I en urolig verden er jordbruksavtalen ikke bare et oppgjør for bøndene, det er også et oppgjør for norsk trygghet. Matberedskap handler ikke bare om lagerbygg, beredskapsplaner og store ord. Det handler om jord i drift, folk i arbeid, korn i åkeren, dyr i fjøset og verdikjeder som fungerer før maten står i butikkhylla. Årets jordbruksavtale prioriterer økte inntektsmuligheter og økt selvforsyning. Regjeringen setter beredskap, selvforsyning og matproduksjon høyt. I denne regjeringsperioden har bevilgningene til jordbruket økt med nær 97 pst. Det er et tydelig valg for norsk matproduksjon. Selvforsyning handler ikke om at Norge skal klare alt alene, det handler om at vi skal være mindre sårbare når verden rundt oss blir mer urolig. Da må vi produsere mer av maten selv, og vi må ha bedre lagring og beredskap for det vi er helt avhengige av. Derfor er det viktig at beredskapslagring av matkorn bygges opp, og at årets avtale styrker såkornberedskapen med 9 mill. kr. Uten såkorn blir det heller ingen avling. Det er beredskap i praksis. For Østfold betyr dette veldig mye. Fylket vårt står for nær 20 pst. av kornproduksjonen i Norge. Når kornproduksjonen og såkornberedskapen styrkes, er det ikke bare tekniske poster i avtalen. Det handler om trygghet for bønder, for lokalsamfunn og for hele landet. Landbruk handler også om folk. Derfor er det viktig at avtalen styrker velferdsordningene. At inntekt utenfor gården ikke lenger skal komme til fradrag ved svangerskap og fødsel, er et praktisk og riktig grep. Økte satser og maksimalbeløp for avløsertilskuddet er et annet riktig grep. Dette gjør hverdagen tryggere for bonden, og det gjør det mer aktuelt for unge mennesker å gå inn i norsk landbruk. For Arbeiderpartiet henger dette tett sammen: Vi skal sikre landbruk over hele landet, øke selvforsyningen, styrke rekrutteringen og bygge sterke lokalsamfunn.

Representanten Elseth fra Fremskrittspartiet sier at to justisministre i Støre-regjeringen har klart å ødelegge det sju FrP-justisministre bygget opp. Jeg må si det ganske rett ut: Det er en litt spesiell historieskriving. For det første er ikke sju justisministre på få år nødvendigvis et bevis på solid bygging. Det kan like gjerne være et ganske tydelig bilde på manglende styring. Justissektoren er ikke et område hvor man kan komme inn, holde en pressekonferanse, bytte kontor og så tro at man er under huden på etatene. Her trengs det langsiktig styring, tett oppfølging og et ansvar over tid. For det andre: Arbeiderpartiet løper ikke fra de alvorlige funnene i PST-saken. Dem skal vi ta på største alvor. Samtidig bør vi være redelige nok til å si at dette ikke startet i oktober 2021. Riksrevisjonen har sett på en periode som også omfatter borgerlig styring, og komiteen har også pekt på forhold under tidligere justisministere. For det tredje: PST er faktisk styrket betydelig under denne regjeringen. Regjeringen viser til at PSTs budsjett er økt nominelt med over 50 pst. siden 2021. Få, om noen, andre etater har vel fått tilsvarende økning i samme periode. Fremskrittspartiet kan gjerne snakke høyt i ettertid, men når man ser på de alternative budsjettene, har heller ikke FrP stått fremst med store økninger til PST. VG har omtalt at opposisjonspartiene i liten grad har foreslått økte midler til PST i det hele tatt. Denne saken handler ikke om hvem som kan rope høyest. Den handler om hvordan vi skal styrke PST, styrke styringen og best sikre Norge bedre framover. Det ansvaret tar Arbeiderpartiet. Vi kommer ikke til å gjøre norsk beredskap bedre ved å skrive om historien til fordel for FrPs eget selvskryt.

Ronny Aukrust (A) [12:35:15] (ordfører for saken): Først og fremst vil jeg få rette en takk til Sivilombudet for årsmeldingen for 2025 og takk til medlemmene av kontroll- og konstitusjonskomiteen for arbeidet som er lagt ned i innstillingen om årsmeldingen. Sivilombudet er ett av Stortingets kontrollorgan og har som formål å arbeide for at den enkelte ikke skal utsettes for urett fra den offentlige forvaltningen og alle i dens tjeneste. Årsmeldingen er derfor ikke bare en melding, men et bilde av hvordan rettssikkerheten virker i folks møte med det offentlige. I 2025 registrerte Sivilombudet 6 190 nye saker, og det er opp 42,6 pst. siden 2023. Om lag 30 pst. av sakene gjaldt lang saksbehandlingstid og manglende svar fra forvaltningen. Når innbyggerne ikke får svar eller må vente lenge på avgjørelser, kan konsekvensene være store for mange. Økningen kan delvis forklares med økt kjennskap til klageordninger og en enklere tilgang til å levere klage, men kan også indikere svakheter i forvaltningens saksbehandling og rettsanvendelse. En voksende andel av klagene blir utformet med verktøy som kunstig intelligens, noe som medfører merarbeid som følge av at klager viser til lovverk eller avgjørelser som ikke eksisterer. Hovedbildet er et voksende gap mellom rettighetene Stortinget vedtar og forvaltningens evne til å gjennomføre dem. Det ser vi i velferd, helse og digitale løsninger som ikke er tilgjengelige for alle. Når folk ikke får svar eller hjelp i tide, kan rettssikkerheten og tilliten til det offentlige svekkes. I kriminalomsorgen viser funn i utførte undersøkelser at innsatte har vært innelåst i 19 til 22 timer i døgnet uten vedtak, og at det er avdekket flere tilfeller av lange og gjentakende opphold på sikkerhetscelle. Det er også avdekket et tilfelle som er krenkende, hvor en innsatt lå naken rett på betonggulvet i over 14 timer etter at vedkommende ble fratatt klær, rivsikkert pledd og madrass. En rapport fra besøk hos Ungdomsenhet Vest i Bjørgvin fengsel avdekket høy risiko for ulovlig bruk av tvang, hvor mindreårige ble plassert i sikkerhetscelle på feil vilkår og uten vedtak, som vurderte barnets beste. Som en del av Arbeiderpartiets plan for Norge fremmet regjeringen i 2025 lovforslag for å redusere isolasjon, og Stortinget vedtok våren 2026 nye regler om isolasjon, tid utenfor cella og meningsfull kontakt. Stortinget ba også regjeringen gi tydelige retningslinjer for bruk av sikkerhetscelle ved selvmordsfare og selvskading. Nå må det merkes ute i fengslene. Samtidig virker Sivilombudet. I 2025 endte rundt 90 pst av de skriftlige undersøkelsene med kritikk eller med at saken ordnet seg underveis. – På denne bakgrunn rår komiteen Stortinget til at Dokument 4 vedlegges protokollen. Til slutt vil jeg få takke Sivilombudet for et arbeid som gjør Stortingets kontroll skarpere og mer konkret.

Jeg vil få starte med å takke Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, for en god og grundig årsmelding. NIM har en sentral rolle i vårt demokrati, og institusjonen skal fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Årsmeldingen gir Stortinget et viktig bilde av både utviklingen og utfordringene på menneskerettighetsfeltet. Det overordnede bildet er at menneskerettighetene fortsatt står sterkt i Norge. Det skal vi være veldig glad for. Årsmeldingen er også en tydelig påminnelse om at dette ikke er noe vi kan ta for gitt. NIM minner oss på at respekten for menneskerettighetene er på retur i store deler av verden, og at også Norge har utfordringer, bl.a. knyttet til retten til privatliv, forholdene i fengslene, vold i nære relasjoner, barns rettigheter og digitalt utenforskap. Det er særlig grunn til å merke seg at menneskerettslige utfordringer ofte rammer dem som allerede står i en sårbar situasjon. Barn, eldre, innsatte, mennesker med funksjonsnedsettelser, samiske rettighetshavere og personer som sliter med å forstå eller håndheve egne rettigheter, er blant de gruppene som omtales i meldingen. NIM peker bl.a. på alvorlige utfordringer i norske fengsler, med innlåsing og isolasjon og bruk av sikkerhetscelle. Det er krevende funn, og spesielt når det gjelder barn og innsatte med psykiske lidelser. Menneskerettighetsarbeidet handler ikke bare om store prinsipper og internasjonale konvensjoner. Det handler om hverdagen til enkeltmennesker, om hvordan staten, kommunene og fellesskapet møter folk når de trenger rettigheter, vern og tjenester aller mest. For Arbeiderpartiet er det grunnleggende at menneskerettighetene skal ligge fast som en bærebjelke i demokratiet vårt. Samtidig må vi være ærlige på at oppfølgingen ofte ligger i det praktiske, i ressurser, regelverk, kompetanse, samordning og politisk vilje. Derfor er NIMs årsmelding viktig. Den gjør ikke alltid politikken enklere, men den gjør grunnlaget vårt bedre. Jeg vil igjen få takke NIM for årsmeldingen og for det viktige arbeidet de gjør.

Høyre og Fremskrittspartiet prøver å få dette forslaget til å ta helt av, men de har mistet bakkekontakten når resultatet blir langt høyere billettpriser enn det som er nødvendig La oss være ærlige om hva denne saken handler om. FOT-rutene er viktige for folk, næringsliv, bosetting og trygghet i distriktene. Derfor har Arbeiderpartiet i regjering styrket ordningen kraftig. Vi har halvert maksprisene for folk og næringsliv. Vi har økt de årlige statlige bevilgningene fra om lag 962 mill. kr til om lag 2,5 mrd. kr. Og vi viderefører flytilbudet ved alle dagens lufthavner. God distriktspolitikk er imidlertid ikke det samme som å betale for tomme seter. Når staten kjøper plass på tog, buss eller ferje, ser vi på behovet. Vi ser på trafikken, og vi ser på når folk faktisk reiser. Det samme må gjelde fly. Det er ikke usosialt å bruke pengene klokt. Det usosiale er å sende regningen videre til folk som allerede merker dyrtiden. Det er akkurat det Høyre og Fremskrittspartiet gjør; de lander feil i denne saken. De vil låse kapasiteten på dagens nivå, også der flyene går med altfor mange tomme seter. Da blir regningen større, og den regningen må betales av noen, enten av fellesskapet eller av passasjerene. Tallene viser at deres opplegg kan presse maksimalprisene opp med 50 pst., ikke den økningen på 20 pst. som regjeringen har lagt til grunn. For reisende betyr det at i forhold til Arbeiderpartiets forslag så kan Røros–Oslo bli 350 kr dyrere, Stord–Oslo 400 kr dyrere og Ørsta/Volda–Oslo 500 kr dyrere. Det kommer tilsvarende prisøkninger på resten av flyrutene også. Dette er ikke småpenger. Dette er dyrere billetter for folk og næringsliv i distriktene, midt i en tid hvor mange teller kroner allerede. Arbeiderpartiets linje er enkel: Vi skal ha gode regionale flyruter. Vi skal ha kapasitet der behovet er størst, men vi skal ikke bruke fellesskapets penger på symbolpolitikk med tomme flyseter. Høyre og FrP snakker varmt om distriktene, men her tilbyr de folk en dyrere billett og kaller det trygghet. Dette er ikke trygghet. Dette er sløsing med vanlige nordmenns og norske bedrifters lommebok. Arbeiderpartiet velger en mer ansvarlig kurs. Den lander bedre for folk, næringsliv, distrikt og fellesskap.

Riksrevisjonen har levert to rapporter som gir oss et tydelig og alvorlig bilde av tilstanden i totalforsvaret og av sikringen av havner. Det er kritikk vi skal lytte til. Hovedbildet er klart: Samordningen er ikke god nok. Det gjelder mellom ulike departementer og mellom stat og kommuner/fylkeskommuner. Forberedelsene er ikke tilstrekkelige, og særlig den sivile delen av totalforsvaret har svakheter. Det er alvorlig. Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke er utfordringer som har oppstått over natten. Det er heller ikke utfordringer som kan løses med ett enkelt vedtak. Dette krever systematisk arbeid over tid. Derfor er det også viktig å løfte fram det arbeidet som nå er i gang: Regjeringen har styrket samarbeidet mellom sivile og militære aktører. Totalforsvaret har fått en tydeligere plass i den sikkerhetspolitiske tenkningen, og det arbeides mer systematisk med planverk, øvelser og beredskap. Det er bra, men det er ikke tilstrekkelig, for det Riksrevisjonen peker på, er ikke først og fremst mangel på vilje, men mangel på gjennomføring og samordning i hele systemet. Det er nettopp her havnene blir så viktige. Havnene er kritisk infrastruktur. De er avgjørende for forsyningssikkerheten vår, og de er avgjørende for mottak av allierte styrker. De er også avgjørende for at både sivilsamfunnet og Forsvaret skal fungere i en krise. Likevel viser rapporten at det finnes sårbarheter. Ansvarsforhold kan være uklare. Samordningen er ikke god nok, og oversikten over risiko og avhengigheter er ikke alltid tilstrekkelig. Dette er ikke bare vurderinger på papiret. I den muntlige høringen Stortinget har gjennomført om rapportene, fikk vi bekreftet dette fra aktørene selv. De som jobber med dette til daglig, peker på de samme utfordringene: behov for klarere styring, behov for bedre koordinering og behov for tydeligere avklarte roller mellom sivile og militære aktører. Når både Riksrevisjonen og fagmiljøene peker i samme retning, da har vi et særlig ansvar for å følge opp. Dette handler ikke bare om struktur og organisering, det handler om evnen til å håndtere en krise når den faktisk oppstår. Da må rollene være klare, og da må samhandlingen fungere. Vi må ha systemer som er testet, og ikke bare planlagt. Derfor må vi nå må gjøre to ting samtidig. Vi må fortsette det langsiktige arbeidet med å styrke totalforsvaret i hele bredden av samfunnet, der særlig også øving på krise og krig i kommuner og annet sivilt samfunn må løftes og bli gjennomført. Vi må også sørge for tettere oppfølging der vi vet at utfordringene er størst. Havnene er et slikt område. Derfor foreslår vi i våre merknader at Riksrevisjonen følger opp arbeidet med sikring av havner allerede om to år – ikke fordi vi forventer at alt er løst innen den tid, men fordi dette er et område hvor utviklingen må gå raskt. Her trenger vi tydelig framdrift og ansvarliggjøring. En slik oppfølging vil bidra til å holde trykket oppe, og Stortinget vil få et bedre grunnlag for å vurdere utviklingen. Totalforsvaret er avhengig av at hele samfunnet fungerer sammen. Det krever klare roller. Det krever god samordning. Det krever at vi faktisk gjennomfører det vi har blitt enige om. Riksrevisjonens rapporter og den høringen vi har hatt, gir oss et solid grunnlag for å gjøre akkurat det. Det er vår oppgave å følge opp på en måte som både tar alvoret inn over seg, og som bidrar til en reell forbedring. Det skal vi gjøre. Saksordfører Selnes takker også komiteen for et godt samarbeid.

La meg først få takke Riksrevisjonen for et grundig og viktig arbeid med Dokument 3:2 for 2025–2026, om revisjon av statens eierstyring. Dette er en rapport som berører helt sentrale spørsmål om hvordan staten forvalter fellesskapets verdier, og hvordan statsrådene ivaretar statens eierinteresser i selskaper hvor staten har bestemmende innflytelse. For Arbeiderpartiet er statlig eierskap ikke et mål i seg selv, men det er et viktig virkemiddel for å sikre nasjonal kontroll over strategiske ressurser, bidra til verdiskaping og nå viktige samfunnsmål. Nettopp derfor er det avgjørende at eierskapet utøves profesjonelt, forutsigbart og i tråd med de rammene Stortinget har lagt. Rapporten minner oss om nettopp dette ansvaret. Riksrevisjonen har undersøkt om statsrådene ivaretar statens eierinteresser i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen omfatter bl.a. oppfølgingen av statens eierforventninger, departementenes egne retningslinjer for eierstyring samt enkelte konkrete saker innenfor jernbanesektoren. Et hovedfunn gjelder åpenhet og rapportering om statens eierutøvelse. Riksrevisjonen peker på at statens eierrapport i for liten grad gir informasjon om hvordan eierdepartementene vurderer selskapenes oppfyllelse av statens forventninger. Etter Riksrevisjonens vurdering gir rapporteringen dermed ikke tilstrekkelig innsikt i hvordan staten faktisk utøver sitt eierskap. Det er et poeng vi må ta på alvor. For Arbeiderpartiet er det viktig at staten opptrer som en aktiv og ansvarlig eier. Det innebærer også å være åpen om hvordan vi følger opp selskaper hvor staten har store verdier og viktige samfunnsoppdrag. Samtidig må vi balansere dette mot hensynet til konkurranseforhold, markedsposisjon og en fortrolig eierdialog med selskapene. Rapporten peker også på svakheter i departementenes retningslinjer for eierstyring. For mange selskaper er retningslinjene enten gamle eller for generelle, og de er i flere tilfeller ikke blitt oppdatert på mange år. Riksrevisjonen mener dette ikke er tilfredsstillende, særlig fordi retningslinjene skal være tilpasset selskapenes egenart, risiko og vesentlighet. Det er en tydelig påminnelse om at godt eierskap også krever systematikk i styringen. Det er derfor positivt at flere departementer allerede har startet arbeidet med å oppdatere sine retningslinjer. Arbeiderpartiet mener det er en riktig retning. Når staten eier selskaper med store verdier og viktige samfunnsoppdrag, må også styringsverktøyene være oppdaterte og tilpasset virkeligheten selskapene opererer i. Rapporten omtaler også enkelte mer konkrete saker, bl.a. knyttet til jernbanesektoren. Her peker Riksrevisjonen på at Samferdselsdepartementet burde ha orientert Stortinget om sine vurderinger knyttet til kommersiell utnyttelse av overskuddskapasitet i jernbanens fiberinfrastruktur. Dette illustrerer et viktig prinsipp: Når tolkninger av tidligere stortingsvedtak endres eller utvikles over tid, bør Stortinget holdes informert. Statlig eierskap i Norge forvalter enorme verdier på vegne av fellesskapet. Det krever tydelige forventninger, profesjonell oppfølging og åpenhet om hvordan eierskapet utøves. Arbeiderpartiet mener derfor at Riksrevisjonens funn gir nyttige innspill til videre forbedring. Vi må sørge for et bedre og mer oppdatert styringsgrunnlag, tydeligere rapportering og en eierstyring som er ansvarlig og framtidsrettet, for i bunn og grunn handler dette om noe ganske enkelt: tilliten til at staten forvalter fellesskapets verdier på en god måte.

Å møte ungdomskriminalitet med kun strenge straffer, som FrP snakker om, er en retroaktiv tilnærming. Skal vi lykkes, må vi være proaktive og investere i aktivitet, tilhørighet, trygge voksne og tidlig innsats. Straff kan være nødvendig, men uten forebygging løser vi ikke problemet. Jeg hører at representanten Amundsen snakker om at han er lei av hva vi sier fra Arbeiderpartiets side. Det virker ikke som representanten har fulgt godt med i debatten når man hører om alle tiltakene som vi faktisk har gjort etter at denne riksrevisjonsrapporten ble framlagt. Verden forandrer seg. Sist lørdag var jeg i et møte med organisasjonen Bydelsfedre i Moss, frivillige voksne som trenes på å møte barn og ungdom for å kunne lytte til det som ikke blir sagt, og å kunne se bakgrunnen i et bilde hvor de fleste ser bare selve motivet. De fungerer som trygge brobyggere mellom barn og unge, nærmiljø, skole og offentlige tjenester. Det er der, i disse møtene, vi får høre disse ubehagelige historiene om barn helt ned i tiårsalderen som blir vervet gjennom sosiale medier. Det var ikke et tema for få år siden. Vi har endret oss. Det starter nå med spill. Barna blir utfordret med småting, gjerne å utløse en brannalarm eller å gjøre et lite oppdrag, og disse chatmeldingene kan fort eskalere til alvorlig kriminalitet som man leser om på førstesidene i riksaviser. Derfor er det viktige grep som regjeringen har tatt med bl.a. økte aldersgrenser i sosiale medier og tydeligere rammer for digitale verktøy i skolen. Det vil gjøre det vanskeligere for de kriminelle å komme i kontakt med barn og unge. Til slutt: Å investere i ungdom før de gjør noe dumt, lønner seg ti av ti ganger. Forebygging handler ikke om naivitet, det handler om klokskap, om trygghet og om å forstå at fellesskapet alltid er sterkest når vi stiller opp tidlig og ikke bare reagerer for sent.

Når vi snakker om barne- og ungdomskriminalitet, er det lett å starte i feil ende. Det handler ikke først og fremst om straff, men om forebygging, tilhørighet og å gi barn og unge noe å gå til før de gjør noe dumt. På begynnelsen av 2000-tallet dominerte organiserte gjenger kriminalitetsbildet. I dag er dette endret til utvikling av mer omskiftelige og uoversiktlige ungdomsgrupperinger, der økt mobilitet og skiftende grupperinger skaper mer dynamiske kriminelle miljøer. Vi leser i Riksrevisjonens undersøkelse at en liten gruppe barn og unge under 18 år begår gjentatt kriminalitet, og at denne gruppen i stor grad er drivende for den anmeldte kriminaliteten de siste årene. Av 800 barn og unge under 18 år som er siktet for gjentatt eller alvorlig kriminalitet, er 117 av disse siktet for minst ti lovbrudd hver. Økningen i kriminalitet de siste årene skjer først og fremst blant barn under 15 år. Det bør bekymre oss alle, for jo tidligere en ungdom havner på feil spor, desto vanskeligere er det å snu. Arbeiderpartiet prioriterer å forebygge kriminalitet så tidlig som mulig og stoppe utviklingen vi har sett de siste årene. Én-til-én-oppfølging retter seg mot barn og unge under 18 år som har begått eller står i fare for å begå kriminelle handlinger, og denne satsingen styrkes i flere steder i landet. Kommunene har ansvaret for mange av de mest sentrale tjenestene i det forebyggende arbeidet: skole, fritidstilbud, barnevern, oppsøkende tjenester og samarbeid med frivillighet. Det er nettopp her forebygging enten lykkes eller svikter. Når ferietiden treffer de unge, treffer den ikke likt. For mange barn og ungdom er ikke sommerferie eller vinterferie ensbetydende med reiser, opplevelser og organiserte aktiviteter. For dem som lever i lavinntektsfamilier, betyr ferier ofte mye tid hjemme, uten faste holdepunkter, voksne rundt seg og noe konkret å gjøre. Og vi vet hva mye ustrukturert tid kan føre til. I min hjemkommune i Indre Østfold har man klart å gjøre noe med nettopp dette. Lokale ildsjeler, frivillighet, næringsliv og kommune har gått sammen og åpnet Askimhallen gjennom en hel måned, i juli 2024 og 2025, med gratis aktiviteter, gratis mat og trygge voksne. En idrettshall som ellers sto tom om sommeren, fikk nytt liv. Resultatet ble utelukkende positivt: Oppslutningen var stor blant ungdommen, Bane NOR rapporterte om null hærverk på togstasjonen, butikkene rapporterte om null nasking av ungdom i butikkene, og det var en markant nedgang i anmeldte saker der mistenkte var under 18 år.

17:56] (ordfører for saken): På vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg få legge fram komiteens innstilling til Dokument 3:15 for 2024–2025, Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. La meg aller først få takke Riksrevisjonen for en grundig og viktig undersøkelse som belyser et alvorlig og aktuelt tema. Denne rapporten fra Riksrevisjonen gir Stortinget et solid kunnskapsgrunnlag for å vurdere hvordan myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet faktisk fungerer, og hvordan den ikke har fungert godt nok. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad myndighetenes innsats for å forebygge og håndtere barne- og ungdomskriminalitet er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen ser på både forebygging, håndtering av lovbrudd og departementenes styring av feltet, og omfatter barn og unge i alderen 12 til 17 år i tidsperioden 2019–2024. Bakgrunnen for undersøkelsen er kjent for de fleste i denne salen: Vi har de siste årene sett en bekymringsfull utvikling der barn blir yngre når de begår lovbrudd, og der lovbruddene i flere tilfeller er mer alvorlige enn tidligere. Samtidig vet vi at det er relativt få barn og unge som begår kriminalitet, men konsekvensene er store, både for dem som rammes, for lokalsamfunnene og for barna selv og familiene deres. Riksrevisjonens overordnede vurdering er tydelig: Den samlede innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet er kritikkverdig, og på ett punkt er den også avdekket som sterkt kritikkverdig. For å lykkes med tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet er det viktig med godt samarbeid og samordning på ulike sektorer, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Å stoppe det enkelte barn på vei inn i en kriminell løpebane handler om å oppfylle en av samfunnets viktigste forpliktelser: å ivareta barnets beste, også når de har begått kriminelle handlinger. Konklusjonene i undersøkelsen viser at det er mangelfull kontinuitet og fleksibilitet i de kriminalitetsforebyggende virkemidlene, og ansvarsforholdene i det forebyggende arbeidet er uklare. Undersøkelsen viser videre at det tar for lang tid før straffegjennomføring starter, at det mangler egnede reaksjoner og tiltak, og at brudd på vilkår eller nye lovbrudd for sjelden får konsekvenser. Samtidig er etterforskningen og oppfølgingen av lovbrudd begått av barn under 15 år mangelfull, og fengsling av mindreårige i voksenfengsler er ikke i tråd med FNs barnekonvensjon. Oppfølgingen av barn og unge er heller ikke tilstrekkelig helhetlig og koordinert. Dette er alvorlige funn, og dem må vi ta på alvor. Komiteen mener at barne- og ungdomskriminalitet utgjør et stort og komplekst samfunnsproblem som må bekjempes gjennom straff og forebygging, og støtter enstemmig Riksrevisjonens konklusjoner. Riksrevisjonen trekker fram gode og klare anbefalinger for å sikre bedre og mer målrettet innsats for å forebygge og håndtere barne- og ungdomskriminalitet. På bakgrunn av disse funnene gir Riksrevisjonen klare og konkrete anbefalinger. Innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet må henge bedre sammen og virke raskere enn det gjør i dag. Tjenestene må samordnes bedre, og barn og unge som gjennomfører straff, må få tiltak som faktisk treffer behovene deres. Overgangene i systemet må bli mer helhetlige, politiet må styrke det forebyggende arbeidet, og straffesakskjeden må bli mer effektiv. Samtidig må bruken av mekling økes, og det må settes inn tiltak for å hindre at barn som soner, soner sammen med voksne. Komiteen deler enstemmig Riksrevisjonens anbefalinger. Kontroll- og konstitusjonskomiteen er enig i at barne- og ungdomskriminalitet er et komplekst samfunnsproblem som må møtes både med forebygging og med tydelige reaksjoner. Dette er ikke et enten-eller, dette er et både-og. Komiteen merker seg samtidig at regjeringen har satt i gang flere tiltak, bl.a. utvidelse av ungdomsenhetene i kriminalomsorgen og arbeid med lovendringer. Samtidig peker både Riksrevisjonen og statsrådene på at mange av tiltakene er for nye til at effekten kan måles helt ennå. Komiteens klare forventning er at disse tiltakene følges tett opp, og at Stortinget får god og åpen rapportering om hva som virker – og hva som ikke gjør det. Avslutningsvis vil jeg, på vegne av komiteen, få takke medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen for et godt, konstruktivt og ryddig samarbeid gjennom saksbehandlingen. Dette er en sak hvor det har vært full enighet om alvoret og behovet for handling. Komiteen har for øvrig ingen ytterligere merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til at Dokument 3:15 vedlegges protokollen.

I Norge har vi godt over 36 000 aktive gårdsbruk. De ligger spredt over hele landet, og hvert eneste ett av dem er en del av både matsikkerheten vår og klimaarbeidet vårt. Det er der denne debatten starter. Å redusere klimagassutslippene fra jordbruket er nødvendig. Det er det ingen tvil om. Samtidig er det nettopp her vi må evne å holde to tanker i hodet samtidig: Norge skal både kutte utslipp og sikre matberedskap, selvforsyning og livskraftige gårdsbruk over hele landet. Det er ikke mangel på mål som er utfordringen i norsk landbrukspolitikk, det er håndteringen av målkonfliktene – for det finnes reelle målkonflikter. Økt matproduksjon for bedre matsikkerhet står i spenn mot kravet om reduserte utslipp. Reduksjon av matsvinn er et viktig klimatiltak, men kan ikke brukes som argument for å redusere norsk produksjon. Riksrevisjonens undersøkelse av matsikkerhet og beredskap i 2022–2023 viste nettopp at virkemidlene for økt selvforsyning ikke har vært tilstrekkelige. Det må vi ta på alvor. Derfor er det også grunn til å være skeptisk til krav om stadig nye strategier og planer, slik enkelte tar til orde for. Jordbruket reguleres allerede gjennom årlige jordbruksforhandlinger, der veivalg tas løpende. Det er her politikken faktisk blir til handling – ikke i overordnede dokumenter. Veivalg mellom ulike mål må gjøres kontinuerlig, gjennom jordbruksforhandlingene og gjennom løpende justering av virkemidler. Vi er derfor usikre på om stadig nye planer og strategier er det som faktisk bringer oss videre i arbeidet med å redusere utslippene. Erfaringen tilsier heller at det er forutsigbarhet, økonomiske rammer og praktiske tiltak som virker. Klimautfordringene i jordbruket løses heller ikke med enkle slagord. De løses med tålmodig politikk, kunnskap, investeringer og respekt for at mat ikke produseres i et regneark. Det er denne linjen Arbeiderpartiet står for – og det er den som faktisk virker. Derfor er økningen i budsjettoverføringene over jordbruksavtalen avgjørende. Siden 2021 har de økt med 75 pst., til 29,7 mrd. kr. Det gir landbruket reell evne til å investere i framtiden – også i klimatiltak. Skal vi lykkes, må vi møte bonden med forutsigbarhet, ikke en pekefinger. De siste årene har klima og miljø fått en tydeligere plass i jordbruksoppgjørene. I oppgjøret for 2025 ble det satt av 10,9 mrd. kr til ordninger med natur-, miljø- og klimaeffekt i 2026. Det er en betydelig økning fra året før. Dette er konkrete virkemidler som gjør det mulig for bøndene å investere mer i klimasmarte løsninger, enten det handler om drenering, bedre agronomi eller økt grøntproduksjon gjennom det store, norske grøntløftet. Et annet viktig gjennombrudd er matsvinnloven, vedtatt av Stortinget i juni 2025. Den frivillige bransjeavtalen fra 2017 ga resultater, men ikke nok. Skal vi lykkes med å redusere matsvinn – og dermed utslipp – må det stilles tydeligere krav. Redusert matsvinn er blant de mest effektive klimatiltakene vi har i landbruket. Det kutter utslipp raskt, uten å redusere produksjon og uten å svekke beredskapen. Samtidig må vi være ærlige. Dette ansvaret ligger ikke bare hos landbruket og matindustrien. Også forbrukernes valg betyr noe. Oppdaterte kostråd fra 2024 ber oss om å redusere inntak av rødt kjøtt til maks 350 gram per uke. Dette er tiltak som kan bidra til å kutte CO2-utslippene med 1,2 millioner tonn, altså tilsvarende en fjerdedel av det totale utslippskuttmålet – og nordmenns inntak av rødt kjøtt går ned. Redusert matsvinn betyr lavere utslipp, mindre press på jordbruket og smartere bruk av ressursene våre – og det uten at det går på bekostning av matproduksjonen. Regjeringen har også tatt et viktig grep ved å oppnevne et ekspertutvalg som skal se matsystemet i sammenheng – fra folkehelse og klima til landbruk og sjømat. Det er et nødvendig korrektiv til sektorpolitikk i siloer. Skal vi lykkes, må landbruks-, klima- og helsemyndighetene jobbe tettere sammen. At Helse- og omsorgsdepartementet nå involveres sterkere i jordbruksforhandlingene, er både klokt og framtidsrettet.

I dette budsjettet tar vi et skikkelig løft for kollektivtransporten, både når det gjelder økonomien for folk som reiser, og når det gjelder kvaliteten på systemet de er avhengig av hver eneste dag. Når de rød-grønne partiene blir enige om et budsjett, skjer det faktisk noe som merkes der ute. Med budsjettenigheten tilfører vi fylkeskommunene 1,1 mrd. kr i økte frie inntekter, bl.a. for å styrke kollektivtilbudet. Med dette kan f.eks. Østfold endelig begynne å gi gass i kollektivtrafikken igjen, ikke måtte dra ytterligere i håndbrekket. Det handler om mer enn antall avganger. Det handler også om å få på plass et system som henger sammen, et helhetlig kollektivtilbud som fungerer i praksis, ikke bare på papiret. Pris betyr også mye for mange. Derfor legger vi inn 620 mill. kr til en ny tilskuddsordning som kutter prisen på periodebilletter. For mange familier og pendlere kan en hundrelapp eller to i måneden være forskjellen mellom at man tar bussen og at man må ta bilen. Så kommer kanskje det viktigste grepet for framtiden: Vi starter nå utredningen av et nasjonalt månedskort, et månedskort som ikke stopper ved fylkesgrensene, men som gjenspeiler hvordan folk faktisk reiser rundt i dag. Det betyr mye for pendlere fra Tønsberg, fra Mysen og fra Hamar at pendlingen til Majorstuen skjer gjennom et system som er både enkelt og helhetlig – ikke separate billetter og ikke uoversiktlige prisstrukturer, men en løsning som følger dem gjennom hele reisen, hele måneden. Dette er summen av politikk som virker: bedre økonomi i fylkene for å styrke selve tilbudet, lavere pris for dem som reiser mest, og et mål om et mer sammenhengende og moderne kollektivsystem som omfavner hele landet. Pris, tilgjengelighet og forutsigbarhet henger sammen, og Norge trenger et fungerende kollektivtilbud som gir folk reelle valg i hverdagen. Dette budsjettet tar oss et langt steg i riktig retning, ikke bare for Østfold, men for alle pendlerne rundt om i hele landet som hver dag gjør sitt for å få samfunnet til å fungere.

Østfold er et lite fylke i landareal. Vi dekker bare litt over 1 pst. av Fastlands-Norge, men vi står likevel for en femtedel av landets kornproduksjon. Det sier litt om hvor viktig Østfold er for Norges evne til å forsyne seg selv med mat i en urolig tid. Østfold er heller ikke bare et grensefylke. Med sin plassering i triangelet mellom Oslo, Sverige og Danmark er vi et naturlig nav i framtidens nasjonale beredskap og forsyningslinjer. Her møtes jernbane, hovedveier og strømnett som binder Norge sammen med Europa. Når vi snakker om nasjonal beredskap, må vi forstå at beliggenhet, ressurser og infrastruktur er avgjørende faktorer for å lykkes. Verden er ikke som før. Vi må legge bort de gammeldagse oppfatningene om at truslene mot oss bare kommer fra nord, eller bare fra havet. Truslene i dag kan ramme gjennom digitale angrep, brudd i forsyningslinjer eller fra andre himmelretninger enn tidligere. Med Sverige og Finland som nye medlemmer i NATO blir det enda viktigere å sikre trygge og effektive forsyningslinjer mellom landene våre. Beredskap må bygges på tvers av regioner – ikke bare rundt de gamle militære punktene, men også gjennom robuste lokalsamfunn, et sterkt sivilsamfunn og et landbruk som er i stand til å levere når det gjelder. Derfor må vi satse videre på jernbane, veier og infrastruktur som tåler påkjenninger. Kommunene og næringslivet må ha ressursene de trenger for å håndtere uforutsette situasjoner, og hele beredskapen vår må sees som ett system – militært, sivilt og lokalt – der alle deler virker sammen. Urolige tider krever at vi tenker nytt, men i Norge skal folk kunne føle seg trygge både i rolige og i urolige tider. Derfor må vi bygge et motstandsdyktig samfunn og et samfunn som står støtt, selv når det stormer rundt oss.