OverStortinget

Det er en litt underlig form på debatten, egentlig. Jeg holdt en redegjørelse, får 5 minutter til, og så kommer det 20 replikker – men det er jeg klar for. Jeg tror ikke jeg skal gjenta redegjørelsen, men jeg viser til den. Det er altså en plan for Norge, og jeg har forklart hvorfor vi mener det er en riktig måte å jobbe på, basert på erfaringene med å sitte i regjering – mer fokusert, trekke bedre fram ressursene. Jeg har likevel behov for å understreke litt hva dette er, og hva det ikke er. Jeg sier innledningsvis at dette bygger på Arbeiderpartiets program, så når representanten Raja og andre er ute etter forskjellige punkter, og sier at vi har totalt utelatt barnehagebarna i denne planen – vel, det står om barnehagebarn i vårt program. Det står om det i våre valgprogram, det vi har gått til valg på. Det dette handler om, er hvordan regjeringen skal arbeide, og barn og unge er ett av fem hovedområder. Som jeg sa i mitt innlegg: Jeg tror dette er noe alle generasjoner i Norge er enige om – barna selv, ungdommen og foreldrene. Jeg kjenner også igjen besteforeldredimensjonen. Alle er opptatt av at barna våre skal tas godt vare på. Vi mener at planen, slik det nå er satt opp, gir en retning. Den prioriterer områder, og den varsler en ny måte å jobbe på. Og så skal vi inn i denne salen og vedta det som skal vedtas, med flertall. Vi er en mindretallsregjering. Abid Raja sa at det var lett å slutte seg til regjeringens plan og mål. Det var en hyggelig start på samarbeidet, for så skal politikken følge opp målene og retningen. Representanten Sneve Martinussen fra Rødt sa at dette var en slags utfyllingsoppgave. Jeg synes det var ganske bra sagt. Dette skal fylles ut med politikk som fremmes her i Stortinget, og vi har lagt retningen for det. Jeg synes at hovedbildet er gjenkjennelig. Denne debatten er jo en debatt om politikk for denne perioden. Jeg synes vi ser de to alternativene i norsk politikk. Til den – la meg tillate meg å si det, president – svartmalingen vi får om hvor forferdelig det ser ut; representanten fra Kristelig Folkeparti sier at dette er et land det ikke er interessant å investere i: Vel, vi har hatt en NHO-konferanse, hvor selvfølgelig næringslivet er opptatt av sine saker, det de ønsker mer av, det de ønsker mindre av, men Norge er altså et land som har høye investeringer, og de er økende, som har høy eksport, og den er økende, og som har lavest ledighet av land vi sammenligner oss med. Det er et ganske bra utgangspunkt. Det er verdt å satse i Norge. Vi har økt konkurransekraft som et av målene i planen, og det er selvfølgelig noe vi skal levere på. Statsråden for forskning og høyere utdanning sitter i salen. Vi skal nå jobbe med en kompetansestrategi for å satse på de områdene hvor Norge trenger kompetanse. Det er et nytt grep, og som også blir lettere å gjennomføre innenfor dette perspektivet, for, igjen: Denne statsråden kan ikke levere det alene, men det må jobbes med andre statsråder på bedre, koordinerte måter. Det er meningen. Jeg opplever at flertallet ønsker å styrke fellesskapet, med mer trygghet i samfunnet vårt, og jeg er egentlig litt inspirert av det vi hørte fra denne nobelprisvinneren i går, som snakket om betydningen av sterke institusjoner for samfunn som skal oppleve vekst og utvikling. Det handler jo om hvordan vi utvikler samfunnet vårt, slik at vi har grunnlag for å leve et godt og trygt liv – og tryggheten er aller viktigst for det vi skal kunne oppnå, bl.a. i familien. Og la meg bare si det, når det gjelder familien: Familien er jo gjennomgående i hele denne planen. Vi kommer fra en familie. Det kan være veldig variabelt hvordan den ser ut. Noen lever ensomme, er enslige, men i familier har vi trukket fram trygghet for hverdagsøkonomien, trygghet for ungene våre og trygghet for de eldre – og det er jo familien som er rammen rundt det. Igjen kan vi vise til Arbeiderpartiets program, som vi skal ha med når vi gjennomfører politikk. Da ser jeg fram til å svare på de spørsmålene som kommer etter dette gode, korte innlegget på 4 minutter.