OverStortinget

Denne debatten kom opp i forbindelse med totalberedskapskommisjonens arbeid, og den reiser spørsmålet om hvilken rolle tilfluktsrommene skal ha i en tid da vi skal trygge befolkningen og kan oppleve sikkerhetspolitiske kriser og krig. I min oppvekst i Oslo var tilfluktsrommene planlagt for en helt annen tid. Da hadde man pålegg om sikringer i nye boliger f.eks., og man hadde mange tilfluktsrom som var tilrettelagt for befolkningen. Så var det mange år uten den sikkerhetspolitiske spenningen, og da ble det ikke bygget tilfluktsrom. I dagens situasjon ser vi at behovet for å beskytte befolkningen i en krise må løses på ulike måter. Vi kommer neppe til å bygge tilfluktsrom for hele befolkningen i en by, men det er ulike måter vi kan søke beskyttelse på. Vi har som følge av totalberedskapsmeldingen sagt at vi trenger å utarbeide et regelverk, som må ut på høring, og som utbyggere kan ha når de skal vurdere nye bygg. Da må det bygges tilfluktsrom for konkrete byggeprosjekter. Da må vi utforme det regelverket på en måte som er praktisk. Vi er opptatt av at det skal være billigere å bygge i Norge, men pålegg om tilfluktsrom vil gjøre det dyrere, og det kan være nødvendig. Selv om det i dag ikke er noen juridisk plikt til å bygge tilfluktsrom – heller ikke i sykehus – er det mulig for utbygger å inkludere bygging av tilfluktsrom i planene. Man kan heller ikke tenke at svaret for et sykehus er at man skal ha tilfluktsrom for alle dem som er der i en krisesituasjon. Da er det andre beredskapsgrep vi må ta. Dette illustrerer at den nye tiden vi lever i – den nye sikkerhetspolitiske tiden – reiser gamle spørsmål, men at vi kan komme til å trenge noen nye svar. Jeg tror ikke at tilfluktsrom etter den modellen vi hadde på 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallet, er svaret på det vi skal møte fremover.