OverStortinget

Noen mener at jeg overdriver konsekvensene av det vedtaket som det kan se ut til at det ligger an til, og noen påstår at det er helt riktig at folkevalgte skal styre Helse-Norge. Det siste er jeg helt enig i. Derfor har også helseforetakene fulgt opp Nasjonal helse- og samhandlingsplan og forholdt seg til at Stortinget har sagt at de skal bruke anbud som verktøy. Anbud kan vi, som sagt, være enige eller uenig i, men nå står vi her. Jeg regner med at alle som sitter i denne salen, vet hva vi gjorde for halvannen time siden. Vi vedtok nemlig endringer i anskaffelsesloven. Den forteller hvordan vi skal ha anbud – for halvannen time siden sa vi at vi skal ha anbud. Da er det veldig lett nå å si at vi ikke liker anbud, og at det er Stortinget som bestemmer hvordan det skal gjøres. Når det kommer til konsekvensen av et slik vedtak som det kan ligge an til, er det som statsråden har sagt, ikke fullt ut overskuebart, men noe vet vi. Helse Midt-Norge må kutte drastisk i sine egne planer for hjerterehabilitering og tidlig rehabilitering – det vi vet fungerer i egenregi. Resultatet av dette kan altså bli at det blir mindre helse gjennomført av det offentlige, og mer av helkommersielle private aktører. Det er et valg vi ikke ønsker å ta. Mange vet jeg også er opptatt av nye og nødvendige akuttmottak på Namsos og i Levanger. Med den økonomiske usikkerheten som Fremskrittspartiet nå vil påføre Helse Midt-Norge, er det svært stor sannsynlighet for at dette er i spill. For Helse sør-øst kan vi prate om en ekstraregning på 350 mill. kr. Hvis noen er i tvil om hvor pengene til våre offentlige sykehus kommer fra, er svaret enkelt: Det er våre skattekroner som nå brukes på advokater og administrasjon istedenfor på pasientbehandling. Jeg har ikke hørt om en eneste pasient som har blitt rehabilitert i norske rettssaler – i hvert fall ikke fysisk. Det er noen i denne sal som har gått til kamp mot sløsing. Sløsing er altså å bruke mer penger enn nødvendig. Jeg registrerer at det største opposisjonspartiet, som nå ønsker å bruke penger på advokater og administrasjon istedenfor at norske pasienter skal få den hjelpen de trenger, er de som også mener at de er imot sløsing. Dette er ingenting annet enn sløsing, også det at vi nå skal ha flere plasser enn det fagfolkene våre faktisk vurderer at vi trenger. Det at man også skal la signerte avtaler stå, mens de ikke-signerte trekkes tilbake, kan få ganske alvorlige utslag. Signering av avtaler er selvfølgelig ikke likt fordelt per faggruppe. Det betyr at det kan være en reell risiko for at enkelte pasientgrupper nå kan stå helt uten nødvendig rehabiliteringstilbud etter dette vedtaket. Det er en risiko som Fremskrittspartiet er villig til å ta. Det ligger ikke mer penger inne her, så da må de eksisterende avtalene enten reduseres, eller så må det kuttes i tilbudet på sykehusene våre, slik at budsjettrammen kan holdes. Det kan også føre til at avtaler som allerede er inngått, får så lite belegg at de ikke klarer seg – det er umulig å svare på. Jeg vil avslutte på samme måte som i forrige innlegg: Anbud kan vi diskutere, det kommer til å bli diskutert. Dette sikrer ikke bedre pasientbehandling, det setter arbeidsplasser i spill, og det setter et stort spørsmålstegn ved staten som avtalepart.