OverStortinget

Den eneste årsaken til at et lite fotballag fra en forblåst halvøy i Nord-Norge kan være med og kjempe i de øverste divisjonene, er at det finnes regler, og at det finnes en upartisk dommer – slik at her er det straffe, her er det rødt kort, her er det disse reglene, og de gjelder for alle. Verdens handelspolitikk har aldri vært styrt etter slike regler som skulle gjelde for alle. Det har ikke vært slik, verken før Trump eller før EU, at de 166 landene i WTO representerer et demokrati. Nei, det har alltid vært slik at det er de globale storselskapene og de største maktene som har laget disse reglene. Derfor kan vi si at verdens handelssystemer alltid har vært svært urettferdige. Da er det interessant at næringsministeren i sin redegjørelse framstiller handels- og investeringsavtaler nærmest som om de var helt nøytrale økonomiske verktøy. Det er de jo ikke. Dette er politiske avtaler som setter handelen og storselskapenes interesser framfor arbeidsfolks rettigheter og foran klima og miljø, og som i så altfor mange tilfeller innskrenker det politiske handlingsrommet til å bekjempe de sosiale forskjellene. Næringsministeren sier også at EØS-avtalen bidrar til å trygge våre interesser, våre rettigheter og vår økonomi. Men vi skal bare tilbake til november i fjor: Da fikk norsk industri og norske arbeidstakere i metallindustrien sjokk da EU kom med beskjeden om at det kom toll på ferrolegeringer for Norge, som er et EØS-land. EØS-avtalen skal sikre vår tilgang til et indre marked, men EU klarte altså å lage et indre marked for seg selv og et annet marked for de andre, stikk i strid med det som er selve intensjonen med hele denne avtalen, og stikk i strid med alle ofre Norge har gjort når det gjelder selvråderett, for å få være med i og få tilgang til dette markedet. La oss nå bli litt inspirert av EU: EU, som lå under press fra Kina, fra Russland og ikke minst fra USA, kom i 2023 med sitt antitvangsinstrument, «handelsbazookaen». I dette tungrodde byråkratiet så man seg nødt til å ha maktmidler til å sette inn i tilfelle noen ville utfordre EU på toll og handel, og dette gjorde de. Men hvor er Norges «handelsbazooka»? Hva er våre verktøy, hva har vi i verktøykassen når noen vil plassere oss og bølle med oss i den internasjonale handelen? Nei, vi har ikke slike tiltak. Vi har ingenting. Vi har en underdanig servilitet i forhold til EU. Det er det vi svarer tilbake. Nå skal vi så å si raske på med å innføre helt meningsløse direktiver som ikke har gått gjennom denne salen, for å blidgjøre EU, i håp om at neste gang skal de være snille med oss. Det er en grenseløs naivitet. Norge er en handelspartner og på mange måter en viktig partner for EU, men hvor er verktøyene våre for å sette hardt mot hardt når noen truer våre interesser og våre rettigheter? Hva kan vi gjøre med de milliardene som vi betaler inn i EØS-midler, når EØS-avtalen ikke tjener oss? Skal vi fortsatt si til alle EU-selskaper at vær så god, kom hit og vær partnere på norsk sokkel, her kan dere tjene milliarder? Hva skal vi gjøre med dette? Vi kan på en måte ikke fortsette med å ha denne servile og underdanige holdningen til EU, for slik verden utvikler seg, kan vi bare se på klokka og kalenderen før det neste tiltaket fra EU kommer mot oss og rammer vårt næringsliv, vår industri og våre arbeidsplasser.