OverStortinget

Denne saken handler ikke bare om bompenger på en konkret veistrekning, den handler om hvordan samferdselspolitikk vi fører, hvilke valg vi tar, og som vi gjør igjen og igjen i denne salen – selv om dette først blir problematisert når kostnadene ved disse valgene blir tydelig for hver enkelt i etterkant. Det er helt riktig som representanten Lien sier, og det er for så vidt noe jeg også er enig med representanten Hoksrud i, at dette prosjektet illustrerer en feilet samferdselspolitikk. Men problemet er bare at den politikken er Fremskrittspartiet og representanten Hoksruds politikk. Bompengenivået er det samme som det var da utbyggingen ble vedtatt i denne salen, og situasjonen var altså helt forutsigbar. Når bompengene blir høye, slik vi ser på E39 Mandal–Kristiansand, er det et resultat av politiske prioriteringer. Store, kostbare motorveier finansieres gjennom bompenger, samtidig som rimelige mer arealeffektive og klimavennlige løsninger nedprioriteres totalt. MDG deler bekymringen for at høye bompenger rammer hardt, og at de kan føre til uønsket omkjøring på lokale veier med dårlig trafikksikkerhet og større belastning for lokalsamfunn. Det er et reelt problem, og det må tas på alvor. Samtidig mener vi løsningen ikke kan være å fortsette den samme politikken med staten som regningsbetaler hver gang bompengebelastningen blir politisk krevende. Det løser ikke de strukturelle problemene i samferdselspolitikken, det skyver dem bare foran oss. Det minsker handlingsrommet til faktisk å gjøre reelle endringer som gjør at folk får alternativ til bilen. Høye bompenger er i denne saken som så ofte før, et symptom på feil prioriteringer i utbyggingsfasen. Når prosjektene blir større og bredere og hastigheten skal gå opp, blir de dyrere enn nødvendig, og regningen blir til slutt sendt til trafikantene. Dagens samferdselspolitikk er preget av særinteresser og tendenser til stormannsgalskap når det kommer til motorveiutbygging. Vi trenger en ny samferdselspolitikk som prioriterer vedlikehold og utbedring av vei og bane vi allerede har – som også NHO tydelig tok til orde for i gårsdagens årskonferanse – framfor stadig nye motorveier, som satser på kollektivtilbud framfor bil, og som reduserer trafikkmengden og utslippene istedenfor å flytte dem. I denne saken har MDG derfor ikke sluttet seg til forslagene om generelt bompengekutt eller forlenget innkrevingstid. Slike grep kan gi midlertidig lettelse, men de adresserer ikke årsaken til problemene. I denne saken bør regjeringen og lokale myndigheter heller se på tiltak som reduserer omkjøring og belastning på lokale veier, slik som f.eks. redusert hastighet på de veiene. Hvis vi mener alvor med nullvekstmål for byene og gjør det enklere for folk å reise grønt, rimelig og trygt, trenger vi et paradigmeskifte i samferdselspolitikken – hvor de store motorveienes tid må tilhøre fortiden, og vi heller planlegger helhetlig med klima, natur og lokalsamfunn som reelle premisser. Med det tar jeg opp MDGs forslag.