Norsk industri økte som nevnt produksjon, omsetning og eksport gjennom 2025, men investeringen i industrien flater ut og forventes å falle videre i 2026. Mange bedrifter rapporterer om lavere lønnsomhet og økt kostnadsbelastning. Det er særlig bekymringsfullt fordi investering i dag er avgjørende for framtidige arbeidsplasser, teknologitvikling og konkurransekraft. I arbeidet med Norsk Industris konjunkturrapport 2026 spurte de sine medlemsbedrifter om hva de mener er det viktigste politikerne kan bidra med for å sikre konkurransedyktige rammevilkår i en urolig verden. Her var svarene veldig tydelig: forutsigbar og konkurransedyktig eierbeskatning som ikke svekker norsk eierskap, lave og stabile kraftpriser for industrien, raskere og enklere konsesjons- og godkjenningsprosesser, god markedsadgang til EU, aktiv norsk deltakelse i europeisk industripolitikk, og tilgang til kompetent arbeidskraft. EØS-avtalen har som handelsavtale vært en trygg havn for industrien i over 30 år. Den har tjent oss vel, men de politiske rammevilkårene i andre land har den siste tiden utfordret markedstilgangen til industriens viktigste handelspartner. Tollregimet under president Trump og EUs toll på ferrolegeringer skaper betydelige utfordringer og usikkerhet for norske eksportbedrifter. Det er særlig alvorlig i en tid med økt internasjonal uro. Skal norske industribedrifter fortsatt konkurrere internasjonalt, må rammevilkårene ligge så tett som mulig opp mot våre konkurrenter. Når EU innfører toll på ferrolegeringer, må norske produsenter konkurrere med tredjeland som Kasakhstan, Tyrkia og Kina, land som ikke følger de samme miljø- og klimakravene som Norge. Det er avgjørende for industriens konkurransekraft at nasjonalt regelverk ikke oppfattes som strengere enn det som gjelder ellers i Europa. Geopolitisk uro, handelsbarrierer og uforutsigbare rammevilkår legger et stadig større press på konkurransekraften. Skal industrien lykkes framover, kreves tydelige og målrettede politiske grep. Industrien er i stor grad eksportdrevet. Skal Norge også i framtiden være et viktig industriland, er det avgjørende med framoverlente og stabile rammevilkår for industribedriftene. Norske industribedrifter trenger tilgang på kraft og nett til en konkurransedyktig pris, det innebærer både økt kraftproduksjon og raskere utbygging av strømnettet. Utvikling av kraftsektoren er et av samfunnets viktigste virkemidler for å nå klimamålene. Det må være en klar sammenheng mellom energipolitikken og ambisjonen om å ivareta industriens konkurransekraft. Industrien er sentral for lokal sysselsetting og har store økonomiske ringvirkninger i norsk økonomi. Med langsiktige, forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser vil industrien være en veldig viktig bidragsyter til verdiskaping. Et skritt i riktig retning kan være å redusere skatten på eierskap og avvikle formuesskatten, en særskatt på norsk eierskap som binder kapital som ellers kunne vært investert i bedrifter.

Industrien står i et viktig veiskille, og vi må stille oss spørsmålet om vi skal være en energistormakt eller en råvareleverandør. Norsk industri har lagt bak seg et 2025 preget av vekst og økt verdiskaping. Tallene fra Norsk Industris konjunkturrapport for 2026 viser at hjulene går rundt, og at omstillingsevnen for så vidt er intakt, men hvis vi løfter blikket fra kvartalstallene, ser vi konturene av en virkelighet som krever mer enn bare «litt mer av alt». Vi står i et industrielt veiskille hvor vi må velge retning, ikke bare tempo. Vi befinner oss i en tid der alt haster. Vi skal levere på forsvarssektorens behov, vi skal kutte utslipp i prosessindustrien, og vi skal bygge en helt ny grønn verdikjede for havvind og batterier. Samtidig merker vi at pilene for investeringer flater ut. Spørsmålet jeg savner i den offentlige debatten, er om vi virkelig har kapasitet til alt dette samtidig. Vi kan ikke bygge batterifabrikker, elektrifisere sokkelen, ruste opp Forsvaret og opprettholde en verdensledende prosessindustri med dagens tilgang på kraft og kompetanse. Nå i 2026 ser vi tydeligere enn noen gang at flaskehalsene ikke bare er økonomiske, men også strukturelle. For å sikre at norsk industri ikke bare overlever, men leder an, må initiativdebatten handle om tre temaer. Det første er prioriteringer. Det grønne industriløftet er ambisiøst, men er det realistisk? Vi trenger en ærlig politisk debatt om hvilke industrier som skal prioriteres når energiknappheten setter grenser. Skal vi satse alt på kraftkrevende industri, eller skal vi bruke kraften vår til å elektrifisere andre sektorer? Det andre er kompetansegapet, som er vår største handelsbarriere. Det hjelper lite med subsidier og gunstige rammevilkår hvis vi mangler folkene som skal tegne, bygge og drifte teknologien. Industrien skriker etter fagfolk, og vi ser nå at lønnsoppgjøret presser på. Vi må tørre å diskutere hvordan vi utdanner oss ut av denne krisen, og hvordan vi gjør industrien attraktiv nok for neste generasjon. Det siste er geopolitisk virkelighet versus grønn drøm. Vi lever i en urolig verden. Forsvarsindustrien har fått et nødvendig løft, men det krever ressurser som også trengs i det grønne skiftet. Hvordan balanserer vi behovet for en trygg nasjon med behovet for en bærekraftig industri? Vi har de siste årene vært flinke til å signere intensjonsavtaler og lansere «veikart», men industrien ønsker handling framfor honnørord og festtaler. 2026 må bli året hvor vi legger bort visjonene og begynner å snakke om det kjedelige: Hvordan skal vi forenkle konsesjonsprosesser, hvordan skal vi få fart på nettutbygging, og hvordan skal vi få en reell satsing på yrkesfag? Norge har alle forutsetninger for å lykkes. Vi har kapitalen, kompetansen og naturressursene, men vi må velge å prioritere dem riktig. Norsk industri er ikke en statisk størrelse som bare følger markedet, men en aktiv deltaker. La oss slutte å snakke om hva vi kan gjøre, og begynne å prioritere hva vi faktisk må gjøre. Det vi mangler, er det politiske motet til å ta de valgene som faktisk koster noe, framfor å love gull og grønne skoger til alle sektorer samtidig. (Innlegg er under arbeid)

Rødt, MDG, Venstre og SV velger igjen å forsøke å overkjøre lokaldemokratiet. Det var et nær enstemmig kommunestyre i daværende Kvalsund kommune som ønsket Nussir-prosjektet velkomment, med tanke på å skape arbeidsplasser og vekst i deres kommune og region. Det grønne skiftet og dobbeltmoral: Vi skal ha det grønne skiftet, med mineraler fra land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, hvor sosiale forhold er under enhver kritikk, men vi skal redde klimaet med det grønne skiftet. Ute av syne, ute av sinn. Utslippstillatelsen til Nussir ASA er gitt i tråd med gjeldende lovverk, etter grundige vurderinger av fagfolk, med strenge krav som blir fulgt opp. Dobbeltmoralen til SV er at de sier det vil være ulovlig å trekke tilbake strømmen fra Melkøya og kraftranet av Finnmark, men de vil trekke lovlige tillatelser fra selskap som er i gang og i drift. Det nevnes at det er 30 millioner tonn giftig avfall som dumpes i Repparfjorden. Det er minimalt med giftige stoffer i det, det er rene bergarter som blir deponert på havbunnen. I tillatelsen har de tillatelse til å slippe ut ca. 50 kilo kobber i det gruveavfallet. Repparfjordelva tilfører fjorden vel 500 kilo i året, bare for å sette det i perspektiv. Da mineralvirksomheten i Engebøfjellet ble igangsatt i fjor, var det over 40 år siden sist ny gruvevirksomhet ble etablert og igangsatt i Norge. Kina kontrollerer 98 pst. av sjeldne mineraler. Vi er nødt til å begynne å ta et ansvar her hjemme på berget også. Det hevdes at det ikke lenger er et nordnorsk selskap, men det er fortsatt utrolig mange lokale aksjonærer som har investert sparepengene sine i Blue Moon Metals og ønsker den driften hjertelig velkommen. Det skaper viktige arbeidsplasser i distriktene og vil være viktig for å forsøke å sikre bosetting i nord og snu den negative demografiutviklingen – som veldig mange snakker varmt om, men aldri følger opp. Det er ikke grunnlag for å trekke tilbake utslippstillatelsen fra Nussir, heller følge den tett opp. Stabile og langsiktige rammevilkår er avgjørende for investeringsvilje og verdiskaping. Vi må ikke skape politisk usikkerhet for investeringer i lovlige virksomheter i Norge.

Jeg registrerer at statsråden ikke svarer på spørsmålet, om leveranser fra havbruksforliket faktisk kommer i 2026. Jeg tar det som et signal om at det gjør det ikke, i og med at hun svarer så diffust som hun gjør. Nasjonal miljøfleksibilitetsordning er vedtatt av Stortinget. Næringen har fortsatt ikke sett ordningen i praksis. Når kan næringen forvente at ordningen faktisk trer i kraft, og vil statsråden sørge for at regelverket tilpasses de ulike produksjonsmetodene, slik at f.eks. brakkleggingskrav reflekterer den reelle miljøbelastningen fra ulike teknologier, framfor å pålegge like krav uavhengig av risiko?

Mitt spørsmål går til fiskeri- og havministeren. Regjeringen har gjennom havbruksmeldingen varslet et nytt og mer helhetlig reguleringssystem for havbruksnæringen. Stortinget har samlet seg bredt om et havbruksforlik som gir klare bestillinger med tydelige tidsfrister. Det nye reguleringssystemet skal utredes, høres og fremmes for Stortinget i løpet av 2026. Miljøteknologiordningen skal utvides og omfatte lavutslippsløsninger, og den skal senest tre i kraft i løpet av 2026. Regjeringen skal legge fram en vurdering av slam og sirkulærøkonomi i havbruket, også i løpet av 2026. Vi har nå gått inn i 2026, og næringen venter. Det som skjer i praksis, er at store investeringsbeslutninger utsettes, at innovasjon og teknologiutvikling bremses, og at usikkerheten om framtidige rammevilkår i seg selv blir en kostnad for norsk havbruk. Kan statsråden forsikre Stortinget om at leveransene fra havbruksforliket faktisk kommer i 2026, sånn som avtalt? Og erkjenner statsråden at den lange ventetiden i seg selv har en reell kostnad for norsk havbruksinnovasjon og -verdiskaping?

Jeg må bare kommentere representanten Rafaelsens innlegg. Han sa at det er viktig å stå ved våre vedtak, men det er ikke like viktig for Arbeiderpartiet å stå for løftene de gir innbyggerne og næringslivet i nord. Det er ingen som har snakket om å trekke tilbake lovlige vedtak. Det er ingen forslag i dag som vil stoppe elektrifiseringen, men det gjelder hvor man skal ta kraften til elektrifiseringen av Melkøya fra, og å stå ved tillatelsene. Arbeiderne fra Jaro vil fortsette den jobben de holder på med på Melkøya. Det samme gjelder de ansatte i Kimek, Coop og LNS. Innbyggerne og næringslivet i Finnmark må i framtiden se bort fra løftene fra Arbeiderpartiet og statsministeren, som sa at alternativ kraft skulle være på plass før det ble gitt tilknytning til Melkøya.

Først til representanten Kristjánsson: FrP har ikke snudd én gang, FrP har ikke snudd to ganger, FrP har ikke snudd tre ganger. Vi har stått nokså standby på vårt primærstandpunkt i denne saken. Så registrerer jeg at Arbeiderpartiet virkelig har mobilisert med mange representanter som taler med fynd og klem om saken. De har nok fått en «Q & A» fra departementet og fra partiapparatet på hva de skal i denne saken. Det er kanskje ikke mange av disse som kjenner saken så inngående som de kanskje burde før de går på en talerstol. Personlig synes jeg også det kan være vanskelig å skille snørr og barter av og til, men det er veldig viktig å skille mellom Snøhvit Future og elektrifiseringen av Melkøya. Det er to vidt forskjellige prosjekter. Snøhvit Future, som er et kompresjonsanlegg for å forlenge levetiden, er i full gang, og planen var at det skulle starte i 2028. Nå er det visstnok utsatt til 2029. Det skal i første omgang drives med strøm fra gasskraftverk, så forlenging av levetiden er fullt mulig selv om man ikke tilknytter Melkøya med elektrisk strøm fra land, for å elektrifisere Melkøya. Representanten Støstad sin politiske vingling skaper usikkerhet. Politisk vingling og gjentatte løftebrudd skaper usikkerhet og politikerforakt, og lovnadene fra regjeringen i 2023 om hvilke forutsetninger som ligger til grunn for elektrifiseringen av Melkøya, er forsvunnet som dugg for solen. Det var ikke aktuelt å tilknytte Melkøya med landstrøm før ny alternativ kraftproduksjon var på plass, tilsvarende det Melkøya skulle ha. De lovnadene er forsvunnet som dugg for solen, men innbyggerne i nord husker dem. Equinor har veldig liten tillit i nord. De har lurt innbyggerne i nord før, med bl.a. champagneskåling for ilandføring på Veidnes, helt til de fikk konsesjon og gikk bort fra den. FrP har løsningen for å sikre innbyggerne og næringslivet i nord kraft og forutsigbarhet. Vi har fremmet flere forslag i denne saken som jeg håper andre kan se nærmere på og støtte, slik at vi klarer å få bort denne politiske vinglingen som regjeringen og Arbeiderpartiet legger opp til. Så må jeg bare si: SV hevder at de ikke støtter kraftløftet, men i realiteten setter jo SV seg i en posisjon som partiet som sikrer kraftløftet – kraftranet av Nord-Norge som Arbeiderpartiet og Senterpartiet startet med storstilt vindkraftutbygging. SV setter seg jo i en posisjon som garantist for kraftranet av Nord-Norge og kraftløftet.

Det har vært hevdet at FrP har snudd i denne saken. Det er en merkelig framstilling. FrP stemmer i dag likeens som FrP har stemt alle de gangene saken har vært behandlet i Stortinget. FrP har valgt å støtte et forslag fra Rødt som i realiteten er betydelig mildere enn vårt eget forslag i saken. Forslaget fra Rødt ville ikke ha stoppet de pågående arbeidene med elektrifisering av Melkøya. De arbeidene ville fortsatt i påvente av alternativ kraft og bruk av gasskraftverket, altså fram til alternativ kraft er tilgjengelig. Glemt er løftene fra Aasland, Støre og Vedum en vakker augustdag i 2023. Støre uttalte at det er viktig at det bor folk i Finnmark, at vi har bosetting og aktivitet her. Støre var tydelig på at ny fornybar kraftproduksjon skal være på plass før Melkøya skal tilknyttes strømnettet. Strømprisen skal ikke gå opp. Man kunne lese på regjeringens side: Regjeringen vil legge til grunn at elektrifiseringen vil skje i 2030. Dersom det ikke er bygd ut nok kraftproduksjon innen den tid, vil gasskraftverket kunne fortsette som i dag fram til 2033. Det er i stor grad det FrP foreslår i dag: å prøve å følge opp de lovnadene Aasland, Støre, Vedum og regjeringen ga i 2023. Det framstilles som at Melkøya må slukke lyset og stenge ned produksjonen dersom gasskraftverket ikke blir erstattet med strøm fra land. Mener Aasland og Arbeiderpartiet at Snøhvit Future, som forlenger levetiden og produksjonen på Melkøya-feltet, ikke vil fungere med gasskraft, at Nord-Norge må tappes for kraft for at Snøhvit Future skal fungere? Representanten Hussaini sier at Arbeiderpartiet vil utvikle norsk olje- og gassnæring, ikke avvikle den. Der er Arbeiderpartiet helt på linje med FrP. Det er nok utfordrende med det parlamentariske grunnlaget Arbeiderpartiet har. Det som skiller Arbeiderpartiet og FrP, er at FrP også vil utvikle og styrke næringsliv og bosetting i nord, ikke avvikle i stor grad, sånn som Arbeiderpartiet legger opp til med sin politikk. Det er fullt mulig å gjøre begge deler samtidig. Det hevdes av Arbeiderpartiet og SV at det forslaget som så ut til å få flertall, kan være ulovlig. Det er en veldig tynn begrunnelse. Det er også hult av SV – som samtidig har et representantforslag om å trekke tilbake utslippstillatelsen til Nussir, som ligger til behandling i Stortinget.

Offentlige anskaffelser må sikre god og fornuftig bruk av skattebetalernes penger. Formålsbestemmelsen er styrende for hvordan anskaffelsesregelverket praktiseres, og det er derfor avgjørende at hovedmålet om effektiv ressursbruk kommer tydelig til uttrykk. Gode anskaffelsesprosesser og effektiv konkurranse er avgjørende for at fellesskapets midler brukes best mulig, særlig når offentlige anskaffelser er et svært viktig marked for næringslivet. Når det gjelder formålsparagrafen, var representanten Pollestad innom at Fremskrittspartiet og Høyre ikke ønsker sikkerhet og beredskap inn i den. Det har sin forklaring i at det er en egen paragraf i loven som omhandler sikkerhet og beredskap, og vi mener det er godt ivaretatt der. Det er viktig å understreke at omtalen av bærekraft i formålsparagrafen ikke kan forstås som en blankofullmakt til å bruke anskaffelsesregelverket som generell klimapolitikk eller fordelingspolitikk. Bærekraft må forstås bredt og også omfatte økonomisk bærekraft, herunder at prosjekter gjennomføres innenfor et budsjett, og at skattebetalernes penger gir mest mulig velferd igjen. Det er viktig at offentlige anskaffelser så langt som mulig bør være teknologinøytrale og konkurransenøytrale. Offentlige anskaffelser skal ikke brukes til å plukke vinnere i markedet, men legge til rette for at den beste og mest kostnadseffektive løsningen vinner konkurransen. Det offentlige bør derfor unngå å stille krav og betingelser som gjør at leverandører som jobber mot det offentlige, blir mindre konkurransedyktige i det ordinære markedet. Fremskrittspartiet har i sitt partiprogram slått fast at loven om offentlige anskaffelser skal gjøres mer fleksibel, og at det offentlige skal motiveres til å gjøre innovative innkjøp. Dette innebærer både enklere og mer forutsigbare regler, større rom for faglig skjønn hos oppdragsgiver og bedre vilkår for små og mellomstore bedrifter som ønsker å delta i konkurranser. Vi vedtar i dag enkelte forenklinger. Det er fortsatt en vei å gå, men vi er et steg i riktig retning, mot ytterligere forenklinger og mindre byråkrati. Jeg vil takke komiteen for at vi tok den ekstra runden og utsatte avgivelsen og debatten i denne saken, for å få en god diskusjon om denne viktige loven som skal stå seg over mange år. Det er veldig viktig at vi fikk den ekstra runden, så vi får gode vedtak ut av dette.

Jeg får starte som saksordføreren og kommentere løk: EU venter på løkvedtaket, så de sendte oss en purreløk. (Munterhet i salen.) Bakgrunnen for lovendringene i anskaffelsesloven vi behandler i dag, er å styrke regelverkets samfunnshensyn ved å samle og samordne bestemmelsene om samfunnshensyn i anskaffelsesregelverket og ta bestemmelsene inn i loven. Fremskrittspartiet mener en ytterligere forenkling av anskaffelsesregelverket er helt nødvendig. Samfunnets konkurransekraft er helt avhengig av at offentlige anskaffelser følger et lettfattelig og transparent regelverk. Det er viktig for bedriftene som tilbyr varer og tjenester, for offentlige institusjoner som forvalter regelverket, og for at den øvrige offentligheten skal kunne ha oversikt over og tillit til at den offentlige innkjøpsmakten forvaltes effektivt og godt. Fremskrittspartiet mener det er store samfunnsøkonomiske effektivitetsgevinster å hente gjennom at det offentlige har høy kompetanse i å utforme anbud som gir den beste varen eller tjenesten tilgjengelig i markedet til riktig pris. For næringslivet utgjør offentlige anskaffelser et stort marked. Offentlige anskaffelser utgjorde om lag 835 mrd. kr i 2024 og har ligget på rundt 15 pst.–18 pst. av BNP over tid. Det betyr at det offentlige er en av landets klart største innkjøpere og har betydelig markedsmakt. Det hviler et stort ansvar på stat, fylker og kommuner for å bruke skattebetalernes penger mest mulig effektivt og for å utforme anskaffelsesreglene, slik at de fremmer konkurranse, innovasjon og god ressursbruk, ikke mer byråkrati og kostnadsdrivende særkrav. Fremskrittspartiet har en betydelig reduksjon i skatter, avgifter og offentlige inngrep som hovedmål, og at en forutsetning for dette er en mer effektiv og mindre byråkratisk offentlig sektor. Forenkling av anskaffelsesregelverket og tydelig prioritering av kostnadseffektivitet i formålsbestemmelsen er et sentralt virkemiddel for å oppnå dette. Innslagspunktet for anskaffelsesregelverket har stått uendret i svært mange år – på 100 000 norske kroner eksklusiv merverdiavgift. Sverige og Danmark har innslagspunkt på henholdsvis 700 000 svenske kroner og 500 000 danske kroner. En økning av innslagspunktet fra 100 000 kr til 300 000 kr, slik regjeringen har foreslått, er et skritt i riktig retning, men vil fortsatt medføre at innslagspunktet vil ligge langt under nivået i våre naboland. Fremskrittspartiet kan ikke se at det er saklig begrunnet at norske virksomheter skal ha en langt lavere terskel enn sammenlignbare land. Det påfører særlig små og mellomstore bedrifter en unødvendig byråkratisk byrde, da de må forholde seg til omfattende regelverk og dokumentasjonskrav på langt lavere verdier enn konkurrenter i Sverige og Danmark. Når lovens innslagspunkt økes, er det samtidig viktig å sikre at det er sunn konkurranse også i markedet for anskaffelser under innslagspunktet. Det kan eksempelvis gjøres gjennom en forenklet kunngjøring av anskaffelsen, innhenting av flere tilbud, eller andre konkurransefremmende tiltak. Fremskrittspartiet mener innslagspunktet for anskaffelsesregelverket har stått uendret altfor lenge, og at innslagspunktet bør heves betydelig. Våre naboland har vesentlig høyere innslagspunkt. Flere høringsinstanser støtter en ytterligere økning. For å sikre et enklere regelverk, styrke lokale leverandører og gi kommunene større handlingsrom foreslår vi derfor at innslagspunktet settes til 750 000 kr eksklusiv merverdiavgift. Fremskrittspartiet vil subsidiært støtte økning av innslagspunktet til 500 000 kr dersom forslaget om 750 000 kr faller. En enstemmig komité er opptatt av at innslagspunktet skal kunne justeres med hensyn til bl.a. prisvekst slik at innslagspunktet ikke oppfattes skjerpende over tid og mener at justeringer hvert tredje år framstår som hensiktsmessig. Proposisjonen inneholder enkelte forenklingsgrep som er positive, bl.a. å oppheve § 4 for å åpne for nasjonale forenklinger under EØS-terskelverdiene. Samtidig mener Fremskrittspartiet at lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad tar opp de forholdene som i praksis gjør anskaffelser unødig kompliserte, kostnadsdrivende og lite tilgjengelige for mindre aktører. Etter fire år med dagens regjering er man langt unna regjeringens eget mål om å forenkle tilsvarende 11 mrd. kr. Samtidig er det innført en rekke nye regler og krav til rapportering, så en forenkling av anskaffelsesloven er sårt nødvendig. Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet har alene og sammen med andre.

Innledningsvis vil jeg takke næringsministeren for redegjørelsen og gjennomgangen av hvordan regjeringen oppfatter den handelspolitiske situasjonen. Regjeringen bruke urolige tider som forklaring, men leverer dessverre ikke på det som faktisk avgjør: å sikre konkurransekraften. Trygghet for arbeidsplasser skapes her hjemme, og her har regjeringen sviktet. Fremskrittspartiet har en betydelig reduksjon i skatter og avgifter, lave og forutsigbare strømpriser, mindre byråkrati, forutsigbarhet for rammevilkårene og tilgang til privat kapital som hovedmål for å styrke norsk næringslivs konkurransekraft. Regjeringen, med statsminister og finansminister, viste en offensiv holdning mot de nye tollsatsene fra USA og hadde etter egen oppfatning gode kort på hånden, spesielt med at handelsbalansen ikke var riktig sånn som Trump framstilte den. Men sjelden har vel «opp som en løve og ned som en skinnfell» vært mer illustrerende. Stortinget har flere ganger bedt om å få innsyn i hvilke forslag regjeringen har lagt på bordet, uten å få det. Norge fikk dessverre høyere tollsatser enn bl.a. EU og andre land det kan være naturlig å sammenligne oss med. Vi hadde kanskje fått bedre vilkår mot amerikansk toll hvis regjeringen heller hadde blitt hjemme. Regjeringen gjør det dyrere og mer risikabelt å eie norske bedrifter. Når eierskap straffes og kapital tappes, svekkes investeringer, teknologiutvikling og arbeidsplasser. Regjeringen bidrar til storstilt eksport av kapital og kompetanse med særnorske skatter, som formuesskatten, og de har forsterket de negative effektene av den ved nær å doble eierbeskatningen under Støre-regjeringen. Uforutsigbarheten i skattepolitikken blir en egen risikofaktor, særlig for langsiktige industriprosjekter i distriktene. Hvordan skal norsk næringsliv stå imot internasjonalt press når regjeringen samtidig svekker norsk privat kapital? Strøm og nett er den reelle industripolitikken. Regjeringen snakker uten å levere forutsigbarhet. Forutsigbar kraft til konkurransedyktige priser gir trygghet for arbeidsplasser, særlig utenfor de store byene. Vi må ta vare på det som historisk har vært et konkurransefortrinn, og ikke ødelegge det gjennom mislykket klimapolitikk. Byråkrati og rapportering spiser produktivitet, og regjeringen lover kutt uten konkrete svar. Næringslivet trenger færre krav, enklere skjema og raskere saksbehandling, ikke flere planer. Det er viktig å påpeke at etter fire år med dagens regjering er man langt unna regjeringens eget mål om å forenkle tilsvarende 11 mrd. kr – samtidig som det er innført en rekke nye regler og krav til rapportering. Når staten tar mer tid fra bedriftene, tar staten også tid fra verdiskaping. Virkemiddelapparatet har blitt et søknadssystem som favoriserer dem som kan skrive søknader, og ikke dem som kan skape verdier. For mange ordninger betyr mye tid på søknader og rapportering, og konsulenter betyr mindre tid på markedet, kunder og drift. Staten ender med å styre kapital til prosjekter som ser bra ut på papiret, men ikke nødvendigvis til dem som er lønnsomme. Regjeringen har i stor grad skapt en ny næring med konsulenter som bidrar til å fylle ut søknader til virkemiddelapparatet. Bedrifter trenger mer frihet, ikke et stadig mer avansert system for å be om å få egne penger tilbake. Staten plukker vinnere og tar for høy risiko med skattebetalernes penger. Støre-regjeringens såkalte aktive næringspolitikk innebærer at man i stor grad plukker ut vinnere og derigjennom kortslutter normale investeringsbeslutninger. Når offentlige investeringer går inn i tapsprosjekt, svekker det tillit og binder kapital som kunne vært brukt bedre i privat sektor. Politikk skal sette rammer. Markedet skal selv ta beslutningen. Mer uro krever mer forutsigbarhet hjemme. Regjeringen leverer bare dialog. Når det gjelder USA, beskriver statsråden mye kontakt og god dialog, men uforutsigbarheten består, og det er bedriftene som tar regningen når rammevilkårene endres over natten. Det hjelper lite å si at eksportandelen til USA er liten, når enkeltbedrifter og lokalsamfunn rammes hardt. Spørsmålet er hva som faktisk kommer på bordet som reduserer risiko og kostnader for norske eksportører. EU, økonomisk sikkerhet og klima brukes stadig mer som handelspolitikk. Norge må være tøffere på egne interesser. EU bygger en mer proteksjonistisk verktøykasse, og Norge kan rammes uten reell innflytelse. Da holder det ikke å følge situasjonen tett og ha dialog. EØS er viktig, men handlingsrommet må brukes bedre når norsk næringsliv settes under press. Når klima trekkes inn i handelspolitikken, må regjeringen svare for kostnadene. Vi kan ikke ende med nye formularer forkledd som grønt skifte.

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Per-Willy Amundsen, Hans Andreas Limi, Jon Engen-Helgheim, Hilde Grande og undertegnede har jeg gleden av å framsette et representantforslag om videreføring av pilotordning for politiutdanning i Alta.

Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet flere ganger, men jeg må bare nevne at landbruksministeren kuttet til industri i nord. Heldigvis kom det inn i budsjettforliket igjen. FrP hadde også styrket det i vårt alternative budsjett. Statsråden hevder det blir mindre mat med FrP-politikk. Det er en påstand uten rot i virkeligheten. Det legges ned nær én jordbruksbedrift hver eneste dag, og det vil øke med regjeringens politikk, bl.a. løsdriftskravet. Stortingsrepresentanten Giske nevnte nedsalg i selskap som bl.a. Cermaq. Da vil jeg minne om at daværende næringsminister Trond Giske i 2013 ba Stortinget om fullmakt til om mulig å selge seg helt ut av Cermaq, så det var vel Giske som næringsminister som tok initiativ til det. Som næringsminister solgte han også fôrprodusenten EWOS til to oppkjøpsfond og hindret John Fredriksen i å få kontroll over selskapet. Det lyser i stille grender, sier flere. Statsråden sa at det ville lyse mer i stille grender. Ja, det er grender som er blitt stille grunnet næringspolitikken til Arbeiderpartiet, som har lagt ned næringer.

Det var trist å høre at Arthur Arntzen er gått bort. Jeg vil kondolere til familien og nasjonen med tapet. Jeg tror nok ikke Arntzen pekte på regjeringen da han sa at han var redd for Vårherres utvalgte på jord, som Thorheim var inne på, men det kan ha vært regjeringens budsjettforslag han pekte på da han sa: Så dårlig som det har vært i år, har det ikke vært siden i fjor. Norge er en verdensledende fiskerinasjon. Fiskeri har vært en sentral næring over flere generasjoner, og fiskeri og havbruk vil være svært viktige næringer også i framtiden. Det er derfor avgjørende at sektoren har gode rammebetingelser, med mindre regulering og statlig styring, sånn at næringen kan vokse ytterligere. Fiskerinæringen er viktig for vekst og arbeidsplasser i distriktene, og mange lokalsamfunns næringsliv er knyttet til fiskeri. Fiskerinæringen er en subsidiefri næring som står for stor eksport og verdiskaping. Arbeiderparti-regjeringens forslag om en kraftig økning i CO2-avgiften for fiskeflåten ville ført til økte kostnader, som i kombinasjon med kvotenedgang ville satt næringen i en krevende situasjon. Heldigvis er økningen foreløpig stoppet i budsjettforliket, men avgiften burde vært fjernet i sin helhet også for kystflåten. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative statsbudsjett å fjerne CO2-avgiften for fiskeflåten. Grunnrenteskatten som regjeringen Støre påførte oppdrettsnæringen, har store negative konsekvenser for både distriktsarbeidsplasser, lokalt eierskap og lokalsamfunn langs hele kysten. Den uforutsigbare politikken fra regjeringen har svekket næringens utviklingsmuligheter. Gulroten til næringen som følge av grunnrenteskatten skulle være en miljøfleksibilitetsordning, som Stortinget har vedtatt og etterspurt ved flere anledninger. Regjeringen setter næringen i en krevende situasjon ved å være svært rask med å finne måter å skattlegge næringen på, mens næringen har ventet i mer enn halvannet år på en miljøfleksibilitetsordning som kan sikre økt produksjon og redusert miljøpåvirkning. Fremskrittspartiet mener landbrukspolitikken må utformes sånn at bonden selv får langt større frihet til å utvikle egen virksomhet. Unødvendig politisk regulering, produksjonsbegrensninger og omfattende byråkrati må erstattes av økt næringsfrihet. Landbrukspolitikken må legge til rette for en sterkt økt matproduksjon samt å dekke forbrukernes behov for norskproduserte matvarer, framfor at staten skal benytte subsidier for hvordan landbruket skal være. Dagens rigide støtte- og reguleringsregime må avvikles, og politikken må i større grad vris til å bidra til at det blir mulig å leve av gården. Landbruket er i dag helt avhengig av store statlige overføringer, og nivået på overføringer har økt markant de siste årene. Til tross for det legges det ned én jordbruksbedrift hver eneste dag, og knapt 11 pst. har mer enn 90 pst. av inntekten sin fra gården. Fremskrittspartiet vil ha mer mat og mindre stat. Jeg vil ønske presidenten, kollegaene i komiteen og på Stortinget og ikke minst alle de dyktige ansatte på Stortinget og i partiapparatene en riktig god jul.

Jeg registrerer at statsråden mener frivillig vern er viktigere enn råstofftilgang til norsk skogindustri og arbeidsplasser i distriktene, men jeg skal over til et annet punkt, og det er den reguleringen landbruksnæringen ligger under, og som i stor grad er politisk styrt. Vi har et importvern som svekker konkurransen. Konkurransetilsynet har også uttalt at importvernet svekker konkurransen i leverandørleddet og er et etableringshinder for utenlandske kjeder som kunne tilbudt rimeligere mat til den vanlige forbrukeren, som har merket vesentlig høyere priser de siste årene. Tar Konkurransetilsynet feil?

Det kunne vært hyggelig å ha tatt en prat om løk eller Bovaer, men det skal vi la ligge i dag. Jeg vil bare kommentere at knapt 11 pst. av bøndene har mer enn 90 pst. av inntektene sine fra jordbruket, så det er jo tydelig at man fortsetter den samme linjen med å styre næringen politisk. I budsjettforliket har statsråden gått med på å bevilge en hel milliard ekstra til frivillig skogvern. Det er penger som brukes for å ta produktiv skog ut av drift, i en tid hvor sagbrukene mangler tømmer og byggekostnadene skyter i været. Hvorfor er det viktigere for en landbruksminister fra Arbeiderpartiet å tekkes MDGs vernepolitikk enn å sikre råstofftilgang til norsk skogindustri og arbeidsplasser i distriktene?

Ja, da håper jeg jo at SV mener det samme som de mente i vår, og ikke det de mener i dag. Over til noe annet: I SVs alternative budsjett foreslår de å øke grunnrenteskatten på havbruk til 35 pst. og fjerne bunnfradraget. Hvordan mener SV at en slik skatteøkning skal gi mer investering i kystsamfunnene, når en i praksis tapper bedriftene for kapital som kunne gått til teknologi, arbeidsplasser og videreforedling?

I vedtak nr. 556, 8. april 2025, sto vi samlet om å be «regjeringen snarest mulig sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere inntektene i jordbruket i forhold til inntektene til sammenlignbare næringsdrivende». Vedtaket ble fattet i behandlingen av Meld. St. 10 for 2024–2025, Prinsipper for tallgrunnlag m.m. i jordbrukspolitikken. Regjeringen mener på sin side at et nytt utvalg ikke vil kunne gi ny informasjon som vil forbedre grunnlaget for en inntektssammenligning mellom jordbruket og andre grupper, og foreslår derfor at Stortinget opphever vedtaket. SV vil i dag stemme i lag med regjeringspartiet for å oppheve flere slike anmodningsvedtak, bl.a. vedtak nr. 556 om å sette ned utvalget, som de stemte for i vår. Samtidig sier SV i brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen at de motsetter seg at anmodningsvedtaket oppheves og at rapporteringen avsluttes. Det er jo en kreativ form for dobbeltkommunikasjon. Hva mener SV? Skal vedtaket oppheves, eller skal regjeringen fortsette arbeidet som stortingsflertallet ba om?

Fremskrittspartiet synes det er veldig viktig med forutsigbarhet også for bøndene i Norge. Vi signaliserer det gjennom vårt alternative budsjett ved at vi reduserer økningen fra i fjor, som var på ca. 3,7 mrd. kr. Vi har en politikk hvor vi ønsker å gjennomgå jordbruksavtalen, jordvernet og importvernet, i motsetning til Senterpartiet, som holder fast på gårsdagens politikk. Da representanten Pollestad var landbruksminister, ble det lagt ned en jordbruksbedrift hver eneste dag han låste opp kontordøren. Samtidig er del vel kun 11 pst. av bøndene i Norge som har over 90 pst. av inntektene sine fra gården. Så det kreves en omlegging av norsk jordbrukspolitikk for å bidra til at bøndene i større grad kan leve av det de produserer på gården.

Det er vel dette som tydelig viser skillelinjene i norsk politikk. Vi har oss som ønsker markedsliberalisme, og så har vi den andre siden, som ønsker statlig styring av mest mulig. Norge har solgt seg ned til et visst nivå i Equinor og flere andre selskaper, men vi har fortsatt kontroll der. I de selskapene som er viktige for norsk sikkerhet, har vi full kontroll. Når det gjelder konkrete forslag og det å ikke være leilending i eget land, handler det om å fjerne den særnorske formuesskatten, noe som vil bidra til økt norsk investeringsvilje og norsk eierskap i norske bedrifter. Arbeiderpartiets politikk fører til at man selger ut Norge bit for bit. Selskaper blir solgt til utlandet på grunn av den norske eierbeskatningen. Når man ser at eierbeskatningen bare siden 2021 er økt med 108 pst., er det signifikant.

Det er viktig å gjøre vurderinger av hva det er hensiktsmessig å ha i offentlig eie. Blant annet eier den norske stat danseensemblet Carte Blanche 100 pst. Om det er av sikkerhetspolitiske årsaker, skal jeg ikke uttale meg om. Det er viktig at man har en gjennomgang av det norske eierskapet for å sikre at man har kontroll på de viktige selskapene, som staten, av sikkerhetsmessige grunner, bør eie. Når det gjelder «leilending i eget land», er det vel strengt tatt regjeringen som bidrar til det, med den særnorske eierbeskatningen og formuesskatten, ved at norske bedrifter i stor stil blir kjøpt opp av utenlandske investorer, og ved at norske eiere havner i en konkurranseulempe i forhold til de utenlandske eierne i Norge.

Den viktigste faktoren for en vellykket næringspolitikk er et fritt marked, med lave skatter og avgifter, mindre regulering og mer handlefrihet til hver enkelt næringsdrivende. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett presenterer hvordan partiet vil legge til rette for økt verdiskaping og vekst i privat sektor, med en næringspolitikk med mindre innblanding samt lavere skatter og avgifter. Det er avgjørende for videre vekst og verdiskaping at næringslivet har trygge og forutsigbare rammevilkår. Det er svært alvorlig at trygge og forutsigbare rammevilkår ikke lenger kan tas for gitt, etter at Støre-regjeringen har innført omveltende endringer i skattene og skapt politisk usikkerhet. Det ble gjort uten forvarsel og uten tilstrekkelig utredning eller dialog med næringslivet. Slike omveltende endringer kan være med på å gjøre lønnsomme langtidsinvesteringer ulønnsomme og kan gjøre at viktige distriktsarbeidsplasser i lokalsamfunn går tapt. Mange er oppriktig bekymret for at det i denne stortingsperioden vil bli mer usikkerhet for næringslivet når regjeringen skal sikre flertall bestående av fem partier – den såkalte tuttifrutti-koalisjonen. Den stadige veksten i statlige låne-, tilskudds- og garantiordninger er både forstyrrende for markedsmekanismene og medfører risiko for skattebetalernes penger. Grunnfundamentet i et velferdssamfunn og en sunn økonomi er privat næringsliv og initiativ som skaper verdier og arbeidsplasser i hele landet. Fremskrittspartiet mener en reduksjon av skatter og avgifter er nødvendig for å sikre næringslivet økonomisk handlefrihet. Kapitalmangelen er stor blant mange bedrifter. Lavere skatter og avgifter er nødvendig for å sikre bedriftenes kapital. Eierbeskatningen har økt med 108 pst. siden 2021, og Norge har nå høyest eierskatt av alle OECD-land, ifølge en rapport fra Menon Economics fra november 2024. Formuesskattens diskriminering av norsk eierskap samt skattens innretning gir svært uheldige utfall for norske bedrifter og norsk eierskap. Nettolønnsordningen er også blitt svekket under Støre-regjeringen, til tross for lovnader om styrking av ordningen både før stortingsvalget i 2021 og i Hurdalsplattformen. Slike løftebrudd er med på å skape mistillit og uforutsigbarhet i samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. Fremskrittspartiets foreslår i sitt alternative statsbudsjett en økning på 702 mill. kr, i forhold til regjeringens forslag, for å fjerne makstaket på alle fartøysegmenter i ordningen. Mineralnæringen er en framtidsnæring som har potensial til å bli enda viktigere for Norge, Europa og verden. Verdikjedene til en rekke av de viktigste mineralene er konsentrert til enkeltland og enkeltområder, og man ser ut til å gå inn i en periode preget av mer usikkerhet, ustabilitet, geopolitiske maktkamper og menneskerettighetsbrudd. Fremskrittspartiet prioriterer økt kartlegging og utvinning av Norges store mineralressurser samt forenklet byråkrati og stimulering til trygg og effektiv mineralutvinning. Det er beklagelig at regjeringen har gitt etter for Senterpartiet, Rødt, MDG og SV, og at videre kartlegging og utvikling av havbunnsmineraler er stoppet i hele denne stortingsperioden Det haster med å få i gang ny mineralutvinning i Norge, spesielt i lys av den endrede geopolitiske situasjonen. Fensfeltet har mange av de sjeldne jordartene vi trenger, og feltet er modent for utvinning. Flere av de sjeldne jordartene som Kina har begrenset eksporten av, finnes i Fensfeltet. Ved siden av raskere saksbehandlingsprosesser mangler det i tillegg politisk vilje fra regjeringen. Fremskrittspartiet mener det er store muligheter for å utvikle en mineralnæring i Norge som kan skape store verdier og mange arbeidsplasser. Samtidig er det viktig å gjøre seg uavhengig av totalitære stater, stater med helt andre lønns- og arbeidsvilkår for involverte gruvearbeidere og steder som tillater barnearbeid. Utvikling av næringslivet på Svalbard er svært viktig for å sikre stabil norsk bosetting. Longyearbyen lokalstyre har hatt ønske om å etablere et næringsfond for å styrke nærings- og reiseliv i Longyearbyen. Økt aktivitet og sysselsetting på Svalbard er viktig, både for befolkningen og av geopolitiske årsaker. Det er viktig med sterk norsk tilstedeværelse på Svalbard, og Fremskrittspartiet ser med dyp bekymring på at regjeringens politikk svekker dette. Regjeringens såkalt aktive næringspolitikk er med på å skape usikkerhet og uforutsigbarhet i markedet og er med på å forringe markedsmekanismene i det private næringslivet. Teknologisk utvikling og lønnsomhet tjenes gjennom tillit i markedet heller enn gjennom tillit i politiske maktorganer. Regjeringens politikk, der milliarder av kroner avsettes til tapsavsetninger som følge av investeringer i ulønnsomme prosjekter, er en svært risikabel håndtering av skattebetalernes penger og skaper ubalanse i markedsmekanismene. Jeg vil ta opp forslagene Fremskrittspartiet har alene og sammen med andre i sak nr. 5.

Representanten Støstad nevner uønskede sideeffekter. En uønsket sideeffekt er at veldig mange i fiskeflåten går til utlandet for å bunkre. De unngår da den norske CO2-avgiften, samtidig som de slipper ut mer CO2 enn de normalt ville gjort. Fiskeflåten påpeker også at kompensasjonen er veldig ugunstig ved at den kommer etterskuddsvis, og at det bevilges ca. én tredjedel av det som reelt sett tas inn i avgift. Samtidig ser man at bunkringsstasjoner langs kysten er truet av nedleggelse som følge av at regjeringen fører en politikk som fører fiskeflåten til utlandet for å bunkre i utenlandske havner, framfor å bunkre ved norske bunkringsstasjoner. Ser representanten at det får betydning for beredskapen at en del av disse bunkringsstasjonene langs norskekysten forsvinner?

Regjeringen foreslår en kompensasjonsordning for CO2-avgiften i fiskeflåten på 640,4 mill. kr. Det finnes i dag ikke en tilfredsstillende teknologi for å omstille fiskeflåten, og regjeringens CO2-avgift fører kun til økt gangtid og økte utslipp for fiskeflåten. Samtidig viser Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett at vi heller kan fjerne CO2-avgiften for fiskeflåten og avvikle hele kompensasjonsordningen. Hvorfor velger Arbeiderpartiet mer byråkrati og mer avgift istedenfor å la flåten beholde pengene og investere i fornying og aktivitet langs kysten? Det virker som om det gode kommer i veien for det beste.

Demografiutviklingen i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark, er for nedadgående. Årsakene til dette er sammensatte, men det er en uttalt politisk målsetting å sikre bosetting og befolkning i nord av sikkerhets- og beredskapshensyn. Finnmark er et av Norges viktigste områder, og viktigheten av at det bor folk i nord, er ytterligere aktualisert som følge av den geopolitiske verdenssituasjonen og Russlands invasjon av Ukraina. Det er viktig og riktig at Forsvaret utvikles som følge av sikkerhets- og beredskapspolitiske målsettinger, og ikke som distriktspolitikk. Forsvaret er imidlertid bare én del av totalforsvaret, og innbyggere og næringsliv er ryggmargen i totalforsvaret og skal ved en krise- eller krigssituasjon understøtte Forsvaret. Da må man sørge for at det er et grunnlag for folk og næringsliv for å kunne bo og leve der også i fredstid. Forsvaret må også være med og bidra som samfunnsbygger i de områdene som de er lokalisert i, og i større grad ha muligheten til å handle lokalt for å styrke det lokale næringslivet framfor å ha sentrale avtaler. Avslutningsvis kommer jeg ikke utenom helsetilbudet i Finnmark – rettere sagt, det manglende helsetilbudet. Trygghet for liv og helse er viktig for innbyggere i hele landet og har avgjørende betydning for befolkningsutviklingen i nord. Vi hadde en positiv oppbygging av helsetilbudet i Finnmark fram mot 2021. Under Fremskrittspartiet og Høyre fikk vi på plass stedlig ledelse ved Klinikk Alta, CT og MR 24/7 ved Klinikk Alta og slagalarm med prehospital trombolyse ved Klinikk Alta. Vi bevilget også midler til en ultraren operasjonsstue ved Klinikk Alta, vi fikk på plass ambulansehelikopter ved Klinikk Kirkenes og opprettholdt intensivnivå 2 ved Klinikk Kirkenes. Dessverre fikk vi et regjeringsskifte i 2021, og Arbeiderpartiet overtok kontorene i Helse- og omsorgsdepartementet. Siden den tid har vi sett en massiv nedbygging av helsetilbudet, noe som har skapt stor frustrasjon og utrygghet for innbyggerne i Finnmark. Det meste av helsetilbudet i Finnmark er under angrep av helseforetaket, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren. Ikke bare ble midlene til en ultraren operasjonsstue ved Klinikk Alta fjernet med et pennestrøk, men også dagkirurgien forsvant i dragsuget. Den gamle operasjonsstuen blir i dag benyttet som lager av helseforetaket, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren. Helseforetaket er i utakt med ønsker og behov i Finnmark, og det gjennomføres nedbygging av pasienttilbud, samtidig som skandaler i helseforetaket kommer fram, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren. Direktøren i helseforetaket håndplukker rådgivere og er på kant med habilitetsregelverk, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren. Avslutningsvis: Vi har en taxinæring i Finnmark som nekter å inngå avtaler med Pasientreiser, og mange kommuner i Finnmark har ikke de transporttilbudene pasientene har krav på, med velsignelse fra Arbeiderpartiet og helseministeren.

Årets trontale framsto som en veldig hyggelig fortelling, men for norske næringsaktører ute i det ganske land ble den i stor grad oppfattet som pompøst selvskryt uten reell dekning. Det var en marginal økning av aktive bedrifter på 0,2 pst. ved inngangen til 2025 fra året før. Veksten i antall bedrifter har avtatt gradvis siden starten av 2022, og vi må tilbake til finanskriseåret 2009 for å finne tilsvarende flat utvikling. I tillegg var det i andre kvartal 2025 den laveste etableringstakten på ti år for nye foretak, og det samme gjelder enkeltpersonforetak. Ryggraden i den norske økonomien er alle de private bedriftene som skaper verdier og arbeidsplasser over hele landet, men som over tid er pålagt langt flere krav og reguleringer, noe som øker kostnadene og reduserer lønnsomheten. Det er meningsløst at små bedrifter skal bruke tid på rapportering og unødvendig byråkrati for byråkratiets skyld. Næringslivet trenger en kursendring der byråkratiet kuttes, og der reguleringer som stopper vekst og utvikling, fjernes. For at flere bedrifter skal etableres eller vokse videre, må rammevilkårene være stabile og gode. Gode rammevilkår gjør at næringslivet kan gjøre langsiktige investeringer uten å være bekymret for politiske vedtak som gjør investeringene ulønnsomme. Arbeiderparti-regjeringen har gjort det motsatte og skapt politisk usikkerhet for investeringer. Regjeringen har økt skattetrykket betydelig, og med tilbakevirkende kraft, og norskeide bedrifter har opplevd en dobling av eierbeskatningen. Fremskrittspartiet vil ha en helt annen retning enn det regjeringen legger opp til: Fremskrittspartiet vil prioritere det viktigste først. Fremskrittspartiet vil redusere skatter og avgifter, slik at folk og bedrifter sitter igjen med mer av egen lønn, og slik at bedriftene går med overskudd og kan investere. Fremskrittspartiet vil kutte byråkrati, pålegg og reguleringer for både næringsliv og offentlig sektor. Fremskrittspartiet vil fjerne særegne norske skatter og avgifter som gjør Norge til et mindre attraktivt land å investere og starte bedrift i. Fremskrittspartiet vil gi lettelser til det brede lag av folket. Derfor går vi inn for å øke personfradraget og kutte i avgifter. Norge må øke konkurransekraften. I Norge heier vi på gründere så lenge de ikke tjener penger. Når de tjener penger, blir de møtt med byråkratiske utfordringer og høyt skattetrykk. Næringslivet trenger en skattepolitikk der man heier på norsk eierskap og tilrettelegger for gründere, vekst og utvikling. Arbeiderpartiet fører en skattepolitikk der man heier fram utenlandsk eierskap, og som gjør at kapital og kompetanse flytter ut. Fremskrittspartiet mener vi skal heie på verdiskapere som vi heier på våre idrettshelter. Vi vil fjerne formuesskatten og sørge for å gjøre Norge attraktivt for investeringer, også for nordmenn. Formuesskatten rammer indirekte fordi kun norske eiere må ta ut utbytte som beskattes med 37,84 pst., for så å kunne betale formuesskatten. Den må betales uansett om bedriften går med overskudd eller underskudd. Skal vi tolke svarene til næringsministeren i replikkvekslingen, vil subsidielotteriet fortsette med uforminsket styrke de neste årene, og ulønnsomme tapsprosjekt som Morrow Batteries får beholde sugerøret i statskassen, mens lønnsomme bedrifter nå må stålsette seg for å klare å betale regninger med økte skatter. Representanten Støstad vil ikke godta premisset om at Norge skårer godt på «innovation inputs» og dårlig på «innovation outputs» i resultatene fra Global Innovation Index. Jeg vil oppfordre representanten til å se nærmere på de resultatene. Dagens regjering har økt skattene for det lønnsomme næringslivet for å finansiere ulønnsomme, grønne prosjekter. Når regjeringen selv plukker ut vinnere i markedet, tukler man med markedsmekanismene hele den private sektoren er bygd på. Gjennom århundrer har markedet sørget for at de beste løsningene skal vinne fram. Regjeringen tror derimot at den vet best hva som vil være lønnsomt eller ikke i årene som kommer, og man deler ut sugerør til pengebingen til enkeltaktører man selv tror på. Gode bedriftsøkonomiske vurderinger og risikovurderinger tas best av bedriftene selv – ikke av politikerne. Forutsigbarhet har blitt et fremmedord i næringspolitikken. Tidligere har politikere vedtatt et sett med rammebetingelser for næringslivet, og så har det vært opp til næringslivet selv å finne de gode løsningene. Når politikerne selv skal plukke ut vinnere ved bruk av subsidier, garantier og lån, får man investeringer som ikke er rasjonelle. Politisk styrte investeringer har gjennom historien vist seg ikke å være lurt.

Jeg vil ikke si at det var noe svar på mitt spørsmål. Vi skårer veldig høyt på innovasjonsinnsats, de midlene vi putter inn i virkemiddelapparatet, men vi skårer veldig lavt på output, noe som gjør at vi havner på en 20. plass, mens de andre landene i Fastlands-Norden faktisk ligger blant topp ti. Jeg vil stille spørsmålet på nytt: Ser representanten noen sammenheng mellom det vi putter inn og at vi får veldig lite ut, med tanke på at vi havner langt nede på listen i forhold til de landene det er nærliggende å sammenligne oss med? Bruker vi kanskje ikke virkemiddelapparatet rett, eller er ikke innretningen helt riktig, med tanke på at vi skal utvikle næringsliv?

Jeg vil også slutte meg til gratulasjonene til lederen i næringskomiteen, og jeg ser fram til et innholdsrikt arbeid sammen. Etter fjorårets nedtur klatrer Norge igjen opp på den anerkjente Global Innovation Index og går opp fra 21. plass til årets 20. plass. Norge har de siste fem årene hatt stabile plasseringer rundt 20. plass. De fleste landene som topper listen, er høyinntektsland som Norge. Av de 139 landene som er blitt rangert, er det Sveits, Sverige og USA som topper årets liste. I tillegg til Sveriges andreplass er også Finland og Danmark inne på topp ti, henholdsvis på 7. og 9. plass. Til tross for at Norge skårer høyt på innovasjonsinnsats, skårer vi dårlig på resultat. Ser representanten en sammenheng mellom hvordan bl.a. Innovasjon Norge i sin nåværende form opererer med altfor høy risiko og bidrar til en usunn konkurransevridning i næringslivet, der pengene kanaliseres til bedrifter som ikke har mulighet til å stå på egne bein, og Norges plassering på listen?

Grønne subsidier og regjeringens aktive næringspolitikk har feilet. En storstilt grønn sløsing og skattlegging av gode bedrifter ved å kaste penger etter grønne tapsprosjekt har økt skattetrykket betydelig for norske bedriftseiere de siste fire årene, med tilbakevirkende kraft. Eierbeskatningen er doblet. Det har ført til storstilt eksport av kapital og kompetanse til Sveits og andre land. Dersom man ser bort fra offentlig eide selskaper, er det i dag flere utenlandske eiere av norske selskap enn det er norske eiere. Regjeringens næringspolitikk baserer seg på å skattlegge de lønnsomme bedriftene, for så å subsidiere ulønnsomme næringer. Gjennom økt formues- og utbytteskatt har Støre-regjeringen gjort det mindre attraktivt å investere i norsk næringsliv og norske arbeidsplasser. Ser statsråden at regjeringens skattepolitikk og rammevilkår for norsk næringsliv har slått feil og skapt politisk usikkerhet for investeringer, og at det svekker det norske eierskapet?

Arbeiderpartiet har gått i bresjen for batteriproduksjon i Norge. Statsministeren omtalte den tidligere, og nå havarerte, etableringen av batterifabrikken i Mo i Rana som kjernen i Arbeiderpartiets klimapolitikk. Morrow Batteries i Arendal fikk i fjor et statlig lån på 1,5 mrd. kr. Én måned senere sa selskapet opp mellom 50 og 60 ansatte og utsatte planene om ny fabrikk. I sommer kom det fram i selskapets årsrapport at det er vesentlig usikkerhet om fortsatt drift, og at det er behov for mer kapital i selskapet innen første halvår 2026. Kan statsråden avklare om hun setter foten ned for økt statlig støtte, eller er hun åpen for å gamble enda mer med skattebetalernes penger for videre drift av selskapet?