OverStortinget

Regjeringen satte mange mål for Norge som Rødt er helt enig i – å få flere folk i jobb, mindre skjerm på skolen, bygge flere boliger, små forskjeller og sterke fellesskap. Det er vel og bra, men det er forskjell på en ønskeliste og en gjøreliste. Spesielt i jobben med å få ned forskjellene, trengs det handlekraft, for det er sterke økonomiske drivkrefter som drar i feil retning. Mange av krisene vi har sett de siste årene, har økt forskjellene, fordi krisen aldri rammer likt. Noen tjener til og med på det. Slik var det under koronapandemien, og slik har det vært med den høye prisveksten de siste årene. Derfor kommer man ikke så langt ved å slå fast at man ønsker seg små forskjeller og sterke fellesskap uten å si noe om hvordan det skal gjøres. Men frykt ikke, en mindretallsregjering trenger ikke å gjøre jobben helt alene, så Rødt har sett på dette som en slags fyll ut-oppgave og kommer her med seks konkrete tiltak for å få ned forskjellene i Norge. Nummer én er å øke velferdsstatens minsteytelser, for selv om arbeid til alle er jobb nummer én, er det alltid noen som verken kan, skal eller bør jobbe. For mange av dem går rett og slett ikke hverdagsøkonomien opp lenger. Det er ikke så vanskelig å forstå når de laveste ytelsene ligger på i overkant av 200 000 kr. Vi som sitter på Stortinget, kommer til å ha større inntekt fram til påske enn mange minstepensjonister og uføre skal ha i hele år. Når vi alle vet hva det koster for mat i butikken, er det ikke rart at det ikke går opp. Forskjellene har blitt mer dramatiske de siste årene, for det er nettopp prisene på mat, bolig og strøm som har økt aller mest. Da holder det ikke å si at vi regulerer ytelsene med samme prosenttall som andre ting, for 4 pst. av 200 000 kr er 8 000 kr mer i ytelser, mens for våre 1,2 mill. kr utgjør de samme 4 pst. 48 000 kr. Man får ganske mye mer mat på butikken for 48 000 kr enn for 8 000 kr. Derfor trengs det et særskilt løft for de laveste ytelsene og en forpliktende plan – en gjøreliste – for å komme i mål. Nummer to: Vi må kutte i regningsbunken for folk flest. Her gjorde vi noen gode skritt i budsjettforliket rett før jul. For første gang fryser vi egenandelstaket på helsetjenester. Det betyr et reelt kutt, og vi har blitt enige om alle puslespillbrikkene i den store reformen vi trenger, som tar tak i den kanskje største ubetalte regningen for mange, nemlig tannlegeregningen. Nå er ikke det bare Rødts prosjekt lenger, det er noe alle fem partiene er enige om, så jeg vil invitere regjeringen til å ta det med i sin plan for Norge ved neste rullering. Nummer tre: Vi må bli ferdige med storrengjøringen i arbeidslivet. For at arbeidsfolk skal sitte igjen med mer av de verdiene som de skaper, må de ha mer makt for å stå på kravene. Under Solberg-regjeringen ble arbeidsmiljøloven svekket på flere områder. Heldigvis er mye av det rettet opp igjen, men det er fortsatt smuss i krokene, både i regelverket og ikke minst i å sikre at det faktisk følges. Derfor må vi stramme inn på bruken av gjennomsnittsberegning av arbeidstid, vi må få slutt på utnytting av folk i bemanningsbransjen, vi må styrke retten til faste ansettelser og gjøre mer mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Nummer fire: Vi må styrke velferden i kommunene. Å styrke hverdagsvelferden, var en av Rødts viktigste prioriteringer i budsjettforhandlingene, og sammen med de andre partiene fikk vi til en del. Men krisen er langt fra avblåst, og er en av de største truslene mot det som statsministeren helt riktig sier er den viktige tryggheten vår. Med offentlig velferd trenger kommunene større rammer. Nummer fem: Vi må ta et oppgjør med dagligvarebransjen. I 2025 tror jeg regjeringen satte rekord i antall alvorsprater med dagligvarekjedene. Jeg håper de fikk streng beskjed om å slutte med krympflasjon, slutte med luretilbud, slutte med priskrig og slutte med lysskye prissamarbeid. Jeg betviler ikke at næringsminister Myrseth er en streng dame, men vi er nødt til å gå fra kjefting til handling i 2026. Her lover jeg at Rødt skal bidra konstruktivt med gjennomførbare tiltak som kan bryte ned den makten som jeg tror vi alle er enige om at er samlet på altfor få hender. Dagligvarebransjen øker forskjellene – folk med dårlig råd får høye priser, og det er de rikeste familiene som sitter igjen med gevinsten. Sist, men ikke minst må vi tette skattehull. I disse dager sendes skattekortet ut, og det er dessverre slik at barnehagelærere og bussjåfører betaler en større andel av inntekten sin i skatt enn de 1 pst. rikeste. Det skyldes i mange tilfeller utilsiktede skattetilpasninger. I den skattekommisjonen som skal i gang med arbeid nå, er en del av mandatet å se på nettopp slike virkninger som gjør at det faktiske skattenivået der ute, er lavere enn det vi her på Stortinget har satt. Den delen av mandatet må selvsagt tas på alvor.