Nils-Ole Foshaug

Møte torsdag den 5. mars 2026 kl. 10

16:39]: Først takk til utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse på tirsdag. Etter tirsdagen måtte jeg kikke litt på de siste års redegjørelser. Alvoret i verden har preget alle redegjørelsene, men dessverre har redegjørelsene blitt stadig mer alvorstunge, utfordrende og har økt i omfang. Den verdenen vi ser i dag, er mer urolig og mer uforutsigbar enn den mange av oss vokste opp i. I flere tiår har vi levd i en internasjonal orden som i stor grad har vært basert på felles regler, institusjoner og samarbeid mellom land. Etter andre verdenskrig vokste det fram et system der FN-pakten, folkeretten og den transatlantiske alliansen dannet grunnlaget for fred, stabilitet og økonomisk utvikling. I dag er dette systemet under press, og Russlands angrepskrig mot Ukraina utfordrer selve fundamentet i sikkerhetsordenen i Europa. Samtidig ser vi økende stormaktsrivalisering, mer geopolitisk konkurranse og større usikkerhet rundt internasjonale spilleregler. Dette er bakteppet for norsk utenrikspolitikk i vår tid. For Arbeiderpartiet er svaret på denne utviklingen ikke å trekke seg tilbake fra det internasjonale samarbeidet. Tvert imot må vi styrke de institusjonene og prinsippene som har bidratt til fred og stabilitet i mer enn 70 år. For Norge er nordområdene vårt viktigste strategiske ansvarsområde, og Arktis er ikke en fjern geopolitisk arena for oss. Det er der vi og undertegnede bor, arbeider og utvikler samfunnet. Det er livskraftige lokalsamfunn, aktivitet og tilstedeværelse som er avgjørende for stabiliteten og tryggheten i regionen. De siste årene har den internasjonale oppmerksomheten om Arktis økt betydelig. Det skyldes både klimaendringer og økt geopolitisk interesse. Når isen trekker seg tilbake og nye havområder åpnes, øker også den strategiske betydningen av regionen. I en eventuell konflikt mellom Russland og Vesten vil våre havområder i nord ha en stor strategisk betydning, og samtidig vil norske landområder bli berørt gjennom Russlands bastionforsvar. Derfor er det svært positivt at NATO retter større oppmerksomhet mot nordområdene. Norge har i flere tiår arbeidet for at Arktis skal stå høyere oppe på alliansens agenda. Samtidig er det avgjørende at denne oppmerksomheten forankres i kunnskap om regionen, og undertegnede ser fram til neste uke og komiteens besøk til øvelsen Cold Response. I en mer urolig verden blir også forsvaret av folkeretten stadig viktigere. For små og mellomstore land som Norge er folkeretten ikke bare et ideal, den er en nødvendighet. Den gir oss et sett med regler som beskytter staters suverenitet og begrenser maktbruk, og det er derfor Norge fortsetter å stå tydelig opp for folkeretten. Det gjelder ikke bare når det er politisk enkelt. Et prinsippfast forsvar av folkeretten må gjelde i alle situasjoner. Når vi er konsekvente, styrker vi også vår egen troverdighet internasjonalt. I denne sammenheng spiller FN fortsatt en helt avgjørende rolle. Selv om organisasjonen i dag står overfor store utfordringer, er det ingen realistiske erstatninger for FN som global møteplass og rammeverk for internasjonalt samarbeid. FN er fortsatt den viktigste arenaen for å håndtere globale konflikter og utfordringer. Men FN-systemet må tilpasse seg en ny virkelighet. Det er bakgrunnen for arbeidet med FN80-initiativet, som tar sikte på å reformere og styrke organisasjonen. For Norge er dette et viktig arbeid. Vi er et lite land, som er helt avhengig av et internasjonalt system der regler og samarbeid står sterkere enn maktpolitikk. Derfor bidrar vi aktivt i arbeidet med å reformere og styrke FN. Verden har endret seg og er i endring. Den internasjonale ordenen vi har levd med i flere tiår, er under press. Nettopp derfor er det viktigere enn noen gang å stå opp for de prinsippene som har tjent Norge godt.

Møte tirsdag den 27. januar 2026 kl. 10

14:19]: Prop. 29 S for 2025–2026 handler om noe av det mest grunnleggende staten har ansvaret for, nemlig å sikre landet vårt i en tid med økende uro og en sikkerhetspolitisk situasjon som er alvorligere enn på flere tiår. Proposisjonen omhandler to sentrale kapasiteter: flere ubåter til Sjøforsvaret og etablering av landbasert langtrekkende presisjonsild i Hæren. Dette er ikke enkeltstående investeringer. Det er helt nødvendige byggesteiner i et sterkere og mer moderne forsvar. Det haster å bygge forsvarsevne. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina har vist oss hvor raskt sikkerhetssituasjonen kan endres, og hvor avgjørende det er å ha militære kapasiteter på plass før krisen rammer. Det er nettopp dette Prop. 29 S følger opp: prioriteringer i langtidsplanen for Forsvaret vedtatt av et samlet storting. Verden har blitt farligere og mer uforutsigbar, og vi må ta et større ansvar for egen sikkerhet. Vi er derfor i full gang med å styrke alle grener i Forsvaret. Investering i ubåter og langtrekkende presisjonsild er en viktig del av dette og vil ha en vesentlig avskrekkende effekt overfor enhver motstand. Når det gjelder langtrekkende presisjonsild, er dette en kapasitet Norge ikke har i dag. Det er en kapasitet som har vært nevnt i samtlige fagmilitære råd siden 2015, og det har vært en sentral anbefaling i forsvarssjefens fagmilitære råd i både 2019 og 2023. Kort fortalt er dette avgjørende for en moderne landmakt. Hæren trenger evne til å nå mål på lange avstander, bidra til avskrekking og styrke samvirket med allierte styrker. Derfor er det lagt til grunn at systemet skal ha en rekkevidde på om lag 500 km, og det skal inngå i en egen rakettartilleribataljon i Indre Troms med planlagt innfasing fra 2029. Forsvarsmateriell har gjennomført en ryddig og profesjonell anskaffelsesprosess i markedet. Det er stilt tydelige krav fra Forsvaret, bl.a. til rekkevidde, leveranser og volum. Etter grundige konkurranser er enkelte leverandører blitt avvist fordi de ikke leverte det Forsvaret faktisk etterspurte. Dette er ikke politikk, det er fagmilitære vurderinger. Likevel foreslår nå enkelte partier å avbryte den pågående prosessen for å gå tilbake til et alternativ som allerede er vurdert og avvist. Det er for å vurdere et alternativ som fortsatt ikke leverer det Hæren trenger. I realiteten ville det bety å lyse ut en ny konkurranse med ny kvalitetssikring, som også vil føre til mer usikkerhet og økte kostnader. Det vil svekke Norges tillit som anskaffelsespartner, men aller viktigst: å starte prosessen på nytt vil føre til betydelige forsinkelser, og det i en tid hvor Forsvaret mangler denne kapasiteten, og hvor behovet er akutt. Det har vi rett og slett ikke råd til å utsette. Vi må kjøpe hyllevare som kan leveres raskt, som oppfyller kravene, og som gir Forsvaret reell operativ evne. Å velge utviklingsprosjekter uten ferdige løsninger, og uten kontraktfestet produksjon, innebærer betydelig risiko både teknisk, økonomisk og tidsmessig. Samtidig er Arbeiderpartiet tydelig på at dette ikke står i motsetning til industribygging i Norge og Europa. Industrisamarbeid og gjenkjøpsavtaler ligger fast, uavhengig av leverandørvalg. Målet er økt produksjonskapasitet, bedre forsyningssikkerhet og tettere samarbeid med våre allierte. Men industripolitikk kan ikke gå framfor operativ evne når sikkerhetssituasjonen er som den er nå. Ubåter er en av de viktigste kapasitetene vi har for å ivareta norsk og alliert sikkerhet i nordområdene. Samarbeidet med Tyskland har gitt oss lavere risiko, bedre kostnadskontroll og sterk norsk industriell deltakelse gjennom Kongsberg og det felles kampsystemet. Å øke antallet ubåter fra fire til seks styrker utholdenheten, sikrer bedre operativ tilgjengelighet og gjør oss bedre i stand til å møte forventningene fra NATO, særlig i en tid der aktiviteten i nordområdene økes. Prop. 29 S handler i bunn og grunn om ansvar – ansvar for å lytte til fagmilitære råd, ansvar for å handle i tide, ikke når det er for sent, og ansvar for å sørge for at Forsvaret får det materiellet de trenger, når de trenger det. Trygghet bygges ikke med utsettelser, men det bygges med beslutninger.

Møte fredag den 19. desember 2025 kl. 9

52:16]: Det er vanskelig å måle effekten av Norges bistand alene på aggregert nivå, men det finnes nå en rekke solide studier som viser at bistand bidrar til fattigdomsreduksjon, og at bistand virker aller best når den støtter lokale prioriteringer og styrker institusjonell kapasitet. Her vil jeg særlig trekke fram resultatene til vaksinealliansen Gavi, som Norge har vært en av de viktigste bidragsyterne til over mange år. Siden oppstarten i 2000 har Gavi bidratt til å vaksinere en hel generasjon, over 1,2 milliarder unger, og forhindret mer enn 20,6 millioner framtidige dødsfall. Over 20 millioner liv er reddet, og barnedødeligheten i 78 lavinntektsland er halvert. Samtidig er utviklingspolitikk mer enn bistand. Det er også sikkerhets- og utenrikspolitikk. I en urolig verden er internasjonalt samarbeid krevende. Vi prioriterer derfor også tiltak hvor resultatene er mer langsiktige og vanskeligere å måle. Fremskrittspartiet foreslår igjen store kutt i bistanden. Det framstilles som ansvarlig økonomisk politikk. I realiteten er det det motsatte. Det er kortsiktig, det er naivt, og det er potensielt farlig, både for verden og for Norge. Bistand handler ikke bare om solidaritet, det handler om stabilitet, sikkerhet og innflytelse. Når vestlige land kutter i bistand, forsvinner ikke behovene. Tomrommet fylles raskt av autoritære stater som Kina og Russland, og de stiller ikke krav om menneskerettigheter, om demokrati eller om åpenhet. De kjøper seg lojalitet, de kjøper seg kontroll og politisk innflytelse. Dette er ikke teori. Vi ser det allerede i deler av Afrika, i Asia og i Midtøsten. Der Vesten trekker seg ut, rykker autoritære aktører inn med lån, med infrastrukturprosjekter og med militært samarbeid. Resultatet er ofte mer gjeld, mindre demokrati og større avhengighet. Det er dårlig nytt for lokalbefolkningen og for en verden som allerede er mer urolig enn på lenge. For Arbeiderpartiet er bistand også et spørsmål om «soft diplomacy». Norsk bistand gir oss en stemme ved bordet. Det bygger tillit, det bygger partnerskap og langsiktige relasjoner. Det gjør at Norge blir lyttet til i fredsprosesser, i klimaforhandlinger og i kampen mot ekstremisme og konflikt. Det kan virke som FrP tror at verden stopper ved Norges grenser. Det gjør den ikke. Ustabile stater, økende konflikt og autoritær ekspansjon er ikke andres problem, det er vår felles utfordring.

Møte torsdag den 11. desember 2025 kl. 10

49:09]: Meld. St. 29 for 2024–2025, Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2024, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid, viser med stor tydelighet at vi står i en brytningstid. Siden Russlands folkerettsstridige fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 har Europa vært kastet ut i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Meldingen understreker at denne situasjonen har fått konsekvenser for norsk politikk, ikke minst på eksportkontrollfeltet. Regjeringens beslutning om å åpne for direktesalg av forsvarsmateriell til Ukraina fra 1. januar 2024, og senere også for teknologioverføring, var riktig og nødvendig. Det ukrainske folk kjemper ikke bare for sin egen frihet, men for de mest grunnleggende europeiske sikkerhetsinteressene. Norge må derfor bidra der vi kan, både gjennom donasjoner, gjennom Nansen-programmet og gjennom å legge til rette for at norsk industri kan støtte Ukrainas forsvarskamp. Dette gjør vi innenfor et strengt kontrollregime med klare politiske rammer. Krigen i Europa, den raske teknologiske utviklingen og en mer uforutsigbar global sikkerhetssituasjon stiller større krav til oss politikere, til våre institusjoner og til det norske samfunn. Siden 1997 er det framlagt årlige meldinger om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester til militære formål. Meldingen har utviklet seg til å bli en omfattende framstilling av eksportkontrollen, herunder om regelverk, praktisering av retningslinjer, samarbeid med andre etater og det omfattende internasjonale arbeidet på eksportkontrollområdet. Meldingen om innsyn i eksport av forsvarsmateriell sikrer offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Slik åpenhet er en styrke for både industrien og forvaltningen, og viktig for tilliten i et demokratisk samfunn som Norge. Arbeiderpartiet står fullt og helt bak prinsippet om at norsk eksportkontroll skal være blant verdens strengeste og samtidig støtte opp om Norges og våre alliertes sikkerhetsinteresser. Tallene fra 2024 viser en betydelig økning i eksporten av forsvarsmateriell, fra 11,9 mrd. kr i 2023 til 16,2 mrd. kr i 2024. Det utgjør en økning på 36 pst. Eksporten av A-materiell alene økte til omtrent 12 mrd. kr. Den økende etterspørselen er en direkte konsekvens av en alvorlig sikkerhetssituasjon i Europa. Allierte land styrker sin forsvarsevne, og Norge bidrar ansvarlig, forutsigbart og innenfor strenge rammer gjennom å tilby teknologi og materiell som styrker det kollektive forsvaret vi selv er avhengig av. I meldingen understrekes betydningen av norsk forsvarsindustri som en integrert del av sikkerhetspolitikken. Den bidrar til vår egen og våre alliertes beredskap, og den sikrer oss tilgang til teknologier og kapasiteter som er kritiske i en krisetid. For Arbeiderpartiet er dette helt sentralt. En bærekraftig og konkurransedyktig norsk forsvarsindustri er avgjørende for både nasjonal sikkerhet og arbeidsplasser over hele landet. Regjeringens strategi for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien og forutsigbare rammevilkår er nødvendig og riktig. Meldingen tydeliggjør også hvordan kontrollregimet blir videreutviklet for å møte nye teknologiske og sikkerhetspolitiske utfordringer, som framvoksende teknologier, kunstig intelligens og halvledere. Innføring av vareliste III i 2024, med lisensplikt for ny og kritisk teknologi, viser at Norge tar ansvar og følger utviklingen tett. I tillegg styrkes kontrollen med teknologioverføring i kunnskapssektoren. Dette er nødvendig. Universiteter, forskningsmiljøer og teknologibedrifter er attraktive mål for aktører som ønsker å omgå sanksjoner eller skaffe seg sensitiv teknologi. Sanksjoner og eksportkontroll er nå en mer sentral del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk enn noen gang. Med etableringen av DEKSA fra 1. januar 2025 har vi styrket vår evne til å veilede næringslivet, håndheve regelverket og forhindre at norske bedrifter bevisst eller ubevisst bidrar til omgåelse av sanksjonsregimet, særlig overfor Russland. Dette er et viktig arbeid, og med et sterkt DEKSA og et tydelig utenriksdepartement gir det bedre kontroll, større forutsigbarhet for seriøse aktører og bedre etterlevelse av norsk politikk.

Møte torsdag den 27. november 2025 kl. 10

20:24]: Først: Takk til statsråden for den utmerkede redegjørelsen han holdt her på tirsdag denne uka. Europa står i en skjebnetid. En farligere sikkerhetspolitisk situasjon, med krig på vårt eget kontinent, økende geopolitiske spenninger og hardere internasjonal konkurranse gjør at de rammevilkårene Norge har bygget sin trygghet og velstand på, er i endring. Arbeiderpartiet står fast ved at EØS-avtalen er en av Norges aller viktigste internasjonale avtaler. Den sikrer trygghet for norske arbeidsplasser, tilgang til vårt viktigste marked og felles spilleregler som hindrer sosial dumping og konkurransevridning. Men som redegjørelsen for Stortinget viste, er det ikke lenger bare å lene seg på EØS-avtalen, slik vi har gjort. Verden forandrer seg, EU forandrer seg, og da må også Norge forholde seg til det faktum. Vi må jobbe enda hardere for å ivareta våre interesser. I dag ser vi et Europa som ikke bare er opptatt av frihandel og markedsintegrasjon, men av sikkerhetspolitikk, forsyningssikkerhet og strategisk uavhengighet. EU er i ferd med å bli en langt tydeligere sikkerhetspolitisk og handelspolitisk aktør enn tidligere, og det påvirker oss direkte. Saken om EUs beskyttelsestiltak på ferrolegeringer illustrerer dette. Selv om Norge er helt uenig i EU-kommisjonens tolkning av EØS-avtalen i denne saken, viser den hvor sårbare vi kan bli når avgjørende beslutninger tas i strukturer vi står utenfor. Da EU vedtok tiltakene, var det fordi unionen står i en verden preget av urettferdig konkurranse, global overkapasitet og økende geopolitisk press. Det er den nye virkeligheten, og i den må Norge navigere klokt, langsiktig og pragmatisk. Å stå utenfor EUs handelspolitikk og tollunion er blitt mer krevende enn da EØS-avtalen ble inngått, men løsningen er ikke å rive ned avtalen som sikrer 450 000 norske arbeidsplasser. Langs samme lest vil mottiltak mot EU, slik enkelte foreslår, både være uansvarlig og skadelig. Vi skal stå opp for norske interesser, men vi skal gjøre det uten å sette norsk næringsliv i fare. Arbeiderpartiets Europa-politikk bygger på tre enkle prinsipper. For det første skal Norge være en tydelig del av fellesskapet i Europa. Vi skal ikke stå alene. For det andre skal vi bruke EØS-avtalen aktivt til å fremme norske interesser, sikre arbeidsplasser og styrke velferden. For det tredje skal vi kombinere åpenhet med trygghet, både for folks jobber og for nasjonal sikkerhet. Det betyr at vi både forsvarer EØS-avtalen som ramme og samtidig er kritiske og aktive der nye EU-tiltak kan få utilsiktede, negative følger for norsk industri og arbeidsfolk. I en tid der Russland fører en brutal krig mot Ukraina, og der sammensatte trusler, desinformasjon og angrep på kritisk infrastruktur øker, blir Europas evne til å stå samlet avgjørende. EU tar nå et større ansvar for egen sikkerhet og bygger opp en forsvars- og industripolitikk som også er viktig for Norge. Vi ikke medlem, men vi er EUs nærmeste partner, og det må vi fortsette med å være. For Arbeiderpartiet er det helt sentralt at Norge deltar i europeiske initiativer som styrker vår egen forsvarsevne, motstandsdyktighet og industri. Det europeiske forsvarsfondet, PESCO-samarbeidet og det nye programmet for verdensromteknologi og -beredskap er områder som Norge både kan bidra til og få betydelig igjen på. Men dette kommer ikke av seg selv. Det krever politisk vilje, pågangsmot og forhandlinger, hvor vi viser EU at Norge er en pålitelig og konstruktiv partner. Skal vi sikre norske interesser i en ny og mer krevende tid, kan vi ikke fortsette som før. Vi må være tidligere ute, bruke mer politisk kraft og ha en helhetlig forståelse av hvor vi må ligge tett på EU, inkludert på områder som faller utenfor EØS-avtalen. Det vil kunne bety at vi i noen tilfeller også må være villige til å møte EU halvveis for å få tilgang til ordninger og initiativer som er avgjørende for Norge. Dette er ikke et valg mellom mer eller mindre Europa. Det er et valg mellom innflytelse og avstand, mellom trygghet og sårbarhet, mellom å forme utviklingen og bli formet av den. Arbeiderpartiet velger samarbeid og ansvarlighet, og norske interesser blir best ivaretatt gjennom et sterkt europeisk fellesskap.

Møte mandag den 13. oktober 2025 kl. 10

51:58]: Vi står midt i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina viser at trygghet aldri kan tas for gitt i våre nærområder. Krig, uro og usikkerhet preger også andre deler av verden, noe krigene i Gaza og Sudan er grusomme eksempler på. I en slik tid må Norge møte uroen med styrke, solidaritet og samarbeid. Arbeiderpartiets mål er tydelig: Vi skal bygge trygghet for folk i hverdagen, i landet vårt og i verden rundt oss. Regjeringen har tatt historiske grep for å styrke Forsvaret. Forsvarsbudsjettet for 2025 er på over 171 mrd. kr, mer enn en dobling siden 2021. Vi har nådd NATOs 2-prosentmål med god margin og øker ytterligere i årene framover. Gjennom den nye langtidsplanen skal Forsvaret og alle forsvarsgrener styrkes. I dette arbeidet har regjeringen satset på bedre boforhold, utdanning og rekruttering i Forsvaret. Det er folkene som er Forsvarets viktigste ressurs. Hele Stortinget sluttet seg til langtidsplanen for Forsvaret. Jeg håper at vi i arbeidet videre kan holde på det fellesskapet her i denne salen. Siden planen ble vedtatt har Norge sluttet seg til NATOs nye forsvarsforpliktelser, vi høster lærdom fra krigen i Ukraina, og vi ser en rask teknologisk utvikling. Dette gjør at det vil være nødvendig å ta grep for å tilpasse langtidsplanen. NATO er vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste. Gjennom medlemskapet står vi ikke alene. Norge bidrar aktivt til alliansens arbeid for å styrke forsvar og avskrekking, også mot hybride trusler. På dette feltet spiller også EU en viktig rolle. Som EØS-medlem står Norge i en unik posisjon til å bidra til Europas samlede innsats for sikkerhet og stabilitet. EØS-avtalen forblir vår viktigste avtale med Europa. Den sikrer arbeidsplasser, næringsliv og økonomisk trygghet for Norge og er viktig for det europeiske samarbeidet om sikkerhet, klima og teknologi. Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina truer ikke bare et naboland, men hele det europeiske sikkerhetssystemet. Vår støtte til Ukraina er derfor både solidarisk og av egeninteresse. Gjennom Nansen-programmet bidrar Norge i år med 85 mrd. kr i støtte. Jeg vil takke et samlet storting for denne enigheten, og jeg håper vi kan videreføre den for 2026. Norge står fast: Russland må stanse sin ulovlige krig. Vi støtter arbeidet for våpenhvile og fred, men det må være en rettferdig fred, der Ukrainas suverenitet respekteres. Krig føres ikke bare med våpen. I dag ser vi forsøk på å påvirke, lamme og forvirre vårt samfunn. Desinformasjon, cyberangrep og hybride operasjoner krever at vi ikke bare forsvarer grenser, men også demokratiet vårt. Regjeringen har lagt fram en ny nasjonal sikkerhetsstrategi for å styrke vår motstandskraft. Vi skal forebygge, avdekke og håndtere trusler, i tett samarbeid mellom Forsvaret, politi, næringsliv og sivilsamfunn. I en verden preget av usikkerhet må Norge stå fast ved våre verdier: internasjonalt samarbeid framfor isolasjon, rettferdighet og menneskerettigheter framfor den sterkestes rett og å hjelpe dem som rammes hardest. Derfor vil regjeringen opprettholde et høyt bistandsnivå. Vi ser at mange land reduserer bistandspotten, og at enkelte parti ønsker det samme her i Norge. Det synet vil jeg advare sterkt mot. Mens noen ser bistand som en utgift som bør kuttes, mener vi i Arbeiderpartiet det er en investering i en tryggere og mer rettferdig verden. Norge skal være et land som står trygt i møte med urolige tider, et land som bygger beredskap, forsvar og allianser, et land som viser solidaritet – ikke bare med egne innbyggere, men med dem som kjemper for frihet og demokrati i Europa og i verden. Det er når verden er på sitt vanskeligste at fellesskapet må stå på sitt sterkeste.