Jeg vil takke alle som har deltatt i denne interpellasjonsdebatten. Det er utrolig mange personer vi må løfte stemmen for. Enten det er personer med en eller annen alvorlig diagnose eller funksjonsnedsettelse, er det ulike konsepter som teller. En var nettopp inne på dette med at enten det er Demenskoret eller Team Pølsa, så er det viktige problemstillinger som løftes, og veldig mange stemmer der ute som kjemper for å få bedre hjelp. Uavhengig av hvordan sykdommen arter seg, må målet være det samme: god livskvalitet, trygghet, god behandling, tilpassede boforhold og støtte til pårørende som bærer en stor omsorgsbyrde. En snakker ofte om den stille sorgen pårørende opplever – sorgen over gradvis å miste den en kjenner så godt, mens personen fortsatt er der. Noe av det viktigste helsepersonell gjør, er derfor ikke bare behandling og praktisk hjelp, men det er samtalene, å skape trygghet, avklaringer og forventninger og hjelpe familien gjennom en situasjon en aldri har vært forberedt på. Koordinatorrollen og hukommelsesteamene er mange steder utydelige, ulikt organisert eller helt fraværende. Da er det de pårørende som blir prosjektledere, informasjonsbærere og pådrivere i møte med tjenesten. Demens er en sykdom som krever planlegging på tvers av helse, omsorg, arbeidsliv og sosialpolitikk. Det forventer jeg at demensplanen tar innover seg. Det finnes fortsatt store forskjeller mellom kommunene, og det er store forskjeller mellom tilbud, kompetanse og oppfølgingen en får. Folk må få tidligere og bedre hjelp. Jeg registrerer at statsråden ikke vil forplikte seg til noe konkret på tidlig diagnostisering og behandling nå, men jeg merker meg samtidig at han framhever det norske forskningsmiljøet, og at det er grunn til optimisme med tanke på hvor fort dette kan skje, og hvilke resultater det kan gi. Jeg håper statsråden tar ansvar og sørger for at dette kommer på plass, og jeg håper at statsråden tar på alvor at vi må sørge for tidligere diagnostisering og bedre behandling hvis vi skal klare å gi dem som rammes av demens, bedre hjelp enn det vi gjør i dag. Hvis helsetjenesten vår skal bli god på å ivareta dem gjennom hele livet, er det også helt avgjørende. Demens handler i bunn og grunn om noe som er veldig menneskelig. Det handler om å bli sett, det handler om å bli møtt med verdighet, det handler om å få leve et trygt og meningsfylt liv, også når minnene begynner å svikte. Det ansvaret må vi som samfunn ta på alvor. Takk for en god debatt. Vi har store forventninger til det som kommer i demensplanen.

Takk for svaret. Det viser hvor mye som skal fungere for at en god demensomsorg skal være på plass, og det viser hvor lett det er å ha et stort gap mellom ambisjoner og virkelighet. Det blir veldig spennende å se hva som kommer i demensplanen, og ikke minst hva som kommer av faktiske tiltak. I dag er det lettere å snakke åpent om et hjerteinfarkt enn at en har sviktende hukommelse. For mange blir terskelen for høy. Det gjør at folk ikke kommer inn i systemet, og de kommer sent inn i systemet. Denne uken møtte jeg Ingvar. Da hukommelsen hans begynt å svikte, tok det tid før han fikk hjelp. Da det begynte å bli et problem hjemme at han glemte ting, begynte de rundt ham å stille spørsmål. Han skulle finne fire ting i fryseboksen, han kom tilbake igjen med tre. Det kan skje oss alle, men for noen skjer det oftere. I dag vet Ingvar at han har fått kognitiv svikt. Det har gjort at han har fått et tilbud om å delta på Inn på tunet-tilbudet som Marit Salta har, sammen med dedikert helsepersonell på Torvholen gård. Det er et tilbud hvor Ingvar og flere andre møtes ukentlig. Han som spilte gitar i ungdommen, har funnet tilbake gleden ved musikken – til glede for både ham og folk rundt ham. Han kan ikke rose tilbudet godt nok, men han sier at terskelen for å komme dit var ganske høy. For når erkjenner en at det er sykdom? Det er derfor vi ikke kan overlate dette til den enkelte, vi må sørge for at systemet kan oppdage det tidligere. Vi har kommet langt når det gjelder andre sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer. Vi er også mye flinkere til å forebygge dette. Fastlegene kan avdekke risiko, gi blodfortynnende medisiner og senke kolesterolet. I dag lever folk betydelig lenger og bedre med alvorlig sykdom. På demensfeltet skjer det nå et gjennombrudd og norske forskere står klare. Vi vet at sykdom kan avdekkes med en blodprøve, vi vet at behandling virker best tidlig, men vi mangler kunnskap om hvordan dette fungerer i praksis i helsetjenesten. Det er ikke et spørsmål om det virker, det er et spørsmål om vi er villige til å prøve å ta det i bruk. Forskermiljøene i Norge er klare – de etterspør utprøving av nye medisiner i praksis. De vil finne ut hvordan dette kan rulles ut i Norge, hva det koster og hvilke tiltak som trengs i helsetjenesten for å få det på plass for enda flere. Det er kunnskap vi trenger, og det haster. Jeg la merke til at statsråden flere ganger i sitt innlegg sa at en ville legge til rette for tidlig diagnostisering, og at en var enige om at det må tas i bruk. Derfor vil jeg spørre ganske tydelig: Vil regjeringen forplikte seg til å pilotere moderne diagnostikk og nye behandlingsmetoder i norsk helsetjeneste, eller skal vi vente til behovet blir enda større?

Husker du den gangen? Tenk deg at du sakte, men sikkert begynner å glemme dem rundt deg, at dagene glir over i hverandre, og at du til slutt kanskje må flytte fra det du kaller hjem. Altfor mange nordmenn lever med dette. Demens er ikke bare en naturlig del av alderdommen, det er en alvorlig og dødelig hjernesykdom, og det er en av våre største helseutfordringer. I dag lever rundt 115 000 mennesker med demens i Norge, og mot 2050 kan tallet dobles. Samtidig peker utviklingen feil vei. Mens flere overlever kreft og hjerte- og karsykdom, øker antallet som dør av demens. Likevel får altfor få en diagnose. Det betyr at titusenvis går glipp av hjelp. De får ikke behandling, de får ikke tilrettelegging, og de får ikke muligheten til å forstå hva som skjer med dem. For mange er det først når det rakner hjemme – når de pårørende er utslitte – at systemet reagerer. Det er ikke godt nok. Vi vet at Alzheimers sykdom kan utvikle seg i 15–25 år før symptomene blir tydelige. Vi vet at tidlig diagnose gir bedre livskvalitet, bedre oppfølging og bedre muligheter til å planlegge eget liv. Nå vet vi også noe mer: Det finnes nye behandlinger mot Alzheimers sykdom som virker best, eller kun, tidlig i sykdomsforløpet. Da holder det ikke å oppdage sykdommen sent. Da må vi oppdage den tidlig. I dag er tilbudet altfor tilfeldig. Hvor du bor, avgjør hva du får. Noen kommuner har gode tilbud, andre har det ikke. Fastlegene mangler ofte verktøyene, og spesialisthelsetjenesten har for lav kapasitet. Samtidig finnes det nye muligheter: enklere diagnostikk, bedre verktøy og ny teknologi. Men dette tas ennå ikke i bruk i stort nok omfang. Jeg vil også løfte fram de pårørende. Pårørende er bærebjelken i demensomsorgen. Det var en pårørende som skrev følgende til demensinfluenseren Marianne Mørck Danielsen: Hvis vi skal klare å avlaste helsetjenesten og la mor bo hjemme lenge, trenger vi informasjon, støtte og noen å støtte oss på. Det er et budskap vi som samfunn må ta på avor. Jeg hørte nylig helseministeren snakke med Marianne i podcasten «Ikke lett å glemme». Der ble det snakket om ansvarlighet. Nettopp derfor må vi sørge for at pårørende faktisk får den støtten de trenger. Mange står nå i en belastning som går ut over jobb, helse og familieliv. Mange blir sykemeldt. Mange står alene. Likevel møter de et fragmentert system, med uklart ansvar og lite avlastning. Hva slags velferdsstat er vi hvis hjelpen avhenger av hvor ressurssterk familie du har? Og hva med alle dem som ikke har pårørende, hvem tar ansvaret da? Vi trenger en ny demensplan. Det er varslet, og det er bra. Men det holder ikke med gode intensjoner. Demens må høyere opp på den politiske dagsordenen, og vi trenger konkrete og forpliktende tiltak. Vi trenger en satsing på moderne og tidlig diagnostikk. Vi trenger bedre verktøy til fastlegene. Vi trenger økt kapasitet, bedre behandling, mer likeverdige tjenester i hele landet og en tydelig styrking av tilbudet til pårørende. Det handler om kvalitet, og det handler om livskvalitet. Demens handler ikke bare om å huske. Det handler om å bli husket, som menneske. Mitt spørsmål til helseministeren er: Hvilke konkrete og forpliktende tiltak vil regjeringen legge inn i den kommende demensplanen for å sikre tidlig diagnostisering i hele landet? Og vil regjeringen ta i bruk moderne diagnostikk og nye behandlingsmetoder i norsk helsetjeneste?

Kan statsråden avklare at det vedtaket som fattes i dag, ikke blir en svekkelse av de forpliktelsene som allerede ligger der, som regjeringen skal følge opp?

Grunnen til at jeg spør, er jo, som flere representanter har vært inne på, at det allerede er krav til bygg om tilfluktsrom, og at det ikke er noe unntak for sykehus. En er redd for at det vedtaket som fattes i dag, skal utvanne det vedtaket og gjøre det mindre forpliktende. Det er en bekymring Høyre har – vil det bli mindre forpliktende, og ikke minst: Når statsråden sier at vi nærmer oss en forskrift, vil dette utsette arbeidet med forskriften fordi det blir ytterligere komplisert å vurdere?

Jeg registrerer at en sier at en nærmer seg en avklaring. Da er det litt interessant at regjeringspartiene har fremmet et forslag i dag der en ber regjeringen vurdere om nye sykehus som enten skal planlegges eller ikke er ferdig prosjektert, bør sikres nødvendige beskyttelsesfasiliteter, og hvordan det kan gjennomføres. Det skal også gjøres en vurdering av hvorvidt det er mulig og hensiktsmessig å inkludere beskyttelsesfasiliteter i pågående byggeprosjekter. Spørsmålet er jo hvordan dette vedtaket vil stå seg når forskriften kommer. Vil det være mindre forpliktende enn forskriften?

Trygghet for pasienter og ansatte ved norske sykehus er grunnleggende. I en tid med økt usikkerhet rundt oss er det viktig å diskutere hvordan vi styrer beredskapen i helsetjenesten. Høyre mener at tilfluktsrom er en viktig del av denne beredskapen. Samtidig må vi sørge for at tiltakene vi vedtar, gir best mulig sikkerhet uten å gå på bekostning av pasientbehandlingen. Stortinget har allerede vedtatt at plikten til å etablere tilfluktsrom skal gjeninnføres. Likevel venter vi, snart ett år senere, på at regjeringen skal ha klart et regelverk. Det er vanskelig å forstå, for når Stortinget fatter vedtak i en så viktig sak som beredskap, forventer vi oppfølging. Denne tregheten skaper usikkerhet for sykehus som nå planlegges og bygges, og det er risiko for at viktige beredskapstiltak blir utsatt eller blir dyrere enn nødvendig. Samtidig er vi skeptiske til å innføre et generelt og omfattende krav om tilfluktsrom ved alle sykehus før vi har et godt faglig grunnlag. Sykehusene er ulike i både størrelse, funksjon og geografisk plassering, og løsningene må derfor være fleksible og tilpasset reelle behov. Vi må prioritere tiltak som gir mest mulig beredskap for ressursene som brukes. Både tilfluktsrom, strømforsyning, vannforsyning, IKT og tilgang på personell er beredskap. Vi må også understreke at nye krav ikke kan komme som ufinansierte pålegg. Hvis kostnadene veltes over på sykehusene, risikerer vi enda lengre helsekøer og dårligere tilbud til pasientene. Det kan ikke Høyre støtte. Derfor mener vi at det er riktig å få på plass et tydelig regelverk så raskt som mulig. Det er viktig å få en bedre oversikt over eksisterende tilfluktsrom og hvordan dagens bygningsmasse kan brukes bedre i en krisesituasjon. Oppgradering og smartere bruk av det vi allerede har, kan i noen tilfeller gi raskere og mer kostnadseffektive forbedringer i beredskapen. Høyre ønsker å styrke totalberedskapen i Norge, men vi må gjøre det på en måte som både ivaretar sikkerheten og sikrer gode helsetjenester. Vi stemmer ikke for forslag til vedtak I, fra bl.a. Arbeiderpartiet. Det er ikke fordi vi er imot at det skal være beskyttelsestiltak, men vi mener at Stortinget allerede har vedtatt at det skal bygges tilfluktsrom i nye bygg på over 1 000 m². Vi kan ikke se at det er noe unntak for sykehus, og vi frykter dermed at hvis en vedtar det første forslaget, er det en oppmykning av det kravet som allerede foreligger, og at de kan komme i konflikt med hverandre. Derfor støtter vi ikke det.

Ideelle aktører har vært og er en viktig del av den norske velferdsmodellen. De har bidratt med kvalitet, kontinuitet og verdiforankring i tjenestene, og det skal vi ta på alvor. Det betyr ikke at løsningen er å stenge andre aktører ute. Vi mener forslagene vi behandler i dag, går for langt. Å reservere anbud generelt for ideelle aktører, eller fase ut anbud som anskaffelsesform, vil svekke konkurransen og redusere muligheten til å ta alle gode krefter i bruk i helsetjenesten. Det er ikke en styrking av velferden, men en begrensning. Høyre mener at den norske velferdsmodellen er sterk nettopp fordi den kombinerer det offentlige, ideelle og private. Det offentlige har ansvar for finansieringen, men ulike aktører kan bidra med kapasitet, innovasjon og kvalitet. Det gir pasientene bedre tjenester og større valgfrihet. Det avgjørende må være hvem som leverer best kvalitet til rett pris, og ikke organisasjonsform alene. Samtidig er vi opptatt av gode og forutsigbare rammevilkår for ideelle aktører. Derfor støtter vi arbeidet med en tydeligere definisjon og en registerordning for ideelle virksomheter. Det kan gjøre det enklere å bruke handlingsrommet i regelverket, men det må gjøres klokt. En for snever definisjon kan i praksis begrense ideelles handlingsrom og samarbeid og skape mer byråkrati enn nødvendig. Vi mener også at det er viktig å vektlegge kvalitet, kontinuitet og verdigrunnlag sterkere i anskaffelser. For ideelle aktører er nettopp langsiktighet avgjørende, både for å bygge fagmiljø og for å gi stabile tilbud til pasientene. Det er fullt mulig å styrke ideell sektor uten å svekke konkurransen eller stenge private aktører ute. Tvert imot mener Høyre et mangfold av aktører er en forutsetning for en bærekraftig helsetjeneste. Vi trenger mer samarbeid, ikke mindre. Derfor vil ikke Høyre støtte forslagene. Vi vil bidra til bedre rammevilkår, mer forutsigbarhet og en tydeligere rolle for ideelle aktører innenfor en helhetlig modell. Målet må være best mulig tjenester for pasientene, uavhengig av hvem som leverer dem.

Det er åpenbart, med den rapporten som kommer fra Kripos, at det er uklarheter her, at det er uklar ansvarsfordeling, og at helsepersonell noen ganger unnlater å varsle fordi de tror barnevernet er på saken, og at de vil varsle. Det må være en tydelig ansvarsdeling, og det fungerer ikke tilstrekkelig i dag. Som jeg sa tidligere, er det de minste barna som er mest utsatt, de som ikke har et språk for å fortelle om det. Spørsmålet er om statsråden vil ta initiativ til å tydeliggjøre regelverket og praksisen, sånn at det ikke er noen tvil om at helsepersonell alltid skal varsle ved mistanke om alvorlig vold, og at hensynet til barn alltid skal gå foran taushetsplikten.

Til tross for de lovene og retningslinjene vi har, er det alvorlige funn som kommer fram i denne Kripos-rapporten. Det er særlig de minste barna som er utsatt for alvorlig skade. 65 pst. av barna var ett år eller yngre da skaden ble registrert, og litt over en tredjedel var under seks måneder. En overlege ved barneintensiv avdeling har selv uttalt at erfarne leger kan vegre seg for å varsle ved mistanke om vold, fordi de er redde for å ta feil og for å anklage foreldrene uten grunn. Samtidig understreker fagmiljøene at tvilen må komme barna til gode og ikke den voksne. Spørsmålet er: Hva vil statsråden konkret gjøre for å sikre at helsepersonell i større grad varsler ved bekymring for alvorlig vold, sånn at usikkerhet ikke fører til underrapportering?

«Kripos skriver i sin rapport om alvorlig vold mot små barn at ‘Siden forrige barnevoldsrapport har det også kommet forskning fra norske sykehus som tyder på at det er mange saker hvor helsepersonell mistenker alvorlig vold mot små barn uten at barnevernet eller politiet blir varslet’. Hvordan vil statsråden sikre at helsepersonell varsler både politiet og barnevernet i flere saker der det er mistanke om alvorlig vold mot små barn, slik at alvorlige lovbrudd ikke forblir uoppklart?»

Jeg tror man kan være enige om at det ikke kan være et problem at en debatterer kvinnehelse, og at en bruker utestemmen, for det er på høy tid at en har et brøl om viktigheten av dette. Jeg vil selvfølgelig takke komiteen for at vi får et bredt flertall for flere gode forslag i denne saken – det er svært gledelig – men jeg vil samtidig minne statsråden og andre på at en må ha tillit til at Sanitetskvinnene og alle de tusenvis som har engasjert seg i denne saken, faktisk kan lese en stortingsinnstilling, faktisk vet hva slags forslag som blir fremmet, og faktisk kjenner til budsjettprosesser og hvordan Stortinget fungerer. Det er sjelden at jeg er enig med Rødt i mye, eller alt, men at det er et historisk løft, er det ingen tvil om. Vi er enige med representanten Aydar om at vi forventer at regjeringen nå leverer, men vi trenger debatt. Vi trenger å fortsette å være like tydelige som Arbeiderpartiet var tre dager før valget, og det kan jeg love at et samlet storting skal stå sammen om å følge med på.

Det er ingen tvil om at overgangsalderen er en naturlig del av livet, men det har kommet fram her i dag at for mange kvinner er det også en krevende helsemessig fase. For enkelte handler det ikke om ubehag, men det handler om å få hverdagen til å fungere, og derfor er det så viktig at vi bruker litt tid på å snakke om behandling. Hormonbehandling er ikke rett for alle, men for noen er det akkurat den behandlingen som gir livskvalitet og funksjon tilbake. Tilgangen i dag er for dårlig og for ulik. Altfor mange må betale dette, som er faglig anbefalt, av egen lomme, og det er ikke et likeverdig helsetilbud. Jeg vil anta at statsråden var klar over de tingene han ramset opp i replikkvekslingen, da han lovte dette til norske kvinner tre dager før valget og var tydelig på at dette skulle komme på plass. I dag ser vi noe annet. Vi ser nøling og en regjering som ikke går i takt med samarbeidspartiene, for når Stortinget har mulighet til å fatte vedtak om å sikre hormoner på blå resept, velger Arbeiderpartiet å gå sammen med samarbeidspartiene og utrede hvordan. Det er jo prisverdig at en har gått vekk fra ordet hvorvidt, for dette visste en allerede før valget, men det er en fattig trøst for kvinner i dette landet at Arbeiderpartiet har droppet ordet hvorvidt, for det er ingen tvil om at dette vil ta tid. Arbeiderpartiet hadde dårlig tid før valget, men når det gjelder kvinners helse, har de plutselig all verdens tid. Det er betegnende at ingen av samarbeidspartiene støtter Arbeiderpartiets prioritering i denne saken, for kvinner kan ikke leve på utredninger og planer, de trenger hjelp nå. Vi kommer til å stemme subsidiært for forslaget fra SV, Rødt og Senterpartiet, for behovet er åpenbart. Sanitetskvinnenes støtte til Høyres forslag har på kort tid samlet over 80 000 underskrifter. Det er et kraftig signal fra kvinner og menn over hele landet, og jeg vil berømme dem som har vært med og engasjert seg i denne saken. I dag går kvinner i Norge på antidepressiver og sovemedisiner og går på utredning fordi de tror de har hjerteproblemer eller begynnende demens, når det var hormoner som kanskje var løsningen for dem. Til slutt: Dette er et spørsmål om tillit. Kvinner har hørt løftene, de har ventet, og nå forventer de handling. Høyre har presentert en løsning. Arbeiderpartiet stritter imot. Det er ingen tvil om at kvinner har ventet lenge nok, og nå venter de på hvorvidt helseministeren faktisk vil prioritere dette. Jeg har bare ett råd: Det er på tide å gå fra ord til handling, for hvis vi lykkes, får vi flere kvinner som kan stå lenger i arbeid, vi får færre sykmeldinger, og vi får et mer inkluderende arbeidsliv. Det handler om å bli sett, forstått og tatt på alvor i en livsfase som rammer oss alle. (Innlegg er under arbeid)

Jeg tror vanlige folk ikke helt ser forskjellen på at man sier at en skal fikse noe, og etterpå skal vurdere hvorvidt. Det er to forskjellige ting, men det kan vi la ligge. I samme VG-sak sa statsråd Vestre følgende: «Jeg tror, for å være helt ærlig, at om gutta hadde gått gjennom noe av det samme, så hadde vi kommet mye lenger på behandlingen enn det vi har gjort». Det kunne vært fristende å utfordre statsråden på om en tror at dette hadde vært på plass og blitt sikret i dag hvis det hadde vært guttene som skulle ha disse hormonene, men det skal jeg ikke gjøre. En har henvist til statsbudsjettene. Kan statsråden si at dette kommer i statsbudsjettet?

Jeg tror norske kvinner forholder seg til at Høyre ikke styrer landet, og at det er statsråden som står her, som har kommet med lovnader. En lovte hormoner på blå resept tre dager før valget. Nå har en lagt fram forslag i Stortinget der regjeringen har lagt inn ordet «hvorvidt». Hva har skjedd? Jeg vil gjerne høre en redegjørelse av hvorfor ordet hvorvidt kom inn.

Da jeg hørte på forrige replikkveksling skulle man tro at regjeringen var i overgangsalderen, med hormonkaos og å gå fram og tilbake. Både Brenna og Vestre var utålmodige tre dager før valget og gikk ut i VG og sa til norske kvinner at en vil ha den kostbare hormonbehandlingen på blå resept. I behandlingen av denne saken har en hatt inne et forslag om hvorvidt, så da var en tilbake til at en skal vurdere det. Tre dager før valget ville en ha det, men så ville en vurdere hvorvidt. Det forslaget har heldigvis forsvunnet nå. Spørsmålet er: Hva har endret seg siden tre dager før valget og til behandlingen av denne saken?

Dette er en gledens dag for overgangsalderpolitisk talsperson. «Jeg ble meg selv igjen.» Det er ord mange kvinner bruker når de endelig får hjelp i overgangsalderen, og det sier egentlig alt. Overgangsalderen skal ikke sykeliggjøres, men den må synliggjøres, og det gjør Stortinget i stor grad i dag. Halve befolkningen vil oppleve denne livsfasen, men altfor mange møter fortsatt en helsetjeneste og et arbeidsliv som ikke er godt nok tilpasset det en står i. Konsekvensene er betydelige: Det er økt sykefravær, redusert arbeidsevne og kvinner som faller ut av arbeidslivet i en fase der de har høy kompetanse og lang erfaring. Dette er ikke bare en privat utfordring. Det er et arbeidslivsproblem, det er et likestillingsproblem, og det er et samfunnsøkonomisk problem – og det handler om livskvalitet. Jeg er utrolig glad for at Høyre får brede flertall for flere av forslagene i denne saken: mer kunnskap hos helsepersonell og mer kunnskap i arbeidslivet, skolen og samfunnet, og ikke minst mer forskning. Det er helt nødvendig, og det er bra. Det er for mange kvinner i dag som opplever sammensatte plager. Det kan være søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, psykiske belastninger og redusert selvtillit. Likevel er kunnskapen fortsatt for lav, hjelpen er for tilfeldig, og tilretteleggingen er for dårlig. Det er for mange som ikke blir tatt på alvor tidlig nok. Men det er også virksomheter som har skapt åpenhet, økt kunnskapen og tilbudt god hjelp. Det gjør at kvinner kan stå lenger i arbeidslivet og få det bedre. Dette handler ikke om store reformer, men det handler om en systematisk forståelse av livsfasene i arbeidslivet. Kvinner trenger også bedre tilgang til behandling, og de trenger raskere hjelp. Høyre vil sikre at det ikke er økonomi som avgjør. Derfor er det rett å sikre at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk innlemmes i blåreseptordningen der det er faglig begrunnet. Høyre vil også styrke kompetansen i helsetjenesten, for kvinner møter varierende kunnskap og tilfeldige råd i altfor stor grad. Det finnes altfor mange historier om kvinner som har vært gjennom systemet i årevis uten å få de rette svarene. For mange handler dette om en helt normal livsfase, men med konsekvenser som ikke blir forstått. Vi må også ta arbeidslivet på alvor. Overgangsalderen må inn som en naturlig del av helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet og livsfasepolitikk, på linje med graviditet, småbarnstid og seniorpolitikk. En må også involvere partene i dette arbeidet. Vi må slutte å snakke om tilrettelegging for halve befolkningen, for det handler egentlig om et arbeidsliv som tar på alvor at det finnes flere kjønn som jobber der. Å prioritere kvinnehelse er ikke bare god helsepolitikk, det er god samfunnsøkonomi. Det er bra for den enkelte, det er bra for arbeidslivet, og det er bra for Norge. Jeg vil takke komiteen for at en er med og sikrer så brede flertall for veldig mange av forslagene.

For sårbare kvinner er det viktig med et tilbud som er nært og lett tilgjengelig. For flere kvinner som trenger abort, kan reisetiden bli veldig lang, og det blir en ytterligere belastning hvis alle kvinner skal måtte ta ultralyd før de får tatt en abort. Det er viktig kunnskapsarbeid som foregår på dette området. Jeg forstår at statsråden ikke har lyst til å svare på om det er et politisk ønske å åpne for dette, for til syvende og sist er jo dette en politisk beslutning der en må ta med seg den kunnskapen en har. Så jeg vil bare avslutte med å spørre: Er det virkelig tilfellet at man ikke får et ja eller nei på om det er politisk vilje til at primærhelsetjenesten skal sikre et aborttilbud, for det vil i så fall påvirke tilbudet til ganske mange kvinner i dette landet i et langsiktig perspektiv. Så dette er et ja/nei-spørsmål på om en vil tillate dette i primærhelsetjenesten.

Jeg er helt enig i at det må utredes nærmere, og at en trenger mer kunnskap, men det er klart at aborttilbudet ved Sex og samfunn har vært viktig for dette. Måten de har drevet tilbudet på, er jo unikt i norsk sammenheng med at en kan ta abort tidlig i svangerskapet. Mens praksis i sykehusene er tidlig ultralyd, kan en hos Sex og samfunn bruke selektering for å velge vekk dem som slipper ultralyd. Da kan abort gjennomføres allerede i uke 4–5. 30 pst. av dem som har tatt abort ved Sex og samfunn, har tatt dette før uke 6, og de har sluppet å vente på den ultralyden. Dette er lovende kunnskap. I regjeringens egen strategi for seksuell helse, som en viser til, står det at en skal kunne tilby abort utenfor sykehusene, og det er jo et politisk valg. Så spørsmålet er: Vil statsråden åpne opp for at abort skal kunne tilbys i primærhelsetjenesten?

«Helsedirektoratet har varslet at aborttilbudet ved Sex og samfunn skal stanses med umiddelbar virkning. Dette begrunnes i en rapport som fortsatt er på høring, og gjøres før relevante fagmiljøer og pasienter har fått gitt innspill. Vedtaket er i strid med Stortingets intensjon om å åpne for abort utenfor sykehus, og direktoratet synes ikke å ha fulgt opp oppdraget om å vurdere resultatene fra pilottilbudet. Vil statsråden gripe inn og sikre at beslutningen stanses inntil saken er forsvarlig behandlet?»

Høyre støtter initiativet fra SV og flertallsinnstillingen i denne saken. Frivillige og ideelle organisasjoner er ikke et supplement vi kan ta for gitt, de er en helt avgjørende bærebjelke i den norske helsetjenesten. De bidrar med kompetanse, nærhet til brukerne og et engasjement det offentlige ikke kan stå for alene. Tallene taler for seg: I 2025 søkte organisasjonene om til sammen 2,4 mrd. kr – 850 mill. kr mer enn det som faktisk ble tildelt. Dette viser ikke bare et stort behov, men også et tydelig engasjement og en vilje til å bidra. Da er det avgjørende å ha et system som møter disse organisasjonene, og er godt, forutsigbart og effektivt. Problemet er at det ikke er det i dag. Stortinget fattet allerede i 2023 et enstemmig vedtak om å harmonisere og forenkle tilskuddsordningene, innføre raskere saksbehandling og legge til rette for flerårige tilskudd. Høyre må dessverre konstatere at dette ikke er fulgt opp godt nok. Høyre var også tidligere kritisk til regjeringens omlegging av tilskuddsordningene, som ble gjennomført uten tilstrekkelig dialog med de berørte aktørene. Når frivillig sektor selv ikke blir godt nok involvert i endringer som direkte påvirker deres arbeid, svekker det både kvaliteten og tilliten til ordningene. Dette var også en endring som kom brått, uten tanke for verken overgangsperiode eller konsekvenser. Høyre støtter alle tilrådingene fra komiteens flertall, også V i innstillingen. Den første gjelder en gjennomgang av Helsedirektoratets tilskuddsordninger innen statsbudsjettet for 2027, med særlig fokus på faglig kvalitet, relevans og forutsigbarhet. Ikke minst må det finnes løsninger for organisasjoner som har falt utenfor etter omleggingen i 2023. Vi støtter derfor de løse forslagene fra SV, for de nye tilskuddsordningene har så stramme avgrensninger at viktige aktører ikke engang får anledning til å søke. Det er ikke akseptabelt. Vi har ved flere anledninger tidligere tatt opp situasjonen Ønsketransporten står i, og vi mener at regjeringen må se på hvordan de kan sikre dem videre drift. Vi støtter også raskere saksbehandling og bedre regler for overføring av tilskudd. Når det går flere måneder fra søknadsfrist til svar, skaper det unødvendig usikkerhet. Organisasjoner kan ikke planlegge aktiviteter, ansettelser og tilbud i et sånt vakuum. Høyre mener også at flerårige tilskudd og økt bruk av driftstilskudd er riktig vei å gå. Det gir stabilitet og bedre ressursbruk. Til slutt er det viktig at byråkratibyrden må ned. I dag brukes det for mye tid og ressurser på søknader som ender i avslag. Disse ressursene burde i stedet komme pasientene og det frivillige arbeidet til gode. Dette er noe regjeringen kunne unngått for flere år siden, og de kunne tatt tak i det. Vi håper vedtakene i dag gjør at regjeringen tar frivilligheten og ideell sektor på alvor.

Det er ingen tvil om at i norske apotek er det tusenvis av dyktig helsepersonell, farmasøyter og apotekteknikere, og jeg er helt sikker på at de både ønsker å bidra og er i stand til det. Spørsmålet er, og helseministeren var litt inne på det, om man har tillit til at norske apotek kan bidra inn i dette arbeidet. En kan ikke trylle, sa helseministeren, men en kan jo sette i gang et tiltak for å gjøre dette enklere. Spørsmålet er igjen: Mener statsråden at dagens regelverk gir apotekene det handlingsrommet som en kanskje åpner for, til å hjelpe pasienter? Hvis ikke: Er han villig til å endre på det, og når? Som jeg spurte om i sted: Vil statsråden gjøre det nå, og når kan en få det på plass?

Jeg er glad for at helseministeren tar kvinnehelse på alvor. Høyre har i Stortinget en rekke invitasjoner til ulike forslag som vil kunne bidra til det, så jeg håper Arbeiderpartiet blir med på det. Det er veldig lite i svaret jeg får fra ministeren nå, som jeg ikke har lest i avisene de siste ukene, enten det er Dagbladet, VG eller Aftenposten, om situasjonen som er for kvinner nå. Det er en sannhet at mange kvinner nå reiser rundt i landet for å få tak i hormoner. Det er verken bra for produktiviteten til mange av disse kvinnene, som skulle ha vært på jobb, eller bra for miljøet. Et forslag jeg har tatt til orde for, er at når kvinner kommer til et apotek og de ikke får preparatet de skal ha, kan få tilbud om et annet legemiddel istedenfor at kvinnen skal sendes på en ny tur tilbake til legen og så oppsøke et nytt apotek. Spørsmålet er om statsråden vil sørge for at vi får en sånn løsning, og når kan den eventuelt komme på plass?

«Tomme hyller, avbrutt behandling, plager som kommer tilbake over natten – slik er hverdagen for mange kvinner i overgangsalderen. Kvinner over hele landet frykter nå at de ikke får tak i østrogenpreparater de er avhengige av for helse og livskvalitet. Dette er ikke en ny situasjon – mangelen har vart over tid. Statsråden har tidligere uttalt at han tar kvinnehelse på alvor. Likevel risikerer kvinner fortsatt å stå uten nødvendige medisiner. Når kan kvinner forvente at statsråden faktisk gjør noe for å løse situasjonen?»

Jeg må innrømme at jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at min 14-åring ikke kan jobbe i en butikk fra kl. 16 til 20 en vanlig tirsdag. Jeg er helt sikker på at mange foreldre sender ungdommen på jobb lykkelig uvitende om at lovverket setter begrensninger for nettopp dette. Både ungdommen og foreldrene er nok mest takknemlige for at ungdommen har fått seg en deltidsjobb. For det er ikke lett for dagens unge å få jobb. Konkurransen er hard og regelverket stadig mer rigid. Samtidig klager vi over at ungdom ikke er klare for arbeidslivet når de endelig kommer inn. Faktum er at samfunnet ikke gir dem en sjanse. Dette handler jo ikke om barnearbeid. Dette handler om å ta ungdom på alvor og gi dem mulighet til å opparbeide seg litt arbeidserfaring. Forslaget vårt handler om fleksibilitet, om flere som får sjansen til å delta, og om tillit – tillit til at ungdom, foreldre, arbeidsgivere og omgivelser kan finne løsninger som fungerer. Det skal være strenge regler som beskytter arbeidstakere, uavhengig av alder. Men når Bjørn Erik Sandvaag i serveringsbransjen i Stavanger sier til Stavanger Aftenblad at arbeid etter kl. 18 på lørdager regnes som søndagsarbeid, illustrerer det hvor rigid regelverket er. Det er rart at Arbeiderpartiet ser på arbeid som en byrde og mener det er skadelig at ungdommer jobber. Jeg henter gjerne 16-åringen min på jobb ved midnatt hvis han er så heldig å få seg en ryddejobb – heller det enn å hente på fest. Det er jeg helt sikker på at mange foreldre er enig med meg i. Dette er jo ikke skadelig, det gir mulighet for ansvar, mestring og engasjement. Det trengs en fornuftig debatt om dagens arbeidsliv, dagens ungdom og framtidens behov. Muligheter for alle er en viktig sak for Høyre, og vi ønsker en praktisk og inkluderende skolehverdag samtidig som ungdom får erfaring fra arbeidslivet og mulighet til å tjene egne penger. Dette handler jo ikke om at unger skal jobbe fra første skoledag hver dag i uka, men det handler om at ungdom kan jobbe innimellom, når de er motivert og har tid. Da Kanelsnurren i Rogaland la ut en stillingsannonse nylig, var det raskt over 200 søkere. Flesteparten av disse var under 16 år. Det viser engasjementet og arbeidsviljen som er blant ungdommen. Likevel vil jo det at de kun kan jobbe to timer en tirsdag, være en stor begrensning for både rekrutteringen og fleksibiliteten. Vi har snakket om fritid her i dag. Ungdom har mye fritid, men de har lite muligheter – utover å gå på fotballtrening – hvis de har lyst til å tjene sine egne penger. Å kunne starte tidlig i arbeidslivet er en verdi. Det gir ungdom mestring, det gir ansvar, og det gir nyttig erfaring. For oss som samfunn og for den enkelte ungdom vil det være en god investering i framtiden. Derfor er det rart og litt trist at det ikke blir flertall for en viss oppmykning av disse reglene. Det handler om å tilpasse lovverket til dagens samfunn og sikre legitimitet for reglene. Det tror jeg ungdommen hadde hatt godt av.

Jeg vil også takke begge interpellantene i dag for gode interpellasjoner. De engasjerer tydeligvis, og det er bra. Jeg ble mor for første gang i 2009. Det forandret livet mitt. Jeg er takknemlig for at jeg har fått føde i Norge, et av verdens tryggeste land å føde i. Vi har høy kompetanse, lav mødre- og spedbarnsdødelighet og dedikerte fagfolk i hele landet. Tryggheten må likevel ikke tas for gitt. Selv om fødselstilbudet holder høy kvalitet, ser vi at barselomsorgen svikter for mange. Én av tre kvinner får ikke hjemmebesøk av jordmor etter fødsel – et besøk som kan forebygge komplikasjoner, fange opp fødselsdepresjon og gi støtte i en sårbar fase. Det må være en sammenhengende trygghet fra svangerskap, gjennom fødsel og inn i barseltiden, men under Støre-regjeringen opplever for mange kvinner at tryggheten stopper idet de reiser hjem fra sykehuset. Samtidig rapporterer jordmødre om en stadig mer krevende arbeidshverdag. Når hver femte jordmor vurderer å slutte og nesten halvparten av nyutdannede vurderer det samme, har vi en utfordring. Vi kan ikke utdanne oss ut av en krise hvis erfarne fagfolk forsvinner ut bakdøren fordi arbeidsbelastningen blir for stor. Det handler om prioriteringer. Mens tuttifrutti-koalisjonen har brukt milliarder på reverseringer og billigere tannhelse til friske unge voksne, står barselomsorgen i en vanskelig situasjon. Vi i Høyre prioriterer annerledes. I vårt alternative budsjett legger vi rammene for en tjeneste der pasienten settes først, ikke systemet. Dagens finansieringsmodell fungerer dårlig. Innsatsstyrt finansiering er egnet for planlagte inngrep som kneoperasjoner – ikke for fødsler, som skjer når de skjer, og med varierende behov. Høyre vil ha rammefinansiering for føde- og barselomsorgen, slik at sykehusene kan bemanne riktig og jordmødrene får nødvendig handlingsrom. Vi må også sørge for at kommunene faktisk leverer det de skal. Hjemmebesøk er avgjørende for å oppdage infeksjoner, psykiske plager og andre komplikasjoner. Likevel gjennomføres det ikke for alle. Høyre vil styrke jordmortjenesten i kommunene og bygge robuste fagmiljøer, uavhengig av hvor trang kommuneøkonomien er under denne regjeringen. Oppfølgingen av kvinnekroppen etter fødsel må også få større oppmerksomhet. Babyen innkalles til regelmessige kontroller på helsestasjonen, mens mor selv må huske å bestille seksukerskontroll hos fastlegen. Delte magemuskler, bekkenproblemer, framfall av livmor og andre mer eller mindre vanlige plager får ofte lite oppfølging, til tross for at dette kan gi langvarige problemer og redusert livskvalitet. Fysioterapeuter kan spille en avgjørende rolle her for å forebygge problemer, redusere smerter og gi bedre livskvalitet på sikt. Barseltiden handler også om mer enn det medisinske. Mange kvinner forteller om ensomhet, usikkerhet og manglende informasjon. Noen reiser tidlig hjem, ikke fordi de ønsker det, men fordi kapasiteten er presset og forholdene ikke ligger til rette for et godt opphold. Når nye sykehus bygges, må det planlegges for rom med plass til mor, barn og partner. Trygghet og privatliv er ikke luksus, det er en del av god pasientbehandling. Høyre vil lovfeste retten til å ha med en selvvalgt støtteperson under svangerskap og fødsel og i barseltiden. Ingen skal sendes hjem uten at det er avklart i samråd med kvinnen selv. Vårt prinsipp er at ingen beslutninger skal tas om deg uten deg. Samtidig er oppfølging av mødres psykiske helse kritisk. Tilbudet til kvinner med fødselsdepresjon er fragmentert, tilfeldig og mangelfullt. Mange faller mellom alle stoler, og kunnskapen blant dem som skal hjelpe, er for lav. Et tett samarbeid mellom helsestasjon, fastlege og psykisk helsevern er en del av løsningen. Vi må slutte å skille mor og barn uten at det er helt nødvendig, og vi må sikre at de som har behov, får riktig hjelp tidlig. Barselomsorg handler om starten på et nytt liv – for barnet, for mor og far og for familien. Tilbudet skal ikke være tilfeldig, og det skal ikke variere med bosted. Regjeringen må sikre trygg, forutsigbar og faglig sterk barselomsorg i hele landet. Jeg har vært så heldig å oppleve fødselstilbudet i Norge flere ganger. Jeg har opplevd det to ganger i juli, som er selve høysesongen. Jeg må si at i 2009, første gang, var jeg slått ut i mange uker. Senere gikk det bedre, men en av de siste gangene måtte jeg hyppig innom helsestasjonen for å få hjelp til amming. Ingen fødsler, ingen kvinner og ingen historier er like. Derfor er det også viktig at en legger til rette for at en kan få den hjelpen en trenger, når en trenger det. Med riktige rammer og kompetente fagfolk kan barselomsorgen gi alle kvinner en trygg start på foreldreskapet. Det kan det faktisk bli flere barn av.

Historien i NRK om jenta og foreldrene som opplever at de ser et «selvmord i sakte film», er rystende. Det må være noe av det mest fortvilende et menneske kan stå i – å se barnet sitt bli sykere og samtidig møte stengte dører, ventelister og et system som ikke griper inn raskt nok. Foreldre skal slippe å måtte kjempe mot systemet samtidig som de kjemper for barnets liv. Samtidig finnes det håp. Rådgivning om spiseforstyrrelser, ROS, jobber tett på dem som lever med et anstrengt forhold til mat og kropp. I heftet Historier om håp deler sterke stemmer erfaringer om smerte og skam, men også om mot, mestring og muligheten for å bli frisk. Marianne beskriver hvordan hun etter 30 år med kroppsforakt og slanking kaller seg «pensjonert slanker». Hun trodde kroppen måtte fikses. I dag vet hun at den trengte å bli hørt. Kine forteller at da hun begynte som frivillig i ROS, ble de vanskelige erfaringene hennes en styrke. Når hun møter noen som har det vondt, trenger de ikke forklare alt, for hun vet hvordan det er. Line gir en stemme til de pårørende: panikken, skyldfølelsen og spørsmålet om man kunne ha forhindret det. Dyveke gir en stemme til 16-åringen som jaktet på mestring og kontroll. Elin, som er rådgiver i ROS, har tegnet setningen «Hvis ingen holder meg, må jeg holde meg selv.» Hun vet hvordan det er å være syk, og hvordan det er å bli frisk. I møte med en bekymret far som spurte «Nå som du er frisk, liker du mat nå?» svarte hun: «Jeg liker ikke fisk.» Et lite øyeblikk av normalitet og et lite glimt av håp for faren. Vi må også snakke om det som skaper presset. Det er mye i samfunnet som forteller oss at vi ikke er gode nok. I sosiale medier flommer det over av budskap om hvordan vi kan forbedre og optimalisere oss selv. Selv får jeg daglig reklame om hvordan jeg kan bli kvitt slapp hud i ansiktet. På 1980-tallet kunne min mødregenerasjon lese setninger som «Den som sover, spiser ikke». I dag møter unge «Thintok» og «Skinnytok», hvor idealet er å være sykelig tynn, og barn oppfordres til å veie maten for å kutte kalorier. Det er for mange som sliter. Ifølge ROS står 400 personer på venteliste, med 3–4 måneders ventetid, samtidig som organisasjonen har måttet kutte ansatte fordi de ble tatt ut av statsbudsjettet i 2022. Tall fra Norsk pasientregister viser en kraftig økning i spiseforstyrrelser blant barn og unge. Høyre har lenge vært tydelig på at situasjonen er prekær. Behovet har eksplodert, ventelistene øker, og kapasiteten i BUP er sprengt. Samtidig fases private og ideelle aktører ut, selv om de kunne avlastet køene. Det hjelper lite med fagre ord når barn står i fare for å miste livet mens de venter. Høyre vil innføre rett til vurdering og møte med fagperson innen tre uker ved henvisning til BUP. Ingen familier skal måtte leve i uvisshet når livet står på spill. Vi vil gjeninnføre fritt behandlingsvalg og bruke alle gode krefter. Det er meningsløst at behandlingsplasser står tomme mens barn står i helsekø. Overgangen mellom barnepsykiatri og voksenpsykiatri er sårbar. Derfor vil vi utvide aldersgrensen i BUP til 25 år for å sikre kontinuitet. Vi vil også øremerke midler til organisasjoner som ROS, slik at flere kan få hjelp tidlig. Foreldrene trenger støtte, og når Line beskriver at de må bære alt ansvaret selv, fungerer ikke systemet. Foreldre skal være foreldre, ikke terapeuter og koordinatorer. Høyre har foreslått bedre informasjon til pårørende, sterkere koordinering og en egen pårørendestrategi. Regjeringen må sikre at dette følges opp. Forebygging i skolen er avgjørende. Vi vil rulle ut programmet Youth Aware of Mental Health for å styrke unges psykiske helse og fange opp problemer tidligere. Vi må styrke skolehelsetjenesten, øke behandlingskapasiteten og sikre mer kunnskap om forebygging. Politikk handler om å prioritere. Når vi ser at ventetidene i barne- og ungdomspsykiatrien øker, og at kapasiteten til å behandle alvorlige spiseforstyrrelser hos barn er sprengt, må vi tørre å diskutere hvordan vi bruker ressursene våre. Høyre mener at helsevesenets viktigste oppgave må være å være der for dem som trenger det aller mest. Da må vi prioritere behandling av livstruende sykdommer, som anoreksi, før vi bruker store summer på å subsidiere tjenester for grupper som i utgangspunktet er friske. Dette handler om liv og om foreldre som ikke skal måtte stå maktesløse og se barnet forsvinne. Vi skylder dem både handling og prioritering.

Høyre mener det er helt nødvendig å se på finansieringen av sykehusene og hvordan de styres. Det kan være behov for endringer. Men når vi gjør endringer – enten det er i energipolitikken, skattepolitikken eller styringen av våre viktigste velferdstjenester – må det skje på en grundig og forsvarlig måte. Det er flere grunner til at Høyre ikke støtter forslaget fra FrP. Det er ikke tilstrekkelig utredet. Det er ikke vurdert opp mot alternative løsninger. Det kan hende det er riktig modell, men det vet vi ikke. Helsereformutvalget jobber nå med disse spørsmålene, og i oktober ba Stortinget om at det utredes en modell der drift og investering skilles. Vi må også dvele ved hvordan vi har havnet her, for situasjonen i sykehusene er krevende. Hvordan kom vi hit? Hvem har ansvaret? Og viktigst av alt: Hvem tar ansvaret? Det er pasientene som rammes, og de blir brikker i et politisk spill. Det går også ut over de ansatte. Statsråden bærer et tungt ansvar. Over flere år har sykehusene blitt styrt inn i et økonomisk uføre. En handlekraftig statsråd ville sett utviklingen komme og handlet tidligere. Støre-regjeringen har gitt sykehusene for lite økonomisk handlingsrom. Konsekvensene er tydelige: Pasienter avvises, tilbud kuttes, og tjenester bygges ned over hele landet. Høyre er bekymret, og vi er uenig i denne måten å styre på. Dette er ført og fremst en kritikk av helseministeren, som åpenbart har mistet kontrollen over helsepolitikken. Hjemme i Rogaland står Stavanger universitetssykehus i en krevende situasjon, men løsningen er ikke at Stortinget driver detaljstyring anført av FrP og Senterpartiet. Det vil verken hjelpe Stavanger universitetssykehus eller andre sykehus. Jeg vil bruke representanten Dalins beskrivelse av forslaget fra FrP i Stavanger Aftenblad: «Vi må være smartere enn dette, for dette blir for lettvint.» Flere partier vil nå ta ut bunnplanken i finansieringen av sykehusene og pulverisere ansvaret uten en plan. Helseforetaksmodellen bygger på et tydelig prinsipp: Politikerne setter rammene, helseforetakene har ansvar for drift og prioriteringer. Når Stortinget begynner å detaljstyre enkeltsaker, hvem er det da som ivaretar helheten? Tirsdag stemte alle partier – unntatt Arbeiderpartiet og Høyre – for å stanse en anbudsprosess innen rehabilitering. Estimert merkostnad er 500 mill. kr. Det vil svekke tilbudet andre plasser. En kunne vært spent på om partiene har inndekning for dette i sine reviderte budsjetter. Det er ikke jeg, for det vet vi at de ikke har. På kort tid er det igjen skapt politisk usikkerhet om de grunnleggende rammebetingelsene, enten det gjelder energi- eller helsepolitikk. Det kan ikke Høyre bidra til, for nå handler det om noe grunnleggende. Det handler om å ivareta Stortingets ansvar og tilliten til de beslutningene vi tar. Den tilliten styrkes ikke av kortsiktige flertallsvedtak uten helhetlige svar. Det er det pasientene som vil bære byrden for til slutt.

Debatten om innleie har de siste årene vært preget av sterke ord og harde fronter. Det kan nesten høres ut som om bemanningsbransjen representerer en systemtrussel mot den norske modellen. Jeg mener det er behov for å nyansere dette bildet. Norsk arbeidsliv er i all hovedsak trygt, seriøst og preget av høy grad av faste ansettelser. Innleide arbeidstakere utgjorde og utgjør en liten andel av det totale arbeidsmarkedet. Likevel har regjeringen valgt å møte denne delen av arbeidslivet med forbud og kraftige innstramminger. Det mener jeg er feil medisin. Fleksibilitet er ikke det motsatte av trygghet. For mange bedrifter er fleksibilitet en forutsetning for å kunne opprettholde aktivitet, ta nye oppdrag og sikre arbeidsplasser. Industri, bygg og anlegg og andre deler av næringslivet opplever sesongsvingninger, midlertidige prosjekter og uforutsigbarhet. Da trenger man verktøy som gjør det mulig å tilpasse bemanningen på en ansvarlig måte. Alternativet til fleksibilitet er ikke nødvendigvis flere faste ansettelser. Alternativet kan være at oppdrag ikke utføres, investeringer uteblir, eller at arbeidsplasser forsvinner. 11 500 færre unge fikk jobb i bemanningsbransjen i 2025. For mange er bemanningsbransjen en inngangsport til arbeidslivet. Den gir arbeidserfaring, nettverk og ofte fast jobb. Vi skal være varsomme med å fjerne ordninger som bidrar til at flere får en mulighet til å vise hva de kan. Før innstrammingene kom, var det rundt 40 pst. som kom fra arbeidsledighet. I 2024 var andelen nede i 23 pst. Når ideologi trumfer løsninger, er det unge og de som står utenfor arbeidslivet, som betaler prisen. Jeg deler ønsket om et seriøst arbeidsliv, og vi skal bekjempe useriøse aktører, men løsningen er ikke det regjeringen har valgt: å gjøre det vanskeligere for seriøse bedrifter og bemanningsforetak å operere innenfor tydelige og forutsigbare rammer. Den norske modellen bygger på balanse og samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Den bygger på at vi evner å kombinere trygghet for arbeidstakerne med konkurransekraft for bedriftene. Når vi nå ser konsekvensene av regjeringens innstramminger, må vi stille oss spørsmålet: Har vi funnet den balansen? Svaret er åpenbart nei. Derfor har Høyre tatt til orde for å stoppe ytterligere innstramminger og gjenopprette et mer fleksibelt og forutsigbart regelverk – ikke fordi vi ønsker et løsere arbeidsliv, men fordi vi ønsker et arbeidsliv som fungerer for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Det er fullt mulig å stille strenge krav til seriøsitet og samtidig anerkjenne at arbeidslivet trenger fleksibilitet. Vi kan verne arbeidstakernes rettigheter, og vi kan sørge for at flere får en fot innenfor arbeidslivet. Så la oss føre en arbeidslivspolitikk som faktisk styrker og ikke svekker både tryggheten og verdiskapingen i Norge.

Som representanten Bøe understreket, mener Høyre at regjeringen har håndtert denne saken dårlig i fem år, men vår reaksjon må være ansvarlig og forsvarlig. Til representanten Eilertsen: Dette handler ikke om å redde regjeringen. Dette handler om å ta på alvor det ansvaret vi har for å opprettholde tilliten til Stortinget. Den tilliten bidrar verken representanten Eilertsen eller FrP til å opprettholde i dag, og det er oppsiktsvekkende.

I dag skapes det politisk usikkerhet om de grunnleggende rammebetingelsene vi setter, enten det gjelder energipolitikk eller helsepolitikk. Det kan ikke Høyre bidra til. Representantforslaget fra Senterpartiet har overskriften «ei ny og offensiv satsing på arbeidsretta rehabilitering». Spørsmålet er jo hva Senterpartiet gjorde for å oppnå dette da de satt i regjering. Hvor var vektleggingen av kvalitet og langsiktige avtaler, og hvilket grunnlag gir en videre til de aktørene som har valgt å levere på disse tjenestene? Den forrige rammeavtalen ble inngått i 2015, med varighet ut 2025 og varslet oppsigelse i 2023. Nye anbud ble utlyst med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering, og det er aktører som har investert tid og ressurser på dette over lang tid. I desember hadde komiteen høring. Der kom det ingen forslag om å skrote anbudsprosessene, og det har kommet brått på alle aktørene. Det er mange aktører som er bekymret for det som nå skjer. Både de aktørene som har fått inngått avtaler, og de som står i fare for å miste sine avtaler, er bekymret for det som kommer til å skje, og det er ingen som aner konsekvensene av dette. Resultatet kan bli at en faktisk raserer hele rehabiliteringsfeltet, fordi det ikke er noen kontroll eller styring. Jeg har møtt mange flinke aktører innen rehabilitering. Mange av dem er nevnt allerede av flere i denne salen. Det er ingen tvil om at det er mye kompetanse der ute, og det er ingen tvil om at det er mange som er bekymret for å miste gode tilbud. Det er ikke det dette handler om, for vi er også kritiske til prosessen, vi er kritiske til vektingen av kvalitet versus pris, og vi er veldig bekymret for det tilbudet pasientene skal få. Spørsmålet er hva vi velger å gjøre i dag. Jeg registrerer at FrP snakker om usikkerhet. MDG sier at dette er en situasjon vi alle må ta ansvar for. Spørsmålet er hva partiene i denne sal velger å gjøre. I dag kan vi velge å stå opp for grunnleggende verdier som stabilitet og forutsigbarhet. Vi kan velge å være et land hvor aktører kan stole på prosessene som er igangsatt, og på at en ikke får nye regler når en er halvveis i spillet og noen er kommet i mål, mens andre står igjen på spillebrettet. Dette har konsekvenser både for de som står i fare for å miste sine tilbud, og for de som har fått nye avtaler. Spørsmålet er hvordan dette skal håndteres videre. Jeg er redd for at det er pasientene som blir skadelidende av dette. Det verste med dagen i dag – selvfølgelig utenom en stor bekymring for pasientene og det tilbudet de skal få – er at det er i ferd med å skapes en helt ny presedens i denne sal fra et flertall av partiene, der vi skal gå inn og overstyre og endre spillereglene mange år etter at vi har lagt rammene. Det kan ikke Høyre være med på.

Høyre er også veldig bekymret for pasientene. Vi er også bekymret for både de aktørene som har fått anbud, og de som har fått avslag. Det har vært stor usikkerhet for mange aktører nå. Det er vanskelig ikke å si at Høyre har advart om dette lenge. Vi har vært veldig bekymret for rehabiliteringsfeltet, og vi har gjentatte ganger her i Stortinget tatt til orde for at en må se på dette. Spørsmålet er: Hva kunne statsråden ha gjort tidligere, og hva vil statsråden gjøre nå for å rydde opp i denne situasjonen?

Statsråden må, sammen med Senterpartiet, ta ansvar for den situasjonen vi er i nå, for det var med Senterpartiet i regjering at disse anbudsprosessene ble igangsatt. Høyre har gjentatte ganger utfordret statsråden på rehabiliteringsfeltet fordi vi er bekymret for utviklingen, og vi er kritiske til hvordan dette feltet har blitt styrt. I lys av det statsråden har sagt hittil i dag i denne sal, er det vanskelig å forstå hvorfor statsråden ikke har tatt dette på alvor tidligere. Jeg legger merke til at en viser til at dette har ganske alvorlige konsekvenser. Spørsmålet er jo: Hva vil statsråden gjøre for å sikre den videre prosessen?

Arbeidsrettet rehabilitering har dokumentert effekt. Det er ingen tvil om at når helse og arbeid kobles tettere sammen, kan flere komme tilbake i jobb. Det er bra for den enkelte, det er bra for arbeidslivet, og det er bra for samfunnet. Derfor er Høyre opptatt av å styrke rehabiliteringstilbudet, sikre tilstrekkelig kapasitet og sørge for bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det siste året har rehabiliteringsfeltet vært preget av stor uro. Vi har gjentatte ganger utfordret helseministeren på ansvaret han har for å sikre gode rehabiliteringstjenester, og Riksrevisjonen har vært tydelig i sin kritikk. Likevel har nødvendige grep uteblitt, til tross for at vi har advart om konsekvensene. Helseministeren har ikke tatt ansvar. Resultatet er politisk og økonomisk uforutsigbarhet som nå rammer både pasienter og fagmiljø. Som lovgivere har vi et tungt ansvar for å forvalte tilliten vi er gitt, og vi må sikre forutsigbarhet. I energipolitikken har vi de siste dagene sett en dragkamp om Melkøya, hvor flere partier har tatt til orde for å endre spillereglene midtveis. Det rokker ved stabiliteten og forutsigbarheten. Nå ser vi det samme skje i helsepolitikken. Når et flertall i komiteen foreslår å annullere pågående anbudsrunder, rokker det ved den grunnleggende tilliten til systemet. Aktørene i helsefeltet må kunne stole på at forutsetningene ikke endres underveis. Hvordan skal vi ellers sikre at de investerer, utvikler tjenester og bygger kompetanse til beste for pasientene? La meg være tydelig: Høyre er kritisk til at pris vektlegges for tungt i dagens anbud. Vi er bekymret for fagmiljøer som bygges ned, og vi er bekymret for manglende kvalitetssikring. Vi er åpne for å se på endringer i anbud i framtiden, men det må skje på en ryddig og forsvarlig måte, ikke gjennom hastetiltak midt i pågående prosesser. De siste dagene har vist hva uforutsigbarhet betyr i praksis. Aktører som har vunnet anbud, og aktører som har planlagt for nedleggelse, står i ekstremt krevende situasjoner. Forslaget om å annullere prosessene, er verken utredet, hørt eller varslet. Hvem i denne sal er det som har oversikt over konsekvensene av dette? Regjeringen må ta ansvar for det kaoset som har oppstått, men det er verdt å minne om at Senterpartiet selv har vært med på å legge grunnlaget for anbudene som nå kritiseres. Det Senterpartiet nå er med på, er ikke ansvarlig helsepolitikk. Det er rykk og napp-politikk, og det er de mest sårbare pasientene som betaler prisen. Høyre vil ha et rehabiliteringsfelt som bygger opp, ikke river ned, med tydelige kvalitetskrav, langsiktige avtaler og trygghet for kompetansemiljøene. Målet må være klart: flere i arbeid, færre på passive ytelser og mindre utenforskap – ikke mer usikkerhet. Det bidrar verken regjeringen eller de andre partiene i denne salen til i dag. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Jeg er helt enig i at gradert sykemelding er en del av løsningen. Det bør vi bruke i langt større grad. Aker Solutions-systemet har lykkes ganske godt med sykemeldingsarbeidet sitt på arbeidsplassen. De sier at en i mye større grad må ha «leder før lege». Når det gjelder oppfølgingen, sier de at en av og til kanskje må ha legen inn etter en uke eller to, men at en av og til ikke har behov for legen i det hele tatt, hvis vedkommende ikke trenger behandling. Systemene i Nav er imidlertid i liten grad tilrettelagt for den måten Aker-systemet jobber på, og det er vanskelig å endre kulturen til mer «leder før lege». Jeg savner ennå konkrete tiltak for å utrede legers rolle som portvoktere. Spørsmålet er: Vil en i større grad se på de digitale oppfølgingssystemene og at en kan ha en hovedregel om «leder før lege» hvis det ikke er medisinsk grunn til at en lege skal inn i bildet?

Jeg deler statsrådens beskrivelse av at vi har et høyt sykefravær, og at legen har en viktig rolle i dette. Statsråden peker på Riksrevisjonens rapport, som kommer med sterk kritikk, og hvor en problematiserer rollen til fastlegene, og en kan jo forstå at den rollen er vanskelig. Ser en på folketrygdloven, er formålet med sykelønnsordningen å kompensere for bortfall av det som skyldes sykdom eller skade. En vet at mange av dem som kommer til legens kontor, har helt andre grunner for å være der, og det er sågar i norsk språk at vi «går og tar en sykemelding». Så tror jeg også det er ganske mange som går til legen for å få behandling. Spørsmålet er: Hva konkret vil statsråden gjøre for å følge opp Riksrevisjonens anbefaling om å utrede fastlegenes portvokterrolle? Det er jo selve portvokterrollen som er det problematiske her.

«Hvordan mener statsråden at legers rolle som portvokter for sykelønnsordningen fungerer i praksis?»

Jeg vil takke helseministeren og mine kollegaer på rogalandsbenken som har deltatt i debatten her i dag. Statsråden viser til budsjettene, men det er jo et faktum at det er regjeringen som har ansvaret for rammene, og det har vært svake sykehusbudsjett de siste årene. Jeg må også minne om at disse problemene ikke var der da Høyre styrte sykehusene. Nå trengs det handling – for pasientens helsetjeneste forutsetter robuste sykehus, og ryggraden i dem er de ansatte. Pasientene kommer alltid først på et sykehus, og de skal være trygge på at de får god og forsvarlig hjelp når de trenger det. Men når situasjonen er som den er, og det knipes på sykehusene, er det de andre tingene som kuttes. Sterke fagmiljøer krever tid og rom for faglig utvikling, og ansatte ved Stavanger universitetssykehus er bekymret for at dette svekkes når bemanningen presses og sykefraværet er høyt. Da er det kurs, videreutvikling og veiledning som forsvinner først – nettopp tiltak som er helt avgjørende for å beholde ansatte og rekruttere nye. Når det kuttes, må klinikerne i større grad gjøre støtteoppgavene selv, og det går direkte ut over kapasiteten til pasientbehandling. Ansatte i sykehusene er høyt kompetente, og for å stå i jobb over tid er autonomi og fleksibilitet avgjørende. De fleste som jobber i helsetjenesten, vet at de må jobbe når andre feirer, enten det er jul, påske eller bursdager som må vike. Belastningen blir likevel stor når hverdagsfleksibiliteten forsvinner, for når bemanningen er presset, er det ikke rom for et barn som slår seg vrang i barnehagen. I stedet for å være på jobb med redusert ytelse ender mange med full sykmelding, og vi mister verdifull arbeidskraft. Sykehusene er en helt sentral del av samfunnsberedskapen. Brannvesenet er ikke bemannet for at det alltid skal brenne, mens arbeidsplanene på et sykehus ofte forutsetter at alle er 100 pst. til stede for at driften skal gå rundt. Det gir en vedvarende og uholdbar belastning. Det må gjøres mer for å få flere til å bli, og for å få flere tilbake – om ikke kan konsekvensene bli store i framtiden. Statsråden har et ansvar for tilstrekkelige rammer til å sikre driften, men også omstillingen og den teknologiutviklingen som sykehusene skal igjennom. Krisen ved Stavanger universitetssykehus skjer her og nå. Vi har ikke god tid til å snakke om, se på og utrede hvordan vi skal gjøre noe med situasjonen. Jeg har i dag ikke fått tilstrekkelig trygghet for at helseministeren gjør det som trengs for pasient- og ansattsikkerheten ved Stavanger universitetssykehus. Det ansvaret hviler tungt på oss alle, men særlig på den som har det overordnede ansvaret for helsetjenestene i Norge, og det er helseministeren.

Jeg registrerer at statsråden sier han er åpen for å vurdere. Jeg vil bare minne om at det ikke hjelper situasjonen her og nå for de ansatte som er på Stavanger universitetssjukehus. Jeg registrerer også at statsråden løper fra ansvaret sitt og skylder på andre. Det var litt som forventet, men det er de ansatte og innbyggerne i Rogaland som betaler prisen for dette her og nå. Jeg må minne om at det er statsrådens ansvar. Det er regjeringen som har satt sykehusene i denne situasjonen, og det er regjeringens ansvar å sørge for at de økonomiske rammene er forsvarlige, sånn at en kan ha en forsvarlig drift. Høyre er enig i at dagens modell har gått ut på dato, at det må gjøres endringer, og at det er rom for forbedringer. Vi har bl.a. sagt at Stortinget bør ta stilling til styringen av sykehusene, og at en skal fremme en nasjonal sykehusplan hvert fjerde år. I lys av den pågående debatten er det viktig å synliggjøre konsekvensene dagens styring har, men jeg tror det er et sidespor kun å gjøre denne debatten til en systemdebatt. Det helsetjenesten trenger, er ikke et nytt organisasjonskart. Den trenger å omstille seg, og da må en ha rammer som gjør det forsvarlig både å drifte og utvikle helsetjenestene. Jeg regner med at statsråden forstår at det må være svært belastende for de ansatte, både fysisk og mentalt, når det nå varsles om mulig ansettelsesstopp. Mange roper varsko om situasjonen ved Stavanger universitetssjukehus, og det har vært skrevet om en dramatisk legeflukt. Professor Espen Olsen ved Universitetet i Stavanger har påpekt at enkelte forhold kan framstå mindre dramatiske enn medieinntrykket tilsier, men han understreker samtidig at debatten må handle om arbeidsvilkår i sektoren, for både leger og andre yrkesgrupper, og om bærekraftig arbeidsbelastning. Olsen peker på at ansatte må bli hørt og ha reell innflytelse, og at kjernen i gode leveranser er bærekraftig arbeidsbelastning, medvirkning og muligheten til å bli hørt. Overlegeforeningen og Yngre legers forening advarte nylig i Stavanger Aftenblad om risikoen for svekkede spesialistfunksjoner. Vi har ingen leger å miste på SUS, skrev de. De akutte, livstruende tilstandene får helt riktig høy prioritet, men de samme spesialistene har også ansvar for planlagte konsultasjoner, utredninger, operasjoner og oppfølging av kronisk syke pasienter. Når bemanningen bare dekker de akutte behovene, settes alt dette på vent, og konsekvensene er økende helsekøer og flere fristbrudd. Dette handler om pasientsikkerhet for innbyggerne i Rogaland her og nå og om kompetanse, kapasitet og beredskap på sikt. Varslet ansettelsesstopp gjør ikke arbeidsvilkårene bedre, og direktøren ved Stavanger universitetssjukehus har selv sagt at dette er et lite treffsikkert tiltak. Hvordan vil statsråden sikre at tiltak som settes i verk ved Stavanger universitetssjukehus, ikke svekker pasientsikkerheten og ikke forverrer arbeidsforholdene, på verken kort eller lang sikt?

Direktøren ved Stavanger universitetssjukehus har varslet ansettelsesstopp som følge av betydelige økonomiske utfordringer. Ved utgangen av november lå sykehuset om lag 248 mill. kr bak budsjettet for 2025. Samtidig har kostnadene knyttet til byggetrinn 1 av nye Stavanger universitetssykehus økt med ytterligere 100 mill. kr – kostnader som i stor grad må håndteres innenfor sykehusets ordinære driftsrammer. Direktøren har selv uttalt at ansettelsesstopp er et lite treffsikkert tiltak på lang sikt, men at det likevel vurderes som nødvendig for å få budsjettene til å gå opp. Dette er ikke et særtilfelle ved Stavanger universitetssykehus, men synliggjør en vedvarende og strukturell utfordring i spesialisthelsetjenesten, der kortsiktige innsparingstiltak tas i bruk for å håndtere langsiktige økonomiske forpliktelser. Dette rammer den daglige driften av sykehusene. Det rammer pasientbehandlingen og arbeidsmiljøet. I ytterste konsekvens går det utover både pasient- og ansattsikkerheten. Turnusarbeid er i seg selv belastende, og dagens arbeidstidsordninger er krevende for mange som jobber ved sykehusene. Når bemanningen presses og handlingsrommet blir mindre, reduseres muligheten til å tilpasse turnus, og ansatte har mindre medvirkning og forutsigbarhet. Selv der kompetansen finnes, er det mange som ikke klarer å stå i jobb på grunn av belastningen. Sykefraværet er høyt i spesialisthelsetjenesten, særlig blant kvinnelige ansatte. På enkelte avdelinger rapporteres det om sykefravær på nivåer som i praksis kan undergrave forsvarlig drift. Etter pandemien har sykefraværet økt ytterligere, og en betydelig andel av fraværet er arbeidsrelatert. Mange er gradert sykmeldt over lang tid. Det vitner både om stor belastning og om et sterkt ønske om å stå i arbeid, men at det mangler rammer som gjør det mulig. Dette har store konsekvenser for de ansatte. Mange blir utmattet og har liten kontroll over egen arbeidssituasjon. Dette medfører tap av motivasjon, økt frafall og redusert evne til å levere helsetjenester av høy kvalitet. Presset bemanning og høyt sykefravær går direkte ut over pasientsikkerheten. Lavere kontinuitet, økt bruk av vikarer og hyppige endringer i bemanningen svekker kvaliteten og kan øke risikoen for uønskede hendelser. Det kan gjøre at mindre erfarne ansatte får et uforholdsmessig stort ansvar, mens erfarne ansatte strekkes stadig lenger. Samtidig har pasientene i spesialisthelsetjenesten større og mer komplekse behov enn tidligere. Når bemanningen blir for lav, grunnet fravær og andre forhold, blir driften lidende, og en risikerer at pasientene ikke får nødvendig hjelp – ikke fordi viljen mangler, men fordi kapasiteten ikke strekker til. Vedvarende høyt arbeidspress, ansettelsesstopp og uforutsigbare rammer gjør det vanskelig å beholde og rekruttere nødvendig kompetanse. Det blir vanskeligere å rekruttere når kompetent personell forlater sektoren og det er for mange som slutter. Situasjonen ved Stavanger universitetssykehus illustrerer hvordan innsparingstiltak får konsekvenser for både ansatte og pasienter. Høyre har lenge advart, for Stavanger universitetssykehus er ikke i en unik situasjon. Etter fire år med Ap i regjering styrer flere sykehus mot underskudd, og det kuttes i pasienttilbud over hele landet. I Høyre har vi i alle våre budsjetter styrket sykehusøkonomien, og vi vil gi sykehusene bedre betalt når de behandler flere pasienter. Høyre erkjenner at dette ikke bare handler om mer penger, men nå handler det om å sørge for at sykehusene har tilstrekkelige rammer som gir rom for både omstilling og teknologiutvikling. Det har ikke regjeringen sørget for så langt. Når bemanning, arbeidsmiljø og pasientsikkerhet settes under press, reiser det grunnleggende spørsmål om hvordan staten ivaretar sitt ansvar for en forsvarlig helsetjeneste. Situasjonen på Stavanger universitetssykehus er prekær nå. Det de som jobber på Stavanger universitetssykehus, opplever, skjer her og nå. Og den frykten de kjenner på på grunn av situasjonen, skjer her og nå. Spørsmålet er: Hvilke konkrete grep vil statsråden ta for å sikre pasientsikkerheten og ivareta de ansatte når sykehus som Stavanger universitetssykehus vurderer å innføre tiltak som ansettelsesstopp?

Det er ingen tvil om at det er stor avstand mellom den politikken som SV fører, og den verden som er på utsiden av dette huset. Støre-regjeringen har beveget seg fra venstresidens kamp mot private aktører til å ha mer pragmatisme og realisme. Muligens har regjeringen innsett at kommunene ikke er i stand til å levere god velferd uten et samarbeid, men det har de siste årene vært en stadig dragkamp, som har resultert i at barn, familier og innbyggere stadig blir rammet i det daglige. Det er vanskelig å se for seg hvordan en eneste kommune i Norge skal kunne sikre gode velferdstjenester dersom private og ideelle aktører stadig skal fases ut, for gode velferdstjenester forutsetter et samarbeid mellom offentlige, private og ideelle, noe de aller fleste kommunene i dette landet vet. Det er jo ingen tvil om at SV ikke har fått noe gjennomslag for den politikken, men det har skjedd mye i løpet av de siste fire årene. Spørsmålet er: Hvilke krav vil SV stille overfor regjeringen den kommende fireårsperioden for å fortsette å fase private ut av velferden?

Den norske velferdsmodellen bygger på et samarbeid mellom offentlige, private og ideelle aktører, med det offentlige som en bærebjelke, men dette samarbeidet er under press. I forrige periode fikk SV igjennom avkommersialiseringsutvalget for å utrede utfasing av kommersiell drift i skattefinansierte velferdstjenester, samtidig som private aktører i barnevernet ble satt under press. Mange kommuner fikk store utfordringer, og Riksrevisjonen peker på at redusert bruk av private aktører bidro til mangel på institusjonsplasser og brudd på bistandsplikten fordi det offentlige ikke hadde kapasitet. Nå skriver regjeringen selv i revidert nasjonalbudsjett at «det vil også være behov for private kommersielle aktører i statlig barnevern i tiden fremover». Med SVs politikk kan innbyggerne risikere å bli prøvekaniner for et offentlig monopol. Hva synes SV om at regjeringen nå fører en politikk som ligger nærmere sentrum–høyre-aksen, og at en tar avstand fra SVs gjennomslag?

På vegne av representantene Henrik Asheim, Erlend Svardal Bøe, Anne Kristine Linnestad, Erna Solberg, Tone Wilhelmsen Trøen og meg selv vil jeg legge fram et forslag om et helhetlig løft for kvinnehelse og overgangsalderen.

Psykisk helse er et av de viktigste områdene i helsepolitikken. Det handler om mennesker som strever, familier som står i krevende situasjoner, og et helsevesen som må være tilgjengelig når behovene er størst. Derfor er det også bred enighet i denne salen om at psykisk helsevern må styrkes, og at distriktspsykiatriske sentre er en helt sentral del av dette tilbudet. Høyre deler intensjonen bak representantforslaget som ligger til grunn for denne innstillingen. Vi er enige i at kapasiteten innen psykisk helsevern er presset, at mange pasienter opplever for lange ventetider, og at mangel på personell er en alvorlig utfordring både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Samtidig er det viktig å være tydelig på hvordan vi best kan løse disse utfordringene. Høyre mener at en styrking av DPS-ene ikke kan skje gjennom detaljstyring fra Stortinget av enkeltinstitusjoner eller bestemte døgntilbud. Slike beslutninger må tas på bakgrunn av faglige vurderinger, pasientenes behov og helheten i tjenestetilbudet – ikke gjennom politiske vedtak om konkrete lokaliseringer eller driftsformer. Helsepolitikk handler også om prioriteringer og realisme. Vi står allerede i en situasjon der mangelen på kvalifisert helsepersonell er den største flaskehalsen i tjenestene. Å vedta nye opptrappingsplaner uten samtidig å sikre rekruttering, utdanning og bedre bruk av personell, risikerer å bli symbolpolitikk med gode intensjoner, men begrenset effekt for pasientene. Høyre mener derfor at en videre utvikling av DPS-tilbudet må inngå i en helhetlig plan for psykisk helsevern – en plan som ser spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten i sammenheng, som legger til rette for mer ambulante tjenester, bedre samhandling og større fleksibilitet, og som tar hensyn til at behovene kan variere betydelig mellom ulike deler av landet. Høyres mål er klart: Pasientene skal få raskere hjelp, bedre kvalitet i behandlingen og et mer tilgjengelig psykisk helsevern uavhengig av hvor de bor. Det er pasientens helsetjeneste. For å få til det må vi gi fagmiljøene tillit, sikre bærekraftige rammer og prioritere tiltak som faktisk styrker kapasiteten i tjenestene. Høyre støtter det første forslaget om å gjennomføre en helhetlig og faglig gjennomgang av tilbudet, med en tydelig føring om å hindre nedbygging av den totale kapasiteten innen psykisk helsevern. Høyre deler ambisjonen om et sterkt og desentralisert psykisk helsevern. Samtidig mener vi at veien dit må være faglig forankret, helhetlig og realistisk.

Jeg er glad for at Høyre har fått med en samlet komité som viser til utredningen av hormonbehandling, som Direktoratet for medisinske produkter, DMP, nå gjør, og det vil vi følge opp. Regjeringen snakker mye om kvinnehelse, men det gjøres få grep på feltet. Det sier noe om regjeringens forståelse av kvinnehelse når de presterer å si at de ikke har noe av det i sitt budsjett. Pårørendesenteret ble reddet i tolvte time. Det var ikke takket være regjeringen, og Vestre har gjentatte ganger avvist i Stortinget at en vil opprettholde støtten som de har hatt, på tross av sterke advarsler fra feltet. Der har Høyre vært tydelig hele tiden: Vi er nødt til å ha Pårørendesenteret med på laget, for det er god kvinnehelse. Vi har også vært tydelige på at vi ikke vil avvikle den øremerkede tilskuddsordningen til Amathea. Når regjeringen gjør det, er det også å ikke prioritere kvinnehelse. At vi må kjempe for dette tilbudet fire år etter at Stortinget lovfestet retten til oppfølging og veiledning etter abort, er smått absurd. Jeg håper, og jeg forventer, faktisk, at regjeringen nå skaper forutsigbarhet for disse viktige tilbudene. Det kan ikke fortsette å være en årlig salderingspost for Arbeiderpartiet. Det er mye som gjenstår for å sørge for at både kvinner og kvinnehelse tas på alvor, men oppskriften er jo ikke å rive ned de tilbudene vi har, og å gjøre dem til gjenstand for årlige forhandlinger og skape usikkerhet. I dag debatterer vi hvordan fellesskapets ressurser skal brukes på helse. Men det handler jo først og fremst om hvorvidt vi setter mennesker foran systemet, og om vi tar hver enkelt pasient på alvor. Pasientens helsetjeneste er selve grunnlaget for gode tjenester. Det er helt avgjørende for bærekraften i velferden at vi ser sammenhengen mellom helse og arbeid, og at folk får riktig behandling til rett tid. Når ventetidene øker, settes liv på vent, og mennesker med smerter, psykiske plager eller funksjonstap blir gående for lenge uten hjelp. Da øker risikoen for langtidssykefravær og varig utenforskap. Arbeid fremmer ofte helse, og Høyre vil gjøre graderte sykmeldinger til hovedregel og sørge for tettere og bedre oppfølging av sykmeldte. Det avgjørende er at pasienten får riktig behandling på rett nivå til rett tid. Du skal få rask avklaring i primærhelsetjenesten når det er mulig, og rask vei til spesialist når det er nødvendig. Du skal kunne få lavterskel psykisk helsehjelp uten henvisning for vanlige plager som angst, depresjon og søvnproblemer. Du skal kunne få arbeidsrettet rehabilitering som kombinerer helsehjelp og jobbsporet med mål om rask retur til arbeid. Pasientens helsetjeneste handler om deg, enten du er mann eller dame. Du skal ikke være en kasteball i systemet, og du skal oppleve at helsetjenesten tar deg på alvor, behandler deg rett og hjelper deg tilbake til hverdagen.

Eldrebølgen handler ikke bare om hvor mange eldre vi blir, men om hvilke valg vi tar. Den handler om holdninger til alder, ansvar og frihet. Mange eldre kan og vil bidra lenger, og da må vi se på både kompetanse og funksjonsevne, ikke fødselsår. Samtidig må flere kunne bo trygt hjemme så lenge de ønsker, og da holder det ikke med gode intensjoner alene. Da må vi sørge for riktige boliger. Trygghetsboliger er helt avgjørende hvis flere eldre skal kunne leve selvstendige, sosiale liv, og hvis vi samtidig skal forebygge behovet for stadig flere heldøgns omsorgsplasser. Regjeringen varslet i sin bo-trygt-hjemme-reform i 2023 at den ville etablere en tilskuddsordning for bygging av trygghetsboliger i kommunene, slik regjeringen Solberg hadde foreslått. Men den ordningen er fortsatt ikke kommet. I statsbudsjettene for 2024, 2025 og 2026 finner vi ingen tilskuddsordninger for trygghetsboliger. Til tross for store ord, brede allianser og nye utredninger står kommunene fortsatt uten et konkret virkemiddel for å bygge det boligtilbudet vi vet vi mangler mest mellom enebolig og sykehjem. Det er et problem, for i dag mangler mange kommuner i distriktene nettopp egnede boliger som gir eldre trygghet, fellesskap og nærhet til tjenester, uten at de trenger heldøgns omsorg. Når slike boliger ikke finnes, flytter mange for sent, og behovet for mer omfattende tjenester øker raskere enn nødvendig. Det er verken god eldrepolitikk eller god ressursbruk. Høyre prioriterer derfor bygging av trygghetsboliger i vårt budsjett. Vi vil legge til rette for økt offentlig-privat samarbeid, gi kommunene større fleksibilitet og ha mindre detaljstyring i Husbankens regelverk, og vi vil etablere økonomiske virkemidler som faktisk gjør det mulig å bygge. Trygghetsboliger er ikke et tillegg i eldreomsorgen – de er en forutsetning for å kunne bo trygt hjemme, og for at den politikken skal lykkes. Regjeringen viser til arbeid i Eldreboligalliansen og at man vil komme tilbake til saken, men eldre som i dag bor i uegnede boliger, kan ikke bo i en rapport. Kommunene kan ikke bygge uten løfter om finansiering, og Stortinget kan ikke nøye seg med uklare tidslinjer når behovet er åpenbart. Ja, det er riktig å tilpasse eksisterende boliger, og ja, heldøgns omsorgsplasser vil fortsatt være nødvendig, men uten et krafttak for trygghetsboliger i distriktene vil presset på hjemmetjenestene og sykehjemmene bare øke. Skal flere kunne bo trygt hjemme lenger, må de ha et hjem som er tilpasset alderdommen. Det krever handling og ikke flere runder med utredning. Høyre er klare til å prioritere trygghetsboliger, for det gir eldre frihet, det gir kommunene handlingsrom, og det gir velferdsstaten bedre bærekraft. Det er på tide at regjeringen følger opp sitt eget løfte – hvis det da ikke bare var nok et tomt løfte.

Svaret var ikke uventet. Tidligere har en fått gjennomslag for avkommersialiseringsutvalget, og sittende regjering har brukt mye tid på å utrede om en skal fjerne private aktører, ikke hvorvidt det er klokt å gjøre dette. Spørsmålet vil bli om Rødt vil bringe inn krav om offentlig-privat samarbeid innenfor helsevesenet i kommende budsjettforhandlinger.

Det er bare å gratulere representanten og Rødt med for første gang å ha nådd en budsjettenighet. En kan i dag lese i VG at Vestre vil åpne dørene for å øke samarbeidet med private. Da er det fristende å spørre hvor grensen går for Rødt. Spørsmålet vil jo bli om Rødt vil støtte en regjering som øker samarbeidet med private innenfor helsefeltet.

Da Senterpartiet var med i regjering, var det snakk om trygghetsboliger. Trygghetsboliger kan bidra til at eldre kan leve et mer sosialt og selvhjulpent liv. Spørsmålet er: Hvorfor er ikke trygghetsboliger en del av enigheten, for å avhjelpe distriktene?

Jeg hører at etter å ha ventet i budsjettene for 2024, 2025 og 2026, sier statsråden nå at en vil komme med trygghetsboliger etter hvert. Kan da statsråden fortelle når en vil foreslå en tilskuddsordning for trygghetsboliger og om det garanteres at det blir gjort da?

Kjerkol var tydelig på at en ville fortsette å bygge ut eller starte byggingen av trygghetsboliger. Det var litt uklart. Vil statsråden bekrefte at en vil fortsette å se på dette, som en har varslet tidligere?

«Trygghetsboliger vil bidra til at eldre kan leve et mer sosialt og selvhjulpent liv. Trygghetsboliger kan også forebygge noe av veksten i behovet for heldøgnsomsorgsplasser og gi flere egnede boliger for eldre. I juni 2023 foreslo Støre-regjeringen i sin bo trygt hjemme-reform et investeringstilskudd til bygging av trygghetsboliger i kommunene. Men i budsjettet for 2024, 2025 og 2026 ser vi ingenting til ordningen. Hvorfor prioriterer ikke regjeringen trygghetsboliger når deres egen bo trygt hjemme-reform varsler dette som et tiltak?»

Jeg vil takke statsråden og representanten som deltok i debatten. En burde kanskje hatt litt flere menn i denne debatten også, for «happy wife, happy life», og det kan jo være en beskjed til dem. Jeg håper imidlertid at denne debatten fortsetter på tvers av stortingskomiteer og departementer, og ikke minst i arbeidslivet og helsevesenet, for arbeidsgivere spiller en helt sentral rolle i hvordan vi håndterer dette som både folkehelse- og arbeidslivsutfordring. Det er for mange kvinner som ikke snakker med lederen sin om plagene, og det er for mange som opplever å ikke bli tatt på alvor. Men noen virksomheter viser vei, som Nordea, f.eks. Da de oppdaget at halvparten av de ansatte kunne ha overgangsplager, men at ingen snakket om det, endret de strategi og kultur. På det første møtet satt kvinner med tårer i øynene fordi det endelig var rom for å snakke om dette i bedriften, og i dag er det hos Nordea like naturlig å snakke om menopause som det er å snakke om vanlige mål i bedriften. Det viser hvor viktig det å ha et livsfaseperspektiv i personalpolitikken. Bergen kommune gjør også et viktig arbeid. En tredjedel av de ansatte i Bergen kommune er i overgangsalder-alder, og derfor har de utviklet veiledere, arrangert temakvelder og jobbet aktivt med nærvær og livsfaser. Målet er bedre tjenester, lavere sykefravær og et arbeidsmiljø som gjør at kvinner kan stå i jobben også gjennom overgangsalderen. Og så kommer vi til det kanskje viktigste: legers kompetanse. Det er for mange kvinner som får høre at det bare er sånn, og rådene varierer enormt mye, alt etter hvem de møter. Her trengs det en systemendring. Jeg har lagt merke til at statsråden flere ganger har snakket om en kvinnehelsestrategi. De fire borgerlige partilederne la fram en første strategi i 2019, og så har det også blitt satt ned et kvinnehelseutvalg, som kom med viktige forslag. Vi mener at regjeringen bør følge opp anbefalingene fra kvinnehelseutvalget, som peker på at manglende samordning får store konsekvenser for kvinners helse, og at kunnskap om kvinneliv og kjønnsforskjeller ofte ikke integreres i folkehelsearbeid, helsetjenester, forskning eller utdanning. De etterlyser en helhetlig og systematisk tilnærming, og det kan en jo få til hvis en i større grad snakker på tvers av departementene og alle statsrådene blir enige om hvordan en skal få til en kulturendring og en systematisk endring på dette området. Vi må ta tak i det som kvinner lider av, som ofte har lav status i helsevesenet. Vi må styrke forskningen, og vi må sikre at kjønnsforskjeller tas inn i medisinsk og helsefaglig utdanning. Vi må rett og slett sørge for at kvinner tas på alvor og får bedre behandling, for kvinnehelse er ikke bare et verditema. Det handler om strukturer, økonomi og ledelse, og det påvirker sykefraværet og rekrutteringen. Spørsmålet er ikke hvem som skal bry seg om dette, men hvem som skal eie problemet, og hvem som skal gjøre noe med det. Investering i kvinnehelse er å investere i produktivitet, bærekraft og vekst, og det er å investere i framtiden. Det gleder jeg meg til å samarbeide videre om i framtiden.

Helseministeren sa dette i spørretimen for noen uker siden: «Det er veldig mange som sliter i overgangsalderen, og vi vet det går ut over helse, trivsel og arbeidsdeltakelse og påvirker sykefravær. Det finnes nå ganske effektiv behandling og effektiv hjelp, men det er ikke så godt tilgjengelig, og det er ganske kostbart. Vi tror det er grunn til å anta at det kan være noen samfunnsøkonomiske gevinster i å tilgjengeliggjøre denne behandlingen for flere, og også å gjøre det billigere, eventuelt å få det inn i blåreseptordningen.» Jeg ser fram til at dette vises igjen i kommende budsjetter, for det er, som helseministeren sier, ingen tvil om at det vil være en god investering. World Economic Forum anslår at investering i kvinnehelse kan gi flere friske leveår og samtidig styrke verdensøkonomien med billionbeløp. Mens menns helse i større grad svekkes med alderen, er kvinners helseutfordringer ofte knyttet til livsfasene. Vi har lenge trodd at en av tre kvinner i overgangsalderen får alvorlige plager som påvirker livskvalitet og arbeidsevne, men en fersk dansk undersøkelse viser at plager kan ramme kvinner hardere og tidligere enn antatt. Den viser også at overgangsalderen har betydelige konsekvenser for helsevesenet gjennom økt mistrivsel, sykefravær og oppsigelser. To av tre kvinner opplever negativ påvirkning på arbeidslivet, og hver tredje har latt være å søke nye oppgaver eller mer ansvar på grunn av plagene. Forskningsprosjektet KLAR i Bergen har funnet at mange kvinner får dårlig oppfølging både i helsetjenesten, fordi det er kunnskapshull om overgangsalder, og i arbeidslivet, fordi arbeidsplasser og arbeidsgivere i liten grad er oppmerksomme på denne fasen som et potensielt kritisk livsløp. Dette bildet er alvorlig. Overgangsalderen kan ikke lenger være noe privat anliggende. Det må løftes opp og fram og synliggjøres, ikke sykeliggjøres. Da trengs det en systematisk tilnærming til dette. Kvinnehelse må bygges inn i politikk, forskning, utdanning og tjenesteutforming på tvers av sektorer. Det nasjonale arbeidet må forankres bredt og ikke bare i helsesektoren. I 2024 ble det flertall i Stortinget for at regjeringen må «bedre ivareta et kjønnsperspektiv i beslutningsgrunnlaget på helse- og omsorgsfeltet». Det er et ganske omfattende vedtak, for det handler om systematisk arbeid, kultur og ledelse og om behovet for en systematisk endring av hvordan vi jobber med helse. I statsbudsjettet for 2026 har regjeringen kvittert ut dette ved at kvinnehelsestrategien er tatt inn i tildelingsbrevene til underliggende etater og i oppdragsbrevene til de regionale helseforetakene. Spørsmålet er: Hvordan kan statsråden mene at regjeringen faktisk har fulgt opp Stortingets vedtak om bedre å ivareta et kjønnsperspektiv i beslutningsgrunnlaget på helse- og omsorgsfeltet, når kvinnehelsestrategien kun varsler at slike systemer skal etableres? Det viser jo ikke om jobben er gjort eller ikke. Hvor ser vi den konkrete ledelsen og det systematiske arbeidet for å utvikle en ny kultur på feltet?

Kvinner kommer gråtende inn til oss og går ut igjen som seg selv. – Det fortalte en dame som jobber på en gynekologisk klinikk. Jeg har hørt mange slike historier de siste årene. «Jeg ble meg selv igjen» er en setning som gjør sterkt inntrykk, særlig når en selv står i en situasjon der man lurer på om man har mistet seg selv litt – for livet skulle vel ha flere farger enn dette? I mange år trodde jeg at overgangsalderen først og fremst handlet om hetetokter, at det var varmen som skulle slå meg i bakken den dagen det begynte. Lite visste jeg om hjernetåke, dårlig søvn, lavere selvtillit og ordene som plutselig forsvinner midt i en setning. Først da jeg begynte å kjenne på disse endringene selv, forsto jeg hvor lite jeg faktisk visste, og ikke minst hvor lite vi snakker om dette. Jeg husker en jobbmiddag for mange år siden. En av damene rundt bordet tok fram en vifte, for hun hadde hetetokter, og viften var redningen. Det var første gang jeg hørte noen snakke offentlig om overgangsalderen. Flere rundt bordet, i hovedsak menn, ble synlig brydde. Skulle vi virkelig snakke om mensen, hormoner og kvinnekroppen nå, under en hyggelig middag? I ettertid har jeg ofte tenkt på denne episoden, for hvorfor er det så mange sider av kvinnehelse som fortsatt er omgitt av taushet og skam? Og hvorfor vet vi så lite om det som skjer med kvinnekroppen gjennom livet, når dette er noe som berører halvparten av oss – og som alle er berørt av, enten direkte eller indirekte? Jeg har begynt å snakke med andre kvinner, og historiene ligner på hverandre. Det er kvinner som har post-it-lapper for å komme seg gjennom dagen, det er kvinner som tviler på seg selv, og det er kvinner som kjenner depresjonen komme snikende, uten å forstå hvorfor. Samtidig har jeg også hørt de gode historiene. Det handler om kvinner som fikk hjelp – kanskje plaster eller spray – og plutselig kunne de si adjø til bomullen i hodet. Det handler om kvinner som fikk konsentrasjonen, energien og selvtilliten tilbake, for det var ikke noe galt med dem. Det var hormonene som spilte dem et puss, men det var ingen som hadde fortalt dem det. Overgangsalderen er ikke bare en medisinsk prosess. Den påvirker identitet, selvtillit og hvordan vi fungerer i arbeidslivet, i familielivet og i samfunnet. Likevel snakker vi sjelden om det før vi står midt i det, og kvinnehelse er fortsatt et forsømt område. Det gjelder i medisinen, i forskningen, i arbeidslivet – og i våre egne samtaler. Vi trenger mer kunnskap, men vi trenger også mer fellesskap og mer åpenhet. Noen trenger medisiner, andre trenger støtte og forståelse. Felles for alle er at en trenger å bli tatt på alvor. Jeg nekter å gå gjennom dette alene. Derfor deler jeg – ikke for å skremme, men for å vise at vi er mange, og for å si: Du er ikke gal, du er ikke alene, og du er ikke ferdig. Dette handler heller ikke bare om enkeltmennesker. Det handler om samfunnet vårt. En av de store elefantene i rommet er sykefraværet. Kvinner står for en stor andel av fraværet, og særlig når det gjelder psykiske plager. Vi vil ikke klare å redusere sykefraværet uten at vi tar kvinnehelse på alvor, for overgangsalderen kan påvirke funksjon, arbeidsevne og livskvalitet, men det finnes hjelp. Problemet er at den hjelpen ofte er tilfeldig eller utilgjengelig. Overgangsalderen er ikke en privat problemstilling som omhandler den enkelte kvinne, det er en systemisk utfordring som berører arbeidsliv, helsevesen og samfunnsøkonomi. Derfor fortjener det politisk prioritet. Dette løses ikke av ett departement og én statsråd. Det krever systematikk og samarbeid mellom helse og arbeid, mellom utdanning og forskning, mellom ledere og ansatte. Det handler om ledelse, kultur og kunnskap. Det handler om politisk vilje, og det handler om samarbeid på tvers av departementene. Derfor skulle jeg gjerne ha sett både arbeidsministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren her i dag, for dette henger sammen. Kunnskap om overgangsalderen må inn i helsetjenesten, men også inn i arbeidslivet og utdanningssystemet. Arbeidsgivere trenger kompetanse, kvinner trenger støtte, fleksibilitet og forståelse, og helsetjenesten trenger verktøy og faglig trygghet. Derfor vil jeg spørre: Hvordan vil regjeringen, i samarbeid mellom helse- og arbeidsdepartementene, legge til rette for et arbeids- og familieliv som er tilpasset kvinner i overgangsalderen, slik at vi ikke faller ut av arbeidslivet, og slik at vi kan leve et godt liv gjennom hele livet?

For en tid tilbake møtte jeg Tore, en av de eldste programlederne på A-laget. Han er blitt en folkekjær person i løpet av serien, men eventyret kan snart være slutt. Nå kjemper han for sin hjertesak, som er å få lov til å jobbe etter at han har fylt 67 år. Det er snart jul, og mange gleder seg til å komme hjem på juleferie. Andre kan knapt vente til det gode felleskapet på jobben venter dem igjen. Arbeidsdagen gir struktur, mening og en følelse av helg. Det er mange som ikke opplever dette skillet mellom jobb og fritid. For dem kan dagene flyte sammen uten at de får kjenne på verken mestring eller fellesskap. Alle trenger felleskapet, og felleskapet trenger den enkelte. Inkludering er ikke bare en god intensjon – det er et nødvendig samfunnsprosjekt. Skal vi møte behovet for arbeidskraft, må vi endre måten vi rekrutterer på, for det er plass til flere. Jeg har sett mange mennesker blomstre når de får en sjanse. Når noen åpner døren, skjer det ofte små mirakler: Mennesker som lenge har blitt holdt utenfor, får vist at de kan. De får oppleve mestring, og de møter noen som tror på dem. Vi må slutte å sløse med disse ressursene. Regjeringen Solberg sørget for en opptrapping av varig tilrettelagte arbeidsplasser etter flere år med stillstand. Så kom organisasjonen HELT MED og revolusjonerte feltet. Gjennom tett oppfølging av både arbeidstaker og arbeidsgiver så en at flere lyktes over tid. Siden den gang har flere arbeidsgivere meldt seg, og hundrevis har fått jobb i ordinært arbeidsliv. Behovet for fleksibilitet, tilpasset oppfølging og mulighet til å jobbe både i skjermet og i ordinært arbeidsliv er større enn noen gang. Det er ingen tvil om at vi trenger alle gode krefter. For å lykkes må vi erkjenne at våre holdninger står i veien. Forskning fra Universitetet i Bergen viser at vi ser på folk med funksjonsnedsettelser som varme, men lite kompetente. Det gjør at vi gir medfølelse, ikke muligheter. Heldigvis finnes det nå flere og flere ledere som ser forbi diagnoser og oppdager ressursene. Tore og resten av gjengen i A-laget har tatt Norge med storm, og Team Pølsa har vist oss at det meste er mulig, bare du får sjansen og noen tror på deg. Det skulle bare mangle at de som jobber i tilrettelagt arbeid, skal få jobbe til de er 72 år dersom de ønsker det og fremdeles har helse til å stå i arbeid. Når vi inkluderer flere, gjør vi drømmer mulig. I dag registrerer jeg at verken regjeringen eller stortingsflertallet oppfyller Tores drøm. Det er synd. Norge har mange problemer, men et av dem kan ikke være at folk vil jobbe.

Jeg valgte Høyre fordi frihet og ansvar er viktige verdier for meg, og fordi menneskene alltid må komme foran systemene. Et samfunn blir bedre når flere får delta, i skole og i samfunnsliv. Politikken må ta på alvor at folk er ulike, og at det trengs flere veier til mål. Jeg gikk inn i politikken som travel småbarnsmor fordi jeg mente at det hastet å sikre et bærekraftig velferdssamfunn for de kommende generasjonene. Nå haster det mer enn noen gang, og det vil kreve tydelige prioriteringer. Høyre gikk til valg på større frihet for folk, næringsliv og kommuner, og den største velferden vi kan gi, er friheten til å beholde mer av egne penger og kunne ta egne valg. Med Høyres budsjett ville alle i jobb ha fått 4 300 kr mer å rutte med, og ingen ville ha betalt skatt på de første 150 000 kr en tjener. Velferd skapes i arbeidslivet. Derfor vil Høyre redusere skatter, fjerne unødvendige reguleringer og kutte subsidier som ikke virker, slik at skaperkraften kan slippes fri. Velferden leveres lokalt. Kommunene er selve grunnmuren i velferdssamfunnet vårt. Kommuneøkonomien har ikke vært verre på 40 år, samtidig som kravene øker. Høyre foreslår 4 mrd. kr mer i frie inntekter, mer lokal frihet og mindre byråkrati. Det er helt avgjørende for å sikre gode velferdstjenester i årene som kommer. Sykehusene rammes også av at regjeringen verken styrer eller finansierer godt nok. Flere sykehus går mot underskudd, og pasienttilbud kuttes. I går varslet Stavanger universitetssykehus mulig ansettelsesstopp. Høyre har lenge advart om konsekvensene, og vi har i alle våre budsjetter økt rammene til sykehusene. I 2026 øker vi med 1,2 mrd. kr. Skal vi skape pasientens helsetjeneste, må vi bruke all kapasitet, både offentlig og privat. I dag står pasientene i kø, mens kapasitet står ubrukt. Det er vanskelig å forstå. Pasienten bryr seg ikke om hvem som gir hjelpen, så lenge kvaliteten er god, ventetiden kort og det offentlige dekker regningen. Ingen er bedre fordi de er offentlige eller private; det som skaper god kvalitet, er kompetanse, ledelse og kapasitet. I 2016 sa Støre om daværende statsminister: «Jeg kan ikke si annet enn at jeg er veldig kritisk til statsministerens lederegenskaper i de evigvarende budsjettforhandlingene på overtid.» I dag er det grunn til å stille det samme spørsmålet ved regjeringen Støre. I en tid som krever lederskap og tydelige valg, leverer denne regjeringen verken styring eller retning. Når styringen blir uklar og en blander inn alt mulig for å gjøre alle fornøyd, da får man ikke en plan, da får man tuttifrutti.

Jeg var litt inne på det i forrige innlegg: Mens en venter på at en går fra ord til handling, går det på bekostning av tjenestene. Det er stor grad av overtid, det er stor grad av innleie og vakter som ikke dekkes. Jeg er helt enig i at en skal ha en god prosess, og at forankring med partene er viktig, så det er et viktig arbeid som er igangsatt, men spørsmålet blir jo: Når forventer statsråden at det skal komme en løsning på dette, etter fem utvalg? Hvilke initiativ vil statsråden ta for at det skal komme på plass, og at vi skal sikre at dette arbeidet faktisk munner ut i en bedre hverdag for dem som jobber i helsetjenesten, så vi også kan beholde dem lenger, og at de ikke forsvinner?

Jeg er glad for at statsråden anerkjenner problemstillingen. Det er fem utvalg som har pekt på dette, og det er et resultat av en arbeidstidsreduksjon som ble gjort tilbake i 1987, og som har blitt verre og verre etter hvert som flere kvinner er kommet ut i arbeidslivet. Én ting er at sykehusene ikke kan ha forsvarlig behandling i helgene – det er bedre å få et hjerteinfarkt mandag til fredag mellom klokken 7 og 15 – men det skaper også en arbeidsbelastning for dem som jobber på sykehusene, med en hverdag som ikke går opp, og stadige telefoner fra en sjef som skal prøve å fylle hullene og få nok bemanning. Det er slitasje på avdelingen, og det fører til en slitasje på dem som jobber i helseforetakene, noe som gjør at de kanskje forlater yrket sitt, og at vi mister viktig kompetanse. Nå er det to år siden helsepersonellkommisjonen la fram sine anbefalinger, som statsråden viste til, så spørsmålet er: Hvor lenge mener statsråden det er greit å leve med at situasjonen er sånn statsråden beskriver? Mener statsråden det fungerer godt nok i dag?

«Det kan være vanskelig for sykehusene å sikre god nok bemanning gjennom uken med dagens turnusordninger. Særlig i helgene er det lavere bemanning enn behovet tilsier. Hvordan mener statsråden at sykehusene skal få dekket vaktene de har behov for, og slik også sikre et forsvarlig helsetilbud hele uken?»

Ultraprosessert mat er den maten flest nordmenn vil unngå å spise. Statsråden har redegjort for hvor vanskelig det egentlig er å forstå hva vi snakker om når vi sier at vi er skeptiske til ultraprosessert mat. The Lancet peker på at det fortrenger annen, sunnere mat som kostholdsrådene ofte anbefaler oss å spise, og det kan ikke være tvil om at ultraprosessert mat ikke er bra for folkehelsen. Tilliten til kostrådene er høy, men den går nedover, og jeg tror det er vanskelig for forbrukerne å forholde seg til det når en ikke snakker om ultraprosessert mat, og ikke tar noen grep for å få en tydeligere definisjon. Jeg tror det vil være viktig for den fortsatte tilliten at myndighetene også er med og avklarer dette. Så spørsmålet er: Vil statsråden ta initiativ til at ultraprosessert mat får en god definisjon, som en har vært litt inne på, men også at det kan bli en del av de offisielle anbefalingene fra myndighetene?

Eksemplene statsråden trekker fram, viser hvor vanskelig dette er i kjøkkenborddiskusjonene i de norske hjem, og det er jo en grunn til at norske forbrukere er så opptatt av ultraprosessert mat og hva som er det og ikke. For snart et år siden stilte Høyre et skriftlig spørsmål om dette. Da var svaret at Helsedirektoratet mente at det ikke var noe vitenskapelig grunnlag for å gi noen anbefalinger om ultraprosessert mat, men at Mattilsynet skulle følge utviklingen i EU. The Lancet har imidlertid koplet ultraprosessert mat til en rekke helseutfordringer. Det er koplet til økt risiko for overvekt, type 2-diabetes, hjertesykdom, depresjon og andre kroniske sykdommer, og gjennomgangen av 104 langtidsstudier viste at i 92 av dem fant man en økt risiko for minst én kronisk sykdom eller tidlig død. Da er spørsmålet: Hvordan vil statsråden møte den usikkerheten som er blant forbrukere i dette virvaret av ultraprosessert mat?

«Vil statsråden ta initiativ til å få på plass en klar og offisiell definisjon av «ultraprosessert mat» i norsk regelverk, gitt den økende faglige og offentlige oppmerksomheten om mulige helseeffekter, og det faktum at det i dag mangler en felles definisjon som forbrukere, matprodusenter og tilsynsmyndigheter kan forholde seg til – til tross for at slike produkter utgjør en stor del av det norske matvaremarkedet?»

Jeg er glad for at helseministeren kom inn på overgangsalderen på slutten, for det var i hovedsak det mitt spørsmål handlet om. Det virker som kvinnehelse er et kommunikasjonsprosjekt for denne regjeringen, for det er mye snakking om ting som skal gjøres. Det er likevel vanskelig å forstå at regjeringen utsetter tiltak som kunne ha lindret overgangsalderen og redusert sykefraværet, som to ansvarlige statsråder pekte på i VG-saken, der en kom med et løft om dette og et løfte om at kvinner skulle få hormoner på blå resept. Da er spørsmålet: Hva har skjedd fra 5. september til budsjettet ble lagt fram, siden dette ikke var så viktig lenger?

Kvinnehelse er også noe som ikke når helt opp på prioriteringslisten. Før valget lovte helse- og omsorgsministeren i VG et krafttak for kvinnehelse, med bl.a. bedre tilbud ved overgangsplager. Brenna og Vestre viste i VG til høyt sykefravær blant kvinner, og VG utfordret da begge ministrene på at det ikke kom noe pengeløft rundt dette, og på hva det ville koste. Da svarte Brenna: «Hva koster det å ikke gjøre dette?» Og Vestre fulgte opp med: «Vi har ikke eksakt tall på dette, men det er ikke gratis noe av det vi skal gjøre her. Så dette må vi prioritere innenfor helsebudsjettene våre.» Dette kom rett før valget. Jeg trodde ærlig talt at det kom midler til dette kvinnehelseløftet. Jeg forutsetter, når ansvarlig statsråd i etterkant av regjeringens budsjettkonferanse i en nasjonal avis lover et kvinnehelseløft, at det er hold i dette løftet. Så spørsmålet er: Hvorfor er det ikke satt av penger til hormonbehandling i dette budsjettet?

Jeg vil takke helseministeren og kollegaene i helse- og omsorgskomiteen for en god debatt. Vi har vært inne på mange viktige temaer, men vi kunne helt sikkert ha dekket mange flere, for dette er et stort felt som favner bredt. Jeg vil gå inn på det viktigste. Jeg vil presisere det som Pårørendealliansen ga skriftlige innspill om under høringen. De har sagt at etter ti år med pårørendeprogram og fem år med en nasjonal pårørendestrategi avsluttes dette arbeidet uten at det legges fram en overordnet plan. Det er synd i en tid der pårørende skal være en viktig del av helse- og omsorgstjenesten. Pårørende står i krevende situasjoner hver dag over hele landet. De gjør en viktig innsats, men de klarer det ikke alene. Nettopp derfor er det alvorlig at den nasjonale pårørendestrategien ikke skal følges opp med den politiske tyngden, forpliktelsen og finansieringen som trengs. Voksne pårørende omtales ofte som et usynlig hjelpekorps, og barna omtales ofte som «de glemte barna». Vi har et ansvar for å se dem tidlig, før belastningen blir så stor at de selv utvikler sykdom eller faller ut av jobb og skole. Det er ingen tvil om at sykefraværet blant kvinner vil bli lavere hvis en gjør mer for pårørenderollen. Vi vet hva de etterspør – de vil bli lyttet til, de vil få informasjon, de vil møtes med respekt, og de vil få avlastning i tide. Vi vet også hva kommunene trenger. De trenger systematikk, åpenhet og gode verktøy for å utvikle tjenestene. Derfor er det urovekkende at regjeringen velger å kutte støtten til Pårørendesenteret, for det er en nasjonal diagnoseuavhengig kompetanseaktør som i praksis leverer det strategien sier er helt nødvendig. Uten en forutsigbar finansiering står de i fare for å måtte legge ned. Bare de siste ukene har de bistått Halden, Oslo og Sandnes og fått forespørsler fra Fauske, Sørlandet sykehus og Helse Fonna. Dette vil vi miste, for Pårørendesenteret er helt tydelig på at ingen av de tre tilskuddsordningene vil treffe dem. Kan statsråden garantere at det vil treffe dem? Pårørende ber ikke om luksus, de ber om å ikke bli stående alene. De ber om systemer som fungerer, avlastning som kan brukes, og tjenester som ser både pasienten og familien rundt. Pårørende er en viktig del av pasientens helsetjeneste. Vil statsråden revurdere og faktisk legge fram en helhetlig plan, som en oppfølging av pårørendestrategien? Det trengs en nasjonal overordnet plan, som flere har vært inne på i denne interpellasjonen. Og vil statsråden sikre videre finansiering av Pårørendesenteret, sånn at pårørende fortsatt har et sted som bærer sammen med dem, og kommunene har tilgang til et avgjørende kompetansemiljø i den viktige jobben de skal gjøre? Takk igjen for en fin debatt.

Jeg synes det er bra at helseministeren tar til orde for en mer helhetlig tilnærming, at en skal ha systematisk dialog, og at en har pårørendeavtaler. Spørsmålet er om det er en overordnet plan for dette arbeidet, for det er ingen tvil om at kommunene må ha en plan for hvordan de skal ivareta pårørende og gi dem fleksible avlastningstilbud. I dag er det for mange kommuner som mangler reell innsikt i og åpenhet om hvordan brukere og pårørende opplever tjenesten. Tall fra SSB viser at 197 av 356 kommuner rapporterer at de har et system for brukerundersøkelser i hjemmetjenesten, og at 193 av 356 har det for institusjon. Vi trenger også viktig kunnskap som kan forbedre hverdagen for både pasienter og pårørende. Høyre har fremmet forslag i Stortinget for å få mer systematikk, åpenhet og bedre tjenester. Vi mener at regjeringen må se til at alle kommuner jobber systematisk med pårørendearbeidet, og at det sikres en åpenhet om resultatene av disse. Vi mener også at kommunestyrene årlig bør behandle en rapport om tilstanden i helse- og omsorgstjenesten, der både bruker- og pårørendeundersøkelser, objektive kvalitetsindikatorer og brukertilfredshet måles. Jeg er glad for at Demensplan 2025 skal videreføres. Det er også bra om en hadde sett på en videreføring av pårørendestrategien og handlingsplanen, for hvis det ikke er en overordnet plan, hvordan skal en da følge opp at dette blir gjort, og hvem skal en spørre om det har blitt gjort? Planer og mål må omsettes i praksis i hver enkelt kommune. De trenger fleksible avlastningstilbud, og de trenger samordnet informasjon og koordinering. Pårørendealliansen er bekymret for at det ikke kommer en overordnet plan når den viktige strategien nå er ferdig. De spør hva som skal følges opp, og med hvem. Jeg la merke til at statsråden brukte nesten fem minutter til å snakke om pårørende, men ikke nevnte Pårørendesenteret med ett ord. Det er kanskje et uttrykk for at en ikke synes det er så viktig. Når en fjerner tilskuddsordningen som har hjulpet Pårørendesenteret til å gjøre den jobben de gjør, er en av mine bekymringer at konsekvensen er et finansieringsvakuum for en landsdekkende og diagnoseuavhengig kompetanseaktør. I en tid der kommunene opplever en vanskelig økonomisk situasjon – ja, faktisk den verste på 40 år – er det urovekkende at regjeringen ikke ser viktigheten av dette tilbudet. Pårørendesenteret er limet i pårørendearbeidet nasjonalt. De er en diagnoseuavhengig hub som gir veiledning, kunnskap og praktisk støtte til pårørende, kommuner og helseforetak over hele landet. Pårørendeansvarlige i kommunene bruker ukentlig senteret til kurs, veiledning og oppfølging. Hvis dette ikke ordnes, vil de kunne forsvinne. Høyre er tydelig på at vi opprettholder støtten til Pårørendesenteret, for pårørende bærer mye, men de trenger et senter som bærer med dem. Spørsmålet er: Vil statsråden sørge for at Pårørendesenteret kan fortsette å være en viktig nasjonal kompetansehub for kommunene i dette landet?

Høyre har lenge jobbet for å skape pasientens helsetjeneste. For oss er det viktig og helt avgjørende for å lykkes med en god helse- og omsorgstjeneste. Pasientens stemme skal bli hørt, både i møtet mellom pasient og behandler og i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Pårørende er også viktige deltakere i helse- og omsorgstjenestene. For pårørende innebærer pasientens helsetjeneste å være verdsatt, bli lyttet til og være en del av arbeidslaget. Spørsmålet «hva er viktig for deg?» er helt sentralt i pasientens helsetjeneste, men det samme spørsmålet må stilles til pårørende. De fleste av oss vil være pårørende flere ganger i løpet av livet. Pårørende er deg og meg – naboen og kollegaen din, vennen til sønnen din og den eldre damen som bor med en ektemann med demens. Mens noen er pårørende i korte perioder, er andre pårørende store deler av livet. En kan være pårørende til en person med små eller avgrensede behov for hjelp, eller til mennesker med omfattende bistandsbehov i en lang periode. Noen foreldre har barn med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelser eller med psykiske helseproblemer/rusproblemer. Andre opplever å være pårørende til flere personer på en gang, f.eks. til barn med alvorlig sykdom og samtidig til hjelpetrengende foreldre. Pårørende er en bærebjelke i helse- og omsorgstjenesten. De bidrar med tid, omsorg og kompetanse – ofte døgnet rundt, så de spiller en viktig rolle. Men rollen og ansvaret kan være utmattende, det kan være fortvilende, og det kan være vanskelig. For det er lett å kjenne at en ikke strekker til, og det blir ekstra vanskelig dersom du ser dem du er glad i, slite. I går møtte jeg to voksne pårørende med ulike historier, hos Sanitetskvinnenes veiledningssenter for pårørende. Felles for begge var at de står i krevende pårørendesituasjoner – en av dem med en akutt psykisk syk ektemann, den andre med et barn med ulike diagnoser som strevde med å mestre skolen. Ta oss mer på alvor, var beskjeden fra dem. Vi sitter på verdifull informasjon om pasienten, men også om hvordan dette påvirker familiene. Det bør være informasjon som tas med og verdsettes i behandlingen. Det er dessverre for mange pårørende som faller ut av arbeidslivet på veien. Hun som hadde syk ektemann, ble til slutt lagt inn selv for en periode, for legen sa det var den eneste muligheten for å gi henne avlastning fra den situasjonen hun sto i. Hun hadde rett og slett slitt seg ut og trengte skjerming. Paradokset er at den psykisk syke ektemannen ikke var syk nok til å legges inn. Tenk om hun kunne fått en større avlastning og at mannen hennes hadde fått den hjelpen han trengte. Vi må gi pårørende mer enn fine ord. Den nasjonale pårørendestrategien ble lagt fram av regjeringen Solberg nettopp for å bidra til å fremme god helse og gode tilbud for pårørende i krevende omsorgssituasjoner og bidra til at pårørende tas mer på alvor i alle deler av behandlingsløpet. Den pekte på utfordringer, behov og mulige løsninger for bedre å ivareta pårørende til syke og pleietrengende. Jeg håper helseministeren kan avklare hvordan han vil sørge for at vi ivaretar pårørende som en viktig ressurs, og hjelper dem med viktige oppgaver. Jeg ønsker en avklaring på hvordan en skal følge opp pårørendestrategien videre, og om det kommer opp til politisk behandling i Stortinget. Jeg ønsker også at helseministeren avklarer om han kommer til å legge til rette for større åpenhet om tjenestene for pårørende og at kvaliteten i tjenestene prioriteres høyt. Pårørende er viktige og må anerkjennes og gis støtte, slik at de kan ivareta sine nære uten selv å bli utslitt. I den nasjonale pårørendestrategien slås det fast at pårørende skal møtes med respekt og få nødvendig støtte slik at de kan stå i rollen over tid. Likevel mangler det fortsatt konkret oppfølging av strategien, og mange pårørende opplever at tiltakene uteblir i praksis. De står ofte alene med et stort ansvar. De mangler informasjon, de mangler avlastning, og det er manglende koordinering av tjenestene. Regjeringens forslag om å kutte støtten til Pårørendesenteret i statsbudsjettet har også vakt bekymring hos mange. Senteret har lenge vært en nasjonal ressurs som bidrar til å virkeliggjøre målene i strategien og å støtte både pårørende og fagpersoner. For kommunene som står i denne situasjonen, har det fagmiljøet vært helt avgjørende. Hvordan vil regjeringen sikre at pårørendestrategien følges opp i praksis, og at pårørende får den støtten og anerkjennelsen de trenger?

Da er det rart at det ropes varsku over hele Norge fordi en er bekymret for rehabiliteringstilbudet. Flere kommuner kommer og sier: Vi er redd for at vi ikke skal kunne gi gode nok tjenester til våre pasienter. Det er ingen tvil om at mange gode tilbud nå står i fare for å raseres. Jeg var nylig på Godthaab i Bærum. Der var budskapet fra pasientene klart: Vi vil tilbake i jobb. Det er det aller viktigste for dem. Vi satser mye på å redde liv, men det å hjelpe reddede liv til å leve er vi ikke så gode på. Rehabilitering er helt avgjørende for å koble helse og arbeid. Det er 320 000 som mottar helserelaterte ytelser, og skal en få flere i jobb, er nødvendig rehabilitering helt avgjørende. Kommunene er viktige premissgivere for dette, men Bærum er en av mange kommuner som frykter for at pasientene ikke skal få dette tilbudet. Pasientene er redd for at de skal få lang reisevei, og at de skal få manglende nærhet til tilbudet. Hvis statsråden har så god kontroll, hva slags initiativ er tatt overfor kommunene for å sikre forsvarlig behandling av pasientene når kommunene får skjøvet over mer ansvar uten en plan?

Samhandling er bra, men det forutsetter jo at kommunene som står i den andre enden, er klare til å samhandle, og nå er det mange kommuner som roper varsku om at sterke fagmiljøer og institusjoner raseres. Det får konsekvenser for rehabiliteringskapasiteten og -kvaliteten nasjonalt og kompetansearbeidsplasser lokalt, og det vil gi en større belastning for det kommunale helsetilbudet. Riksrevisjonen er tydelig på at over 60 pst. av kommunene mener at det er vanskeligere å gi innbyggerne gode rehabiliteringstjenester, og kommunene har i dag verken tilstrekkelig økonomi eller fagkompetanse til å overta disse tjenestene. Det statsråden gjør, er å velte kostnadene over på kommunene. Det mest alvorlige i denne saken er at det er pasientene som faller mellom stolene og ikke vil få den hjelpen de trenger, fordi kommunene ikke klarer det. Hvordan kan statsråden mene at kommunene er rustet til å ta enda flere komplekse pasienter når Riksrevisjonen er så tydelig, og vil helseministeren garantere at kapasiteten før og etter det nye anbudet er uendret?

«Det foregår en rasering av rehabiliteringsfeltet der Helse Sør-Øst sier opp flere avtaler med private og ideelle aktører, og kapasiteten er markant redusert. Regjeringen viser til at nedbyggingen skyldes en faglig gjennomgang, en såkalt behovsvurdering. Et hovedtrekk i planen fra Helse Sør-Øst er at spesialisthelsetjenesten i større grad skal understøtte kommunene med poliklinisk utredning av rehabiliteringsbehov og kompetanseoverføring. Kort sagt: mer ansvar skal ligge til kommunene. Mener statsråden at kommunene er rustet til denne overgangen?»

Det er gledelig at helseministeren sier at en gjerne må kjøpe mer. Da er spørsmålet: Vil statsråden instruere helseforetakene om å øke kjøpet av privat kapasitet i 2026?

For mange er Ventetidsløftet bare at en kommer i en ny kø for neste behandling, og jeg tror at for mange av de kvinnene som venter på denne typen behandling, hjelper det ikke å høre at en jobber med Ventetidsløftet. Tall fra Helsenorge viser f.eks. at den lengste ventetiden for operasjon for urinveislekkasje er 122 uker, de fleste i Norge må vente i ett år, operasjon på grunn av fødselsskade kan ha en ventetid på 80 uker – og jeg kunne fortsatt. Disse behandlingene kan bety forskjellen på god og dårlig livskvalitet. Jeg kan bare tenke meg hvordan det er å gå uten å kunne holde på urinen, hva det gjør med sosiale interaksjoner og arbeidsliv, og de smertene det medfører. Dette handler ikke bare om tall og statistikk, det handler om kvinner som venter, og kvinner som venter lengst. Det kvinner lider av, blir ikke prioritert. I 2024 sa helseministeren at regjeringen ikke opererer med ideologiske skylapper, og at en ville øke kjøp av tjenester fra private og ideelle aktører for å redusere ventetiden. Hvorfor har ikke regjeringen kjøpt flere tjenester fra private og ideelle aktører?

«Hvordan kan statsråden forsvare at kvinner må vente over ett år for å få hjelp etter fødselsskader, fremfall og urinlekkasjer?»

Ja, regjeringen Solberg satte jo i gang et viktig arbeid med kvinnehelse. Det er fulgt opp med en strategi, men det mangler faktiske midler. Brenna og Vestre snakket i VG rett før valget om sykefraværsstatistikken, som helt riktig viser at kvinnedominerte yrker konsekvent har høyere sykefravær enn mannsdominerte yrker. Det er et faktum, og det er alvorlig. VG utfordret da ministerne på at det ikke kom noe pengeløft rundt dette, og på hva det ville koste. Da svarte Brenna: «Hva koster det å ikke gjøre dette?» Vestre fulgte opp med: «Vi har ikke eksakt tall på dette, men det er ikke gratis noe av det vi skal gjøre her. Så dette må vi prioritere innenfor helsebudsjettene våre.» Dette kom rett før valget, og jeg trodde ærlig talt at det kom midler til dette varslede kvinnehelseløftet. Når ansvarlig statsråd i etterkant av regjeringens budsjettkonferanse i en nasjonal avis lover et kvinnehelseløft, forutsetter jeg at det er hold i dette løftet. Hvorfor er det da ikke satt av penger til f.eks. hormonbehandling i dette budsjettet – man var så vidt inne på det – og hvilke garantier vil helseministeren gi norske kvinner det neste året?

Jeg kan være enig i at ting tar tid, men nå har vi hatt et kvinnehelseutvalg og en kvinnehelsestrategi, og regjeringen har lagt fram sitt femte statsbudsjett. Fortsatt prioriteres ikke kvinnehelse. I dette budsjettet kuttes det i abortrådgivning, få måneder etter at Stortinget lovfestet at kvinner skulle ha rett til dette. Det kom ingen nye midler til hormonbehandling eller endometriosebehandling. Kvinnehelseutvalget anbefalte hormonbehandling på blå resept allerede i 2023, men det er fortsatt ikke fulgt opp, og som statsråden sa: Det kan ha ganske god effekt på mange kvinner som står i arbeidslivet. Kvinnehelse virker først og fremst å være et kommunikasjonsprosjekt for regjeringen, og ikke et faktisk løft i helsetjenesten. Det er f.eks. vanskelig å forstå at regjeringen utsetter tiltak som kunne ha lindret overgangsplager for mange kvinner og redusert sykefraværet i kvinnedominerte yrker. Spørsmålet er: Er statsråden etter fem budsjetter fornøyd med hva regjeringen har gjort for kvinnehelse så langt?

«Før valget lovet helse- og omsorgsministeren i VG et krafttak for kvinnehelse, med løfter om økt forskning, kortere ventetider for kvinner med endometriose, utvidet kreftscreening og bedre tilbud ved overgangsplager. Mange kvinner opplevde dette som et viktig og lenge etterlengtet løfte om at deres helseutfordringer endelig skulle tas på alvor. Kan statsråden redegjøre for hvilke konkrete tiltak som nå er satt i gang for å oppfylle disse løftene?»

Det kommer til å gå mange år før folk får den hjelpen de trenger nå, på grunn av regjeringens håndtering av dette. Vi har vært villige til å diskutere mange av elementene – vi er åpne for å diskutere en egen BPA-lov og er klar for en dialog – men det at det er en uenighet i en utredning, kan ikke bety at det må utredes på ny. Det betyr at jobben er krevende, men jeg vil tro det er vel så krevende for dem som står uten assistanse nå, og som vil gjøre det i mange flere år. Det trengs ikke flere utvalg for å gi folk frihet til å kunne studere og jobbe; det trengs politisk vilje, det trengs politisk avklaring, og det trengs politisk lederskap. Jeg lurer ennå på om det har skjedd en feil, om statsråden rett og slett har glemt dette her, eller om en har prioritert det ned. Da er det jo også et spørsmål om når det kommer en melding til Stortinget, og når de som venter på en avklaring, kan forvente å få den assistansen de trenger.

Vi er helt enige om at brukerne trenger forutsigbarhet og bedre tjenester i kommunene, men brukerne har ikke god tid. Med all respekt å melde: Det er tre år siden høringsfristen gikk ut, og det er to år siden regjeringen vedtok at det skulle komme en stortingsmelding. Dette er en sak som statsråden helt riktig sier betyr mye for enkeltmennesker, men nå står statsråden her og sier at det tok tre år å finne ut at dette må utredes nærmere. En må ha en utredning på en utredning. Sånn kan en ikke styre et land. Det er å holde dem som trenger dette, for narr, og det er å holde Stortinget for narr. Det er også respektløst overfor brukerne som trenger disse tjenestene, og familiene deres. Da må jeg bare spørre: Har det skjedd en feil? Har statsråden rett og slett glemt, eller har statsråden prioritert dette ned?

«Stortinget har bedt regjeringen om en stortingsmelding om BPA, men denne har latt vente på seg over flere år. Det er langt på overtid for dem som trenger assistanse for å kunne leve fullverdige liv, og det er for mange som venter på avklaringer. Nå har regjeringen valgt å droppe den varslede stortingsmeldingen og i stedet satt ned et ekspertutvalg. Dette er en utsettelse og manglende politisk lederskap. Kan statsråden forklare hvorfor regjeringen velger å «trenere» saken i stedet for å ta et klart og nødvendig ansvar?»

Mange har aldri hørt om VTA og BPA, men for dem det gjelder, betyr det alt. Det handler om retten til å leve et verdig liv, muligheten til å delta i arbeidslivet og å gå på skole – å være en del av samfunnet. I dag snakker jeg for dem som har møtt systemer som har blitt viktigere enn menneskene – for dem som står lengst unna skole, jobb og reell likestilling, og for dem som ikke får assistansen de trenger og dermed heller ikke får brukt ressursene sine. Varig tilrettelagt arbeid, eller VTA, er helt avgjørende for mange med funksjonsnedsettelser. Høyre har fått et enstemmig storting med på å sikre bedre oppfølging av dem som er i VTA, også i ordinært arbeidsliv. Høyre har lenge vært tydelig: Flere må få VTA-plass, og vi må gi bedre støtte. Regjeringen sier de er for inkludering, men handlingene uteblir. De starter prosesser, de tenker og så venter de. Vi ønsker alle å leve et fritt og selvstendig liv, men mange møter barrierer som gjør det vanskelig – og noen ganger umulig – å delta. For Høyre er likestilling for personer med funksjonsnedsettelser helt grunnleggende. Derfor innførte vi brukerstyrt personlig assistanse og rettighetsfestet ordningen. BPA er ikke luksus, det er en frihet. Det gjør det mulig for mennesker å leve eget liv og ikke et liv på institusjon. I 2023 fikk Høyre gjennomslag i behandlingen av folkehelsemeldingen om at regjeringen skulle komme med en stortingsmelding om BPA. Mange har ventet i årevis på klare svar. Årene har gått, ingenting har skjedd. Det gjør at mange fortsatt holdes utenfor. Samfunnet skaper barrierene, men det er Støre-regjeringens manglende handlekraft som rammer mennesker med funksjonsnedsettelser hardest. Stortinget har bedt om politisk oppfølging over flere år. I går sa regjeringen nei. Det kommer ikke noen stortingsmelding om BPA. I stedet kommer det et nytt utvalg – en ny omvei rundt Stortinget og enda flere år med uforutsigbarhet og urett. For mange er BPA helt avgjørende for å være i jobb og skole. Signalet fra Støre-regjeringen er imidlertid tydelig: Dette kan vente. Men det kan ikke vente, for de som står lengst unna, kan ikke fortsette å bli skjøvet bakerst i køen – igjen. BPA må være tilgjengelig der folk bor. Kommunene må få tydelige avklaringer, veiledning og kompetanse. Det trengs politisk lederskap. Mange hadde forventet mer politikk og færre utredninger da Støre-regjeringen fikk fornyet tillit, men de fortsetter i samme spor. Å lede handler om å ta beslutninger. Det gjør ikke Støre-regjeringen. Det er all grunn til at denne salen nå må vise politisk lederskap.

Norge står overfor mange utfordringer, men en av dem kan ikke være at folk vil jobbe. Verdien av at folk er i arbeid, er den største Norge har. Det er for mange veier ut av arbeidslivet, og det er for få veier inn. Mange opplever ikke mestring i skolen og går ut i arbeidslivet uten å kunne lese, skrive eller regne skikkelig. Mange står utenfor arbeidslivet på grunn av helseutfordringer. Liv blir satt på vent mens folk sendes fra helsekø til helsekø. Når en person rammes, rammes hele familien, og utenforskapet vokser. Samfunnet vårt er bygget rundt system, men det er menneskene som rammes når systemene svikter. Derfor mener Høyre det er helt avgjørende å sette enkeltmennesket først. Vi trenger en reform for uføre, for vi må flytte fokus fra paragrafer til arbeid, fra ambisjon til aktivitet, og vi må fremme sammenhengen mellom helse og arbeid. Det må alltid lønne seg å jobbe, og det har en egenverdi at folk får beholde mer av det de tjener. Derfor foreslår vi 1 000 kr i måneden i skattelette. Muligheten til å velge er også en verdi. Derfor vil vi ha private tilbud innen barnehage, skole og omsorg. Vi mener samfunnet blir bedre når det bygges nedenfra og alle får delta, og for Høyre er muligheter for alle det viktigste. Man skal kunne stole på at vi bygger et samfunn som stiller opp når man trenger det, et samfunn som er mye for dem som trenger det mest, og litt mindre for oss andre, et samfunn der barn lærer å lese, skrive og regne med dyktige lærere og et sterkt faglig lag rundt dem, et samfunn der folk får helsehjelp når de trenger det, uavhengig av hvem som leverer tjenesten, og et samfunn som legger til rette for verdiskaping. Norge har store muligheter, men også langsiktige utfordringer. Det krever trygg styring og evne til å prioritere. Valget har gitt en tuttifrutti-koalisjon uten felles plattform, der budsjettet må kjøre slalåm mellom særinteresser. Støres løfter om trygg styring kan føre til stillstand og økt uforutsigbarhet. Et godt samfunn bygges nedenfra, gjennom muligheter til å skape mer sammen. Derfor trenger vi lavere skatter, forutsigbare rammer og konkurransedyktige vilkår for næringslivet. Vi må sikre at kommunene rustes for de demografiske endringene. Høyre mener at skattepengene skal gå til å løse velferdsstatens kjerneoppgaver, at oljefondet skal brukes til utdanning, forskning, infrastruktur og skattelettelser, og at politikere må prioritere – ellers er det vanlige folk som betaler regningen. Framtiden sikres ikke med store løfter, men med tydelige prioriteringer og ansvarlig styring. Høyre lover ikke alt, men vi holder det vi lover, og vi vil gjøre jobben som trengs for å sikre framtiden, for å forandre, for å bevare.