OverStortinget

I Norge har vi godt over 36 000 aktive gårdsbruk. De ligger spredt over hele landet, og hvert eneste ett av dem er en del av både matsikkerheten vår og klimaarbeidet vårt. Det er der denne debatten starter. Å redusere klimagassutslippene fra jordbruket er nødvendig. Det er det ingen tvil om. Samtidig er det nettopp her vi må evne å holde to tanker i hodet samtidig: Norge skal både kutte utslipp og sikre matberedskap, selvforsyning og livskraftige gårdsbruk over hele landet. Det er ikke mangel på mål som er utfordringen i norsk landbrukspolitikk, det er håndteringen av målkonfliktene – for det finnes reelle målkonflikter. Økt matproduksjon for bedre matsikkerhet står i spenn mot kravet om reduserte utslipp. Reduksjon av matsvinn er et viktig klimatiltak, men kan ikke brukes som argument for å redusere norsk produksjon. Riksrevisjonens undersøkelse av matsikkerhet og beredskap i 2022–2023 viste nettopp at virkemidlene for økt selvforsyning ikke har vært tilstrekkelige. Det må vi ta på alvor. Derfor er det også grunn til å være skeptisk til krav om stadig nye strategier og planer, slik enkelte tar til orde for. Jordbruket reguleres allerede gjennom årlige jordbruksforhandlinger, der veivalg tas løpende. Det er her politikken faktisk blir til handling – ikke i overordnede dokumenter. Veivalg mellom ulike mål må gjøres kontinuerlig, gjennom jordbruksforhandlingene og gjennom løpende justering av virkemidler. Vi er derfor usikre på om stadig nye planer og strategier er det som faktisk bringer oss videre i arbeidet med å redusere utslippene. Erfaringen tilsier heller at det er forutsigbarhet, økonomiske rammer og praktiske tiltak som virker. Klimautfordringene i jordbruket løses heller ikke med enkle slagord. De løses med tålmodig politikk, kunnskap, investeringer og respekt for at mat ikke produseres i et regneark. Det er denne linjen Arbeiderpartiet står for – og det er den som faktisk virker. Derfor er økningen i budsjettoverføringene over jordbruksavtalen avgjørende. Siden 2021 har de økt med 75 pst., til 29,7 mrd. kr. Det gir landbruket reell evne til å investere i framtiden – også i klimatiltak. Skal vi lykkes, må vi møte bonden med forutsigbarhet, ikke en pekefinger. De siste årene har klima og miljø fått en tydeligere plass i jordbruksoppgjørene. I oppgjøret for 2025 ble det satt av 10,9 mrd. kr til ordninger med natur-, miljø- og klimaeffekt i 2026. Det er en betydelig økning fra året før. Dette er konkrete virkemidler som gjør det mulig for bøndene å investere mer i klimasmarte løsninger, enten det handler om drenering, bedre agronomi eller økt grøntproduksjon gjennom det store, norske grøntløftet. Et annet viktig gjennombrudd er matsvinnloven, vedtatt av Stortinget i juni 2025. Den frivillige bransjeavtalen fra 2017 ga resultater, men ikke nok. Skal vi lykkes med å redusere matsvinn – og dermed utslipp – må det stilles tydeligere krav. Redusert matsvinn er blant de mest effektive klimatiltakene vi har i landbruket. Det kutter utslipp raskt, uten å redusere produksjon og uten å svekke beredskapen. Samtidig må vi være ærlige. Dette ansvaret ligger ikke bare hos landbruket og matindustrien. Også forbrukernes valg betyr noe. Oppdaterte kostråd fra 2024 ber oss om å redusere inntak av rødt kjøtt til maks 350 gram per uke. Dette er tiltak som kan bidra til å kutte CO2-utslippene med 1,2 millioner tonn, altså tilsvarende en fjerdedel av det totale utslippskuttmålet – og nordmenns inntak av rødt kjøtt går ned. Redusert matsvinn betyr lavere utslipp, mindre press på jordbruket og smartere bruk av ressursene våre – og det uten at det går på bekostning av matproduksjonen. Regjeringen har også tatt et viktig grep ved å oppnevne et ekspertutvalg som skal se matsystemet i sammenheng – fra folkehelse og klima til landbruk og sjømat. Det er et nødvendig korrektiv til sektorpolitikk i siloer. Skal vi lykkes, må landbruks-, klima- og helsemyndighetene jobbe tettere sammen. At Helse- og omsorgsdepartementet nå involveres sterkere i jordbruksforhandlingene, er både klokt og framtidsrettet.