OverStortinget

Jeg vil takke helseministeren og mine kollegaer på rogalandsbenken som har deltatt i debatten her i dag. Statsråden viser til budsjettene, men det er jo et faktum at det er regjeringen som har ansvaret for rammene, og det har vært svake sykehusbudsjett de siste årene. Jeg må også minne om at disse problemene ikke var der da Høyre styrte sykehusene. Nå trengs det handling – for pasientens helsetjeneste forutsetter robuste sykehus, og ryggraden i dem er de ansatte. Pasientene kommer alltid først på et sykehus, og de skal være trygge på at de får god og forsvarlig hjelp når de trenger det. Men når situasjonen er som den er, og det knipes på sykehusene, er det de andre tingene som kuttes. Sterke fagmiljøer krever tid og rom for faglig utvikling, og ansatte ved Stavanger universitetssykehus er bekymret for at dette svekkes når bemanningen presses og sykefraværet er høyt. Da er det kurs, videreutvikling og veiledning som forsvinner først – nettopp tiltak som er helt avgjørende for å beholde ansatte og rekruttere nye. Når det kuttes, må klinikerne i større grad gjøre støtteoppgavene selv, og det går direkte ut over kapasiteten til pasientbehandling. Ansatte i sykehusene er høyt kompetente, og for å stå i jobb over tid er autonomi og fleksibilitet avgjørende. De fleste som jobber i helsetjenesten, vet at de må jobbe når andre feirer, enten det er jul, påske eller bursdager som må vike. Belastningen blir likevel stor når hverdagsfleksibiliteten forsvinner, for når bemanningen er presset, er det ikke rom for et barn som slår seg vrang i barnehagen. I stedet for å være på jobb med redusert ytelse ender mange med full sykmelding, og vi mister verdifull arbeidskraft. Sykehusene er en helt sentral del av samfunnsberedskapen. Brannvesenet er ikke bemannet for at det alltid skal brenne, mens arbeidsplanene på et sykehus ofte forutsetter at alle er 100 pst. til stede for at driften skal gå rundt. Det gir en vedvarende og uholdbar belastning. Det må gjøres mer for å få flere til å bli, og for å få flere tilbake – om ikke kan konsekvensene bli store i framtiden. Statsråden har et ansvar for tilstrekkelige rammer til å sikre driften, men også omstillingen og den teknologiutviklingen som sykehusene skal igjennom. Krisen ved Stavanger universitetssykehus skjer her og nå. Vi har ikke god tid til å snakke om, se på og utrede hvordan vi skal gjøre noe med situasjonen. Jeg har i dag ikke fått tilstrekkelig trygghet for at helseministeren gjør det som trengs for pasient- og ansattsikkerheten ved Stavanger universitetssykehus. Det ansvaret hviler tungt på oss alle, men særlig på den som har det overordnede ansvaret for helsetjenestene i Norge, og det er helseministeren.