OverStortinget

Noe av det jeg er stoltest av når jeg tar med meg besøk hit på Stortinget, er å peke på plassen til stortingspresidenten og si: Der sitter Masud Gharahkhani. Han er en flyktning som kom til Skotselv og Drammen i Norge. Han jobbet i helsevesenet, tok utdanning, ble folkevalgt, og i dag er han den mektigste personen i landet vårt – etter kongen. Det sier noe om landet vårt, og det sier noe om Norge – at man nettopp ikke må kjenne de riktige menneskene, omgi seg i kretser med innflytelsesrike folk eller ha stor formue for å bli folkevalgt, men at makten i vårt land tvert imot ligger i folket, ligger i nasjonalforsamlingen, ligger her i Stortinget. Det er bare ett problem med den historien, og det er at man må si «etter kongen». Selv om vi i praksis utøver det demokratiet vi alle er stolte av, har vi i prinsippet bygget opp samfunnsmodellen vår med en monark på toppen av samfunnet som arver sin makt. Det er jeg overbevist om at er grunnleggende feil. Når Stortinget i dag skal diskutere nettopp Grunnloven, en lov som skal stå seg over tid og representere våre prinsipper, mener jeg at den burde vært bygget på prinsippet om folkestyre, som republikk. Selvfølgelig skal vi ivareta tradisjoner, kulturbærere, kontinuitet og trygghet i en urolig tid, men det trenger ikke bygge på prinsippet om at én person arver makt, i kraft av å være født inn i en mektig familie. Tvert imot bør vi sikre de verdiene gjennom et system som forsvarer dem, men samtidig er forankret i et system for ansvarliggjøring. I vårt demokratiske system har den ansvarligheten alltid vært bygget opp gjennom valg. Styrken i tillit ligger også i å kunne stille våre øverste ledere til ansvar, og at det er folk som får avgjøre når de ikke lenger har tilliten vår. Mange i debatten har referert til prosessen hvor den tapende statsministeren reiser til Slottet og foreslår den neste, men det er jo en konsekvens av at vi har et velfungerende demokrati, ikke monarki. Norske tradisjoner eksisterer i samfunnet vårt fordi vi som fellesskap tar vare på dem, fordi noen av oss spiller i kirken på julaften, vi går i 17. mai-tog, vi tar vare på de tradisjonene når vi stemmer i nasjonalsangen vår sammen med landslaget vårt før en fotballkamp, eller det skjer når Musti synger «Gro Harlem Brundtland» og på den måten viderefører viktig historie i Norge til nye generasjoner. Det fellesskapet er så vanvittig mye sterkere som kulturbærer enn prinsippet om at det er noen som skal arve makt i samfunnet vårt. Det er godt at vi har ledere som kan representere og ivareta verdiene våre. Historien her i Norge har vist oss at også folkevalgte ledere har evnen til å samle oss. Ta f.eks. den rollen Bent Høie og Raymond Johansen spilte for mange av oss under pandemien. Da samlet vi oss rundt TV-sendinger og fant håp i deres ord om at hverdagen snart ville komme tilbake. Enda viktigere er hvordan Jens Stoltenberg fant ordene etter 22. juli som vi andre ikke klarte, om mer åpenhet, mer demokrati, men aldri naivitet. I Norge har vi 357 ordførere, politisk valgte ledere i kommunene våre, tettest på folk, og som likevel fungerer samlende i både høytider, krisesituasjoner eller som talspersoner for sine geografiske områder i Norge. Det er lett å finne eksempler på folkevalgte ledere og presidenter der ute som ikke samler eller forener et folk, og det er også lett å finne eksempler på monarker som heller ikke gjør det. Den grunnleggende forskjellen på de to rollene er likevel at en president må velges, en monark sitter på livstid. Jeg er fantastisk glad for kong Harald. Jeg er også blant alle dem som opplever ham som en veldig samlende konge, og en vi alle er stolte av. Likevel er jeg overbevist om at han har den tilliten hos oss fordi han gjør jobben sin godt, fordi han tar rollen sin på alvor, ikke først og fremst fordi han er født til det. Folkevalgte ledere bør også etterstrebe folks tillit, akkurat som vi som er folkevalgte her i Stortinget, bør etterstrebe folks tillit. De som pragmatisk støtter kongehuset, bør være tydeligere på når det er vi har et kongehus som samler, og når det ikke lenger gjør det. Jeg er sosialdemokrat fordi jeg er grunnleggende overbevist om at det er fellesskapet som er vår sterkeste kraft, og fordi jeg vil videreføre en del av sosialdemokratiets og arbeiderbevegelsens historie. Da Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, var en av våre fire saker i valgprogrammet allmenn stemmerett. Den politiske kampen gikk også til kjernen av Arbeiderpartiet. Vårt mål var å organisere arbeidsfolk fra fagforeninger over hele landet og representere dem politisk i en demokratisk organisasjon. Arbeiderpartiet var folkemakt mot pengemakt, arbeiderinteresser mot kapitalinteresser. Ikke minst representerte vårt parti helt vanlige folks inntog på Stortinget og deres deltakelse i demokratiske prosesser. Ved å representere stemmene til helt vanlige folk kunne Arbeiderpartiet bidra til å utvide demokratiet og bygge et mer representativt folkestyre i Norge. I vårt parti har vi ulikt syn på monarki og republikk, og det går helt fint. Når jeg i dag forsvarer mitt standpunkt, mener jeg det også er forankret i sosialdemokratiet og i arbeiderbevegelsens aller dypeste historie i Norge. I politikken brenner jeg for et samfunn der makt og innflytelse ligger hos vanlige folk, at det ikke spiller noen rolle hvem man er, hvor man kommer fra, hvilken bakgrunn man har, hvilke relasjoner man har, hvem ens familie er, eller hvor mye penger man har. Jeg mener at det skal være opp til folk i dette landet å avgjøre hvem som skal være våre mektigste ledere, hvem som skal være vårt statsoverhode. Det mener jeg bør skje gjennom en folkeavstemning, og det er det jeg kommer til å stemme for i dag.