For to år siden samlet et enstemmig storting seg om det største forsvarsløftet i moderne tid. Vi gjorde det fordi verden var blitt farligere, vi gjorde det fordi vi vet at trygghet og demokrati ikke kan tas for gitt, og vi gjorde det fordi vi hadde et ansvar for å sikre at Norge også i framtiden skal kunne hevde sin suverenitet, ivareta sine interesser og beskytte sine innbyggere. I dag behandler vi Meld. St. 33 for 2024–2025 og Prop. 68 S for 2025–2026 – en rebalansering og styrking av den langtidsplanen vi vedtok i fellesskap. Det gjør vi i en situasjon der den sikkerhetspolitiske utviklingen som lå til grunn for planen, er blitt enda mer alvorlig. Russland fører fortsatt en brutal angrepskrig mot Ukraina og har nå omstilt seg til en krigsøkonomi. NATO stiller høyere krav til medlemslandenes bidrag. USA har en ny sikkerhetsstrategi. Samtidig ser vi en rask teknologisk utvikling som endrer måten krigen føres på. Derfor handler denne saken ikke om å endre kurs. Den handler om å holde kursen i møte med nye realiteter og nye forutsetninger som hele tiden er i endring. Komiteen har brukt mye tid på denne saken. Gjennom grundige og konstruktive samtaler har vi diskutert hvordan vi best kan sikre at forsvarsløftet faktisk blir realisert, og jeg opplever at det er bred enighet om noen grunnleggende forhold. For det første: Vi tar inn over oss alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Komiteen tar til etterretning og tar på alvor regjeringens vurdering av at forholdet mellom NATO og Russland preges av vedvarende konfrontasjon, og at Russland kan være i stand til å føre krig mot ett eller flere NATO-land innen kort tid dersom krigen i Ukraina avsluttes. For det andre: Vi erkjenner at tempoet må opp. Regjeringen foreslo framskynding og utsettelser innenfor rammen den kom med til Stortinget. Her ligger det bl.a. framskynding av Finnmarksbrigaden, og fra før av ligger det en raskere anskaffelse av fregatter og ubåter enn da langtidsplanen opprinnelig ble vedtatt, i 2024. Etter en konstruktiv behandling er alle partiene nå bl.a. enige om at prosessen med å anskaffe langtrekkende luftvern framskyndes. Helikopter anskaffes før, Brigade Sør skal starte kompetansebyggingen fortere, og HV-07 skal bli operative raskere. For det tredje: Vi er opptatt av at ressursene brukes klokt, og at vi får mest mulig operativ forsvarsevne ut av hver eneste krone. Gjennomgangen fra Riksrevisjonen og forsvarskommisjonen viser betydelig rom for forbedringer i styring av forsvarssektoren. Deler av dette er tatt tak i, men andre problembeskrivelser er fortsatt ikke fullt ut løst, og problemstillingene er enda mer aktualisert i det enorme investeringsomfanget. Derfor ønsker også Stortinget at regjeringen fremmer en sak om styring og kontroll og gjennomføringsevne i 2028, som inkluderer en helhetlig og systematisk ekstern gjennomgang. For det fjerde: Vi forstår at erfaringene fra Ukraina og den teknologiske utviklingen krever at vi er villig til å justere underveis. Her vil jeg særlig framheve etableringen av et droneprogram som nå tilføres nærmere 3 mrd. kr fra forliket, og som skal bidra til synergier i arbeidet med droner, autonomi og elektronisk krigføring samt koordinere tiltak for oppfølging av dronestrategien – og det i nært samarbeid med brukeren. Sammen med satsingen regjeringen foreslo innenfor droner, autonomi og elektronisk krigføring, er dette en kraftig styrking og et signal om at Norge skal holde tritt med den teknologiske utviklingen. Langtidsplanen fra 2024 ligger fast som fundament, og de strategiske prioriteringene står ved lag. Vi må samtidig erkjenne at enkelte deler av planen må gjennomføres raskere enn det vi opprinnelig la til grunn. Regjering og storting har allerede framskyndet landbasert langtrekkende presisjonsild for Hæren. Nye ubåter kommer tidligere, og fregattene er satt i bestilling. Regjeringen foreslo derfor å styrke de økonomiske rammene med ytterligere 31 mrd. kr fram til 2030 og om lag 115 mrd. kr fram til 2036. Stortinget øker rammen med 6,15 milliarder friske midler fram til 2036, og den samlede summen for perioden 2025–2036 er nå på 1 854 mrd. kr. Forslaget fra regjeringen med Stortingets tillegg gjør det mulig både å opprettholde de store, strategiske investeringene og samtidig framskynde tiltak som gir økt operativ effekt på kortere sikt. Nordområdene er Norges viktigste strategiske interesseområde. Det har det vært lenge, men betydningen blir enda tydeligere i takt med den sikkerhetspolitiske utviklingen. Når Russland bygger opp militære kapasiteter i nord, og når NATO forventer økt evne til å forsvare alliansens nordlige flanke, må Norge ha troverdige styrker på plass. Derfor er det riktig å realisere Finnmarksbrigaden tidligere enn planlagt. Det styrker vår evne til tilstedeværelse, beredskap og forsvar i den delen av landet hvor sikkerhetspolitikken i særlig grad møter geografien. En annen viktig lærdom fra Ukraina er betydningen av utholdenhet. Vi har gjennom mange år hatt stor oppmerksomhet på avanserte plattformer og moderne materiell, og det skal vi fortsatt ha, men krigen i Ukraina har også vist betydningen av ammunisjonslagre, logistikk, reservedeler og forsyningssikkerhet. Derfor er det viktig at regjeringen prioriterer økte lagre av stridsavgjørende ammunisjon, bedre forsyningsberedskap og en sterkere logistikk. Det er investeringer som kanskje ikke skaper de største overskriftene, men som er avgjørende for reell operativ evne. Et sterkt norsk forsvar forutsetter også sterke allianser. NATO er og blir grunnmuren i norsk sikkerhetspolitikk. Vi ser samtidig at europeiske land forventes å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Derfor er det viktig at Norge både leverer på NATO-forpliktelser og videreutvikler samarbeidet med nære allierte. De strategiske partnerskapene med Storbritannia, Tyskland, Frankrike og våre nordiske naboer er viktige bidrag til dette. Gjennom samarbeid om fregatter, ubåter, missiler, romvirksomhet og felles operativ utvikling styrker vi både forsvarsevnen og forsyningssikkerheten. Særlig vil jeg trekke fram det nordiske samarbeidet. Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer har vi fått nye muligheter til integrasjon, samvirke og felles planlegging. Ambisjonen om Norden som Europas mest integrerte forsvarsregion er både riktig og nødvendig. Når etterspørselen etter forsvarsmateriell øker over hele Europa, blir produksjonskapasitet en strategisk ressurs. Forsvarsindustrien bidrar ikke bare med arbeidsplasser og verdiskaping, den bidrar til nasjonal sikkerhet. Derfor er det positivt at regjeringen og Stortinget vil styrke industriens kapasitet og evne til å levere på framtidens behov. Det gir større forsyningssikkerhet for Norge og våre allierte samtidig som det bidrar til teknologisk utvikling og innovasjon. Uten folk er det ikke noe forsvar av landet vårt. Ved den første behandlingen av langtidsplanen sa et samlet storting at et personell- og kompetanseløft er en forutsetning for planen – og det er det fortsatt. En større del av inntekten til militære ansatte skal bli pensjonsgivende, i tråd med enigheten mellom partene i Forsvaret. Forsvarsløftet handler i bunn og grunn om én ting: trygghet – trygghet for mennesker som bor fra Finnmark til Agder, trygghet for familier som ønsker å vite at landet er i stand til å beskytte dem dersom situasjonen skulle kreve det, trygghet for våre allierte, som skal kunne stole på at Norge tar sin del av ansvaret, og trygghet for kommende generasjoner. Det er lett å bli opptatt av budsjetter, prosjekter og strukturer, men bak alle tallene ligger et enkelt formål: å sikre fred gjennom styrket beredskap og troverdig avskrekking. Det er de årlige budsjettene som vil realisere forsvarsløftet – et løfte som Stortinget nå gir, og som regjeringen, uavhengig av politisk farge, må følge opp i årene som kommer. Jeg vil avslutte med å takke komiteen for et godt arbeid. Vi har hatt grundige diskusjoner og konstruktive samtaler om viktige spørsmål for landets sikkerhet. Når Stortinget i dag behandler denne saken, sender vi et tydelig signal: Vi ser alvoret. Vi tar ansvaret. Vi gjennomfører forsvarsløftet, og det gjør vi i fellesskap.

Nils-Ole Foshaug (A) [21:41:10] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i saken. Innstillingen gir ikke et flertall for representantforslaget. Samtidig er det tydelig at en samlet komité tar svalbardpolitikken og utviklingen der på høyeste alvor. Svalbard er ikke bare et geografisk område langt mot nord, Svalbard er en integrert del av Norge, og vår tilstedeværelse der handler om suverenitet, sikkerhet og fellesskap. I en tid med økt geopolitisk uro og raske klimaendringer er det avgjørende at vi fører en ansvarlig, langsiktig og helhetlig svalbardpolitikk. Nettopp derfor er det klokt at komiteen prioriterer å følge opp svalbardmeldingen og ikke setter i gang prosesser som også kan bidra til å forsinke denne gjennomgangen. Arbeiderpartiet mener at et av de aller viktigste beredskapstiltakene på Svalbard er et stabilt og trygt familiesamfunn i Longyearbyen. Derfor har regjeringen de siste årene styrket det statlige engasjementet betydelig, både gjennom svalbardmeldingen og gjennom økte bevilgninger til infrastruktur, beredskap, energipriser og samfunnsutvikling. Forslaget som ligger til behandling i dag, peker på flere viktige utfordringer. Det gjelder bl.a. behovet for bedre infrastruktur, lavere bo- og levekostnader og styrket beredskap. Dette er utfordringer regjeringen allerede arbeider aktivt med. Justis- og beredskapsministeren viser også til at flere av tiltakene i representantforslaget allerede er under oppfølging eller varslet vurdert i regjeringens arbeid. Samtidig må vi være ærlige om at utviklingen på Svalbard må skje innenfor naturgitte og sikkerhetsmessige rammer. Arbeiderpartiet står fast ved hovedlinjene i svalbardmeldingen, der Stortinget sluttet seg til at Longyearbyen ikke skal vokse ukontrollert. Det er begrenset tilgang på skredsikret areal, og kostnadene ved å bygge ut tjenester og bolig er stor. Derfor må utviklingen være bærekraftig og ansvarlig. Vi trenger ikke nye planer, men vi trenger å følge opp de planene Stortinget allerede har vedtatt. Arbeiderpartiet vil derfor prioritere handling, investering og langsiktig oppfølging framfor nye, omfattende utredninger. Stortinget skal naturligvis informeres om oppfølgingen og eventuelt komme med justeringer i den årlige behandlingen vi har her i Stortinget. Svalbard er viktig for Norge, og derfor skal vi fortsette å ta ansvar for Svalbard, med trygghet, tilstedeværelse og fellesskap som grunnlag. For å lykkes på Svalbard er god dialog en forutsetning for å få til en ønsket utvikling mellom Stortinget, mellom regjering og mellom de som bor der, de som jobber der, og lokalstyret på Svalbard.

Først takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse på tirsdag. Etter tirsdagen måtte jeg kikke litt på de siste års redegjørelser. Alvoret i verden har preget alle redegjørelsene, men dessverre har redegjørelsene blitt stadig mer alvorstunge, utfordrende og har økt i omfang. Den verdenen vi ser i dag, er mer urolig og mer uforutsigbar enn den mange av oss vokste opp i. I flere tiår har vi levd i en internasjonal orden som i stor grad har vært basert på felles regler, institusjoner og samarbeid mellom land. Etter andre verdenskrig vokste det fram et system der FN-pakten, folkeretten og den transatlantiske alliansen dannet grunnlaget for fred, stabilitet og økonomisk utvikling. I dag er dette systemet under press, og Russlands angrepskrig mot Ukraina utfordrer selve fundamentet i sikkerhetsordenen i Europa. Samtidig ser vi økende stormaktsrivalisering, mer geopolitisk konkurranse og større usikkerhet rundt internasjonale spilleregler. Dette er bakteppet for norsk utenrikspolitikk i vår tid. For Arbeiderpartiet er svaret på denne utviklingen ikke å trekke seg tilbake fra det internasjonale samarbeidet. Tvert imot må vi styrke de institusjonene og prinsippene som har bidratt til fred og stabilitet i mer enn 70 år. For Norge er nordområdene vårt viktigste strategiske ansvarsområde, og Arktis er ikke en fjern geopolitisk arena for oss. Det er der vi og undertegnede bor, arbeider og utvikler samfunnet. Det er livskraftige lokalsamfunn, aktivitet og tilstedeværelse som er avgjørende for stabiliteten og tryggheten i regionen. De siste årene har den internasjonale oppmerksomheten om Arktis økt betydelig. Det skyldes både klimaendringer og økt geopolitisk interesse. Når isen trekker seg tilbake og nye havområder åpnes, øker også den strategiske betydningen av regionen. I en eventuell konflikt mellom Russland og Vesten vil våre havområder i nord ha en stor strategisk betydning, og samtidig vil norske landområder bli berørt gjennom Russlands bastionforsvar. Derfor er det svært positivt at NATO retter større oppmerksomhet mot nordområdene. Norge har i flere tiår arbeidet for at Arktis skal stå høyere oppe på alliansens agenda. Samtidig er det avgjørende at denne oppmerksomheten forankres i kunnskap om regionen, og undertegnede ser fram til neste uke og komiteens besøk til øvelsen Cold Response. I en mer urolig verden blir også forsvaret av folkeretten stadig viktigere. For små og mellomstore land som Norge er folkeretten ikke bare et ideal, den er en nødvendighet. Den gir oss et sett med regler som beskytter staters suverenitet og begrenser maktbruk, og det er derfor Norge fortsetter å stå tydelig opp for folkeretten. Det gjelder ikke bare når det er politisk enkelt. Et prinsippfast forsvar av folkeretten må gjelde i alle situasjoner. Når vi er konsekvente, styrker vi også vår egen troverdighet internasjonalt. I denne sammenheng spiller FN fortsatt en helt avgjørende rolle. Selv om organisasjonen i dag står overfor store utfordringer, er det ingen realistiske erstatninger for FN som global møteplass og rammeverk for internasjonalt samarbeid. FN er fortsatt den viktigste arenaen for å håndtere globale konflikter og utfordringer. Men FN-systemet må tilpasse seg en ny virkelighet. Det er bakgrunnen for arbeidet med FN80-initiativet, som tar sikte på å reformere og styrke organisasjonen. For Norge er dette et viktig arbeid. Vi er et lite land, som er helt avhengig av et internasjonalt system der regler og samarbeid står sterkere enn maktpolitikk. Derfor bidrar vi aktivt i arbeidet med å reformere og styrke FN. Verden har endret seg og er i endring. Den internasjonale ordenen vi har levd med i flere tiår, er under press. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang å stå opp for de prinsippene som har tjent Norge godt.

Prop. 29 S for 2025–2026 handler om noe av det mest grunnleggende staten har ansvaret for, nemlig å sikre landet vårt i en tid med økende uro og en sikkerhetspolitisk situasjon som er alvorligere enn på flere tiår. Proposisjonen omhandler to sentrale kapasiteter: flere ubåter til Sjøforsvaret og etablering av landbasert langtrekkende presisjonsild i Hæren. Dette er ikke enkeltstående investeringer. Det er helt nødvendige byggesteiner i et sterkere og mer moderne forsvar. Det haster å bygge forsvarsevne. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har vist oss hvor raskt sikkerhetssituasjonen kan endres, og hvor avgjørende det er å ha militære kapasiteter på plass før krisen rammer. Det er nettopp dette Prop. 29 S følger opp: prioriteringer i langtidsplanen for Forsvaret vedtatt av et samlet storting. Verden har blitt farligere og mer uforutsigbar, og vi må ta et større ansvar for egen sikkerhet. Vi er derfor i full gang med å styrke alle grener i Forsvaret. Investering i ubåter og langtrekkende presisjonsild er en viktig del av dette og vil ha en vesentlig avskrekkende effekt overfor enhver motstand. Når det gjelder langtrekkende presisjonsild, er dette en kapasitet Norge ikke har i dag. Det er en kapasitet som har vært nevnt i samtlige fagmilitære råd siden 2015, og det har vært en sentral anbefaling i forsvarssjefens fagmilitære råd i både 2019 og 2023. Kort fortalt er dette avgjørende for en moderne landmakt. Hæren trenger evne til å nå mål på lange avstander, bidra til avskrekking og styrke samvirket med allierte styrker. Derfor er det lagt til grunn at systemet skal ha en rekkevidde på om lag 500 km, og det skal inngå i en egen rakettartilleribataljon i Indre Troms med planlagt innfasing fra 2029. Forsvarsmateriell har gjennomført en ryddig og profesjonell anskaffelsesprosess i markedet. Det er stilt tydelige krav fra Forsvaret, bl.a. til rekkevidde, leveranser og volum. Etter grundige konkurranser er enkelte leverandører blitt avvist fordi de ikke leverte det Forsvaret faktisk etterspurte. Dette er ikke politikk, det er fagmilitære vurderinger. Likevel foreslår nå enkelte partier å avbryte den pågående prosessen for å gå tilbake til et alternativ som allerede er vurdert og avvist. Det er for å vurdere et alternativ som fortsatt ikke leverer det Hæren trenger. I realiteten ville det bety å lyse ut en ny konkurranse med ny kvalitetssikring, som også vil føre til mer usikkerhet og økte kostnader. Det vil svekke Norges tillit som anskaffelsespartner, men aller viktigst: å starte prosessen på nytt vil føre til betydelige forsinkelser, og det i en tid hvor Forsvaret mangler denne kapasiteten, og hvor behovet er akutt. Det har vi rett og slett ikke råd til å utsette. Vi må kjøpe hyllevare som kan leveres raskt, som oppfyller kravene, og som gir Forsvaret reell operativ evne. Å velge utviklingsprosjekter uten ferdige løsninger, og uten kontraktfestet produksjon, innebærer betydelig risiko både teknisk, økonomisk og tidsmessig. Samtidig er Arbeiderpartiet tydelig på at dette ikke står i motsetning til industribygging i Norge og Europa. Industrisamarbeid og gjenkjøpsavtaler ligger fast, uavhengig av leverandørvalg. Målet er økt produksjonskapasitet, bedre forsyningssikkerhet og tettere samarbeid med våre allierte. Men industripolitikk kan ikke gå framfor operativ evne når sikkerhetssituasjonen er som den er nå. Ubåter er en av de viktigste kapasitetene vi har for å ivareta norsk og alliert sikkerhet i nordområdene. Samarbeidet med Tyskland har gitt oss lavere risiko, bedre kostnadskontroll og sterk norsk industriell deltakelse gjennom Kongsberg og det felles kampsystemet. Å øke antallet ubåter fra fire til seks styrker utholdenheten, sikrer bedre operativ tilgjengelighet og gjør oss bedre i stand til å møte forventningene fra NATO, særlig i en tid der aktiviteten i nordområdene økes. Prop. 29 S handler i bunn og grunn om ansvar – ansvar for å lytte til fagmilitære råd, ansvar for å handle i tide, ikke når det er for sent, og ansvar for å sørge for at Forsvaret får det materiellet de trenger, når de trenger det. Trygghet bygges ikke med utsettelser, men det bygges med beslutninger.

Det er vanskelig å måle effekten av Norges bistand alene på aggregert nivå, men det finnes nå en rekke solide studier som viser at bistand bidrar til fattigdomsreduksjon, og at bistand virker aller best når den støtter lokale prioriteringer og styrker institusjonell kapasitet. Her vil jeg særlig trekke fram resultatene til vaksinealliansen Gavi, som Norge har vært en av de viktigste bidragsyterne til over mange år. Siden oppstarten i 2000 har Gavi bidratt til å vaksinere en hel generasjon, over 1,2 milliarder unger, og forhindret mer enn 20,6 millioner framtidige dødsfall. Over 20 millioner liv er reddet, og barnedødeligheten i 78 lavinntektsland er halvert. Samtidig er utviklingspolitikk mer enn bistand. Det er også sikkerhets- og utenrikspolitikk. I en urolig verden er internasjonalt samarbeid krevende. Vi prioriterer derfor også tiltak hvor resultatene er mer langsiktige og vanskeligere å måle. Fremskrittspartiet foreslår igjen store kutt i bistanden. Det framstilles som ansvarlig økonomisk politikk. I realiteten er det det motsatte. Det er kortsiktig, det er naivt, og det er potensielt farlig, både for verden og for Norge. Bistand handler ikke bare om solidaritet, det handler om stabilitet, sikkerhet og innflytelse. Når vestlige land kutter i bistand, forsvinner ikke behovene. Tomrommet fylles raskt av autoritære stater som Kina og Russland, og de stiller ikke krav om menneskerettigheter, om demokrati eller om åpenhet. De kjøper seg lojalitet, de kjøper seg kontroll og politisk innflytelse. Dette er ikke teori. Vi ser det allerede i deler av Afrika, i Asia og i Midtøsten. Der Vesten trekker seg ut, rykker autoritære aktører inn med lån, med infrastrukturprosjekter og med militært samarbeid. Resultatet er ofte mer gjeld, mindre demokrati og større avhengighet. Det er dårlig nytt for lokalbefolkningen og for en verden som allerede er mer urolig enn på lenge. For Arbeiderpartiet er bistand også et spørsmål om «soft diplomacy». Norsk bistand gir oss en stemme ved bordet. Det bygger tillit, det bygger partnerskap og langsiktige relasjoner. Det gjør at Norge blir lyttet til i fredsprosesser, i klimaforhandlinger og i kampen mot ekstremisme og konflikt. Det kan virke som FrP tror at verden stopper ved Norges grenser. Det gjør den ikke. Ustabile stater, økende konflikt og autoritær ekspansjon er ikke andres problem, det er vår felles utfordring.

Meld. St. 29 for 2024–2025, Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2024, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid, viser med stor tydelighet at vi står i en brytningstid. Siden Russlands folkerettsstridige fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 har Europa vært kastet ut i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Meldingen understreker at denne situasjonen har fått konsekvenser for norsk politikk, ikke minst på eksportkontrollfeltet. Regjeringens beslutning om å åpne for direktesalg av forsvarsmateriell til Ukraina fra 1. januar 2024, og senere også for teknologioverføring, var riktig og nødvendig. Det ukrainske folk kjemper ikke bare for sin egen frihet, men for de mest grunnleggende europeiske sikkerhetsinteressene. Norge må derfor bidra der vi kan, både gjennom donasjoner, gjennom Nansen-programmet og gjennom å legge til rette for at norsk industri kan støtte Ukrainas forsvarskamp. Dette gjør vi innenfor et strengt kontrollregime med klare politiske rammer. Krigen i Europa, den raske teknologiske utviklingen og en mer uforutsigbar global sikkerhetssituasjon stiller større krav til oss politikere, til våre institusjoner og til det norske samfunn. Siden 1997 er det framlagt årlige meldinger om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester til militære formål. Meldingen har utviklet seg til å bli en omfattende framstilling av eksportkontrollen, herunder om regelverk, praktisering av retningslinjer, samarbeid med andre etater og det omfattende internasjonale arbeidet på eksportkontrollområdet. Meldingen om innsyn i eksport av forsvarsmateriell sikrer offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Slik åpenhet er en styrke for både industrien og forvaltningen, og viktig for tilliten i et demokratisk samfunn som Norge. Arbeiderpartiet står fullt og helt bak prinsippet om at norsk eksportkontroll skal være blant verdens strengeste og samtidig støtte opp om Norges og våre alliertes sikkerhetsinteresser. Tallene fra 2024 viser en betydelig økning i eksporten av forsvarsmateriell, fra 11,9 mrd. kr i 2023 til 16,2 mrd. kr i 2024. Det utgjør en økning på 36 pst. Eksporten av A-materiell alene økte til omtrent 12 mrd. kr. Den økende etterspørselen er en direkte konsekvens av en alvorlig sikkerhetssituasjon i Europa. Allierte land styrker sin forsvarsevne, og Norge bidrar ansvarlig, forutsigbart og innenfor strenge rammer gjennom å tilby teknologi og materiell som styrker det kollektive forsvaret vi selv er avhengig av. I meldingen understrekes betydningen av norsk forsvarsindustri som en integrert del av sikkerhetspolitikken. Den bidrar til vår egen og våre alliertes beredskap, og den sikrer oss tilgang til teknologier og kapasiteter som er kritiske i en krisetid. For Arbeiderpartiet er dette helt sentralt. En bærekraftig og konkurransedyktig norsk forsvarsindustri er avgjørende for både nasjonal sikkerhet og arbeidsplasser over hele landet. Regjeringens strategi for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien og forutsigbare rammevilkår er nødvendig og riktig. Meldingen tydeliggjør også hvordan kontrollregimet blir videreutviklet for å møte nye teknologiske og sikkerhetspolitiske utfordringer, som framvoksende teknologier, kunstig intelligens og halvledere. Innføring av vareliste III i 2024, med lisensplikt for ny og kritisk teknologi, viser at Norge tar ansvar og følger utviklingen tett. I tillegg styrkes kontrollen med teknologioverføring i kunnskapssektoren. Dette er nødvendig. Universiteter, forskningsmiljøer og teknologibedrifter er attraktive mål for aktører som ønsker å omgå sanksjoner eller skaffe seg sensitiv teknologi. Sanksjoner og eksportkontroll er nå en mer sentral del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk enn noen gang. Med etableringen av DEKSA fra 1. januar 2025 har vi styrket vår evne til å veilede næringslivet, håndheve regelverket og forhindre at norske bedrifter bevisst eller ubevisst bidrar til omgåelse av sanksjonsregimet, særlig overfor Russland. Dette er et viktig arbeid, og med et sterkt DEKSA og et tydelig utenriksdepartement gir det bedre kontroll, større forutsigbarhet for seriøse aktører og bedre etterlevelse av norsk politikk.

Først: Takk til statsråden for den utmerkede redegjørelsen han holdt her på tirsdag denne uka. Europa står i en skjebnetid. En farligere sikkerhetspolitisk situasjon, med krig på vårt eget kontinent, økende geopolitiske spenninger og hardere internasjonal konkurranse gjør at de rammevilkårene Norge har bygget sin trygghet og velstand på, er i endring. Arbeiderpartiet står fast ved at EØS-avtalen er en av Norges aller viktigste internasjonale avtaler. Den sikrer trygghet for norske arbeidsplasser, tilgang til vårt viktigste marked og felles spilleregler som hindrer sosial dumping og konkurransevridning. Men som redegjørelsen for Stortinget viste, er det ikke lenger bare å lene seg på EØS-avtalen, slik vi har gjort. Verden forandrer seg, EU forandrer seg, og da må også Norge forholde seg til det faktum. Vi må jobbe enda hardere for å ivareta våre interesser. I dag ser vi et Europa som ikke bare er opptatt av frihandel og markedsintegrasjon, men av sikkerhetspolitikk, forsyningssikkerhet og strategisk uavhengighet. EU er i ferd med å bli en langt tydeligere sikkerhetspolitisk og handelspolitisk aktør enn tidligere, og det påvirker oss direkte. Saken om EUs beskyttelsestiltak på ferrolegeringer illustrerer dette. Selv om Norge er helt uenig i EU-kommisjonens tolkning av EØS-avtalen i denne saken, viser den hvor sårbare vi kan bli når avgjørende beslutninger tas i strukturer vi står utenfor. Da EU vedtok tiltakene, var det fordi unionen står i en verden preget av urettferdig konkurranse, global overkapasitet og økende geopolitisk press. Det er den nye virkeligheten, og i den må Norge navigere klokt, langsiktig og pragmatisk. Å stå utenfor EUs handelspolitikk og tollunion er blitt mer krevende enn da EØS-avtalen ble inngått, men løsningen er ikke å rive ned avtalen som sikrer 450 000 norske arbeidsplasser. Langs samme lest vil mottiltak mot EU, slik enkelte foreslår, både være uansvarlig og skadelig. Vi skal stå opp for norske interesser, men vi skal gjøre det uten å sette norsk næringsliv i fare. Arbeiderpartiets Europa-politikk bygger på tre enkle prinsipper. For det første skal Norge være en tydelig del av fellesskapet i Europa. Vi skal ikke stå alene. For det andre skal vi bruke EØS-avtalen aktivt til å fremme norske interesser, sikre arbeidsplasser og styrke velferden. For det tredje skal vi kombinere åpenhet med trygghet, både for folks jobber og for nasjonal sikkerhet. Det betyr at vi både forsvarer EØS-avtalen som ramme og samtidig er kritiske og aktive der nye EU-tiltak kan få utilsiktede, negative følger for norsk industri og arbeidsfolk. I en tid der Russland fører en brutal krig mot Ukraina, og der sammensatte trusler, desinformasjon og angrep på kritisk infrastruktur øker, blir Europas evne til å stå samlet avgjørende. EU tar nå et større ansvar for egen sikkerhet og bygger opp en forsvars- og industripolitikk som også er viktig for Norge. Vi ikke medlem, men vi er EUs nærmeste partner, og det må vi fortsette med å være. For Arbeiderpartiet er det helt sentralt at Norge deltar i europeiske initiativer som styrker vår egen forsvarsevne, motstandsdyktighet og industri. Det europeiske forsvarsfondet, PESCO-samarbeidet og det nye programmet for verdensromteknologi og -beredskap er områder som Norge både kan bidra til og få betydelig igjen på. Men dette kommer ikke av seg selv. Det krever politisk vilje, pågangsmot og forhandlinger, hvor vi viser EU at Norge er en pålitelig og konstruktiv partner. Skal vi sikre norske interesser i en ny og mer krevende tid, kan vi ikke fortsette som før. Vi må være tidligere ute, bruke mer politisk kraft og ha en helhetlig forståelse av hvor vi må ligge tett på EU, inkludert på områder som faller utenfor EØS-avtalen. Det vil kunne bety at vi i noen tilfeller også må være villige til å møte EU halvveis for å få tilgang til ordninger og initiativer som er avgjørende for Norge. Dette er ikke et valg mellom mer eller mindre Europa. Det er et valg mellom innflytelse og avstand, mellom trygghet og sårbarhet, mellom å forme utviklingen og bli formet av den. Arbeiderpartiet velger samarbeid og ansvarlighet, og norske interesser blir best ivaretatt gjennom et sterkt europeisk fellesskap.

Vi står midt i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina viser at trygghet aldri kan tas for gitt i våre nærområder. Krig, uro og usikkerhet preger også andre deler av verden, noe krigene i Gaza og Sudan er grusomme eksempler på. I en slik tid må Norge møte uroen med styrke, solidaritet og samarbeid. Arbeiderpartiets mål er tydelig: Vi skal bygge trygghet for folk i hverdagen, i landet vårt og i verden rundt oss. Regjeringen har tatt historiske grep for å styrke Forsvaret. Forsvarsbudsjettet for 2025 er på over 171 mrd. kr, mer enn en dobling siden 2021. Vi har nådd NATOs 2-prosentmål med god margin og øker ytterligere i årene framover. Gjennom den nye langtidsplanen skal Forsvaret og alle forsvarsgrener styrkes. I dette arbeidet har regjeringen satset på bedre boforhold, utdanning og rekruttering i Forsvaret. Det er folkene som er Forsvarets viktigste ressurs. Hele Stortinget sluttet seg til langtidsplanen for Forsvaret. Jeg håper at vi i arbeidet videre kan holde på det fellesskapet her i denne salen. Siden planen ble vedtatt har Norge sluttet seg til NATOs nye forsvarsforpliktelser, vi høster lærdom fra krigen i Ukraina, og vi ser en rask teknologisk utvikling. Dette gjør at det vil være nødvendig å ta grep for å tilpasse langtidsplanen. NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste. Gjennom medlemskapet står vi ikke alene. Norge bidrar aktivt til alliansens arbeid for å styrke forsvar og avskrekking, også mot hybride trusler. På dette feltet spiller også EU en viktig rolle. Som EØS-medlem står Norge i en unik posisjon til å bidra til Europas samlede innsats for sikkerhet og stabilitet. EØS-avtalen forblir vår viktigste avtale med Europa. Den sikrer arbeidsplasser, næringsliv og økonomisk trygghet for Norge og er viktig for det europeiske samarbeidet om sikkerhet, klima og teknologi. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina truer ikke bare et naboland, men hele det europeiske sikkerhetssystemet. Vår støtte til Ukraina er derfor både solidarisk og av egeninteresse. Gjennom Nansen-programmet bidrar Norge i år med 85 mrd. kr i støtte. Jeg vil takke et samlet storting for denne enigheten, og jeg håper vi kan videreføre den for 2026. Norge står fast: Russland må stanse sin ulovlige krig. Vi støtter arbeidet for våpenhvile og fred, men det må være en rettferdig fred, der Ukrainas suverenitet respekteres. Krig føres ikke bare med våpen. I dag ser vi forsøk på å påvirke, lamme og forvirre vårt samfunn. Desinformasjon, cyberangrep og hybride operasjoner krever at vi ikke bare forsvarer grenser, men også demokratiet vårt. Regjeringen har lagt fram en ny nasjonal sikkerhetsstrategi for å styrke vår motstandskraft. Vi skal forebygge, avdekke og håndtere trusler, i tett samarbeid mellom Forsvaret, politi, næringsliv og sivilsamfunn. I en verden preget av usikkerhet må Norge stå fast ved våre verdier: internasjonalt samarbeid framfor isolasjon, rettferdighet og menneskerettigheter framfor den sterkestes rett og å hjelpe dem som rammes hardest. Derfor vil regjeringen opprettholde et høyt bistandsnivå. Vi ser at mange land reduserer bistandspotten, og at enkelte parti ønsker det samme her i Norge. Det synet vil jeg advare sterkt mot. Mens noen ser bistand som en utgift som bør kuttes, mener vi i Arbeiderpartiet det er en investering i en tryggere og mer rettferdig verden. Norge skal være et land som står trygt i møte med urolige tider, et land som bygger beredskap, forsvar og allianser, et land som viser solidaritet – ikke bare med egne innbyggere, men med dem som kjemper for frihet og demokrati i Europa og i verden. Det er når verden er på sitt vanskeligste at fellesskapet må stå på sitt sterkeste.

I en urolig verden der de sikkerhetspolitiske truslene kommer stadig tettere på, er det viktigere enn noen gang at vi holder fast på en bærekraftig og ansvarlig sikkerhetspolitikk. Arbeiderpartiet mener at tryggheten til Norge blir best sikret gjennom tett internasjonalt samarbeid, en sterk allianse i NATO og en styrket nasjonal forsvarsevne. Derfor sier vi tydelig nei til forslagene fra SV og Rødt om å svekke samarbeidet vårt med USA og våre andre allierte. For Arbeiderpartiet er det en selvfølge at Norge skal ha nasjonal kontroll over egen etterretning og infrastruktur og eget forsvar. Dette blir i dag sikret gjennom lover, tilsyn og en helhetlig forsvarspolitikk der vi kombinerer nasjonal styring med forpliktende internasjonalt samarbeid. Etterretningstjenesten er underlagt norsk lov og kontroll, og vi har en sterkt demokratisk forankret basepolitikk, som ligger fast. Det er ingen amerikanske baser på norsk jord, og ingen utenlandsk makt kan operere her uten norsk godkjenning. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram en historisk langtidsplan for Forsvaret – Forsvarsløftet – som styrker kapasitetene våre på både personell og materiell, med tilslutning fra et enstemmig storting. Vi øker utdanningskapasiteten, styrker forsyningslinjene, fyller lagrene og etablerer forsvarsindustriell aktivitet i hele landet. Dette er konkret politikk for å bygge norsk trygghet. Å kutte de tette båndene til USA og NATO, slik forslagsstillerne foreslår, vil gjøre Norge mindre trygt. Det vil svekke muligheten for å ta imot alliert forsterkning i krise og krig og undergrave investeringer i viktig infrastruktur. Det er en politisk linje som ligger langt fra det Arbeiderpartiet står for, og det en liten stat som Norge er helt avhengig av. Det er derfor viktig for oss å være en god og ansvarlig alliert. Derfor er vi for et tettere samarbeid i Norden, Baltikum og Nord-Europa, gjennom både NORDEFCO, Joint Expeditionary Force og NATO. Vi legger vekt på lavspenning i nord og en utenrikspolitikk som balanserer avskrekking og dialog. Trygghet kan ikke bygges på mistillit og isolasjon. Den må bygges gjennom kloke valg, langsiktig innsats og samarbeid. Arbeiderpartiet vil fortsette med å styrke totalforsvaret vårt, holde fast ved forpliktende allianser og sikre at Norge forblir trygt og selvstendig i en urolig verden. Det er en ansvarlig linje. Det er Arbeiderpartiets sikkerhetspolitikk.

Jeg følte behov for å komme med noen kommentarer etter hvert som denne debatten gikk framover. Vi lever i det mest usikre sikkerhetspolitiske landskapet etter annen verdenskrig. Om man påstår at dagens regjering mangler kriseforståelse, er jeg slett ikke enig. Jobben statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren gjør – og jeg vil legge til både finansministeren og næringsministeren – viser absolutt at denne regjeringen har kriseforståelse. Påstanden om manglende kriseforståelse faller på sin egen urimelighet. Til dette med manglende dialog med Stortinget: Vel, forsvarsministeren inviterte seg til oss og kom og deltok. Han hadde også deltatt på flere møter dersom komiteen hadde ønsket det, men vi takket nei. Til det med å være løpende orientert: Ja, meldingen skulle leveres i løpet av 2025. Den er her i dag. Den er framskyndet i forhold til når den skulle komme. Skulle vi hatt denne meldingen en måned tidligere, tror jeg innholdet hadde vært dårligere enn når man får en måneds mer erfaring på seg. Jeg er i utgangspunktet utrolig stolt over at denne komiteen har jobbet ufattelig godt i fire år med faktisk å utfordre hverandre til å finne de beste løsningene når det gjelder forsvaret av Kongeriket Norge, men som gammel dansekunstner vet jeg også at det trengs to for å danse tango, og hvis den man byr opp, ikke vil, blir det veldig lite pardans. Jeg er ganske trygg på at den neste utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget kommer til å behandle denne meldingen på en særdeles god måte. Jeg har tillit til at mine etterfølgere kommer til å klare det, og de som kommer etter det igjen, i en langtidsplan som strekker seg over tolv år. Jeg tror framtidige komiteer kommer til både å hjelpe og å støtte den til enhver tid sittende regjering i det behovet vi har for å lykkes med denne planen.

Arbeiderpartiet er stolt av innsatsen til våre veteraner. Norske kvinner og menn har blitt sendt ut i verden til svært krevende operasjoner på vegne av fellesskapet, ofte med fare for eget liv og egen helse. Deres innsats skal derfor aldri tas for gitt. De har gjort sin plikt, og vår plikt er å stille opp for dem. Veteranarbeidet i Norge har over flere regjeringer stadig blitt forbedret. Kunnskap, forskning og erfaring er brukt for å bedre ivaretakelsen av veteranene og deres familier. Arbeiderpartiet har alltid stått på for å styrke rettighetene og oppfølgingen av våre veteraner. Derfor lanserte også Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen en ny tiltaksplan for 2024–2028 med konkrete tiltak for å bedre oppfølgingen, særlig på det psykiske området. Vi har etablert en egen tilskuddsordning for veteranforskning, og vi jobber med et nytt program for psykisk oppfølging etter særlig belastende hendelser. I tillegg til forslag fra nåværende regjering og tidligere regjeringer har det blitt fremmet mange forslag i denne salen med formål om å forbedre vilkårene for veteranene, så også dette forslaget fra Rødt. Arbeiderpartiet støtter forslaget om å utrede en egen veteranlov. Det er et godt forslag som vil være et viktig skritt for å sikre forutsigbare og rettferdige rammer for oppfølgingen av både veteranene og deres pårørende, samtidig som det vil styrke deres anerkjennelse for den innsatsen de har gjort. Jeg er derfor glad for at et samlet storting nå vil vedta at det skal nedsettes et utvalg for å utrede en veteranlov som styrker og lovfester rettighetene til veteraner og deres pårørende og etterlatte. Jeg vil også benytte anledningen til å takke Rødt for forslaget og takke arbeidstakere og veteranorganisasjoner for å være konstruktive pådrivere for å bedre ivaretakelsen av veteranene. Å samle alle bestemmelsene knyttet opp mot veteraner i en veteranlov vil kunne innebære å hente ut regler fra det generelle regelverket og inn i en særlovgivning. Dette kan ha både fordeler og ulemper – derfor er det viktig med en utredning. I dette arbeidet vil det være svært viktig at regelverket blir tilgjengelig og lett å forstå, slik at rettigheter og plikter blir klargjort for alle involverte. Dette er viktig for alle som tjenestegjør i internasjonale operasjoner, og ikke minst for dem som har blitt skadet i tjeneste, og de etterlatte. Vi takker våre veteraner – med respekt, med handling og med ansvar.

Vi lever i en tid der Europas sikkerhet trues av den russiske angrepskrigen mot Ukraina, og med økende interessemotsetninger globalt. For ca. ett år siden ble den nye langtidsplanen vedtatt av et enstemmig storting. I Prop. 99 S for 2024–2025 foreslår regjeringen å investere for over 15 mrd. kr, og dette er investeringer som følger opp den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret. Oppbyggingen av den nye Finnmarksbrigaden er i gang. Det er vedtatt at den skal inneholde en artilleribataljon som skal ha 24 skyts av samme type som Brigade Nord, og det får de nå. En konseptvalgutredning er under arbeid og vil vurdere en eventuell ytterligere anskaffelse av skyts og ammunisjonskjøretøy. Våre om lag 200 lastevogner fra 1987 til 1996 – da vi anskaffet dem – nærmer seg slutten på sin tjeneste i Forsvaret. Vi anskaffer nå nye lastevogner. Det er i gang, og vi må nå gjenanskaffe lastevogner etter donasjon til Ukraina. Program Mime er i fasen leveransebølge 3. Programmet vil gjennomføres som et treårig tiltak i årene fra 2025 til 2027. Etter Riksrevisjonens undersøkelse har Forsvarsdepartementet hatt en risikoreduserende helsesjekk av program Mime. Undersøkelsen avdekket vesentlig risiko ved programmet, og Forsvarsdepartementet følger nå opp iverksetting av en rekke tiltak for å bedre planlegging og gjennomføring av leveransebølgen. Det er gjentatte ganger slått fast at EBA-tilstanden i Forsvaret er dårlig. Den personellrelaterte EBA har et stort etterslep i vedlikehold og behov for nybygg sett i lys av oppbyggingen av Forsvaret. Nå vil det etableres 250 befalskvarter på Ørland. Prosjektet skal erstatte kvarter som er avstengt og under avhending på grunn av HMS-relaterte forhold. Å sikre bevegelsesfrihet i norsk farvann i en krise eller krig er essensielt. Det å kunne manøvrere egne maritime styrker og sikre mottak av alliert forsterkning som framføres med sjøtransport, er avgjørende for Norge og for våre allierte. Derfor vil man nå utvide omfanget av prosjekt Fremtidig maritim minemottiltakskapabilitet. Utvidelsen sørger for at det er nok materiell til både å stille styrker tilgjengelig for operasjoner innenlands og utenlands og å drive styrkeproduksjon samtidig. Ny langtidsplan ga føring for ytterligere styrking av Kystjegerkommandoen. En økning i kostnadsrammen for oppgraderingen vil nå gi økt evne til overvåking og bidra til situasjonsforståelse og økt redundans. I en urolig verden må vi satse på forsvar og sikkerhet, og regjeringens forslag, Prop. 99 S, følger opp den nye langtidsplanen.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:23:16] (ordfører for sak nr. 16): Først vil jeg takke for samarbeidet i komiteen i saken jeg er saksordfører for, og for så vidt i begge sakene. Jeg tror jeg trygt kan slå fast at det er stor tilslutning i komiteen om viktigheten av å styrke både norsk og ukrainsk forsvarsindustri, og så er nok oppfatningen av tempoet i ulike prosesser og hva som er satt i gang og ikke satt i gang av regjeringen, mer ulik. Norsk forsvarsindustri er av stor betydning for vår forsvarsevne og for våre allierte og nærmeste samarbeidspartnere, som Ukraina. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen har nødvendiggjort et forsvarspolitisk taktskifte, og for å lykkes spiller forsvarsindustrien en helt sentral rolle. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram «Veikart for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien», og nå jobbes det for fullt med å implementere veikartet. Både dagens regjering og foregående regjering har derfor støttet opp om en kraftig økning av forsvarsindustriens kapasitet til å levere avansert sprengstoff, missiler, rakettmotorer og artilleriammunisjon. La meg trekke fram noen eksempler. Regjeringen har inngått flere kontrakter med Nammo om levering av artillerigranater og bidrar i tillegg med milliardbeløp for å øke produksjonskapasiteten. Vi medfinansierer også Nammos prosjekt i ASAP med til sammen 322 mill. kr til bl.a. etablering av en tredje rakettmotorlinje til missiler, slik at Nammos produksjonskapasitet av rakettmotorer økes med 70 pst. Vi bidrar med medfinansiering til Chemring Nobel gjennom ASAP, slik at Chemring Nobels produksjon av sprengstoffene RDX og HMX dobles og NTO firedobles. Vi samarbeider med Chemring Nobel for å se hva vi kan gjøre for å etablere en ny produksjon av avanserte eksplosiver som inngår i ammunisjon og missiler. Vi medfinansierer også Kongsbergs ASAP-prosjekt med 200 mill. kr for produksjon av NSM- og JSM-missiler, slik at produksjonskapasiteten økes med hele 50 pst. Avslutningsvis: Når det gjelder forslagene nr. 5 og 6, fra Høyre, vil jeg minne om at Nammo allerede har fått reservert nettkapasitet og er i gang med å bygge en ny fabrikk på Raufoss. Det pågår en dialog mellom Nammo og Elvia om en mulig løsning for ytterligere kapasitet. Dersom den ordinære prosessen for tilknytning ikke gir resultater, vil regjeringen sørge for at Nammo får den nødvendige nettkapasiteten i tide. Derfor framstår forslagene som noe overflødige, men vi ønsker ikke å stemme imot noe regjeringen allerede jobber med, så Arbeiderpartiet vil stemme for disse to forslagene.

Først vil jeg si takk til utenriksministeren for hans redegjørelse tirsdag 6. mai og for hans innlegg i dag. Det er dramatiske tider i Europa. Europa må stå samlet, og vi står samlet. Den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen krever et tett og omfattende europeisk samarbeid. I et stadig mer krevende geopolitisk landskap, med tiltakende rivalisering og uforutsigbare rammevilkår, har Norge en sterk egeninteresse i et samlet Europa. Når autoritære krefter forsøker å splitte oss, er det viktigere enn noen gang at vi holder sammen. Derfor er det viktig å styrke og videreføre EØS-samarbeidet. Gjennom 30 år har EØS-avtalen vært en hjørnestein i norsk europapolitikk og for norsk økonomi, og i sum har avtalen tjent norske interesser vel. Avtalen har sørget for at vi ikke står alene i møte med omveltninger og kriser som oppstår i verden rundt oss. Krig i Ukraina, økt proteksjonisme, stormaktsrivalisering, pandemi og brexit har økt kompleksiteten i EU. Det er både viktigere og mer krevende å sørge for at EØS-avtalen fungerer. Dagens sikkerhetspolitiske utfordringer krever at Norge også engasjerer seg aktivt i områder utenfor EØS-avtalen. Et kapittel i Eldring-utvalgets NOU er viet til utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Utvalget har klare tilrådinger: Vi bør fortsatt søke tett samarbeid med EU på området, vi bør knytte oss til relevante nye EU-initiativ, også når de faller utenfor EØS, og vi bør følge opp EUs ambisjon om et strategisk partnerskap. Dette er anbefalinger vi må ta med oss videre i debatten, uavhengig av om man er tilhenger av norsk EU-medlemskap eller ikke. Jeg er derfor særdeles tilfreds med at regjeringen signerte en avtale om et strategisk partnerskap med EU innen forsvar og sikkerhet for et år siden. Russlands folkerettsstridige angrepskrig utfordrer alt vi står for, og vi skal derfor gjøre det vi kan for å støtte Ukrainas frihetskamp, så lenge det trengs. Det praktiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet med EU er blitt styrket siden krigen startet. Norge bidrar med militær bistand gjennom EUs eget støtteprogram, vi deltar sammen med EU-land for å utdanne ukrainske soldater, og vi har sluttet oss til EUs ammunisjonssamarbeid. I tillegg har EØS-avtalen sikret norsk deltakelse i programmene ASAP og EDIRPA. Vi er enige om at NATO er grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk. EU spiller likevel en svært viktig rolle i europeisk sikkerhetspolitikk, men det er viktig at utviklingen i EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området utfyller og ikke dupliserer NATO, og dermed bidrar til å styrke det transatlantiske samarbeidet. Det er ingen som snakker om å bygge opp en stor EU-hær, men man snakker om hvordan EU og NATO skal utfylle og styrke hverandre. EU har lansert sin forsvarsplan, European Defence Readiness 2030. Planen har som mål å mobilisere hele 800 mrd. euro til forsvarsinvesteringer, styrke den europeiske forsvarsindustrien og etablere en felles europeisk forsvarsunion. Norge er nevnt som en viktig partner i denne prosessen, selv om vi ikke er EU-medlem. Planen reflekterer EUs ambisjoner om å ta en mer proaktiv rolle i sikkerhetspolitikken, og det vil føre til en bedret byrdefordeling og forskyvning over Atlanteren, innenfor rammen av NATO. Som EØS-medlem står Norge i en unik posisjon til å bidra til Europas samlede innsats for sikkerhet og stabilitet. Andøya Space er, sammen med resten av Norges romsatsing, i verdensklasse. Verdensrommet blir stadig viktigere for nasjonal sikkerhet, våre militære evner og i forsvarssamarbeidet med både NATO og EU. Det er betryggende å høre at utenriksministeren legger ned en betydelig innsats for full norsk deltakelse i EUs neste romprogram, som starter i 2028. Et nært samarbeid med EU er viktig og nødvendig. Det handler om Norges og Europas sikkerhet. Forsvarssamarbeidet med EU er blitt styrket siden krigen startet, og det må vi fortsette, både for å sikre norsk trygghet og for å utvikle norsk forsvarsindustri.

Først vil jeg si takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse på tirsdag. Vi lever i en svært turbulent verden. Det er et økende antall kriger og konflikter, stormaktsrivaliseringen tiltar, og FN-systemet er under press. Dette gir dyptgripende internasjonale utfordringer som også rammer Norge. Arbeiderpartiets utenrikspolitikk har helt siden 1945 vært forankret i to grunnpilarer. Den ene er FN og folkeretten som fundament for en regelstyrt verdensorden, internasjonal stabilitet og norsk sikkerhet. Den andre er et sterkt forsvar og en transatlantisk sikkerhetsallianse gjennom NATO. Disse grunnpilarene er fortsatt styrende for Arbeiderpartiets utenrikspolitikk. Jeg vil benytte anledningen til å understreke at USA fremdeles er vår viktigste allierte, og at det er i vår interesse å bevare et godt og nært forhold til USA, uavhengig av hvem som er sittende president. At samarbeidet med USA er blitt mer krevende den siste tiden, endrer ikke dette. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina har rystet den internasjonale ordenen. Det er en stormaktskrig på vårt kontinent, og Russlands ønske om å endre grenser med makt utgjør også et tydelig brudd på folkerettens mest grunnleggende regel: respekt for andre lands suverenitet. Krigen er ikke bare definerende for Ukraina og ukrainernes framtid; den har også store konsekvenser for norsk og europeisk sikkerhet. Noe av det viktigste Norge kan gjøre for å trygge egen sikkerhet, er derfor å støtte Ukrainas frihetskamp. Helt siden starten av fullskalainvasjonen har Norge stått ved Ukrainas side og bidratt med betydelig politisk og økonomisk støtte. Det er viktig, både for å hindre at Russland vinner den ulovlige angrepskrigen og for at Ukraina skal være best mulig rustet for freden den dagen krigen tar slutt. Våre betydelige militære bidrag til Ukrainas forsvarskamp har bl.a. finansiert kritisk nødvendig luftvern, trening av ukrainsk personell og andre viktige tiltak for å støtte Ukrainas forsvarskamp. Den sivile støtten Norge gir Ukraina, bidrar til å opprettholde viktig energiinfrastruktur, gir støtte til viktig humanitær innsats i Ukraina og områdene rundt og sikrer budsjettstøtte til ukrainske myndigheter, slik at de har muligheten til å opprettholde tjenester til vanlige folk. Arbeiderpartiet er klar på at Norge skal videreføre den betydelige støtten til Ukraina så lenge det trengs, basert på ukrainske behov. Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste er i NATO. Det skal det fortsette å være. Med Arbeiderpartiet i regjering nådde Norge NATOs 2-prosentmål i 2024. Betydningen av en sterk transatlantisk forsvarsevne er større enn på svært lenge. Trusselbildet er i rask endring, nye virkemidler og nye aktører dominerer, og hybride trusler blir stadig farligere. NATO spiller en stor rolle i å utforme hvordan vi møter disse truslene. Europa må ta større ansvar for europeisk sikkerhet. Nå er hele Norden samlet i NATO, og de nordiske landene er våre nærmeste allierte. Den geografiske, politiske og sikkerhetspolitiske nærheten til de baltiske landene er også av svært stor betydning, samtidig som et styrket samarbeid med Storbritannia og Tyskland blir stadig viktigere. Nordområdene er Norges viktigste strategiske område. Arbeiderpartiet legger stor vekt på å fortsette arbeidet med å fornye nordområdepolitikken i møte med en ny tid. I dette arbeidet må det legges stor vekt på å sikre livskraftige og motstandsdyktige samfunn nord i landet. Det innebærer at Norge skal ha en økt satsing og være verdensledende på polarforskning og forskning i nord. Forskning og kunnskap om polare strøk er strategisk og geopolitisk viktig, og det er vesentlig for å forstå og handle på flere samfunnsområder, som klima, miljø og hav. Tidligere var det et ønske om å samarbeide tettere med vårt naboland Russland i nord. Det er ikke lenger tilfellet. I stedet må vi legge større vekt på samarbeidet med de nordiske landene. Med Sverige og Finland i NATO blir nordområdene også en stadig viktigere del av alliansen. Det er avgjørende for Norge at Europa lykkes. Europeisk samarbeid er viktigere enn det har vært på svært lenge. EØS-avtalen er hjørnesteinen i Norges forhold til EU, men dagens sikkerhetspolitiske utfordringer krever at Norge også engasjerer seg aktivt i områder utenfor avtalen. Som utenriksministeren poengterte i sin åpning av redegjørelsen, står Norge overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Dette understreker behovet for et sterkt europeisk samarbeid. Norges samarbeid med Europa bygger på EØS-avtalen, som sikrer norsk tilgang til EUs indre marked og bygger på prinsippet om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, også kalt de fire friheter. Avtalen gir norske borgere og bedrifter tilgang til et marked med 450 millioner mennesker, samtidig som den sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet for norsk næringsliv. EØS-avtalen er dynamisk og oppdateres kontinuerlig for å inkludere nye EU-regler som er relevante for avtalen, men den dekker ikke alle politikkområder, som forsvar, landbruk og fiskeripolitikk. Med Europas økende fokus på forsvarssamarbeid og strategisk autonomi vil Norges bidrag være viktig, både for nasjonale interesser og for Europas samlede evne til å møte framtidige utfordringer. Dette er ekstra viktig i en tid hvor USA under Trump-administrasjonen fører en uforutsigbar europapolitikk. Det er derfor gledelig å se regjeringen på jobb hver dag for å unngå at Norge treffes av eventuelle beskyttelsesmekanismer EU innfører dersom dette blir langvarig. Med Arbeiderpartiet i regjering har landet trygg styring. EU har nylig lansert ambisiøse initiativer for å styrke sin forsvarsberedskap gjennom ReArm Europe og hvit bok om europeisk forsvarsberedskap 2030. Disse tiltakene har som mål å mobilisere 800 mrd. euro til forsvarsinvesteringer, styrke den europeiske forsvarsindustrien og etablere en felles europeisk forsvarsunion. Norge er nevnt som en viktig partner i denne prosessen, selv om vi ikke er EU-medlem. Initiativet reflekterer EUs ambisjoner om å ta en mer proaktiv rolle i sikkerhetspolitikken og redusere avhengigheten av eksterne aktører som USA. Som EØS-medlem står Norge i en unik posisjon til å bidra til Europas samlede innsats for sikkerhet og stabilitet, og i lys av den alvorlige sikkerhetssituasjonen kan Norges deltakelse i initiativ som ReArm Europe være av stor betydning for å sikre både nasjonal og europeisk sikkerhet. Vi lever ikke bare i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon – vi befinner oss også i et økonomisk terreng vi ikke har sett maken til på mange tiår. USA, verdens største økonomi, har lansert de høyeste tollsatsene på over 100 år. Vi må tilbake til begynnelsen av 1900-tallet for å finne et lignende tollnivå. Handelen mellom land gjør oss rikere, og det er få som tjener like mye på handel som Norge. Vi eksporterer nærmere halvparten av alle tjenester og varer vi produserer her til lands, og 80 pst. går til land innenfor EØS. Derfor er EØS-avtalen helt sentral for norsk økonomi. Den såkalte trippelskvisen Norge kan ende opp i, er alvorlig. Økt toll for eksport til USA, og deretter beskyttelsestiltak fra EU, er viktig, og det er inngående dekket i den offentlige debatten. Mindre handel og lavere vekst globalt er kanskje den aller største effekten av handelskrigen som nå er igangsatt av USA. Lavere etterspørsel globalt betyr mindre etterspørsel etter norske varer og tjenester. Det setter norske arbeidsplasser i fare, og det er en bekymring vi tar på stort alvor. Arbeiderpartiet styrer trygt i en urolig tid, med den oppskriften som har gjort Norge til Norge, med små forskjeller, store muligheter og et sikkerhetsnett som tar vare på alle i gode og dårlige tider. Arbeiderpartiet tar ansvar i en særdeles urolig tid, og jeg tror velgerne støtter vår kurs når verden har gått inn i mer urolig farvann.

Nils-Ole Foshaug (A) [10:55:45] (ordfører for saken): Først vil jeg takke for arbeidet i komiteen i forbindelse med representantforslaget, Dokument 8:51 S for 2024–2025, som ber Stortinget si opp tilleggsavtalen mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid, SDCA-avtalen. Denne saken viser at det er et tydelig politisk skille mellom de partiene på Stortinget som erkjenner og støtter at forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer – den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte – og de på Stortinget som ikke støtter disse hovedlinjene. For Arbeiderpartiet er SDCA-avtalen viktig. Selv om vi nå gjennomfører en historisk satsing på det norske forsvaret de neste tolv årene, vil forsvaret av Norge aldri kunne skje utelukkende med egne styrker. Det er ikke et realistisk alternativ. Derfor er vi med i NATO, og derfor er det viktig at USA og andre allierte kan øve og forberede forsterkninger til Norge. Som vi har debattert flere ganger i denne salen, er avtalen viktig for norsk sikkerhet og handler om å ivareta norske interesser. Avtalen er en videreføring av det langvarige sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA, der det er lange tradisjoner for å finne gjensidige, gode løsninger. Jeg vil derfor understreke at USA fremdeles er vår viktigste allierte, og at det er i vår interesse å bevare et godt og nært forhold til USA, uavhengig av hvem som er sittende president. At samarbeidet med USA har blitt mer krevende den siste tiden, endrer ikke det, for USA og Norge har flere grunnleggende, sammenfallende sikkerhetsinteresser som SDCA-avtalen ivaretar. Denne avtalen etablerer et justert rammeverk for amerikansk tilstedeværelse på norsk territorium og er en nødvendig forutsetning for at USA skal anvende midler på infrastrukturinvesteringer i Norge innenfor rammen av European Deterrence Initiative, EDI. Slik infrastruktur er viktig for at vi kan motta alliert støtte i krise og krig, og med finsk og svensk NATO-medlemskap er avtalen blitt enda viktigere for forsvaret av Norden. Avtalen er med andre ord viktig i lys av Norges NATO-forpliktelser, både i et regionalt og i et transatlantisk perspektiv. Dette dreier seg om å sette USA og våre andre allierte i stand til en raskere og bedre militær forsterkning av Norge og Norden i tilfelle krise og krig. I dagens forverrede sikkerhetspolitiske situasjon med krig i Europa vil det være svært uklokt å si opp denne avtalen.

Dette budsjettet følger opp den vedtatte langtidsplanen for Forsvaret. På denne regjeringens vakt har det vært et forsvarspolitisk taktskifte i Norge. Neste år er forsvarsbudsjettet på over 110 mrd. kr, og det er helt nødvendig i den urolige tiden vi lever i. For å sette det i perspektiv: På åtte år økte Solberg-regjeringen forsvarsbudsjettet med 37 pst. Siden vi overtok, har vi på tre år økt budsjettene med over 60 pst. Vi oppfyller NATOs 2-prosentmål og vil med neste års budsjett trappe opp ytterligere. Renholdet i Forsvaret ble privatisert av den blå-blå regjeringen. Det førte til vanskelige arbeidsvilkår, en kamp mot klokken og et umenneskelig arbeidspress for renholderne våre. Såkalt effektivisering ledet også til uthuling av renholdernes pensjonsvilkår. Derfor er det bra at denne regjeringen har endret dette. Om noen få uker er samtlige renholdere tilbake som ansatte i Forsvaret. De er tilbake hos en god og trygg arbeidsgiver med ryddige og trygge arbeidsforhold og tilbake i fellesskapet, sammen med de andre som jobber for vår felles sikkerhet hver dag. Utrolig nok vil Venstre nå reversere dette. Nok en gang vil de hive renholderne ut i usikkerhet og fjerne dem fra fellesskapet i Forsvaret. Dette er dårlig politikk. Høyre har på sin side en ukuelig tro på ABE-reformen, til tross for at de såkalte effektiviseringene de gjennomførte i Forsvaret sist de satt ved makten, førte til et vanvittig etterslep og dårligere arbeidsvilkår i Forsvaret. Lagerbeholdninger ble effektivisert bort, og nødvendig vedlikehold av bygningsmasse ble ikke gjennomført. Det blir fort dyrt når man forsømmer vedlikeholdet, og i dette tilfellet ble hullene i Forsvaret den blå-blå regjeringen etterlot seg, ekstremt kostbare. Som forsvarskommisjonen og forsvarssjefens fagmilitære råd slo fast: Forsvaret hadde store hull og kjente mangler og feil for 80 mrd. kr. Utrolig nok er det mer etterslepspolitikk Høyre foreslår i sitt alternative budsjett. Høyres opplegg vil over tid gjøre Forsvaret vårt dårligere, og det har vi ikke råd til i en såpass usikker og alvorlig tid som vi er inne i nå. Regjeringens hovedprioriteringer i 2025 vil være oppfølging av langtidsplanen, hente inn etterslep og få det Forsvaret vi har, til å fungere. For å lykkes med det er det å beholde og rekruttere motiverte soldater noe av det viktigste vi gjør.

Jeg vil bare knytte en kommentar til noe som representanten Fiskaa sa herfra. Jeg vil ta avstand fra påstanden om at for at norsk suverenitet skal være reell i framtiden, må det være norsk bosetting og norsk aktivitet på Svalbard. Jeg vet ikke om ting blandes sammen her, for vår politikk er klokkeklar: Vi skal ha gode og livskraftige samfunn og bosettinger på Svalbard, men det er ikke bosetting og aktivitet som avgjør at Norge har full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard. Suvereniteten, at en stat har eksklusiv råderett over sitt territorium og eksklusiv rett til å utøve myndighet der, f.eks. ved å vedta og håndheve lover og andre regler, handler i denne sammenhengen om at Norges suverenitet bekreftes i Svalbardtraktaten, og da i henhold til alminnelig folkerett og stilltiende aksept fra de øvrige staters side.

I dag har vi gleden av å diskutere regjeringens nye stortingsmelding om Svalbard. Dette er et viktig dokument som legger føringer for forvaltningen av denne unike øygruppen i årene som kommer. La meg først understreke at de fem overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast. Disse målene har bred politisk oppslutning og har vært styrende for norsk svalbardpolitikk siden 1985, men de er verdt å nevne hver for seg. Det første er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten. Dette målet understreker Norges rett og plikt til å utøve myndighet over Svalbard. Det innebærer at vi må være til stede, overvåke området og håndheve lover og regler på en konsekvent måte. Dette er grunnleggende for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i regionen. Det andre er korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd. Svalbardtraktaten fra 1920 gir Norge full og uinnskrenket suverenitet over øygruppen, samtidig som den gir andre traktatparter visse rettigheter. Det er avgjørende at Norge forvalter Svalbard i tråd med traktatens bestemmelser og påser at andre land respekterer den. Det tredje er bevaring av ro og stabilitet i området. Dette målet reflekterer Svalbards strategiske betydning og Norges ansvar for å opprettholde lav spenning i regionen. Ved å føre en forutsigbar og konsistent politikk bidrar vi til å forebygge konflikter og sikre stabilitet i Arktis. Det fjerde er bevaring av områdets særegne villmarksnatur. Svalbard har en unik og sårbar natur som er av stor verdi, både økologisk og som referanseområde for klimaforskning. Dette målet forplikter oss til å forvalte øygruppen på en måte som bevarer dens unike miljø for framtidige generasjoner. Det femte målet er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Dette målet sikrer en permanent norsk tilstedeværelse på Svalbard, primært gjennom Longyearbyen. Et levedyktig lokalsamfunn er viktig for å understøtte norsk suverenitet og for å muliggjøre effektiv forvaltning av øygruppen. Disse fem målene danner grunnlaget for all vår politikk og forvaltning på Svalbard. Det gir oss en solid ramme for å møte både nåværende og framtidige utfordringer. Denne svalbardmeldingen bygger på nettopp disse tverrpolitiske målsettingene. En av de største utfordringene Svalbard står overfor, er klimaendringer. Ingen steder i verden går oppvarmingen raskere enn her, med temperaturer som stiger fem–sju ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dette krever handling, og jeg er glad for at regjeringen tar grep for å sikre en bærekraftig framtid for øygruppen. Regjeringen legger stor vekt på bevaring av Svalbards unike villmarksnatur. Dette er ikke bare viktig for økosystemet på Svalbard, men også for vår forståelse av globale klimaendringer. Svalbard fungerer som et naturlig laboratorium for klimaforskning, og vi har et ansvar for å beskytte dette unike miljøet. Som et ledd i arbeidet med å møte klimautfordringene legger regjeringen opp til en gradvis utfasing av dieselkraftverk i Longyearbyen. Dette skal erstattes med fornybare energiløsninger. Det er et skritt i riktig retning som vil bidra til å redusere klimagassutslippene betydelig. Det er derfor viktig, riktig og nødvendig at regjeringen nå tar et større ansvar for energiomstillingen som må skje på Svalbard. Jeg er glad for at regjeringen er så tydelig på at dette ansvaret må tas. Samtidig vil denne omstillingen skape nye grønne arbeidsplasser og styrke Svalbard sin posisjon som en arena for klimaforskning og teknologiutvikling. Det viser at vi kan kombinere miljøhensyn med næringsutvikling og jobbskaping. Det er en stor jobb vi har framfor oss – en jobb vi må løse i fellesskap mellom Oslo og Svalbard, og ikke minst lokalbefolkningen. Det er viktig å understreke at dette vil ta tid. Det vil ikke være en løsning vi vil ha i morgen, men vi skal jobbe sammen for å finne den, og for å skape et utstillingsvindu for grønn energi i Arktis. Omstillingen av Longyearbyen fra et rent gruvesamfunn til et moderne familiesamfunn med variert næringsliv, har vært vellykket. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for en bred og variert næringsaktivitet med fokus på helårige, stabile arbeidsplasser. I denne overgangen har det likevel vært noen utfordringer knyttet til arbeidsvilkår. Nettopp derfor er jeg spesielt glad for å kunne trekke fram et sentralt virkemiddel som nå innføres i arbeidslivet på Svalbard. Regjeringen åpner for allmenngjøring av tariffavtaler på Svalbard. Dette er et betydelig skritt i retning av å sikre rettferdige og anstendige arbeidsvilkår for alle arbeidstakerne på øygruppen. Det skulle da også bare mangle. La det være klart at denne regjeringen arbeider for å sikre gode vilkår for arbeidsfolk. Jeg vil her også rette en spesiell takk til LO og LO Svalbard for deres utrettelige innsats i denne saken. LO Svalbard har vært en pådriver for å få på plass denne ordningen, og deres engasjement har vært avgjørende for at vi nå kan ta dette viktige skrittet. Dette viser betydningen av et sterkt og organisert arbeidsliv også på Svalbard. Allmenngjøring av tariffavtaler vil bidra til å motvirke sosial dumping og sikre like konkurransevilkår for bedriftene. Dette er spesielt viktig i et samfunn som Longyearbyen, hvor vi har sett en økende andel utenlandske arbeidstakere de siste årene. Med denne endringen sender vi et tydelig signal om at vi ønsker et seriøst og velorganisert arbeidsliv på Svalbard, hvor arbeidstakernes rettigheter står sterkt. Regjeringen ser på dette som et viktig tiltak for å styrke den norske modellen på Svalbard, og for å sikre at øygruppen forblir et attraktivt sted å bo og arbeide. Dette er også i tråd med vårt mål om å opprettholde norske samfunn på øygruppen. Reiselivet har utviklet seg i positiv retning, med mer helårig aktivitet. Dette er gledelig, og regjeringen vil støtte opp under denne utviklingen. Samtidig er det viktig å understreke at veksten skal skje i form av økt kvalitet framfor kvantitet, og innenfor de miljømålene som er satt for øygruppen. Universitetssenteret på Svalbard har vokst til å bli en viktig aktør i utviklingen av samfunnet i Longyearbyen, og regjeringen vil at UNIS skal være den eneste tilbyderen av høyere utdanningstilbud på Svalbard. Vi ser fram til å støtte senterets videre utvikling. God infrastruktur er avgjørende for et velfungerende samfunn på Svalbard. Regjeringen foreslår flere tiltak for å styrke og modernisere infrastrukturen i Longyearbyen. Dette inkluderer bl.a. forbedring av havnefasiliteter og vannforsyning, og i tillegg kommer boligpolitikken. For å skape et velfungerende familiesamfunn, må man ha boliger å bo i, og det er behov for å oppgradere og modernisere boligene i Longyearbyen. Jeg er glad for at regjeringen legger opp til at staten skal skaffe seg en høyere eierandel, men vi må samtidig huske på at det er viktig at de nødvendige oppgraderingene ikke fører til at bokostnadene blir uholdbare. Jeg er spesielt glad for at en enstemmig komité har gått inn for å sikre flyfrakttjenester til Svalbard. Dette er en livslinje for samfunnet, og det er gledelig at vi har bred politisk enighet om denne tjenesten. Med økt aktivitet og et endret klima blir samfunnssikkerhet og beredskap stadig viktigere på Svalbard. Regjeringen foreslår flere tiltak for å styrke beredskapen når det gjelder både søk og redning og håndtering av naturkatastrofer som flom og skred. Vi ser også på mulighetene for å forbedre nødkommunikasjon og kystradio, samt styrke personkontrollen og kontroll med vareførsel til og fra Svalbard. Svalbard er en unik plattform for forskning, særlig innenfor klima og miljø. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for både norsk og internasjonal forskningsaktivitet på øygruppen. Samtidig er det viktig at denne aktiviteten skjer innenfor rammene av norsk suverenitet og i tråd med våre miljømål. Vi ser spesielt fram til å videreutvikle Ny-Ålesund som forskningsstasjon i tråd med den nylig vedtatte forskningsstrategien for området. I tillegg er det positivt at et klart flertall i komiteen merker seg at forskningsfartøyet «Helmer Hanssen» ikke vil kunne være operativt mye lenger enn til 2030 og understreker viktigheten av samarbeidet mellom UNIS, UiT og NTNU om en ny, flytende Arktis Campus. Den sikkerhetspolitiske situasjonen globalt og i våre nærområder er preget av et større alvor og en større uforutsigbarhet enn tidligere. Økt geopolitisk spenning som har opphav utenfor nordområdene, merkes nå også i våre nærområder. Dette understreker viktigheten av en konsistent og forutsigbar svalbardpolitikk. Regjeringen er opptatt av å styrke graden av nasjonal kontroll med aktiviteten på øygruppen, samtidig som vi overholder våre internasjonale forpliktelser. Dette er en balansegang som krever klokskap og langsiktighet. Det mener jeg denne meldingen legger til rette for. Jeg vil understreke betydningen av det tette samarbeidet med lokalsamfunnet på Svalbard. De mange gode innspillene som har kommet fra Svalbard i arbeidet med denne meldingen, viser engasjement og kompetanse som finnes lokalt. Da er det viktig at sentralmakten både lytter og tar inn over seg de tilbakemeldingene som kommer fra dem som bor der, og de som kjenner hverdagen på Svalbard. Her vil jeg særlig trekke fram det imponerende arbeidet som Longyearbyen ungdomsråd har gjort. Ikke bare har de tatt til orde for at frikortordningen for ungdommen også skal gjelde for Svalbard, slik som det er på fastlandet, de har også fått gjennomslag for det. De har også på imponerende vis satt ord på det de opplever knyttet til psykisk helse. Dette har både regjeringen og komiteen tatt til følge, og det er ikke hver dag et ungdomsråd arbeider så systematisk med så konkrete rikspolitiske saker og får gjennomslag for det. Jeg ser fram til å fortsette dette samarbeidet i implementeringen av tiltak som foreslås i meldingen. Det er lokalbefolkningen som kjenner utfordringene og mulighetene best, og deres innsikt er uvurderlig i utviklingen av en bærekraftig og framtidsrettet svalbar

For Arbeiderpartiet er det svært viktig at Norge har en egen forsvarsindustri. Norsk forsvarsindustri representerer økt forsvarsevne og kampkraft, og krigen i Ukraina har gjort det ettertrykkelig klart hvor viktig det er å ha en industri som sikrer nasjonal beredskap og materiell støtte til våre allierte. Norsk forsvarsindustri er også verdensledende innenfor flere enkelte teknologiområder og utvikler avansert teknologi som også brukes i det sivile. Eksport av forsvarsmateriell betyr også en rekke arbeidsplasser rundt om i landet, og i flere kommuner og regioner er denne industrien en hjørnesteinsbedrift. Forsvarsindustrien skaper store eksportinntekter for Norge. I 2023 ble det eksportert forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær sluttbruk, teknologi og tjenester for ca. 12 mrd. kr – en økning på ca. 35 pst. fra 2022. Eksport til våre NATO-allierte sto for størstedelen av denne økningen. Det er bra for oss, bra for alliert sikkerhet og for de om lag 9 000 årsverkene som er direkte involvert i forsvarsindustrien. For at forsvarsindustrien skal lykkes internasjonalt, er forutsigbarhet en nøkkelfaktor, for utvikling, produksjon og markedsføring av forsvarsmateriell tar tid og forutsetter langsiktig planlegging fra industrien. At regjeringen arbeider for at norske forsvarsbedrifter får muligheten til å eksportere innenfor forutsigbare og langsiktige rammer, er derfor klokt. Jeg vil samtidig understreke at eksport av forsvarsmateriell også innebærer et stort ansvar. Det er derfor en styrke at Norge har et av verdens strengeste regelverk for eksport av forsvarsmateriell. Siden 1996 er det framlagt en årlig melding om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militært formål. Meldingen har utviklet seg til å bli en omfattende framstilling av eksportkontrollen, herunder om regelverk, praktisering av retningslinjer, samarbeid med andre etater og det omfattende internasjonale arbeidet på eksportkontrollområdet. Meldingen om innsyn i eksport av forsvarsmateriell sikrer offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Slik åpenhet er en styrke for både industrien og forvaltningen og viktig for tilliten i et demokratisk samfunn som Norge. I en verden med stadig flere alvorlige kriger og konflikter blir god eksportkontroll enda viktigere, for hvem vi eksporterer norsk forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og kunnskap til, har stor sikkerhetspolitisk betydning. Det er derfor bra at Støre-regjeringen i 2023 besluttet å opprette et direktorat for eksportkontroll og sanksjoner, DEKSA, underlagt Utenriksdepartementet, for å styrke eksportkontrollarbeidet. Direktoratet vil være operativt fra 1. januar 2025 og har fra den datoen den utøvende kontrollen med eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester. Med DEKSA styrker regjeringen den nasjonale eksportkontrollen ved å tilføre mer ressurser, kompetanse og kapasitet. Dette er positivt for næringslivet, som gjennom flere år har etterspurt både raskere saksbehandling og mer veiledning fra myndighetene om eksportkontroll og sanksjoner. Det er også positivt for vår sikkerhet, for bedre kontroll med eksport av strategiske og sensitive varer, teknologi og kunnskap vil bidra til å redusere vår sårbarhet. I Hurdalsplattformen har Arbeiderpartiet og Senterpartiet nedfelt en ambisjon om å bringe det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet videre. Vi vil etterse at forbudet mot klasevåpen og landminer overholdes og ta nødvendige initiativ for å regulere utviklingen av selvstyrte våpensystemer. I en stadig mer usikker verden er det viktig å prioritere dette arbeidet. Det er ikke fordi det finnes enkle løsninger – krigen i Ukraina har tross alt gjort internasjonalt samarbeid enda vanskeligere – men selv om arbeidet har blitt vanskeligere, er ikke konsekvensen at vi bør velge det bort, snarere tvert imot. Dette er for viktig til å nedprioriteres. Men for å skape resultater kreves også her langsiktig innsats og stø kurs.

Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina har senket et stort alvor over Europa. Krigen har nå vart i over ti år, med enorme lidelser i Ukraina. Et aggressivt og uforutsigbart Russland er også en trussel for Norges og Europas sikkerhet. Det er derfor viktig og nødvendig at vi øker vår egen forsvarsevne og styrker samarbeidet med våre allierte. Fellesskapet forplikter, ikke minst i sikkerhetspolitikken. NATO er en hjørnestein for norsk sikkerhet, og russisk aggresjon har tydeliggjort betydningen av å være en del av en sterk forsvarsallianse. Arbeiderpartiet gikk til valg på at vi ville slutte opp om NATOs 2-prosentmål, og det har vi allerede nådd. Solberg-regjeringen forpliktet seg aldri til målet, selv om de hadde sju år på seg etter at Russland annekterte Krym og okkuperte deler av Øst-Ukraina. Til tross for Russlands aggressive og destabiliserende oppførsel økte det norske forsvarsbudsjettet med kun 36 pst. i løpet av Solberg-regjeringens åtte år ved makten. I kontrast har vi i løpet av bare tre år økt budsjettene med nærmere 40 mrd. kr, en økning på over 60 pst. Det har dessverre vært helt nødvendig. Da Senterpartiet og Arbeiderpartiet overtok regjeringskontorene, ble det tydelig at det norske forsvaret var underfinansiert. Det var en alvorlig ubalanse mellom ressurser, struktur og oppgaver. Forsvaret hadde over flere år ikke fått nok ressurser til å løse oppdraget de var satt til å løse. Allerede i april 2022 oversendte derfor Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen Meld. St. 10 for 2021–2022, som beskrev vesentlige mangler i sektoren. Forsvarskommisjonen og en rekke andre rapporter pekte på den samme urovekkende sannheten, nemlig at vi i Norge ikke er rustet for den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor. Det var nettopp denne erkjennelsen som lå til grunn for arbeidet med langtidsplanen for Forsvaret. Jeg er derfor stolt over at Støre-regjeringen la fram forslag til den nye langtidsplanen i vår, for dette var et stort, historisk og etterspurt løft for å sikre Norges trygghet. Etter forhandlinger på Stortinget gjorde vi noen justeringer som gjorde planen enda litt bedre. Det å sikre Norges trygghet og frihet er faktisk vår viktigste oppgave.