Statistisk sentralbyrå, som finansministeren bør kjenne svært godt, har også beregnet at lavere skatter og avgifter har veldig liten effekt på renta. Det som derimot har effekt på renta, er økt offentlig pengebruk. De anslår at 10 mrd. kr i økt offentlig forbruk kan øke renta med et halvt prosentpoeng. Regjeringa har jo som kjent økt forbruket langt mer enn det. Mitt spørsmål dreier seg om helse og sykehus. Finansministeren har tidligere i spørretimen egentlig ikke villet ta ansvar for det som skjer på andre statsråders fagområder. Det synes jeg er litt pussig. En finansminister må jo ha ansvar for helheten i et budsjett. Det er mange som nå venter lenger på behandling ved sykehus. Køene vokser. I revidert nasjonalbudsjett øker regjeringa anslaget for lønns- og prisveksten, noe som betyr høyere kostnader for sykehusene. De vil bruke om lag 1,7 mrd. kr mer på dette. Det var penger som var planlagt å skulle gå til pasientbehandling. Regjeringa lovte kortere ventetider. Hvordan skal det løftet innfris når sykehusene får såpass stramme budsjetter?

Aftenposten intervjuet i forrige uke Kjetil Storesletten, som er professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Aftenposten spurte professoren veldig klart om regjeringas finanspolitikk legger til rette for rentekutt. Professor Storesletten hadde et veldig kontant svar, og det var nei. Da er mitt spørsmål: Er finansministeren enig med professor Storesletten?

I revidert ser vi at et annet løfte fra regjeringa viser seg veldig vanskelig å holde, og det er løftet om 130 000 nye boliger innen 2030. Det var i hvert fall sånn det begynte. Så ble det 130 000 igangsettingstillatelser, som vi begge vet er vanskelig å bo i, og det ble nylig klart at ombygging også teller med i de 130 000 boligene. For å understreke hvordan regjeringa har rotet dette til, måtte kommunalministeren rykke ut i Aftenposten 6. mai for å si at hundehus og dukkehus ikke var inkludert i tallet. Dette er dypt alvor, særlig for unge voksne som bare får færre og dyrere inngangsbilletter til boligmarkedet. Hva tenker finansministeren at det gjør med tilliten folk har til politikerne, når regjeringa gir løfter om boligbygging som stadig vannes ut, og som ikke kan holdes?

Det er mulig finansministeren mener at han gjorde det klinkende klart i Stortinget at det var Norges Bank som satte renta, men i valgkampen var ikke Stortinget samlet, og da var det store plakater overalt som sa følgende: Rentekutt for alle, stem Arbeiderpartiet. Det skulle da gjelde for de neste fire årene. Det Norges Bank har sagt veldig tydelig, er at det er den inflasjonen som bet seg fast før krigen, som nå gjør at de økte renta. Iran-krigen kommer på toppen av det og gjør problemet større. At det er Norges Bank som setter renta, var statsministeren selvfølgelig helt klar over da dette løftet ble gitt. Derfor er det grunn til å gjenta spørsmålet til finansministeren: Vil finansministeren fortsatt love lavere rente, eller er valgløftet nå ute?

Unge har i utgangspunktet hatt en grunnleggende trygghet i Norge. Hvis man fullfører skolen, jobber hardt og gjør det rette, har man gode forutsetninger for å bygge seg et godt liv. Man skal kunne få seg en jobb, kjøpe bolig, stifte familie og oppleve at samfunnet utvikler seg til det bedre. Det har vært en del av det jeg vil kalle samfunnskontrakten i Norge. Dessverre opplever mange unge voksne at livet nå er mer usikkert enn da finansministeren og jeg var på den alderen. De møter en økonomi hvor det er vanskeligere å få jobb enn før, og også unge med høy utdanning forteller om utfordringer med å få seg en relevant jobb. Samtidig har det blitt vanskeligere å skaffe seg bolig. Boligprisene er høye, renta er på vei oppover igjen, og boligbyggingen falt i fjor til det laveste nivået siden 2011. Senest i går kuttet regjeringa anslaget for boliginvesteringene kraftig. Mange unge opplever at viktige deler av voksenlivet skyves lenger foran dem – tryggheten, tilhørigheten og muligheten til å skape seg et hjem og å etablere seg. De opplever at det de har gjort, er alt samfunnet ba dem om, og det gjør noe med tilliten i samfunnet vårt. I valgkampen lovte finansministeren lavere rente. Det sto på trikken, og finansministeren var til og med hjemme hos en familie på pizzamiddag og gjentok dette løftet. Denne familien fortalte til Aftenposten i forrige uke at de er skuffet, og at det er dumt å gi løfter man ikke kan holde. Hva tenker finansministeren at det gjør med tilliten folk har til politikerne, at han lover lavere rente, mens renta i stedet går opp?

Det at statsministeren omsider kalte Hamas en terrororganisasjon, har ikke sånn sett undergravd vår evne til å ha dialog med viktige parter i regionen, så mitt spørsmål handlet først og fremst om hva man kaller denne organisasjonen, og at regjeringa på vanlig måte må ha ansvaret for listeføring. Høyre har siden begynnelsen av fjoråret løftet en debatt om prioriteringer i norsk utenrikspolitikk og behovet for ikke bare det å prioritere tydeligere, men også å kommunisere klarere rundt hva våre viktigste utenrikspolitiske interesser er. Vi har en god utenrikstjeneste i Norge med medarbeidere som er fulle av kunnskap og evne til å ivareta norske interesser. Samtidig har regjeringen stort sett forholdt seg til denne prioriteringsdiskusjonen ved å påpeke at Norge er et lite land – som også er helt riktig – og snakke om hva vi skal prioritere opp, uten å prioritere noe ned. Jeg har spurt utenriksministeren om dette før, og jeg prøver igjen: Hva er de viktigste utenrikspolitiske prioriteringene for Norge i den situasjonen vi har nå?

Det forhindret likevel ikke statsministeren til slutt å komme til konklusjonen at Hamas er en terrororganisasjon. Det var helt uavhengig av den formelle listeføringen. Det er to forskjellige ting, og det må være opp til en regjering å vurdere det. Spørsmålet her er hvorfor ikke utenriksministeren kan si at revolusjonsgarden er en terrororganisasjon, som opererer som en terrororganisasjon, som støtter ulike grupper i regionen, og som altså bidrar til både ustabilitet og frykt. Jeg må si jeg også reagerer litt på omtalen av at de landene som driver med listeføring, er mest opptatt av å si det riktige, men ikke gjøre noe. Det er en beskrivelse jeg tar avstand fra, rett og slett fordi de landene jeg nå har snakket om – hele EU og Canada og Australia, som eksempler blant mange – gjør dette fordi de ønsker å sende et veldig tydelig politisk signal om at det som revolusjonsgarden gjør både internt i Iran og i regionen, og som en trusselaktør mot også Europa og hele Midtøsten, er uakseptabelt. Jeg spør igjen: Kan utenriksministeren kalle revolusjonsgarden en terrororganisasjon, uten å listeføre den?

For to og et halvt år siden redegjorde statsministeren her i Stortinget for situasjonen i Midtøsten, få dager etter det brutale terrorangrepet mot Israel. Høyres linje i debatten var tydelig. Vi mente det var regjeringa som måtte foreta vurderinger av eventuell listeføring, men at det ville sende et veldig viktig signal både til Hamas og omverdenen å beskrive klart hva slags organisasjon Hamas opererer som. Da redegjørelsen startet, mente statsministeren ikke at Hamas var en terrororganisasjon. Etter en times debatt kom også statsministeren etter hvert til den samme erkjennelsen og sa: «En organisasjon som har planlagt, gjennomført og tatt ansvar for slike terrorhandlinger, må kunne karakteriseres som en terrororganisasjon – punktum, ferdig snakket.» Derfor spør jeg: Kan utenriksministeren på tilsvarende måte nå, uten å ta hensyn til den formelle listeføringen, kalle revolusjonsgarden for en terrororganisasjon?

Jeg vil gå tilbake til Iran. Revolusjonsgarden har nå befestet sin posisjon som den dominerende maktfaktoren i presteregimets Iran. Utnevnelsen av Mojtaba Khamenei som etterfølger etter sin far er på mange måter en bekreftelse på det. Samtidig vet vi at Revolusjonsgarden er splittet i mange ulike fraksjoner. Den beriker seg på det iranske folkets lidelser, og den finansierer i sin tur terrororganisasjoner over hele Midtøsten. EU, Canada, Australia og en rekke andre land har listeført Revolusjonsgarden som en terrororganisasjon. EUs hovedbegrunnelse for å gjøre det er voldelig undertrykkelse av fredelige demonstranter, og det er den iranske støtten til Russlands angrepskrig mot Ukraina. Komiteen har nettopp hatt et møte med den ukrainske forsvarsministeren, som forteller om 27 000 Shahed-droner mot Ukraina bare i vinter. Norge har ikke sluttet seg til denne listeføringen. Hva er begrunnelsen for det?

Det er åpenbart viktig at Norge støtter dette initiativet. Vi er, målt i verdi, verdens fjerde største skipsfartsnasjon. Vi har klare nasjonale interesser i at det er fri ferdsel på havet. Jeg syns likevel ikke jeg får svar på hva som er aktuelt for Norge å kunne bidra med. Jeg forstår fullt ut, og det er premisset for hele operasjonen, at det skal være fredelig, og at fiendtlighetene har opphørt. Men likevel vil det være interessant å høre hva Norge tenkes å kunne bidra med den dagen det skjer. Det er mange muligheter man kan se for seg, og Norge har bidratt på ulike måter tidligere. Det er også etter min oppfatning ganske avgjørende å få en nærmere beskrivelse av hva som kan være aktuelt for Norge å gjøre. Jeg vil også gjerne høre hva utenriksministerens konkrete tiltak for å styrke havretten nå er, både i dialog med andre land selvfølgelig, og også fordi havretten er en helt sentral del av folkeretten for Norges del.

USA og Israel valgte 28. februar å starte en krig mot Iran som ingen i Europa hadde bedt om, men det iranske folket fortjener mye bedre enn det brutale regimet som styrer nå. Irans atom- og missilprogram er en trussel mot både Midtøsten og Europa, men krigen strider mot folkeretten, og islamistregimet sitter fortsatt ved makten. USA og Israel manglet åpenbart både en strategi og en exit-strategi. Situasjonen endrer seg nå nærmest fra time til time, og veldig mye er usikkert. Fri ferdsel på verdenshavene er en helt sentral norsk utenrikspolitisk interesse. I strid med havretten har Iran blokkert ferdsel gjennom Hormuzstredet, og dermed også brakt verden på randen av en energikrise. Regimet har også fått bekreftet at et ess de har hatt liggende i ermet, men så langt ikke har brukt, nemlig å stenge Hormuzstredet, faktisk virker. Det har både gitt ny selvtillit og selvfølgelig gitt USA færre muligheter til å avslutte det som nå skjer. Ifølge Rederiforbundet er det fortsatt mellom 25 og 30 norskeide skip i regionen, flesteparten av dem da på innsiden av Hormuzstredet. Stredet er trolig minelagt, og det er forbundet med betydelig risiko å passere gjennom. Etter to måneder har nå ett norskeid skip kommet seg ut gjennom den amerikanske konvoien «Project Freedom», som i morgentimene i dag ble avsluttet like raskt som den ble opprettet. Frankrike og Storbritannia har nå tatt en lederrolle i diskusjonen om hvordan fri ferdsel kan sikres den dagen stridighetene opphører. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvordan vurderes nå statusen på dette initiativet, og hva er det aktuelt for Norge å bidra med?

Det er interessant å registrere at da Arbeiderpartiet styrte Oslo, lovte de at ingen OBOS-boliger skulle få eiendomsskatt. Det fikk OBOS-boliger, og nettopp derfor var det også nødvendig å gjøre noe da vi kom inn i rådhuset. Jeg tror ikke noen lokalpolitikere kutter fordi de har lyst, jeg tror de kutter fordi det er nødvendig. Uavhengig av hvilket parti de kommer fra, er lokale folkevalgte over hele landet vår førstelinje i demokratiet. De ser på nært hold hvordan politikken best kan utformes for å skape gode samfunn. Som partileder er jeg uenig med mye av Arbeiderpartiets politikk også lokalt, men jeg har respekt for at de ønsker det beste for sine innbyggere. Statsministeren bruker partipolitisk spinn til å snakke ned de Høyre-ordførerne som faktisk gjør en innsats og tar kampen for velferden både i dag og i framtida, og det mener jeg er litt unorsk. Mener statsministeren virkelig at ordførere kutter fordi de ønsker at innbyggerne skal få dårligere velferd?

I Tromsø betaler innbyggerne i dag høyere eiendomsskatt enn for fire år siden, og det kuttes samtidig i velferden. I Oslo, som statsministeren er opptatt av, hadde kommunen etter åtte år med Arbeiderparti-styre et milliardunderskudd og dro inn rekordhøye 2 mrd. kr i eiendomsskatt. Etter valget i Oslo er underskudd snudd til overskudd, det er investert 400 mill. kr i kampen mot ungdomskriminalitet, vi har kuttet prisen på månedskortet og fjernet eiendomsskatten for 27 000 boliger. Det betyr at økt skatt ikke betyr økt velferd, eller at skattekutt betyr mindre velferd. Oslo er også i den interessante situasjonen at selv om statsministeren ønsker å snakke om hva Oslo kommune fikk i budsjettforliket, starter jo Oslo i minus, fordi regjeringa allerede har tatt 600 mill. kr av Oslos egne skatteinntekter ut av kommunens økonomi. Man har fjernet 100 mill. kr fra Osloskolen, som skal gå til grendeskoletillegg i andre deler av landet. Man underfinansierer barnevernet med 500 mill. kr. Hvorfor skal folk akseptere en økt skatteregning i Arbeiderparti-styrte kommuner når velferden ikke blir bedre?

Det er interessant å registrere at Arbeiderparti-styrte kommuner kutter fordi de må, Høyre-styrte kommuner kutter fordi de vil. Det er helt åpenbart at kommunene kutter fordi de ønsker å gjøre bedre økonomisk styring til en mal i kommunene. Vi kan igjen bruke Tromsø, Arbeiderpartiets utstillingsvindu, som eksempel. Det kan nå bli den største kommunen på dagens ROBEK-liste. Statsministeren sa her om dagen at «[d]et inntreffer ikke noe i dagliglivet til folk den dagen du kommer inn på ROBEK», men det gjør det jo. Tromsø kommune har allerede foretatt massive kutt i velferd. Allikevel har de en veldig høy eiendomsskatt, og det har åpenbart ikke hjulpet. Det er mange Høyre-kommuner som har stoppet gebyrhopp, f.eks. Bodø kommune, som har stoppet gebyrhopp på vann og avløp. Det er en villet politikk, fordi man vil at innbyggerne skal sitte igjen med mer. Hvis man ikke får nok midler, er det da sånn at kommunene nå skal ha skattehopp?

Hvis målet er trygg økonomisk styring, som statsministeren sier, vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten på Tromsø kommune, som er en av de 15 største kommunene i Norge og den eneste av dem som går med underskudd. De har blitt styrt av Arbeiderpartiet i mange år. Tromsø har allerede kuttet over 50 mill. kr innenfor utdanning og oppvekst og over 300 mill. kr innenfor helse og omsorg, som har ført til nedbygging av 26 sjukehjemsplasser, redusert tjenestetilbud i hjemmetjenesten og redusert timetall til brukerne av BPA. Samtidig har Arbeiderpartiet økt eiendomsskatten betydelig de siste ti årene, og den største økningen kom i 2026, men det var altså ikke nok. Mener statsministeren at Tromsø kutter i velferden fordi de vil?

Da Høyre tok styringen i en lang rekke kommuner etter valget i 2023, var arven fra Arbeiderpartiet regnskap med røde tall, og mange måtte starte sin periode som folkevalgt med å få orden på økonomien. En kommuneøkonomi som er ute av kontroll, svekker tjenestetilbudet. Det betyr dårligere eldreomsorg, dårligere skoler, dårligere tjenester til innbyggerne. Det er nettopp derfor regjeringa selv har anbefalt at kommuner skal styre med overskudd. Teknisk beregningsutvalg anbefaler et overskudd på 1,75 pst. Hvis vi utsetter omstilling nå, blir det selvfølgelig mer krevende i morgen. I Bodø er underskudd snudd til overskudd. Det har det også blitt i Oslo, Trondheim, Hammerfest, Bergen, Tønsberg og Nordre Follo, for å nevne noen. De Høyre-styrte kommunene jeg nevner nå, har lagt seg opp en buffer slik at de tåler uforutsette utgifter, og de kan gjøre investeringer for framtiden. De har omprioritert fra administrasjon og byråkrati til det som betyr mest for folk: skole og barnehage, eldreomsorg og velferd. Det krever selvfølgelig politisk mot. Det krever vilje til å modernisere og forberede Norge på en ny tid. I denne situasjonen velger Arbeiderpartiet å angripe Høyres lokalpolitikere, som sørger for å få orden på økonomien. Tonje Brenna kritiserer kommuner som går med overskudd, og Støre selv sier at politikere kutter fordi de vil, ikke fordi de må. Dette skaper usikkerhet om regjeringa nå mener at politikerne lokalt faktisk skal styre mot et underskudd. Er regjeringas mål at norske kommuner skal styres med underskudd?

Det er ikke forslagene, men måten det skjer på, sa representanten Frode Jacobsen i sitt innlegg. Da synes jeg det er veldig rart at Arbeiderpartiet ikke har fremmet ett eneste forslag som går utover det å se an situasjonen, det å vurdere folks levekostnader i revidert nasjonalbudsjett i slutten av juni. Det er også påfallende å se at Arbeiderpartiet ikke er i nærheten av villig til å ta på seg ansvaret for at de selv har havnet i denne situasjonen. Faktisk har de ikke engang klart å overbevise sin budsjettpartner Senterpartiet gjennom lange møter i går kveld og gjennom natten om at de ikke bør stemme for forslagene og ikke fremme egne forslag. Så er diskusjonen stor om inndekning, og som vanlig vil man fremme inndekningsforslag også fra Høyres side i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det legges til grunn fra enkelte at dette vil øke oljepengebruken, men da minner jeg bare om at Høyre har fremmet budsjettforslag gjentatte ganger i den fireårsperioden vi har bak oss, og det året vi nå har bak oss i Stortinget, som gjør opp budsjettene gjennom omprioriteringer som bidrar til lavere oljepengebruk enn regjeringa. Det kommer vi til å fortsette med. Det diskuteres høylytt om dette forslaget er godt nok utredet. Jeg mener ikke at det er et argument at andre har gjort tilsvarende ting, men jeg synes allikevel det er interessant med forslaget om norgespris. Det ble fremmet av regjeringa, som da bare besto av Arbeiderpartiet, 31. januar – dagen etter at Senterpartiet hadde gått ut av regjering. Finansdepartementet – som til da var ledet av Senterpartiet – skulle ha utredet saken, men hadde ikke utredet den. Jeg synes det er spesielt å se at det skal brukes som et argument mot opposisjonen som ønsker å gi folk lavere pumpepris og bedre råd i en veldig vanskelig situasjon, at de ikke selv hadde utredning eller kontroll på norgespris. Det kom 26 klager, og saken ble tatt til ESA. Det kan man gjerne fortsette å diskutere, men jeg synes Arbeiderpartiet skal være litt forsiktig med å stemple ethvert forslag fra opposisjonen som uansvarlig, dårlig utredet, ikke gjennomførbart bare fordi vi er uenig i Arbeiderpartiets linje, og at Arbeiderpartiet ikke har hatt noen ideer til hvordan vi kan løse den akutte situasjonen folk nå føler på kroppen. Jeg kan love fortsatt ansvarlighet fra Høyre, og jeg kan love at vi kommer med inndekning i revidert nasjonalbudsjett, akkurat som vi gjorde fra Stortingets side både under pandemien og i andre sammenhenger. Dette er et forslag som skal bidra til at folk får bedre råd nå.

Jeg registrerer altså at ethvert forslag Arbeiderpartiet fremmer som verken er utredet eller har inndekning, er helt greit og aldri kommer i strid med noen forpliktelser, mens det samme ikke gjelder for opposisjonen. Finansministeren sa i sin innledning at det var viktig å unngå at noen hundrelapper i lavere drivstoffavgift spises opp av tusenlapper i økt rente. Det tror jeg det er lett å være enig i, men da lurer jeg på sammenhengen med det faktum at denne regjeringa har ført på flere hundre milliarder kroner i økte offentlige utgifter. Bare i løpet av budsjettforhandlinger i Stortinget er det lagt på 58 mrd. kr. Det fører altså ikke til noe press på renten – snarere tvert imot. Arbeiderpartiet gikk til valg på at folk kom til å få lavere rente med Arbeiderpartiet. Det har i dag vist seg ikke å stemme – ikke det heller. Hvordan kan det ha seg at det er helt greit og ikke gir noe press på renten – alle de hundre milliardene – mens når opposisjonen fremmer et forslag, et tidsavgrenset forslag for å hjelpe folks privatøkonomi, kommer det til å gi tusenlapper i økt rente?

I september 2022 dukket Støre og Vedum opp på en pressekonferanse og lanserte grunnrenteskatt på Norges nest største eksportnæring. Den skulle gjelde fra 1. januar 2023, men Støre og Vedum visste ikke hvordan den skulle innrettes, eller hvor høy satsen var. Resultatet var at lakseaksjene ble sendt ut i fritt fall, og det ble uklart om det var trygt for utenlandske investorer i Norge. Over natten ble det innført flere milliarder kroner i økt arbeidsgiveravgift på folk som har høy kompetanse og utdanning, og over natten ble det jammen også innført norgespris på strøm, helt uten inndekning. Finansministeren var i sin innledning opptatt av at gjennomføring av Stortingets vedtak i dag må skje på en forsvarlig måte. Hvordan kan det ha seg at de eksemplene jeg nå har nevnt, er helt ansvarlige, mens ethvert forslag fra opposisjonen er helt uansvarlig?

Nedstengingen av Hormuzstredet har blitt omtalt som det største tilbudssjokket i det globale oljemarkedets historie. Finansminister Stoltenberg og jeg holdt foredrag på samme konferanse på tirsdag, og da sa finansministeren – etter sitat fra Fatih Birol, som er leder i det internasjonale energibyrået – at den energikrisen vi nå opplever, er den største energikrisen verden noen gang har stått overfor. Det bekreftes også av norske oljeanalytikere, som i dag kan fortelle om omfattende ødeleggelser på olje- og gassanlegg i Midtøsten, og at det vil ta svært lang tid å få dem i full drift igjen. Utviklingen i Midtøsten har dessverre ført til at utsiktene nå er preget av en mer langvarig krise. Det kommer i tillegg til en forventet renteoppgang, høye matpriser og høy inflasjon. Det kan vi ikke sitte stille og se på. Dessverre vet vi at Støre-regjeringa ikke prioriterer å la folk få beholde mer av sine egne penger. De velger heller å øke det offentlige forbruket enn å gi vanlige folk handlingsrom til f.eks. å kunne håndtere den type økonomiske utfordringer de står overfor nå. Det er bra at Senterpartiet til slutt landet på at utspillet de har hatt, ikke bare er ord, og at de støtter Høyre i å sikre flertall for en bedre hverdagsøkonomi for folk i hele landet i en helt spesiell situasjon. Og situasjonen er unektelig spesiell. Flere steder i landet opplever vi nå drivstoffpriser som har passert 30 kr literen. For mange familier, og for næringslivet, er det dramatisk. Det er en betydelig belastning på en lommebok som allerede er tynn. Fra før av har maten blitt dyrere, strømprisene har økt, og renta er høy. I valgkampen kunne vi se nok av valgplakater fra Arbeiderpartiet med bilder av Støre og Stoltenberg og løfter om rentekutt for alle. I dag varslet Norges Bank at renta kan øke i løpet av året. Det vil for mange bety økte kostnader, trangere økonomi og enda tøffere prioriteringer i hverdagen – dette til tross for Arbeiderpartiets løfter om at alle skulle få bedre råd. Høyre mener at når situasjonen er såpass alvorlig for mange, men samtidig veldig uforutsigbar, må vi bidra med det vi kan for å ta vare på folks trygghet og velferd. Derfor fremmer vi i dag forslag om å kutte veibruksavgiften midlertidig i perioden 1. april til 1. september. Vårt forslag vil bety over 4 kr billigere bensin og 3 kr billigere diesel per liter. Jeg har likevel lyst til å gjøre en ting veldig klart: Selv om dette kuttet er nødvendig nå, er det et midlertidig strakstiltak i en helt ekstraordinær situasjon. På sikt er det bare store skatteletter som kan gjøre at folk får en bedre økonomi. Vi støtter også Senterpartiets forslag om et midlertidig kutt i CO2-avgiften på anleggsdiesel, autodiesel, skip i innenriks kvotepliktig skipsfart og for fiskeflåten. Nå forventer vi at regjeringen følger opp vedtaket raskt, sånn at folk og bedrifter får redusert pumpepris allerede fra neste uke. Vi har mye uro ute. Noe av det viktigste vi som politikere her hjemme kan gjøre, er å sørge for mer ro. I fire år har Høyre nå foreslått skattelettelser for folk, sånn at de kan sitte igjen med mer av sine egne penger. Det har Arbeiderpartiet stemt imot. Men i dag, nå, rett før votering, kommer Arbeiderpartiet og sier at de kan være interessert i skatteletter for folk flest. Det er spesielt å høre at Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson bruker renta som eksempel akkurat i dag, før et eneste forslag er vedtatt i Stortinget. Det er Arbeiderpartiet som har satt seg selv i denne situasjonen. De har fått den regjeringa de ønsket seg. De sa nei til en forpliktende samarbeidsavtale med partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget, og det er Arbeiderpartiet som når som helst kan komme til Stortinget og legge fram forslag om hvordan vi skal bedre den økonomiske situasjonen for folk. Jeg synes det er interessant å legge merke til at Arbeiderpartiet nå inviterer til samtaler i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er et budsjett som skal vedtas 20. juni. Folk står og skal fylle bensin og diesel til 30 kr literen i dag. Nettopp derfor er det så viktig at det nå blir flertall på Stortinget for en politikk som gir folk mer handlingsrom i hverdagen, som er tidsbegrenset, og som er ansvarlig. Jeg tar derfor opp de forslag Høyre har fremmet.

Jeg vi jo ikke la sjansen gå fra meg til å utnytte min nyvunne ekstra taletid som parlamentarisk leder. Trygve Slagsvold Vedum sier at veldig få kommer til å ha mulighet til å påvirke det som besluttes. Jeg vil faktisk mye heller at vi har europaparlamentarikere, embetspersonell og andre i Brussel som kan påvirke, i motsetning til veldig mye av det som skjer i dag. Alle de ressursene vi bruker på å prøve å få en fot innenfor, prøve å hente ut informasjon, prøve å påvirke tidlig nok – ja, det er en grunn til at nær sagt alle norske bransjeorganisasjoner og regioner har sine egne påvirkningskontor i Brussel. Det er fordi det trengs. Det er fordi det er viktig for Norge hva som besluttes. Det er fordi det er viktig for Norge å påvirke det som besluttes. Nettopp derfor mener jeg at det å diskutere – fordomsfritt og basert på kunnskap – hvordan et norsk EU-medlemskap vil arte seg for Norge, er det riktige å gjøre. Vi kan gjerne mene at verden ikke har forandret seg siden 1994, men det har den. Noe som er kanskje de største og mest akutte endringene for Norges del, er selvfølgelig endringene i våre sikkerhetspolitiske omgivelser – hvor EU ikke er et alternativ til NATO, men et supplement til NATO som er viktig for Norge – og i det økonomiske. Ferrolegeringssaken illustrerte et vesentlig poeng som bekymrer meg framover. Det er at kommer vi i en lignende situasjon igjen, eller en lignende situasjon knyttet til handelsbarrierer, er det ikke gitt at det indre markedet er ett indre marked. Det kan fort bli to indre markeder, og det vil være dypt alvorlig for vår markedsadgang til EU. EU er vårt desidert viktigste marked, dit ca. 70 pst. av eksporten vår går. Snakk med enhver næring og bedrift som har eksport til EU, og spør hva de er mest opptatt av. Det er markedsadgang, og det er at det ikke gjøres noe som kan bidra til å ødelegge den markedsadgangen eller skape usikkerhet eller ulike konkurransevilkår mellom norske bedrifter og deres nærmeste konkurrenter i Europa. Det er noe av det aller viktigste norske politikere kan gjøre noe med når det er så mye uro ute. Senterpartiet ønsker heller ikke noen EØS-avtale, så diskusjonen er egentlig ikke relevant for Senterpartiet, siden de jo ønsker at vi ikke skal være en del av det indre markedet og det fellesskapet. Jeg mener det er helt avgjørende for norske interesser når det gjelder både økonomi og sikkerhet. Selv om Senterpartiets nåværende leder har liten tro på at Senterpartiet noen gang vil skifte standpunkt, er det selvfølgelig aldri for sent, og jeg håper.

Tradisjonen tro vil selvsagt Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum trekke opp en debatt om at enhver diskusjon om EU er en debatt om å avgi nasjonal suverenitet. Debatten handler imidlertid om hvordan vi skal ivareta nasjonal suverenitet og nasjonale interesser. Det er av og til sånn at jeg blir fristet til å si at når det gjelder Trygve Slagsvold Vedum, er svaret nei – hva var spørsmålet? Trygve Slagsvold Vedum vil alltid diskutere EU på bakgrunn av hva EU var i 1994. Hvis vi først skal trekke fram 1994, synes jeg det er interessant i et demokrati- og selvråderettsperspektiv, som Senterpartiet stadig har, at Senterpartiet var det eneste partiet på Stortinget som ikke ville akseptere resultatet av folkeavstemningen hvis det hadde blitt ja. Grunnen til at Høyre og andre partier i salen tar opp dette spørsmålet, er rett og slett at vi ser hvordan endringene som skjer i EU og i verden rundt oss, endrer rammebetingelsene for ivaretakelse av norske interesser fundamentalt. Det er en utvikling vi kan velge å sitte på utsida og se på at skjer, og med det miste stadig mer innflytelse og få stadig vanskeligere for å ivareta norske interesser – eller vi kan velge en annen tilnærming til EU og på den måten øke vår innflytelse og øke vår mulighet til å ivareta norske interesser. EU anno 2026 er noe helt annet enn EU anno 1994. Den gangen var det tolv medlemsland og et relativt begrenset samarbeid, mens det i dag er 27 medlemsland og flere på vei inn, og det er også et utvidet samarbeid, tettere integrasjon og raskere tempo. Av og til får jeg en slags følelse av at Senterpartiet er et uvanlig endringsresistent parti, og det ser man kanskje spesielt i de tilfellene der vi diskuterer Norges tilknytning til EU. Akkurat nå er vi i en situasjon hvor vi forsøker å knytte oss til EU så tett som mulig på områder som er viktige for norske interesser, men vi ser veldig tydelig at EØS-avtalen har sine helt klare begrensninger på hvor tett samarbeidet kan bli innenfor det rammeverket vi har i dag. Da står vi i prinsippet mellom to valg: Enten klarer vi ikke å ivareta norske interesser så godt som vi kunne og burde, eller vi tar en real og god diskusjon om hva det vil innebære for Norge å bli EU-medlem på en måte som gjør at vi kan ivareta våre interesser bedre, og lar folk få bestemme ut fra det. Dette handler ikke om å avgi nasjonal suverenitet, det handler om å bidra til at norske interesser kan ivaretas enda bedre i et ekstremt krevende landskap og helt endrede forutsetninger.

Det er åpenbart et grunnleggende politisk spørsmål, men man må jo på et eller annet tidspunkt sette befolkningen i stand til å ta den diskusjonen, 32 år etter sist vi gjorde det. Da er, som utenriksministeren selv har sagt, en fordomsfri debatt kanskje et godt sted å starte, og med et kunnskapsgrunnlag. Utenriksministeren betonet i redegjørelsen at nå må vi gjøre tydelige prioriteringer. Det er jeg helt enig i. Utfordringen er imidlertid at utenriksministeren ikke sa noe om hva som skulle prioriteres opp, på hvilken måte det skulle prioriteres, eller kanskje enda viktigere i denne sammenheng: hva som skal prioriteres ned. Mitt spørsmål er om regjeringas utenrikspolitiske ambisjoner har endret seg i takt med situasjonen rundt oss og endringene i den, og ikke minst hvilke ambisjoner som i så fall er prioritert ned når Norges kjerneinteresser så tydelig blir utfordret?

I spørretimen i går utfordret jeg statsministeren på noe han sa i 2019, da Fellesforbundet fikk gjennomslag for å utrede EØS-avtalen. Han sa: Mitt utgangspunkt er at ingen blir mindre klok av kunnskap, så det å avvise kunnskap i utgangspunktet, det har jeg liten sans for. Likevel stemte altså Arbeiderpartiet i forrige uke nei til et forslag fra Høyre, Venstre og MDG om å utrede norsk EU-medlemskap. Statsministeren sa i går at han har den kunnskapen. Da er jo det store spørsmålet: Hvorfor ønsker ikke regjeringa å bidra til oppdatert kunnskap for flere enn statsministeren om hva et EU-medlemskap vil innebære for Norge?

Takk til utenriksministeren for en omfattende redegjørelse, som har mange analyser jeg deler. Redegjørelsen har også et uvanlig alvorlig bakteppe. De siste årene har jeg mange ganger understreket viktigheten av at vi må forholde oss til verden som den faktisk er, og ikke som vi skulle ønske at den var, eller som den var før. De som tror at den verdenen vi kjente, kommer tilbake bare vi venter lenge nok, tar feil. Den gamle verdenen kommer ikke tilbake. Det betyr at Norge må gjøre tydelige prioriteringer i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi må bruke mer av ressursene våre på alliansene og fellesskapene som gir oss sikkerhet og økonomisk fundament, vi må fordype samarbeidet med likesinnede land for å ivareta norske kjerneinteresser, og vi må prioritere ned mange av de temaene vi kunne jobbe med i en tid da det utenrikspolitiske overskuddet vårt tillot det. Et alvorlig, men likevel tydelig trekk i dagens situasjon er at stadig flere stater setter makt foran rett, og at ideen om at land har rett i såkalte interessesfærer eller innflytelsessfærer, vinner terreng. Etterretningstjenesten har i sine åpne vurderinger over tid pekt på at dersom Russland vinner fram i krigen, både med å sette makt foran rett og med å hevde at de har en interessesfære eller innflytelsessfære som omfatter Ukraina, vil det bekrefte overfor Putin at bruk av militærmakt nytter og lønner seg. Det vil ha enorme konsekvenser for Norges og Europas sikkerhet og for hele sikkerhetsarkitekturen på vårt kontinent. Jeg er enig i utenriksministerens beskrivelse av at vi er i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og ikke minst at den har blitt ytterligere tilspisset og forverret det siste året. Utenriks- og forsvarskomiteen var i Kyiv for to uker siden. Russlands krig mot Ukraina blir stadig mer brutal. Denne vinteren har vært uvanlig kald og tøff, og Russland har helt bevisst og målrettet bombet energiinfrastruktur og boligområder. Millioner av ukrainere har vært, og er, uten strøm og varme. Likevel knekkes ikke ukrainernes forsvarsvilje. Putin viser ikke noe ønske om fred, og det er heller ingen tillit til at en eventuell våpenhvile og fredsavtale vil bli respektert av Russland. I den grad Russland i det hele tatt deltar i en form for samtale, er ikke målsettingen fred, men gjennomslag for krav overfor bl.a. USA. Land som Kina, Iran og Nord-Korea blir stadig viktigere støttespillere for Russland i krigen, gjennom kjøp av russisk olje, salg av komponenter og utstyr til den russiske våpenindustrien og forsyning av Russland med droner og soldater. Vi har et ansvar for å bidra til at Ukraina beholder sin selvstendighet og sin nasjon. Russland ønsker full politisk kontroll over Ukraina. Det er avgjørende for Ukraina, men det har også stor betydning for vår egen og hele Europas sikkerhet at Norge skal være en viktig bidragsyter. Regjeringa har etter tydelig påtrykk fra Høyre og flertallet i Stortinget foreslått økt militær og sivil støtte til Ukraina. I forrige uke markerte vi at vi nå er inne i krigens femte år. Snart vil den ha vart like lenge som andre verdenskrig. Til tross for utenriksministerens riktige analyse, og også statsministerens gjentatte utsagn om at nå er det alvor, mener jeg at Arbeiderpartiet ikke har tilstrekkelig vilje til å ta konsekvensen av sin egen analyse. Det går altfor sakte med regjeringas gjennomføring av langtidsplanen for Forsvaret, oppskaleringen av norsk forsvarsindustri og sikring av nok energi til industrien og til samfunnskritisk infrastruktur. Det er ikke godt nok at vi opplever stadige forsinkelser i prosesser rundt anskaffelser i langtidsplanen. Det er ikke godt nok at f.eks. Nammos produksjonskapasitet knapt er økt siden fullskalainvasjonen i 2022. Det er ikke godt nok at regjeringa fortsatt ikke har lagt fram et forslag for Stortinget om hvordan forsvarsindustri og samfunnskritisk infrastruktur skal sikres kraft, etter år med påtrykk fra bl.a. Høyre. Det er på tide at regjeringa tar konsekvensen av sin egen analyse og øker tempoet og gjennomføringsevnen av vedtak Stortinget har fattet, og som er avgjørende for vår egen, Ukrainas og resten av Europas sikkerhet. Situasjonen i Midtøsten er ekstremt alvorlig og uforutsigbar. Ingen av partene ser ut til å ha eskaleringskontroll, og det er betydelig fare for en regional storkrig. Så langt er 14 land på ulike måter involvert. Det har enorme konsekvenser både regionalt og globalt hvis det som er starten på en regional storkrig, utvikler seg videre. Angrepet mot Iran er ikke i tråd med folkeretten, men det iranske regimet er svært brutalt og har undertrykket sin egen befolkning i flere tiår. Siden desember er trolig opp mot 30 000 mennesker drept av regimet fordi de har tatt til gatene for å demonstrere for sine helt grunnleggende rettigheter. At regimet nå vakler og øverste leder Khamenei og andre deler av lederskapet er drept, skaper lite tristhet i vestlige land og blant Irans befolkning. Likevel er det viktig å huske erfaringene. At en diktator faller, betyr ikke at det er noen automatikk i at hele regimet faller, eller at det blir en fredelig overgang til demokrati. Vi kan oppleve at regimets brutalitet framover øker. Maktkampen internt i regimet og blant opposisjonsgrupperinger er i gang. Det islamistiske regimet spiller en svært destruktiv rolle i regionen og globalt. Etter tolvdagerskrigen i fjor har Iran, ifølge Etterretningstjenestens åpne vurdering, beholdt den teknologiske kompetansen til å lage kjernevåpen. Iran har fortsatt et arsenal av missiler som kan levere kjernefysiske stridshoder som også kan treffe Europa. Iran truer også norske interesser direkte gjennom å true skipstrafikken. Regimet fortsetter å støtte og bruke stedfortredere i form av terrorgrupper og er en trussel regionalt. De bruker Hizbollah, Hamas og houthiene. De kan agere både på egen hånd og på ordre fra Iran. Det skaper ytterligere risiko for en situasjon som kan eskalere ut av kontroll. Stedfortrederne utgjør også en trussel mot Europa. PST sier i sin trusselvurdering for 2026 at metodene kan være målrettede attentater, terrorhandlinger og cyberoperasjoner, og at Irans tette forbindelser til svenske kriminelle nettverk er en reell risiko, for disse grupperingene har stor bevegelsesfrihet og tilgang til våpen. Etterretningstjenesten sier at Teheran ser på skandinaviske land som legitime og aktuelle mål for denne typen angrep. Det er også en del av den sikkerhetspolitiske situasjonen regjeringa må ta inn over seg med stort alvor. Utenriksministeren peker helt riktig på at USA frivillig har abdisert fra rollen som garantist for den liberale verdensordenen. Han sier samtidig at prinsippene om den regelstyrte verdensordenen fortsatt kan reddes hvis tilstrekkelig mange tar ansvar. Tilstrekkelig mange er bl.a. EU. EU bygger nå strategisk motstandskraft og har i utgangspunktet ikke noe ønske om aktivt å utelukke Norge fra det, men har heller ikke nødvendigvis overskudd til å sørge for at Norge blir med. I mange tilfeller vil det være juridiske eller institusjonelle hindre for å inkludere Norge. Vi bruker enorme ressurser på en oppgave som blir stadig vanskeligere: å være et utenforland. Tilgangen vår, informasjonsflyten til oss, muligheten vår til å komme med tidlige og tydelige posisjoner – alt blir vanskeligere uke for uke, måned for måned. Vi satser fortsatt på at andre land skal ivareta norske interesser for oss. Det gjør at vi blir dårligere i stand til å ivareta våre egne interesser. Eller for å si det med utenriksministeren: Der ute suser verden av gårde. Noe som virkelig suser av gårde, er utviklingen i EU. Det stadig tettere samarbeidet og det voldsomt økte tempoet gjør det mye mer krevende å ivareta norske interesser. I redegjørelsen sier utenriksministeren at vi må fordype båndene med EU fordi det er viktig for norsk sikkerhet og økonomi. Det er til forveksling likt Høyres egen analyse, men der vi konkluderer med at konsekvensen av analysen er at Norge bør bli fullverdig EU-medlem for å ivareta norske interesser, har Ap-regjeringa avlyst hele debatten i denne stortingsperioden. Jeg lurer stadig på hva som skal til for at Arbeiderpartiet slutter å stå stille i EU-debatten, når både EU og verden suser av gårde. Arbeiderpartiet har ikke tilstrekkelig vilje til å ta konsekvensen av sin egen analyse.

En viktig måte å ivareta forholdet til EU på, vil rett og slett være å ikke utsette de siste fem rettsaktene i Ren energi-pakken i de neste fire årene. Utenriksministeren betonet i sin redegjørelse at nå må vi «gjøre tydelige prioriteringer». Han sa allikevel ikke hva som skulle prioriteres opp, han sa ikke hvordan det eventuelt skulle skje, og ikke minst sa han ingenting om hva som skulle prioriteres ned. Jeg har nå vært innom to helt avgjørende temaer for Norge. Det er krigen i Ukraina, som definerer hele den sikkerhetspolitiske arkitekturen og trusselbildet mot Norge, og det er vårt forhold til EU om hvordan vi skal ivareta norske interesser. Mine spørsmål blir da, med dette bakteppet: Har regjeringen utenrikspolitiske ambisjoner endret seg i takt med situasjonen rundt oss? Hvilke ambisjoner er i så fall prioritert ned når vi ser at Norges kjerneinteresser utfordres direkte?

Noe som virkelig suser av gårde er nettopp utviklingen i EU. Og for å bruke statsministerens egne ord, det er det som nå pågår. Det stadig tettere samarbeidet og det voldsomt økte tempoet utfordrer vår evne til å ivareta norske interesser. I redegjørelsen sa utenriksministeren at «vi må fordype båndene til EU» av hensyn til norsk økonomi og norsk sikkerhet. Det er til forveksling likt Høyres egen analyse, men der vi konkluderer med at konsekvensene av analysen er at Norge bør bli fullverdig medlem av EU for å ivareta norske interesser, avlyser statsministeren og regjeringa også selve debatten for hele denne stortingsperioden. Det er fristende å spørre hva som egentlig skal til for at regjeringa slutter å stå stille i EU-debatten og nekte å få mer kunnskap når både EU og verden – for å bruke utenriksministeren ord – suser av gårde?

Fasiten er at det øves og trenes mindre, og vi har krig i Europa. Det er nå gått over fire år siden Høyre første gang spurte om å garantere strøm til forsvarsindustrien før regjeringa legger fram et forslag. Utenriksministeren sa i går at han var forsiktig med å si at norsk utenrikspolitikk ligger fast, for «der ute suser verden av gårde.» Mitt utgangspunkt er at ingen blir mindre klok av kunnskap, så det å avvise kunnskap i utgangspunktet har jeg liten sans for, sa Støre til NTB i 2019, da Fellesforbundet fikk gjennomslag for å utrede EØS-avtalen. Nå sier Støre nei til forslag fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne om å utrede norsk EU-medlemskap. Nå møter Støre seg selv i døra når han ikke ønsker mer kunnskap om hva som er best for Norge, å være med i EU eller ikke. Hvorfor ønsker ikke statsministeren denne kunnskapen?

I går holdt utenriksministeren den årlige utenrikspolitiske redegjørelsen i Stortinget, og et av poengene hans var at den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig har blitt ytterligere tilspisset det siste året. Det klart mest alvorlige for europeisk og norsk sikkerhet er Russlands stadig mer brutale krig mot Ukraina, der de ikke viser noen interesse for fred. De angriper sivile brutalt. I løpet av denne kalde vinteren har millioner av ukrainere vært uten både strøm og varme. Nå er vi inne i krigens femte år. Snart vil krigen ha vart like lenge som andre verdenskrig. Til tross for utenriksministerens analyse og statsministerens eget poeng om at nå er det alvor, går det altså altfor sakte med gjennomføringen av langtidsplanen for Forsvaret, som vi vedtok i 2024. Det går altfor sakte med oppskalering av norsk forsvarsindustri, og det går altfor sakte med sikring av nok energi til forsvarsindustrien og til f.eks. ubåtbasen på Ramsund og samfunnskritisk infrastruktur. Analysene som utenriksministeren og statsministeren har presentert, er jeg helt enig i. Spørsmålet er hvor viljen er til å ta konsekvensen av de analysene regjeringen framfører. Noe av det første og viktigste regjeringen kunne gjøre for å bidra til vår egen og Europas sikkerhet, er å øke tempoet i gjennomføringen av langtidsplanen. Det er å øke tempoet i oppskalering av norsk forsvarsindustri, og det er å øke tempoet i det å sikre nok energi til forsvarsindustrien. Hva skal til for at regjeringen tar konsekvensen av sin egen analyse?

Offentlig velferd har også en rolle for vekstkraften, og en av de suksessene vi er mest stolt av å ha oppnådd i regjering, var at gjennomføringen av videregående skole økte med 6 000 elever mellom 2013 og 2023. Det er enormt viktig for at folk skal ha muligheten til å bygge sitt eget liv, til å trygge framtida si. Det samme kan ikke sies om bruk av f.eks. klimasubsidier, der vi ikke oppnår de målene vi ønsker at disse subsidiene skal oppnå. Andelen av oljepengene som ble brukt på det som gir vekstkraft, falt som en stein da Arbeiderpartiet kom inn i regjering. Ikke minst skyldes det at man har gått fra å gi skattelette til å gi skattesjokk. Ser vi framover, sier regjeringas egen perspektivmelding at vi har omtrent null, dvs. 0,1 pst., årlig realvekst i inntekter fram mot 2060. Det er med andre ord et ganske utfordrende bilde. Hvordan kan statsministeren da ikke være bekymret for at hans regjering bryter med denne generasjonskontrakten?

Vi kan lett bli enige om den beskrivelsen som statsministeren gir av viktigheten av enighet om en del politikkområder og å unngå polarisering. Men jeg skulle ønske at statsministeren forholdt seg til det som er dagens realiteter. Det er f.eks. bråstopp i antall nye bedrifter. Rammebetingelsene for å kunne drive og bygge samfunnet videre er ikke gode nok. Jeg skulle ønske han tok mer på alvor den bekymringen som de som er unge i dag føler for framtida. Argumentet for regjeringas mer aktivistiske næringspolitikk, styrkes heller ikke av en rapport fra fire samfunnsøkonomer som kom i går, som fortalte at Enova har sløst bort ca. 15 mrd. kr av 30 mrd. kr av skattebetalernes penger. Når statsministeren leder en regjering som velger å bruke mer penger på å gi støtte til enkeltprosjekter og mindre penger på brede tiltak som ny infrastruktur, forskning og utvikling, er det et bilde på en utvikling som ikke går i riktig retning. Er ikke statsministeren bekymret for å sløse bort penger som burde ha blitt brukt til å bygge denne generasjonskontrakten?

I en urolig verden er en av de viktigste oppgavene våre framover å bygge Norge sterkere. Uenigheten mellom Høyre og Arbeiderpartiet har ofte handlet om generasjonskontrakten, der Høyre mener at vi må bygge vekstkraft og skaperkraft for framtida. Det er for at vi skal kunne gi videre et samfunn til neste generasjon som er minst like rikt, trygt og velstående som det vi overtok. Jeg mener det samme som Stortinget mente for 25 år siden, da vi vedtok handlingsregelen, at veien til vekstkraft og verdiskaping går gjennom investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning og vekstfremmende skatteletter. Der Høyres politikk er å investere bredt og gi skattelette til bedriftene våre, har Arbeiderpartiet drevet en mer aktivistisk næringspolitikk. Det er en helt ærlig uenighet, men resultatet er altså at investeringene i fastlandsnæringene våre nå er lavere enn i 2019, etter et lite hopp i 2022. Det har vært et historisk fall i hvor mye vi bruker på forskning og utvikling. Andelen som er utenfor arbeidslivet og på helserelaterte ytelser, er nå på sitt høyeste siden 2003. Særlig stor er veksten blant unge som mottar arbeidsavklaringspenger. Hver for seg er disse trendene alvorlige, men i sum gir det et Norge som er dårligere rustet for framtida. Jeg er bekymret for at neste generasjon kan være den første som opplever dårligere levekår enn den forrige, og det er et brudd med den generasjonskontrakten som er en grunnleggende verdi for Høyre. Er statsministeren også bekymret for dette?

Nammo har til nå ikke vært trygge på at de får kraft – snarere tvert imot. Det er jo derfor denne problemstillingen kommer opp igjen, gang etter gang. Det er litt pussig at energiministeren sa til Dagens Næringsliv i forbindelse med behandlingen av vårt representantforslag, at det er ikke sånn at politikerne plukker ut hvilke bedrifter som får nett, og hvilke bedrifter som ikke får det. Så rykket statssekretæren i Utenriksdepartementet ut og sa at han kunne garantere at Nammo fikk strøm. Begge deler kan jo ikke være sant samtidig, og i mellomtida har altså dette forslaget ligget ute til høring. Det har fortsatt ikke skjedd noe fra regjeringas side. Jeg spør igjen: Når kan vi forvente at dette kommer til Stortinget, slik at vi kan få et vedtak som gir forsvarsindustrien og nasjonale sikkerhetsinteresser prioritet i strøm og krafttilgang?

For snart tre år siden begynte Høyre å etterlyse hvordan situasjonen var for krafttilgang for forsvarsindustrien. Det var basert på at flere selskap, deriblant Nammo, trengte mer kraft og sikker kraftforsyning for å kunne produsere ammunisjon. Nammo er, som kjent, en av fire store ammunisjonsprodusenter i Europa, og det er relativt få. Nå er vi inne i det femte året i krigen. Fortsatt er ikke denne problemstillingen løst. Vi fikk regjeringspartiene med på et forslag fra Høyre i fjor sommer om å prioritere forsvarsindustrien og nasjonale sikkerhetshensyn. Tidligere i fjor sommer ble det sendt et høringsforslag fra Energidepartementet om endringer i energiloven, om prioritert nettilknytning av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Høringsfristen gikk ut i september i fjor. Stortinget har fortsatt ikke fått saken til behandling. Når kan vi forvente å få den til behandling?

Der er statsministeren inne på noe helt vesentlig: Dette er også viktig for våre allierte. Det er ekstremt viktig for Ukraina, som står i en forsvarskrig mot en aggressiv overfallsmakt, og det er viktig for Norge og oppbyggingen av vårt eget forsvar. På NHOs årskonferanse i går brukte statsministeren selv eksemplene med at noe av det Ukraina nå mangler, er luftvernmissiler til å ha i sine norskproduserte luftvernsystemer. Noe av det vi møter mye, både fra industrien og fra Forsvaret, er at det går for sakte i investeringene og for sakte i gjennomføring av de store omstillingene også norsk forsvarsindustri skal igjennom. Mitt spørsmål er: Hva gjør regjeringen nå konkret for å få opp tempoet i gjennomføringen av disse vedtatte tiltakene?

Et helt sentralt begrep i de årene vi har foran oss, er gjennomføringskraft, og noe av det vi trenger gjennomføringskraft på, er investeringene i Forsvaret og ikke minst oppbygging av norsk forsvarsindustri. I forbindelse med et representantforslag fra Høyre i fjor leverte Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening et høringsutkast hvor de er veldig kritiske til veikartet for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien, som regjeringa presenterte i oktober 2024. De sier at flertallet av tiltakene i veikartet bare er formuleringer som «vil vurdere», «vil utrede», osv. Det er ingenting som på kort sikt tilsier at det blir iverksatt ytterligere tiltak som kan gi forutsigbarhet, og ikke minst: Industrien opplever liten grad av kriseforståelse og erkjennelse av at det er helt nødvendig at myndighetene i mye større grad bidrar til å legge til rette for investeringer. Tar Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening feil i sin analyse?

Vårt alternative budsjett er en fantastisk miks av både personskattelettelser til dem med lav inntekt og lettelser i formuesbeskatningen for norskeide bedrifter, som skal føre til at de både kan drive videre og kan ansette flere. Det betyr også at den viktigste fattigdomsfellen vi har i Norge, nemlig at man er utenfor arbeid, kan bli mindre. Det er utrolig viktig at vi i den situasjonen vi står i nå, legger til rette for at næringslivet kan skape trygge jobber for mennesker. Det er utrolig viktig at vi innser at det å beholde mer av egen inntekt også er velferd. Det er ikke sånn at penger må gjennom staten for å bli velferd. At du f.eks. ikke betaler skatt hvis du tjener under 150 000 kr, som er vårt forslag, og at du får et jobbskattefradrag på 1 000 kr i måneden, for dem som er i jobb – det er velferd, og det bidrar også til å gjøre forskjellene mindre.

Her tror jeg vi må rydde litt i begrepsbruken. Vi var med på klimaforliket under de forutsetningen jeg nevnte – at vi skulle legge oss på den samme linjen som EU. Når den forutsetningen ble brutt fra regjeringa, endrer det forutsetningene for klimaforliket. Nettopp derfor sier vi at vårt krav i de rundene nå blir at vi skal kunne kjøpe FN-klimakvoter for å kompensere for det som ligger imellom. Spørsmålet om konkurranseulempe er interessant. Hele poenget med felles EU-regler, både når det gjelder klimamål, og for så vidt når det gjelder andre områder, er jo at ikke norske bedrifter og norsk næringsliv skal stilles i en annen situasjon enn det man gjør i EU. Det er hele grunntanken med det indre markedet – vi har de samme standardene, vi har de samme reglene, det samme regelverket – og det er nettopp derfor det er så viktig å ta inn direktiver som vedtas i EU, som har betydning for gjennomføring av EØS-avtalen, og som skal sørge for at norske bedrifter ikke stilles i en dårligere situasjon enn sine europeiske konkurrenter.

Jeg er helt enig med representanten Wara i at vi skal ha realistiske og gjennomførbare klimamål. Forutsetningen for oss da vi gikk inn i klimaforliket, var at vi ikke skulle ha mål som skilte seg fra EUs mål, dvs. var høyere enn EUs mål, for det vil selvfølgelig føre til at norske bedrifter og norsk næringsliv får dårligere konkurransevilkår. Regjeringa valgte likevel, uten å ta det gjennom Stortinget, å levere inn klimamålene tre måneder før fristen. Det var altså klimamål som viser seg å være høyere enn det EU har fastsatt, og det betyr at regjeringa nå må rydde opp i dette. Da har kravet fra Høyres side vært at vi må kjøpe klimakvoter i FN-systemet for å kompensere for det som er imellom, for det er veldig ugunstig dersom vi kommer i den situasjonen som vi nå er i ferd med å komme i, der vi har høyere klimamål enn EU, og at norsk næringsliv kommer til å få en konkurranseulempe som følge av det.

Som representanten Moflag jo kjenner godt til, står det i alle fall ikke på Høyre når det gjelder å ta modige valg om både kommunestruktur og nødvendige reformer. Vi har jo gjennomført en kommunereform, vi har også lagt ned fylkeskommuner, og det eneste Arbeiderpartiet har bidratt med i den sammenheng, er å gjenopprette de fylkeskommunene som er lagt ned og bruke 1 mrd. kr på det. Hvis kommunekommisjonen kommer med gode forslag som både vil gjøre styringstrykket mindre og sette kommunene bedre i stand til å kunne oppfylle sine forpliktelser om det å tilby velferd til innbyggerne, er vi selvfølgelig de første som skal se på de forslagene, og også tørre å være med på det som er upopulært. Jeg er noe mer i tvil om Arbeiderpartiet tør å stå i de diskusjonene som kommer – det er i hvert fall ganske lite både i planen for Norge og de siste fire årene som tyder på det.

Representanten Moflag har helt rett i at det er usedvanlig viktig hvordan vi innretter skolen, for det handler både om mestring og om det å bygge samfunnet for framtida. Det Høyre foreslår, og det vi diskuterer, er absolutt ingen inspirasjon fra Arbeiderpartiets skole. Der Arbeiderpartiet fokuserer mest på skolefritid, fokuserer vi på skoletid. Vi fokuserer på innholdet, på lærerkompetanse, på det å bygge laget rundt læreren og det å løse realfagskrisen vi har i norsk skole. Ingenting av dette er jo mulig hvis kommunene skal fortsette å ha en av de dårligste økonomiene på 40 år, der flere kommuner nå er på ROBEK-listen, og der det er vanskeligere for kommunene faktisk å levere de grunnleggende tjenestene – som en god skole til barn og unge.

La meg begynne med å takke statsministeren for redegjørelsen og også ønske godt nytt år til alle representanter og medlemmer av regjeringa. 2026 har dessverre startet på en måte som understreker det dype geopolitiske og sikkerhetspolitiske alvoret vi står i. Hvem hadde ventet at vi de første dagene i det nye året skulle se at Nicolás Maduro, Venezuelas diktator, som er ansvarlig for grove brudd på menneskerettighetene og en humanitær og politisk krise som har drevet 8 millioner mennesker på flukt, skulle bli tatt ut av landet i en amerikansk militæroperasjon? Det er ingen grunn til å ha sympati med hans regime, men aksjonen var i strid med folkeretten. De neste dagene av 2026 har vi med stort alvor måttet understreke tydelig at Grønland er en del av Kongeriket Danmark, at Grønland verken kan tas eller kjøpes, og at Norge stiller seg fullt og helt bak våre danske venner og allierte. Selv om oppmerksomheten lett trekkes mot det siste i nyhetsbildet, er stadig det viktigste det som skjer på bakken i Ukraina, hvor kampen for vår egen og Europas sikkerhet utkjempes hver dag. I dag våknet vi til nyheten om at nesten 5 millioner ukrainere er strømløse i 20 minusgrader, etter nok et målrettet russisk angrep på kritisk infrastruktur. Selv om det nå pågår samtaler om en mulig fredsavtale, og det er viktig at Norge fortsetter å være med i de samtalene, er det avgjørende at en eventuell avtale inneholder klare og robuste sikkerhetsgarantier som forhindrer Russland fra å gjøre det de historisk har gjort: bryte avtaler og angripe igjen. Det er grunn til å minne om det Etterretningstjenesten skrev om krigen i Ukraina i sin åpne trusselvurdering for 2025: «En avslutning av krigen på russiske premisser vil styrke Moskvas tro på militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel, og Russland vil kunne gjenoppbygge og anvende landets militærmakt andre steder.» Felles for det vi har sett i begynnelsen av dette året, er at de internasjonale kjørereglene vi har i fellesskap, settes til side og brytes. Flere store land snakker igjen åpent om at de har rett til interessesfærer og innflytelsessfærer, begreper som var forvist til historiens skraphaug, og makt settes tydelig foran rett. I denne tida og med dette alvoret er det to ting som blir viktige. Det første er at Norge trenger gode venner, vi trenger trygge allierte, og vi trenger å bygge alliansene våre sterke. Det betyr at vi fortsatt skal styrke og ta vare på NATO og det transatlantiske samarbeidet med USA, fordi vi har felles sikkerhetspolitiske interesser, særlig i nord. NATO er ryggraden i vår sikkerhet. Samtidig betyr det stadig mer omfattende samarbeidet i EU – om sikkerhet, om trygghet og beredskap i stort, om økonomi, konkurransekraft, klima og migrasjon – mer og mer også for oss. Derfor blir konsekvensen av utenforskapet vårt større, og det blir mer krevende å ivareta norske interesser – ikke fordi EU vil være vanskelige, men fordi de utvikler samarbeidet for å ivareta interessene til dem som har valgt å være med, ikke til oss som har valgt å stå utenfor. Vi må ta veldig godt vare på EØS-avtalen, men Norges økonomi og sikkerhet vil være aller best tjent med å være fullt medlem av EU. Det andre er at selv om verden rundt oss endrer seg, er det veldig mye vi kan gjøre hjemme. I et så urolig og uoversiktlig landskap som nå, har politikken én avgjørende oppgave: uro ute må møtes med politikk som gir ro og forutsigbarhet hjemme. Når verden preges av krig, proteksjonisme og økonomisk nasjonalisme, er en liten, internasjonal økonomi som vår, veldig sårbar. Norge er ikke bare en kork i havet. Tida vi lever i, formes også av oss. Politiske valg betyr noe. Vi må og vi kan selv gjøre mye for å bli sterkere, tryggere og bygge videre på det velferdssamfunnet som gir like muligheter for alle. Vi må være åpne for at det vi har gjort fram til nå, kanskje ikke holder eller er riktig løsning når vi skal løfte Norge videre de neste tiårene. Svein Tore Holsether, NHO-presidenten, sa under åpningen av årskonferansen i går at vi må hevde oss mer, strekke oss lenger. Jeg vil legge til: lenger enn denne planen for Norge legger til grunn. Påminnelsene om at det påligger oss her i denne salen et tungt ansvar er mange. Veldig mye er bra og går bra i Norge. Vi har store muligheter og et godt utgangspunkt. Vi har kompetanse, kapital, store naturressurser, et organisert arbeidsliv, en velfungerende rettsstat og et velutviklet velferdssamfunn. Samtidig opplever vi utfordringer, og vi opplever at den norske modellen er under press. Norge må omstilles. Om noen få år vil utgiftene på statsbudsjettet vokse raskere enn inntektene, og gapet kommer til å øke betydelig utover 2030- og 2040-tallet. Derfor må vi øke vekstevnen og konkurransekraften i norsk økonomi. Vi må reformere offentlig sektor, redusere unødvendig byråkrati og bremse den offentlige utgiftsveksten. Påminnelsene om utfordringene er mange, men påminnelsene om hva som er mulig å få til, er flere. Politiske valg og beslutninger betyr noe. For hvert barn i skolen som endelig knekker lesekoden, eller som plutselig opplever at man har sittet og regnet matteoppgaver i en halvtime uten å tenke over det, vet vi at det er mulig å gjøre noe med at titusenvis av barn går ut av skolen hvert år uten å kunne lese og skrive ordentlig. For hver eneste person som har tatt steget fra utenfor til innenfor arbeidslivet, kanskje gjennom en midlertidig stilling, vet vi at det er mulig å gjøre noe med at 700 000 mennesker i Norge står utenfor jobb eller utdanning. Det er én av fem. De aller fleste kan og vil bidra med noe. Det er Norges store ubrukte menneskelige reserve vi snakker om. Systemet må ikke låse folk inne i varig lavinntekt eller først og fremst finne ut av hva det er man ikke kan gjøre. Å møte gründere og arbeidsjern i små og store bedrifter er alltid gøy. De krummer nakken, de satser, tross både uforutsigbarhet, ugunstig skatt og krevende rammebetingelser. Et sterkt og verdiskapende næringsliv er ryggraden i et bærekraftig velferdssamfunn. Norge trenger store omstillinger hvis vi framover skal få oppleve den samme velstanden, tryggheten og velferden som nå. Da trengs det flere og større tiltak enn det Støre-regjeringas plan for Norge legger opp til. Vi må komme oss videre fra luftige ambisjoner til tydelig politikk og politisk retning. Gjør ikke vi omstillingene nå, blir vi dårligere rustet for framtida, og endringene blir mye mer omfattende. Fortsatt har vi muligheten til å forandre for å kunne ta vare på det beste. For å få til det, må vi prioritere – ikke på den måten norske politikere har kunnet unne seg i lang tid, ved å fordele vekst uten egentlig å måtte kutte. Vi må være ærlige om at når noe skal prioriteres, blir det mindre til andre gode formål. Når alle partiene på Stortinget har samlet seg om forsvarsforliket, innebærer det en stor, langsiktig økonomisk forpliktelse som kommer til å fortrenge andre gode formål. Det må vi tørre å si. Vi prioriterer sikkerheten og tryggheten vår foran mange andre ting. Høyre prioriterer også jobbskattefradrag for alle i jobb. Det styrker både privatøkonomien og arbeidslinjen. Vi prioriterer tiltak for å løse realfagskrisen i Norge. Det er viktig for mestring og læring, men det er også et av de viktigste elementene i kompetansearbeidsplassene for framtida. Vi prioriterer lavere skatt til norskeide bedrifter nå, heller enn å vente på resultatene av skattekommisjonen. Høyre har sagt klart både før og etter valget at vi ønsker å bruke mindre penger på bl.a. subsidier, landbruk og byråkrati enn det Støre-regjeringa foreslår. Man kan hevde at det er bedre med en plan enn ikke å ha en plan, men Støre-regjeringas plan for Norge kan oppsummeres med at de vil prioritere å fortsette i omtrent samme bane som før. Der kommer Høyre i stedet framover til å ta jobben med å omstille og trygge Norge. Norge har alle forutsetninger for å strekke seg lenger og løfte ambisjonene.

Komiteen og Stortinget fremmet jo et anmodningsvedtak til. Det gjelder en problemstilling som er blitt tatt opp oftere og oftere av Svalbards befolkning, og det er spørsmålet om det psykiske helsetilbudet. Nå har Helse- og omsorgsdepartementet gitt et supplerende oppdragsdokument til Helse nord. Samtidig mener vi fra Høyres side at dette anmodningsvedtaket ikke er fulgt opp, for det helseforetaket har fått beskjed om, dreier seg altså om å vurdere eller redegjøre for helsetilbudet til mennesker som bor på Svalbard. Det vi fra Stortingets side ba regjeringen om å gjøre, var å styrke det psykiske helsetilbudet, ikke vurdere om det er tilstrekkelig. Spørsmålet er hvordan regjeringen konkret følger opp det vedtaket Stortinget har fattet, sånn at det psykiske helsetilbudet på Svalbard kan styrkes.

Komiteen har et sterkt engasjement for Svalbard, og vi gjorde en grundig jobb i forbindelse med svalbardmeldingen. Det er ingen tvil om norsk suverenitet over Svalbard. Den er heller ikke avgjort av om vi har norsk bosetting, men evnen til å ivareta norske interesser er helt avgjort av at vi har norsk bosetting. Et av områdene det ble pekt på da komiteen var på Svalbard i forbindelse med behandlingen av svalbardmeldingen, var flyfraktkapasiteten. Der sto Høyre sammen med andre partier bak et anmodningsvedtak om at det skulle legges til rette for både midlertidighet og også en permanent løsning. Nå registrerer vi at det ikke lenger er en fast flyfraktrute mellom fastlandet og Svalbard, men at regjeringen ikke har redegjort for hva som blir den permanente løsningen. Kan statsråden gjøre det her?

Det er det ingen tvil om, men hvis det hastet så mye som regjeringa ga inntrykk av, er det jo rart at dette direktivet ble liggende fire år i Helsedepartementet uten behandling. Tilbake til energidirektivene: Hvis man har konkrete interesser i å la være å implementere direktiver, bør man da søke å løse det så raskt som mulig. Det er også det EØS-avtalen foreskriver, at man skal implementere uten ugrunnet opphold. I dette tilfellet sa regjeringa allerede på forhånd at de kom til å la være å implementere disse rettsaktene de neste fire årene, altså helt uavhengig av hvordan eventuelle diskusjoner med EU gikk, og også helt uavhengig av det faktum at fire av disse fem er forordninger som ikke kan endres gjennom forhandlinger. Ulf Sverdrup, som tør være kjent for utenriksministeren, har sagt at Støres avgjørelse har ført til en radikal endring i Norges posisjon overfor EU og skapt usikkerhet, at det har endret forholdet mellom Norge og EU. Hvordan stiller utenriksministeren seg til det?

Både utenriksministeren og jeg snakket om den nye virkeligheten som nå treffer oss, bl.a. på handelsområdet. Spørsmålet er jo hvilken konsekvens regjeringa trekker av det. Den 21. november i år var energiministeren på et energidialogmøte i Brussel og møtte EUs energikommissær. Det er ingen tvil om at det er sterk misnøye med at regjeringa har valgt å ikke implementere de fem siste rettsaktene i ren energi-pakken, og at misnøyen med regjeringa øker. Det sies også at det ikke er noen forståelse i Kommisjonen for Norges posisjon. Det er alvorlig i en tid da vi er avhengig av å ha et både nært og godt samarbeid med EU. Vi ser også at EU bruker ulike saker til å vurdere helheten i forholdet til Norge. Da er mitt spørsmål til utenriksministeren, slik det har vært både til ham og til andre medlemmer av regjeringa opptil flere ganger: Hva er de konkrete norske interessene som gjør at Norge nå velger å skape ytterligere utfordringer i forholdet til EU?

04:13] (komiteens leder): I natt ble det under EU-toppmøtet enighet om å gi Ukraina et lån på 90 mrd. euro, om lag 1 000 mrd. kr, for 2026 og 2027. Det er en helt avgjørende økonomisk støtte til et hardt prøvd Ukraina, som nå går inn i sitt femte år med en stadig mer omfattende og brutal angrepskrig fra Russland. Dette er et tydelig signal om den sterke støtten til det ukrainske folk og et like klart signal til Putin om at han ikke klarer å splitte Europa eller undergrave Ukraina. Høyre og flere opposisjonspartier har bedt regjeringa gjøre en vurdering av om – og i så fall hvordan – Norge kan bidra til denne ordningen. Forutsetningen for Høyre har vært at dette er en felleseuropeisk løsning, altså at Norge ikke skulle være långiver eller garantist alene, og at rammene rundt ordningen var sånn at vår deltakelse ikke skapte presedens for investeringene SPU gjør. Nå er det viktig at Arbeiderpartiet raskt gjør en vurdering av hvordan Norge kan bidra til denne EU-solidariteten med Ukraina, enten gjennom bidrag til denne mekanismen eller på andre måter. Amerikansk engasjement for å få en slutt på Russlands krig mot Ukraina er svært viktig. Dypest sett dreier dette seg om europeisk og transatlantisk sikkerhet, men det har også stor betydning at det amerikanske engasjementet legger presset på den angripende parten, Russland, og ikke på landet som angripes. Selv om diskusjonene som pågår, bl.a. dreier seg om territorier, må vi ikke forledes til å tro at Russland først og fremst er ute etter nye landområder. Dette dreier seg i stedet om Putins krav om å kunne kontrollere Ukraina politisk og militært, om at Ukraina ikke skal eksistere som selvstendig nasjon, om å forandre Europas sikkerhetsarkitektur og om å sikre det russiske regimets overlevelse ved å unngå at demokratiet smitter til Russland. For at en fredsavtale skal være mulig, kan den ikke skje på russiske premisser, og for at freden skal være bærekraftig, må den inneholde reelle og solide sikkerhetsgarantier. Ingen europeiske land har tillit til at Russland vil forholde seg til en inngått avtale – fordi de ikke har gjort det til nå. Derfor er sikkerhetsgarantier avgjørende, for å hindre at Russland bruker en eventuell fredsavtale til å omgruppere og angripe Ukraina igjen, eller til å kunne true og angripe andre europeiske land. En fredsavtale på russiske premisser vil vise Putin at bruk av militærmakt i Europa lønner seg. Russlands luft- og sjøstridskrefter på Kolahalvøya, særlig i undervannsdomenet, forblir en trussel mot NATO og transatlantisk sikkerhet, også mot amerikansk territorium. Vesten utfordres nå økonomisk og militært på en måte vi ikke har sett siden den kalde krigen. Det lange 1990-tallet, eller det sikkerhetspolitiske friminuttet, er slutt. De som tror at vi skal tilbake til tilstanden som rådde etter slutten av den kalde krigen, tar feil. I dette bildet er det avgjørende at Norge investerer i å bygge sterke allianser og samarbeid. Vi har all interesse av at NATO forblir verdens sterkeste og mest vellykkede militærallianse, og at EU blir et stadig sterkere fellesskap. Det betyr også at vi må prioritere ressursene våre tydelig, når det utenrikspolitiske overskuddet vårt blir mindre som følge av at vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Den 4. juni i fjor vedtok Stortinget en ny langtidsplan for forsvarssektoren for perioden 2025–2036. Allerede tidlig i høst startet nye samtaler mellom Stortinget og regjeringa om en omfattende reprioritering av langtidsplanen, bare noen måneder inn i det første året av den tolvårige planperioden. Sterk kostnadsvekst på militært materiell, rask teknologisk utvikling og nye kapabilitetsmål fra NATO danner mye av bakteppet. Dette treffer alle land som nå ruster opp. Under behandlingen av langtidsplanen i Stortinget fremmet Høyre forslag om at regjeringa skulle levere en årlig stortingsmelding som gir status for gjennomføringen av planen, med tanke på både økonomi, investeringer, drift og personellopptrapping. Den årlige rapporteringen skal kartlegge risiko og utfordringer. Det er avgjørende at regjeringa fortsetter å gi faglige og operative vurderinger til Stortinget og gir presis og dekkende informasjon som grunnlag for å behandle justeringer og endringer i langtidsplanen. Høyre har helt fra vedtakelsen uttrykt bekymring for balansen mellom drift og investeringer, ikke bare fordi investeringsandelen er opp mot 50 pst. – noe som er veldig høyt, men nødvendig – men også fordi det er en reell risiko for at driftsbudsjettene ikke er store nok til å opprettholde og på flere områder øke aktivitetsnivået i Forsvaret. Det er en bekymring som har vist seg å være riktig. Det måtte allerede i revidert budsjett flyttes midler fra investeringer til drift for at ikke aktivitetsnivået skulle gå ytterligere ned. Høyre foreslår derfor, både i vårt alternative reviderte budsjett for 2025 og i vårt alternative budsjett for 2026, en betydelig økning av driftsbudsjettene for at den operative evnen ikke skal svekkes. For 2026 har vi foreslått 1 mrd. kr ekstra, og vi har i tillegg foreslått å øremerke 100 mill. kr til utstyr, tjenestevåpen og ammunisjon til soldater. Høyre har også vært tydelig på at oppbyggingen av produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri og regjeringas anskaffelsesprosesser går for sakte – når vi har krig i Europa og Russland har omstilt seg til en ren krigsøkonomi. Vi, våre allierte og Ukraina er helt avhengig av at også Norge produserer og anskaffer våpen og ammunisjon, slik at vi kan forsvare oss. Høyre har mottatt innspill fra en rekke aktører i forsvarsindustrien som påpeker at begrensningen i hvor stor del av den militære støtten som kan brukes i norsk forsvarsindustri, i flere tilfeller er til hinder for realiseringen av gjensidig fordelaktige samarbeidsprosjekter mellom norske og ukrainske forsvarsprodusenter. Det er også til hinder for ytterligere leveranser av norskprodusert forsvarsmateriell som ukrainske myndigheter etterspør, og som kan ha positive følger både for Ukrainas kampkraft og for vår egen produksjonskapasitet. Høyre har også lagt inn en merknad med kritikk av at kapittel 1720 i forsvarsbudsjettet blir stadig kortere og inneholder begrenset informasjon om budsjettene til de ulike delene av Forsvaret. Det skjer samtidig med at Stortinget har vedtatt betydelig økte budsjetter som en del av langtidsplanen. Det er forståelig at det er behov for noe fleksibilitet, men det er avgjørende at det er mulig for Stortinget å følge og kontrollere midlene og vite hva de går til. Med den oppløsningsgraden kapittelet nå har fått, er det veldig krevende. Kapittelet må få en ny struktur som gir Stortinget reell og utfyllende informasjon, og som gjør bevilgningene sporbare og kontrollerbare. Jeg vil legge til at som for andre komiteer vil innstillinga i dette budsjettet fremmes av flertallspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt. Høyre er bekymret for den økende ustabiliteten vi opplever globalt, og det stadig økende presset mot forpliktende internasjonalt samarbeid. Vi er et lite land med en åpen økonomi. Vi er avhengig av tillit på tvers av landegrensene, og vi er avhengig av at regler følges. Norge har både et internasjonalt medansvar for og en betydelig egeninteresse i at verdens fattige land oppnår en mer bærekraftig utvikling enn i dag. Fattigdom, sult, klimaendringer og manglende tilgang på jobb, energi, utdanning og helsetjenester er viktige drivere for krig, konflikt og migrasjon. Det er i Norges interesse at ulikhetene mellom land reduseres. Derfor vil Høyre videreføre et høyt nivå på norsk bistand, men samtidig gjøre bistanden mer resultatorientert og effektiv. I vårt alternative budsjett foreslår vi 55,8 mrd. kr, som er 815 mill. kr lavere enn regjeringas forslag. Høyre er opptatt av at helse, utdanning, klima, jobbskapende investeringer og menneskerettigheter er de viktigste innsatsområdene i norsk utviklingsbistand. Vi er også spesielt kritisk til de omfattende og gjennomgående kuttene som Støre-regjeringa de siste fem årene har gjort i bevilgningene til utdanningsbistand. Det går hardest ut over jenter. Jenter som går ut av grunnskolen og har lært seg å lese, skrive og regne, er mindre utsatt for barneekteskap og tidlig graviditet enn andre barn. Utdanning kan også bidra til å redusere radikalisering og opprettholde en form for normalitet for barn og unge som opplever krig, og det er grunnen til at vi foreslår å øke bevilgningen til utdanningsbistand med 325 mill. kr. I urolige omgivelser der normer, samarbeid og sikkerhet utfordres, er Norge et land som både har venner og er en venn. Men det kommer ikke av seg selv. Vi må ikke tro at de samarbeidene og alliansene vi har, fortsetter å behandle Norge som spesielt og viktig hvis ikke vi selv følger reglene, eller hvis vi lar være å investere ressurser og politisk kapital. Vi må i økende grad gi noe for å få noe. Vi kan ikke drive med «cherry picking». Vi må oppfylle forpliktelsene vi har påtatt oss. Det er ikke fordi andre land og partnere vil være slemme med Norge, men fordi de øker tempoet i sitt eget samarbeid for å svare på de utfordringene de møter. Når Norge har valgt å stå utenfor EU, kan vi ikke forvente å bli behandlet som et medlemsland. Konsekvensene av EU-utenforskapet vårt blir tydeligere, og sårbarhetene våre øker. Det må vi ta konsekvensen av for norske interesser. Jeg tar opp forslaget fra Høyre, KrF og Venstre.

Det er veldig fint hvis statsråden kan sjekke dette litt nærmere. Statsråden sier Eksfin da vil måtte gi eksportstøtte til norske bedrifter – ja, det er jo hele poenget med ordningen. Det som oppleves veldig rart for både norske bedrifter og andre, er at Eksfin skal operere med et helt eget regelverk akkurat for Ukraina, mens man altså kan ta risiko på porteføljenivå i alle andre markeder hvor det også er betydelig risiko knyttet til norske investeringer. Man kan gjerne snakke om at dette vil føre til større tapsavsetninger, og at det er et budsjettspørsmål, men i dag er situasjonen den at pengene rett og slett ikke blir brukt. Det står 630 mill. kr på en ordning i Eksfin som er ment å gå til støtte til norske bedrifter som vil investere eller starte i Ukraina, og som ikke blir brukt fordi det legges andre regler til grunn for risikostyring. Da mener jeg det er viktig at regjeringa tar med seg den tilbakemeldingen som kommer fra Stortinget. Jeg tror heller ikke Eksfin er interessert i å ha ordninger som ikke kan brukes.

Det betyr i praksis at denne ordningen ikke kommer til å bli brukt, og det er jo det som er vår utfordring til regjeringa. Eksfin gir risikoavlastning der risiko vurderes på porteføljenivå i veldig mange land og regioner hvor risikoen er veldig høy, men akkurat for Ukraina, som trenger investeringer og trenger norsk næringsliv, er det i realiteten ikke mulig. Jeg tror ikke private aktører er uvillig til å ta risiko – de er villig til å ta risiko – men de er opptatt av at de skal kunne få noe avlastning for denne risikoen, på samme måte som man kan få når man investerer i andre markeder. Det at ordningen nå er så snever, og Eksfin ikke får lov til å vurdere risiko på porteføljenivå, gjør at disse pengene ikke kommer til å bli utløst. Som forsvarsministeren selv sier: Det er ett prosjekt som har fått et tilbud så langt, og det er en ramme på 630 mill. kr som ikke blir brukt. Hva er det som skal til for at regjeringa revurderer sitt standpunkt?

I dag er det sånn at Eksfins garantiordning faktisk ikke fungerer etter hensikten for Ukraina. Eksfin skrev i sin årsberetning for 2024: «Styret mener videre at Eksfins rammer og produkter for å dekke risiko for Ukraina så langt ikke har vært tilstrekkelig for å utløse norsk eksport.» Hele poenget med denne ordningen er jo at man skal få til norsk eksport. Det som ser ut til å være hovedutfordringen, er at risikoen skal vurderes på porteføljenivå opp mot balansekrav som må oppfylles over tid for alle andre sammenhenger enn Ukraina, mens man for Ukraina må vurdere det direkte der. Så langt har ikke regjeringa vist noen vilje til å gjøre endringer sånn at Eksfin faktisk kan yte denne risikoavlastningen til norske bedrifter. Hva er årsaken til at regjeringa ikke ønsker det?

44:08] (komiteens leder): Jeg vil takke saksordføreren for arbeidet, men jeg vil også rette en takk til forslagsstilleren, Venstre, som er blant de partiene – sammen med Høyre og andre – som har bidratt mye til at støtten til Ukraina har gått ganske kraftig opp, sammenlignet med det som var regjeringas opprinnelige forslag for 2025. Jeg minner om at det var 15 mrd. kr. Høyres oppfatning er at det er viktig at det må være bredt forankret i Stortinget når vi gjør endringer i støtten. Jeg er glad for at det blir et nytt møte i formatet med de parlamentariske lederne allerede neste uke, rett og slett for å benytte muligheten til å diskutere videre opptrapping og ikke minst også innretning som er mest mulig effektiv for å dekke ukrainske behov. Det at vi – alle partier – står sammen om støtten til Ukraina, er et utrolig viktig signal til Ukraina, men det er et like viktig signal til Russland. Det er viktig å holde europeiske land inne og engasjert i både våpenstøtte og pengestøtte. Det har en tendens til å være slik at når pengestøtten forsvinner, forsvinner ofte også det politiske engasjementet. Det har vi ikke råd til, for situasjonen i Ukraina og Europa er så prekær. Det andre er at vi må opprettholde det transatlantiske båndet. Det vil si å holde USA engasjert og inne. Det er mye man kan si om det som nå skjer av diskusjoner om eventuelle fredsforhandlinger på et tidspunkt. Det som er en stor bekymring, er at USA nå ser ut til å gjøre det de har gjort over tid, nemlig å legge presset på Ukraina, landet som blir angrepet, og ikke på Russland, landet som angriper. Det er ingen i det internasjonale samfunnet som nå har tillit til at Russland vil forholde seg til en eventuell fredsavtale eller våpenhvile. De har brutt alle andre avtaler de har inngått, og det gir all grunn til uro å se for seg et scenario hvor Russland vinner fram med bruk av militærmakt i Europa – til å endre grenser, til å endre sikkerhetsarkitekturen i Europa, til å forhindre et selvstendig land fra å velge sin egen vei, enten det er gjennom EU eller gjennom NATO-medlemskap. Det er viktig å se på hvordan vi på best mulig måte kan bidra til å gjøre støtten til Ukraina mer effektiv. Et av forslagene Høyre står bak, er å se på rammene for eksportgarantien i Eksfin. Tonje Brenna var inne på at 630 mill. kr gir nødvendig handlingsrom, og at risikoen aldri kan fjernes helt. Det er i og for seg ikke summen som er utfordringen i rammeverket Eksfin har til rådighet. Som vi også skriver i merknadene, er utfordringen at akkurat på dette området får ikke Eksfin lov til å se på risiko helhetlig. De må se på det kun for Ukraina. Jeg tror alle vi som er i denne salen, vet veldig godt at risikoen er stor for at prosjekter man begynner med, kanskje ikke kan gjennomføres, eller at de ødelegges av krigen før de er ferdige. Nettopp derfor er poenget å ha noe mer fleksibilitet og å kunne se risiko helhetlig for Eksfin – det er det viktige, ikke pengebeløpet. Det tror også Eksfin er tilstrekkelig i denne fasen. Høyre har også et annet forslag sammen med flere partier, og det er å be regjeringa vurdere å stille som medgarantist i eventuelle europeiske lån til Ukraina. Når vi sier det på den måten, er det fordi vi vet veldig godt at EU ikke er ferdig med sine vurderinger ennå, det må komme på plass først. Det andre er at det må være et rammeverk som er akseptabelt for Norge. Det tredje er at vi ikke kan gjøre dette alene, men må gjøre det sammen med andre europeiske land. Det fjerde er at det ikke må være et rammeverk som legger presedens for bruken av vårt eget oljefond, eller det vårt eget oljefond kan møte i andre land. Dette er nå en stor diskusjon i EU. Det er en viktig diskusjon, fordi det handler om hvordan vi på en god måte kan hjelpe Ukraina også videre. Nettopp derfor er det viktig at regjeringa gjør en reell vurdering av om det kan være aktuelt for Norge å bidra. Helt avslutningsvis: De som nå går rundt og tenker at denne krigen snart er over, tar dessverre feil. De som tenker at dette handler om bare å gi fra seg territorier Russland allerede har okkupert, tar også feil. Dette handler grunnleggende sett om helt andre ting enn territorier – det handler om Europas framtid.

58:06] (komiteens leder): Norge eksporterer fortsatt den klare majoriteten av våpen og ammunisjon, altså både A- og B-materiell, til NATO-land, til europeiske allierte. Vi har et av verdens strengeste eksportkontrollregimer. Det er bra. Det er spesielt viktig i en tid hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen blir mer uoversiktlig og kompleks, og i en tid hvor verdikjedene følger samme mønster – de blir mer uoversiktlige og komplekse. Jeg mener det er bra at vi i Norge har klart å enes om de overordnede rammene for eksportkontrollen, fordi forsvarsindustrien er en usedvanlig viktig industri for Norge. Det handler om å kunne forsyne oss selv med kritisk materiell vi trenger, og i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi er nå, er det også utrolig viktig at vi kan eksportere materiell av høy kvalitet til våre allierte. Som forrige taler også var inne på, er det en industri som genererer både mange inntekter og også har viktige kompetansearbeidsplasser. Nettopp derfor er det et poeng å understreke at denne industrien også er sårbar for uforutsigbarhet. Det kan være uforutsigbarhet i det helt konkrete, f.eks. å skaffe innsatsvarer og komponenter til å produsere, men det kan også være usikkerhet knyttet til rammebetingelser og regelverk. Derfor er det så viktig at disse reglene ligger fast, og at det er enighet om dem. Samtidig var en av årsakene til at Høyre i sin tid tok et initiativ til å opprette Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner, DEKSA, nettopp at situasjonen når det gjelder volum som eksporteres, til hvilke land det eksporteres, og også den sikkerhetspolitiske situasjonen, nå begynner å gjøre at det er behov for betydelig større kapasitet i håndteringen av både søknader om eksportlisens og også rådgivning. Rådgivningen er også en vesentlig del av det DEKSA arbeider med og skal arbeide med, og det er mange bedrifter i forsvarsindustrien som også trenger den rådgivningen av de grunner jeg nå var inne på. Når vi nå får en del tilbakemeldinger om at det er lang saksbehandlingstid og enkelte utfordringer knyttet til arbeidet som gjøres, er det klart at tilbakemeldingene må tas på alvor. Det betyr at DEKSA nå ressurssettes, både menneskelig og økonomisk, på en måte som gjør at de kan utføre oppdraget sitt på en god måte. Jeg vil avslutningsvis nevne at dette er et veldig dynamisk felt. Det betyr også, i likhet med i tidligere tider, at man til enhver tid må gjøre løpende vurderinger av hvorvidt enkelte land skal suspenderes for mottak av ulike former for materiell, enten det er A- eller B-materiell. Det er mange land som på ulike måter har vært suspendert, og det er enkeltland man ikke har eksportert visse våpentyper til på mer permanent basis. Både suspensjoner og ikke minst de delene av regelverket skal og må være reelle, nettopp fordi kompleksiteten øker så mye.

Det gir meg en god anledning til å bygge videre på akkurat det siste utenriksministeren sa. Et veldig viktig kjennetegn ved norsk innsats er at den er upartisk, men ikke nøytral. Vi legger et sett med verdier til grunn, f.eks. inkluderende fredsprosesser, men også hensyntaken til menneskerettigheter. Det er jo en betydelig utfordring i en del av de landene som nå vokser fram som viktige meglere på denne arenaen. Kan utenriksministeren si noe om hvilken type dialog – som han for så vidt avsluttet det forrige svaret med – og hvilken type arbeid som gjøres for nettopp å finne noen av disse enhetlige standardene for hvordan man skal operere i den typen landskap?

Som både utenriksministeren og jeg har vært inne på, er ikke dette et område der det er mye skarp politisk debatt, men jeg synes allikevel det kunne vært interessant å få utenriksministeren til å utdype litt nærmere det både han selv og jeg var inne på knyttet til nye aktører på feltet. Hvilke utfordringer reiser det for Norge, hvilke måter utfordrer det oss til å drive vårt freds- og konfliktløsningsarbeid på, og hvordan ser han dette bildet endre seg framover?

55:18] (komiteens leder): I dag morges hadde både presidenten og utenriks- og forsvarskomiteen et usedvanlig godt møte med nobelprisvinner Maria Corina Machado. Grunnen til at jeg nevner det her, er at Venezuela er et av de områdene der Norge har vært engasjert tidligere, fra ca. 2019. Det var en innsats og en rolle for Norge som var ønsket av begge parter, i et forsøk på å få i gang den politiske dialogen, og som også bidro til å legge til rette for at det kunne gjennomføres primærvalg og rammene for et presidentvalg. Jeg vil også fra denne talerstolen gjerne si at den norske innsatsen ikke har gjort noe fra eller til for nobelprisen. Den var avsluttet før nobelprisen kom, men innsatsen er likevel et bilde på det Norge gjør mye av, å kunne være en tilrettelegger i konflikter som er veldig fastlåste. Det er også viktig at Stortinget får anledning til å diskutere dette temaet. Det er et satsingsområde i norsk utenrikspolitikk, noe Norge historisk sett har brukt mye tid og ressurser på, og gjør det også framover. Så er det åpenbart slik at dette temaet bare delvis egner seg fullt ut for offentlig diskusjon, fordi det er mange prosesser som krever stor diskresjon, og det er stor risiko forbundet med å omtale en del av prosessene. Som tilrettelegger krever det risikovilje fra norsk side, og det krever betydelig tålmodighet. I mange tilfeller kan det ta år før en innsats blir kjent, og det legges veldig viktige grunnsteiner for innsatsen gjennom det arbeidet som lenge ikke er kjent. Utfordringene i avtaler starter gjerne etter signering av avtalen, når den skal gjennomføres. Det er da mange av de krevende situasjonene oppstår. Der har Norge markert seg gjennom mange år som et land som også er med når ting blir vanskelige etter signeringen. Det er en viktig trygghet å gi partene. De må eie resultatet, de må eie det de har blitt enige om, og de må også eie oppfølgingen, men det må allikevel være en rolle for en tilrettelegger i å forsøke å få prosesser tilbake på rett spor hvis det går galt. Innsatsen for fred og konfliktløsning er også en sikkerhetspolitisk kapital for Norge. Det syns jeg vi kan snakke mer og høyere om. Det betyr at vi kan bidra i prosesser hvor andre og større land verken kan eller vil bidra. Igjen finnes det mange eksempler på det, men der kan altså vi bidra på en måte som gjør at dette også gir oss sikkerhetspolitisk kapital. Jeg tror det å snakke mer om hvor tett disse områdene er knyttet sammen, vil øke både legitimiteten og synligheten. Vi har også markert oss som et land som, selv om vi er upartiske, ikke er nøytrale i den forstand at vi ikke legger noen verdier inn i det vi jobber med, f.eks. inkluderende fredsprosesser. Dette var også et satsingsområde for Norge i Sikkerhetsrådet, for vi vet at bærekraftig fred er avhengig av at det er inkluderende prosesser, som inkluderer både kvinner, sivilsamfunn og andre aktører i samfunnet. I Norge har vi også en god tradisjon for å kunne fortelle parter i konflikter der vi engasjerer oss, og der partene ber oss om å engasjere oss, som er de områdene vi er med på, at denne innsatsen for fred og konfliktløsning er tverrpolitisk, og at den kommer til å stå seg over regjeringsskifter. Det gir en trygghet for partene, men det gir selvfølgelig også et viktig signal om at det er en langsiktighet inne i bildet. Helt til slutt vil jeg bare legge til at det bildet som avtegner seg nå, og som det selvfølgelig er viktig for Norge å være både oppmerksom på og koblet på, er at stadig nye aktører tar på seg denne typen oppdrag. Vi har sett mange land i Midtøsten gjøre det, vi ser også land i Asia som gjør det. I utgangspunktet er det positivt at mange land ønsker å engasjere seg, og Norge har partnerskap med flere av landene, men det er selvfølgelig også tidvis en utfordring at en del andre parametere legges til grunn for hvordan f.eks. en fredsløsning skal se ut mellom parter, og på hvilken måte land engasjerer seg. Det gir litt nye rammebetingelser for innsatsen for fred og konfliktløsning globalt, og det er det viktig at Norge også følger godt med på.

Jeg registrerer at statsministeren peker på alle andre forhold enn regjeringas politikk for å forklare den økende pessimismen i næringslivet – men han peker også på eksport og tollsatser. Det er et veldig viktig tema. Vi er et land som eksporterer ca. halvparten av alt vi produserer i dette landet, og Europa er vårt aller viktigste marked. USA er også et viktig marked. Nå har dessverre deler av norsk metallindustri havnet på utsiden av EUs beskyttelsestiltak. Vi har også fått høyere toll fra USA enn det EU-landene har fått. Statsministeren har tidligere hevdet at Norge fikk bedre tollvilkår fra USA enn det EU fikk, men vi fikk altså 15 pst. toll på toppen av eksisterende tollsatser, mens EU har fått 15 pst. toll som et tak, der de eksisterende tollsatsene da ikke er høyere enn 15 pst. Da blir mitt spørsmål: Kan statsministeren nå bekrefte at norske bedrifter har fått høyere tollsatser til USA enn det bedrifter i EU har?

I dag kom NHO med sin medlemsundersøkelse blant norske bedrifter, og den viser økende pessimisme i næringslivet. Én av fire bedrifter melder at nåsituasjonen er dårlig, og at situasjonen vil bli verre det neste halvåret. Statsministeren har tidligere vært flink til å skryte av investeringsrekord i næringslivet på fastlandet. Det er riktig at det har vært en investeringsrekord, men den var i første kvartal 2022, og siden investeringer tar litt tid, både å planlegge og å starte opp, er jo ikke den rekorden noe dagens regjering kan ta æren for. Etter det har imidlertid investeringene falt, og nå er investeringene lavere enn de var før pandemien. Tar statsministeren ansvar for at regjeringas politikk nå gjør at investeringene er lavere enn før pandemien, og at bedriftene melder om økende pessimisme?

Jeg tar meg ikke veldig nær av at Trygve Slagsvold Vedum mener jeg føyer meg inn i en trist tradisjon, men representanten Vedum må faktisk tåle å høre hva som er paradoksene i hans egen politikk, og hva som er konsekvensene av hans egen politikk. Hvis man først skal snakke om vetoretten, reservasjonsretten eller hva man ønsker å kalle det, må man bare være klar over at det å bruke den, det å si nei, har en konsekvens. Det er ikke sånn at den ikke kan brukes, men konsekvensen av å bruke den er altså at det berørte vedlegget av avtalen, som det heter, settes ut av spill – med alle konsekvenser det har for norsk næringsliv, for markedsadgang og for industrien. Jeg vil også ha meg frabedt at det framstilles som at både Arbeiderpartiet, Høyre og andre her i salen bortforklarer hva EU har gjort. Tvert imot, vi er dypt uenige i det. Samtidig står vi her og snakker om norske interesser. Det å prøve å framstille det som om de som er for EU-medlemskap, er mot norske interesser, og de som er mot EU-medlemskap, er for norske interesser, må vi altså bare slutte med.

Det har vært en interessant debatt på mange måter, og jeg synes kanskje det er spesielt interessant å registrere hvordan de partiene som er mest mot EU og også mot norsk EØS-medlemskap, er de partiene som også blir mest rystet over at EØS-avtalen ikke beskytter oss når vi trenger det. Det er også de partiene som er mest mot at EU innfører toll, som er mest for at Norge skal innføre toll. Særlig representanten Vedum har uttrykt en viss forferdelse over at EU i saken om ferrolegeringer bryter med EØS-avtalens artikler 10, 11 og 12, som forbyr kvantitativ import og eksportrestriksjoner mellom avtalepartene. Jeg helt enig i at det EU har gjort, er både feil og skadelig for Norge, men man kan jo lure på hvor Vedum – og for så vidt resten av Støre-regjeringa – hadde gjemt bort EØS-avtalens artikkel 19 da de innførte toll på poteter og gulrøtter. Det er også på sin plass å minne om – som representanten Guri Melby gjorde – at debatten vi skal ha, må holde seg til det som er faktagrunnlaget, og så kan vi være rykende uenige om konklusjonen på det. Likevel har vi alle et ansvar, og da Trygve Slagsvold Vedum mente at utenriksministeren og jeg hadde en nesegrus hyllest av EU, er det en kritikk jeg for så vidt tar med knusende ro. Han mente også at vi hadde en sterk beklagelse over folkets nei. Vel, jeg synes det i den sammenheng er på sin plass å minne om at både Høyre og Arbeiderpartiet sa klart fra før folkeavstemningen i 1994 om at vi kom til å respektere folkets svar, uansett om det var ja eller nei. Det eneste partiet i Stortinget som nektet å følge folkets stemme, det var Senterpartiet, som sa fra på forhånd at om det ble et ja, kom de likevel til å være imot – så så mye for folkestyret, altså. Et siste poeng: Industrien trenger markedsadgang. Jeg har ikke hørt én bedrift eller organisasjon ta til orde for at Norge skal innføre straffetiltak mot EU i en eller annen form. Jeg spør igjen: Hvem har bedt om det, og hvilket problem skal det løse? Det grunnleggende problemet for de partiene som nå er mest ivrige etter at man skal innføre straffetiltak mot EU, er jo at det også er de partiene som er mot hele EØS-avtalen. De er mot den markedsadgangen som veldig mye av norsk industri er bygd opp på de siste 31 årene, forutsetningen om markedsadgang på like vilkår, felles standarder og felles regler. Det hjelper ikke å snakke om billige kraftkontrakter eller straffetiltak mot EU så lenge det grunnleggende problemet for disse partiene består, nemlig at de ikke ønsker at Norge skal ha den markedsadgangen vi har gjennom EØS-avtalen.

Regjeringas forklaringer på dette framstår etter min oppfatning ganske lite troverdige. De framstår mer som en politisk konsesjon til andre partier eller interne forhold. Det som gjør det lite troverdig, er at regjeringa har sagt at de, uansett hva som skjer i EU, kommer til å vente i fire år med å implementere disse direktivene. Dette er rettsakter, hvor fire av de fem ikke kan endres, nettopp fordi de er forordninger. Spørsmålet er hva regjeringa gjør dersom de norske interessene står i veien for implementering, som regjeringa mener de gjør – selv om de ikke har klart å forklare hva det går ut på. Hva hvis dette løses i løpet av et år? Hva vil da være regjeringas linje, vil man fortsatt la være å implementere? Det er viktig å huske på, for ordens skyld, at regjeringa har flertall i Stortinget for å implementere disse direktivene.

Det er helt riktig at Norge til enhver tid har et visst etterslep, men som jeg var inne på i min innledning, er dette er et villet etterslep. Det er rett og slett et løfte fra regjeringa i valgkampen om å la være å oppfylle våre forpliktelser de neste fire åra. I det perspektivet lurer jeg på om utenriksministeren kan forklare litt nærmere for Stortinget hvordan regjeringa allerede i januar i år, da statsministeren gikk ut med denne beslutningen, hadde klart å komme fram til at «så nær som mulig i tid» betyr tidligst i 2029–2030?

I redegjørelsen hoppet utenriksministeren nokså elegant over de fem siste rettsaktene på energiområdet. På NRK, i Politisk kvarter i dag morges, sa utenriksministeren at regjeringens garanti om å ikke innføre fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken i inneværende stortingsperiode ikke er et brudd på EØS-avtalen. Det ville ha vært veldig interessant om utenriksministeren kan bekrefte det utsagnet her i Stortinget. Jeg tillater meg da, for ordens skyld, å sitere fra EØS-avtalen artikkel 102: «For å sikre rettssikkerhet og ensartethet innen EØS skal EØS-komiteen treffe beslutning om endring i et vedlegg til denne avtale så nær som mulig i tid etter at Fellesskapet har vedtatt tilsvarende nytt regelverk.» Kan utenriksministeren bekrefte at det å la være å innføre rettsaktene om fire år fra nå ikke er et brudd på EØS-avtalen?

Jeg vil først få takke utenriksministeren for en god redegjørelse, som jeg mener gir en realistisk analyse av utviklingen i verden, i Europa, i EU og i relasjonen og samarbeidet mellom EU og Norge. Som flere har vært inne på tidligere, er vårt forhold primært regulert av EØS-avtalen og 102 tilleggsavtaler og en lang rekke samarbeid vi ønsker oss inn i. Men for hver redegjørelse som holdes, har situasjonen i verden rundt oss blitt enda litt mer alvorlig. Krigen i Europa fortsetter på stadig mer brutalt vis, og Russland viser ingen vilje til å avslutte krigen de har startet. Putin er ikke interessert i fred; han er interessert i krig. Han er redd for et Ukraina som skal lykkes i sin bestrebelse mot både EU og NATO, og han er redd for demokratiet i Ukraina og hvilke smitteeffekter det kan ha. Putin har fått brikkene akkurat dit han vil på spillebrettet, og Trump fortsetter å legge presset på Ukraina, som angripes, i stedet for på Russland, som angriper. Samtalene som foregår nå, skjer helt på russiske premisser. Å kreve å få beholde land man har stjålet, er ikke fred. Å kreve at Ukraina ikke skal få velge sin vei inn i EU og NATO, er ikke fred. Å kreve at Ukraina skal stå uten troverdige sikkerhetsgarantier, er ikke fred, og kapitulasjon er ikke fred. Det er verdt å minne om hva Etterretningstjenesten sier i sin rapport Fokus for 2025: «... vil en forhandlingsløsning på russiske premisser innebære at Russland utgjør en vedvarende trussel mot Europa.» Vi må ikke være naive. Norges og Europas støtte til Ukraina må fortsette, og den må utvikles for hele tiden å være mest mulig treffsikker og effektiv. EUs arbeid med å koordinere støtte til Ukraina er også et veldig godt bilde på EUs evne til å komme sammen i kriser. Utviklingen i og rundt Europa har gjort mye med EU de siste årene. Enten det har vært flyktningkrise, finanskrise, pandemi, brexit eller krig, har resultatet vært at EU-landene har styrket og fordypet samarbeidet, trappet opp integrasjonen og tempoet, og funnet sammen på områder som tidligere var landenes enekompetanse. Og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de gjør det. De ønsker å ivareta medlemmenes interesser i en mer urolig verden. EU ser nå stadig oftere saker i sammenheng. De vektlegger homogenitet i det indre marked og gjør det samtidig klarere at det skal og må være større forskjell på å være medlem og ikke være medlem av EU. For Norge betyr det at konsekvensene av utenforskapet vårt øker. EØS-avtalen og de 102 andre avtalene våre med EU blir dermed både viktigere og mer utilstrekkelige. I over 30 år har EØS-avtalen og resten av rammeverket vært avgjørende for økonomien vår, næringslivet vårt og velferden vår. Omtrent 450 000 norske arbeidsplasser i hele landet er direkte understøttet av EØS-avtalen. De store driverne i EUs utvikling nå er behovet for å øke konkurransekraften, styrke forsvar og sikkerhet og støtte Ukraina. Dette er områder der Norge har en sterk nasjonal interesse i å samarbeide så tett som overhodet mulig med EU. Det er også i Norges interesse at Europa er sterkt og kan møte ulike former for trusler. Men dette er også områder som i stor grad faller utenfor EØS-avtalen. Når uroen treffer EU, slik som konkurransesituasjonen fra Asia og USA og Russlands krig mot Ukraina, øker det sentrifugalkraften i EU. Et av de største skiftene nå er hvordan EU ser på handelspolitikken, og hvordan europeisk industri kan beskyttes. Siden Norge verken er del av handelspolitikken eller tollunionen, gir dette betydelige utfordringer for oss. Ferrolegeringssaken er et typisk eksempel på hvilken vei utviklingen går. Jeg er sterkt uenig i EUs beslutning om at beskyttelsestiltakene skal ramme Norge. På det prinsipielle plan er det alvorlig hvis forståelsen av at man kan lage to nivåer i det indre marked, blir stående. Jeg syns det er bra at utenriksministeren – til forskjell fra statsministeren – er tydelig i sin redegjørelse på at det ikke er noen garanti for at dette ikke kan treffe oss igjen. EØS-avtalen gir ikke Norge og de andre EØS-landene en automatisk beskyttelse, men når EØS-avtalen er det viktigste argumentet for å komme på innsiden av beskyttelsestiltakene, er det samtidig av vesentlig betydning hvordan vi forvalter EØS-avtalen, og vi er avhengige av politisk velvilje i EU. Sagt på en annen måte: Vi kan ikke på én og samme tid påberope oss at EØS-avtalen beskytter oss, og samtidig la være å oppfylle forpliktelsene våre etter avtalen. Vi må passe på forholdet, vi må overholde forpliktelsene våre, vi må håndtere konfliktsakene, og vi må, som utenriksministeren helt riktig sa i redegjørelsen, ta inn over oss at vi i Norge nå må forholde oss til en ny situasjon. Vi kan stå ved et veiskille i hvordan kommisjonen behandler Norge. Tida for «cherry picking» er forbi. Vi kan ikke ta inn bare det vi liker, og forvente å få det som vi vil. EU er mer opptatt av balanserte løsninger, og selv om vi er en svært nær og viktig partner for EU, kommer EU til å fortsette sin utvikling av unionen for å ta vare på interessene til dem som har bestemt seg for å være medlem. Vi merker nå på mange måter og blir konfrontert med konsekvensen av det valget vi tok for over 30 år siden. Det var et valg vi tok i en annen verden. Det var et valg vi tok med et EU som var betydelig mindre, og som hadde betydelig færre samarbeidsområder, og ikke minst var EØS-avtalen på det tidspunktet ganske dekkende for de behovene Norge hadde, og den har tjent oss svært, svært godt. Så er det ofte snakk om etterslepet, og det er med god grunn. Noe etterslep vil det alltid være, og det handler om treghet i prosesser, oversettelse, lovgivning osv., men de siste fem rettsaktene i ren energi-pakken handler om mer enn et etterslep; det er et villet etterslep. Sagt på en annen måte: Det er et løfte fra regjeringa om å la være å innføre direktivene – med andre ord å la være å oppfylle forpliktelsene våre. Vi har i mange tilfeller forsøkt å spørre regjeringa, vekslende statsråder i regjeringa, om hva som er begrunnelsen for at man kan si at man fire år fram i tid ikke skal innføre disse direktivene. Hvilke konkrete norske interesser er truet? Og ikke minst: Dette er jo forordninger – i alle fall fire av de fem – som skal innføres uten tilpasninger. Så kom Eldring-utvalget med sin rapport 11. april i fjor. Det kalte jeg den gangen en ganske brutal realitetsorientering av dem som også er imot EØS-avtalen, og jeg vil si at redegjørelsen går litt i samme spor. I Debatten på NRK i forrige uke ble det sagt fra Rødts representant at jeg nok ville bli EUs ambassadør til Norge. Det kan jeg avkrefte på det aller sterkeste. Det jeg tvert imot er grunnleggende opptatt av, er å ivareta norske interesser, og for å gjøre det i dagens verden er vi nødt til å ha en realistisk analyse og vurdering av bildet rundt oss – og en reell vurdering av hvordan vi best ivaretar norske interesser i det landskapet. Jeg må si det blir nokså hult å høre på de partiene som også er imot EØS-avtalen, når de beklager seg over det norsk industri nå møter, og som mener at det viktigste tiltaket går langs to akser: Det ene er å sikre industrien billig strøm, og det andre er å innføre straffetiltak av varierende karakter mot EU. Det industrien er opptatt av, er markedsadgang. Om de hadde hatt gratis drift, ville ikke det hjelpe om de ikke hadde noe sted å selge varene sine. Det er 70 pst. av vår eksport som går til EU. Det er jo også interessant, hvis man skal forfølge dette kraftargumentet, at mange av de samme partiene heller ikke ønsker å bygge ut mer kraft i Norge. Det andre handler om tiltak mot EU, og da vil jeg spørre: Hvem har bedt om tiltak mot EU? Hvem i industrien har gjort det? Svaret er ingen. På Debatten på NRK i forrige uke kom det heller ikke svar på det spørsmålet. Det andre er: Hvilket problem er dette ment å løse? Det vil jo bare skaffe oss flere problemer enn løsninger. Jeg mener vi er ved et veiskille, der også debatten i Norge må begynne å dreie seg om det EU vi ser i dag, det EU vi ser de 10–15 årene vi har foran oss, og hvordan vi best skal innrette norsk politikk for å ivareta det som er det aller viktigste for oss, nemlig norske interesser.

Jeg er helt enig med utenriksministeren i at det ikke er antallet rettsakter som er problemet. Det er klart at vi må gjøre det beste ut av den tilknytningsformen vi har, men problemet er måten vi forvalter avtalen på, når vi ikke er villige til å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen om å innføre EØS-relevant regelverk uten unødig opphold. Dette begynner å bli et problem også fordi det ikke bare er at vi ikke har innført alle de åtte rettsaktene i ren energi-pakken, men regjeringa har jo aktivt lovet ikke å oppfylle forpliktelsene våre de neste fire årene ved å la være å innlemme de siste fem. Det er klart at i den situasjonen EU er i nå – de utfordres fra USA og Kina, de har en intern utfordring med konkurransekraft, de sier tydelig i alle sammenhenger at det skal være et klarere skille mellom det å være medlem og det ikke å være medlem, og vi ser at de har et behov for å markere tydelig at de trenger balanserte løsninger i forhandlingene og diskusjonene med tredjeland – er ikke det et godt utgangspunkt for å forvalte vår egen avtale. Utenriksministeren sa selv i forbindelse med et europautvalgsmøte vi hadde for ikke lenge siden, at det handelspolitiske landskapet nå er så uoversiktlig at vi på ingen måte kan garantere at det ikke kommer andre saker også. Ferrolegering er et eksempel fordi den saken er aktuell nå, men dette vil jo kunne treffe et land som Norge hardt. Som utenriksministeren selv har sagt noen ganger: Vi importerer nesten alt vi bruker, og eksporterer nesten alt vi lager. For oss er det indre marked helt avgjørende – tilgangen vi har, de felles reglene vi har. Da er det klart at hvis vi aktivt unngår å implementere regelverk som de fem siste rettsaktene, får det både en direkte konsekvens for norsk industri fordi de må operere etter en annen regelbok enn alle sine konkurrenter i EU, og det får også den konsekvensen at det skaper friksjon i forholdet til EU som er unødvendig, rett og slett fordi vi er forpliktet til å innføre disse rettsaktene. Dette er jo i stor grad også forordninger som ikke kan endres av Norge. Dette er noe vi er forpliktet til å ta inn. Da er selvfølgelig utfordringen at vi på den ene sida argumenterer med at EØS-avtalen er det beste argumentet vårt for å komme på innsida av beskyttelsestiltak – en argumentasjon jeg er helt enig med utenriksministeren i – og da kan vi ikke samtidig si at vi skal velge selv om vi skal oppfylle vår del av forpliktelsene i EØS-avtalen. Jeg skulle gjerne hatt svar på det spørsmålet jeg stilte i stad, nemlig hvordan Norge bruker den strategiske samarbeidsavtalen med EU på industrifeltet konkret for å sørge for at vi i denne sammenheng kommer på innsida av beskyttelsestiltak.

En vesentlig del av bildet her, som utenriksministeren for så vidt også er inne på, er hvordan handelspolitikken nå spiller inn i mye større grad. Det har å gjøre med at både USA og Kina utøver makt og utfordrer EU på helt sentrale områder. Dette er ikke saker som primært handler om Norge. Det handler primært om andre land og et større bilde, men det treffer Norge fordi vi ikke er en del av handelspolitikken, vi er ikke en del av tollunionen. Det er det som på mange måter illustrerer en utfordring med EØS-avtalen som ikke har vært like tydelig de foregående årene, men som blir tydeligere når handelspolitikken, tollpolitikken, sikkerhetspolitikken og industripolitikken knyttes sammen på den måten det gjør nå. Tempoet i konkurransekraftarbeidet i EU har skutt fart for alvor, og det må ikke være noen tvil om at for EUs del er konkurransekraft – i tillegg til sikkerhet og spørsmålet om Ukraina – nå noe av det aller viktigste de jobber med. Vi er i en situasjon hvor vi kan risikere at vi kommer på utsida, selv om vi er på innsida av reguleringer og tiltak for øvrig, f.eks. at vi er på innsida av CBAM, men kan komme på utsida av beskyttelsestiltakene. Det mer prinsipielle og overordnede her er at vi også kan komme i en situasjon der vi på den ene sida opplever at EUs beskyttelsestiltak treffer Norge, og på den andre sida vil merke at det plutselig er ulike regler for ulike varegrupper i det indre marked. Det vil være en sak som for Norges del er svært krevende og svært uheldig. Jeg er enig med utenriksministeren i at vi er nødt til å forvalte vårt pund. Den aller viktigste måten å gjøre det på er å overholde de forpliktelsene vi har etter EØS-avtalen. Det gjør vi ikke nå. Vi ber om unntak, vi ber om å komme på innsida av beskyttelsestiltak, samtidig som vi altså lar være å innføre de fem siste rettsaktene i ren energi-pakken. Ikke bare lar vi være å gjøre det – regjeringa har sagt veldig tydelig at de ikke skal røres de neste fire årene. Med spørsmål som det vi har sett de siste par dagene, om produksjonsfisk, sammen med andre irritasjonsmomenter, som f.eks. spørsmålet om fornyelse av kraftkabler til Danmark, og norgespris, som også er et tema, er det klart at dette er en sum av saker som irriterer både EU og EU-land. Den uroen vi nå opplever, med beskyttelsestiltak, toll fra USA, andre mulige beskyttelsestiltak fra EU og situasjonen generelt med USA og Kina, gjør dette krevende for EU. Vi har jo en samarbeidsavtale med EU om strategisk industripartnerskap. Det ville vært interessant å få utenriksministerens vurdering av hvordan den konkret brukes for å sikre at vi kommer på innsida av eventuelle beskyttelsestiltak.

Som interpellasjonsteksten antyder, er den pågående ferrolegeringssaken et eksempel på hvordan Norge nå støter på stadig nye utfordringer i relasjonen til EU, særlig på områder som er tett knyttet til industri, handelspolitikk og toll. Den 19. desember i fjor varslet EU at de kom til å starte såkalte undersøkelser knyttet til ferrolegeringsprodukter, fordi det var en reell mistanke om at enkelte land dumpet produkter i det europeiske markedet. Norge er som kjent fullt ut en del av det indre marked gjennom EØS, men det betyr ikke dermed at vi er unntatt for beskyttelsestiltak automatisk. Det har fortsatt ikke kommet noen endelig konklusjon fra EU-kommisjonens side når det gjelder om det skal innføres slike beskyttelsestiltak, hvem de i så fall skal omfatte, om Norge og Island kommer på innsiden eller på utsiden av eventuelle beskyttelsestiltak, og hva de mer vidtrekkende konsekvensene av eventuelle konklusjoner fra EU-kommisjonen er, men det er fortsatt en reell fare for at Norge kan komme til å komme på utsiden av beskyttelsestiltak som blir innført. Det er åpenbart at norsk industri vil få store ringvirkninger av dette. Vi står for ca. 47 pst. av ferrolegeringseksporten til EU, og hvis det er sånn at norsk ferrolegeringsindustri må konkurrere på andre vilkår enn f.eks. andre tredjeland, som Kina og India – til tross for at vi er en del av det indre marked og de reguleringene som er der – er det selvfølgelig noe som stiller vår industri i en veldig krevende situasjon. Vi har ca. 2 500 arbeidsplasser i Norge som er direkte knyttet til denne industrien. Det er hjørnesteinsbedrifter i hele landet, og det har selvfølgelig også store ringvirkninger for annen industri. Vi ser veldig tydelig at vi akkurat nå står i en situasjon hvor EUs såkalte handelspolitiske verktøykasse er betydelig utvidet. Det største skiftet er hvordan man ser på handelspolitikken, og hvilke implikasjoner handelspolitikken har, som går langt utover selve handelsspørsmålet. Utenriksministeren og jeg har i mange sammenhenger diskutert hva som er utviklingen i EU, og det mener jeg det er en god anledning til å gjøre nå også, men jeg tror vi må erkjenne at der vi står nå, illustrerer ferrolegeringssaken – sammen med andre eventuelle beskyttelsestiltak EU innfører – noe av det utfordrende i hvor krevende det har blitt å forvalte vårt utenforskap. Regelboka endrer seg raskt, og vi, som tredjeland, henger ikke med. Vi står også overfor et veiskille i hvordan EU-kommisjonen behandler Norge og andre tredjeland. Vi har f.eks. vært vant til å kunne håndtere én og én sak, å forhandle én og én sak. Det er ikke like enkelt lenger, fordi Kommisjonen i større grad ser sammenhengen. Som ikke-medlem må vi også finne oss i at EU i noen sammenhenger ser på oss som en motpart, og at det da er forhandlinger som gjelder. EU er på jakt etter balanserte løsninger. Det er heller ikke overraskende, men jeg tror vi også må erkjenne at EU-kommisjonen ser på bl.a. ferrolegeringssaken som en del av toll- og handelspolitikken og ikke nødvendigvis som en del av indre marked-logikken. Vi har i denne salen tidligere diskutert hva dette utenforskapet og forvaltningen av dette utenforskapet nå betyr for Norge. Det er ingen tvil om at vi også i denne saken bruker EØS-avtalen som det viktigste argumentet for hvorfor Norge ikke skal være på utsiden av eventuelle beskyttelsestiltak, og vi er helt enige om det, men når EØS-avtalen også er det beste argumentet vi kan bruke, er det ikke uten betydning hvordan vi fra norsk side forvalter EØS-avtalen. Jeg er bekymret over den linja regjeringa har lagt seg på, f.eks. når det gjelder det ikke å innta de fem siste rettsaktene i ren energi-pakken. Vi vet at det skaper betydelige gnisninger i forholdet mellom Norge og EU og mellom Norge og ulike hovedsteder. Etter min oppfatning er det veldig vanskelig å argumentere for at Norge skal unntas fra problemer eller innlemmes i beskyttelsestiltak når vi ikke selv etterlever våre egne forpliktelser etter EØS-avtalen.

Det er både bra og viktig at vi fikk til en tverrpolitisk enighet i Stortinget om langtidsplanen for Forsvaret for halvannet år siden. Men vi måles ikke på voteringene i Stortinget, vi måles på handlekraft og gjennomføringsevne. Snart fire år inn i en brutal krig i Europa må regjeringa vise større evne til å skjære igjennom. Da vi inngikk ubåtkontrakten for de fire første ubåtene i 2017, lå det inne en opsjon på ytterligere to ubåter. I fjor forhandlet Tyskland og Norge i fellesskap om kontrakten for de neste ubåtene. Tyskland signerte sin avtale i desember 2024 og bestilte fire ubåter. Norge utreder fortsatt – ifølge regjeringas melding til Stortinget om framdriften i langtidsplanen – om vi skal signere. Nok en gang mister vi tid fordi regjeringa ikke viser nødvendig handlekraft. Den teknologiske utviklingen går nå usedvanlig raskt, som statsministeren også var inne på i sin innledning, og det gjelder kanskje spesielt droneteknologien. For fire år siden begynte norsk forsvarsindustri arbeidet med å be regjeringa om tillatelse til å kunne teste våpenbærende droner på sine våpentestfelt. Det har tatt veldig lang tid, så i juni fremmet Høyre et forslag i Stortinget, som fikk bredt flertall, der vi instruerte regjeringa om umiddelbart å tillate at man kunne teste våpendroner. Først 14. august sendte Luftfartstilsynet et brev til Nammo, som er den aktuelle bedriften, der de skriver at det er norsk militær luftfartsmyndighet som er rett instans. Det skjer fire år etter at Nammo først var i dialog med myndighetene, og to år etter at de søkte tillatelse. Regjeringa hadde altså i fire år sendt Nammo til feil instans fordi man ikke klarte å stokke beina internt, og ingen har tatt ansvar for å skjære igjennom. Det er derfor vi etterlyser disse vedtakene. Utålmodigheten handler ikke om det vi vedtok i langtidsplanen, det er vi alle enige om. Utålmodigheten handler om forvaltningen av forliket, den brede og historiske enigheten, og evnen til å vise gjennomføringsevne og handlekraft. Så en kort stemmeforklaring: Senterpartiets forslag om å instruere regjeringa om å kjøpe tilbake Olavsvern, forslag nr. 30, er ikke et forslag Høyre kommer til å støtte. Dette diskuterte Stortinget bredt i forbindelse med langtidsplanen for Forsvaret. Der ligger det en komitémerknad som er enstemmig, der vi ber regjeringa snarest mulig legge fram en vurdering av mulige havner og fasiliteter til norske allierte fartøy i Tromsø-regionen. Det inkluderer altså i høyeste grad Olavsvern. Det er viktig at denne vurderingen nå kommer til Stortinget, rett og slett fordi dette er infrastruktur som kan være viktig for forsvaret av Norge og for allierte.

Jeg prøver meg på et litt lavere toneleie. (Munterhet i salen) Mens vi står her i dag, skjer det faktisk ting i Midtøsten som kanskje er overraskende for mange. Det er i alle fall det beste forsøket så langt på å få til en våpenhvileavtale, en gisselutveksling og få nødhjelp inn i Gaza, men det er heller ikke en endelig løsning på Israel–Palestina-konflikten. Jeg tror alle må være klar over at det som nå ligger foran partene i å få til en løsning, er omfattende og komplekst, og det er egentlig nå mye av det vanskelige arbeidet begynner. Diskusjoner for å bli enige om grensespørsmålet, Jerusalems status og flyktninger har vært forsøkt i over 30 år, og det er et stort ansvar som hviler på partene. Uten presset fra den amerikanske presidenten og uten presset fra Qatar, Tyrkia og Egypt hadde vi ikke stått der vi er i dag. Det er et sjeldent lysglimt i internasjonal politikk at vi helt siden våpenhvileavtalen trådte i kraft på fredag og fram til nå, har sett 20 gisler komme hjem. Det jobbes nå med å få ut levningene til de døde gislene. Vi har sett kamphandlingene opphøre og nødhjelpskonvoiene stå klare for å komme inn i Gaza. Selv om dette er et lysglimt i en veldig urolig verden, tar ikke det alvoret fra resten av de store problemene vi er i. Vi har den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Vi møter både konvensjonelle og hybride trusler, og vi er ikke immune mot noen av dem. Jeg vil understreke hvor viktig det er at vi har vært sammen om å bidra til en enighet rundt langtidsplanen for Forsvaret. Samtidig er det ikke enigheten i Stortinget vi måles på – det er gjennomføringsevne og handlekraft. Når det gjelder gjennomføringsevne og handlekraft, må regjeringa ta nye steg. Det er nå halvannet år siden vi vedtok langtidsplanen. Det er fortsatt veldig mange av vedtakene som ikke er gjennomført. I tillegg blir de fordyret, det kommer nye krav fra NATO, og ikke minst skjer det en rivende teknologisk utvikling. Det krever at regjeringa må skjære igjennom, og regjeringa må komme til Stortinget med de endringene som er nødvendig. Vi har også en verden som preges av handelskonflikt, uro og konkurransekraft som reduseres. Midt i det landskapet står Norge. Vi hadde tidligere i dag litt diskusjon om hvordan Norge forvalter forholdet til Europa. Det er ingen tvil om at Norge står i en utsatt situasjon. EØS-avtalen er både viktigere og mer utilstrekkelig enn noensinne. Vi er helt avhengig av den, men vi er også helt avhengig av å fordype samarbeidet vårt med EU på veldig mange områder. På mange måter øker kostnaden ved utenforskapet vårt, og det blir mer komplisert å være et tredjeland. Vi opplever at vi på stadig flere områder søker et tettere samarbeid med EU – fordi det er i vår interesse å gjøre det – samtidig som antallet irritasjonsmomenter i forholdet mellom tredjeland og Norge og EU blir flere. Det at EU nå kopler sammen områder på en måte de ikke har gjort tidligere, øker dette problemet. Helt konkret står vi i dag i diskusjonen om ferrolegeringer og om vi skal være på innsida eller utsida av EUs beskyttelsestiltak mot bl.a. amerikansk toll. Vi ønsker å være en fullverdig del av EUs helseunion. Det samme gjør vi når det gjelder Secure Connectivity. Det at EU kopler sammen saker, betyr også at det blir vanskeligere for Norge å argumentere for at vi skal få særfordeler, når vi ikke er villig til å oppfylle vår forpliktelse etter EØS-avtalen. Det som er det nye i norsk politikk nå, er at regjeringa ikke først og fremst sier at vi er forpliktet til eller lover å oppfylle forpliktelsene våre etter EØS-avtalen, men har gått til valg på og lovet at vi ikke skal oppfylle forpliktelsene våre, nemlig til å ta inn bl.a. de siste fem rettsaktene i ren energi-pakken. Det er en pakke fra 2018. Akkurat nå vurderer EU å saksøke Sverige fordi de er forsinket i implementeringen av det samme fra 2023. Det forteller noe om at vi er i en utsatt situasjon.

Dette kommer til å bli to størrelser som ikke henger sammen. Rettsakter er direktiver som ikke kan tilpasses. Enten tar man dem inn, eller så tar man dem ikke inn. Tar man dem ikke inn, bryter vi våre EØS-forpliktelser. Det har stadig større konsekvenser for et tredjeland som Norge. Akkurat nå står vi en situasjon hvor Norge prøver å komme på innsiden av EUs beskyttelsestiltak, hvis de skal gjennomføre det på bakgrunn av amerikansk toll på varer. Vi står midt i en krevende sak om ferrolegeringer, som altså har enormt mye å si for norske industriarbeidsplasser langs kysten i Norge. Svaret til Arbeiderpartiet er altså å gjenta det budskapet statsministeren kom med etter at Senterpartiet gikk ut av regjering, som er et svar som ikke står seg over tid. Spørsmålet mitt er: Hvordan skal Arbeiderpartiet klare å gjøre det Tonje Brenna sier i sitt innlegg, nemlig å garantere for EØS-avtalen, når de samtidig ikke er villige til å oppfylle de forpliktelsene Norge har etter avtalen?

Jeg vil først gratulere Arbeiderpartiet med fortsatt regjeringsmakt og representanten Brenna med ny rolle. EØS-avtalen er avgjørende for norsk økonomi og næringsliv. Den er avgjørende for norske hjørnesteinsbedrifter i hele landet. Vi har en markedsadgang på like vilkår som EU-land, mot at vi forplikter oss til å innføre EU-direktiv uten opphold – for at det skal være samme kjøreregler for alle. Det gjelder også de fem gjenstående rettsaktene i ren energi-pakken, som må innføres uten tilpasninger. Det som er nytt i norsk politikk, er at regjeringa har lovet ikke å oppfylle EØS-forpliktelsene våre ved ikke å innføre de fem rettsaktene i denne stortingsperioden. Hva er regjeringas konkrete begrunnelse i dag for å stå fast på dette standpunktet når det kan få store negative konsekvenser for helt sentrale norske interesser og arbeidsplasser og, som Tonje Brenna selv sa, for helt ekte mennesker?