OverStortinget

Norge har et sterkt demokrati, med en grundig og ryddig saksbehandling, helt fra kommunalt nivå til de aller høyeste og øverste organnivåene. Vi som sitter her, vet veldig godt at man knapt kan behandle og vedta en veistubb i dette landet uten at det foreligger grundige utredninger. Vi har, som dere også vet, behandlet hundrevis – kanskje tusenvis – av proposisjoner i denne salen og latt oss imponere av det juridiske nivået på forarbeidene som lages i regjeringsapparatet. Det store unntaket når det gjelder saker som behandles i denne salen, kommer når vi behandler grunnlovssaker. Jeg synes det er helt påfallende. I motsetning til regjeringen har altså ikke Stortinget et tilsvarende utredningsapparat som kan sikre solid utarbeidede juridiske forarbeider. Så med mindre det ligger et helt spesielt utredningsarbeid til grunn – som det riktig nok gjør noen ganger – står altså Stortinget mer eller mindre på bar bakke når vi skal vedta noen av de viktigste reglene for hvordan vi skal styre landet vårt. Dette gir to problemer. Det ene er selvfølgelig det åpenbare: at det er uhyre varierende kvalitet på forslagene som kommer opp til behandling. Jeg sier det med all respekt: Noen av de forslagene vi har hatt til behandling, og som til og med har vært nære på å få flertall noen ganger, kunne like gjerne vært kladdet på en serviett. Det som kommer, er syltynt. Det gir enda et problem: debattene blir lite opplyst. Ofte kan det være at man bare automatisk avviser det som kan være gode forslag, med henvisning til at det er et tynt forarbeidsgrunnlag. Det er i seg selv et problem. Om forslagene skulle bli vedtatt, er det også et problem. Ved tolkningstvil senere vil tynne forarbeider være dypt problematisk og kunne gjøre at Stortingets vilje kanskje, i verste fall, ikke blir fulgt på riktig måte av domstolene. Det andre problemet – det har også vært påpekt – er at det blir uoversiktlig. Det blir uoversiktlig for velgerne der ute, det blir uoversiktlig for media, og, la oss være ærlige med hverandre, det blir noen ganger ganske uoversiktlig for oss i denne salen også. Dette var det lenge en bred oppfatning om at var et problem og noe som måtte løses. Det var nettopp derfor utvalget ledet av Dag Terje Andersen, ble satt ned. De gjorde et strålende og veldig grundig arbeid. De pekte på hvor feil dette var, og så kom de opp med noen løsninger, som kontroll- og konstitusjonskomiteen bygget på. Man kastet det ikke bort i det hele tatt; man bygget på det, sa seg enig i de fundamentale problemstillingene, og gjorde det man noen ganger gjør i Stortinget – man gjorde justeringer på toppen av et solid faglig grunnlag. Noen av justeringene var å ikke sile vekk like mye som Andersen-utvalget hadde foreslått. Vi ønsket å opprettholde hver enkelt representants grunnleggende rett til å kunne fremme forslag. Det var viktig for den forrige kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det andre vi la opp til, var en skikkelig, grundig og detaljert utredningsprosess som speiler den som regjeringen har. Det hadde vært fullt ut gjennomførbart. Det krevde bare den lille grunnlovsendringen som er til behandling i dag, men som dessverre – plutselig og veldig overraskende – blir skutt ned av de samme partiene som for noen måneder siden snakket varmt om denne omforente løsningen. Man må jo respektere at folk endrer mening – det er som det er – men jeg synes bare at begrunnelsen som er brukt i innstillingen, ikke helt holder vann. Man kan ikke si at dette har fungert greit i de årene som har vært. Det var det, både i denne sal og utenfor dette huset, stor og bred enighet om at det ikke har. Dette er en prosedyre med potensielle svakheter og sårbarheter. Nå blir det som før, og det er litt dumt. Fra representanten Myrli har det fra denne talerstolen blitt sagt at det går likevel an å utrede og å bruke utredningskapasiteten hvis Stortinget ønsker det. Det er i så fall glimrende. Det var også et av premissene og bærebjelken i det opplegget som den forrige kontroll- og konstitusjonskomiteen foreslo, nemlig at man mye mer aktivt skulle bruke det utredningsapparatet. Min innstendige oppfordring til kontroll- og konstitusjonskomiteen er at de skal kjenne på ansvaret, forstå problemet og bruke de verktøyene man tross alt har, til å kunne gi bedre grunnlovsdebatter, selv om det nå blir som før, i det store og det hele. Jeg tar opp mindretallsforslaget.