OverStortinget

Noe er råttent i norsk helsevesen. Vi legger vår stolthet i et helsevesen som dekker alle når ulykken er ute, et helsevesen som skal være godt å jobbe i, et helsevesen som behandler skomaker og konge likt. På et eller annet tidspunkt har vi – bevisst eller ubevisst – glidd ut i et helsevesen som drives kun etter bedriftsøkonomiske prinsipper, hvor investeringer må finansieres over driftsbudsjett, hvor anbud først og fremst vekter pris. Hva tror vi skjer når denne situasjonen får utvikle seg over tid? Jo, kvaliteten blir skadelidende. Det blir vanskeligere å finne folk som har lyst til å stå i et stadig større press på arbeidsplassen sin. De som har nok penger, vil etter hvert lete etter private tilbud. Tilliten til at staten kan dekke tilfredsstillende helsetilbud, går ned. Man ønsker i mindre grad å bidra til fellesskapet gjennom skatteseddelen. Er det noen som kjenner seg igjen i dette bildet allerede, kanskje? Unisont ropes det om at en av Norges største utfordringer er å finne nok helsepersonell i årene framover. Kanskje skulle fokuset da vært på hvordan vi kan lage et helsevesen hvor folk orker og ønsker å jobbe. Å ha god kompetanse på arbeidsfeltet sitt trygger arbeidsplasser over tid. Det er spørsmål jeg forventer at helsereformutvalget finner løsninger på, og jeg forventer at de evner å tenke nytt – og ikke bare innenfor de bedriftsøkonomiske rammene, for helsesystemet vårt er ikke en bedrift. Mens vi venter på helsereformutvalget, pågår det en rasering av rehabiliteringstilbudet i Trøndelag. Anskaffelsesprosessen i Helse Midt-Norge er kraftig kritisert for å vektlegge pris over kvalitet, og blant dem som har vært involvert i den prosessen, refereres den til som den mest uprofesjonelle anskaffelsen de har opplevd. Helse Midt-Norge viser seg å ha vektet kvalitet så lavt som 30 pst. Statsråden snakker om fagkunnskap på tvers av sykehusene, men fagkunnskapen sitter best i nettopp disse rehabiliteringstilbudene som ikke er på sykehusene. I tillegg vektes ikke erfaring som kvalitet. Det er fordi det ikke finnes et stort nok privat marked for rehabilitering. Det gjør at for å kunne ha konkurranse, må virksomhetene som ikke har drevet med den typen rehabilitering før, vektes likt fordi de hypotetisk kan levere samme kvalitet. Jeg kan ikke skjønne at det lønner seg for oss som samfunn på sikt å fortsette med denne typen prosesser på denne måten. Hva med pasientene? Det er innkjøringsperiode, den går over, men hva med dem som skulle hatt rehabilitering akkurat da? Rehabiliteringstilbudene på Inderøya, Fosen og Røros er høyt verdsatt blant brukerne. Hvorfor må vi på død og liv bruke tid og penger på å fikse noe som ikke er ødelagt? Det er nok av ting som ikke fungerer i Helse Midt-Norge, som man kunne ha fokusert på. Så er det sparekniven, da. Mest av alt oppleves det som at disse anbudsprosessene er en måte for et skadeskutt Helse Midt-Norge å spare inn noen av de milliardene de har sølt bort på Helseplattformen. Nå er det på tide å få skrotet den plattformen og flytte fokuset over til der det burde være: på gode kvalitetstjenester, som rehabilitering for de pasientene som trenger det.