En kjerne i denne debatten og det vi snakker om her, er noe av det vanskeligste som kan skje både i et kommunestyre og i et fylkesting, nemlig debatten om å måtte legge ned en skole. Jeg har selv vært kommunepolitiker i mange år. Jeg er heldig med å ikke ha måttet stå i en sånn debatt som mange har måttet stå i. Man må veie mange hensyn opp mot hverandre, det er tøffe debatter, og det er svært nært folk og barns liv. Kommunene er førstelinjen i veldig mye av velferden vår, og kommunepolitikerne må ta tøffe, helhetlige avgjørelser for hvordan de skal balansere de økonomiske rammene de har, og alle tjenestetilbudene de må levere på. Ordlyden som ligger i loven om vesentlig vekt, synes jeg skal speile den store og tunge oppgaven de har fått. Vi har gitt dem de økonomiske rammene og de tunge oppgavene de har fått, og det er ingen lett jobb. Jeg skal ikke stå her på Stortingets talerstol å bestemme og tenke at jeg vet bedre om prioriteringene som må gjøres ute i alle de norske kommunene og alle de norske fylkeskommunene. Det er viktig at de har tilliten til å gjøre den jobben, for det er noe av det vanskeligste og tøffeste en kommune- og fylkestingspolitiker må stå i. Flertallet er ofte knapt, men det er knapt i disse avgjørelsene i mange saker. Til tross for det, er dette likevel det nærmeste vi har i et demokrati med et flertall som må styre. I denne perioden har det blitt opprettet flere privatskoler, så det som ligger om vesentlig vekt, er ikke noe absolutt. Det er ikke noe som har stoppet. Vi har også en nylig sak der ministeren gikk mot et lokalt flertall. Det viser at det heller ikke er noen vetorett på dette. Jeg er veldig opptatt av at endringene og måten vi tolker saker på her i stortingssalen, ikke må gjøre jobben vanskeligere for kommunepolitikerne der ute. Jeg er glad jeg ikke trenger å stå i alle disse debattene om skolestruktur der ute, og jeg er glad jeg heller ikke er ministeren som må ta avgjørelsen når det kommer på dens bord, da mange hensyn må vektlegges.

Det er én ting som er oppløftende i denne debatten, og én ting som fortsatt bekymrer: Det første er at det er stort flertall for og stor enighet om at vi må ha en fraværsgrense. De fleste partiene er enige om det, vi ser det også av tilbakemeldingene på høringene, og når jeg er ute og snakker med lærere og rektorer, er de også enig i at vi må ha en fraværsgrense. Det er det altså stor støtte for. Det som bekymrer, er at vi fortsatt diskuterer innretningen på en fraværsgrense istedenfor det som er den viktige utfordringen som en står i hver eneste dag og jobber godt med ute i norsk skole: Hvordan skal vi få ned fraværet? Hvordan skal vi jobbe systematisk og godt med skolemiljøet? Hvordan skal vi følge opp de enkelte elevene som har utfordringer med fravær? Når vi er ute og diskuterer og snakker med lærere og skoler, merker vi at det er det de er mest opptatt av å snakke om. Nå er det det første året med den nye fraværsgrensen. Det vil være en innkjøringsperiode, det vil være utfordringer, og det vil være behov for potensielt å endre noe av dette. Erfaringer fra rektorer spesielt, og lærere også, forteller meg at mange er bekymret for om de skal få mer enn 10 pst. fravær, men mange er også bekymret for i det hele tatt å ha fravær på sitt vitnemål. Mange av disse gikk tidligere til fastlegen og var en betydelig utfordring for fastlegen, som allerede har mye å gjøre i arbeidshverdagen sin. At det nå er løst, og at fastlegene har fått mer arbeidstid og mer kapasitet, er svært viktig og er også en ramme for hvordan man må innramme fraværsgrensen. Når det gjelder fravær på vitnemålet, er det jo positivt at man ønsker å holde det så lavt som mulig, men det er også naturlig, når vi har innrettet det sånn at man må akseptere en viss grad av fravær innenfor det som er satt av rammer. Man kan da fortsatt være langt innenfor det som gir et godt vurderingsgrunnlag for læreren, og det som er satt som fraværsgrense. Noe jeg er veldig positiv til ikke får flertall i denne salen, er en stor uthuling av fraværsgrensen ved å tilføre veldig mye på kjøreopplæring. Man kan snakke om to–tre kjøreopplæringer innenfor en periode på videregående skole, og hvis alle de obligatoriske kjøreopplæringene skal skje innenfor den perioden, er det svært mange timer som kan gå vekk. Jeg kommer også fra en del av landet der andre ting enn bil er viktig for å komme seg til skole, vi har et dårligere kollektivtilbud enn mange andre her i landet, men vi har også andre muligheter. Skolen og tiden i skolen er så viktig, samtidig som man må finne måter i samarbeid med kjøreskolene for å kombinere, slik at man kan ta den kjøreopplæringen. At den uthulingen av regelverket ikke skjer, synes jeg likevel er svært positivt. Jeg vil avslutte med å skryte av SV, som har kommet med forslaget som får flertall i dag, og som samler et stort flertall i Stortinget. Takk til SV.

Prinsipielt er det vanskelig, og for meg umulig, å forsvare at én familie skal være født til en opphøyd posisjon og status, finansiert av fellesskapet og med privilegier som andre i samfunnet bare kan drømme om. Prinsipielt kan en også derfor si og hevde at monarkiet burde ha vært avskaffet for lenge siden, men i denne saken møtes for meg prinsipper og det pragmatiske. Kong Haakon, kong Olav og kong Harald har betydd mye for Norge. De har fungert som en samlende kraft i samfunnet, som er i stadig endring. I noen av landets vanskeligste perioder – under andre verdenskrig, i økonomiske kriser og i dagene etter 22. juli – hadde kongen en viktig rolle for å skape fellesskap, samhold og trygghet. Monarkiets historiske fortid i Europa er tett knyttet sammen med enevelde og en forestilling om at kongene hadde fått sin kraft og makt på guddommelig vis – at det var ansett som Guds vilje at de skulle styre. Denne maktforståelsen er blitt utfordret gjennom opplysningstiden og de demokratiske omveltningene som fulgte. Enkelte kongehus forsvant, mens andre ble konstitusjonelle monarkier underlagt grunnlov og folkestyre. I Norge valgte vi både konge og demokrati. Vårt monarki ble ikke innsatt med guddommelig autoritet, men med folkelig legitimitet. Gjennom folkeavstemningen i 1905 ble Haakon 7. innsatt som Norges konge. Mitt prinsipielle førstevalg er ikke å stemme verken for eller mot monarki i dag, men å etablere et nytt prinsipp: at ethvert tronskifte bekreftes av folket gjennom en folkeavstemning. Slik ville monarkiets legitimitet bli fornyet og institusjonen demokratisk forankret tydeligere, men et slikt forslag ligger ikke til behandling i dag. Kongehuset er i litt hardt vær for tiden. Samtidig skal endringer i Grunnloven ha lengre perspektiver. Uavhengig av flertallet i denne salen vil en eventuell endring av styringsform kreve en folkeavstemning for å forankres. Personlig mener jeg at legitimiteten, den fornyede tilliten og den demokratiske forankringen en folkeavstemning ved ethvert tronskifte ville ha gitt, ville ha styrket det norske monarkiet. Og dersom den dagen skulle komme hvor den folkelige støtten ikke lenger er der, da er det også et legitimt utfall, for det ville ha vært folkets vilje.

SFO er viktig for mange. Det er aller viktigst for barna, som får lov til å være der, leke og utvikle seg sammen med vennene sine, og for alle familiene som så at de ikke hadde penger nok til å kunne sende ungene sine på SFO, slik at de måtte gå hjem. For de barna var det ganske tøft å se vennene leke videre mens de måtte gå hjem. Vi har sett en økning i antall unger som har gått i SFO i 1., 2. og 3. klasse etter at det har blitt gjort gratis gjennom gode forhandlinger her på Stortinget og prioriteringer gjort av regjeringen, og nå er det mange barn som har fått lov til å bli igjen og leke med vennene sine. Det er viktig, og det er politikk som bygger ut velferdsstaten vår. At noen har mistet ambisjonene for at vi faktisk kan fortsette å skape bedre velferdstjenester, gjøre ting enda bedre og gi barn en enda bedre start på skoleløpet sitt, det er forskjellen mellom partiene i denne sal. Det har betydd mye for alle at SFO er blitt gratis, men det har betydd aller mest for dem som før ikke fikk være med. Etter at det ble gratis kjernetid, er det nå nesten 20 000 kr som spares for hvert barn for foreldre som har unger i SFO, og det merkes jo dess flere barn man har – noe vi også vil oppfordre til, slik denne debatten viser; det er en liten konkurranse mellom de forskjellige partiene om hvem som har mest og best politikk for at folk skal få flere barn, og det tror jeg er positivt for Norge. Lovfesting er ikke noen unødvendig sak, eller noe som det er helt uforståelig hvorfor vi gidder å gjøre. Det viser at dette er kommet for å bli. Det gir forutsigbarhet for kommunene, det gir forutsigbarhet for alle som bor i dette landet, og det gir trygghet for foreldrene å vite at dette ikke er et budsjettspørsmål fra gang til gang – dette er faktisk noe som prioriteres og fastsettes ved lov i Norge. Samtidig skal vi ha ambisjoner, og vi skal utvikle SFO. Vi skal forbedre. Det er for stor forskjell mellom mange SFO-tilbud. Noen SFO-tilbud har kapasitet til og mulighet for å gjøre utrolig mye artig og gøy, og så er det andre som har forbedringspotensial og kan utvikle sitt tilbud. Vi satser på kompetanse for de ansatte, og vi satser på antall ansatte. Det må vi fortsette med for å gi et trygt og godt tilbud til alle de ungene som er i SFO. At så mange flere nå er i SFO, er en gladsak. Nå åpner det seg også muligheter i og med at det blir gratis. Vi kan tenke store tanker om hvordan norsk skolehverdag skal være, og hvordan vi kan se SFO i sammenheng med resten av skolehverdagen. Denne regjeringen har nedsatt en gruppe som rett og slett skal jobbe med å lage framtidens fellesskole, og med det vi gjør her, gir vi også dem nye muligheter til å tenke stort om hvordan vi lager verdens beste skole og en SFO som alle kan få delta i.

Verden rundt oss endrer seg raskt. Teknologiske gjennombrudd, klimaendringer og en mer urolig geopolitisk situasjon stiller nye krav til Norge. I en slik tid er kunnskap, utdanning og fri forskning ikke bare viktig, det er helt avgjørende. Derfor er det riktig og viktig at årets budsjett satser tungt på utdanning og forskning. I 2026 foreslås det 51,3 mrd. kr til forskning, en realøkning på 1,8 pst. Dette styrker Norges kunnskap og det vi skal leve av de kommende årene. Det er ikke tilfeldige satsinger, de er målrettede og strategiske. Vi styrker tungregning og digital infrastruktur, satser tungt på kvanteteknologi og KI, på beredskapsforskning, på arktisk forskning og polarforskning gjennom Polhavet 2050, og vi styrker helsefagene. Dette er forskning som styrker Norges konkurransekraft og velferd, nå og i årene framover. I en tid der fri og uavhengig forskning er under press i land vi samarbeider tett med, er det ekstra viktig at Norge går motsatt vei. Vi skal være et land der kunnskap kan utvikles fritt, basert på fakta, ikke med politisk press eller kortsiktige interesser. Skal Norge lykkes i framtiden, trenger vi omstilling og økt konkurransekraft. Da er forskning helt avgjørende. Det krever både sterk offentlig finansiering og et næringsliv som investerer mer i forskning og utvikling i de kommende årene. Vi må forske mer. I dag ligger Norges samlede forsknings- og utviklingsinnsats på om lag 1,85 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det er et godt stykke unna målet om 3 pst. og lavere enn både våre nordiske naboland og OECDs gjennomsnitt. Næringslivets andel ligger rundt halvparten av den samlede forskningsinnsatsen, og dette er betydelig under OECD-snittet. Derfor har regjeringen lagt fram en helhetlig strategi for å øke næringslivets investeringer i forskning og utvikling, og ministeren har løftet denne saken høyt. Offentlige midler skal ikke erstatte private investeringer, de skal utløse mer. Politikken må gjøre det mer attraktivt og mer lønnsomt å satse på forskning i Norge. Kunnskapen vi bygger i dag, er avgjørende for hvilke jobber og hvilken verdiskaping vi skal ha og leve av i morgen. Da må vi våge mer. Vi må satse og sørge for å få næringslivet med på laget, skal vi få det forskningsløftet Norge trenger, og nå våre ambisiøse mål om mer forskning og utvikling.

Når et helt budsjett skal settes sammen, og alle prioriteringene skal gjøres, blir det iblant gjort noen omprioriteringer. I tillegg til at det skjer et kutt i denne ordningen, tilføres det også mer penger til kommunene, som har ansvaret for barnehagene, og som har ansvaret for opplæringen. Det er fortsatt en stor satsing på svømmeopplæring i skolen. Den er det ikke endret noe som helst på. Kommunene får mer frie midler man kan bruke på å holde oppe dette trykket og brukes riktig av kommunene, for dem som har et behov for også å ha svømmeopplæring i barnehagen og gjøre unger trygge i vann og nært vann. Det er et stort ansvar som legges på kommunene, men når de får mer midler og større muligheter til å prioritere, får de også flere oppgaver med det. Det er en betydelig økning i de frie midlene til kommunene og også nye oppgaver som dette, som kan være noe de må prioritere fordi det er relevant for dem.

Ikke i det hele tatt! Tolkningen representanten Tybring-Gjedde gjør her, er litt uforståelig for meg. Det vi gjør, er å gi også de andre yrkesgruppene muligheten til etter- og videreutdanning. Da kan jeg snu den samme logikken motsatt vei og si: Mener ikke representanten at det er viktig at andre yrkesgrupper i skolen får etter- og videreutdanning? Mener representanten at det er en dårlig satsing å løfte hele laget rundt eleven og rundt læreren, som vi snakker så mye om? Det er mange utfordringer i dagens skole som også krever en annen kompetanse enn det læreren har. Det gjør at lærerne også får mer tid til å bruke sin kompetanse på å gjøre det de er best på, samtidig som andre løser andre utfordringer. Det er derfor det er en helhetlig satsing i det etter- og videreutdanningssystemet som nå kommer, som gjør at også andre yrkesgrupper får lov til det. Vi har holdt et høyt trykk på etter- og videreutdanning, og det kommer vi fortsatt til å holde, for det er en satsing på kvalitet, på lærerne og på skolen.

Vi må huske hva som er bakgrunnen for den store etter- og videreutdanningssatsingen som ligger i skolen. Da Høyre skulle avskilte kvalifiserte og dyktige lærere, ble det innført noe penger for at folk skulle ta etter- og videreutdanning. Vi stoppet avskiltingen og beholdt de dyktige lærerne i skolen. Samtidig beholdt vi pengene til investeringer i kompetanse og etter- og videreutdanning for lærerne. Over veldig mange år nå har det vært et svært høyt trykk på etter- og videreutdanning for å gi enda mer kompetanse i skolen. Det fortsetter vi også med. I tillegg gir vi dem som jobber i andre stillinger i skolen, muligheten til å ta etter- og videreutdanning. Det er en bred satsing på kompetansen til lærerne. Konkret hvorfor vi har noe færre lærere: Det er også et nedadgående elevtall. Også kommuner Høyre styrer, har sagt opp lærere og redusert antallet lærere. Det kan også påvirke. De konkrete tallene har ikke jeg sett, så jeg har ikke noe helt definitivt svar på det, men det er en stor satsing når vi fortsatt har 2,8 mrd. kr som går til etter- og videreutdanning av lærere.

Ute i kommunene er det tøffe tider, men vi stiller opp og gir mer penger til kommunene. Det er svært viktig. Det er de som er nærmest til å gi tjenester til folk. Det er et høyt trykk på etter- og videreutdanning av lærere. Det er 2,8 mrd. kr som gis til det. Vi har også kommet med et nytt system som sikrer at alle ansatte i skolen skal få muligheten til etter- og videreutdanning. Det er viktig for å styrke laget rundt eleven og kompetansen ute i skolen. God kvalitet på skolen avhenger også av kvaliteten på og kunnskapen til lærerne. Vi gjør en liten omprioritering i budsjettforliket, men det største partiet på borgerlig side har et dobbelt så stort kutt, og det går også konkret på de praktisk-estetiske fagene. Vi gir rentekompensasjon for å få mer praktiske bygg. Vi gir også, som nevnt, en pott til utstyr og har et høyt trykk på etter- og videreutdanning og kompetansen til lærerne. Det er å satse på en bedre skole.

Vi lever i en tid som stiller store krav til oss. Budsjettet Arbeiderparti-regjeringen har lagt fram, og som nå har fått flertall etter forhandlinger med Rødt, SV, Senterpartiet og MDG på Stortinget, svarer på de utfordringene vi står overfor. Gjennom forhandlinger i Stortinget har et godt budsjett blitt enda bedre. Det peker en tydelig retning for landet vårt og er et budsjett som tar ansvar for de store oppgavene. Vi styrker Forsvaret, løser behov innen helse og styrer etter en økonomisk situasjon som krever ansvarlig og trygg styring. Samtidig har vi klart å styrke velferden, og vi gjennomfører tiltak som gir folk bedre råd i hverdagen. I urolige tider er glad jeg for at det er Arbeiderpartiet som styrer, og at fellesskapsløsninger for alle, ikke skattekutt for de få, er det viktigste. Kunnskap, utdanning og forskning er blant det viktigste vi som samfunn investerer i. Det er her vi legger grunnlaget for fellesskap, for verdiskaping og for at Norge også i framtiden skal være et land med små forskjeller og store muligheter. Derfor er jeg stolt over Arbeiderpartiets statsbudsjett, som er et budsjett som tydelig viser at regjeringen prioriterer utdanning og forskning med konkrete satsinger som styrker kvaliteten i hele utdanningsløpet. Arbeiderpartiet vet at tidlig innsats starter tidlig, og barnehagene er viktig. Derfor kommer vi med mer penger til flere ansatte, kvalitetstiltak gjennom etter- og videreutdanning og mer til rekrutteringstiltak. Vi holder også barnehageprisen nede. Barnehageprisen økte hvert år under det borgerlige styret, så kontrasten er stor når maksprisen er kuttet kraftfullt to ganger og nå er på et historisk lavt nivå, i godt samarbeid med samarbeidspartnerne SV og Senterpartiet. En barnefamilie med ett barn sparer nå over 31 000 kr i året – og nesten 37 000 kr i distriktene – sammenlignet med maksprisen i Solberg-regjeringens siste budsjett. Dette betyr mye for økonomien til småbarnsforeldrene. Vi styrker også kommunenes handlingsrom, slik at barnehage og skole kan satses på lokalt. Gode barnehager, en sterk fellesskole og moderne videregående skoler i hele landet er noen av de viktigste oppgavene kommunene og fylkene har. Kommunesektoren får totalt 8,35 mrd. kr mer i nye midler som kan prioritere disse områdene. I grunnskolen prioriterer Arbeiderpartiet kvalitet, fellesskap og mestring. Vi flytter fokuset bort fra unødvendig testpress og detaljstyring tilbake til læring, trivsel og tillit. Leseferdighetene til barna må forbedres. Tid, fysiske bøker og kompetansen til de ansatte er avgjørende for å løfte barns leseferdigheter. I budsjettet for 2026 styrker vi innsatsen for tidlig oppfølging, tilpasset opplæring og et trygt skolemiljø, der alle opplever å høre til og å mestre. Med en bedre balanse mellom bok og skjerm, en mer praktisk og variert undervisning og et tydelig leseløft skal elevene merke og oppleve mestring i skolen. Arbeiderpartiet er også tydelig på at yrkesfagene skal løftes. Norge trenger flere fagarbeidere i årene som kommer, i hele landet og i bredden av arbeidslivet. I statsbudsjettet og i budsjettforliket styrker vi fag- og yrkesopplæringen, samarbeidet mellom arbeidsgiver og skole og arbeidet med å skaffe flere lærlingplasser. Det er viktig for ungdommens framtid, men også for samfunnets kompetansebehov. Når det gjelder forskning, satses det stort på forskningsprosjekter som vil bli viktige for å styrke Norges konkurransekraft framover. Vi styrker universitetene, høgskolene og forskningsinstituttene, slik at de kan levere kvalitet og kunnskap som bidrar til samfunnets behov i hele landet. Forskning er avgjørende for å løse de store utfordringene i vår tid, enten det handler om klima, miljø, helse, teknologi eller omstilling av norsk næringsliv. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet både grunnforskningen og forskning som gir konkrete løsninger og nye arbeidsplasser. Dette budsjettet handler om å vise retning og å satse på de viktigste tingene. Arbeiderpartiet mener at kunnskap er et fellesgode, ikke et privilegium. Med dette statsbudsjettet og det brede forliket vi har fått på Stortinget, styrker vi barnehage, skole, yrkesfag og forskning – til det beste for fellesskapet og for framtiden. Arbeiderpartiet støtter B III i innstillingen.

Vi må si at effekten av ABE-kutt er reell når man ser evalueringen av det som var da Solberg-regjeringen hadde 0,6 pst. i effektiviseringskrav. Man går nå opp til 1 pst., og man har bl.a. denne Fafo-rapporten og masse historier fra dem som jobber ute i sektoren, om at dette egentlig bare fører til færre folk, mer press og lavere kvalitet. Samtidig sier man at man satser, men stemmer det ikke at man tar mer fra høyere utdanning, fra universitetene og høgskolene, gjennom ABE-kutt enn man styrker det man gir til Forskningsrådet? Det er to tall man kan regne ganske direkte opp mot hverandre, og ut fra min regning tar man mer enn man gir. Hva er konsekvensene av disse kuttene ute i universitetene og høgskolene? Har Høyre tenkt på hva den konkrete konsekvensen er for mange av universitetene som mister mer, bl.a. Nord universitet, som mister 18 mill. kr med disse endringene?

I Høyres alternative statsbudsjett gir man til forskning med en hånd mens man tar mer fra universitetene og høgskolene med den andre hånden. Med et ABE-kutt på 1 pst., som er mye, blir man kun overgått av Fremskrittspartiet, som foreslår 1,5 pst. i ABE-kutt for sektoren. I en rapport fra Fafo om Solberg-regjeringens ABE-reform trekkes det fram at den ofte førte til redusert bemanning, høyere arbeidsbelastning og lavere tjenestekvalitet, samtidig som effektiviseringsgevinstene var små og synkende over tid. Høyre har altså økt det fra denne rapporten ble laget, hvor det var 0,6 pst., til 1 pst. nå i kutt for sektoren. Høyre foreslår totalt for hele sektoren 482 mill. kr i kutt. Mitt spørsmål er: Hvordan kan Høyre hevde at de har en satsing på høyere utdanning og forskning når de i praksis tar mer penger fra sektoren enn de gir?

Jeg må si at jeg føler at denne debatten egentlig har mer med debatter som er i andre land å gjøre. Det er en import av konflikter og debatter andre steder, og man prøver å etablere dem i Norge også. Man prøver å bygge på motsetninger, og man prøver å bygge forskjeller og avstand. I denne debatten og i arbeidet med dette innlegget til representantforslaget har det vært helt tydelig hvor mye og hvor stor plass de kristne verdiene, den kristne kulturarven og de felles referansepunktene som ligger i det, har i norsk skole. Ministeren har også vært oppe og tydeliggjort at man må gjøre et bedre arbeid og ha støttemateriell for det. Det ligger i regelverket vårt. Det ligger i læreplanene. Det er masse rom i et KRLE-fag, der halvparten er viet kristendommen. Spørsmålet er hva slags skole vi egentlig ønsker oss. Vi ønsker jo ikke en skole som skal definere for ungene hva som er rett, og hva som er galt. Vi skal gi dem verktøyene til å gjøre egne vurderinger, til å innhente informasjon, reflektere og forstå verden de lever i, og som de har rundt seg. Da kan ikke noe defineres som bedre eller viktigere enn noe annet. Før denne debatten sa representanten Bjuland, som deltar i debatten, i media at «Kristne verdier er bedre enn andre». Å ha et sånt utgangspunkt og komme med et sånt utsagn – og så mene at man skal gjøre et sånt vedtak – gjør det helt umulig, i alle fall for meg, å kunne være med på det. Definisjonen som brukes som grunnlag for at man skal ha mer kristendom i faget, er at det er bedre verdier. Jeg skal ikke definere noen andres verdier. Noen av mine grunnverdier er åpenhet og forståelse for andre, og jeg synes skolen skal legge til rette for at alle skal få lov til å utvikle de verdiene selv. Vi skal ikke definere og bestemme det for noen som helst andre. Når representanten Bjuland også angriper venstresiden, med partiene Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, og sier at det er stor mangel på historieforståelse, er det også å trekke det ganske langt å si at grunnen til at det norske folk er så lykkelig, er takket være de kristne verdiene og den kristne kulturarven. Det er mye som ligger bak. Velferdsstaten vi har, det trygge, gode landet vi har, og arbeidsmulighetene for folk, har også betydning. Å si at det er kristne verdier som er grunnlaget for det, er i alle fall en ganske entydig tolkning av Norges historie. Kristendommen har spilt en viktig rolle i det landet vi har. Det har utviklet oss, sammen med andre ting vi har blitt utsatt for. Opplysningstiden, som kom med tenkere som Voltaire, Kant og Locke, har også bidratt til det landet og den grunnloven vi har, med religionsfrihet, og som også sier at vi skal bygge på den historien vi har med den kristne kulturarven. Grunnen til at vi har så små konflikter i Norge, er disse verdiene. Om vi skulle satt noen verdier over andre basert på religion, vil det ikke gjøre oss bedre rustet for å møte de utfordringene vi står foran.

Folkehøgskolene er en unik del av det norske utdanningssystemet. De er et viktig supplement til det formelle utdanningsløpet, og det gir ungdom over hele landet muligheten til å lære, vokse og utvikle seg gjennom et år som mange vil huske som noe helt spesielt i deres liv. Folkehøgskolene tilbyr et mangfold av fag og kurs i by og bygd, fra nord til sør. For mange elever betyr det et nytt miljø, nye impulser og kanskje viktigst av alt: ny motivasjon. Mange finner læringslysten igjen og tar ny utdanning etterpå. De får ferdigheter, livserfaring og ikke minst tid og rom til å modnes både som individ og som del av et fellesskap. Derfor mener Arbeiderpartiet at det er avgjørende at vi sikrer folkehøgskolene forutsigbare rammer. Det er bra at mange unge velger dette året, for det gir verdifull dannelse, fellesskap og refleksjon før man går videre i livet. Selv om søkertallene til folkehøgskolene har gått ned de siste årene, er det ingen grunn til å tro at ikke unge framover også kommer til å velge et slikt år. Vi må også sørge for at rammene rundt skoleslaget er oppdatert og moderne. Lovverket må speile den virkeligheten folkehøgskolene opererer i og bidra til at sektoren styrkes. Derfor er det positivt at vi nå har en lovproposisjon til behandling som gjør nettopp dette. Det er også positivt at lovforslaget har blitt godt mottatt og fått stor støtte i behandlingen i Stortinget. Jeg merker meg at det er bred støtte til forslaget som har vært på høring. Folkehøgskolerådet trekker fram at lovforslaget beskriver utfordringer og muligheter skoleslaget står overfor, på en god måte. De er også tilfreds med forslaget til ny formålsparagraf. Skolelederforbundet støtter ambisjonen om mer profesjonalisering og tydeliggjøring av ansvar. Det er viktig både for tilliten til folkehøgskolene og for sikkerheten for kvaliteten elevene får – og fortjener. Folkehøgskoler er et verdifullt tilbud som gir ungdom mer enn bare kunnskap – det gir dem livserfaring, fellesskap og læring. Derfor må vi sørge for at dette skoleslaget utvikles, styrkes og trygges også i framtiden.

I denne saken har vi også behandlet noen endringer i privatskoleloven. De aller fleste får flertall. Ett av forslagene fra regjeringen er at private skoler på lik linje med de offentlige ikke skal kunne klage på vedtak om skolebytte ved f.eks. mobbing av andre elever og der saken er så vanskelig at man har prøvd alle andre løsninger, men skolebytte er det eneste som kan løse den. Dessverre ser ikke dette ut til å få flertall. Det synes jeg er ganske korttenkt av opposisjonen. Jeg mener det burde være en selvfølge at reglene er like for det offentlige og det private, spesielt i så alvorlige saker som dette omhandler. Å flytte elever til eller fra en skole er noe man ikke ønsker å gjøre, men enkelte ganger er det nødvendig for å skape et trygt og godt skolemiljø. Blant annet Fremskrittspartiet har vært svært opptatt av denne problematikken, og jeg synes det er rart at de ikke støtter forslaget. I sine merknader nevner Fremskrittspartiet at det er et konkurranseforhold mellom kommuner og de private skolene. Dette handler ikke om konkurranse mellom det offentlige og private. Dette handler om det som er barnets beste. Rett til klage ligger hos foreldrene, ikke hos skolen. Ingen burde tro at kommunene vil bruke denne endringen for å flytte elever til eller ta elever fra private skoler uten at det er tydelig faglig og forsvarlig begrunnet, slik som det som gjelder for det offentlige. Dette forslaget til endring er noe statsforvalteren i Østfold, Buskerud og Akershus også mener er en viktig presisering i dagens lovverk. Derfor tror jeg merknaden om det motsatte må være en misforståelse fra Senterpartiet. Hvis private skoler kan påklage slike vedtak, kan det bety at mobbesaker vil ta lengre tid å løse. Det er det siste vi trenger. Like regler, raskere løsninger og ansvarlige vurderinger er det som må til for å løse vanskelige spørsmål som skolebytte på en god måte.

Skolen er en grunnpilar i det norske samfunnet. Det er her barn og unge møtes, uavhengig av bakgrunn, og det er her vi legger grunnlaget for tillit, demokrati og sosial utjevning. Det at elever med ulike forutsetninger, erfaringer og evner går på samme skole, er en styrke. Skolen skal være et sted der alle utvikler seg sammen. For at alle skal få mulighet til å lære og mestre, må opplæringen tilpasses den enkelte elev. Derfor må skolen bruke ulike metoder, forskjellige læringsarenaer og være fleksibel i hvordan undervisningen organiseres. Det gjør det mulig å gi alle elevene et godt utbytte av opplæringen. De elevene som trenger utfordringer, skal få det. Derfor er det bra at vi bl.a. har styrket talentsenterordningen. I dag er det fullstendig mulig å bruke midlertidig nivådeling i enkelttimer eller i korte perioder, hvis det er hensiktsmessig for læringen. En undersøkelse fra 2010 viser at 60 pst. av skolene allerede gjør dette. Samtidig er det viktig å se forskjellen mellom en fleksibel og midlertidig organisering og det å etablere permanent nivådelte klasser. Forskning bl.a. fra OECD viser at tidlig og varig nivådeling kan føre til økte forskjeller mellom elevene. Det kan svekke motivasjonen og begrense den sosiale mobiliteten i samfunnet. I forbindelse med høringen i denne saken var det ingen som ga et positivt svar til representantforslaget om nivådeling. Jeg legger merke til at lærerorganisasjonene har helt andre svar på hva norsk skole trenger. Regjeringen jobber for en mer praktisk, variert og motiverende skolehverdag, bl.a. gjennom mer utstyr, bedre læringsarenaer, kompetansen til de ansatte og tilgang på pedagogiske ressurser. I tillegg ønsker vi mer tillit til at læreren kan bruke sine faglige vurderinger og kompetanse i skolen. Det står i sterk motsetning til dem som ønsker å gjennomføre en stor omorganisering av skolen der man innfører permanent nivådeling. Arbeiderpartiet ser ingen behov for å endre lovverket for å åpne for mer nivådeling. Dagens regelverk gir allerede skolene den fleksibiliteten de trenger, samtidig som vi bevarer fellesskolen og prinsippet om at alle elever skal lære og utvikle seg sammen.

Spørsmålet om skolestruktur handler om noe av det viktigste man avgjør i lokaldemokratiet. Det er kommunene og fylkeskommunene som kjenner sine egne forhold best. Det er de som må ta de vanskelige avveiningene. Hva er et godt læringsmiljø? Hvordan kan vi sikre nok lærere? Hvordan påvirker det helheten i utdanningstilbudet? Og helt klart: Hvor lang er en rimelig reisevei? Opplæringsloven slår fast at elever har rett til å gå på en skole i sitt nærmiljø. Kommunen skal legge vekt på nærhet til hjemmet når de plasserer elever. Samtidig må det også tas hensyn til kapasitet, økonomi og faglige vurderinger. Det er viktig å ha lokal fleksibilitet, slik at man sikrer et faglig godt skoletilbud både nå og i framtiden. Barns beste skal alltid være med i vurderingen. Det gjelder også når vi snakker om skolestruktur og skolevei. Kommunene må gjøre grundige vurderinger av både trivsel, læringsmiljø og reisebelastning for de tar slike avgjørelser. Å lovfeste en maksgrense for hvor lang skoleveien skal være, vil påvirke kommunene og fylkeskommunene. Det vil endre handlingsrommet deres, og det vil legge noen tydelige føringer for hvordan et arbeid med en skolestruktur skal gjøres. Elever med lang reisevei har allerede i dag mange rettigheter. Én ting er gratis skyss, og noen elever, sånn som jeg selv, måtte flytte på hybel for å gå på videregående opplæring. Da får man borteboerstipend, som dekker utgifter, og dette borteboerstipendet har blitt betydelig økt med denne regjeringen. Arbeiderpartiet er skeptisk til å sette grenser og rammer og tilføre rapporteringsplikter som kan påføre kommunene og fylkeskommunene ekstra byråkrati gjennom dette representantforslaget. Fylkeskommunene og kommunene skal bruke tiden sin og ressursene sine på elevene og arbeide for et best mulig utdanningstilbud for alle sine elever og barn, uavhengig av struktur.

Jeg vil gjerne begynne med å understreke betydningen av en sterk og inkluderende fellesskole. Det er i skolen barn møtes på tvers av bakgrunn og sosiale skiller, og det er her vi bygger fellesskap, tillit og små forskjeller. Fellesskolen er en bærebjelke i det norske demokratiet og et viktig verktøy for å sikre like muligheter til alle. Arbeiderpartiet står fullt og helt bak de endringene som er gjort i tilskuddsmodellen for de private. Den er nylig revidert og justert, og vi mener den er i tråd med privatskoleloven og bygd på prinsipper som har ligget fast over lang tid. Vi mener også det er riktig at kommunene har fått en større innflytelse i spørsmål om etablering av private skoler. Det handler om å gi lokaldemokratiet en reell stemme. Det har også vist seg i praksis at regjeringen har godkjent flere privatskoler fordi de hadde lokal støtte – 14 i tallet. Dette går begge veier, og det baserer seg på hva den lokale stemmen sier, søknaden og innholdet. Når det gjelder representantforslaget fra Senterpartiet, vil vi ikke støtte det, først og fremst fordi det er vanskelig å se hva forslaget egentlig vil innebære i praksis. Det peker på at vi har fått 376 færre grunnskoler de siste 15 årene. De har et forslag om at der det ikke er et offentlig tilbud, kan det etableres private. Betyr det at privatskoler kan etablere seg på alle disse stedene? Hvem står ansvarlig for hvordan dette påvirker lokaløkonomien i kommunene og de andre prioriteringene det må medføre? Det er dypt problematisk å åpne for at privatskoler skal kunne etablere seg automatisk der det ikke finnes et offentlig tilbud, spesielt om kommunene ikke ønsker det. Det vil være en dramatisk inngripen i det lokale selvstyret og i kommunenes mulighet til å planlegge en forsvarlig skolestruktur og forankre den i valgte, demokratiske organ. Dette forslaget kan i realiteten føre til den største liberaliseringen av privatskoleloven vi har sett, med store og uforutsette konsekvenser både for offentlige skoletilbud og for kommunenes økonomi. Det kan vi ikke støtte. Skal vi styrke fellesskolen, må beslutningen om privat skoletilbud tas i samarbeid med de lokale folkevalgte, ikke over hodet på dem. Kommuner og fylkeskommuner har hovedansvaret for opplæringen. Da må de også ha en sterk stemme i hvordan strukturene skal være, hvordan skolen skal drives, og de helhetlige vurderingene som ligger til grunn for det.

Gode støtteordninger til studentene er avgjørende for å sikre like muligheter til utdanning uavhengig av bakgrunn, hva foreldrene tjener, eller hvor i landet en kommer fra. Utdanning er nøkkelen både til den enkeltes framtid og til at samfunnet skal få sine kompetansebehov svart ut. Derfor er det viktig at studiestøtten gjør det mulig å være fulltidsstudent. Vi vet at mange studenter jobber ved siden av studiene sine. Det kan være positivt, særlig hvis man jobber med noe som er relevant for utdanningen, men det å ikke ha sterk nok økonomi til å kunne jobbe nok med studiene, er negativt. Derfor har Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti styrket studiestøtten betydelig de siste årene. Det har blitt nevnt mange ganger i denne debatten, men en god ting kan ikke sies for ofte, så jeg gjentar at basislånet har økt med 25 000 kr fra 2021 og fram til dette studieåret. Fra høsten blir det en ytterligere økning, og det kommer til å bli over 40 000 kr fra nivået i 2021. Det er en klar forbedring og også en realvekst. Det er kommet forslag om å G-regulere utdanningsstøtten, altså knytte den til grunnbeløpet i folketrygden. Det vil kunne gi mer forutsigbarhet for studentene. Det er et tiltak som vil koste noe. Arbeiderpartiet har i vårt program for kommende periode sagt at vi ønsker å knytte studiestøtten til grunnbeløpet. Det har vi også forslag om i salen i dag. Det må tas med i de framtidige budsjettbehandlingene. Studentene står i dag fritt til å jobbe ved siden av studiene. Det er noe mange får til. Noen gjør det for å holde nede den totale mengden lån de bygger opp. Det må vi også ta med oss: Med økt studiestøtte vil graden av lån og gjeld øke. Det må tas på alvor. I vårt program er vi tydelig på hva vi vil. Vi vil gjerne at dette skal knyttes til G, og så kjapt som det skjedde på vårt landsmøte, blir det nå vedtatt her i salen. Det er en merkedag, og det er noe å være veldig glad for. I løpet av debatten har vi hørt fra mange partier som har samlet seg bak det, og det kommer til å bli vedtatt. Hvis jeg har fulgt godt med i debatten, har alle utenom Høyre sagt at de enten subsidiært skal støtte forslaget eller har egne forslag som tilsier det samme. Det lover veldig godt for studentene, og det lover godt for kommende periode, også i en tøff økonomisk framtid, som vi har foran oss, og tøffe budsjettrunder der vi har mye som må prioriteres. Dette er et tydelig signal om at det i Stortinget er stor støtte for å knytte studiestøtten til G, og svært mange partier har blitt enige om det i denne debatten. Det er virkelig noe å merke seg og være fornøyd med.

Første skoledag er en stor dag – for barn, for foreldre og for læreren. Det skal være starten på noe nytt, noe trygt og noe spennende. Da må vi spørre oss: Hva slags skole er det som møter våre femåringer og seksåringer? Det som ikke skal møte dem, er tester allerede fra 1. klasse – kartleggingsprøver som ikke forteller noe læreren selv ikke ser, og som prøver ferdigheter barna egentlig ikke skal ha lært seg før de er ferdig med 2. trinn. Det er ikke faglig fornuftig, og det er heller ikke pedagogisk klokt å teste barn i noe de ennå ikke har lært. Arbeiderpartiet mener det er på høy tid å rydde opp. Vi vil avvikle dagens prøver og erstatte dem med et bedre system og bedre verktøy som hjelper de barna som trenger ekstra støtte. Vi skal gjøre dette sammen med partene i skolen, og før det nye er på plass, gjelder det gamle. Vi skal gjøre det på en måte som bygger på lærerens kompetanse. Læreren vet hvordan det går med elevene i sin klasse. Det de trenger, er ikke flere tester, men mer tid til å se den enkelte eleven og rom for faglige vurderinger og tillit. Skolen skal ikke begynne med testing, pugging og skjerm. Den skal begynne med lek, vennskap og trygghet. Gjennom det skaper man rom for god læring i både lesing, skriving og viktige ferdigheter som begynner allerede i 1. klasse. 1. klasse skal være en god overgang fra barnehage til skole, slik intensjonen var med seksårsreformen, men vi vet at det ikke gikk helt som planlagt. Derfor tar vi grep. Vi tar grep med å lage en mer praktisk skole, som er et spørsmål om arealer som legger til rette for lek og praktisk læring. Vi tar grep med en rentekompensasjonsordning, som også kommer de minste barna til gode, og for mer utstyr i skolen, som legger til rette for undervisning som er spennende. Arbeiderpartiet har også bestemt seg for å fjerne dagens kartleggingsprøver. Dette er viktige og konkrete grep som settes i verk, for vi vet at det som skal til, er en skole som barna gleder seg til å gå på hver dag, og der de lærer, trives og føler mestring. Det skylder vi både barna våre, foreldrene og lærerne. Spørsmålet er: Vil vi at seksåringene våre skal få en skolestart som skaper mestring og glede, eller skal vi fortsette med det vi vet ikke har fungert ideelt? Vi ønsker heller ikke å kaste skolen ut i en stor omlegging med masse omstillinger for å ta tilbake en reform som har forbedringspotensial, for mange barn lærer fortsatt veldig godt, og det fungerer godt for veldig mange. Vi i Arbeiderpartiet har tatt et valg om hvordan vi ønsker å utvikle også de første årene i skolen.

Å sikre et trygt og inkluderende skolemiljø er helt grunnleggende. Elevene må ha det bra for å lære godt. Derfor er det også et tydelig ansvar for oss alle, og en viktig del av skolens kjerneoppgaver, å jobbe systematisk og godt mot mobbing og dårlig skolemiljø. Fra 2024 har vi fått en ny opplæringslov, og her er reglene om skolemiljø styrket og tydeliggjort. Det er nå klarere hva som regnes som en krenkelse, hvilke krav som stilles til inkludering, og hvordan elever og foreldre skal involveres. Det gir skolen en mer konkret og forpliktende ramme i det forebyggende arbeidet. Regjeringen har allerede satt i gang mange tiltak for å støtte skolene i dette arbeidet. Det er utviklet kompetansepakker og veiledningsmateriell, og i 2025 bruker vi nesten 2,9 mrd. kr på kompetanseheving for ansatte i barnehage og skole. Tilskuddsordningen for skolemiljøteam er tredoblet, og er nå på 45 mill. kr. I tillegg er Læringsmiljøprosjektet videreført og styrket, og det viser gode resultater. Vi har også hatt et bredt samarbeid gjennom Partnerskap mot mobbing, med 16 organisasjoner som har stått sammen om en felles handlingsplan. Dette partnerskapet går ut i 2025, og erfaringene derfra skal være med i evalueringen som tar stilling til hvordan man viderefører og utvikler det. Til forslagsstillerne – som det hadde vært en fordel om var i salen – vil jeg si at vi er enige i at kampen mot mobbing må styrkes. Samtidig mener vi at det er svært uheldig med en konkret målsetting om å halvere mobbetallene. Det kan gi et inntrykk av at vi aksepterer at mange barn fortsatt skal oppleve mobbing. En sånn målsetting kan vi ikke være med på. Ambisjonen må være at alle elevene skal oppleve et trygt, inkluderende og mobbefritt skolemiljø. Det er det loven legger opp til, og det er det innsatsen vår også jobber mot. Derfor må vi fortsette å satse på brede og langsiktige tiltak som vi vet fungerer, og hele tiden ha som mål å gjøre skolen tryggere for alle barn.

Fagskolene er motoren for framtidens verdiskaping. Norsk næringsliv står midt i store og krevende omstillinger. Vi skal gjennom en grønn og digital overgang som krever mer kompetanse, ikke mindre. Samtidig melder stadig flere bedrifter om at de ikke får tak i folk. Det handler ikke bare om at det er få som søker, men også om at kandidatene ikke har den riktige kompetansen. Skal vi lykkes, må vi satse mer på høyere yrkesfaglig utdanning – fagskolene. I dag har én av tre yrkesaktive i Norge videregående skole som høyeste utdanning. For dem vil fagskolene være hovedveien til å heve kompetansen og møte de nye kravene som stilles i arbeidslivet. Det gjelder alt fra industriarbeidere, elektrikere og helsefagarbeidere til ansatte i transport og bygg. Med korte, praksisnære utdanninger gir fagskolene mulighet til å lære mer uten å måtte flytte, slutte i jobben eller ta lange heltidsstudier. En styrket fagskolesektor betyr mer lønnsomhet for bedriftene. Med riktig kompetanse blir det enklere å øke produktiviteten, innføre ny teknologi og finne gode løsninger for det grønne skiftet. Dette er avgjørende i en tid da vi mangler både arbeidskraft og fagfolk, og der effektiv ressursbruk blir et konkurransefortrinn. Fagskolene gjør det også enklere for folk å stå i jobb lenger, bytte yrke og å komme tilbake etter å ha vært utenfor arbeidslivet. Utdanningene skal også være tilgjengelige over hele landet, noe som gir distriktene bedre muligheter til å utvikle lokalt næringsliv og tilby gode velferdstjenester. Arbeiderpartiet gjennomfører nå en styrking av fagskolene, med bedre finansiering, mer fleksibilitet og sterkere samarbeid med arbeidslivet. Det er et viktig skritt for å sikre flere fagfolk og mer kompetanse i hele landet. Skal vi lykkes med den grønne omstillingen, skal vi ha høy sysselsetting, og skal vi ha en bærekraftig velferd, må vi investere i kompetansen som trengs for å få jobben gjort. Da er fagskolene helt avgjørende og et svar på utfordringen.

Fagskolemeldingen vi behandler i dag, er et viktig steg for å løfte den yrkesfaglige høyere utdanningen. For oss i Arbeiderpartiet er dette en svært viktig sak. Dette er en melding som har blitt godt mottatt i sektoren, godt mottatt i næringslivet, og som har fått mye positiv omtale. Med et arbeidsliv i rask endring trenger vi flere fagarbeidere med spesialkompetanse. Det handler ikke bare om utdanningen. Det handler om verdiskapingen, den gode velferden og framtidstroen dette kan skape. Fagskolene gir praktisk kompetanse som raskt kan tas i bruk, og de treffer kompetansebehovene til både industrien, helsesektoren og kommunene. Det er dette utdanningssystemet trenger mer av: praksisnær, framtidsrettet utdanning for studentene, på tvers av alder, bakgrunn og bosted. I komiteens arbeid har spørsmålet om ECTS blitt viktig. Man har hatt gode diskusjoner og har funnet gode løsninger. ECTS vil gjøre utdanningen mer sammenlignbar og overførbar på tvers av landegrensene. Vi ser fram til den videre oppfølgingen av dette. I Arbeiderpartiet har vi en klar ambisjon. For å lykkes med fagskolene som en framtidsrettet utdanningsvei må vi tenke større. Internasjonalisering og mobilitet må styrkes. Det handler om anerkjennelse og det å ha lik håndtering av høyere utdanning i hele Europa på tvers av landegrensene. Fagskole skal ikke være en plan b. Det skal være et stolt førstevalg. Det krever at vi fortsetter å bygge ut tilbudet, styrker rådgivningstjenesten i ungdomsskole og videregående og øker anerkjennelsen for yrkesfaglige utdanninger både blant unge og i arbeidslivet. Hadde min medrepresentant Lise Selnes vært her nå, ville hun nok ha sagt at de i Innlandet vet hvor viktig fagskolene er. Selnes ville nok også ha trukket fram eksempler fra Fagskolen Innlandet på Gjøvik. Der tilbys det utdanninger innenfor bl.a. maskinteknisk design, elfag og bærekraftig landbruk – utdanninger som er utviklet i tett samarbeid med næringslivet i regionen, og som virker. Bedriftene i Innlandet får fagfolkene de trenger, og studentene får jobb, til og med ofte før de er ferdig utdannet. Skolen tilbyr også fleksible og desentraliserte utdanninger slik at folk kan studere mens de jobber, uten å måtte flytte. Fagskolemeldingen peker i riktig retning, med bedre finansiering, mer samarbeid med arbeidslivet og tydelige nasjonale løft for kvalitet og status. Vi er likevel ikke i mål. Meldingen må følges opp, og det skal vi sørge for å gjøre. Vi ser framover. Det neste store kunnskapsløftet handler om ytterligere økt dimensjonering og at det bygges sterke fagskoler i hele landet. Det er slik vi gir folk muligheter. Det er slik vi bygger Norge sterkere, og det skal vi fortsette med. Jeg tar til slutt opp Arbeiderpartiets forslag.

Øystein Mathisen (A) [13:35:59] (ordfører for saken): Som vanlig ønsker jeg å starte med å takke komiteen for godt samarbeid. Representantforslag 99 S for 2024–2025, fra Rødt, har vært ute på skriftlig høring, og vi har fått elleve høringssvar til saken. Det er kommet fire mindretallsforslag, og flertallet i komiteen foreslår å ikke vedta representantforslaget. Da vil jeg gå over til å snakke om Arbeiderpartiets refleksjoner og merknader til saken. SFO er et svært viktig velferdstilbud for elevene i skolen. Det er et sted der du kan lære, det er et sted der du kan leke, det er et sted der du kan oppdage nye interesser, og det er et sted der du kan få venner. Sammen med det andre skoletilbudet er dette viktig for at barn skal ha en god skolehverdag. Derfor er det også veldig bra at regjeringen, sammen med Senterpartiet og SV, har innført tolv timer gratis SFO for elevene i 1. til 3. klasse. En lovfesting av dette er nå også ute på høring. Det styrker barn og foreldres rettigheter og legger til rette for deltakelse uavhengig av økonomi. Ordningen med gratis kjernetid er fullfinansiert av staten, og kommunene er kompensert for å tilby tolv timer gratis SFO. Deltakelsen er høy, og med flere barn trenger man også mer penger. I budsjettet for 2025 – med støtte fra SV og Senterpartiet – kom det en økning til bemanning i SFO på 550 mill. kr. Dette er penger som man har en forventning om at kommunene følger opp og bruker på dette formålet, for man ser det er behov for det. I tillegg er det kommet kompetansehevende tiltak for ansatte i SFO. Et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling er også noe ansatte i SFO kan ta del i. God kompetanse hos de ansatte er svært viktig for kvaliteten i tilbudet som gis. I representantforslaget fremmes det også forslag om funksjonshemmedes rettigheter og tilbud innad i SFO. I opplæringsloven sies det om disse rettighetene at tilbudet skal tilpasses alder, funksjonsevne og interessene til barnet, og at det skal gis gode utviklingsmuligheter også for barn med funksjonsnedsettelse. Dette er viktig, og noe som kommunene har et ansvar for å følge opp, ut fra det som allerede ligger i lovverket i opplæringsloven. Til slutt vil jeg si at kommunene har mange tjenester og mange viktige oppgaver. Bemanning og å finne økonomiske rammer til det er en utfordring som mange kommuner står i. Derfor har vi også stilt opp nasjonalt for å gi ekstra penger til dette formålet.

Jeg vil takke komiteen og statsråden og berømme den gode debatten vi har hatt både her i salen og i foranledningen før debatten her, gjennom saksbehandlingen i komiteen. Dette er en sak som for mange er utfordrende å snakke om og diskutere. Det er mange hensyn som må tas. At vi nå har et så stort flertall som vi har i denne saken, og at mange har lyttet til ansatte i skolen og deres fortellinger, ønsker og behov for en tydeliggjøring, er positivt når flertallet blir så tydelig som det blir. Fra representanten Gulati fra Fremskrittspartiet tas det opp behovet for ytterligere tiltak for å skape gode skolemiljøer og for å bekjempe mobbing og uro i klassene. Derfor er det bra at denne regjeringen har tredoblet tilskuddet til skolemiljøteam. Det er et tiltak som vi vet funker, og et tiltak som nå får betydelig økte tilskudd for å kunne hjelpe flere skoler med å skape de gode læringsmiljøene der alle sammen skal føle seg trygg og ha gode forutsetninger for å lære på skolen. Vi er også enig i at vedtaket vi nå gjør her, må følges opp i ettertid. Da er det bra at ministeren er så tydelig på det og sender de signalene, og at vi har en komité som har samlet seg rundt en formulering på dette. Når dette skal komme tilbake og å tallfeste det med år er ikke nødvendig; det som er viktig, er at vi er enige om å følge utviklingen tydelig, at et bredt flertall i komiteen står bak det, og at vi har en felles målsetting om å skape en tryggere, bedre skole der alle elever lærer og trives på en god måte.

Arbeiderpartiet fører en skolepolitikk for en trygg og god skolehverdag for alle barn og unge. Derfor har vi lagt fram disse endringene i opplæringsloven og privatskoleloven som gir skolene bedre verktøy og rutiner for å beskytte elevene mot mobbing, trusler og trakassering. Det handler om å sikre et godt læringsmiljø, der både elever og ansatte føler seg trygge – hver eneste skoledag. Endringene vi har foreslått, åpner for at ansatte – som siste utvei – kan bruke fysisk inngripen for å beskytte elever mot psykiske krenkelser og vesentlige forstyrrelser som forhindrer et godt skole- og læringsmiljø. Vi mener dette er nødvendig i noen situasjoner, men det må alltid skje under strenge vilkår og med klare rammer. Fysisk inngripen skal være siste utvei, og det må gjennomføres på en måte som ivaretar elevenes rettssikkerhet. Vi har tillit til at lærere og andre yrkesgrupper i skolen kan praktisere dette på en god måte. Skolen må alltid være et sted der elevene føler trygghet for hvordan de blir møtt av voksne. Derfor legger vi stor vekt på at ansatte må ha nødvendig kompetanse, gode rutiner og tilgang på veiledning i krevende situasjoner. Det er avgjørende for at tiltakene som tas i bruk, er faglig forsvarlige og står i forhold til situasjonen. Disse endringene er viktige for å klargjøre hva som er ansattes muligheter i svært vanskelige situasjoner i skolen. Mange har følt på en utrygghet for akkurat dette. Det har vi nå ryddet opp i. Vi har kommet med to lovendringer, som vi har fått på plass, med et tydelig regelverk med fokus på forebygging, dokumentasjon og meldeplikt i ettertid. Dette gir skolene et bedre grunnlag for å skape trygge rammer for alle sammen i skolesituasjonen. Nå er det viktig at regelverket følges tett opp. Vi må evaluere hvordan dette fungerer i praksis, og sørge for at hensikten med lovendringen – at elevene skal være trygge, at lærerne skal ha et godt arbeidsmiljø, og at vi skal få et bedre læringsmiljø – faktisk oppnås. For Arbeiderpartiet er en trygg skole en forutsetning for at vi skal ha elever som lærer, og som trives i fellesskap. Dette er vårt ansvar, og det skal vi sikre.

Det er mange momenter ved dette forslaget som er bra. Vi deler ambisjonen om en praktisk skole der variert undervisning skal gi økt motivasjon, økt læring og trivsel for elevene. Dette er viktig, og det er noe som allerede gjennomføres. Regjeringen har satt i gang et nasjonalt program for praktisk læring på 5.–10. trinn med støtte fra de nasjonale sentrene for utvikling av pedagogiske ressurser og veiledere. Vi har etablert en tilskuddsordning for praktisk undervisning og en rentekompensasjonsordning som skal stimulere til oppgradering av bygg, utstyr og læringsarenaer. Mange kommuner har allerede benyttet seg av dette for å styrke fag som kunst og håndverk, mat og helse og friluftsaktiviteter. Samtidig vet vi at det ikke finnes én løsning som passer alle. Behovene er ulike fra kommune til kommune og fra skole til skole. Derfor mener vi at det ikke er riktig å gå inn for en nasjonal, sentralisert utlånsordning. En slik ordning kan medføre mer administrasjon og mindre fleksibilitet for den enkelte skole. Den danske modellen er interessant, men den passer ikke nødvendigvis godt for alle de norske forholdene – ikke minst på grunn av vår geografi og det faktum at våre nasjonale sentre allerede dekker mange av disse oppgavene. Norge er nesten ni ganger større enn Danmark, og Norges minste kommune er over 1 500 ganger mindre enn den største. Forskjellene mellom Norge og Danmark er store, og forskjellene og avstandene mellom de norske kommunene er også store. En løsning for alle betyr ikke at det passer. Arbeiderpartiet mener det er viktigere at vi gir kommunene handlingsrom til å investere der behovene er størst. Det kan være utstyr, skolebibliotek eller løsninger man finner sammen med andre. Vi må bygge videre på de ordningene vi allerede har, og sørge for at de fungerer best mulig. Vi støtter altså intensjonen i forslaget, men den konkrete modellen med en nasjonal utlånsordning støtter vi ikke. Vi vil heller gi kommunene friheten til å gjøre det som funker best lokalt, samtidig som vi bidrar med økte midler nasjonalt. Det mener vi er veien å gå for å skape en mer praktisk, relevant og engasjerende skole for alle elevene. Våre ambisjoner for en praktisk skole er ikke nådd. Vi har en regjering som prioriterer og arbeider med dette for at vi skal få en best mulig skole for alle elevene.

Betydningen av en barnehageplass er stor. I barnehagen får man venner, man utvikler seg, og man starter prosessen med forberedelse til å kunne begynne på skolen. Barnehagen er kjempeviktig for voksne, for ungene og for samfunnet. Engasjerte og involverte foreldre er det vi ønsker i barnehagen, de som er opptatt av hvordan ungene har det, hvordan tilbudet er, som kommer med innspill og har meninger, også når disse meningene kan være kritiske eller forslag til hvordan ting kan bli bedre i en barnehage. Det skal det både være rom for og oppfordres til. Det er et godt foreldre–barnehage-samarbeid i praksis. At man tar opp ting som kan bli bedre, må derfor være bare positivt. Når man velger en barnehage, gjør noen det på grunn av innhold, noen gjør det fordi andre søsken går der, men andre gjør det også fordi det er den nærmeste barnehagen, og det som er det beste og mest praktiske for å få hverdagen til å gå opp. Derfor er det å miste barnehageplassen sin svært belastende. Det er svært belastende for barnet og familien som utsettes for det. Heldigvis skjer dette svært sjelden i dag. Det er få eksempler på det, men de eksemplene som er, må vi se på og stille oss spørsmålet: Er dagens regelverk godt nok tilpasset? Kommunen har et ansvar for å følge opp at alle barn har rett på og mulighet til å få en barnehageplass, og det er tydelig sagt også her. Dette er et Dokument 8-forslag fra representanter fra Rødt som belyser en viktig sak. Derfor synes jeg det er veldig bra at vi finner sammen som komité om at det er flere viktige hensyn som må tas, perspektiver knyttet til andre lover, og at man gir departementet muligheten til å følge det opp, belyse saken enda bedre og gi Stortinget et bedre potensielt grunnlag for å fatte vedtak og gjøre endringer i eksisterende regelverk og praksiser. Det er egentlig den beste måten et Dokument 8-forslag kan brukes på, for å løfte fram dagsaktuelle saker og få til endring i denne salen. Jeg vil gi honnør til resten av komiteen, som har funnet sammen om et vedtaksforslag jeg mener tar denne saken på høyeste alvor og gjør at det nå blir jobbet videre med. Forhåpentligvis får vi en gjennomgang av regelverket som gjør at dette ikke skjer igjen. Forhåpentligvis får vi et regelverk som styrker både barnehagenes, foreldrenes og barnets trygghet for at plassen er der, og at samarbeidet mellom barn, foreldre og barnehagen skal fungere godt i det videre.

I denne debatten sliter jeg litt med å få tak i hva Høyre egentlig vil. Jeg sliter litt med å forstå at de løfter en problemstilling som skal være ny. Hver eneste dag og i all politikk vi utfører, har vi som mål å sette skoleeierne og kommunene bedre i stand til å utføre sine oppgaver og gi bedre undervisning til elevene. Det er det som er målsettingen ved hvert eneste vedtak vi fatter, og for måten vi jobber på. Ministeren har vist til en lang liste over konkrete ting som har blitt vedtatt og jobbet med i denne perioden, som hjelper kommunene med å utføre sine oppgaver enda bedre. I tillegg til dette må jeg ta opp det som kanskje er en av de vanskeligste enkeltfaktorene for kommunene når det gjelder å utføre oppgavene sine, og det er det økonomiske spørsmålet. Med denne regjeringen har kommunebudsjettene blitt styrket, og med Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen i regjering har det vært historiske løft i en veldig vanskelig økonomisk tid. Vi har hatt høy rente og dyrtid, men samtidig har vi stilt opp ekstra for kommunene, slik at skole og andre viktige tilbud ute i kommunene ikke skulle oppleve kutt. Det hadde ikke skjedd med en høyreregjering. Det hadde vært en svært mye mer utfordrende situasjon, hvis man ser på deres svar i deres alternative budsjett i denne fireårsperioden. Å gi gode tjenester og ha gode skoler er det vi styrer etter hver eneste dag. Det trenger man ikke en stortingsmelding for å gjennomføre. Vi trenger handling og konkret politikk – vi trenger å gjennomføre det. Vi trenger ikke å sette oss ned og redefinere hva som er ansvarsfeltet, og hva som er lokal myndighet. Lokal styring er viktig – aktive, dyktige skoleeiere som er villig til å investere og bruke penger på skole for å gi et bedre tilbud til barna. Det er det vi ønsker. Da må vi gi dem mulighetene og rammene til å kunne gjøre det, ikke en stortingsmelding som ikke setter noe som helst av ny politikk ut i livet.

Øystein Mathisen (A) [12:05:57] (ordfører for saken): Jeg ønsker å starte med å takke komiteen for samarbeidet om saken. Vi har hatt skriftlig høring og fått gode innspill som har blitt gjennomarbeidet av forskjellige aktører. Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti tar opp mange viktige tema det er stor entusiasme blant medlemmene i komiteen for å finne gode løsninger på, men løsningene er forskjellige, og mange av temaene som tas opp, er også store og krever etterarbeid og nøye gjennomgang før videre framgang. Med det går jeg over til Arbeiderpartiets merknader og perspektiver i denne saken. Denne regjeringen har startet en ny retning for skolen. Vi ønsker en mer praktisk, variert og motiverende skole. Flere resultater i norsk skole må styrkes hvis vi skal forberede ungdommen på det arbeidslivet de skal ut i, og samfunnet på den kompetansen vi kommer til å trenge for å gripe muligheter for Norge. I dette representantforslaget fremmes det mange punkt og forslag vi i Arbeiderpartiet er svært enig i. Noe er allerede godt i gang, andre ting krever mer arbeid videre. Jeg skal ta noen av de punktene, bl.a. færre timer. De siste årene har det blitt mange flere timer i norsk skole, men gjennom ny opplæringslov har vi også gitt mange muligheter for hvordan man skal bruke disse timene. Vi i Arbeiderpartiet ønsker ikke å gå inn i noe vedtak om å redusere nå, men vi er enig i at å øke fra dagens nivå ikke er rett vei å gå. En reduksjon på 10 pst. i timeantallet i norsk skole er en ganske stor endring vi eventuelt må jobbe mer med. SFO er det også foreslått en endring på. Der må Arbeiderpartiet si tydelig at vi tror på en universell ordning som gjør at absolutt alle kan ha tilgang og mulighet til å gå på SFO. Vi har sett en stor økning i antallet som nå går på SFO. Det er gledelig. Mange barn måtte gå hjem alene fra skolen når SFO-en begynte, fordi foreldrene ikke hadde økonomiske muligheter til å sende dem dit. Det er ikke sånn vi ønsker det. Vi ønsker universelle ordninger alle kan delta i. Nå er det gratis for første-, andre- og tredjeklassinger. Det gir også en mulighet til å jobbe videre med innholdet og kvaliteten i SFO. Forslagsstillerne løfter også behovet for flere fysiske lærebøker i norsk skole. Der har regjeringen allerede kommet med 415 mill. kr. Det er veldig bra at vi deler denne ambisjonen om å få en bedre balanse mellom skjerm og trykte bøker i skolen og gi lærerne muligheten til å velge det læringsverktøyet som er best egnet i den gitte læringssituasjonen. Det er også svært viktig at disse pengene når elevene, og at kommunene følger den ambisjonen som er satt. Til slutt vil jeg bare si om lønn og arbeidsvilkår at vi er opptatt av at partene har ansvaret for dette, og at det må forankres og jobbes fram gode løsninger for dette lokalt mellom partene.

Vi har en god skole, men vi har utfordringer som må løses for at den skal bli enda bedre. Vi trenger elever som leser bedre, regner bedre og som behersker de utfordringer framtiden vil stille dem overfor. Vi har satt en ny retning, med en mer praktisk og variert skole som skal motivere og sørge for at flere fullfører på et høyere nivå. Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for å få til dette. Partene tydeliggjør også dette ved at lærerens kontaktlærerrolle styrkes. Det viser at det er en bred enighet også blant dem om dette. Vi i Arbeiderpartiet og Senterpartiet og regjeringen ønsker en tillitsreform som gir læreren mer tid og mer tillit til å gjøre jobben sin. Høyresidens svar derimot er mer testing, mer kontroll og byråkrati, noe som tar opp tiden og gir mindre tid med elevene i klasserommet. Lengst går nok uansett Fremskrittspartiet i å endre lærerens posisjon, rolle og stilling i klasserommet. I deres nye partiprogram foreslås det at stillingsvernet for lærerne skal svekkes. Den yrkesgruppen i kommunal sektor som det skal være lettest å sparke, er altså læreren. Det gjør ikke at læreren blir sjefen i klasserommet, det styrker ikke yrkets anseelse – det er helt feil vei å gå. Arbeiderpartiet er svært uenig i den retningen Fremskrittspartiet staker ut for norsk skole. Laget rundt eleven og laget rundt læreren er en av de viktige satsingene vi må ha framover. En styrket kommuneøkonomi i en veldig tøff tid har også gjort at flere kommuner har kunnet ta denne veien. Det har vært viktig for regjeringen med en sterk satsing på kommuneøkonomien. I statsbudsjettet bevilges det penger til skolemiljøteam, som er noen av de fremste til å kunne bidra til å lage et godt skolemiljø og løse vanskelige mobbesaker. Det er et viktig verktøy for både skoleledelsen og læreren. Vi kommer nå også med et helhetlig kompetanse- og karriereutviklingssystem, som også andre enn lærerne skal kunne bruke for å styrke kompetansen i norsk skole. Representantforslaget har mange gode intensjoner – som støttes. De ivaretas allerede godt av regjeringens arbeid. Derfor ser vi det ikke som hensiktsmessig å vedta noe annet.

Engasjementet for yrkesfagene er stort i denne salen, og det merkes også i debatten. Jeg skulle gjerne sett at det samme engasjementet også fantes når partiene legger budsjettene, for når det gjelder budsjettet for 2025 og retorikken som spesielt partiet Høyre og representanten Margret Hagerup kom med, der man kritiserte at flere arrangementer som fremmer yrkesfag, har fått mindre eller usikker bevilgning, stemmer jo ikke det med virkeligheten i budsjettet. For 2025 har vi bl.a. doblet tilskuddet til Worldskills, som arrangerer bl.a. Yrkes-NM, sammenlignet med det Høyre hadde i sitt budsjett i 2021. Samtidig er det også mye fin retorikk og forslag om at lærlingtilskuddet skal økes, men i Høyres alternative statsbudsjett, der de harde prioriteringene gjøres og pengene fordeles, er det ingenting til en økning i lærlingtilskuddet. Retorikken er gratis, men i budsjettet må pengene bevilges.

Jeg føler at jeg må korrigere representanten Jønnes om at vi ikke holder oppe trykket på etter- og videreutdanning. Det gjør vi. Vi gjør det tilgjengelig for dem som jobber i barnehage, og vi gjør det også for nye yrkesgrupper. Denne ordningen ble innført da Høyre valgte å avskilte masse dyktige, gode lærere som sto ute i norsk skole. Vi fjernet den avskiltingen, men vi beholdt ordningen for å holde oppe trykket på enda mer etter- og videreutdanning. Vi satser på kunnskap. Vi satser på læreren, mer tillit til læreren, mer tid i klasserommet. Dette er ting som betyr masse for kvaliteten i norsk skole. Vi gjør også noe med at vi ser et alvorlig motivasjonstap blant norske elever, ved å lage en mer praktisk og variert skole der flere kan lykkes. Vi satser på utstyr, momskompensasjonsordning – masse tiltak som betyr kvalitet, bedre læring, mer motiverte elever og et Norge som er bedre rustet for framtiden. Takk for debatten.

Dette er det fjerde budsjettet denne regjeringen får vedtatt. Gjennom disse årene har vi vist, i vanskelige tider med høyere rente, dyrtid og etterdønninger av pandemien, at vi har prioritert det viktigste. Mange familier har fått en strammere økonomi. Derfor har vi prioritert tiltak på vårt utdanningsbudsjett som også hjelper dem som trenger fellesskapet mest. La oss oppsummere noe av det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV får til sammen. Vi drar ut det beste av hver og en av oss. Dette er satsinger som utvider fellesskapet, inkluderer flere, styrker velferden og bygger trygge samfunn. Barnetrygden er økt kraftig. Vi har økt barnetrygden tre ganger så mye på fire år som Høyre klarte på åtte år. For en eneforsørger har vi økt den med hele 139 pst. Det er blitt billigere barnehager. Vi har redusert maksprisen til 2 000 kr, og i de minste kommunene til 1 500 kr. I Nord-Troms og Finnmark er barnehagen gratis. Til sammenligning var maksprisen i Høyres siste år i regjering 3 230 kr. Det betyr at en familie med ett barn sparer over 13 000 kr, mens en familie med to barn sparer 23 000 kr. Gratis SFO er også blitt innført, tolv timer kjernetid i 1., 2. og 3. klasse. Det gir en besparelse for en familie på over 20 000 kr per barn. Det er økt stipend på videregående for elever som bor borte, nesten 2 000 kr. Utstyrsstipendene er økt, for de dyreste yrkesfagene med totalt 2 500 kr. Vi har et historisk løft i studiestøtten. Siden 2021 har den blitt løftet flere ganger, og fra nivået i 2021 er studiestøtten økt med 40 000 kr. Det er nesten fristende å regne det om til øl. Vi har også slettet studiegjeld for dem som «bur oppå ein plass, der som ingen skulle tru at nokon kunne bu (…) høgt, høgt uppe i ei ur». Det er også i disse delene av landet vi trenger kompetanse, og der mange av de gode vekstbedriftene og de nye næringene vi skal leve av, er. At man da kan lokke de ansatte med at man kan få nedskrevet 25 000 kr i året av studielånet, er en stor fordel. I vanskelige tider må vi prioritere det viktigste. Vi må styrke velferden, vi må redusere forskjellene, og vi må satse på en god velferd, for det er en investering i framtiden.

Jeg hadde egentlig tenkt å holde et helt annet innlegg, men jeg føler nesten det er behov for å oppklare noen misforståelser som er hos enkelte representanter i denne salen, om grunnskoletillegget. Det virker her som om dette grunnskoletillegget må gå til skolebygg, at det er låst og helt umulig for kommunene å prioritere det annerledes. Det er det ikke. Det går til kvalitet, det går til opplæring, og det går til å ha en god skole over hele landet. Denne misforståelsen gjentas, latterliggjøres og raljeres med, men la oss akseptere misforståelsen og si at dette går til skolebygg: Litt over 1 mrd. kr i året til å opprettholde, pusse opp, vedlikeholde og sørge for at ungene har gode skolebygg – er det mye? Tror vi ikke at det brukes ute i skolene i Norge allerede? Om det ikke gjør det, burde det ikke brukes 1 mrd. kr på at elevene våre har gode skolebygg? Jeg vet noen som er veldig opptatt av det, og det er Foreldreutvalget for grunnopplæringen. De tar dette opp som en av sine aller viktigste saker når de sitter i høringer med komiteen, at vi må forbedre innemiljøet på skolen og bedre skolene. Man latterliggjør det, som om å bruke 1 mrd. kr på det er noe galt, men det er også fritt for kommuner og lokalpolitikere å prioritere dette for å skape en bedre skole. Jeg har selv vært lokalpolitiker og sittet i disse vanskelige sakene, og jeg vet hvor mye som går til å pusse opp, vedlikeholde og ha gode skolebygg. Dette tilskuddet er ikke tilstrekkelig, så det må også prioriteres tøft lokalt. Det er kanskje artig å late som om dette tas vekk fra kvalitet, og at det bare skal brukes på skolebygg, men det er heller ikke slik virkeligheten er, for skolebygg er også kvalitet. La oss forholde oss til virkeligheten, og la oss gi denne debatten det seriøse grunnlaget som trengs, når vi faktisk diskuterer at ungene våre skal ha en best mulig skole. Da gjelder det også inneklima – selv om det er helt fritt for kommunene å prioritere.

Jeg prøver litt mer. Arbeiderpartiet og kunnskapsministeren har vært opptatt av at læreren skal være sjefen i klasserommet. Dette sier iallfall Fremskrittspartiet at de er enig i. I tillegg er vi opptatt av å redusere unødvendig byråkrati og dokumentasjon, slik at læreren får mer tid til elevene og mer tillit, og vi får tryggere lærere i klasserommene. Det gjør også yrket mer attraktivt. Jeg vil følge opp det spørsmålet jeg ikke fikk et veldig tydelig svar på, om svekking av stillingsvernet. Hvordan skal en lærer med lavere stillingsvern enn andre yrkesgrupper i kommunen, i praksis klare å være sjefen i klasserommet og stå i vanskelige situasjoner, når man reduserer stillingsvernet og dette kravet vil føre til mer dokumentasjon, fordi en lærer vil måtte forsvare sin jobb hvis de får en sak på seg?

Vi vet at vi framover vil ha mangel på lærere. Regjeringen har kommet med en strategi for rekruttering til lærerutdanningen og læreryrket, sammen med partene. Vi har også tiltak i budsjettet som følger opp dette. Jeg leser i Fremskrittspartiets alternative budsjett at de ikke har noen flere eller andre tiltak, men i Fremskrittspartiets utkast til nytt partiprogram finner jeg et tiltak som potensielt vil gjøre det totalt motsatte, nemlig forslaget om å redusere stillingsvernet i skolen. Fremskrittspartiet har tidligere sagt at det burde bli lettere å sparke lærere i norsk skole. Hvordan skal stillingsvernet helt konkret svekkes, og hvorfor vil Fremskrittspartiet at den yrkesgruppen det skal være lettest å si opp og sparke i norsk skole, skal være lærerne?

I dagens debatt blir det tydelig hva som skiller oss politisk, både i prioriteringer og i hvordan vi ser på samfunnet. Høyre vil gjøre barnehagene dyrere for å finansiere økt barnetrygd. Med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV får du begge deler: billigere barnehager og økt barnetrygd. For oss handler det om at flere barn skal kunne delta og ha muligheten til å være i barnehagen, og det handler om et samfunn der alle har muligheten til å kunne gå på jobb. I budsjettenigheten kommer det også 1,1 mrd. kr til flere ansatte i barnehager og SFO. Fra høyresiden får dette kritikk, med påstander om at offentlig sektor eser ut. Men la meg spørre: Hva er det man kritiserer da? Er det kritisering av dem som hver dag går på jobb for at ungene våre skal føle trygghet og omsorg, i barnehagen og på SFO, av dem som trøster, lærer, leker og skaper trygghet for ungene våre, mens vi voksne er på jobb? Når det gjelder skole, har regjeringen satt en tydelig retning, med en mer praktisk, variert og motiverende skole, der ungene skal lære, trives og utvikle ferdigheter for resten av livet. Vi vil ha en skole som anerkjenner at unger lærer på forskjellige måter, både med hender og med hode. Derfor satser vi på lærernes kompetanse, bedre utstyr i skolen og skolebygg som legger til rette for mer praktisk undervisning. Høy rente og dyrtid merkes både i folks privatøkonomi og i kommunebudsjettene. Det er i krevende tider det betyr noe at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet, sammen med SV, som gjør prioriteringene. Bare i år får kommunene nesten 13 mill. kr mer. I kommunene leveres de viktige tjenestene, som er nærmest folks liv, enten det handler om skole, eldreomsorg eller lokale helsetjenester. Høyres alternative statsbudsjett er dårlig nytt for mitt hjemfylke. Der motsetter de seg billigere ferger og flyreiser. I tillegg er det dyrere drivstoff og kutt i tiltak som betyr noe for at folk kan bo der avstandene er store. Det går ut over både folk og lokalmiljø. Selv om vi er få i nord, har vi mange verdier og store muligheter som må utnyttes. For Arbeiderpartiet er valget klart: Arbeid, oppvekst, helse og trygge velferdstjenester er viktigere enn skattekutt til dem som har aller mest fra før. Det er dette valget kommer til å handle om.

Vierttip dåbddåt ietjama histåvrå buorep ja nievrep bielijt. Vierredahko viertti dåbdåstuvvat, divoduvvat ja ándagis-ánoduvvat. Dát le ájnna vuohke såbadit. Gå Stuorradigge dálla ándagis ádnu sámijda, le dát ájnas dajda gudi li vierredagov vásedam. Valla aj boahtte buolvajda vaj da e galga sæmmi vásedit. Eller på norsk: Et land må kjenne sin historie på godt og vondt. Urett må belyses, rettes opp og beklages. Det er eneste vei mot forsoning. At Stortinget nå vedtar en offisiell beklagelse for det samiske folk, er viktig for dem som har opplevd urett, men det er også viktig for at kommende generasjoner ikke skal måtte oppleve det samme. Derfor må det i behandlingen av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport bli et tydelig skille hvor forholdet mellom det samiske og det norske styrkes. Noe av det vi i Arbeiderpartiet er stoltest av å ha vært med på å bygge, er velferdsstaten. Derfor smerter det å lese hvordan staten sviktet og bidro til å skade samisk kultur, identitet og stolthet i mitt hjemområde i Nordland, i Tysfjord. Der ser vi mange eksempler på hvordan det offentlige har sviktet i møte med den lulesamiske befolkningen, og aktivt har forsøkt å begrense både bruk av språk og praktisering av kultur. I tillegg har vi eksempler fra Tysfjord på minimering av bragder den samiske befolkningen gjorde under annen verdenskrig. Grenselosene hjalp folk som måtte flykte over til Sverige – en innsats som betydde noe for norsk motstandskamp. Likevel: I årene etter krigen ble grenselosene mistenkeliggjort og anklaget for landssvik. Det er kun i nyere tid de har fått den anerkjennelsen og oppmerksomheten de fortjener, men for mange kom dette for sent. De forlot denne verden uten den anerkjennelsen fra samfunnet som mange andre fikk for den innsatsen de gjorde under krigen. Når man leser sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, ser man tydelig de store avstandene, konfliktene og hatet som enkelte steder har preget forholdet mellom det norske og det samiske. Men tid, nye generasjoner, kunnskap, kjennskap, vennskap og kjærlighet fører sakte samfunnet i riktig retning. Selv fant jeg en partner med samisk bakgrunn, og sammen har vi barn som står med én fot i det samiske og én fot i det norske. Det som gir meg mest optimisme for framtiden, er troen på at kommende generasjoner vil være bedre enn oss til å finne det unike, det samlende og det vakre som skjer når to kulturer og to folk deler et land.

Stortingsmeldingen «En mer praktisk skole» er også et retningsskifte i norsk skole. Vi ser at vi har hatt fallende motivasjon, vi ser at elevene lærer mindre, og man sliter spesielt innenfor et så viktig fag som lesing. Dette kan i framtiden føre til at færre klarer å fullføre skoleløpet, fullføre videregående og komme seg ut i arbeidslivet. Med morgendagens utfordringer, der arbeidsfolk og kompetanse er noe av det vi har aller mest behov for, er det noe vi ikke kan stå og se på. Utviklingen med fallende motivasjon og fallende læring henger tett sammen. Elever som har gått en hel dag uten å ha følt mestring, uten å ha følt at de har lært noe, gjør også utslag på motivasjonen. Det er all grunn til å tro at disse faktorene henger tett sammen. Derfor er det veldig bra at denne regjeringen har satt en ny kurs og sagt at vi skal ha en mer praktisk, variert og motiverende skole, der barn skal kjenne på mestring. Da skal vi også kunne inkludere f.eks. kulturen tyngre inn i skolehverdagen. Denne meldingen er et slags taktskifte, men det er også mye som må endres for å komme i gang med det. Kompetansen i norsk skole på de praktiske og estetiske fagene er dessverre lav. At vi nå har åpnet opp for etter- og videreutdanning, noe som gjør at veldig mange flere får denne kompetansen, er viktig, for det har vært kraftig redusert i norsk skole over de siste ti årene. Vi har også behov for mer utstyr som gjør det mulig å ha mer praktisk og variert undervisning, og vi har skolebygg som har blitt bygd uten spesialrom som er tilrettelagt for mer praktisk og variert undervisning, også musikk og kultur. Det har vi nå fått på plass en rentekompensasjonsordning for, som setter fart på denne utviklingen, også for å legge til rette for at kultur og musikk kan få en enda større plass i norsk skole. Det er bra at interpellanten Jønnes sier at vi er enige om veldig mye, for det er også en anerkjennelse av at den nye retningen kan få et bredt flertall, og at man kan få bred støtte for veien videre. Ting har blitt gjort, men utviklingen i norsk skole er alvorlig og må snus hvis vi skal få mer motiverte elever og bedre læring. Kultur har absolutt en god posisjon i den nye skolen som skal skapes, med en mer praktisk og variert skole. Det kommer til å bli forskjeller fra skole til skole og fra kommune til kommune på hvor stort og hvor mye det vil være. Det økte handlingsrommet som også ligger her, gjør at skolene kan se på: Hva er vår unike kompetanse? Hva er våre unike muligheter? Hvordan kan vi bruke lokalsamfunnet? Hvordan kan vi bruke det som er spesielt med oss og våre lokalmiljøer, i skolen, for å skape en mer praktisk og variert skole? For noen vil kultur få en stor plass, hos andre kanskje noe mindre, men vi skal absolutt ha kultur, og kulturskolen er en kjempeviktig aktør som skal ha et stort rom i norsk skole framover.

Gjennom fellesskap skaper vi verdier, og gjennom arbeid finansierer vi vår felles velferd. Det er nå snart 130 000 flere sysselsatte i Norge enn før pandemien, og andelen i jobb er blant de høyeste andelene i Europa. Ni av ti arbeidsplasser er skapt i privat sektor. For Arbeiderpartiet i regjering er det en hovedprioritet å sørge for trygghet for vanlige folk, selv i disse tøffe økonomiske tidene med høy rente, prisvekst og dyrtid. I denne perioden har vi satt bedre velferd foran det andre, for det er viktig, og tryggheten for morgendagen er det som skaper troen på framtiden. Representanter fra Høyre tar tidvis til orde for at tiden for store, nye velferdsløfter er over, og det ser vi tydelig i deres nye partiprogram. Vi i Arbeiderpartiet mener noe annet. Vi tror på at det fortsatt er rom for å styrke velferden vår, og vi står fast ved at den norske modellen ikke er et sted for kutt, men noe å bygge videre på. Kommunene står i vanskelige økonomiske tider på grunn av høy rente som treffer mange hardt. Derfor er det viktig at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som setter rammene for kommunene og fylkeskommunene. For mitt eget hjemfylke, Nordland, betyr dette over 275 mill. kr mer til kommunene. Hadde Høyres prioriteringer blitt stående, ville det ført til mindre penger i Nordland. Det hadde ført til mindre penger til skolehelsetjenesten, fylkesveier, eldreomsorg og mange andre velferdstilbud som er viktige i folks hverdag. Vi har gjort en betydelig innsats for studenter og unge arbeidstakere. Studiestøtten, borteboerstipendet og utstyrsstipendet har økt betraktelig. I arbeidslivet har vi styrket arbeidsmiljøloven, som ble svekket av den blå regjeringen da den styrte. Vi har også innført pensjon fra første krone, noe som er svært viktig for vanlige arbeidsfolk. En million nordmenn har nå samme opptjeningsmuligheter som resten av arbeidslivet. Vi har styrket helsevesenet. Sykehusene har fått en betydelig økning i sitt budsjett, og for kommende budsjett utgjør dette 5,5 mrd. kr, noe som gjør at mange har muligheten til å få ned helsekøene. Vi har også fjernet usosiale kutt fra høyreregjeringen, og vi tror at det å kutte ikke er den eneste måten å skape handlingsrom på i budsjetter. Når flere kommer i arbeid, skaper vi større inntekter, og vi reduserer utgiftene. De som er unge, er de som må prioriteres hardest å få raskest inn i arbeidslivet. Derfor har ungdomsgarantien vært viktig å få på plass. Vi har også satt en ny retning for norsk skole. Fallende trivsel og dårlige resultater må snus. Vi må skape en mer motiverende, praktisk og aktiv skolehverdag der elever kan lære på ulike måter, og vi skal ha et bevisst og kunnskapsdrevet forhold til hvordan skjermen brukes. Det vi ser, er at man må ville noe med den politikken man skal føre. Denne regjeringen står for en trygghet i hverdagen og en sterk velferd. Sammen skal vi skape det samfunnet vi ønsker å være en del av.

Representanten sier at vi senket kravene. Det vi er mest opptatt av, er hva folk kan når de kommer ut av utdanningene. Det sier også universitetene selv: De sier at de er klare til å gjøre det som skal til for å løfte dem til det nivået der de blir gode helsearbeidere som bidrar til og sikrer vår felles velferd. Er Høyre mer interessert i hva man skal kunne når man kommer ut fra videregående, ikke det man kan når man har kommet ut fra høyere utdanning og skal inn i helsesystemet? Er det mer ønskelig å ha tomme studieplasser enn å fylle dem med alle som ønsker å bidra, og som kan bli dyktige helsearbeidere?

En av de største utfordringene vi står overfor i helsevesenet, og kanskje spesielt i nord, der vi kommer fra, er mangelen på helsepersonell. Før pandemien fikk Høyre kraftig kritikk av Riksrevisjonen for ikke å ha en god nok plan for å rekruttere tilstrekkelig arbeidskraft i helsevesenet. Det har vi tatt tak i gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan og opptrappingsplanen for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten. I tillegg utdanner vi flere ved å styrke desentralisert utdanning. Vi har en historisk økning i studiestøtten og et nytt og bedre opptakssystem som får unge raskere ut i arbeidslivet. Vi har en ordning for å avskrive studielån i distriktene, en profesjonsmelding med mange tiltak, og vi styrker kommuneøkonomien og sykehusøkonomien. Mange av disse tiltakene har Høyre vært veldig kritiske og negative til. Det var derfor uforståelig å lese Høyres program, som har få og utydelige tiltak om hva man skal gjøre for å sikre nok personell. Mitt spørsmål er derfor: Hva gjør Høyre framover for å sikre at vi utdanner nok helsepersonell, når de er kritiske til det meste som kommer fra regjeringen?