OverStortinget

Prinsipielt er det vanskelig, og for meg umulig, å forsvare at én familie skal være født til en opphøyd posisjon og status, finansiert av fellesskapet og med privilegier som andre i samfunnet bare kan drømme om. Prinsipielt kan en også derfor si og hevde at monarkiet burde ha vært avskaffet for lenge siden, men i denne saken møtes for meg prinsipper og det pragmatiske. Kong Haakon, kong Olav og kong Harald har betydd mye for Norge. De har fungert som en samlende kraft i samfunnet, som er i stadig endring. I noen av landets vanskeligste perioder – under andre verdenskrig, i økonomiske kriser og i dagene etter 22. juli – hadde kongen en viktig rolle for å skape fellesskap, samhold og trygghet. Monarkiets historiske fortid i Europa er tett knyttet sammen med enevelde og en forestilling om at kongene hadde fått sin kraft og makt på guddommelig vis – at det var ansett som Guds vilje at de skulle styre. Denne maktforståelsen er blitt utfordret gjennom opplysningstiden og de demokratiske omveltningene som fulgte. Enkelte kongehus forsvant, mens andre ble konstitusjonelle monarkier underlagt grunnlov og folkestyre. I Norge valgte vi både konge og demokrati. Vårt monarki ble ikke innsatt med guddommelig autoritet, men med folkelig legitimitet. Gjennom folkeavstemningen i 1905 ble Haakon 7. innsatt som Norges konge. Mitt prinsipielle førstevalg er ikke å stemme verken for eller mot monarki i dag, men å etablere et nytt prinsipp: at ethvert tronskifte bekreftes av folket gjennom en folkeavstemning. Slik ville monarkiets legitimitet bli fornyet og institusjonen demokratisk forankret tydeligere, men et slikt forslag ligger ikke til behandling i dag. Kongehuset er i litt hardt vær for tiden. Samtidig skal endringer i Grunnloven ha lengre perspektiver. Uavhengig av flertallet i denne salen vil en eventuell endring av styringsform kreve en folkeavstemning for å forankres. Personlig mener jeg at legitimiteten, den fornyede tilliten og den demokratiske forankringen en folkeavstemning ved ethvert tronskifte ville ha gitt, ville ha styrket det norske monarkiet. Og dersom den dagen skulle komme hvor den folkelige støtten ikke lenger er der, da er det også et legitimt utfall, for det ville ha vært folkets vilje.