OverStortinget

Jeg vil starte med å ønske alle et riktig godt nytt år. En god start på det nye året er å diskutere en plan for Norge. Regjeringens plan for Norge snakker varmt om trygghet for framtiden. Det er viktig, særlig i en tid som er så urolig som det vi lever i nå, og som gjør at mange kjenner på en ny type utrygghet. Det gjelder både uro ute i verden og også uro for økende forskjeller, for klimaendringer og for om man skal klare å få økonomien i hverdagen til å gå opp. I regjeringens plan står det at planen skal bygge på styrken i de små forskjellene, den høye tilliten og de sterke fellesskapene som kjennetegner Norge. Det er veldig fine ord. Utfordringen er bare om de stemmer helt med virkeligheten vi har rundt oss, og som mennesker opplever. Forskjellene i Norge er mye større enn den offentlige debatten gjerne gjenspeiler, og de er langt større enn det vi liker å tro. Sannheten er at de ikke har vært større i Norge på over 100 år. Når gapet i et samfunn øker, mellom dem som har mest, og dem som har minst, gjør det noe med samfunnet, med limet, med måten vi ser på hverandre og på oss selv. Et samfunn med små forskjeller er et bedre samfunn for absolutt alle. Det er bedre å bo i, det er bedre å drive bedrift i, det er bedre for folkehelsen, det er bedre for å få ned kriminaliteten, og det er bra for tilliten. SVs røtter er godt plantet i arbeiderbevegelsen. Vår bevegelse har sammen klart det historiske det er å bygge samfunn med sterke fellesskap, med velferd, med sterke fagforeninger og med små forskjeller, men å holde forskjellene nede krever en aktiv politikk og også å drive tilbake høyrepolitikk. Vi vet at det er mye som går i arv. Milliarder går i arv, noen av landets aller rikeste er arvinger, men også mangel på et trygt sted å bo, på god helse og på økonomisk romslighet går i arv. Vi vet at det går veldig godt i Norge, men det går ikke godt for alle. Små forskjeller krever en aktiv og omfordelende økonomisk politikk. Jeg er glad for at regjeringen vil gjøre det mer lønnsomt å være organisert, men en god del mennesker er avhengig av politikken for å få endene til å møtes. Det gjelder uføre, og det gjelder eldre som sliter økonomisk. Det er derfor SV har prioritert å gjøre noe med forskjellene, i alle budsjettene vi har forhandlet fram. Vi vet at barnetrygden er en omfordelende støtte. Vi har økt i ytelsene til uføre, til enslige minstepensjonister, til studenter og til mennesker som må leve av sosialhjelp. Vi har drevet fram velferdsreformer for å bedre økonomien til folk, gjennom gratis tid på SFO og starten på en tannhelsereform. Vi ser at planen som i dag diskuteres, ikke er nok i seg selv. Det trengs et rød-grønt flertall som er utålmodig, for å få ned forskjellene, styrke fellesskapene og sikre en politikk for omfordeling. Dette gjelder også politikken for klimaet, for vi trenger ikke bare omfordeling, vi trenger også en grønn og rettferdig omstilling. Derfor er det nedslående å se at det er kjøp av klimakvoter som er løsningen for å nå klimamålene. Det er jo å investere i andre lands omstilling, ofte i direkte konkurranse med vår egen. Skal vi styrke industrien vår, sikre arbeidsplasser i Norge og klare å styrke konkurransekraften, er det viktig at vi investerer i utslippskutt i egen industri, og på den måten kan sikre arbeidsplasser og at det fremdeles er industri i eget land. Regjeringen har kuttet mer utslipp på fire år enn de blå gjorde på åtte. Det er fordi vi har prioritert det i budsjettforhandlingene og fått på plass grep som faktisk kutter utslipp, som sikrer arbeidsplasser, og som tar vare på natur. Jeg ser at den drivkraften må vi fortsette å holde på.