OverStortinget

Fagmiljøer, jusprofessorer og pårørende peker på at Direktoratet for medisinske produkter i praksis opererer med en kategorisk linje: ingen bruk av ILB utenfor studier, uansett pasientens situasjon eller behandlende leges vurdering. Når det ikke finnes noen alternative behandlinger, og konsekvensen av disse avslagene er en sikker og svært belastende død, mens alvorlige bivirkninger ikke er dokumentert, kan man virkelig undre seg over hvordan statsråden forsvarer at staten likevel overstyrer pasientene og legenes ønske om å ta nettopp denne risikoen, som statsråden omtaler som et eksperiment. Hvem mener statsråden egentlig at man beskytter med en sånn praksis? Og hva tror han at dette gjør med tilliten, ikke bare til statsråden selv, men også til helsemyndighetene?