OverStortinget

Takk til statsråden for hennes redegjørelse for Stortinget for to uker siden. Det er nyttig med en oppsummering av regjeringens arbeid, men jeg savner noen tanker og perspektiver omkring arbeidet vi står foran. Jeg skulle gjerne hørt litt om statsrådens strategi for og høyere himmel over den jobben som skal gjøres for Oslofjorden, og for ivaretakelsen av fiskerne. Tilstanden i Oslofjorden er kritisk, og det var på tide å intensivere tiltakene for å ta vare på fjordens flora og fauna. Det har blitt vedtatt flere planer og gjennomført flere tiltak tidligere, uten at det har gitt den nødvendige endringen og resultatet. Vi i Høyre støtter i hovedsak regjeringens tiltak for Oslofjorden. Det er behov for å innføre restriktive tiltak for å få livet tilbake i fjorden, men vi er veldig kritiske til oppfølgingen av fiskerne og næringen som rammes. Dette har vi sagt fra om siden planen ble lansert i høst. «Den lokale fiskerinæringen i Oslofjorden har stått i mye usikkerhet over lengre tid,» sa statsråden i sin redegjørelse. Det er ingen tvil om at de som lever av å høste fra fjorden, tar en stor del av byrden, og de kjenner på usikkerheten hver dag. Denne usikkerheten burde vi fått mange svar på i statsrådens redegjørelse, men det gjorde vi ikke. Regjeringen har åpenbart tenkt at fiskerne skal få sin lønn fra Nav, men dette er ikke alminnelige arbeidere som blir arbeidsledige. Dette er selvstendig næringsdrivende med gjeld på båt og bruk med sikkerhet i hus og hjem. Nav dekker en liten del av inntektstapet, men de dekker ikke tilsvarende gjelden på båtene. En konkurs for fiskerne blir dramatisk dersom det ender opp med tap av selve hjemmet. Fiskeforbudet er langt på vei et yrkesforbud for fiskerne som har livnært seg av fisket. Det gjør at de må ivaretas på en langt bedre måte enn regjeringen har lagt opp til. Regjeringen har budsjettert med en kompensasjonsordning for fiskerne, men fiskerne lever fortsatt i det uvisse når det gjelder hvem som får støtte, hvor mye de får, og hvilke krav som skal innfris for å få støtte. Dette er ikke bra nok med tanke på at restriksjonene ble innført fra 1. januar i år. Dette vitner om manglende respekt for en yrkesgruppe som fortjener en forutsigbarhet. Det er satt av 15 mill. kr til omstillingstiltak. Det er 250–300 fiskere som er aktuelle søkere, så dette blir ikke mer enn 50 000–60 000 kr per fisker. Tilskuddet kalles for omstillingstiltak, men vi vet ennå ikke hva de skal omstilles til. En redegjørelse fra statsråden burde inneholdt svar på de mange spørsmålene fiskerne og interesseforeningene har. Fiskerne må søke om penger på kriterier som ikke er avklart. Redegjørelsen kan gi inntrykk av at det har vært gode dialoger mellom fiskerne og deres organisasjoner. Det er ikke min opplevelse, og det er heller ikke de tilbakemeldingene jeg får fra bransjen. De har levd i det uvisse siden fiskeforbudet ble kjent i sommer. De har ikke hatt klart for seg hva 2026 skulle føre med seg. De har hatt en kjip høst og jul. Spørsmålene var mange: Hadde de en jobb å gå til når nyåret kom, og hvordan skal gjelden for båt og redskap betales? Det har vært møte mellom departementet og interesseorganisasjonen for fiskerne, men det virker som det er stor avstand mellom forventninger og hva regjeringen vil bidra med. Det handler ikke bare om penger, men også om hvordan bidragene skal virke. Hva ønsker egentlig regjeringen å oppnå med omstillingsmidlene? Skal de omstilles til et annet yrke, skal de omstilles til å fiske andre steder i Norge, eller skal de omstilles til å bli bidragsytere for en renere Oslofjord? Dette fikk vi ikke vite noe om i statsrådens redegjørelse. Fiskerne mener potten på 15 mill. kr ikke er tilstrekkelig i forhold til de faktiske og dokumenterbare inntektsbortfallene for yrkesfiskerne, som helt eller delvis har mistet sitt driftsgrunnlag. Fiskerne har et ønske om å være del av løsningen – kunne sette opp marine nyttehager, rense fjorden for spøkelsesteiner og annet skrot, få bidra aktivt til naturrestaurering i Oslofjorden. Grønn omstilling handler ikke bare om å stanse aktivitet, men om å endre retning. Med riktig bruk av disse 15 millionene kan Oslofjorden bli et nasjonalt forbilde for hvordan natur, arbeid og verdiskaping kan gå hånd i hånd. Fiskerne står klare til å ta ansvar. Nå trengs politisk vilje til å gi dem verktøyene. Etter redegjørelsen sitter jeg altså igjen med flere spørsmål enn svar. Spørsmålene er ikke kompliserte, de er bare praktiske, og noe regjeringen burde hatt klare svar på da handlingsplanen ble fremlagt. Da hadde fiskerne, som tross alt tar den største belastningen, fått en fortjent forutsigbarhet.