OverStortinget

Vi har en syk måte å bygge sykehus på i dette landet. Vanligvis når staten skal bygge noe, f.eks. når det bygges et regjeringskvartal borti gata her til 60 mrd. kr, vedtar vi i denne salen hva vi vil ha bygd, og så bygger vi til det er bygd ferdig. Men når vi bygger sykehus, bygger vi på en helt annen måte, fordi vi har en foretaksmodell i Sykehus-Norge som er lagt opp litt på samme måte slik som barna mine leker hjemme – vi leker butikk med det som skal være vår viktigste velferdstjeneste. Det er ikke politikerne her inne som har ansvar for å bygge sykehus. Det er det de ikke-folkevalgte styrene i de såkalte helseforetakene som har. I stedet for at vi bevilger pengene her, fullfinansierer det nye sykehuset over statsbudsjettet, ja, så blir helseforetakene selv nødt til å finne penger til å bygge sykehus. De tar de pengene fra driften av sykehusene, og de må ta opp store lån fra staten for å få bygd ferdig. Det er staten i Norge som eier sykehusene. Det er staten i Norge som har helseforetakene. Likevel har vi altså laget et system der statens egne helseforetak må låne penger til renter – av den samme staten som eier sykehusene – for å bygge nytt sykehus. Det går bare ut over én ting, og det er sykehusøkonomien. Nå ser vi et skrekkens eksempel på dette systemet i min hjemby, Stavanger, der kronprinsen neste uke kommer for å åpne nye Stavanger universitetssykehus. Men er det et helt sykehus han skal åpne? Nei, det er et halvt sykehus han skal åpne, for helseforetaket har ikke hatt råd til å bygge ferdig et helt sykehus. Faktisk vet ikke helseforetaket engang når de få råd til å bygge ferdig et helt sykehus, og det er fordi de ikke har hatt råd til å låne mer penger fra staten, sin eier, for å bygge sykehuset ferdig. Sykehuset som kronprinsen skal åpne, er altså ikke stort nok. Allerede fra man flytter inn, er sykehuset, som er moderne og flott på mange måter, for lite. Det kommer rapport på rapport fra ansatte om at pasienter allerede ligger på gangen, og flere avdelinger får færre sengeplasser enn på det gamle sykehuset. Hvorfor er det bygd så lite? Jo, fordi helseforetakene ikke har hatt råd til å bygge det større, fordi de har måttet låne penger til renter – fra den samme staten som eier sykehuset – for å bygge nytt sykehus. I år skal altså sykehuset i Stavanger betale nesten en halv milliard kroner i renter og 200 mill. kr i avdrag – til staten. Sykehuset i Stavanger skal betale en halv milliard kroner i renter og 200 mill. kr i avdrag til den norske staten, som også eier sykehuset. De pengene går da fra driftsbudsjettene. Hva er driftsbudsjettet på et sykehus? Det høres teknisk ut. Jo, det er personalet, det er ikke noe annet – det er portørene, hjelpepleierne, helsefagarbeiderne, sykepleierne, legene. Derfor er det nå innført ansettelsesstopp ved Stavanger universitetssykehus. Det er en krise for helsetilbudet i hele Rogaland: en ansettelsesstopp på et sykehus – og det altså i en stat som ikke mangler penger. Min yngste datter er født på gamle Stavanger universitetssykehus. Min mor døde på gamle Stavanger universitetssykehus. Jeg har blitt lappet sammen, både når jeg har brukket bein og når jeg har brukket skuldre, og jeg har til og med fått rettet opp neseveggen – en ekte «nose job» – på Stavanger universitetssykehus. Uansett hva som har skjedd med meg og mine, har Stavanger universitetssykehus vært der for meg, som det har vært for alle i Rogaland. Men nå er det vår tur til å være der for sykehuset. Det innebærer altså at vi må få fortgang i å skille investeringer og drift i Sykehus-Norge. Det er et flertall i denne salen som vil det. Vi kan ikke lenger drive sykehus som butikk og bygge sykehus med lånefinansiering. Vi er nødt til å begynne å drive sykehus som det det er, nemlig vår aller viktigste velferdstjeneste.