En kjerne i denne debatten og det vi snakker om her, er noe av det vanskeligste som kan skje både i et kommunestyre og i et fylkesting, nemlig debatten om å måtte legge ned en skole. Jeg har selv vært kommunepolitiker i mange år. Jeg er heldig med å ikke ha måttet stå i en sånn debatt som mange har måttet stå i. Man må veie mange hensyn opp mot hverandre, det er tøffe debatter, og det er svært nært folk og barns liv. Kommunene er førstelinjen i veldig mye av velferden vår, og kommunepolitikerne må ta tøffe, helhetlige avgjørelser for hvordan de skal balansere de økonomiske rammene de har, og alle tjenestetilbudene de må levere på. Ordlyden som ligger i loven om vesentlig vekt, synes jeg skal speile den store og tunge oppgaven de har fått. Vi har gitt dem de økonomiske rammene og de tunge oppgavene de har fått, og det er ingen lett jobb. Jeg skal ikke stå her på Stortingets talerstol å bestemme og tenke at jeg vet bedre om prioriteringene som må gjøres ute i alle de norske kommunene og alle de norske fylkeskommunene. Det er viktig at de har tilliten til å gjøre den jobben, for det er noe av det vanskeligste og tøffeste en kommune- og fylkestingspolitiker må stå i. Flertallet er ofte knapt, men det er knapt i disse avgjørelsene i mange saker. Til tross for det, er dette likevel det nærmeste vi har i et demokrati med et flertall som må styre. I denne perioden har det blitt opprettet flere privatskoler, så det som ligger om vesentlig vekt, er ikke noe absolutt. Det er ikke noe som har stoppet. Vi har også en nylig sak der ministeren gikk mot et lokalt flertall. Det viser at det heller ikke er noen vetorett på dette. Jeg er veldig opptatt av at endringene og måten vi tolker saker på her i stortingssalen, ikke må gjøre jobben vanskeligere for kommunepolitikerne der ute. Jeg er glad jeg ikke trenger å stå i alle disse debattene om skolestruktur der ute, og jeg er glad jeg heller ikke er ministeren som må ta avgjørelsen når det kommer på dens bord, da mange hensyn må vektlegges.

Det er én ting som er oppløftende i denne debatten, og én ting som fortsatt bekymrer: Det første er at det er stort flertall for og stor enighet om at vi må ha en fraværsgrense. De fleste partiene er enige om det, vi ser det også av tilbakemeldingene på høringene, og når jeg er ute og snakker med lærere og rektorer, er de også enig i at vi må ha en fraværsgrense. Det er det altså stor støtte for. Det som bekymrer, er at vi fortsatt diskuterer innretningen på en fraværsgrense istedenfor det som er den viktige utfordringen som en står i hver eneste dag og jobber godt med ute i norsk skole: Hvordan skal vi få ned fraværet? Hvordan skal vi jobbe systematisk og godt med skolemiljøet? Hvordan skal vi følge opp de enkelte elevene som har utfordringer med fravær? Når vi er ute og diskuterer og snakker med lærere og skoler, merker vi at det er det de er mest opptatt av å snakke om. Nå er det det første året med den nye fraværsgrensen. Det vil være en innkjøringsperiode, det vil være utfordringer, og det vil være behov for potensielt å endre noe av dette. Erfaringer fra rektorer spesielt, og lærere også, forteller meg at mange er bekymret for om de skal få mer enn 10 pst. fravær, men mange er også bekymret for i det hele tatt å ha fravær på sitt vitnemål. Mange av disse gikk tidligere til fastlegen og var en betydelig utfordring for fastlegen, som allerede har mye å gjøre i arbeidshverdagen sin. At det nå er løst, og at fastlegene har fått mer arbeidstid og mer kapasitet, er svært viktig og er også en ramme for hvordan man må innramme fraværsgrensen. Når det gjelder fravær på vitnemålet, er det jo positivt at man ønsker å holde det så lavt som mulig, men det er også naturlig, når vi har innrettet det sånn at man må akseptere en viss grad av fravær innenfor det som er satt av rammer. Man kan da fortsatt være langt innenfor det som gir et godt vurderingsgrunnlag for læreren, og det som er satt som fraværsgrense. Noe jeg er veldig positiv til ikke får flertall i denne salen, er en stor uthuling av fraværsgrensen ved å tilføre veldig mye på kjøreopplæring. Man kan snakke om to–tre kjøreopplæringer innenfor en periode på videregående skole, og hvis alle de obligatoriske kjøreopplæringene skal skje innenfor den perioden, er det svært mange timer som kan gå vekk. Jeg kommer også fra en del av landet der andre ting enn bil er viktig for å komme seg til skole, vi har et dårligere kollektivtilbud enn mange andre her i landet, men vi har også andre muligheter. Skolen og tiden i skolen er så viktig, samtidig som man må finne måter i samarbeid med kjøreskolene for å kombinere, slik at man kan ta den kjøreopplæringen. At den uthulingen av regelverket ikke skjer, synes jeg likevel er svært positivt. Jeg vil avslutte med å skryte av SV, som har kommet med forslaget som får flertall i dag, og som samler et stort flertall i Stortinget. Takk til SV.

Prinsipielt er det vanskelig, og for meg umulig, å forsvare at én familie skal være født til en opphøyd posisjon og status, finansiert av fellesskapet og med privilegier som andre i samfunnet bare kan drømme om. Prinsipielt kan en også derfor si og hevde at monarkiet burde ha vært avskaffet for lenge siden, men i denne saken møtes for meg prinsipper og det pragmatiske. Kong Haakon, kong Olav og kong Harald har betydd mye for Norge. De har fungert som en samlende kraft i samfunnet, som er i stadig endring. I noen av landets vanskeligste perioder – under andre verdenskrig, i økonomiske kriser og i dagene etter 22. juli – hadde kongen en viktig rolle for å skape fellesskap, samhold og trygghet. Monarkiets historiske fortid i Europa er tett knyttet sammen med enevelde og en forestilling om at kongene hadde fått sin kraft og makt på guddommelig vis – at det var ansett som Guds vilje at de skulle styre. Denne maktforståelsen er blitt utfordret gjennom opplysningstiden og de demokratiske omveltningene som fulgte. Enkelte kongehus forsvant, mens andre ble konstitusjonelle monarkier underlagt grunnlov og folkestyre. I Norge valgte vi både konge og demokrati. Vårt monarki ble ikke innsatt med guddommelig autoritet, men med folkelig legitimitet. Gjennom folkeavstemningen i 1905 ble Haakon 7. innsatt som Norges konge. Mitt prinsipielle førstevalg er ikke å stemme verken for eller mot monarki i dag, men å etablere et nytt prinsipp: at ethvert tronskifte bekreftes av folket gjennom en folkeavstemning. Slik ville monarkiets legitimitet bli fornyet og institusjonen demokratisk forankret tydeligere, men et slikt forslag ligger ikke til behandling i dag. Kongehuset er i litt hardt vær for tiden. Samtidig skal endringer i Grunnloven ha lengre perspektiver. Uavhengig av flertallet i denne salen vil en eventuell endring av styringsform kreve en folkeavstemning for å forankres. Personlig mener jeg at legitimiteten, den fornyede tilliten og den demokratiske forankringen en folkeavstemning ved ethvert tronskifte ville ha gitt, ville ha styrket det norske monarkiet. Og dersom den dagen skulle komme hvor den folkelige støtten ikke lenger er der, da er det også et legitimt utfall, for det ville ha vært folkets vilje.

SFO er viktig for mange. Det er aller viktigst for barna, som får lov til å være der, leke og utvikle seg sammen med vennene sine, og for alle familiene som så at de ikke hadde penger nok til å kunne sende ungene sine på SFO, slik at de måtte gå hjem. For de barna var det ganske tøft å se vennene leke videre mens de måtte gå hjem. Vi har sett en økning i antall unger som har gått i SFO i 1., 2. og 3. klasse etter at det har blitt gjort gratis gjennom gode forhandlinger her på Stortinget og prioriteringer gjort av regjeringen, og nå er det mange barn som har fått lov til å bli igjen og leke med vennene sine. Det er viktig, og det er politikk som bygger ut velferdsstaten vår. At noen har mistet ambisjonene for at vi faktisk kan fortsette å skape bedre velferdstjenester, gjøre ting enda bedre og gi barn en enda bedre start på skoleløpet sitt, det er forskjellen mellom partiene i denne sal. Det har betydd mye for alle at SFO er blitt gratis, men det har betydd aller mest for dem som før ikke fikk være med. Etter at det ble gratis kjernetid, er det nå nesten 20 000 kr som spares for hvert barn for foreldre som har unger i SFO, og det merkes jo dess flere barn man har – noe vi også vil oppfordre til, slik denne debatten viser; det er en liten konkurranse mellom de forskjellige partiene om hvem som har mest og best politikk for at folk skal få flere barn, og det tror jeg er positivt for Norge. Lovfesting er ikke noen unødvendig sak, eller noe som det er helt uforståelig hvorfor vi gidder å gjøre. Det viser at dette er kommet for å bli. Det gir forutsigbarhet for kommunene, det gir forutsigbarhet for alle som bor i dette landet, og det gir trygghet for foreldrene å vite at dette ikke er et budsjettspørsmål fra gang til gang – dette er faktisk noe som prioriteres og fastsettes ved lov i Norge. Samtidig skal vi ha ambisjoner, og vi skal utvikle SFO. Vi skal forbedre. Det er for stor forskjell mellom mange SFO-tilbud. Noen SFO-tilbud har kapasitet til og mulighet for å gjøre utrolig mye artig og gøy, og så er det andre som har forbedringspotensial og kan utvikle sitt tilbud. Vi satser på kompetanse for de ansatte, og vi satser på antall ansatte. Det må vi fortsette med for å gi et trygt og godt tilbud til alle de ungene som er i SFO. At så mange flere nå er i SFO, er en gladsak. Nå åpner det seg også muligheter i og med at det blir gratis. Vi kan tenke store tanker om hvordan norsk skolehverdag skal være, og hvordan vi kan se SFO i sammenheng med resten av skolehverdagen. Denne regjeringen har nedsatt en gruppe som rett og slett skal jobbe med å lage framtidens fellesskole, og med det vi gjør her, gir vi også dem nye muligheter til å tenke stort om hvordan vi lager verdens beste skole og en SFO som alle kan få delta i.

Verden rundt oss endrer seg raskt. Teknologiske gjennombrudd, klimaendringer og en mer urolig geopolitisk situasjon stiller nye krav til Norge. I en slik tid er kunnskap, utdanning og fri forskning ikke bare viktig, det er helt avgjørende. Derfor er det riktig og viktig at årets budsjett satser tungt på utdanning og forskning. I 2026 foreslås det 51,3 mrd. kr til forskning, en realøkning på 1,8 pst. Dette styrker Norges kunnskap og det vi skal leve av de kommende årene. Det er ikke tilfeldige satsinger, de er målrettede og strategiske. Vi styrker tungregning og digital infrastruktur, satser tungt på kvanteteknologi og KI, på beredskapsforskning, på arktisk forskning og polarforskning gjennom Polhavet 2050, og vi styrker helsefagene. Dette er forskning som styrker Norges konkurransekraft og velferd, nå og i årene framover. I en tid der fri og uavhengig forskning er under press i land vi samarbeider tett med, er det ekstra viktig at Norge går motsatt vei. Vi skal være et land der kunnskap kan utvikles fritt, basert på fakta, ikke med politisk press eller kortsiktige interesser. Skal Norge lykkes i framtiden, trenger vi omstilling og økt konkurransekraft. Da er forskning helt avgjørende. Det krever både sterk offentlig finansiering og et næringsliv som investerer mer i forskning og utvikling i de kommende årene. Vi må forske mer. I dag ligger Norges samlede forsknings- og utviklingsinnsats på om lag 1,85 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det er et godt stykke unna målet om 3 pst. og lavere enn både våre nordiske naboland og OECDs gjennomsnitt. Næringslivets andel ligger rundt halvparten av den samlede forskningsinnsatsen, og dette er betydelig under OECD-snittet. Derfor har regjeringen lagt fram en helhetlig strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling, og ministeren har løftet denne saken høyt. Offentlige midler skal ikke erstatte private investeringer, de skal utløse mer. Politikken må gjøre det mer attraktivt og mer lønnsomt å satse på forskning i Norge. Kunnskapen vi bygger i dag, er avgjørende for hvilke jobber og hvilken verdiskaping vi skal ha og leve av i morgen. Da må vi våge mer. Vi må satse og sørge for å få næringslivet med på laget, skal vi få det forskningsløftet Norge trenger, og nå våre ambisiøse mål om mer forskning og utvikling.

Når et helt budsjett skal settes sammen, og alle prioriteringene skal gjøres, blir det iblant gjort noen omprioriteringer. I tillegg til at det skjer et kutt i denne ordningen, tilføres det også mer penger til kommunene, som har ansvaret for barnehagene, og som har ansvaret for opplæringen. Det er fortsatt en stor satsing på svømmeopplæring i skolen. Den er det ikke endret noe som helst på. Kommunene får mer frie midler man kan bruke på å holde oppe dette trykket og brukes riktig av kommunene, for dem som har et behov for også å ha svømmeopplæring i barnehagen og gjøre unger trygge i vann og nært vann. Det er et stort ansvar som legges på kommunene, men når de får mer midler og større muligheter til å prioritere, får de også flere oppgaver med det. Det er en betydelig økning i de frie midlene til kommunene og også nye oppgaver som dette, som kan være noe de må prioritere fordi det er relevant for dem.

Ikke i det hele tatt! Tolkningen representanten Tybring-Gjedde gjør her, er litt uforståelig for meg. Det vi gjør, er å gi også de andre yrkesgruppene muligheten til etter- og videreutdanning. Da kan jeg snu den samme logikken motsatt vei og si: Mener ikke representanten at det er viktig at andre yrkesgrupper i skolen får etter- og videreutdanning? Mener representanten at det er en dårlig satsing å løfte hele laget rundt eleven og rundt læreren, som vi snakker så mye om? Det er mange utfordringer i dagens skole som også krever en annen kompetanse enn det læreren har. Det gjør at lærerne også får mer tid til å bruke sin kompetanse på å gjøre det de er best på, samtidig som andre løser andre utfordringer. Det er derfor det er en helhetlig satsing i det etter- og videreutdanningssystemet som nå kommer, som gjør at også andre yrkesgrupper får lov til det. Vi har holdt et høyt trykk på etter- og videreutdanning, og det kommer vi fortsatt til å holde, for det er en satsing på kvalitet, på lærerne og på skolen.

Vi må huske hva som er bakgrunnen for den store etter- og videreutdanningssatsingen som ligger i skolen. Da Høyre skulle avskilte kvalifiserte og dyktige lærere, ble det innført noe penger for at folk skulle ta etter- og videreutdanning. Vi stoppet avskiltingen og beholdt de dyktige lærerne i skolen. Samtidig beholdt vi pengene til investeringer i kompetanse og etter- og videreutdanning for lærerne. Over veldig mange år nå har det vært et svært høyt trykk på etter- og videreutdanning for å gi enda mer kompetanse i skolen. Det fortsetter vi også med. I tillegg gir vi dem som jobber i andre stillinger i skolen, muligheten til å ta etter- og videreutdanning. Det er en bred satsing på kompetansen til lærerne. Konkret hvorfor vi har noe færre lærere: Det er også et nedadgående elevtall. Også kommuner Høyre styrer, har sagt opp lærere og redusert antallet lærere. Det kan også påvirke. De konkrete tallene har ikke jeg sett, så jeg har ikke noe helt definitivt svar på det, men det er en stor satsing når vi fortsatt har 2,8 mrd. kr som går til etter- og videreutdanning av lærere.

Ute i kommunene er det tøffe tider, men vi stiller opp og gir mer penger til kommunene. Det er svært viktig. Det er de som er nærmest til å gi tjenester til folk. Det er et høyt trykk på etter- og videreutdanning av lærere. Det er 2,8 mrd. kr som gis til det. Vi har også kommet med et nytt system som sikrer at alle ansatte i skolen skal få muligheten til etter- og videreutdanning. Det er viktig for å styrke laget rundt eleven og kompetansen ute i skolen. God kvalitet på skolen avhenger også av kvaliteten på og kunnskapen til lærerne. Vi gjør en liten omprioritering i budsjettforliket, men det største partiet på borgerlig side har et dobbelt så stort kutt, og det går også konkret på de praktisk-estetiske fagene. Vi gir rentekompensasjon for å få mer praktiske bygg. Vi gir også, som nevnt, en pott til utstyr og har et høyt trykk på etter- og videreutdanning og kompetansen til lærerne. Det er å satse på en bedre skole.

Vi lever i en tid som stiller store krav til oss. Budsjettet Arbeiderparti-regjeringen har lagt fram, og som nå har fått flertall etter forhandlinger med Rødt, SV, Senterpartiet og MDG på Stortinget, svarer på de utfordringene vi står overfor. Gjennom forhandlinger i Stortinget har et godt budsjett blitt enda bedre. Det peker en tydelig retning for landet vårt og er et budsjett som tar ansvar for de store oppgavene. Vi styrker Forsvaret, løser behov innen helse og styrer etter en økonomisk situasjon som krever ansvarlig og trygg styring. Samtidig har vi klart å styrke velferden, og vi gjennomfører tiltak som gir folk bedre råd i hverdagen. I urolige tider er glad jeg for at det er Arbeiderpartiet som styrer, og at fellesskapsløsninger for alle, ikke skattekutt for de få, er det viktigste. Kunnskap, utdanning og forskning er blant det viktigste vi som samfunn investerer i. Det er her vi legger grunnlaget for fellesskap, for verdiskaping og for at Norge også i framtiden skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Derfor er jeg stolt over Arbeiderpartiets statsbudsjett, som er et budsjett som tydelig viser at regjeringen prioriterer utdanning og forskning med konkrete satsinger som styrker kvaliteten i hele utdanningsløpet. Arbeiderpartiet vet at tidlig innsats starter tidlig, og barnehagene er viktig. Derfor kommer vi med mer penger til flere ansatte, kvalitetstiltak gjennom etter- og videreutdanning og mer til rekrutteringstiltak. Vi holder også barnehageprisen nede. Barnehageprisen økte hvert år under det borgerlige styret, så kontrasten er stor når maksprisen er kuttet kraftfullt to ganger og nå er på et historisk lavt nivå, i godt samarbeid med samarbeidspartnerne SV og Senterpartiet. En barnefamilie med ett barn sparer nå over 31 000 kr i året – og nesten 37 000 kr i distriktene – sammenlignet med maksprisen i Solberg-regjeringens siste budsjett. Dette betyr mye for økonomien til småbarnsforeldrene. Vi styrker også kommunenes handlingsrom, slik at barnehage og skole kan satses på lokalt. Gode barnehager, en sterk fellesskole og moderne videregående skoler i hele landet er noen av de viktigste oppgavene kommunene og fylkene har. Kommunesektoren får totalt 8,35 mrd. kr mer i nye midler som kan prioritere disse områdene. I grunnskolen prioriterer Arbeiderpartiet kvalitet, fellesskap og mestring. Vi flytter fokuset bort fra unødvendig testpress og detaljstyring tilbake til læring, trivsel og tillit. Leseferdighetene til barna må forbedres. Tid, fysiske bøker og kompetansen til de ansatte er avgjørende for å løfte barns leseferdigheter. I budsjettet for 2026 styrker vi innsatsen for tidlig oppfølging, tilpasset opplæring og et trygt skolemiljø, der alle opplever å høre til og å mestre. Med en bedre balanse mellom bok og skjerm, en mer praktisk og variert undervisning og et tydelig leseløft skal elevene merke og oppleve mestring i skolen. Arbeiderpartiet er også tydelig på at yrkesfagene skal løftes. Norge trenger flere fagarbeidere i årene som kommer, i hele landet og i bredden av arbeidslivet. I statsbudsjettet og i budsjettforliket styrker vi fag- og yrkesopplæringen, samarbeidet mellom arbeidsgiver og skole og arbeidet med å skaffe flere lærlingplasser. Det er viktig for ungdommens framtid, men også for samfunnets kompetansebehov. Når det gjelder forskning, satses det stort på forskningsprosjekter som vil bli viktige for å styrke Norges konkurransekraft framover. Vi styrker universitetene, høgskolene og forskningsinstituttene, slik at de kan levere kvalitet og kunnskap som bidrar til samfunnets behov i hele landet. Forskning er avgjørende for å løse de store utfordringene i vår tid, enten det handler om klima, miljø, helse, teknologi eller omstilling av norsk næringsliv. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet både grunnforskningen og forskning som gir konkrete løsninger og nye arbeidsplasser. Dette budsjettet handler om å vise retning og å satse på de viktigste tingene. Arbeiderpartiet mener at kunnskap er et fellesgode, ikke et privilegium. Med dette statsbudsjettet og det brede forliket vi har fått på Stortinget, styrker vi barnehage, skole, yrkesfag og forskning – til det beste for fellesskapet og for framtiden. Arbeiderpartiet støtter B III i innstillingen.

Vi må si at effekten av ABE-kutt er reell når man ser evalueringen av det som var da Solberg-regjeringen hadde 0,6 pst. i effektiviseringskrav. Man går nå opp til 1 pst., og man har bl.a. denne Fafo-rapporten og masse historier fra dem som jobber ute i sektoren, om at dette egentlig bare fører til færre folk, mer press og lavere kvalitet. Samtidig sier man at man satser, men stemmer det ikke at man tar mer fra høyere utdanning, fra universitetene og høgskolene, gjennom ABE-kutt enn man styrker det man gir til Forskningsrådet? Det er to tall man kan regne ganske direkte opp mot hverandre, og ut fra min regning tar man mer enn man gir. Hva er konsekvensene av disse kuttene ute i universitetene og høgskolene? Har Høyre tenkt på hva den konkrete konsekvensen er for mange av universitetene som mister mer, bl.a. Nord universitet, som mister 18 mill. kr med disse endringene?

I Høyres alternative statsbudsjett gir man til forskning med en hånd mens man tar mer fra universitetene og høgskolene med den andre hånden. Med et ABE-kutt på 1 pst., som er mye, blir man kun overgått av Fremskrittspartiet, som foreslår 1,5 pst. i ABE-kutt for sektoren. I en rapport fra Fafo om Solberg-regjeringens ABE-reform trekkes det fram at den ofte førte til redusert bemanning, høyere arbeidsbelastning og lavere tjenestekvalitet, samtidig som effektiviseringsgevinstene var små og synkende over tid. Høyre har altså økt det fra denne rapporten ble laget, hvor det var 0,6 pst., til 1 pst. nå i kutt for sektoren. Høyre foreslår totalt for hele sektoren 482 mill. kr i kutt. Mitt spørsmål er: Hvordan kan Høyre hevde at de har en satsing på høyere utdanning og forskning når de i praksis tar mer penger fra sektoren enn de gir?