OverStortinget

Anbudet innenfor spesialisert rehabilitering i Helse Midt-Norge innebærer i realiteten et stort kutt i rehabiliteringstilbudet over hele linjen. Man kutter ukritisk ned behandlingsforløp, går fra døgnbehandling til dagbehandling med overnatting og legger ned flere kompetansemiljøer som er blant de fremste i landet, og som er bygd opp over mange år. Innenfor kreftrehabilitering, f.eks., kutter man i praksis over 50 pst. i tilbudet. Taperne i dette blir pasienter og deres familier, men også samfunnet, for i en tid der vi ønsker flere i jobb lenger, der vi vet det blir flere eldre, og der mange rammes av ulike sykdommer, er gode rehabiliteringstilbud avgjørende. Det handler om mennesker. Et så stort kutt i rehabiliteringstilbudet som Helse Midt-Norge legger opp til, vil også føre et stort ansvar over på kommunene og påvirke en rekke lokalsamfunn. For eksempel legger man ned hele Hysnes Helsefort i Indre Fosen. Man kutter i tilbudet på Kastvollen rehabiliteringssenter på Inderøya og legger ned hele kreftrehabiliteringen på Røros. Dette er viktige kompetansemiljøer som er bygd opp, og arbeidsplasser i distrikter over mange år fjernes med et pennestrøk. Når helseministeren i salen i dag mener at disse kuttene ikke går på bekostning av kvalitet, glemmer han å nevne at man i de nye anbudene i stor grad kun har vektlagt pris, ikke kvalitet. Jeg vil også si at det er omtrent ingen saker jeg har fått så mange henvendelser fra innbyggere i Trøndelag om som akkurat denne – innbyggere og pasienter som har vært eller er avhengig av disse rehabiliteringstilbudene som nå står på spill, fagfolk som frykter at hele fagfeltet deres raseres, en rekke ulike fagorganisasjoner, bl.a. LO, og også folkevalgte fra alle partier, bl.a. helseministerens eget parti. Derfor forundrer det meg at Arbeiderpartiet og Høyre gjør det de kan for å argumentere imot og for å stanse det flertallet som nå er i salen. Helseministeren har hatt en rekke muligheter til å gripe inn underveis og unngå dette. Vi i Senterpartiet mener i utgangspunktet at langsiktige kontrakter med ideelle og private tilbydere hadde vært et mye bedre system. Da hadde vi sluppet sånne kortsiktige opp- og nedbygginger av fagmiljøer som anbudsprosessene legger opp til. Det skal vi kjempe videre for, men kampen nå står om hvorvidt vi skal ha en kortsiktig nedbygging av gode, viktige fagmiljøer, eller om vi skal ta oss tid til å stoppe opp, sette tydelige kvalitetskrav for rehabiliteringsfeltet og unngå en nedbygging av gode tilbud som faktisk betyr noe for pasienter, innbyggere og lokalsamfunn over hele Norge.