I dag tar Stortinget et lite, men viktig steg mot rettferdighet for ofrene etter Nav-skandalen. Nav-skandalen er norgeshistoriens mest omfattende justismord. Tusenvis av syke, uføre og trygdede mennesker ble fratatt stønader de hadde krav på, nærmere hundre ble dømt i rettsvesenet, og mange titalls måtte sone i fengsel, til tross for at de ikke hadde gjort noe galt. Den som brøt loven, var ikke de syke. Det var det staten selv som gjorde. Da denne saken sprakk, var løftene at nå skulle alle steiner snus. Anniken Hauglie, som var statsråd for Høyre i regjeringen Solberg og arbeidsminister da skandalen ble oppdaget, lovte på tro og ære at her skulle ingenting være hemmelig. Det var rett og slett ikke sant. Den rapporten som vi nå endelig får vedtatt at skal legges fram, både for Stortinget og for regjeringens klagenemnd, har blitt holdt hemmelig for oss i mange år. Det denne rapporten kanskje kan bidra til å kaste lys over, er hva staten egentlig visste om feilene den gjorde, og i hvor stor grad staten var klar at den brøt med de reglene den selv hadde vedtatt. Dette er avgjørende for erstatningsmulighetene til mange av ofrene etter skandalen, eller kan i hvert fall potensielt være det. Rapporten har ikke bare blitt holdt hemmelig for pressen, for offentligheten, for internett og for Jodel. Den har blitt holdt hemmelig for Stortinget, og den har blitt holdt hemmelig for regjeringens egen klagenemnd, oppnevnt av regjeringen for å behandle Nav-ofrenes klager. Selv er klagenemnden helt tydelig – uansett hva representantene fra Arbeiderpartiet og Høyre måtte mene om rapportens relevans, for øvrig uten å ha sett den. Klagenemnden mener at de vil se den rapporten, og at den er relevant for at de skal gjøre oppdraget sitt. Det er klagenemndens egen mening. Da er det helt merkverdig at regjeringen skal sette seg på bakbeina, med Høyre på lag, og gå imot å gi rapporten til dem som skal rydde opp i denne skandalen. Som jeg sa: Dette er norgeshistoriens mest omfattende justismord. Det beviste for veldig mange trygdede i dette landet at de i praksis ikke hadde rettsvern. At man heller ikke klarer å rydde opp og vise åpenhet i opprydningen når staten har gjort så grove feil, blir bare nok en straff for de ofrene som allerede har lidd nok på grunn av Nav-skandalen. Derfor er det så bra at et flertall her vedtar at denne rapporten nå endelig skal komme fram i lyset.

Det sies ofte i Norge at vi har en veldig sjenerøs sykelønnsordning. Jeg vet ikke om jeg er enig i det. Jeg vet ikke om jeg tenker at det er sjenerøst at folk har full lønn under sykdom. Jeg tenker at det er en helt naturlig rettighet å ha i en velferdsstat, at du ikke skal straffes økonomisk når du blir syk. Jeg vil også gjerne minne om hvem det er som betaler for sykelønnsordningen: Det er de som bruker den, det er innbyggerne og arbeidsfolkene i dette landet. Det er et stort, overveldende flertall, både på Stortinget, i alle valg og i befolkningen for øvrig, som vil ha sykelønnsordningen. Da er det rart å tenke at det er en slags gave som skjenkes til folk, når de får denne sjenerøse sykelønnsordningen. Det er tvert imot en forsikringsordning som det store flertallet i Norge har vært enige om å ha. Denne ordningen er jo ikke like god for alle. Tvert imot er det fortsatt store klasseforskjeller i sykelønnsordningen. Noen av oss kan regne med en del ting som andre ikke kan regne med. Vi kan f.eks. regne med å få forskutterte sykepenger. Vi har ingen problemer med å ta hjemmekontor mange dager hvis vi er dårlig. Når vi sitter her på Stortinget, f.eks., har vi ikke de samme kravene til å være friske når vi går på jobb, som de har i barnehagene. På Stortinget er vi faktisk så sjenerøse med oss selv at vi har vedtatt at vi i motsetning til alle andre i Norge har fire år med sykelønnsordning. Det eneste sykelønnskuttet Rødt har foreslått her inne, handler om det, og det ble merkelig nok nedstemt, bl.a. av de samme høyrepartiene som ellers er så ivrige etter å kutte i sykelønnsordningen, for da var det deres egen sykelønn det var snakk om. Det er dette bestridelser handler om. Hvis du går rundt i det middelklassearbeidslivet som iallfall jeg stort sett har jobbet i, og snakker om bestridelse av sykemeldinger, vil jo folk tro du er sprø. De vil aldri ha hørt om noe lignende, at noen skal bestride ikke en egenmelding, men en sykemelding som du har fått fra legen. Sjefen din, som ikke er lege, skal kunne si: Ikke bare stoler jeg ikke på deg, som jobber for meg, jeg stoler heller ikke på legen din. Sjefen har null innsyn i dine legejournaler og i hva du har snakket med legen om. Det er det full taushetsplikt om. Sjefen har likevel så lav tillit til deg at han kan bestride disse sykemeldingene. Økningen av sånne bestridelser foregår der alle andre problemer i arbeidslivet er, der organisasjonsgraden er lav og folk har slitsomme, ofte lavtlønnede jobber. Derfor er vi så glade for at vi har fått Arbeiderpartiet, SV og flere partier med oss i dag på at vi skal gå inn i dette med bestridelser og sørge for at ikke arbeidsgivere skal ha mulighet til å misbruke bestridelser for å straffe sine ansatte hvis de er brysomme, når de blir syke.

Mens de fleste av oss kan være trygge på at arbeidsgiver forskutterer sykepenger når vi blir syke, også utover de første 16 dagene, er virkeligheten en helt annen for mange av dem som er i de nederste delene i arbeidslivet. Hvem som skal forskuttere disse pengene og bære den risikoen, pågår det akkurat nå en streik om rett utenfor her. Det skal statsråden selvfølgelig slippe å ta stilling til. Det interessante spørsmålet er hvorfor staten ikke forskutterer de pengene. Hva er det som er årsaken til at Nav ikke forskutterer sykepenger? Staten har jo ingen økonomiske likviditetsproblemer med å forskuttere sykepenger, og det er også statens ansvar at det tar så lang tid å få behandlet søknader om sykepenger. Så hva er årsaken til at man ikke har et system der staten forskutterer sykepenger til folk som blir syke?

Jeg forstår statsrådens skepsis mot å peke ut noen bedrifter som verstinger, eller å rangere bedrifter på den ene eller andre måten, men realiteten her er jo at det er én type bedrifter som ser ut til å legge beslag på en helt ualminnelig stor andel av den norske kraftproduksjonen, og som egentlig konkurrere ut nesten alt annet. Det er selvfølgelig veldig tvilsomt om alle disse datasentrene som er meldt inn, blir realisert, men skulle de bli i nærheten av å bli realisert, vil jo det slå beina under både tekstilfabrikker og fiskeriforedling og det aller meste, enten de har datasenter i seg eller ikke. Så enten man liker eller ikke like datasentre – holdt jeg på å si – og uten at man må gå inn i den diskusjonen: Er ikke statsråden bekymret for at bare én type næring, med den utviklingen man har nå, rett og slett vokser så eksponentielt at det utkonkurrerer nesten all annen type kraftkrevende næringsliv enn det vi har?

Er statsråden enig i at det, i alle fall i teorien, finnes et slags metningspunkt for hvor mange datasentre det er fornuftig å ha i Norge? Kraft er jo, uansett hvordan en bygger ut kraftbalansen, en begrenset ressurs. Det vil alltid være knapphet på kraft, knapphet på alle ressurser i samfunnet, og når f.eks. industrien nå advarer mot at datasentre legger beslag på en for stor andel av kraften allerede, ser man jo noen av disse problemene i praksis. Men finnes det noe stoppunkt – i alle fall i teorien – for hvor mange datasentre man kan anlegge, eller kan den næringen, slik statsråden ser det, bare vokse eksponentielt inn i himmelen uten at det får noen negative konsekvenser for landet?

La meg begynne med å oppklare en misforståelse som ser ut til å være kronisk hos dem som er motstandere av å regulere datasenternæringen: Dette er ikke en debatt for eller mot datasentre. Alle, til og med Rødt, forstår at man må ha datasentre. Spørsmålet er: Hvor mange datasentre skal man ha, og hva skal man bruke datasentrene til? Det vi er vitne til nå i Norge, er en datasentergalopp uten like, som hvis den får fortsette ukontrollert, vil innebære at datasenternæringen vil true både kraftkrevende industri og det aller meste av norsk næringsliv, i tillegg til å sette et voldsomt press på norsk natur gjennom nye, store vindkraftutbygginger.

Det er ikke vanskelig å forstå at det er tøft for folk å få oppjustert verdien på boligen sin fra ett år til et annet eller f.eks. å få en økt skatteregning, og at det er noe som er upopulært. I enkelte tilfeller er det jo store skatteøkninger det er snakk om, så at folk blir misfornøyde med det, er ikke noe å lure på. Det som er litt selsomt med å følge denne debatten, er jo at de gruppene som blir rammet av disse skatteøkningene, ser ut til å vekke en helt annen type omsorg, forkjærlighet og kampvilje hos den politiske høyresiden enn nær sagt noen annen gruppe her i landet. Det finnes ingen annen sak som kan få høyresiden her i landet til å gå i fakkeltog enn hvis det handler om folks formue. Man får ikke meg til å gå med på at det er en ulempe å bo i et dyrt, nedbetalt hus. Uansett hvordan man snur og vender på det, er det en fordel å bo i et dyrt, verdifullt og nedbetalt hus, og et hus, selv om man bor i det, er en del av ens formuesverdi. Vi mange rabatter på boliger i skattleggingen vår kontra andre formuer, men det er ikke sånn at hus ikke er formue. Representanten Asheim sa at noen mennesker blir stemplet som rike. Det er altså ikke sånn at skattevesenet i går inn og stempler folk i pannen: rik, fattig, rik, fattig, rik, fattig. De ser på formuesverdien, og hvis formuesverdien kommer over et visst nivå, betaler man formuesskatt. Det gjør også alle andre med formue. Sånn er reglene, og sånn er det også i denne saken. Det ble forsøkt å så tvil om de rød-grønne partiene skal klare å løse dette. Det er i alle fall ikke noe viktig for Rødt å beholde denne endringen. Det kom et voldsomt omslag over natten, og det er mange gode grunner til å gå tilbake på det. Men det som er viktig for Rødt, er et mer rettferdig skattesystem der de med høye inntekter og stor formue betaler mer i skatt, sånn at vi kan kutte skattene til de pensjonistene som ikke nådde fram i denne debatten, nemlig alle de minstepensjonistene i Norge som ikke eier bolig til 30 mill. kr som er nedbetalt. Hvor ble det av dem oppi dette? Det er jo dem vi i Rødt er opptatt av å prioritere i neste omgang. Det er selvfølgelig ikke noe problem å gjøre om på dette, men da må man finne andre politiske grep som sikrer fordelingen i skattesystemet, sånn at vi sikrer at de som har mye, betaler skikkelig skatt, og at de som har lite, kan betale mindre skatt enn de gjør i dag.

Dette er en sak som jeg tror det er vanskelig både for vanlige folk og vanlige folkevalgte å skjønne seg på, men den er ikke mindre viktig av den grunn – tvert imot er den helt avgjørende for økonomien til veldig mange pensjonister i Norge. Når det gjelder fripoliser, altså ytelsesbaserte pensjonsordninger, har problemet over tid vært at pensjonistene har fått altfor dårlig avkastning på sine fripoliser. Resultatet er at de har fått dårligere kjøpekraft og svekkede levekår. En sentral del av dette handler om måten selskapene bygger opp såkalte bufferfond på, som egentlig er ment å sikre pensjonsutbetalingene, men som skjer på en sånn måte at det ikke kommer pensjonistene til gode. Akkurat denne problembeskrivelsen synes det å råde bred enighet om, og det er derfor man har kommet med disse endringene. Spørsmålet er om de forslagene som ligger på bordet fra regjeringen, er tilstrekkelige til løse problemene, og da mener både Pensjonistforbundet og LO at det er de ikke. De etterlyser i tråd med det som har kommet fram i Fafo-rapporten som ble nevnt her tidligere av representanten Hammer, flere og mer inngripende og omfattende tiltak, og at man ser mer grunnleggende på hvordan dette systemet er organisert. Det støtter også vi i Rødt, i likhet med flere andre parti. En viktig endring som i våre øyne ikke er til det bedre, er ordningen med lånt egenkapital. Finanstilsynet er svært skeptisk til denne ordningen. De mener at den binder folk til pensjonsavtalene sine, at den låser dem til avtalene. De mener at det overfører risiko fra selskap til kunde, og de sier at det vil bety en faktisk reduksjon av kundenes rettigheter sammenlignet med dagens regler. Det sier seg selv at vi ikke ønsker det. Grunnlaget for hele denne veldig kompliserte diskusjonen er pensjonsreformen og en individualisering av ansvaret for egen alderdom, der man har gått bort fra mer rettighetsbaserte pensjonsordninger og over til i økende grad individuelle spareordninger av forskjellige slag. Det har skapt en jungel av kompliserte regler, det har fratatt folk en stor del av pensjonene sine, og det har skapt økte forskjeller blant pensjonister. Vi er jo interessert i å diskutere pensjon, både fripoliser og andre ting, og det har vi gjort her flere ganger, men vårt utgangspunkt er, for å parafrasere Cato den eldre: Ceterum censeo pensjonsreformen esse delendam – som jeg tror skal bety: For øvrig mener jeg at pensjonsreformen bør ødelegges.

Det er en del påstander i løpet av debatten som man er nødt til å svare ut. Jeg skal begynne med representanten Almeland, fra Venstre, som har fått det for seg at Rødt er mot klimatiltak fordi man er kritisk til Nysnø. Realiteten er at vi er kritisk til Nysnø fordi vi mener at det ikke er god klimapolitikk. Det er jo ikke sånn at enten er man enig med Venstre i alt, eller så er man mot klimatiltak. Realiteten er at vi er uenige – alle sammen – om hva god klimapolitikk er. Hvis det var sånn at Nysnø var et klimatiltak, ville Rødt bevilget mer penger til Nysnø, fordi vi er mer for klimatiltak, men det er jo ikke sånn det er. Vi må se på hvordan Nysnø fungerer. Så er vi uenige om hvordan det fungerer, men vi mener altså at det fungerer dårlig. Videre sier representanten Almeland at han er bekymret for at Rødt i stadig flere saker finner sammen med FrP. Jo, men hei sann – representanten Almeland kommer jo fra partiet Venstre, som har sittet i regjering med FrP, og som for mindre enn et halvår siden gjerne kunne åpne for Sylvi Listhaug som statsminister i Norge. Men nå har de plutselig fått et akutt anfall av allergi mot FrP, som de pleier å ha stort sett alle de gangene de ikke går med på å styre både kommuner, fylker og for så vidt landet sammen med Fremskrittspartiet. Representanten Pollestad har funnet seg noen budsjettmessige spissfindigheter som han vil briljere med, om noe over og under streken og det ene med det andre. For det første svarte statsråden, hvis representanten hørte etter, at 35 pst. av midlene i Nysnø er over streken. Men når det er sagt, er det jo ingen som lar seg imponere over disse spissfindighetene. Realiteten er at alle skjønner at det er en politisk og økonomisk prioritering at Nysnø finnes. Det må de som er for Nysnø, være stolte av. Det er jo ikke sånn at pengene kommer fra intet – de er jo prioritert. Man har bygd opp et miljø, man har investert i Nysnø, man har brukt penger på forvaltningskostnader i Nysnø. Så kan man mene at pengene har blitt brukt bra, eller man kan mene at de har blitt brukt dårlig – vi mener som sagt at de har blitt brukt dårlig. Men å late som om de ressursene i samfunnet ikke kan brukes annerledes, at de bare forsvinner ut i et slags stort, tomt intet i verdensrommet – den må man lenger ut på landet med. Jeg vil bare gjenta noe som representanten Nilsen var inne på, nemlig at det er bare en femtedel av pengene i Nysnø som har funnet veien inn i et selskap. Halvparten står jo i ordinære pengemarkedsfond, ikke engang i grønne fond. Dette er jo et pengemarked som vi alle sammen kan velge i nettbanken, så hvorfor man er nødt til å bygge opp 20 arbeidsplasser i Stavanger for å få plassert de pengene, er for meg ganske uklart. Jeg er fra Stavanger, som den første på denne talerstolen i dag, og jeg tror jeg har mange i Stavanger med meg når jeg sier at vi skal nok klare å holde den byen flytende uten de 20 arbeidsplassene i Nysnø.

Jeg har med en aldri så liten quiz, og det er: Hvilket parti er det egentlig som står bak disse setningene: De tre dominerende dagligvarekjedene kontrollerer 95 pst. av butikkene, har fullintegrert grossist- og distribusjonstjenester, og tar i stadig økende grad kontroll over leverandørleddet. Integrasjonen gir mindre åpenhet, dårligere konkurranse og gjør det vanskeligere for nye aktører å komme inn i markedet. Og de fortsetter: Manglende tilgang til grossisttjenester på like konkurransevilkår har blitt pekt på flere ganger som en av de viktigste etableringsbarrierene i dagligvaremarkedet. Man skulle jo tro at dette var skrevet av Rødt, eller av SV, MDG eller Senterpartiet, eller et av de andre partiene som i alle fall prøver å foreslå noe her i dag, men dette er altså ført i pennen av Fremskrittspartiet. Det er en problembeskrivelse her som forteller om en tilnærmet monopolsituasjon i det norske dagligvaremarkedet, om store etableringshindringer, dårligere konkurranse, mindre åpenhet, og likevel er det altså ikke et en eneste forslag fra Fremskrittspartiet i denne saken om å gjøre noe med dette. Det fremmes til sammen 16 forslag her. Jeg skjønner at noen av dem er radikale. Jeg hadde aldri håpet å få med Fremskrittspartiet på å utrede offentlige alternativer til dagligvarebutikker, som de nå er i ferd med å få i New York, men noen av forslagene er ganske moderate, som å styrke Konkurransetilsynet, men heller ikke det kan man være med på. Og ikke bare kan man ikke være med på noe noen andre foreslår – man har heller ikke et eneste eget forslag. Min partikollega representanten Jørgensen viste til forrige gang Rødt fremmet forslag om dette. I den saken var det 43 forslag til behandling, og det eneste Fremskrittspartiet den gangen kunne støtte, var at man skulle ha en kartlegging. Det har blitt gjort mye gjøn med regjeringens behov for «å følge situasjonen nøye» de siste årene, men FrP har jo et voldsomt behov for å følge situasjonen nøye i dagligvaremarkedet uten å gjøre noe som helst, der man følger en klassisk se-men-ikke-røre-metode. Det aller merkeligste er at dette er et parti som – sammen med Høyre – tilsynelatende er tilhenger av fri markedsøkonomi og konkurranse, men som altså motsetter seg hvert eneste forsøk på å styrke konkurransen i dagligvaremarkedet, på å etablere det de selv mener er en problematisk maktkonsentrasjon i dagligvaremarkedet. Man motsetter seg altså alle forsøk på å gjøre noe med det. I mine øyne viser det at de store dagligvarekjedene ikke bare har markedsmakt; de har også betydelig politisk makt. Og det er den politiske makten og det at disse partiene holder sin hånd over de store dagligvarekjedene, her i salen, som gjør at norske forbrukere må betale mer for maten, og at alle andre i den verdikjeden blir avspist med en dårlig deal.

Statsråden har rett i at det i og for seg ikke regjeringens feil at prisene på mat øker, men det er i alle fall regjeringens ansvar å sørge for at de store dagligvarekjedene ikke utnytter prisøkningen internasjonalt til å skvise kunder og andre deler av verdikjeden for dagligvare enda mer enn de egentlig er nødt til når det er prisøkninger. Regjeringen advarer mot å forhaste seg og snakker om at det ikke skal være noe kvikkfiks. Altså, her sitter man i regjering på femte året, så det begynner å gå ganske sakte med denne ikke forhastings-strategien. Spørsmålet vi i Rødt stiller oss, er hvorfor ikke regjeringen nå har lært nok om den voldsomme markedsmakten, særlig i grossistleddet, til å gå inn på noen av de tiltakene som vil kreve åpenhet for alle leverandører i grossistleddene til de store dagligvarekjedene.

De siste fem årene har prisene på mat i Norge steget med 30 pst., langt mer enn prisene på andre ting. Nylig kom det tall fra SSB som viser at det særlig er prisene på den billigste maten som har økt aller mest. Det vil jo si at dette rammer dobbelt usosialt, det rammer egentlig trippelt usosialt. Jo dårligere råd du har, desto mer av pengene dine bruker du på mat. Dette er resultatet av et marked hvor tre store aktører nærmest er enerådende og skviser ikke bare kunder og bønder, men egentlig alle andre som jobber i hele verdikjeden også, fra produsenter til egne ansatte. Disse siste fem årene vi snakker om, der matprisene har steget så voldsomt, er det Arbeiderpartiet som har sittet med regjeringsmakten. Mitt spørsmål til å begynne med er derfor ganske åpent: Hvordan synes statsråden selv det går med kampen for å få ned matvareprisene?

Det har ingen hensikt å ha en rik stat hvis man samtidig ender med et fattig folk. Derfor er Rødt glade for at stortingsflertallet i dag kutter i drivstoffavgiftene på en måte som reduserer pumpeprisene for vanlige folk og bedrifter. Vi har i dag pumpepriser opp mot 30 kr literen i Norge. Det er priser som rammer skjevt, som rammer usosialt, og som framfor alt rammer dem som bor utenfor de største byene. Den høyeste elbilandelen her i landet er i Bærum kommune. Den laveste elbilandelen her i landet er i Mehamn kommune. Går man inn og ser på hvilke inntektsgrupper der elbilandelen er høyest, vil man se at jo høyere inntektene er, jo flere elbiler har folk, og jo lavere inntektene er, jo flere eldre bensinbiler har folk. Det betyr at når man får denne typen pumpepriser, slår det direkte inn i økonomien til veldig mange med vanlige og lave inntekter. Ikke bare det: Pumpeprisene er jo lette å se, man ser dem når man kjører forbi bensinstasjonene eller når man står og fyller bensin. Saken er at disse bensinprisene forplanter seg også til prisene på alle andre varer, slik at til og med folk som ikke kjører bil, men har dårlig inntekt, vil merke disse drivstoffprisene når de skal gå i butikken og handle framover, for prisene også på matvarene vil stige som følge av disse energikostnadene. I Rødt legger vi fram forslag i dag der vi vil instruere regjeringen til å gjøre kutt i drivstoffavgiftene. Vi hadde vært klare til å gjøre det i går, vi er klare til å gjøre det i dag, og vi ville ha vært klare til å gjøre det i morgen også. Det er på en måte absurd å tenke på at ingen av klimapartiene her inne noensinne har foreslått en pumpepris på 30 kr. Det ligger ikke inne i ett eneste alternativt budsjett fra verken Rødt, SV, Venstre, MDG eller noen at man skal ha pumpepriser på 30 kr. Det har man jo aldri villet foreslå. Da kunne man ha foreslått i sine alternative budsjetter at man skrur opp avgiftene med 10 kr, og så blir det en pris på 30 kr. Resultatet er at dagens pumpepris er mye høyere enn noen fra klimabevegelsen noensinne har foreslått at den skal være. Da er det bare naturlig at man går inn og kutter de avgiftene som staten henter inn, for å redusere prisen der man klarer det. Som mange har fått med seg, er det ikke Rødts forslag som får flertall i dag, det er et forslag fra Høyre og flere forslag fra Senterpartiet. Vi er likevel glade for at det blir et flertall her inne som handler, og som gjør noe for å bedre økonomien til folk. Aller helst skulle vi jo ha sett at vi fem budsjettpartier som er sammen om å lage både statsbudsjett og revidert budsjett her i landet, kom til en enighet. Det hadde vært det ryddigste, ikke fordi det er så viktig hvem som foreslår hva, eller om det er det eller det partiet som har en god idé, men fordi det uansett er vi fem partier som er nødt til å plukke opp den regningen når man skal lage revidert budsjett senere, og finne ut hvordan man skal skaffe inndekning for dette. Det var likevel ikke mulig, og det tror jeg ikke minst regjeringen må ta sin del av ansvaret for: at man ikke har vært tidlig nok på ballen, enten med denne typen tiltak eller med alternative tiltak, som ville ha bidratt til å bedre privatøkonomien til folk. Da er det viktig for meg å understreke én ting til: Dyrtiden tar ikke slutt i dag på grunn av disse vedtakene. Tvert imot tyder verdenssituasjonen, energiprisene og prisnivået generelt – ikke minst rentenyheten som kom i dag fra Norges Bank – på at vi bare er ved begynnelsen av en periode der veldig mange folk med vanlige og lave inntekter vil slite med å få endene til å møtes. I dag leverer vi en ordentlig håndsrekning til bilistene, til anleggsbransjen, til landbruket, til fiskeriet osv. Samtidig finnes det også grupper som har behov for andre tiltak, grupper som har dårlig råd, men ikke kjører så mye bil. Det gjelder mange pensjonister, uføre osv. De gruppene må vi også komme tilbake og hjelpe med egne tiltak i form av skatte- og avgiftskutt, økte minsteytelser eller engangsutbetalinger. Vårt håp er at de fem partiene som skal lage revidert budsjett og statsbudsjettene framover, nå kommer seg opp på hesten og bygger ut disse tiltakene slik at vi gjør privatøkonomien til folk en tjeneste, og bidrar til at folk kommer seg gjennom den dyrtiden vi nå får. Jeg tar opp Rødts forslag.

Jeg vil takke statsråden for svaret og den andre statsråden for utmerket innsats som sufflør på første rad. Det er nettopp denne markedstenkningen som vi mener er dyr og dårlig – altså det at man er nødt til å sette en pris på velferdsoppgaver for å skape en markedslignende situasjon når alle pengene i systemet i realiteten er offentlige, og alle de store avgjørelsene i realiteten tas av folkevalgte organer. Dette er jo lovfestede plikter sykehusene har: å hjelpe folk, å behandle folk. Det er ikke sånn at de kan velge å avvise kundene i døra, eller at de kan velge å ikke ta den operasjonen dersom kunden ikke har god nok betalingsevne. Sånn er det selvfølgelig ikke i det norske helsevesenet. Der har man gjennom demokratiske valg rettigheter til å få behandling. Det er derfor jeg synes det er underlig at man bruker så mye tid og krefter på å konstruere nettopp disse markedslignende systemene som etter hvert har vist seg å bli veldig byråkratiserende. Spørsmålet mitt til statsråden blir nok i gang: Ser ikke statsråden at denne måten å styre offentlig sektor på, etter markedsprinsipper, ikke har noe for seg?

Kritikken av helseforetaksmodellen handler ikke om at staten har tatt over styringen av sykehusene. Det handler om måten staten tok over styringen av sykehusene på, og gjorde dem til egne foretak styrt etter bedriftsøkonomiske prinsipper, noe som har innebåret at man har konstruert markedsmekanismer der hvor det egentlig ikke er noe marked i det hele tatt. En klok mann – i hvert fall tidvis klok, han var av og til også litt uklok – og en person statsråden er godt kjent med, Tormod Hermansen, som er en annen av arkitektene bak mange av disse New Public Management-reformene, sa i et intervju for noen år siden: «Når man forsøker å lage markeder der det ikke er grunnlag for det, fungerer dette dårlig. Da blir det både ekstrakostnader og mer byråkrati. Innen helsesektoren ser vi at disse markedstilpasningene fungerer dårlig. Vi bør tenke forfra igjen og avvikle helseforetakene, (…).» Er statsråden enig med Tormod Hermansen i det?

Jeg takker for svaret. Jeg er glad for å høre at statsråden ikke er tilhenger av New Public Management, men for å bli litt konkret, er jo den største New Public Management-reformen vi egentlig har hatt i Norge, den sykehusreformen som ble gjennomført i finansministerens første tid som statsminister. Da ble sykehusene gjort om til egne foretak som skulle drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Denne tenkningen var som sagt motivert av å spare penger, av å bli mer effektiv. Resultatet i dag er at hver fjerde ansatt på norske sykehus jobber med administrasjon. Resultatet er en eksplosjon i antall direktører. Vi har 641 ansatte i helsesektoren i Norge med direktørtittel. Snittlønnen deres er høyere enn lønnen til en statsråd. Dette er en enorm sløsing med folk i offentlig sektor, som istedenfor å være ute i førstelinjen og hjelpe folk, driver med administrasjon, internfakturering, måling osv. Ser statsråden at denne modellen har vært feilslått?

Vi har merket oss i Rødt at finansministeren har sagt at det må kutt til hvis vi skal klare å prioritere satsingen på velferd videre. Det er vi i Rødt helt enige i. I dag legger vi fram en plan for å kutte sløsing i offentlig sektor. Jeg tror det veldig mange vanlige folk ser, er at den norske staten og den norske offentlige sektor på en og samme tid er ufattelig rik og usannsynlig fattig. På den ene siden advares vi mot å bruke alle pengene vi har, for da går økonomien over styr. På den andre siden opplever folk at vi ikke får bygd sykehuset i Stavanger ferdig, at det ikke er nok folk på jobb i barnehagene, at kommunene havner på ROBEK-listen, og at vi må legge ned skoler i Innlandet. Derfor har vi prøvd å gå til verks og finne nettopp disse sløseproblemene vi har. Det som var litt interessant da vi så på det, var at vi oppdaget at veldig mye av sløsingen vi har med ikke minst folks tid i offentlig sektor, skyldes forrige generasjons utdaterte ideer om å drive offentlig sektor som om det var private bedrifter. Det systemet heter New Public Management og ligger bak bl.a. den store sykehusreformen som ga oss foretaksmodellen. En av de beste vitsene jeg har hørt fra finansministeren, er at problemet med høyresiden er at de tror at det skapes mer verdier i et privat begravelsesbyrå enn på en offentlig fødestue. Det er en god vits, men et spørsmål man også må stille seg, er om det er fornuftig å drive offentlige fødestuer som om de var private begravelsesbyråer. Mange trodde jo i sin tid – også finansministeren og hans første regjering – at disse New Public Management-reformene skulle gi oss en mer effektiv og mindre byråkratisk offentlig sektor ved å hente inn virkemidler fra det private. Resultatet, sånn vi ser det, er mer byråkrati, mer administrasjon, mer kontroll, mer måling og mindre effektivitet. Er finansministeren enig i at disse New Public Management-systemene har spilt fallitt?

Jeg ble født seks år etter Alexander L. Kielland-ulykken, så jeg husker absolutt ingenting av det, men jeg har jo rukket å bli nesten 40 år uten at vi har løst problemene etter den ulykken, og uten at staten har tatt på seg det ansvaret som den uomtvistelig har hatt, både for at et havari ble en katastrofe som kostet 123 mennesker livet og som ødela livet til mange flere, de som var igjen, både av overlevende og blant de etterlatte på land, for at man ikke gransket det på en ordentlig måte og kom til bunns i ansvarsforholdene med én gang, og for at man ikke tok vare på ofrene, de etterlatte og de overlevende på en ordentlig måte etterpå. I en ikonisk tv-sending dag etter Kielland-ulykken sa Hans Wilhelm Steinfeld i NRK: I dag er værforholdene bedre, havet ligger som et speil. Det som om Nordsjøen angrer på det den har gjort. Om havet angret, tok det ganske lang tid før staten var i stand til å angre og ta ansvar for det er den hadde gjort, for de dispensasjonene den hadde gitt, for at den ikke hadde fulgt opp sitt eget regelverk og fulgt opp sine egne kontroller. I stedet har man gjennom mange tiår først prøvd å dysse ned denne saken – løpe fra ansvaret – og så kjempet en kamp mot å gi kompensasjon til de overlevende og etterlatte etter ulykken. Det som Riksrevisjonen kommer fram til i sin rapport, er ingen overraskelse, og det bør ikke være det for noen av oss som sitter her i denne salen. Vi har i mange år visst, fra Riksrevisjonens forrige arbeid, at staten hadde et medansvar for norgeshistoriens største industriulykke, der 123 mennesker mistet livet. Det har vi som er her inne, vært så klar over at alle partiene har signert på unnskyldning til de etterlatte og de overlevende. Likevel ble saken altså sendt tilbake til Riksrevisjonen for at de skulle ta en runde til. De kom tilbake og sa det som man her har visst hele tiden: Staten er medansvarlig for denne ulykken. Staten må ta ansvar for at det gikk galt, og staten må ta ansvar for at man ikke har fulgt den opp skikkelig i ettertid. Det er jeg glad for at vi får stadfestet enda en gang, men da er det i alle fall om å gjøre å få satt i verk det et flertall på Stortinget også har vedtatt, nemlig at de overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken må få en kompensasjon for den uretten som staten begikk mot dem for over 45 år siden. Dette handler først og fremst om de overlevende og etterlatte etter ulykken, men det handler faktisk om mange andre ting også. Det handler om alle de hundretusenvis av mennesker som har jobbet og som jobber i og rundt oljeindustrien, eller på andre måter på havet, for Norge, og at de skal føle seg trygge, og at de skal føle at hvis noe går galt i det som alltid vil være risikofylte og farlige jobber, så skal staten ta ansvar for sikkerheten og rydde opp etter seg etterpå hvis den gjør noe feil eller noe galt. Det handler også om, som representanten Pollestad var inne på, om tilliten til myndighetene. Hvis det danner seg et inntrykk, det inntrykket bunner kanskje til og med i noe sant, av at staten i Norge aldri gjør opp for sine egne feil, at en bruker 40 år på å beklage og så kanskje ti år til på å betale erstatning, at det er dette som skjer gang på gang – at det var det som skjedde først med krigsseilerne, så med nordsjødykkerne, så med oljepionerene og så med ofrene etter Kielland-ulykken – og at dette er gjennomgående i måten staten behandler det ansvaret den har for å sette folks liv og helse i fare i arbeidslivet på, kan jo det ødelegge tilliten til hele staten og til myndighetene. Jeg finner det merkelig at den siste merknaden i denne innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke er enstemmig. Jeg finner det merkelig at det ikke var mulig for også Høyre og Arbeiderpartiet å være enig i at Stortingets vedtak om å gi kompensasjon burde settes ut i live, og at man ser fram til det. Jeg finner det merkelig at man fortsatt har en eller annen slags omkampkultur knyttet til det, når alle partiene her inne har bedt om unnskyldning, når Riksrevisjonen har sagt at staten har et medansvar for at 123 mennesker mistet livet, når et flertall har vedtatt at det skal komme en kompensasjonsordning, og når man i høst på nytt, til og med, vedtok i denne sal at farten i å etablere den kompensasjonsordningen måtte opp. Det er mange her inne i mange partier – inkludert Rødt – som har kjempet sammen med de overlevende og etterlatte for at de skal få den kompensasjonen. Det handler selvfølgelig om penger, men det handler også om rettferdighet. Nordsjødykkerne fikk en kompensasjon på 65 G. Det er helt rimelig at disse livene skal behandles likt. Hvis staten ikke er i stand til å gi kompensasjoner og etablere sånne holdninger, oppleves det heller ikke som at saken er ferdig. Da vil vi ikke bare stå her det året jeg fyller 40 år; da vil vi jo stå her også de årene jeg fyller 60, 70 og 80 år, for denne saken blir jo ikke glemt, den blir ikke borte. Før vi har ordnet opp i denne saken, vil de som har vært berørt, og familiene deres, kjempe videre for å få saken lukket, som er det fremste målet de overlevende og etterlatte har, men det krever altså at man få på plass den kompensasjonsordningen som Stortinget har vedtatt, og at man gjør det så fort som man overhodet kan. Det ser vi, i likhet med flertallet her inne, fram til at skal skje ved første mulighet.

Hvis det forrige jeg sa, var det frekkeste representanten Johnsen har hørt fra denne talerstolen, skal det bli enda verre nå, for å si det sånn. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor man har et inntrykk av at Høyre og FrP vil ta bonden. Altså: FrP er et parti som stemmer mot jordbruksforhandlingene, som vil kutte i alle jordbrukssubsidier, og som med en gang det kommer et forslag om importvern og dagligvarepriser som gjør det mulig for dem å svekke bonden, naturligvis kaster seg på. Rødt la før sommeren i fjor fram 44 forslag i denne salen som ville begrense dagligvarebransjens makt. Ikke ett – ikke ett – av de 44 forslagene klarte FrP å støtte. Ikke ett eneste av de 44 ulike måtene man kunne begrense dagligvarebransjens makt på, var det mulig for FrP å støtte. Når det er et angrep på importvernet, når det er et angrep på bonden, ja, da hiver FrP seg med, da slenger FrP seg på, da er FrP interessert, da leter de etter muligheter. Realiteten i hele denne debatten, er at Høyre og Fremskrittspartiet prøver å skape et inntrykk av at det er den norske bonden og det norske importvernet som er skyld i at vi har så høye matvarepriser, mens realiteten er at det er de store dagligvarekjedenes monopol som er grunnen til at vi har så høye matvarepriser. Det er jo fristende å spørre representanten Johnsen om hva han synes om at hans egen partileder har vært lobbyist for Rema, eller hva representanten Larsen synes om at han i forrige periode satt her sammen med en representant fra Høyre som også satt i styret til Rema mens hun satt på Stortinget, og fikk 450 000 kr i årslønn for det mens hun satt her – hva det samrøret egentlig har gjort med partiene Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg føler meg veldig trygg på min påstand om at Høyre og FrP er ute etter å ta den norske bonden. Hvis det er noe som er frekt her, er det ikke at jeg påpeker det. Det frekke er at det går bønder på jobb hver eneste dag for å lage mat i Norge, og så står det politikere her på talerstolen og snakker dem ned og ødelegger deres yrke ved å fremme det som er direkte bondefiendtlig politikk, som dette forslaget også er.

Her foregår det noe veldig merkelig. Johannson-familien og Reitan-familien, som eier Norgesgruppen og Rema, har til sammen en formue på 110 mrd. kr. Det er et helt norsk forsvarsbudsjett. Så, på den andre siden, har man noen titusentalls bønder rundt i dette landet som knapt har en bondeinntekt det er mulig å leve av, som knapt har mulighet til å drive gården sin uten å ha attåtnæringer. Og i denne situasjonen velger Høyre og Fremskrittspartiet å legge skylden på den norske bonden for at maten i butikken er så dyr. Det er den norske bonden som er skyld i at matprisene har økt dobbelt så mye som de andre prisene i samfunnet de siste fem årene. Det er noe absurd som foregår her – det at skylden for et stort samfunnsproblem flyttes fra noen av samfunnets mektigste og rikeste aktører over til en gruppe helt vanlige folk, som bare står opp og prøver å gjøre en vanlig jobb. Maten i Tyskland er dyrere enn maten i Polen, men det er ikke toll mellom Tyskland og Polen. Maten er dyrere i Tyskland enn den er i Polen fordi folk er rikere i Tyskland enn de er i Polen. Det er ikke importvernet som gjør at det kan koste alt mellom 15 og 30 kr for å kjøpe en flaske med kullsyrevann på en butikk i Norge. Det er ikke importvernet som skaper de problemene som vanlige forbrukere møter i hverdagen. Når Høyre og FrP ser for seg importvernet, ser de for seg en berlinmur, men realiteten er at importvernet er som en sveitserost som allerede har sluppet igjennom den berlinmuren. Den er full av hull. Det er fullt av hull i det norske importvernet. Det eneste man vil oppnå hvis man svekker importvernet, er å svekke norsk landbruk, norsk beredskap, ikke å få ned prisene for norske forbrukere, for konkurransen i dagligvaremarkedet tillater det ikke. Jeg har aldri på denne talerstolen opplevd noe så næringsfiendtlig som det FrP og Høyre kontinuerlig gjør når de prøver å svekke vilkårene for norsk landbruk. Maten i Norge er dyr, og det er stor profitt i dagligvarebransjen. Det er Rødt og hele denne salen nødt til å gjøre noe med. Men det blir absurd å hevde at de pengene havner i lomma på norske bønder, når man ser den vanvittige profitten som er i dagligvare- og grossistleddet. Det er merkelig for meg at vi har to partier her inne som bruker nærmest hver eneste unnskyldning for ikke å snakke om det som er det reelle problemet i dagligvaremarkedet og med matprisene, nemlig at de store dagligvarekjedene har så mye makt.

Her tikker klokken på mange forskjellige måter. Én måte den tikker på, er jo at oljepionerer, som Tord Lillehavn, rett og slett faller fra. En annen måte den tikker på, er at vi stadig får ny og oppdatert kunnskap om de sykdommene som ligger til grunn for kompensasjonsordningen. Flere organisasjoner, bl.a. LO-forbundet Styrke og Kreftforeningen, har vært opptatt av å få på plass en såkalt sikkerhetsventil i denne ordningen, fordi de vet at det med stor sannsynlighet vil bli identifisert og ytterligere dokumentert i årene som kommer, at flere kreftformer er knyttet til benzeneksponering enn det man tidligere har trodd. Da viser de særlig til blærekreft, tykk- og endetarmskreft og hudkreft. Når dette skal gjøres ferdig på to år, og når det ikke har en sikkerhetsventil som gjør at den oppdaterte, nye kunnskapen kommer inn i ordningen, risikerer mange av dem man senere finner ut at har krav på oppreisning, ikke å få den oppreisningen. Vil statsråden ta initiativ til å etablere en slik sikkerhetsventil, sånn at kompensasjonsordningen kan oppdateres i tråd med ny medisinsk kunnskap?

Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i at det å vente på staten i Norge, er litt som å vente på Godot. Når folk venter på staten, har staten utrolig god tid. Det kan både nordsjødykkere, krigsseilere, oljepionerer og Kielland-ofre skrive under på. Så snur det plutselig, og staten får veldig dårlig tid. Det opplever f.eks. Nav-ofrene nå, som ser at klagenemnda deres skal legges ned, til tross for at ingen andre enn staten føler seg ferdig med den saken. Det samme gjelder for oljepionerene. Etter at staten har brukt 50 år på å gi dem oppreisning, må de i løpet av 2 år – kreftsyke, ødelagte gamle mennesker – sette seg inn i en kompensasjonsordning, skaffe dokumentasjon, forstå hva de skal søke om, og søke. Hva er grunnen til at dette må gjøres ferdig på to år, og hvorfor kan ikke nemndas virketid utvides til i alle fall fem år, slik ofrene selv vil?

«Nylig døde Tord Lillehavn. Lillehavn var en av oljepionerene som ofret helsa i første del av det vi landkrabber kaller oljeeventyret. De siste årene brukte han på kjempe for oppreisning for seg selv og andre oljepionerer. Han døde før han rakk å få kompensasjonen Stortinget vedtok i fjor. Det står igjen som en skam for alle oss som sitter her inne. Hvor utålmodig er statsråden etter å sikre de gjenlevende oljepionerene oppreisning, og når kan vi vente oss at hun følger opp Stortingets vedtak om tilleggskompensasjon fra desember?»

Som sagt: Det føles som det hersker en del forvirring i salen, også om hva som skjer når man fatter et stortingsvedtak. Begge disse anmodningsforslagene blir sendt til regjeringen. Det er jo ikke sånn at det ene går forbi regjeringen. Så setter regjeringen i gang med sine prosesser, utreder og holder på. Det er absolutt ingenting i det ene forslaget som tilsier at det skal gå raskere eller tregere enn det andre forslaget – på ingen som helst måte. Det er ikke sånn som representanten Abrahamsen gir inntrykk av, at det nå vedtas noe uten en klar retning. Det vedtas en klar retning i dette – at investeringer i sykehusene ikke skal gå ut over sykehusdriften. Det er det problemet vi alle har vært enige om å løse, og nå tar vi det første viktige steget for å løse det. Det burde egentlig alle partiene her kunne samle seg bak, framfor å tviholde på partipolitiske markeringer.

Jeg kan aller først avkrefte at jeg har vært på polet i dag. Dessverre, hadde det vært så vel! Når det er sagt, synes jeg det blir sagt veldig mye rart i denne debatten. Ta representanten Abrahamsen fra FrP, som synes å tro at forskjellen mellom disse to forslagene er om det blir utredning eller ikke utredning. Hans egen partikollega, representanten Eilertsen, står jo her og sier at det selvfølgelig blir utredning – utredning blir det uansett. Vi vedtar ikke noe her i salen som ikke utredes. Så kan man selvfølgelig late som at det er det ene bare er utredning, mens det andre er noe mer, men det er også feil. Hvis representanten Abrahamsen leser det forslaget som nå får flertall, gir ikke det regjeringen muligheten til å vurdere en ny finansieringsmodell. Det gir regjeringen marsjordre om å legge fram en ny finansieringsmodell, og til alt overmål en finansieringsmodell som sørger for at investeringer ikke skal gå ut over sykehusdriften. Representanten Toppe er sakens ordfører, men er i mine øyne om mulig enda mer forvirret enn representanten Abrahamsen når det gjelder hva dette handler om. Altså: Vi stemmer ikke i dag over et ja eller nei til helseforetaksmodellen, vi stemmer ikke i dag over et ja eller nei til om sykehusene skal drives etter regnskapsmessige prinsipper. Hvis vi hadde stemt over det, ville representanten Toppe og jeg stemt det samme. Vi stemmer jo over to separate forslag som begge sier at det skal komme en ny finansieringsmodell for sykehusene og skille investeringer og drift. Jeg skal ta et eksempel på hvorfor det er viktig å formulere seg på den måten Rødt har gjort, som de andre nå har kopiert. En måte å skille investering og drift på er å pålegge sykehusene å leie byggene sine av staten. Da skiller man investeringer og drift, men man svekker sannsynligvis sykehusøkonomien, for leie er dyrere enn renter. Det holder ikke bare å skille investering og drift, man må skille investering og drift på en måte som gjør at investeringene ikke går ut over driften, og det er derfor vi har valgt å formulere oss på den måten vi har gjort. Representanten Eilertsen var opptatt av å avsløre en del ting overfor det norske folk. Jeg skal avsløre en ting til overfor det norske folk, og det er at FrP ikke kan stemme for et forslag som Arbeiderpartiet er med på. Det er bare sannheten. De kan til og med endre sitt eget forslag for å kopiere forslag Arbeiderpartiet er med på. Det er jo det man har gjort, men man må likevel ha sitt eget forslag og bli nedstemt på det forslaget, sånn at man etterpå kan klage over at noen andre stemte annerledes. Jeg tror de aller fleste som ser på dette, ærlig talt ikke skjønner bæret av hva det er snakk om. Det er to så å si identiske forslag det stemmes over. Framfor å drive flisespikkeri og krangling om det, synes jeg at vi alle sammen her inne bør være glade for at vi nå gir regjeringen en marsjordre for å få en ny finansieringsmodell av sykehus. Det er et historisk vedtak.

Dette er en historisk dag. I dag vedtar vi å pålegge regjeringen å legge fram en ny finansieringsmodell for sykehusene som skal sikre at investeringer ikke går ut over sykehusdriften. Det er et viktig vedtak, for i mange år har vi hatt en syk måte å bygge sykehus på i Norge, der vi har tvunget helseforetakene til å ta opp lån til renter, hos staten, som tilfeldigvis også er helseforetakenes eier. Staten låner med andre ord altså penger av seg selv for å bygge sykehus. Det legger en stor belastning på sykehusøkonomien – bare mitt lokale sykehus, Stavanger universitetssjukehus, betaler 700 mill. kr i renter og avdrag til staten i år. Det fører til at man bygger for smått og for dårlig. Vi hører historier om sykehus som er overfylt allerede før de blir innflyttet, vi hører om sykehus som mangler pauserom, og for å ta nok et skrekkeksempel fra Stavanger: Vi har sykehus som ikke engang blir bygd ferdig, fordi sykehusene – som en annen førstegangskjøper som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet – ikke har hatt råd til å spare opp nok egenkapital til å låne nok penger til å bygge hele sykehuset. Sånn kan vi ikke ha det, og det er ekstremt gledelig at det i dag blir flertall for å gå bort fra denne måten å gjøre det på. Vi skal ikke påstå at alle problemer i Sykehus-Norge løses over natten med dette vedtaket. Dette er store systemer, lange prosesser, men det er en klar marsjordre i det som nå vedtas, om at det skal komme en ny finansieringsmodell for sykehusene der investeringene ikke går ut over driften. Det er ikke bare en utredning, det er ikke bare en vurdering, det er ikke bare et eller annet utvalg eller en kommisjon som skal settes ned. Det er en politisk marsjordre om å legge fram en ny modell. Det er første gang det skjer siden helseforetaksmodellen i sin tid ble innført, og det er et kvantesprang framover. For oss i Rødt er det også egentlig den første spikeren i kisten på hele helseforetaksmodellen, og det er et første steg i retning av at vi begynner å drive sykehusene våre som velferd, og ikke som butikk. Det er to gode forslag som ligger her, og Rødt kunne ha stemt for begge to. Samtidig tror jeg at når de partipolitiske markeringene og støvet har lagt seg, bør også representantene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og andre partier se at det vi vedtar i dag, er et skritt i retning av det de også ønsker. Representanten Sivertsen, som dessverre ikke er i salen her lenger, var innom meg med en liten visitt. Nå har han forlatt salen. Jeg håper han har gått på polet for å kjøpe seg en flaske champagne, for han og alle andre som har vært negative til denne situasjonen, bør være med og feire det vedtaket som skjer i dag.

Dette blir vanskelig for meg, for da presidenten sa at det ikke var lov å beskylde andre for tullprat her fra talerstolen, måtte jeg kaste 90 pst. av innlegget mitt. Dette er en sak der jeg synes det er flaut å sitte på Stortinget, dette er en dag jeg synes det er flaut å være stortingspolitiker, for det har faktisk helt fra starten av vært et flertall i denne salen mot elektrifiseringen av Melkøya. Det har aldri vært et flertall her inne som har støttet elektrifiseringen av Melkøya. Først ble prosjektet godkjent gjennom en politisk hestehandel, der Arbeiderpartiet presset Senterpartiet med på laget. I fjor skulle vi stemme over det her inne. Det var et flertall av partiene her inne som hadde lovet sine velgere å stoppe elektrifiseringen av Melkøya, og det flertallet holdt fram til like før avstemmingen, og så hoppet Venstre av i svingen. I år prøver vi igjen å stemme over det. Vi har hatt et nytt valg i Norge. De samme partiene har gått ut og lovet sine velgere at de skal stanse elektrifiseringen av Melkøya. De har visst at det kan få økonomiske konsekvenser for Equinor. De har visst at det er et juridisk farvann der man må diskutere en rekke ting. Alt dette har de partiene visst da de lovte sine velgere at de skulle inn her i salen og stemme for dette. Så opplever vi dette igjen: Først snur FrP – men de snur så mange ganger at nå har de snudd tilbake igjen, sånn at det blir riktig, gratulerer med det – og så når FrP har kommet tilbake i folden og gjort det de har lovet sine velger at de skal gjøre, da snur SV i siste sving og bryter sine løfter til sine egne velgere. Det er ikke til å skjønne hva det er som har skjedd. SV kunne gå inn i dette forslaget, SV er jo med og fremmer dette forslaget sammen med oss, som de nå stemmer imot. Det er ingenting annet som har skjedd i mellomtiden, enn at man har blitt utsatt for politisk press. Det som er trist med denne saken, er mange ting: Det er trist at man kommer til å krenke samiske rettigheter med kraftløftet. Det er trist for finnmarksnaturen. Det er trist for annet næringsliv og folk i nord, som opplever høye strømpriser. Det er også trist for alle oss som er opptatt av at politikerne skal ha tillit. Arbeiderpartiet er jeg helt uenig med i denne saken, men de har jo ikke sagt noe annet hele tiden enn at de vil elektrifisere Melkøya, og det står de dessverre på, uansett hvor mange gode argumenter de får høre. Men disse andre partiene som går rundt og lover at de skal stoppe elektrifiseringen av Melkøya, og så kommer inn etter et valg på Stortinget og stemmer det motsatte – det ødelegger ikke bare for denne saken, det undergraver for tilliten til denne forsamlingen i alle andre saker. For det må være mulig for velgerne i Norge å kunne stole på at vi som sitter her inne, gjør det samme etter valget som vi før valget lovte at vi skulle gjøre.

Jeg takker ja til invitasjonen til å samarbeide med statsråden om å styrke sykehusbudsjettene. Det tror jeg de fleste i Norge ser at kan være nødvendig i tiden som kommer. Dette handler også om en modell for finansiering av bygg som har vist seg å ha svært uheldige utslag, kanskje spesielt for Stavanger universitetssjukehus, som bygde i en periode der byggekostnadene skøyt i været, av årsaker statsråden ikke har ansvar for, men som likevel har blitt veldig dyrt for sykehuset. Rett borti gaten her ligger det et snart innflytningsklart regjeringskvartal som begynte med en prislapp på 5 mrd. kr, og foreløpig har en sluttkostnad på 54 mrd. kr – altså tigangen. Når dette skjer, er det jo sånn at vi her inne finner nye penger og finner nye penger og finner nye penger, fram til det er bygd ferdig, selv om prosjekteringen går helt over styr, men når vi bygger sykehus og ikke kontorer til byråkrater og politikere her borte, da er det sånn at helseforetaksstyrene får ansvar for å skaffe de pengene og betjene de lånene. Henger det på greip, statsråd?

Jeg vil gjerne takke statsråden for svaret. Det jeg hører når statsråden sier at Stavanger universitetssjukehus har hatt et for høyt kostnadsnivå og er nødt til å tilpasse seg en ny økonomisk virkelighet, er at det skal kuttes i driften ved Stavanger universitetssjukehus over tid. Det betyr at kostnadene må ned, og kostnadene på et sykehus er jo stort sett ikke annet enn folkene som jobber der. Jeg hører det jeg opplever som en systematisk ansvarsfraskrivelse fra ikke bare denne statsråden, men fra statsråder gjennom hele foretaksmodellens historie. Man skyver ansvaret for situasjonen i vår viktigste helsetjeneste, ned til foretaksstyrene og sier at de har ansvar for å løse dette. Er det ikke sånn at når man ser den alvorlige situasjonen på flere av våre sykehus, bl.a. den som er i Stavanger nå, med de facto ansettelsesstopp, bør også statsråden engasjere seg mer enn det han hittil har gjort?

«Stavanger universitetssjukehus er i alvorlig økonomisk krise. Nye SUS på Ullandhaug må nå rive vegger mellom enkeltrommene etter bare få måneders drift. I tillegg er det innført ansettelsesstopp, og sykehuset vurderer å legge ned en rekke sykehusfunksjoner i Rogaland. Dette skjer til og med før sykehuset har begynt å betale ned på byggelånet sitt til staten. Vil statsråden foreta seg noe som helst for å bøte på den økonomiske krisen ved SUS, eller mener statsråden det er opp til foretaksstyret å ordne opp i dette?»

På vegne av representantene Geir Jørgensen, Marie Sneve Martinussen og meg selv har jeg æren av å legge fram et representantforslag om å åpne grossistleddet og gjøre prisutviklingen mer oversiktlig i norsk dagligvare. På vegne av representantene Sofie Marhaug, Geir Jørgensen og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om å avvikle Nysnø. På vegne av representanten Seher Aydar og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om å redde sykehusdriften i Egersund.

Første må jeg bare beklage at jeg satt meg på feil stol i dag og dermed tegnet Geir Pollestad til debatten. Han skulle ikke ha ordet i denne saken. Nå er det iallfall jeg som er her. Som sagt er Rødt og SV mot denne endringen. Vi er helt enig i at dagens regelverk ikke er godt nok tilpasset verdipapirforetak, og at det må gjøres endringer, men vi er skeptiske til at disse reglene ikke innebærer å sette det som på godt norsk kan kalles et bonustak, for finansbransjen. Tidligere har man hatt det, og nå går man altså bort fra det. Bonustaket er positivt fordi det legger lokk på økonomiske forskjeller og det fjerner insentiver for risikotaking. Dette handler ikke bare om størrelsen på bonusene, det handler også om innretningen av dem og i hvilken grad de premierer risikoatferd, altså sammenhengene mellom de variable størrelse her og hvordan de utbetales. EU-direktivet som kommer nå, er for dårlig på dette. Det åpner for en større risikotaking enn nødvendig. Dette mente også Finanstilsynet opprinnelig. De anbefalte at man skulle bruke det nasjonale handlingsrommet for å videreføre regler vi hadde fra før. Så har de snudd, og de begrunner den snuoperasjonen med behovet for å fremme effektivitet og konkurranse. For vår del ser det ut som om det er en snuoperasjon som kom etter påtrykk fra bransjen, og vi mener at hensynet til finansiell stabilitet, trygghet og å begrense økende forskjeller er viktigere enn full gass på effektivitet og konkurranse i finansbransjen. Sånn vi ser det, har Norge i denne saken latt være å bruke et nasjonalt handlingsrom som helt tydelig er der, for å kunne begrense både økte forskjeller og risikotaking i finansbransjen. Det skulle både vi og SV ønske oss, og derfor kommer vi til å stemme mot dette forslaget i dag.

Vi har en syk måte å bygge sykehus på i dette landet. Vanligvis når staten skal bygge noe, f.eks. når det bygges et regjeringskvartal borti gata her til 60 mrd. kr, vedtar vi i denne salen hva vi vil ha bygd, og så bygger vi til det er bygd ferdig. Men når vi bygger sykehus, bygger vi på en helt annen måte, fordi vi har en foretaksmodell i Sykehus-Norge som er lagt opp litt på samme måte slik som barna mine leker hjemme – vi leker butikk med det som skal være vår viktigste velferdstjeneste. Det er ikke politikerne her inne som har ansvar for å bygge sykehus. Det er det de ikke-folkevalgte styrene i de såkalte helseforetakene som har. I stedet for at vi bevilger pengene her, fullfinansierer det nye sykehuset over statsbudsjettet, ja, så blir helseforetakene selv nødt til å finne penger til å bygge sykehus. De tar de pengene fra driften av sykehusene, og de må ta opp store lån fra staten for å få bygd ferdig. Det er staten i Norge som eier sykehusene. Det er staten i Norge som har helseforetakene. Likevel har vi altså laget et system der statens egne helseforetak må låne penger til renter – av den samme staten som eier sykehusene – for å bygge nytt sykehus. Det går bare ut over én ting, og det er sykehusøkonomien. Nå ser vi et skrekkens eksempel på dette systemet i min hjemby, Stavanger, der kronprinsen neste uke kommer for å åpne nye Stavanger universitetssykehus. Men er det et helt sykehus han skal åpne? Nei, det er et halvt sykehus han skal åpne, for helseforetaket har ikke hatt råd til å bygge ferdig et helt sykehus. Faktisk vet ikke helseforetaket engang når de få råd til å bygge ferdig et helt sykehus, og det er fordi de ikke har hatt råd til å låne mer penger fra staten, sin eier, for å bygge sykehuset ferdig. Sykehuset som kronprinsen skal åpne, er altså ikke stort nok. Allerede fra man flytter inn, er sykehuset, som er moderne og flott på mange måter, for lite. Det kommer rapport på rapport fra ansatte om at pasienter allerede ligger på gangen, og flere avdelinger får færre sengeplasser enn på det gamle sykehuset. Hvorfor er det bygd så lite? Jo, fordi helseforetakene ikke har hatt råd til å bygge det større, fordi de har måttet låne penger til renter – fra den samme staten som eier sykehuset – for å bygge nytt sykehus. I år skal altså sykehuset i Stavanger betale nesten en halv milliard kroner i renter og 200 mill. kr i avdrag – til staten. Sykehuset i Stavanger skal betale en halv milliard kroner i renter og 200 mill. kr i avdrag til den norske staten, som også eier sykehuset. De pengene går da fra driftsbudsjettene. Hva er driftsbudsjettet på et sykehus? Det høres teknisk ut. Jo, det er personalet, det er ikke noe annet – det er portørene, hjelpepleierne, helsefagarbeiderne, sykepleierne, legene. Derfor er det nå innført ansettelsesstopp ved Stavanger universitetssykehus. Det er en krise for helsetilbudet i hele Rogaland: en ansettelsesstopp på et sykehus – og det altså i en stat som ikke mangler penger. Min yngste datter er født på gamle Stavanger universitetssykehus. Min mor døde på gamle Stavanger universitetssykehus. Jeg har blitt lappet sammen, både når jeg har brukket bein og når jeg har brukket skuldre, og jeg har til og med fått rettet opp neseveggen – en ekte «nose job» – på Stavanger universitetssykehus. Uansett hva som har skjedd med meg og mine, har Stavanger universitetssykehus vært der for meg, som det har vært for alle i Rogaland. Men nå er det vår tur til å være der for sykehuset. Det innebærer altså at vi må få fortgang i å skille investeringer og drift i Sykehus-Norge. Det er et flertall i denne salen som vil det. Vi kan ikke lenger drive sykehus som butikk og bygge sykehus med lånefinansiering. Vi er nødt til å begynne å drive sykehus som det det er, nemlig vår aller viktigste velferdstjeneste.

Det er en litt underlig opplevelse å høre på høyresiden i denne debatten. Først er det største partiet på høyresiden, Fremskrittspartiet, her oppe og vil bruke mye mer penger, f.eks. på sykehusene og andre gode formål. Så er det nest største partiet på høyresiden, Høyre, oppe på talerstolen og advarer mot at det brukes for mye penger i saldert budsjett. Dette går rett og slett ikke i hop. Jeg har en påstand, og det er at de som trenger nødhjelp i den akutte situasjonen i Gaza, ikke er så opptatt av norske budsjett-teknikaliteter. Om pengene kommer i saldert budsjett eller i statsbudsjettet for neste år, tror jeg spiller fint liten rolle for Norsk Folkehjelp, for UNRWA og for alle andre som jobber med å hjelpe palestinerne i den akutte situasjonen som er. På samme måte tror jeg at de organisasjonene som først og fremst skal prøve å hjelpe folk gjennom en veldig hard juletid, der mange sliter økonomisk, som representanten Limi er inne på, ikke er opptatt av de budsjett-teknikalitetene som er avgjørende for oss i denne salen. Det viktigste er jo å få disse pengene ut, til Kirkens Bymisjon, til Frelsesarmeen, til Blå Kors, sånn at de kan gi en håndsrekning til noen av de menneskene som sliter. Med denne nysalderingen gjør vi mange riktige og viktige grep. Vi styrker skogvernet, vi styrker landbruket, vi bidrar mer til Palestina, og vi hjelper folk i Norge som sliter i julen. Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor noen av disse grepene skal være uvelkomne for noen andre enn representantene for partiet Høyre. Tvert imot tror jeg de aller fleste i dette landet er enige om at med denne nysalderingen skjer det riktige og viktige satsinger som gjør livet litt bedre og litt enklere for folk, og det er selvfølgelig også derfor Rødt sammen med våre samarbeidspartier støtter de grepene som gjøres nå.

Alpha Insurance-konkursen i 2018 avdekket et hull i det norske forsikringsregelverket, der en rekke yrkesskadde nordmenn fikk problemer fordi de ikke kunne ta sine krav til en norsk domstol, men i stedet var nødt til å reise krav i utlandet. Det er dette problemet vi i dag forsøker å fikse, akkurat som representanten Mørland var inne på. Det er to alternative måter å gjøre dette på. Den ene er å utvide den eksisterende Yrkesskadeforsikringsforeningen, det andre er å gjøre dette gjennom garantiordningen, som Mørland og komiteens flertall anbefaler. Begge disse modellene – alternativ a og alternativ b – har sine fordeler, og de har sine ulemper. Rødt har i denne sammenhengen valgt – sammen med SV – å lytte til både LO og Sykepleierforbundet, som mener at Yrkesskadeforsikringsforeningen vil være den ordningen som best treffer disse tilfellene, og som gjør at flest vil stå tryggest, også når grensekryssende forsikringsfirmaer går konkurs, i de tilfellene det skjer. Derfor har vi valgt å gå for en annen modell. Vi er enig i problembeskrivelsen til flertallet, vi er enig i behovet for å finne en løsning, men vi mener altså at den andre innretningen er en mer effektiv måte å gjøre det på. Med det tar jeg opp Rødt og SVs forslag.

Man skal høre godt etter når representanten fra Fremskrittspartiet snakker om dem som skaper verdiene her i landet, for i Fremskrittspartiets syn på økonomien og på verden er det en svært liten gruppe mennesker som skaper verdier, nemlig kapitaleierne. Alle vi andre, som går på jobb hver eneste dag og gjør et ærlig arbeid, langt de fleste utenfor denne salen, skaper angivelig ingenting. Det er det bare de bedriftseierne som gjør. Denne vrangforestillingen om hvordan verdier blir til i et samfunn, at de skapes av en bitte liten økonomisk elite på toppen, på vegne av alle oss andre, er også grunnlaget for Fremskrittspartiets skattepolitikk, som innebærer massive skattekutt til dem som har aller mest penger fra før. Høstens valg var på mange måter et veivalg om skattepolitikken. Det ble investert enorme summer i ulike kampanjer på høyresiden for å fjerne formuesskatten. Hvis man fulgte med i valgkampen, kunne man få inntrykk av at Norge er det landet i verden det er aller vanskeligst å være rik i – ja, ikke bare det, man kunne få inntrykk av at det egentlig er vanskeligere å være rik i Norge enn det er å være fattig i Norge. Nå har ligningstallene kommet. På de siste tre årene har landets 400 rikeste mennesker, med ligningsformuer i Norge, økt sine verdier med 500 mrd. kr. Formuene til de 400 rikeste i Norge har økt med 30 pst. på tre år, langt mer enn inntektene til vanlige folk i Norge har økt. Så det finnes rett og slett ikke noe som helst grunnlag for å hevde at det er vanskelig å ha en stor formue i Norge. Det er tvert imot noe av det aller mest gunstige man kan ha. For Rødt er det ikke noe mål at folk skal betale mest mulig skatt. I Rødts alternative budsjett kutter vi skattene til åtte av ti nordmenn. Til og med innenfor formuesskatten er Rødt for enkelte lettelser, som å øke bunnfradraget, sånn at de med de aller minste formuene ikke skal betale formuesskatt. Samtidig vil vi ta inn mer penger på toppen, ikke bare for å finansiere velferdsstaten og for å styrke den, men også for å bidra til utjevning. Det tas små, men viktige skritt i riktig retning i det budsjettforliket vi har vært med på. Det er vi glade for. Så kommer vi til å fortsette å arbeide for skattekutt til vanlige folk og økt skatt til dem på toppen i resten av denne stortingsperioden.

Det går en linje i moderne norsk historie fra krigsseilerne, via pionerdykkerne i Nordsjøen og via oljepionerene, til ofrene i Alexander Kielland-ulykken for 45 år siden. Det er ikke bare en hyggelig historie – her snakker vi om modige arbeidsfolk som er sendt ut av oss for å jobbe med å gjøre oss alle sammen rike. Vår rikdom, de pengene vi alle sammen her inne er så glade i å bevilge til det ene, andre og tredje gode formålet, er skapt av arbeidsfolkene som har stått på for Norge på havet. Likevel har ikke Norge vært spesielt gode til å ta vare på havets arbeidsfolk. Krigsseilerne måtte kjempe i tiår for å få de hyretilleggene de hadde krav på, nordsjødykkerne måtte til Strasbourg og tilbake for å få kompensasjon for ødelagt liv og helse, og oljepionerene og Alexander Kielland-ofrene venter ennå på sitt. Da flertallet i denne salen for ganske nøyaktig ett år siden vedtok at oljepionerene skulle ha en særskilt erstatningsordning, var det i visshet om at staten Norge hadde begått en urett og hadde et ansvar for de arbeidsfolkene som ofret liv og helse i Nordsjøen, og som ofret liv og helse for å gjøre oss alle sammen rike. De av oss som var med på det vedtaket, og familier til oljearbeidere over hele landet, jublet den dagen. Det ble feiret som en stor seier. Derfor fikk også mange seg en kalddusj da regjeringen og finansminister Stoltenberg la fram statsbudsjettet i høst, og det ble kjent at den kompensasjonen som var planlagt fra regjeringshold, var på 8 G. Grunnen til at det tallet er for lavt, handler egentlig ikke om kroner og øre og hvor mange penger hver enkelt skal ha. Det handler om en prinsipiell vurdering knyttet til det erstatningsoppgjøret som i sin tid ble nordsjødykkerne til del. De fikk i sin tid 65 G, og nå skulle de pionerarbeiderne som ikke jobbet under havet, men over havet, avspises med 8 G. For Rødt har utgangspunktet vært veldig enkelt hele veien: Vi mener at oljepionerene burde få 65 G. Derfor har vi, overraskende nok som eneste parti, satt av penger i vårt alternative statsbudsjett til å betale ut erstatningen på 65 G til oljepionerene. Derfor har vi i innstillingen og fra talerstolen tidligere ved partileder Marie Sneve Martinussen klargjort det helt tydelig at vi selvfølgelig støtter forslaget om 65 G. Det er beklagelig at det forslaget i dag ikke får flertall. Samtidig er det verste som kunne skjedd i dag – og det hadde det vært flaut å dra hjem til Stavanger og jul med i sekken – at denne salen ikke skulle bli enige om en eneste forbedring for oljepionerene: at alt skulle fisle ut fordi hvert parti hadde sitt eget forslag, og at den gjengen som satt her inne, ikke klarte å bli enige om noe som helst. Den historien hadde jeg ikke likt å fortelle til noen på Beverly andre juledag. Derfor er det en viss glede i at partiene her i alle fall har samlet seg om én klar marsjordre til regjeringen. Det er et flertall i denne salen, alle partier utenom Arbeiderpartiet og Høyre, som nå gir regjeringen en marsjordre om å komme tilbake til Stortinget med en tilleggskompensasjon til oljepionerene, i visshet om at flertallet her inne mener at 8 G er altfor lavt. Dette er en sak som har handlet om historisk urett, og det er en sak som har handlet om mange års kamp for rettferdighet. Det er en god ting at den første delen av rettferdigheten i dag kommer gjennom en kompensasjonsordning for oljepionerene. Det skal vi være glade for, men kampen er ikke over. Nå hviler et ansvar på alle oss her inne for å samle et ordentlig flertall i neste runde for en best mulig kompensasjonsordning for oljepionerene.

I et intervju i forbindelse med lanseringen av Venstres alternative statsbudsjett sa representanten Raja at han elsker LO. Det er fint å si, men det får meg jo til å spørre meg hvordan representanten Raja behandler dem han elsker, for når man ser på det alternative budsjettet, er det målrettede kutt for arbeidsfolk på område etter område. Det er kutt i AFP, det er kutt i sykelønn, og det er økt egenandelstak ved sykdom. Tilskuddet for norske sjøfolk skal kastes på sjøen – og alt dette egentlig for å kunne kutte i skatt på utbytte og formue med over 5 mrd. kr, altså en ren omfordeling fra arbeid til kapital. Jeg lærte tidlig at man aldri skulle si til jenter at man elsket dem hvis det ikke var sant. Da er spørsmålet: Er det helt sant at Venstre og representanten Raja egentlig elsker LO, når det er denne politikken de har å komme med?

Ikke bare er det en seier for Rødt; det er også en seier for Kristelig Folkeparti, som i Stortinget stemte for å øke fribeløpet så sent som i vår. Det er jo fryktelig overraskende hvis det nå skulle vise seg at Kristelig Folkeparti blir lei seg når Kristelig Folkepartis politikk blir innført i Norge. Det ville vært veldig trist om det var sånn. Altså: Vi er opptatt av at uføre folk som jobber litt ved siden av, skal sitte igjen med mer penger og få bedre økonomi. Det er det avgjørende for oss. SSB slår i sin rapport fast at det utvilsomt vil skje med denne endringen, men de har også et anslag som er på et ganske uvisst grunnlag – det er vanskelig å spå om sånne ting for framtiden – om at det kan føre til at flere blir uføretrygdet. Derfor har vi valgt å ramme inn dette forslaget, slik også representanten Moflag var inne på her tidligere, på en måte som skal sørge for at det ikke blir en feil balanse mellom dem som får gradert uføretrygd, og dem som har full uføretrygd og kan jobbe litt ved siden av.

Representanten Kristjánsson tenker at hans egen gjennomslagskraft er steingod, men heller ikke vi i Rødt er i stand til å styre hele statsbudsjettet fra A til Å. Det er realitetene. Prioriteringen vår når det gjelder internasjonal solidaritet, har vært å få på plass en Gaza-pakke som skal bidra til gjenoppbyggingen av det ødelagte palestinske samfunnet. Der er det altså funnet 1 mrd. kr til bistand, samtidig som Norge tar flere viktige steg for å holde Israel ansvarlig for sine forbrytelser. Det opplevde vi som en helt naturlig prioritering å bruke tid, krefter og forhandlingskapital på, i en diskusjon nå om hva som er den største uretten i verden. Så vil jeg bare gjenta: Rødt vil ta imot flere kvoteflyktninger. Hvis vi hadde styrt alene, hadde vi fått det. Vi kommer selvfølgelig til å kjempe for det videre, også alliert med Venstre og andre partier på andre siden av streken som er enige med oss i det.

Det er ingen hemmelighet at Rødt ville tatt imot langt flere kvoteflyktninger enn dette hvis vi hadde fått 50 pst. av stemmene ved valget og var i stand til å diktere dette statsbudsjettet fra A til Å. Rødt har i vårt alternative budsjett prioritert å ta imot 5 000 kvoteflyktninger. Som samarbeidspartner med Fremskrittspartiet og Høyre gjennom mange år, er representanten Raja godt kjent med at det ikke alltid er sånn at man får diktere et statsbudsjett her i landet fra A til Å når man får 5 pst. av stemmene. Derfor har vi tatt noen viktige kamper i dette budsjettet – for tannhelse, for de uføre, for hverdagsvelferden og ikke minst for Palestina. Vi setter altså av en milliard kroner i bistand til å bygge opp Gaza, og tar viktige steg for å holde Israel ansvarlig for de forbrytelsene som skjer der. Så skal vi komme tilbake neste år og ta nye kamper og vinne dem også. Det er ikke alt vi får til på ett år, men vi er stolte over helheten i det vi har lagt fram.

I Rødts alternative budsjett har vi bevilget enda mer i frie midler til kommunene og fylkene enn det Høyre har i sitt alternative budsjett, men så er det sånn at Rødt ikke bare har laget et alternativt budsjett, vi har også laget et reelt budsjett. I dette budsjettet er det 3 mrd. kr i frie inntekter som går til å styrke hverdagsvelferden over hele landet. Det representanten Thorheim ikke forteller om, er at for å finansiere denne kommunesatsingen i sitt alternative budsjett – som altså ikke skal bli vedtatt, og aldri var ment å bli vedtatt heller – har Høyre gått løs på en rekke av de viktigste velferdsordningene våre. Det er den sammenhengen representanten Thorheim er nødt til å fortelle folk, at her skal altså arbeidsløse, uføre med barn, andre syke og skadde mennesker få langt mindre penger å leve for, for at Høyre skal kunne gi skattekutt til landets aller rikeste mennesker.

Først vil jeg bare gratulere representanten Thorheim med et nydelig seriesølv i Bodø. Det er imponerende, rett og slett, hva man har fått til! (Munterhet i salen). Når det er sagt, har Rødt absolutt ingenting imot hardtarbeidende mennesker. Tvert imot er vår politikk å legge til rette for at de virkelige verdiskaperne i samfunnet skal sitte igjen med mer. Det handler om at vi i vårt alternative opplegg selvfølgelig ønsker skattekutt for dem som har lave inntekter – det ser vi også noen eksempler på i dette budsjettet – men det handler også om at vi må ha velferdsordninger og kollektive forsikringsordninger som gjør at når folk ødelegger helsen sin i jobb, blir de ikke kastet ut i dyp fattigdom av den grunn. Trygdede folk er ikke noe annerledes enn representanten Thorheim eller meg selv, de er bare sjuke. Det er hardtarbeidende mennesker det er snakk om, som er pensjonister, uføretrygdet og på andre måter trenger Nav-ordningene i dette landet, ikke unnasluntrere og slabbedasker, som man later til å tro i Høyre.

Nå foreligger det endelig et forslag til statsbudsjett flertallet i denne salen vil stille seg bak. Veien dit har ikke vært helt fri for dramatikk. En del søvnløse netter har det også blitt på oss. Samtidig er det sånn at når enden er god, er allting godt. Det tok 34 år å vente på et nytt seriegull for Viking, og det tok et par dager ekstra å vente på flertall for dette statsbudsjettet. Det står vi godt i. Årets statsbudsjett er historisk. For første gang har Rødt vært med på å forhandle fram et budsjett, og det merkes. Forslaget som i dag legges fram, er et langt skritt fram fra regjeringens forslag. Det var ingen overdrivelse fra min side da jeg kalte dette for tidenes budsjettforlik i Norge. Det står jeg for fremdeles. Rødts forhandlingsstrategi har vært enkel: Vi har vært knallharde, men konstruktive, og vi har hatt godt humør med oss hele veien. Vi har kjempet for de sakene som har hatt mest å si for folks hverdagsvelferd. Vi har hele veien sagt at det er resultatene som teller, og resultater har det forsiktig sagt blitt. For det første har Rødt fått gjennomslag for å øke fribeløpet for uføre til 1 G. Det er en viktig del av kampen mot Forskjells-Norge, som gjør at uføre som har helse til å jobbe litt ved siden av trygden, vil sitte igjen med mer av inntekten sin. Statsbudsjettet betyr også et løft for hverdagsvelferden. Kommunene får 3 mrd. kr i frie midler på toppen av det regjeringen hadde lagt fram. Vi får bare håpe at til og med folkevalgte fra Høyre og Fremskrittspartiet forstår at disse pengene bør gå til velferd for folk flest, ikke til kutt i eiendomsskatten til dem som er så heldige å eie villa. I tillegg har vi lagt inn en milliardpakke til kollektivtrafikk, og vi har toppet bemanningen i barnehage med 600 mill. kr, i tillegg til de 200 mill. kr som lå inne fra regjeringen. Da er vi vel oppe i topp, topp, topp toppet bemanning. Dette er også et budsjett for en mer rettferdig miljøpolitikk. I tillegg til den nevnte kollektivpakken og økt CO2-avgift for oljeselskapene, har vi blitt enige om et historisk nei til gruvedrift på havbunnen. Det skal ikke bare gjelde i ett år, det skal gjelde i hele stortingsperioden. Rødt har også reversert en rekke usosiale kutt som lå inne i regjeringens forslag: Vi har avlyst kuttet i tannhelse for personer med sterkt nedsatt egenomsorg, i akuttovernatting for bostedsløse og i engangsstønaden. Vi har sikret at barnetrygden skal holdes utenfor beregningen av sosialhjelp, og at det skal gjelde for hele denne perioden. De to store budsjettaperne i dette budsjettet heter Karius og Baktus. Vi har fått en historisk enighet om en tannhelsereform som skal kunne rulles ut allerede fra 2027. Da tetter vi et av de største hullene i velferdsstaten. Til nå har nemlig ikke tennene vært regnet som en del av kroppen i det norske helsesystemet. Hvis vi får til dette, vil flere få råd til å tette noen av hullene de har i tennene også. Tannhelse har lenge vært en av Rødts hovedsaker, og det gjør meg stolt å kunne si at vi leverer på dette allerede ved første anledning. Slik viser vi at tiden for store velferdsreformer ikke er over i Norge, i en tid hvor veldig mange – sist representanten Limi fra FrP – prøver å fortelle oss nettopp det motsatte. Nå trengs en offensiv velferdspolitikk mer enn noensinne. Forskjellene er fremdeles for høye i Norge, og altfor mange sliter med å få pengene til å strekke til. Altfor mange ansatte i velferdsstaten har for lite tid og for få kolleger. Jobben er derfor på ingen måte ferdig, selv om vi har kommet betydelig lenger på veien enn vi hadde i går. Rødts politiske oppgave er å gå i spissen for faktiske forandringer som gjør at folk flest sitter igjen med mer. Vi kjemper for arbeidsfolk, for folkestyre, for miljøet, for Palestina og for tennene. Det har vi gjort i høst, og det skal vi gjøre gjennom hele denne stortingsperioden, sammen med de fire samarbeidspartiene våre. Jeg vil takke alle som har sittet oppe med meg på nettene den siste tiden, for samarbeidet. Vi er bare ved reisens begynnelse. Jeg tar opp Rødts forslag i saken.

Dersom Høyres trygdepolitikk hadde blitt vedtatt i Stortinget i dag, ville det vært den største katastrofen for trygdede folk i dette landet siden svartedauden. Her tar man feriepenger fra de arbeidsløse, man kutter i støtten til uføre med barn, man skal innføre et nytt skatteopplegg, som i praksis betyr en ekstraskatt for dem som står utenfor arbeidslivet, og man skal dele opp helsekøen, sånn at folk som er uføre, kommer senere i helsekøen enn vi som er friske og står i jobb. Man skal til og med ta uføretrygden fra alle under 30 år. Dette er så provoserende at jeg nesten lar meg friste til å hytte med neven, men jeg skal la være. Jeg vil heller stille representanten Astrup et spørsmål: Hva har han å si til alle disse alvorlig syke menneskene som hadde fått en langt dårligere økonomi dersom Høyres budsjett hadde blitt vedtatt?

Fra representanten Limi og fra Fremskrittspartiet generelt har vi i dag blitt belært om prioriteringer. På inn- og utpust de siste ukene, månedene og årene har det vært snakk om offentlig sløsing, om grønne bløffer, om bistandspenger til land langt borte, om byråkrati osv. En av prioriteringene Limi og Fremskrittspartiet aldri vil fortelle at de har gjort, er at de har tatt bort sitt løfte om en tannhelsereform for folk i Norge og nå ikke lenger er enig med Rødt og flertallspartiene om at tennene bør bli en del av kroppen i det norske helsevesenet. 300 000 nordmenn har i dag ikke råd til å gå til tannlegen. Mitt spørsmål til Limi er: Er det sløsing av offentlige midler å ta vare på helsen til nordmenn også når det gjelder helsen de har i munnen?

Det er litt utrolig å høre finansministeren her prøve å snakke seg bort fra at man gjør kutt i flere veldig målrettede ordninger. Det kan godt hende at når man kutter i disse ordningene, forventer man at folk skal begynne å oppføre seg annerledes, komme i arbeid, osv. Det første som skjer, er at disse foreldrene, som har veldig dårlig råd, får mindre penger. Det første som skjer, er at barna deres – som jo ikke skal bli utsatt for noen arbeidslinje, for de skal ikke ut i jobb – blir utsatt for å få dårligere økonomi hjemme når de vokser opp. Jeg er ikke gift med overgangsstønaden, med engangsstønaden eller med det eller det tiltaket, men summen i dette budsjettet er en rekke målrettede kutt mot de aller fattigste aleneforsørgerne, i all hovedsak alenemødre. Da synes jeg finansministeren burde åpne for andre muligheter til å styrke økonomien til disse familiene, f.eks. gjennom å øke noe som har stått stille veldig lenge, nemlig den utvidede barnetrygden som aleneforsørgere får. Den har stått stille, mens barnetrygden vi alle får, har økt ganske kraftig de siste årene.

Nok en gang mener jeg at finansministeren tilslører realitetene. Det er et kutt til dem som får overgangsstønad, det er et kutt til dem som får engangsstønad, og det er mindre penger til dem som har barnetrygd og sosialhjelp, enn hvis man hadde holdt barnetrygden utenfor beregningen av sosialhjelp. Jeg er helt enig i at på noen områder må man holde igjen, men skal det være for de aller fattigste enslige mødrene? Kunne man ikke holdt igjen på prosjekteringen av de to siste byggene i regjeringskvartalet eller på dette skattelotteriet man har? Kunne man ikke holdt igjen på lederlønningene i helsevesenet? Må man holde igjen på de aller fattigste aleneforsørgerne? Finansministeren nevnte jo kommunene og at man må satse på dem. Jeg tror ikke det er mange kommuner i Norge som er fornøyd med det regjeringen har lagt fram i sitt statsbudsjett. Tvert imot ser man over hele Norge at hverdagsvelferden til folk i kommunene er truet. Synes finansministeren egentlig at det er rimelig at vi har en så rik stat som vi har, når vi har så fattige kommuner som vi har fått?

Det er riktig at denne regjeringen og forrige regjering og forrige stortingsflertall har gjort mye bra for barnefamiliene. Derfor er det så underlig at man kommer med alle disse målrettede, nærmest kirurgiske kuttene til de aller fattigste barnefamiliene. Jeg har lyst til å spørre finansministeren om han har lest en bok som heter «The Game». Det er en bok om hvordan man skal sjekke opp folk på byen. Der beskrives det en strategi som heter «push and pull» – altså at man først må dytte folk vekk for å holde på interessen, og så må man «pull them back». Jeg føler meg utsatt for, og jeg tror at mange av samarbeidspartiene til Arbeiderpartiet føler seg utsatt for, «push and pull» for tiden, føler seg utsatt for at man plutselig får reversering av ting man har blitt lovt, ting Arbeiderpartiet har lovt, framganger, for så å bli invitert inn i varmen for å rette opp akkurat disse kuttene. «The Game» fungerer godt hvis målet er å få mange tilfeldige bekjentskaper på byen, men hvis man skal ha et mer fast og stabilt forhold, er det andre regler som gjelder. Tror ikke finansministeren at det er bedre å ikke reversere disse kuttene i hvert budsjett for så å forvente at vi skal forhandle dem opp igjen?

Her opplever jeg at statsråden prøver å tilsløre det regjeringen har gjort. Det er ingen garanti for at veiledende sosialhjelpssatser gitt av regjeringen resulterer i at det er den sosialhjelpen som blir utbetalt til den enkelte barnefamilie i kommunen. Tvert imot er det allerede i dag stor forskjell på kommunenes utbetaling av sosialhjelp, og med den kommuneøkonomien vi har i dag, er det ingen grunn til å tro at det er enda flere kommuner som vil legge på noe på toppen av sosialhjelpen. Å holde barnetrygden utenfor sosialhjelpen ble i sin tid feiret som en stor seier av hele det rød-grønne flertallet. Det var en sak der mange Arbeiderparti-ledede kommuner gikk foran, og der Stortinget fulgte etter – en sak som Arbeiderpartiet skrøt av på sine egne nettsider så sent som fram til et par uker etter valget. Det handler om helheten i dette, for det gjelder jo ikke bare dette forslaget. Det er også kutt i engangsstønaden, kutt i overgangsstønaden og ingen prisregulering av barnetrygden. Hvorfor er det akkurat mødre med dårlig råd som er blitt den store innsparingskilden i dette statsbudsjettet?

Her kommer den røde fare (munterhet i salen) – eller den røde fanfare, får vi kanskje si! Folk må lure litt når de følger stortingsmøtene dag for dag. I går hadde vi en stor diskusjon her om den enorme, nærmest uoverskuelige rikdommen som den norske staten besitter i oljefondet. I dag er vi så tilbake til hverdagen, og da er plutselig den norske staten igjen veldig fattig – så fattig at man i regjeringens forslag til statsbudsjett har valgt å gjøre flere smålige og usosiale kutt i velferdsordninger til fattige mødre: kutt i engangsstønaden til dem som får barn uten å ha noe særlig inntekt, og et kutt som går på tvers av Arbeiderpartiets egne løfter i valgkampen, ved igjen å ta inn barnetrygden i beregningen av sosialhjelp, som vil innebære at de som går på sosialhjelp, vil få mindre barnetrygd enn det f.eks. jeg får. Hva er det som er grunnlaget for at man gjør disse smålige og usosiale kuttene, for det kan i alle fall ikke være at den norske staten trenger pengene?

Regjeringens og finansministerens fremste hensyn her i dag har vært å beskytte oljefondet, men det finnes et hensyn som er enda viktigere enn det, og det er å beskytte palestinerne. Det er ikke det norske oljefondet som er utsatt for folkemord, systematiske folkerettsbrudd og ulovlig okkupasjon, og som står i fare for utslettelse. Det er det det palestinske folket som er. I dag går Arbeiderpartiet sammen med Høyre og Israel-vennene i Fremskrittspartiet om å sette Etikkrådet i Norge ut av spill i et forsøk på å frede oljefondets investeringer i selskapene til bestevennene til Trump i «Big Tech» i USA, og i andre selskap som bidrar til folkerettsbrudd og folkemord i Palestina. Jeg tror ikke det var mange av Arbeiderpartiets velgere, jeg tror ikke det var mange av Arbeiderpartiets medlemmer, og jeg tror faktisk ikke det var så mange av Arbeiderpartiets stortingspolitikere som hadde trodd at dette skulle skje når de gikk til valg for to måneder siden. Jeg tror rett og slett ikke at det store flertall av det norske folk hadde forventet at det neste som skulle skje nå, var et forsøk fra finansministeren på å frede våre investeringer i selskap som bidrar til folkerettsbrudd og folkemord i Palestina. Dette er et forsøk på å få denne saken ut av verden og legge den død. La oss ta en utredning, så snakker vi om det igjen om et og et halvt år. Det forsøket vil jeg bare fortelle finansministeren at ikke vil lykkes. Regjeringen får ikke fred om dette. Når Etikkrådet blir satt ut av spill i dag, er ansvaret enda mer direkte plassert hos Finansdepartementet og hos finansministeren. Da er det ikke noe etikkråd å gjemme seg bak, så da vil kampen fortsette for de partiene her inne som står opp for palestinerne og for å trekke oljefondet ut både av israelske selskaper og av internasjonale selskaper som bryter folkeretten og bidrar til folkemord. Bill Clinton, en mann jeg er sikker på at finansministeren iallfall på ett tidspunkt i livet har sett opp til, sa på et tidspunkt, da han skulle beskrive det han kalte «compassionate conservatism», konservatisme med et menneskelig ansikt: I want to help you, I really do, but I can’t, I just can’t. Det er den hjelpen regjeringen gir til palestinerne i dag: Ja, vi vil hjelpe dere, det vil vi virkelig, men sorry, vi kan bare ikke. Det er ikke spesielt lystig for denne sal.

Jeg vil takke statsråden for svaret og bekreftelsen på at vi deler oppfatningen om at politikken først og fremst skal være til for å ta utgangspunkt i dem som trenger hjelp, og ikke dem som har mer enn nok fra før til at de greier seg. I den sammenhengen er det jo noen bekymringsfulle trekk i det budsjettforslaget som er lagt fram, kanskje særlig de målrettede, usosiale og smålige kuttene mot en del aleneforsørgere og barneforeldre uten inntekt. Det dreier seg om kutt i overgangsstønad, kutt i engangsstønad og kutt i en del mindre stønader, men også om at man ikke prisjusterer barnetrygden, selv om prisene for det som skal kjøpes inn til barn, stiger på lik linje med alle andre priser her i samfunnet. I tillegg, for å nevne en siste ting, kan man legge til at man reverserer lovvedtaket om at barnetrygd skal holdes utenfor ved beregningen av sosialhjelp. Det er enda en ting vi faktisk i sin tid endret på i Stavanger, før det ble endret på her i Stortinget. Profilen på dette hvis man legger alt dette sammen, er at de foreldrene som har aller dårligst råd når de får barn, de som sliter med å ha en ordentlig arbeidsinntekt, de som virkelig ikke får endene til å møtes, er de som blir taperne i dette statsbudsjettet. Nå er vi i Rødt klare for å brette opp ermene og gjøre en jobb, og vi skjønner at regjeringen også trenger hjelp fra oss til å gjøre den jobben. Da gjelder det bl.a. å gjøre noe for aleneforsørgere og foreldre med dårlig råd, men selvfølgelig også for andre grupper som har altfor lite, i et land som tross alt er mer enn rikt nok til at ingen skal trenge å være veldig fattig.

De siste årene har prisene i Norge økt voldsomt, og mens bankene og dagligvarekjedene sitter igjen med mer, har uføre, minstepensjonister og folk med helt vanlige jobber slitt med å få endene til å møtes. Kampen mot Forskjells-Norge er Rødts viktigste sak, og det skal merkes denne budsjetthøsten. Høyresiden tapte dette valget etter å ha gått til valg på mer til dem som har mest fra før. Stortingsflertallet utgjøres nå av fem partier som vil ha små forskjeller i Norge, både økonomisk og geografisk. Nå må vi også bruke det flertallet til noe og vise at vi setter folk flest foran bankdirektører og dagligvaremilliardærer. Det kan være at jeg er uforbederlig, men jeg er i alle fall optimist. Det tar jeg med meg inn i høstens forhandlinger. Jeg tar også med meg erfaringer fra Stavanger, der vi gjorde slutt på 24 års høyrestyre, der vi holdt sammen i et virkelig tuttifrutti-samarbeid, som ikke bare strakk seg fra MDG til Senterpartiet, men også hadde med et svært bompengeparti. Vi leverte resultater til beste for folk, med billigere hverdag og et bedre samfunn. Hvis statsråden ikke tror meg, kan han spørre sin kollega Kari Nessa Nordtun. Det er flere positive ting å si om dette budsjettforslaget. Jeg kan nevne fagforeningsfradraget som øker, barnehageprisene som holdes nede, og at det tettes skattehull. Det er likevel greit å minne om at dette nettopp er et forslag til budsjett fra regjeringen. I Rødt er vi klar over at vi ikke er i posisjon til å diktere hele Norges statsbudsjett fra start til slutt, men vi er like klar over at vi sitter på mandater som trengs for å lage flertall, og det skal merkes. Vi er tydelige i våre prioriteringer. Landet trenger at vi gjør noe for dem som virkelig merker Forskjells-Norge: uføre, minstepensjonister, arbeidsfolk. Vi må styrke velferden, kommuneøkonomien, bemanningen og tannhelsen. De konkrete forslagene kommer vi selvfølgelig tilbake til. Jeg vil slutte med å referere en politisk tenker som har betydd mye for meg, nemlig den danske artisten Kim Larsen: Han har sagt: Jeg kan ikke forstå hva en regjering skal være godt for hvis det ikke er for å hjelpe de svake. De sterke skal «sgu» nok alltids klare seg. Er ikke finansministeren enig i at akkurat det vil være et godt motto for den videre budsjettbehandlingen?

Stortingsvalgkampen vi har lagt bak oss, handlet stort sett om tre ting: formuesskatten, formuesskatten og formuesskatten. Det skyldtes ikke minst en storstilt politisk og økonomisk mobilisering fra Norges aller rikeste mennesker, for å kutte i sin egen skattebyrde. Til slutt var det blitt så mye snakk om formuesskatten at selv ledende Høyre-politikere på slutten av valgkampen, helt i innspurten, beklaget seg i avisene over at det kanskje hadde blitt litt mye om akkurat den skatten. Det er som å høre en pyroman beklage seg over at det ble litt mer flammer enn han hadde tenkt seg. Resultatet av denne folkeavstemningen om formuesskatten vi har bak oss, er altså at kapitaleierne og høyresiden tapte, og en bred rød-grønn allianse – bestående av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne – har flertall i Stortinget, står bak statsminister Jonas Gahr Støre og skal lage budsjetter sammen. De samme kreftene som de siste fire årene har advart om at norsk økonomi har vært på vei utfor stupet, er nå i ferd med å advare om et salig tuttifrutti-kaos her på Stortinget, der det nærmest skal være umulig for disse fem partiene å bli enige om noe som helst. Til alle som er bekymret for kaos de neste årene, kan jeg berolige med at vi kommer til å finne ut av dette. Stikk i strid med hva mange på høyresiden og en del politiske kommentatorer tror, har disse fem partiene en god del til felles – ikke minst når det gjelder ambisjoner om å styrke velferden og bygge ned forskjellene i landet vårt, både de økonomiske og de geografiske forskjellene. Rødt har fått 5 pst. av stemmene i Norge. Vi forstår at vi ikke kan diktere hele statsbudsjettet i landet, men det skal merkes at Rødt er med og lager budsjetter. Det skal f.eks. merkes gjennom en tannhelsereform, som endelig gjør tennene til en del av kroppen i det norske helsevesenet. Det skal merkes gjennom en styrket kommuneøkonomi, som gjør at kommunene ikke må skjære ned på alt av velferdstjenester landet rundt. Det skal merkes gjennom en håndsrekning til dem som har aller minst i Nav-systemet, enten de er uføre eller pensjonister. Det skal også merkes gjennom å hjelpe de virkelige verdiskaperne. Da snakker jeg ikke om dem som bor i Sveits, men f.eks. om dem som reiser ut i Nordsjøen og på andre offshoreinstallasjoner, for å gjøre oss alle sammen rike. Det er nettopp derfor Rødt sammen med Senterpartiet i dag fremmer et forslag om å framskynde kompensasjonsutbetalingene til ofrene etter Alexander L. Kielland-ulykken, norgeshistoriens største industriulykke. Det er nok mange som har inntrykk av Rødt som et radikalt, på grensen til rabiat, parti som det knapt er mulig å komme til enighet med om noe som helst. Vi går inn i denne perioden med en pragmatisk holdning, bygget på kirkefaderen Augustins motto, om å holde fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt. Jeg tror vi skal få fire fruktbare år for landet vårt, med det budsjettsamarbeidet vi blir en del av.