OverStortinget

Gårsdagens idrettsprestasjon av Bodø/Glimt må nevnes i denne salen og i denne debatten. Hvem hadde trodd at et lag fra en fiskehandlerby nord for polarsirkelen kan spille bedre fotball enn noen av verdens beste lag og spillere i Spania og England? Det er også kjernen i handelspolitikken. Vi ønsker en best mulig adgang til å konkurrere på like vilkår ute i verden, for vi vet at folk og bedrifter i Norge har mye å bidra med og kan hevde seg på øverste hylle i tøff internasjonal konkurranse. Sånn har vi skapt velstand og utvikling gjennom norsk historie. Når de beste vinner fram på det globale handelsstedet er det det beste for Norge og for verden, og jeg er glad for at det er bred politisk enighet i Norge om at det beste er åpne markeder mellom land, ikke å lukke seg inne. Det sier mye om vår verden akkurat nå at Canadas statsminister, Mark Carney, inspirerte en hel verden med sin tale i Davos nettopp i forsvar for en regelstyrt og fri handel. Dette er meninger som ville blitt mottatt som den største selvfølgelighet for bare noen få år siden. Det er positivt at regjeringen fortsetter arbeidet mellom skiftende regjeringer for å få i stand flere gode frihandelsavtaler. Med det siste tilskuddet har både Norge og EU inngått handelsavtaler med India. Det er bra. Samtidig er det beklagelig at regjeringen ikke har oppnådd de resultatene som norsk næringsliv og vi alle hadde ønsket og forventet overfor noen av våre nærmeste. Stoltenberg ga før valget inntrykk av at han skulle redde oss fra trippelskvisen. Resultatet i dag er at vi er truffet av EUs beskyttelsestiltak på ferrolegeringer, på tross av vår EØS-tilknytning. For det andre har vi høyere tollsatser til USA enn EU og Storbritannia. Heldigvis har verdensøkonomien – den tredje skvisen – holdt seg godt, men akkurat det er nok utenfor Norges og Stoltenbergs påvirkning. Enda mer bekymringsfullt er det at norske bedrifter er mer usikre i dag enn tidligere på markedsadgangen både til vårt viktigste marked, EU, og til USA. Den usikkerheten har regjeringen ikke lyktes å dempe. Det er heller ikke så rart når næringsministeren selv peker på viktige usikkerhetsfaktorer framover. EU vurderer beskyttelsestiltak på nye områder, som skrapmetall, som Norge importerer, omformer og eksporterer, og USA truer med 100 pst. toll på legemidler fra Norge. Så er det noen løsninger for å komme bedre ut på dette. Med enten et EU-medlemskap eller et tettere handels- og tollpolitisk samarbeid med EU ville vi hatt bedre tilgang for norsk industri til det største og viktigste markedet i Europa, lavere toll til USA, og vi ville kunnet delta i EUs kraftige handelsbazooka, som avskrekket Trump, og gjorde at de tolltruslene ble lagt til side. Jeg vil gjerne gjengi en annen talers ord: Med usikkerhet der ute må vi sette ned skatt på arbeid og kapital, deregulere og satse på nye teknologier, som KI. Som en energistormakt med store mineralforekomster, en høyt utdannet befolkning og et stort pensjonsfond har vi enorme muligheter. Dette utsagnet handler faktisk ikke om Norge. Det handler om Canada. Utsagnet er hentet fra talen til den nevnte statsministeren i Canada, men det passer like godt i omtalen av hva vi trenger i Norge som en mellomstor makt på en rekke områder, ikke minst innen handel og næring. Tenk om dette var den norske regjeringens offensive holdning og politikk! Da kunne vi kanskje sjokkert en hel verden med hva vi får til fra fiskehandlerlandet langt mot nord, sånn som Bodø/Glimt gjorde i går. Jeg vil ta opp forslagene som er framsatt av Høyre og MDG i denne saken. Både ut fra handelspolitiske og sikkerhetspolitiske avveininger bør Norge kvittere ut utestående saker i EØS-samarbeidet med EU og bidra til et best mulig samarbeid som sikrer god markedsadgang. Den såkalte løksaken er i denne kategorien. Høyre tar nå ansvar for å løse den saken til beste for samarbeidet med Europa og med løsninger for bøndene som er berørt etter at regjeringen i lengre tid har feilet på de to områdene.