OverStortinget

Jeg har et stort jernbanehjerte. La det ikke være noen tvil om det. Jeg har tidligere jobbet som ruteplanlegger i NSB, og som førstereis på Stortinget og i transportkomiteen er den aller største overraskelsen av alle at jeg igjen har havnet på ruteplankontoret og nå studerer grafiske togruter. Det er ganske detaljert, men det er én ting jeg vil trekke fram: Et ruteplankontor er et litt typisk nei-kontor. Det skal jeg prøve å forklare. Det er litt som jeg sa i stad: Ruteplanen er kontrakten med kundene. Den bestemmer når toget skal gå, og den planlegger vi hverdagen vår etter. Vi må kunne stole på at toget faktisk går når det skal. Her kommer jeg tilbake til dette nei-kontoret, for ønskene er mange: flere avganger, flere stopp og nye tilbud – og representanten fra Rødt ønsker seg mer luft i ruteplanen. Jeg er helt enig, men det klarer vi ikke. Det er overoppfylt. Ruteplanen er overoppfylt. Steinberg har fått redusert et visst antall stopp på enkelte avganger. Det gir positive resultater. Så kan vi velge å detaljstyre politisk, som jeg sa i stad, og vi kan leke ruteplanleggere. Dette er et ordentlig fag, folkens. Vi skal ikke leke ruteplanleggere, og vi skal ikke ta tilbake en oppgave vi har gitt til Bane NOR. Vi må tenke strategisk. Vi skal vite hvilke strekninger som skal prioriteres. Vi skal ha kontroll på hvilket behov som er viktigst, og så la fagfolkene finne løsningene. Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet også er opptatt av dialog og informasjon. Det er sånn at toget eies litt av oss alle. Det snirkler seg rundt gjennom kommunene våre, og det stopper på stasjonene våre. Alle vil ha tog i sin kommune, men det som er best lokalt, er ikke alltid best for helheten. Arbeiderpartiet tar ansvar. Vi står i at 300 reisende på Steinberg får noe redusert tilbud, for at 28 500 andre på samme strekning skal få tog som faktisk går når de skal. Det er et politisk valg, men det er også et ærlig valg. Passasjertallene viser at det i snitt går ut over 14 påstigende i morgenrushet og 9 avstigende i ettermiddagsrushet. Alternativet er å love mer enn vi kan levere, svekke punktligheten og undergrave tilliten til hele togtilbudet. Det er ikke solidaritet. Det er uansvarlighet. Vi må prioritere.