OverStortinget

Innledningsvis vil jeg takke næringsministeren for redegjørelsen og gjennomgangen av hvordan regjeringen oppfatter den handelspolitiske situasjonen. Regjeringen bruke urolige tider som forklaring, men leverer dessverre ikke på det som faktisk avgjør: å sikre konkurransekraften. Trygghet for arbeidsplasser skapes her hjemme, og her har regjeringen sviktet. Fremskrittspartiet har en betydelig reduksjon i skatter og avgifter, lave og forutsigbare strømpriser, mindre byråkrati, forutsigbarhet for rammevilkårene og tilgang til privat kapital som hovedmål for å styrke norsk næringslivs konkurransekraft. Regjeringen, med statsminister og finansminister, viste en offensiv holdning mot de nye tollsatsene fra USA og hadde etter egen oppfatning gode kort på hånden, spesielt med at handelsbalansen ikke var riktig sånn som Trump framstilte den. Men sjelden har vel «opp som en løve og ned som en skinnfell» vært mer illustrerende. Stortinget har flere ganger bedt om å få innsyn i hvilke forslag regjeringen har lagt på bordet, uten å få det. Norge fikk dessverre høyere tollsatser enn bl.a. EU og andre land det kan være naturlig å sammenligne oss med. Vi hadde kanskje fått bedre vilkår mot amerikansk toll hvis regjeringen heller hadde blitt hjemme. Regjeringen gjør det dyrere og mer risikabelt å eie norske bedrifter. Når eierskap straffes og kapital tappes, svekkes investeringer, teknologiutvikling og arbeidsplasser. Regjeringen bidrar til storstilt eksport av kapital og kompetanse med særnorske skatter, som formuesskatten, og de har forsterket de negative effektene av den ved nær å doble eierbeskatningen under Støre-regjeringen. Uforutsigbarheten i skattepolitikken blir en egen risikofaktor, særlig for langsiktige industriprosjekter i distriktene. Hvordan skal norsk næringsliv stå imot internasjonalt press når regjeringen samtidig svekker norsk privat kapital? Strøm og nett er den reelle industripolitikken. Regjeringen snakker uten å levere forutsigbarhet. Forutsigbar kraft til konkurransedyktige priser gir trygghet for arbeidsplasser, særlig utenfor de store byene. Vi må ta vare på det som historisk har vært et konkurransefortrinn, og ikke ødelegge det gjennom mislykket klimapolitikk. Byråkrati og rapportering spiser produktivitet, og regjeringen lover kutt uten konkrete svar. Næringslivet trenger færre krav, enklere skjema og raskere saksbehandling, ikke flere planer. Det er viktig å påpeke at etter fire år med dagens regjering er man langt unna regjeringens eget mål om å forenkle tilsvarende 11 mrd. kr – samtidig som det er innført en rekke nye regler og krav til rapportering. Når staten tar mer tid fra bedriftene, tar staten også tid fra verdiskaping. Virkemiddelapparatet har blitt et søknadssystem som favoriserer dem som kan skrive søknader, og ikke dem som kan skape verdier. For mange ordninger betyr mye tid på søknader og rapportering, og konsulenter betyr mindre tid på markedet, kunder og drift. Staten ender med å styre kapital til prosjekter som ser bra ut på papiret, men ikke nødvendigvis til dem som er lønnsomme. Regjeringen har i stor grad skapt en ny næring med konsulenter som bidrar til å fylle ut søknader til virkemiddelapparatet. Bedrifter trenger mer frihet, ikke et stadig mer avansert system for å be om å få egne penger tilbake. Staten plukker vinnere og tar for høy risiko med skattebetalernes penger. Støre-regjeringens såkalte aktive næringspolitikk innebærer at man i stor grad plukker ut vinnere og derigjennom kortslutter normale investeringsbeslutninger. Når offentlige investeringer går inn i tapsprosjekt, svekker det tillit og binder kapital som kunne vært brukt bedre i privat sektor. Politikk skal sette rammer. Markedet skal selv ta beslutningen. Mer uro krever mer forutsigbarhet hjemme. Regjeringen leverer bare dialog. Når det gjelder USA, beskriver statsråden mye kontakt og god dialog, men uforutsigbarheten består, og det er bedriftene som tar regningen når rammevilkårene endres over natten. Det hjelper lite å si at eksportandelen til USA er liten, når enkeltbedrifter og lokalsamfunn rammes hardt. Spørsmålet er hva som faktisk kommer på bordet som reduserer risiko og kostnader for norske eksportører. EU, økonomisk sikkerhet og klima brukes stadig mer som handelspolitikk. Norge må være tøffere på egne interesser. EU bygger en mer proteksjonistisk verktøykasse, og Norge kan rammes uten reell innflytelse. Da holder det ikke å følge situasjonen tett og ha dialog. EØS er viktig, men handlingsrommet må brukes bedre når norsk næringsliv settes under press. Når klima trekkes inn i handelspolitikken, må regjeringen svare for kostnadene. Vi kan ikke ende med nye formularer forkledd som grønt skifte.