OverStortinget

Prop. 29 S for 2025–2026 handler om noe av det mest grunnleggende staten har ansvaret for, nemlig å sikre landet vårt i en tid med økende uro og en sikkerhetspolitisk situasjon som er alvorligere enn på flere tiår. Proposisjonen omhandler to sentrale kapasiteter: flere ubåter til Sjøforsvaret og etablering av landbasert langtrekkende presisjonsild i Hæren. Dette er ikke enkeltstående investeringer. Det er helt nødvendige byggesteiner i et sterkere og mer moderne forsvar. Det haster å bygge forsvarsevne. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har vist oss hvor raskt sikkerhetssituasjonen kan endres, og hvor avgjørende det er å ha militære kapasiteter på plass før krisen rammer. Det er nettopp dette Prop. 29 S følger opp: prioriteringer i langtidsplanen for Forsvaret vedtatt av et samlet storting. Verden har blitt farligere og mer uforutsigbar, og vi må ta et større ansvar for egen sikkerhet. Vi er derfor i full gang med å styrke alle grener i Forsvaret. Investering i ubåter og langtrekkende presisjonsild er en viktig del av dette og vil ha en vesentlig avskrekkende effekt overfor enhver motstand. Når det gjelder langtrekkende presisjonsild, er dette en kapasitet Norge ikke har i dag. Det er en kapasitet som har vært nevnt i samtlige fagmilitære råd siden 2015, og det har vært en sentral anbefaling i forsvarssjefens fagmilitære råd i både 2019 og 2023. Kort fortalt er dette avgjørende for en moderne landmakt. Hæren trenger evne til å nå mål på lange avstander, bidra til avskrekking og styrke samvirket med allierte styrker. Derfor er det lagt til grunn at systemet skal ha en rekkevidde på om lag 500 km, og det skal inngå i en egen rakettartilleribataljon i Indre Troms med planlagt innfasing fra 2029. Forsvarsmateriell har gjennomført en ryddig og profesjonell anskaffelsesprosess i markedet. Det er stilt tydelige krav fra Forsvaret, bl.a. til rekkevidde, leveranser og volum. Etter grundige konkurranser er enkelte leverandører blitt avvist fordi de ikke leverte det Forsvaret faktisk etterspurte. Dette er ikke politikk, det er fagmilitære vurderinger. Likevel foreslår nå enkelte partier å avbryte den pågående prosessen for å gå tilbake til et alternativ som allerede er vurdert og avvist. Det er for å vurdere et alternativ som fortsatt ikke leverer det Hæren trenger. I realiteten ville det bety å lyse ut en ny konkurranse med ny kvalitetssikring, som også vil føre til mer usikkerhet og økte kostnader. Det vil svekke Norges tillit som anskaffelsespartner, men aller viktigst: å starte prosessen på nytt vil føre til betydelige forsinkelser, og det i en tid hvor Forsvaret mangler denne kapasiteten, og hvor behovet er akutt. Det har vi rett og slett ikke råd til å utsette. Vi må kjøpe hyllevare som kan leveres raskt, som oppfyller kravene, og som gir Forsvaret reell operativ evne. Å velge utviklingsprosjekter uten ferdige løsninger, og uten kontraktfestet produksjon, innebærer betydelig risiko både teknisk, økonomisk og tidsmessig. Samtidig er Arbeiderpartiet tydelig på at dette ikke står i motsetning til industribygging i Norge og Europa. Industrisamarbeid og gjenkjøpsavtaler ligger fast, uavhengig av leverandørvalg. Målet er økt produksjonskapasitet, bedre forsyningssikkerhet og tettere samarbeid med våre allierte. Men industripolitikk kan ikke gå framfor operativ evne når sikkerhetssituasjonen er som den er nå. Ubåter er en av de viktigste kapasitetene vi har for å ivareta norsk og alliert sikkerhet i nordområdene. Samarbeidet med Tyskland har gitt oss lavere risiko, bedre kostnadskontroll og sterk norsk industriell deltakelse gjennom Kongsberg og det felles kampsystemet. Å øke antallet ubåter fra fire til seks styrker utholdenheten, sikrer bedre operativ tilgjengelighet og gjør oss bedre i stand til å møte forventningene fra NATO, særlig i en tid der aktiviteten i nordområdene økes. Prop. 29 S handler i bunn og grunn om ansvar – ansvar for å lytte til fagmilitære råd, ansvar for å handle i tide, ikke når det er for sent, og ansvar for å sørge for at Forsvaret får det materiellet de trenger, når de trenger det. Trygghet bygges ikke med utsettelser, men det bygges med beslutninger.