OverStortinget

Jeg er imidlertid kjent med opplysninger fra barn i institusjoner som opplever at det ikke nytter å ta opp forhold med Statsforvalteren, og at enkelte frykter negative konsekvenser dersom de sier fra. En institusjon hvor barn er i et avhengighetsforhold til ansatte, kan det være krevende å gi uttrykk for slike bekymringer når man er 13 år eller 14 år. Har statsråden grunnlag for å si at barns nei til samtaler, som hun henviste til, er uttrykk for et reelt og fritt valg? Hvilke undersøkelser eller kontrollmekanismer finnes for å avdekke om frykt for represalier eller utilbørlig påvirkning fra ansatte, påvirker barns valg om å ikke snakke med Statsforvalteren eller andre tilsynsbesøkende?