OverStortinget

La meg begynne med å takke statsministeren for redegjørelsen og også ønske godt nytt år til alle representanter og medlemmer av regjeringa. 2026 har dessverre startet på en måte som understreker det dype geopolitiske og sikkerhetspolitiske alvoret vi står i. Hvem hadde ventet at vi de første dagene i det nye året skulle se at Nicolás Maduro, Venezuelas diktator, som er ansvarlig for grove brudd på menneskerettighetene og en humanitær og politisk krise som har drevet 8 millioner mennesker på flukt, skulle bli tatt ut av landet i en amerikansk militæroperasjon? Det er ingen grunn til å ha sympati med hans regime, men aksjonen var i strid med folkeretten. De neste dagene av 2026 har vi med stort alvor måttet understreke tydelig at Grønland er en del av Kongeriket Danmark, at Grønland verken kan tas eller kjøpes, og at Norge stiller seg fullt og helt bak våre danske venner og allierte. Selv om oppmerksomheten lett trekkes mot det siste i nyhetsbildet, er stadig det viktigste det som skjer på bakken i Ukraina, hvor kampen for vår egen og Europas sikkerhet utkjempes hver dag. I dag våknet vi til nyheten om at nesten 5 millioner ukrainere er strømløse i 20 minusgrader, etter nok et målrettet russisk angrep på kritisk infrastruktur. Selv om det nå pågår samtaler om en mulig fredsavtale, og det er viktig at Norge fortsetter å være med i de samtalene, er det avgjørende at en eventuell avtale inneholder klare og robuste sikkerhetsgarantier som forhindrer Russland fra å gjøre det de historisk har gjort: bryte avtaler og angripe igjen. Det er grunn til å minne om det Etterretningstjenesten skrev om krigen i Ukraina i sin åpne trusselvurdering for 2025: «En avslutning av krigen på russiske premisser vil styrke Moskvas tro på militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel, og Russland vil kunne gjenoppbygge og anvende landets militærmakt andre steder.» Felles for det vi har sett i begynnelsen av dette året, er at de internasjonale kjørereglene vi har i fellesskap, settes til side og brytes. Flere store land snakker igjen åpent om at de har rett til interessesfærer og innflytelsessfærer, begreper som var forvist til historiens skraphaug, og makt settes tydelig foran rett. I denne tida og med dette alvoret er det to ting som blir viktige. Det første er at Norge trenger gode venner, vi trenger trygge allierte, og vi trenger å bygge alliansene våre sterke. Det betyr at vi fortsatt skal styrke og ta vare på NATO og det transatlantiske samarbeidet med USA, fordi vi har felles sikkerhetspolitiske interesser, særlig i nord. NATO er ryggraden i vår sikkerhet. Samtidig betyr det stadig mer omfattende samarbeidet i EU – om sikkerhet, om trygghet og beredskap i stort, om økonomi, konkurransekraft, klima og migrasjon – mer og mer også for oss. Derfor blir konsekvensen av utenforskapet vårt større, og det blir mer krevende å ivareta norske interesser – ikke fordi EU vil være vanskelige, men fordi de utvikler samarbeidet for å ivareta interessene til dem som har valgt å være med, ikke til oss som har valgt å stå utenfor. Vi må ta veldig godt vare på EØS-avtalen, men Norges økonomi og sikkerhet vil være aller best tjent med å være fullt medlem av EU. Det andre er at selv om verden rundt oss endrer seg, er det veldig mye vi kan gjøre hjemme. I et så urolig og uoversiktlig landskap som nå, har politikken én avgjørende oppgave: uro ute må møtes med politikk som gir ro og forutsigbarhet hjemme. Når verden preges av krig, proteksjonisme og økonomisk nasjonalisme, er en liten, internasjonal økonomi som vår, veldig sårbar. Norge er ikke bare en kork i havet. Tida vi lever i, formes også av oss. Politiske valg betyr noe. Vi må og vi kan selv gjøre mye for å bli sterkere, tryggere og bygge videre på det velferdssamfunnet som gir like muligheter for alle. Vi må være åpne for at det vi har gjort fram til nå, kanskje ikke holder eller er riktig løsning når vi skal løfte Norge videre de neste tiårene. Svein Tore Holsether, NHO-presidenten, sa under åpningen av årskonferansen i går at vi må hevde oss mer, strekke oss lenger. Jeg vil legge til: lenger enn denne planen for Norge legger til grunn. Påminnelsene om at det påligger oss her i denne salen et tungt ansvar er mange. Veldig mye er bra og går bra i Norge. Vi har store muligheter og et godt utgangspunkt. Vi har kompetanse, kapital, store naturressurser, et organisert arbeidsliv, en velfungerende rettsstat og et velutviklet velferdssamfunn. Samtidig opplever vi utfordringer, og vi opplever at den norske modellen er under press. Norge må omstilles. Om noen få år vil utgiftene på statsbudsjettet vokse raskere enn inntektene, og gapet kommer til å øke betydelig utover 2030- og 2040-tallet. Derfor må vi øke vekstevnen og konkurransekraften i norsk økonomi. Vi må reformere offentlig sektor, redusere unødvendig byråkrati og bremse den offentlige utgiftsveksten. Påminnelsene om utfordringene er mange, men påminnelsene om hva som er mulig å få til, er flere. Politiske valg og beslutninger betyr noe. For hvert barn i skolen som endelig knekker lesekoden, eller som plutselig opplever at man har sittet og regnet matteoppgaver i en halvtime uten å tenke over det, vet vi at det er mulig å gjøre noe med at titusenvis av barn går ut av skolen hvert år uten å kunne lese og skrive ordentlig. For hver eneste person som har tatt steget fra utenfor til innenfor arbeidslivet, kanskje gjennom en midlertidig stilling, vet vi at det er mulig å gjøre noe med at 700 000 mennesker i Norge står utenfor jobb eller utdanning. Det er én av fem. De aller fleste kan og vil bidra med noe. Det er Norges store ubrukte menneskelige reserve vi snakker om. Systemet må ikke låse folk inne i varig lavinntekt eller først og fremst finne ut av hva det er man ikke kan gjøre. Å møte gründere og arbeidsjern i små og store bedrifter er alltid gøy. De krummer nakken, de satser, tross både uforutsigbarhet, ugunstig skatt og krevende rammebetingelser. Et sterkt og verdiskapende næringsliv er ryggraden i et bærekraftig velferdssamfunn. Norge trenger store omstillinger hvis vi framover skal få oppleve den samme velstanden, tryggheten og velferden som nå. Da trengs det flere og større tiltak enn det Støre-regjeringas plan for Norge legger opp til. Vi må komme oss videre fra luftige ambisjoner til tydelig politikk og politisk retning. Gjør ikke vi omstillingene nå, blir vi dårligere rustet for framtida, og endringene blir mye mer omfattende. Fortsatt har vi muligheten til å forandre for å kunne ta vare på det beste. For å få til det, må vi prioritere – ikke på den måten norske politikere har kunnet unne seg i lang tid, ved å fordele vekst uten egentlig å måtte kutte. Vi må være ærlige om at når noe skal prioriteres, blir det mindre til andre gode formål. Når alle partiene på Stortinget har samlet seg om forsvarsforliket, innebærer det en stor, langsiktig økonomisk forpliktelse som kommer til å fortrenge andre gode formål. Det må vi tørre å si. Vi prioriterer sikkerheten og tryggheten vår foran mange andre ting. Høyre prioriterer også jobbskattefradrag for alle i jobb. Det styrker både privatøkonomien og arbeidslinjen. Vi prioriterer tiltak for å løse realfagskrisen i Norge. Det er viktig for mestring og læring, men det er også et av de viktigste elementene i kompetansearbeidsplassene for framtida. Vi prioriterer lavere skatt til norskeide bedrifter nå, heller enn å vente på resultatene av skattekommisjonen. Høyre har sagt klart både før og etter valget at vi ønsker å bruke mindre penger på bl.a. subsidier, landbruk og byråkrati enn det Støre-regjeringa foreslår. Man kan hevde at det er bedre med en plan enn ikke å ha en plan, men Støre-regjeringas plan for Norge kan oppsummeres med at de vil prioritere å fortsette i omtrent samme bane som før. Der kommer Høyre i stedet framover til å ta jobben med å omstille og trygge Norge. Norge har alle forutsetninger for å strekke seg lenger og løfte ambisjonene.