finansieres med engangsinntekter. Styrkingen i kommuneøkonomien er bra, men familier flest får lite igjen. Bedriftene får lite igjen, skolene løftes ikke, politiet løftes ikke, eldreomsorgen løftes ikke, og kriminaliteten løses ikke. Som om ikke det var nok, kuttes tilskuddet KrF fikk igjennom for å gi nyutdannede lærere veiledning av mer erfarne lærere. Mitt spørsmål til statsministeren er derfor: Mener statsministeren at Norge satser for mye på læreren?

Statsministeren lovte, som vi har hørt, trygg styring i valgkampen, men hva er det vi har fått? Jo, først lovte Arbeiderpartiet ferger og sletting av studielån, vel vitende om at disse Senterparti-seirene var strøket ut av budsjettet lenge før folk gikk til valglokalet. Stortingsgruppen rettet opp kuttene uten å vise til inndekningen. Så ble det innkalt til pressekonferanse om budsjettenighet uten å ha flertall. SV sa at de fortsatt var i forhandlinger, og MDG ventet ved telefonen. Nå er det flertall for budsjettet, men det er fortsatt stor uenighet om hva partene faktisk har blitt enige om. Rundt omkring i landets kommunestyrer sitter det politikere som på fritiden jobber for å lande sine lokale budsjetter og gjøre viktige prioriteringer. Da vil jeg spørre statsministeren om måten flertallet her har holdt på, er en god modell for alle landets lokale representanter.

Ventetidsløftet er viktig, men det er bare halve delen av jobben. Vi må også gjøre den siste delen av jobben. Sykehusene har fått stadig nye oppgaver, men uten at finansiering følger med. Bevilgningene fører ingen vei i møte med økte renter og avdrag, kapitalkostnader som spiser opp hele handlingsrommet til sykehusene. Realveksten dekker knapt den demografiske kostnadsveksten, og Ventetidsløftet videreføres nå uten friske midler. Resultatet er varslede innstramminger, stans i rekruttering og stor økning i belastningen på de ansatte. Mener statsråden at dette er en bærekraftig utvikling på sikt? Og hvordan skal vi sikre at Ventetidsløftet kan opprettholdes uten å undergrave økonomien i spesialisthelsetjenesten og kvaliteten i behandlingen?

Ja, det er viktig å bruke fritt sykehusvalg, men det er også viktig å gi sykehusene insentiver til å ta ned ventetidene. Regjeringen viser til fall i ventetid for nye henviste pasienter, men det er også en vekst i andre køer. Innen øyehelse står 16 000 mennesker i kø. Enkelte steder venter pasienter over 700 dager, mens synet svekkes. Dette har vært ganske gjennomgående. Én kø tas ned, mens en annen skapes. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, FFO, melder også om at kronikergrupper skyves bakover i køen fordi kapasiteten ensidig brukes til å oppfylle Ventetidsløftet. Dette skjer på tvers av fagområder, og pasienter med behov for jevnlig poliklinisk oppfølging risikerer forverring av sykdommen fordi systemet ikke har plass til dem. Mener statsråden det er forsvarlig å fortsette slik – at ansatte opplever seg presset, og at det fører til at andre pasientgrupper får lengre ventetid og dårligere oppfølging? Hvordan vil statsråden sikre at kortsiktige ventetidsmål ikke går på bekostning av kronikere og eldre pasienter som faktisk trenger kontinuerlig oppfølging?

Det er riktig at det var anbefalt en større basis, men det ble også anbefalt å legge på en toppfinansiering. Regjeringen har gjort det ene, men ikke det andre. Kvinnehelse nedprioriteres også hele veien. Regjeringen snakker om at det skal prioriteres, men det skjer ingenting. Kvinner som trenger fjerning av livmor på grunn av endometriose, må vente opptil 58 uker. De med framfall av underlivsorganer venter opptil 93 uker. Kvinner med muskelknuter i livmoren står opptil 79 uker i kø. Det er kvinner som lever med urinlekkasje som må vente opptil 122 uker. Dette er kvinner som får livet sitt satt på pause, og for denne gruppen er det vanskelig å se bedring i ventetidene. Vi vil prioritere kvinnehelse, styrke forskningen, bedre barselomsorgen og sikre raskere behandling og tydeligere retningslinjer. Hva vil regjeringen gjøre for at kvinnehelse ikke nedprioriteres i sykehusene, og for at kvinner får den behandlingen de skal ha når de trenger det, og ikke år senere?

Ventetiden en pasient har for sin behandling, har økt jevnlig, og den har økt i takt med at Arbeiderpartiet har gjort endringer i finansieringen. Allerede nå burde statsråden tatt initiativ til å endre på finansieringen, med mer innsatsstyrt finansiering – eventuelt bare der det er lange ventetider – og ikke minst styrke de ideelle med spesifikke oppdrag der det følger penger med. Vi vet at ideelle snur seg veldig raskt og har evnen til å gjøre det. I Ventetidsløftet ser vi veldig klart at økonomiske insentiver virker. Ventetiden til første konsultasjon har gått ned, og det er utrolig viktig. Hva gjør at statsråden tenker at økonomiske insentiver ikke vil virke for sykehusene?

Når ventetidene til faktisk behandling bare øker, er det vanskelig å se at regjeringen prioriterer pasientene i helsevesenet. Statsråden forteller igjen og igjen at ventetidene til første time hos lege har gått ned, men unnlater å snakke om at i hele den Arbeiderparti-ledede regjeringens tid har ventetidene til selve behandlingen økt i alle helseregioner, og øker ennå. Mener statsråden at dagens situasjon – med ventetider på opptil 93 uker for hofteproteser, der to av tre er kvinner med store smerter, 58 uker for livmoroperasjon på grunn av framfall og 72 uker etter fødselsskade – er akseptabel? Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for å få ned ventetidene?

Først vil jeg takke interpellanten for å løfte dette veldig viktige området. Vi lever lenger, vi skal bo hjemme lenger og ta vare på oss selv og hverandre, og ingen kan erstatte de pårørende i omsorgen, tilstedeværelsen og det store ansvaret. Pårørende blir også viktigere enn noen gang i tiden som er foran oss. Forventningene til hva pårørende skal løse, øker. Det virker litt som om denne regjeringens strategi er å lempe ansvaret over på de pårørende og trekke teppet vekk under føttene deres. Som statsråden nevnte, trenger pårørende informasjon og veiledning, men med denne regjeringen har Pårørendesenteret måttet kjempe i flere budsjettrunder for å beholde støtten, selv om arbeidet deres har gitt gode resultater. Og når statsråden i sitt innlegg sier at man kan søke om disse pengene, henvises også Pårørendesenteret til en pott de ikke kvalifiserer til. Hvis pårørende er viktig, hvorfor prioriteres de da ned i arbeidet? Og kan statsråden love at Pårørendesenteret kvalifiserer til støtte fra de tilskuddsordningene de henvises til? Pårørende står for en innsats som tilsvarer nesten like mye som antall årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene til sammen. For mange er også pårørendearbeidet svært tungt, det gir bekymringer og er et stort ansvar – og 89 pst. av pårørende er kvinner. Neste år er etterkrigskullet 80 år. Stadig flere går inn i den såkalte sandwich-generasjonen, med syke foreldre som skal bistås på den ene siden, barn og barnebarn som skal følges opp på den andre siden, samtidig som man skal stå i arbeid. Og så lurer vi på hvorfor kvinner er mer sykmeldt enn menn, hvorfor kvinner går ned i stilling, og hvorfor kvinner går av med pensjon tidligere enn menn. Én ting er det vi ser, som besøkene, handling av mat, kjøring og bistand i hjemmet, men noe annet er det vi ikke ser: alle bekymringene når avslaget på sykehjemsplassen kommer, den dårlige samvittigheten for å reise på ferie, uvissheten om hjelpen fra hjemmesykepleien er nok – eller kampen som foreldre står i, som føler at de må kreve hjelp og avlastning for sitt eget barn, argumentere for hvorfor det blir for krevende, og blir kasteball i systemet, og de som ikke har nære pårørende, som blir alene, og som ikke har noen som kjemper for seg i byråkratiets irrganger. Det hjelper ikke å signere avtaler når de ikke følges opp, når støtte reduseres og øremerkede tilskudd fjernes. Pårørendesenteret står nå i fare for å måtte legge ned, kommuneøkonomien er skrapet, og vedtak om å skulle sikre bedre permisjonsordninger avvises nå blankt av regjeringen, som i grunnen avviser hele problemstillingen, nemlig at pårørenderollen kan bli så belastende at man faller delvis eller helt ut av arbeidslivet. Da hjelper det ikke med festtaler, da er det hverdagen som gjelder. Det er helt nødvendig med et helhetlig arbeid rundt dette og en systematisk oppfølging. Jeg avslutter med det og spør nok en gang: Kan man da love at det som er det aller viktigste for pårørende, nemlig informasjon og veiledning, følges opp, og at Pårørendesenteret fortsatt kan drive, som er den viktige faktoren for å sikre nettopp dette?

Jeg mener det er et veldig viktig mål at kvinner kan bære fram barn om man ønsker det, at man opplever at storsamfunnet stiller opp, at man har de tiltakene som skal være på plass. Det er urovekkende at ikke statsministeren kan nevne ett tiltak han ønsker for å sikre at kvinner får bedre oppfølging, veiledning, informasjon og støtte når de bærer fram et barn med Downs syndrom. Vi ser også med den nye abortloven at det nå kan aborteres på bakgrunn av kjønn i Norge. En jordmor skrev i Aftenposten at hun har opplevd kvinner som sier: Jeg vil heller ha en gutt enn en jente, så jeg velger abort. Dette strider mot alt vi forbinder med likestilling og menneskeverd, og jeg vil spørre om statsministeren vil ta initiativ til å endre loven slik at kjønn ikke kan oppgis før grensen for selvbestemt abort, slik at vi ikke får den situasjonen at barn velges bort på bakgrunn av kjønn.

Hvis vi virkelig ønsker et samfunn med plass til alle, må vi også vise det og sikre tiltak som tilrettelegger for at man skal kunne bære fram et barn. I Danmark viser statistikken her 95 pst. Her har utviklingen gått opp til 75 pst. Vil det være akseptabelt med en videre økning og å se de danske tallene? Mener statsministeren at den statistikken som nå foreligger, er akseptabel? Hvis vi er enige om at det ikke er ønskelig med en slik utvikling, hvilke tiltak vil da regjeringen sette i verk for å snu denne utviklingen?

I går kom det nye tall fra Folkehelseinstituttet, FHI, som viser at mer enn tre av fire av alle svangerskap hvor Downs syndrom påvises, ender med svangerskapsavbrudd. Det er en dramatisk økning fra 2010, da tallet var 36 pst. Tidligere forskning har også vist at rundt 90 pst. av kvinnene som får påvist trisomi 21 i svangerskapet, velger å avslutte det. I 2020 ble bioteknologiloven endret. Tidlig ultralyd ble en del av den statlige svangerskapsomsorgen for alle, NIPT-test ble innført for alle over 35 år, og så kom utvidelsen av abort til uke 18 i år. Allerede året etter endringene, med innføringen av NIPT-test, gikk antall aborter med kromosomvariasjoner opp, ifølge tallene fra FHI. Teknologien utvikler seg lynraskt, og snart er det ikke grenser for hvilken informasjon man kan få i et svangerskap. Det krever også politiske føringer som avgjør hva vi leter etter, og tiltak for å legge til rette for at samfunnet vårt skal ha plass for alle. Kristelig Folkeparti har lenge advart mot at vi kan få et sorteringssamfunn ved utvikling av politiske vedtak som er gjort. Det er storsamfunnets ansvar å forhindre dette – ved å tilrettelegge, sikre støtte, veiledning og informasjon. Tallene fra FHI viser altså at over tre av fire svangerskap med Downs syndrom ender i abort, en utvikling som har tiltatt etter at tilgangen til tidlig testing ble utvidet. Deler statsministeren bekymringen over at denne utviklingen går i retning av et sorteringssamfunn der det ikke er plass til alle?

Jeg vil begynne med å gratulere så mye med et godt valg og fortsatt regjeringsmakt. I uke 39 kom Frelsesarmeens fattigdomsbarometer for tredje kvartal, som viser at hele 9 pst. av norske husstander oppgir at de ikke har tilstrekkelig økonomi til å dekke helt vanlige levekostnader fra dag til dag. Til sammenligning var tallet i første kvartal 6 pst. Undersøkelser viser at vedvarende lav eller usikker inntekt er en kilde til konstant bekymring, noe som spesielt går ut over barna i familiene der dette gjelder. Statsministeren har vært veldig opptatt av at renten skal ned. Denne undersøkelsen peker på at det er de store prisøkningene på mat og strøm som har gjort hverdagen merkbart vanskeligere. Rentenedgangen har ikke den store betydningen for mange av disse, som gjerne leier bolig, der også prisveksten har vært stor de siste årene. Hva vil statsministeren gjøre for å bedre situasjonen for disse familiene?

Jeg kan ikke love representanten Toppe at jeg fulgte debatten i 2001 i denne sal veldig nøye, men det var nå godt sagt. Det er kritisk når vi har flere direktører enn intensivplasser i norsk helsevesen, og det er åpenbart at det må gjøres noe med styringen av norske sykehus. Vi har vært kritisk til de regionale helseforetakene, og så har vi vært tydelige på at det må utredes en løsning, for skal vi endre på sykehusstrukturen, må vi ha et godt faglig belegg, og vi må være sikre på hvordan vi skal endre det til det bedre. Jeg er helt sikker på at vi får gode diskusjoner rundt de regionale helseforetakene og en mulig endring av det i perioden som kommer. Jeg gleder meg og ser fram til et godt samarbeid i helsekomiteen.

KrF er opptatt av fred i Midtøsten. Vi er opptatt av en varig, langsiktig fred i Midtøsten. Da er det gledelig å se det vi ser nå, med gisler som settes fri og et håp om en slik fred. Det er viktig hvordan den freden kommer. Vi har også vært opptatt av Hamas’ rolle, og at nærmest ingen har tatt tak i å presse Hamas for å komme til en fredsløsning. Det har vært vårt viktige perspektiv, i tillegg til at man må få satt gislene fri for å sikre nettopp den varige freden. Vi er på Norges linje når det gjelder hva man definerer dette som, for det å definere noe som et folkemord er en rettslig prosess, og det har vi veldig stor respekt for. Vi hadde håpet at også flere hadde hatt det.

Ingen kan se på de sivile lidelsene som har vært på Gazastripen, uten å bli veldig, veldig sterkt berørt av det. Kristelig Folkeparti har ikke vært taust. Tvert imot har vi vært veldig tydelige, også i vår kritikk hva gjelder at nødhjelp ikke slapp inn på Gazastripen. Krigen i Gaza begynte med et angrep for to år siden, den 7. oktober. Det sitter fortsatt gisler fanget i Gaza. Nå ser vi tendenser til en fredsløsning, at gisler slippes fri, og det er ingenting vi heller kan ønske, håpe på eller jobbe for enn fred på Gazastripen.

Jeg vil gjengjelde gratulasjonen fra Fremskrittspartiet med et godt valg. Ikke minst har vi på ikke-sosialistisk side lang tradisjon for å kunne både samarbeide godt og finne fram til gode løsninger i fellesskap. Det opplever jeg at vi også skal få til framover. Når det gjelder elektrifisering, har vi vært tydelig på det. Vi er imot elektrifisering av prosjekter med kraft fra land, nettopp fordi industrien vår trenger kraft, folk trenger kraft, og da skal det ikke brukes på prosjekter som er dyre, og som også gir en tvilsom klimaeffekt i andre enden. Når det gjelder de forslag vi skal behandle i Stortinget i tiden framover, skal det opp til behandling i vår gruppe, men FrP skal være klar over at vi har et tydelig landsmøte, som også har gitt tydelig signal om hvor vi står når det gjelder elektrifisering av Melkøya og nye prosjekter.

Når det gjelder KrFs familiepolitikk, er jeg utrolig stolt av den og ønsker ikke å endre et ord. Det er nettopp fordi vi vil sikre familiene valgfrihet. Det handler om at hvis man ønsker at barnet skal begynne i barnehage som ettåring, skal det være en barnehageplass tilgjengelig for det. Det er noe denne regjeringen ikke har sørget for. Hvis man ønsker å være hjemme litt lenger, skal man også ha mulighet til det. Jeg mener det er et paradoks at etter man innførte den rigide tredelingen, tar halvparten av mødre ut ulønnet permisjon fordi de ønsker å være litt lenger hjemme. Det er ikke likestilling; det er tvert imot en likestillingsfelle.

KrF er opptatt av å ha gode barnehager, styrke dem, og gi foreldre mulighet til å ha barna sine der. Jeg vet at KrFs familiepolitikk er noe som provoserer Arbeiderpartiet, og det er nettopp fordi det er et kinderegg av deler Arbeiderpartiet ikke liker. Folk får beholde mer av pengene sine selv, staten mister kontroll over familiene, og familiene får økt valgfrihet. Det er å sette familiene først, og det er nettopp det KrF har gått til valg på. Det er jeg stolt over.

Valgfrihet handler om å kunne velge selv. Derfor er jeg opptatt av at kvinner – spesielt når man får barn, men for øvrig når som helst – skal kunne velge hvordan de lever livet sitt. Når man får barn, handler det spesielt om tiden med barnet, den første perioden etter at barnet er født. Veldig mange kvinner opplever faktisk at de har altfor lite tid sammen med barnet, og de velger da ulønnet permisjon. Halvparten av mødrene velger ulønnet permisjon for å være hjemme litt lenger. Da mener jeg det er politikken, og ikke foreldrene, som må endres. Valgfrihet handler nettopp om å kunne bestemme og velge selv.

La meg aller først få lov til å gratulere statsminister Jonas Gahr Støre både med valget og med videre regjeringsansvar. Jeg vil ønske regjeringen lykke til. KrF vil være et konstruktivt opposisjonsparti, samtidig som vi kjemper for mest mulig gjennomslag for den politikken vi har gått til valg på. I en urolig tid er det et gledelig bakteppe for denne debatten at partene i krigen i Gaza nå ser ut til å komme nærmere en fred. Det er en skjør fred, men det gir håp. Samtidig vil den alvorlige sikkerhetssituasjonen, med krig i Europa og en aggressiv nabo i øst, prege også denne perioden. Den siste tidens krenkinger av norsk luftrom og droneaktivitet understreker bare dette. Norge må fortsette styrkingen av forsvar og beredskap, og vi må også fortsette å støtte Ukrainas befolkning militært, politisk og humanitært. KrF mener det er noen grunnleggende nasjonale utfordringer som krever handling i denne perioden – ikke flere utvalg og kommisjoner, ikke flere rapporter, men politisk vilje og gjennomføring, for det haster. For det første: Fødselstallene stuper. Det er 45 000 færre barn mellom 0 og 9 år i dag enn i 2017, men det hadde ikke trengt å være slik. Valget om å få barn er dypt personlig. Nordmenn vil ha barn, flere enn det de får. For mange er det nettopp økonomien som står i veien. Det mangler ikke på ledende politikere som har oppfordret folk til å få flere barn, men det er ikke avisutspill familiene trenger. De trenger politisk handling. KrF har sett til land som faktisk har lyktes. Derfor foreslår vi en ordning med skattelette per barn – 50 000 kr i skattefradrag for hvert av de to første barna og 100 000 kr for barn nummer tre og oppover. En familie med tre barn vil da få 200 000 i fradrag, og det vil utgjøre en stor forskjell og skape mer rom i en presset familieøkonomi. Vi må endre et system som i dag belønner det å vente med å få barn. Det er ikke rart at mange utsetter det, når forskjellen mellom dem som starter tidlig og dem som venter, kan være mer enn 650 000 kr. KrF sier at alle som får barn, skal få foreldrepenger, og minstenivået skal være 3 G – omtrent 400 000 kr, fire ganger mer enn det er i dag. KrF vil også fjerne dagens rigide tredeling av foreldrepermisjonen. Der venstresiden i norsk politikk vil detaljstyre familiene, vil KrF la foreldrene bestemme selv og gi familiene mer valgfrihet og fleksibilitet i hverdagen. Den andre utfordringen er det demografiske skiftet vi står midt oppe i. Mest sannsynlig vil vi i løpet av denne stortingsperioden få et Norge der det er flere innbyggere over 65 år enn det er barn og unge under 20 år. Det har aldri skjedd før. Mange av kommunene våre står allerede på kanten av en omsorgskrise. Vi har for få sykehjemsplasser, for få tilrettelagte boliger og for lite personell. Det haster med en nasjonal satsing. Vi må bygge flere sykehjemsplasser, vi må sørge for trygge, tilrettelagte boliger, og vi må sikre nok kvalifiserte folk i omsorgstjenesten. Det handler om mennesker. Det handler om at eldre skal kunne bo godt og trygt, enten det er hjemme, i en tilpasset leilighet eller på et sykehjem. Det handler om at noen av våre aller mest sårbare skal få slippe å bli kasteballer i systemet. Den tredje utfordringen handler om skolen, læringen og resultater som peker helt feil vei. Siden 1990-tallet har de andre partiene brukt milliarder på å gjøre grunnskolen to år lengre, uten at læringen har økt. Tvert imot har resultatene falt til et nordisk bunnivå. Vi må lytte til forskningen, vi må lytte til OECD, og vi må lytte til lærerne selv. Vi må satse på kvalitet, ikke kvantitet. Det betyr å satse mer på lærerne. Derfor foreslår KrF 50 000 kr mer i årslønn til lærerne. Samtidig vil vi ha bøkene inn i klasserommet igjen og prioriterer 1,5 mrd. kr til flere trykte lærebøker, nettopp for å styrke leseforståelsen og redusere skjermbruken i skolen. Vi vil innføre en førskole for seksåringene med mer frilek, for lek er ingen motsetning til læring, det er en forutsetning for læring. Det bygger glede, sosial trygghet og lærelyst hos de yngste. Vi trenger ikke flere timer, vi trenger mer læring, mer kvalitet og mer tillit. Den fjerde utfordringen vi vil ta opp, handler om verdiskaping, om at morgendagens verdiskapere må få bedre og mer stabile rammevilkår, slik at de kan skape de arbeidsplassene våre barn og barnebarn skal leve av, slik at vi kan løse de utfordringene samfunnet vårt står overfor, og slik at vi kan sikre velferden for neste generasjoner. Derfor mener KrF at formuesskatten på arbeidende kapital må bort, for å gi gründere, bedriftseiere og familiebedrifter muligheten til å kunne vokse, investere og ansette – bygge landet videre. Det er nettopp dette som har vært grunnlaget og forutsetningen for utviklingen av bygd og by over hele landet vårt, og det er slik vi mener landet skal bygges videre. Et bredt skatteforlik kan være et riktig skritt i retning av å gi mer stabilitet, mer trygghet og bedre rammebetingelser – trygghet for framtidige investeringer, etter en periode som har vært preget av alt annet. KrF vil bidra til ro og bedre rammebetingelser for næringslivet, men da må det innebære faktisk politisk handling, ikke nye endeløse runder med kommisjoner, utredninger og vurderinger. I en av sine nyttårstaler sa kong Harald: «I en tid som ofte vektlegger det utvendige, og hvor alt skal være effektivt og målbart, kan man lett miste av syne det enkelte menneskes selvstendige verdi; - den verdi vi har, nettopp fordi det er mennesker vi er (…)» Ingenting er viktigere for et samfunn enn det menneskesyn som råder. Derfor må vi heller aldri slutte å løfte fram dette ene enkle, men uendelig store: at hvert menneske er unikt og uendelig verdifullt, uavhengig av alder, kjønn eller egenskaper, uavhengig av hva vi evner å prestere, ja, uavhengig av alt. I den kommende fireårsperioden vil vi møte vanskelige spørsmål, spørsmål som handler om menneskeverd. Skal vi innføre dødshjelp, tillate surrogati eller gi ekstra støtte til foreldre som venter barn med Downs syndrom? Dette er ikke bare etiske spørsmål, det er etiske prøver. Svarene vi gir, vil forme samfunnet mer enn vi aner. La det også være prøven vi består.

En av de mest grunnleggende lovendringene vi fikk forrige stortingsperiode, var den radikale utvidelsen av abortloven, med nå selvbestemt abort inntil uke 18. SV er som kjent for en økning også av den grensen. Midt i valgkampen uttalte Marian Hussein, tidligere helsepolitisk talsperson, at hun støtter anbefalingene fra WHO om at alle lovbestemte grenser for når abort i et svangerskap kan utføres, kan fjernes – at man i realiteten da åpner for abort helt fram til fødsel. Derfor vil jeg spørre representanten Bergstø om hun er enig i det representanten Hussein sa om at abort bør være tillatt fram til fødsel.