Det er mer og mer som tyder på at Forsvarsmateriell, hvor det jobber veldig mange hardtarbeidende og motiverte personer, ikke er dimensjonert for å klare de enorme oppgavene som er pålagt dem av Stortinget og regjeringen i forbindelse med den forestående opprustningen av det norske forsvaret. Det er regjeringens ansvar. Høyre har veldig lenge vært kritisk til situasjonen i Forsvarsmateriell, men forsvarsministeren har på spørsmål om dette i Stortinget, svart oss at Forsvarsdepartementet følger med på Forsvarsmateriells gjennomføringsevne gjennom etatsstyringsdialogen. Altså: Forsvarsdepartementet følger med på Forsvarsmateriells gjennomføringsevne gjennom etatsstyringsdialogen. Jeg tror ikke det holder bare å følge med. Det Stortinget må vite veldig klart og tydelig, er: Har de gjennomføringsevnen – eller ikke – som trengs? Er de dimensjonert for de oppgavene som de er pålagt?

Bare de siste fem månedene har vi sett overskridelser på 5 mrd. kr knyttet til anskaffelser. Vi har sett F-16-leveranser til Ukraina som regjeringen sa gikk etter planen, og som skulle være relevante for Ukraina, men som har stått nedpakket og demontert i Belgia to og et halvt år etter at de ble lovet. Vi har sett forsinkelser på forsinkelser i livsviktige anskaffelser, som f.eks. langtrekkende luftvern. Som Gulati og Listhaug har vært inne på, har vi sett rot med rammeavtaler, vi er ikke kommet ordentlig i gang med våpen- og ammunisjonsproduksjon, og det er regulatorisk rot mange steder. Soldater får ikke utstyret de trenger, og det øves mindre enn forutsatt. Dette kommer på toppen av de veldig alvorlige avsløringene om habilitetsrot og korrupsjonssiktelser mot personer som er ansatt høyt i systemet. Det er en åpenlys mangel på handlekraft og gjennomføringsevne fra regjeringen, og jeg tror det grunnleggende spørsmålet som flere enn oss her i Stortinget stiller seg, er: Har regjeringen kontroll på anskaffelser og økonomistyring i Forsvaret?

En feil vi gjorde i 1940, var å tro at vi kunne holde oss trygge ved å stå utenfor. Vi valgte ikke krigen den gang, men krigen valgte oss. Det ville være naivt å tro at det ikke kunne skje igjen. Men heldigvis har vi valgt side på en helt annen måte enn vi hadde i 1940. Vi har valgt NATO, og vi er koblet til EU gjennom EØS-avtalen og hundre andre avtaler. Dette har sikret fred, frihet og økonomisk vekst for generasjoner av nordmenn, og det kommer til å gjøre det for framtidige generasjoner. Det er imidlertid ingen tvil om at vi ville vært enda sterkere rustet til den stormen som nå står foran oss, om vi var en fullverdig del av samarbeidet i Europa. Det er den utenrikspolitiske redegjørelsen taus om, noe som også har vært påpekt av flere talere fra denne talerstolen. Redegjørelsen minner sånn sett litt om en skihopper som glir elegant gjennom luften, med gode analyser på veien, men som mangler et elegant nedslag, med en tindrende klar konklusjon om hva retningen for Norge skal være framover. Den åpenbare konklusjonen er at Norge burde vært medlem av EU, men det skygger regjeringen unna å fortelle oss. De vet det antakelig veldig godt selv, men ansvaret for å lede oss dit vil de ikke ta. Det står i motsetning til sosialdemokratiske kollegaer i samtlige øvrige europeiske land, senest inkludert Island. Ikke bare viker regjeringen unna EU-debatten, med de har også begynt å svekke relasjonen vår til EU ved ikke å leve opp til de forpliktelsene vi har etter EØS-avtalen. Vi kan ikke bare skumme fløten av denne viktige avtalen. Vi vet at EØS-avtalen gir oss rett til å ta del i det indre markedet, men det gir oss også en helt naturlig plikt til å innføre det samme regelverket som man opererer med i det indre markedet. Og EØS-avtalens artikkel 102 inneholder ikke noen vetorett. Det er ingen åpning der for å la være å innføre fem av åtte rettsakter i ren energi-pakken, slik regjeringen aktivt har valgt å gjøre. Det skaper en alvorlig frustrasjon ute i Europa, i en tid da vi trenger venner. Regjeringen snakker mye om trygghet for landet, men de skaper utrygghet for vår aller viktigste avtale med vår aller viktigste handelspartner på det verst tenkelige tidspunktet, når det brygger til storm. Så noen ord om Midtøsten. Alle i denne salen er enige om at Norge ideelt sett er best tjent med en regelstyrt verdensorden, hvor folkeretten respekteres. Når det er sagt: Vi står med det iranske folk som nå med god grunn jubler for det som kan være begynnelsen på slutten på prestestyret – et prestestyre som aldri har brydd seg om verken folkerett eller menneskerettigheter. Deres fremste eksport har vært ondskap, terror og destabilisering av regionen og verden – kanskje også her på norsk territorium, med attentatet mot William Nygaard. I Ukraina kjenner alle lyden av ayatollaene, med bølger av den iranskproduserte terrordronen Shahed. Det iranske folket er høyt utdannet, de er overveldende sekulære, de har en stolt historie, og nå har de vært holdt som gisler og fortjener endelig frihet. Et fritt og åpent Iran vil være en berikelse for verden, og det vil være i vår utenrikspolitiske interesse. For det må ikke være noen tvil om at prestestyrets fall vil være nok et sviende tap for diktatoren i Kreml og hans nye multipolare verdensorden. Hans ord og garantier overfor egne allierte har nok en gang vist seg å ha null verdi. Glem aldri at prestestyret i Iran er en fiende av våre venner i Ukraina. Etter å ha kjempet og frosset seg gjennom en iskald vinter er det endelig vår igjen i Ukraina. Lyden av fuglesang er like vakker der som her. Men jeg tror lyden av stillhet, en himmel uten Shahed-droner, vil være enda vakrere.

Jeg vil takke saksordføreren for arbeidet. Island nærmer seg en EU-avstemning nå. Statsministeren, en sosialdemokrat, sa til Aftenposten for en uke eller to siden at polarisering er en utfordring, men at hun ville svikte sitt ansvar dersom hun ikke benyttet den muligheten hun nå ser åpne seg. Kontrasten til sosialdemokratiske kollegaer i regjering i Norge er ganske stor. Regjeringen har i behandlingen av den saken vi har til behandling i dag, svart at det ikke vil være hensiktsmessig å igangsette en utredning om EU-medlemskap på det nåværende tidspunkt. Det er litt oppsiktsvekkende at vi har en regjering som jeg tror, innerst inne, vet ufattelig godt hva som er i Norges interesse. De sitter alene i regjering, men våger likevel ikke å si dette høyt og tydelig. Da vil jeg si som statsministeren på Island: Det er faktisk å svikte sitt ansvar å ikke i det minste kunne se på de mulighetene som åpner seg. Når regjeringen ikke vil ta det ansvaret selv, er det Stortingets ansvar i det minste å forsøke. Derfor vil Høyre stemme for både å utrede nærmere tilknytning til EUs forsvarssamarbeid og å utrede konsekvensene av et mulig EU-medlemskap. I den tiden vi er inne i nå, burde det egentlig være et ganske åpenbart vedtak, et minimum av hva vi bør kunne forvente, og noe som kan gi en oppdatert og saklig EU-debatt. Det er noe Høyre har etterlyst ganske lenge, helt tilbake til Eldring-utvalget. Det var nesten litt absurd den gangen: Man skulle altså utrede alternativene til EØS-avtalen, men ikke EU-medlemskap. I 2022 spurte Ine Eriksen Søreide daværende næringsminister Vestre om hvorfor man gjorde det slik. Hvis meningen var å få råd om hvordan norske interesser best kan ivaretas i samarbeidet med EU, hvorfor nektet regjeringen da å utrede hvilke konsekvenser et norsk EU-medlemskap ville kunne ha for nettopp ivaretakelsen av norske interesser i samarbeid med EU? Det er et høyst relevant spørsmål, men statsråd Jan Christian Vestres svar den gangen var at det ville bli et veldig omfattende arbeid. Selvfølgelig ville det bli omfattende. EU er omfattende. Det er så omfattende at de kjøper to tredjedeler av alt vi eksporterer, og omtrent alt som besluttes i EU, påvirker oss på en eller annen måte. Integrasjonen og skjebnefellesskapet er så omfattende at Høyre mener at unionen burde omfatte Norge også. Men den ekstremt relevante debatten vi er inne i vår tid, og som vi som ansvarlige politikere burde tilrettelegge for, må altså, i en viss grad, tas i blinde framover, uten oppdatert kunnskap. Jeg tar med det opp forslagene Høyre er en del av.

Utenriksministeren har jo også et betydelig antall milliarder som han har direkte ansvar for, og som jeg også tror inngår i resultatrapporteringen, som også skal ut i denne portalen. Så jeg håper inderlig at utenriksministeren tar ballen videre og sørger for at det norske folk kan få se resultatet av bistandspolitikken. Vi så nettopp at regjeringen la fram en plan for Norge hvor det ble lagt ut én setning om bistand, nemlig at bistanden skal opprettholdes på samme nivå. Det står ingenting om resultater, ingenting om prioriteringer og ingenting om kontroll. Det virker noen ganger som om pengebruk i seg selv er målet. Hvis vi ser på utenriksministerens del, ser vi at i 2024 ble 40 pst. av bistanden som utenriksministeren er ansvarlig for, utbetalt etter 1. november. Man får altså en voldsom hast etter å bare rushe ut penger på slutten av året. Når man vet om utfordringene med å ha kontroll på bistanden, hvorfor konsentrerer man seg ikke mer om resultater?

Avsløringene fra Epstein-filene viser grove enkeltsaker, men utfordrer også tilliten til hele systemet, og særlig til bistandspolitikken. Derfor er kontroll med bistandspenger enormt viktig. Riksrevisjonen ga sterk kritikk til regjeringen for dette så sent som i 2024. Jeg har prøvd å se om regjeringen har gjort det som Høyre startet med, nemlig å rapportere om resultatet av bistandspengene i en egen resultatportal, altså hvor alle i Norge som ønsker å finne ut hva bistandspengene brukes på, kan gå inn og sjekke det. I 2024 var det bare 21 av 1 870 bistandsprosjekter i portalen som viser resultater. Det er altså bare 1 pst. av alle bistandsprosjektene det er mulig å gå inn og sjekke. Mitt spørsmål er hvorfor det er sånn. Hvorfor sørger ikke regjeringen for at det norske folk kan se resultatet av de mange milliardene som brukes på bistand hvert år?

Jeg synes denne silotenkningen er litt symptomatisk og litt av problemet. Jeg forstår at det er et konstitusjonelt ansvar som ligger et annet sted, men landets forsvarsminister må jo kunne ha noen synspunkter og være involvert i de store spørsmålene om hvordan vi beskytter oss felles på tvers av sektorer mot sårbarheter fra andre land. Vi har nå lært historiens lekse i Europa, f.eks. at man ikke gjør seg avhengig av russisk olje og gass. Vi har lært i Europa at vi ikke integrerer militærteknologisk med Russland eller andre stater, og vi burde definitivt lære nå at vi ikke overlater kritisk infrastruktur, eller i dette tilfellet beskyttelse av vårt sivile luftrom, til fremmede, autoritære makter. Kan statsråden i det minste garantere Stortinget at forsvarssektoren vil skjermes for komponenter og utstyr fra fremmede, autoritære makter?

Vi hører regjeringen holde mange taler og innlegg hvor de nevner at vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i verden siden andre verdenskrig. Denne veldig alvorstunge retorikken er det lett å være hundre prosent enig i, men når vi får det første møtet mellom retorikken og virkeligheten, skjærer det seg. Virkeligheten, i dette tilfellet, er et kinesisk dronedeteksjonssystem på hovedflyplassen i Norge. Det er et veldig grelt eksempel, og dette blir første test for regjeringen på om man faktisk mener alvor med retorikken. Vi har nettopp hørt statsråden si at alle må ta ansvar, men det må jo også starte med regjeringen. Nå skal vi snart behandle et forslag i denne salen hvor flertallet foreslår å fjerne dette dronedeteksjonssystemet. Det burde jo være verdens mest åpenbare løsning, spesielt når regjeringens egne sikkerhetstjenester advarer sterkt mot å gjøre oss sårbare for fremmede systemer.

Norge har et sterkt demokrati, med en grundig og ryddig saksbehandling, helt fra kommunalt nivå til de aller høyeste og øverste organnivåene. Vi som sitter her, vet veldig godt at man knapt kan behandle og vedta en veistubb i dette landet uten at det foreligger grundige utredninger. Vi har, som dere også vet, behandlet hundrevis – kanskje tusenvis – av proposisjoner i denne salen og latt oss imponere av det juridiske nivået på forarbeidene som lages i regjeringsapparatet. Det store unntaket når det gjelder saker som behandles i denne salen, kommer når vi behandler grunnlovssaker. Jeg synes det er helt påfallende. I motsetning til regjeringen har altså ikke Stortinget et tilsvarende utredningsapparat som kan sikre solid utarbeidede juridiske forarbeider. Så med mindre det ligger et helt spesielt utredningsarbeid til grunn – som det riktig nok gjør noen ganger – står altså Stortinget mer eller mindre på bar bakke når vi skal vedta noen av de viktigste reglene for hvordan vi skal styre landet vårt. Dette gir to problemer. Det ene er selvfølgelig det åpenbare: at det er uhyre varierende kvalitet på forslagene som kommer opp til behandling. Jeg sier det med all respekt: Noen av de forslagene vi har hatt til behandling, og som til og med har vært nære på å få flertall noen ganger, kunne like gjerne vært kladdet på en serviett. Det som kommer, er syltynt. Det gir enda et problem: debattene blir lite opplyst. Ofte kan det være at man bare automatisk avviser det som kan være gode forslag, med henvisning til at det er et tynt forarbeidsgrunnlag. Det er i seg selv et problem. Om forslagene skulle bli vedtatt, er det også et problem. Ved tolkningstvil senere vil tynne forarbeider være dypt problematisk og kunne gjøre at Stortingets vilje kanskje, i verste fall, ikke blir fulgt på riktig måte av domstolene. Det andre problemet – det har også vært påpekt – er at det blir uoversiktlig. Det blir uoversiktlig for velgerne der ute, det blir uoversiktlig for media, og, la oss være ærlige med hverandre, det blir noen ganger ganske uoversiktlig for oss i denne salen også. Dette var det lenge en bred oppfatning om at var et problem og noe som måtte løses. Det var nettopp derfor utvalget ledet av Dag Terje Andersen, ble satt ned. De gjorde et strålende og veldig grundig arbeid. De pekte på hvor feil dette var, og så kom de opp med noen løsninger, som kontroll- og konstitusjonskomiteen bygget på. Man kastet det ikke bort i det hele tatt; man bygget på det, sa seg enig i de fundamentale problemstillingene, og gjorde det man noen ganger gjør i Stortinget – man gjorde justeringer på toppen av et solid faglig grunnlag. Noen av justeringene var å ikke sile vekk like mye som Andersen-utvalget hadde foreslått. Vi ønsket å opprettholde hver enkelt representants grunnleggende rett til å kunne fremme forslag. Det var viktig for den forrige kontroll- og konstitusjonskomiteen. Det andre vi la opp til, var en skikkelig, grundig og detaljert utredningsprosess som speiler den som regjeringen har. Det hadde vært fullt ut gjennomførbart. Det krevde bare den lille grunnlovsendringen som er til behandling i dag, men som dessverre – plutselig og veldig overraskende – blir skutt ned av de samme partiene som for noen måneder siden snakket varmt om denne omforente løsningen. Man må jo respektere at folk endrer mening – det er som det er – men jeg synes bare at begrunnelsen som er brukt i innstillingen, ikke helt holder vann. Man kan ikke si at dette har fungert greit i de årene som har vært. Det var det, både i denne sal og utenfor dette huset, stor og bred enighet om at det ikke har. Dette er en prosedyre med potensielle svakheter og sårbarheter. Nå blir det som før, og det er litt dumt. Fra representanten Myrli har det fra denne talerstolen blitt sagt at det går likevel an å utrede og å bruke utredningskapasiteten hvis Stortinget ønsker det. Det er i så fall glimrende. Det var også et av premissene og bærebjelken i det opplegget som den forrige kontroll- og konstitusjonskomiteen foreslo, nemlig at man mye mer aktivt skulle bruke det utredningsapparatet. Min innstendige oppfordring til kontroll- og konstitusjonskomiteen er at de skal kjenne på ansvaret, forstå problemet og bruke de verktøyene man tross alt har, til å kunne gi bedre grunnlovsdebatter, selv om det nå blir som før, i det store og det hele. Jeg tar opp mindretallsforslaget.

09:17] (ordfører for saken): Alle i Norge ønsker å leve i fred, men om noen angriper oss eller våre allierte, skal vi slå knallhardt tilbake. Derfor er det helt avgjørende at vi nå anskaffer langtrekkende presisjonsild, med flere hundre kilometers rekkevidde, og ytterligere to nye ubåter, noe som gir seks ubåter totalt. Langtrekkende presisjonsild vil gi en helt tydelig avskrekkende effekt. Dette er våpen som kan nå langt inn bak fiendens linjer, treffe kommandoplasser, baser, materiell, kritisk infrastruktur, forsyningslinjer, troppeansamlinger osv. I en moderne krig er dette helt avgjørende. Man kan bare se til Ukraina, som fikk denne typen våpen introdusert sommeren 2022, og hvordan det endret krigens gang og stoppet russernes momentum i deres innovasjon. Når det gjelder ubåter, vil økningen fra fire til seks gjøre at Sjøforsvaret kan operere flere ubåter samtidig og til enhver tid. Det vil være en markant forbedring av vår evne til avskrekking, overvåkning og suverenitetshevdelse. Ingen fiende skal kunne være trygg på å bevege seg inn i våre havområder. I Norge finner vi heldigvis sammen i de store og viktige spørsmålene. Langtidsplanen er ofte hevet fram som et godt og viktig bevis på dette. Den evnen til å samarbeide er veldig viktig og en av våre nasjonale styrker. Den kommer fra en grunnleggende politisk tillit som vi har til hverandre, og den skal vi aldri ta for gitt. Prosessen bak innstillingen vi behandler i dag, gir kanskje en bitte liten grunn til bekymring rundt nettopp dette. Vi ser at flere partier setter spørsmålstegn ved regjeringens vurderinger rundt mulige leverandører av langtrekkende presisjonsild, og de stemmer derfor mot bevilgningen. Bare la meg si veldig tydelig at det mener Høyre er uheldig. Jeg forstår at dette skyldes innvendinger mot anskaffelsesprosessen, men dersom flere partier hadde fulgt denne logikken og stemt mot innstillingen, ville denne helt nødvendige anskaffelsen blitt unødvendig forsinket og fordyret. Det har vi ikke råd til, slik som verden ser ut i dag. Høyre er veldig, veldig klar på at det ikke er Stortingets rolle å velge leverandører av ulike forsvarssystemer. Man bør heller ikke bruke saker som dette til indirekte å intervenere i de anskaffelsesprosessene. Vårt ansvar er enkelt og greit å vedta en struktur og vedta budsjettrammene for den strukturen. Jeg vet at ansvaret for en korrekt og opplyst anskaffelse med riktig informasjonsflyt til Stortinget ligger tindrende klart hos regjeringen. Om det har skjedd noen feil i denne prosessen, har Stortinget og også andre myndigheter kontrollmekanismer som kan undersøke og ettergå prosessen og eventuelt ansvarliggjøre regjeringen dersom det blir oppdaget feil. Men spørsmålet om anskaffelsen bør holdes separat fra spørsmålet om struktur og budsjettrammer. Motstanden fra partiene bør likevel være noe som regjeringen noterer seg. Vi er avhengig av at Stortinget skal knytte tillit til Forsvarsdepartementets militærfaglige vurderinger. Hvis man ser på merknadene om langtrekkende ild i innstillingen, ser vi at regjeringen denne gangen kanskje kom litt til kort hos flere partier. Til tross for det får innstillingen et solid flertall, heldigvis, og med dette vedtaket får Norge et markant sterkere forsvar. Vår klare forventning er at rammene holdes, og at anskaffelsen gjøres med tilstrekkelig handlekraft og gjennomføringsevne fra regjeringens side. Summen på nesten 120 mrd. kr er enorm, men vi vet alle smertelig og inderlig godt at alternativet, passivitet, fort bli dyrere.

Det er absolutt ingen grunn til å svartmale dette forsvarsbudsjettet. Det er mange positive grep som tas i Forsvaret om dagen, og viktige nye våpen anskaffes i tråd med vedtak i Stortinget. Forsvarsbudsjettet har vokst betydelig de siste årene, og det har vært en stor prosentvis økning. Hvis det bare var absolutte tall og prosenter som var avgjørende, skulle alle vært veldig fornøyd, men så vet vi alle sammen i denne sal at det ikke bare er det som gjelder. Det er resultatet og effekten av kronene som brukes, som først og fremst er det avgjørende. Der er det litt mindre grunn til optimisme. Jeg vil si at budsjettdokumentene fra regjeringen selv er ganske befriende ærlig på dette punktet. I budsjettdokumentet står det svart på hvitt. Vi kjenner til at Forsvaret måles på tre måter. Det første er om man kan forebygge og avskrekke i konflikt. Det andre er å ha nasjonal beredskap og evne til kollektivt forsvar. Det tredje er styrkestrukturens utholdenhet. I budsjettdokumentet står det rett ut at hovedmålet om nasjonal beredskap og evne til kollektivt forsvar anses som mindre tilfredsstillende. Det står videre at styrkestrukturens utholdenhet anses som ikke tilfredsstillende. Alle vi i salen vet at krigen i Ukraina og ekstraordinære leveranser dit er en viktig kontekst og noe som forklarer litt om hvorfor disse målene ikke nås, men vi vet også at nivået på driftsmidler til Forsvaret er en kritisk faktor, og det er for lavt. Det er også grunnen til at Høyre lenge har vært kritisk til underfinansieringen. Høyere driftsbudsjetter – hva betyr det dypest sett? Det handler jo om den enkelte soldat. Forsvarspolitikken i Norge er ofte preget av store planer, rapporter, kvalitetssikringer og analyser av kapabiliteter, kapasiteter, interoperabilitet, redundans, robusthet og resiliens og alt dette. Det er vel og bra og viktig, men oppi alt dette er det noe som kommer litt i skyggen, og det er nettopp den enkelte soldat. Vi politikere har en hellig forpliktelse overfor den enkelte soldaten som melder seg til tjeneste og ønsker å forsvare landet vårt, til at vi kan utruste hen med det aller mest grunnleggende og viktige. Da vil jeg nevne moderne utstyr og oppdatert trening. Uten disse to overlever man rett og slett ikke lenge på en moderne slagmark i 2025. Dette er grunnen til at Høyre lenge etterlyste en mer offensiv innstilling til den nye dronetrusselen som vi ser i moderne krig. Det er også grunnen til at vi etterlyser mer trening og godt utstyr. Hvis vi ikke sikrer dette for soldatene våre sånn at de har en sjanse til å lykkes i det oppdraget de er satt til, har vi rett og slett ikke gjort jobben vår som politikere. Over hele landet, fra alle forsvarsgrener, kommer altså tilbakemeldinger om redusert trening, mangel på ammunisjon, mangel på reservedeler, utdatert eller til og med ødelagt utstyr og i noen tilfeller mangel på utstyr i det hele tatt. Det har til og med vært rapporter om at enkelte steder møter soldater opp til heimevernstreninger, men blir dimittert på stedet på grunn av utstyrssituasjonen. Sånn kan det ikke være, og sånn skal det ikke være. Derfor må driftsbudsjettene opp. Det handler dypest sett om å ivareta moralen, evnen og viljen til å gjøre en innsats for Norge. Derfor har Høyre satt av 1,1 mrd. kr ekstra til trening og grunnleggende utstyr i vårt alternative budsjett.

Etter en budsjetthøst med veldig mye budsjettdrama skulle man jo håpe at noe av den dragkampen som har vært, skulle dreie seg om nettopp økte driftsmidler til Forsvaret og økt treningsaktivitet, men i forliket var det ingenting til dette veldig viktige formålet. Det betyr jo at vi kommer i samme situasjon som Forsvaret nå har stått i en stund, nemlig at man planlegger for et visst aktivitetsnivå, får ikke den tilstrekkelige finansieringen for å nå det målet, og så må man ile til med nødbevilgninger i revidert budsjett. Dette gir jo en ganske svak forutsigbarhet for Forsvaret og personellet som skal planlegge og tilrettelegge for aktivitet og øving. Jeg håper det går an å gi Forsvaret bedre forutsigbarhet og driftsbudsjetter på et riktig nivå, sånn at vi kan opprettholde den operative kapasiteten i dette veldig viktige året som kommer.

Regjeringen og statsråden har forsikret mange ganger, i ulike sammenhenger, at øvings- og aktivitetsnivået i Forsvaret skal opprettholdes minst på samme nivå som i inneværende år, og forhåpentligvis også økes i det kommende året. Det har vært forsikret i media, det har vært forsikret fra talerstolen i denne salen, og det har vært forsikret i gjentatte svar til Stortinget i skriftlig form. Og det skulle bare mangle. Spør du Høyre, er aktivitets- og øvingsnivået allerede på et absolutt minimum. Men så begynner det altså å komme tilbakemeldinger fra rundt omkring, fra land og strand, spesielt i Heimevernet, som har planlagt for å opprettholde trening på inneværende års aktivitet, men som nå reduserer planlagt øvingsaktivitet i nord og vest og sør og øst. Kan statsråden forsikre Stortinget om at dette ikke er riktig, og at øvingsnivået også i Heimevernets styrker vil fortsette på samme nivå?

Denne høsten var det premiere på kinofilmen om senkningen av «Blücher» 9. april 1940. Regjeringen den gangen var paralysert av forvirring, naivitet og risikoaversjon i dette skjebnesvangre døgnet i norsk historie. Den virkelig store svikten den gangen startet mange år tidligere. I år etter år etter år hadde norske myndigheter sviktet i opprustningen av Norge, og vi var ikke forberedt da det gjaldt som mest. Oberst Eriksens besluttsomhet den natten ga likevel det frie Norge en sjanse, og senkningen av «Blücher» ble avgjørende for motstandskampen i årene som kom. Siden andre verdenskrig har vi gang på gang lovet oss selv: aldri mer 9. april. For at dette skal være mer enn bare et tomt uttrykk, må vi, det politiske Norge, bestå testen når vi nå står overfor en ny stor militær opprustning, for å beskytte selve demokratiet vårt. Vi kan ikke regne med eksepsjonell innsats fra enkeltpersoner, og at det alene skal redde oss på nytt. La meg være helt klar: Opprustningen av Norge trenger heller ikke å være et spørsmål om man hører til på høyresiden eller på venstresiden. Den mest handlekraftige politikeren 9. april var Høyre-mannen Carl Joachim Hambro. En av de mest markante motstandsfolkene dette landet har fostret, var Arbeiderparti-politiker Jens Christian Hauge. Opprustningen vi står overfor nå, vil handle om helt andre ting. Det vil først og fremst avgjøres av om vi klarer å utvise litt av det de viste: ledelse, gjennomføringsevne, handlekraft. Hele Norge forventer nemlig at vi som sitter i denne salen, klarer å samarbeide for å bygge opp Forsvaret. Med tanke på hvor ustabil verden har blitt, må vi legge til grunn en annen ting også, og det er at vi har dårlig tid. Klokken tikker. Skyene på horisonten nærmer seg. Tiden for den dype fredsmodusen, med trege prosesser, hemmende reguleringer og endeløse utredninger, må være forbi. Heldigvis klarte vi å samle oss om en ny langtidsplan for Forsvaret i Stortinget i 2024. Et sentralt poeng i den enigheten var å gi regjeringen nødvendige fullmakter til raskt å kunne komme i gang med anskaffelser av ubåter, luftvern, overvåkingsdroner osv. Dessverre har oppfølgingen av forsvarsforliket hittil ikke vært helt preget av den hasten og besluttsomheten som trengs. Vi vet at flere store anskaffelser fortsatt er på vent. Stortinget har ikke fått den dronestrategien vi krevde i langtidsplanen. Øvingsaktiviteten har gått ned i store deler av Forsvaret. Vi har grunnleggende utstyrsmangel på både soldatnivå og mannskapsnivå. Produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri har fortsatt ikke økt nevneverdig. Informasjonsflyten fra regjering til Stortinget har vært varierende og i noen tilfeller så svak at det har endt med kontrollsak. Jeg kan si at Høyre lover å være et konstruktivt opposisjonsparti i forsvarspolitikken. Vi skal ikke drive med svartmaling. Vi skal komme med kritikk når det er fortjent, med ros når det er fortjent, og vi skal føre nøye kontroll. Nettopp derfor forventer vi også at regjeringen skal være konstruktiv og tillitsfull i sin dialog med Stortinget. Min oppfordring til regjeringen er: Ikke pakk inn dårlige nyheter i ulne formuleringer, bortgjemt i dokumenter. Ikke la prosesser leve sitt eget liv i forsvarsbyråkratiet. Signer kontrakter på det materiellet Stortinget har bestemt at Forsvaret skal ha. Ikke minst: Still kapital til disposisjon for vår nasjonale forsvarsindustri. De står klare. Det de mangler, er kapital. Det er vårt felles ansvar, som borgere og som politikere, at opprustningen av Norge lykkes denne gangen, at vi forblir et fritt og fredelig land, og at vi fortsatt kan love hverandre: aldri mer 9. april.