OverStortinget

Da jeg var kunnskapsminister, mottok jeg evalueringen av fraværsgrensen som ble innført i 2016 av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Den hadde som tittel «Fraværsgrensen – en suksess for de fleste og til besvær for noen». Hovedkonklusjonen var at totalt sett gikk fraværet ned, men det man så, var at for noen av de aller mest sårbare elevene funket ikke fraværsgrensen. Man kan spørre seg: Hvorfor funket den ikke for dem? Vel, kanskje det er fordi noen av dem faktisk har helt reelle årsaker til ikke å være på skolen, at de faktisk er for syke eller har andre utfordringer med å få vært på skolen. Problemet da er at for noen av de elevene skaper fraværsgrensen faktisk et større hinder for det som jo er målet for fraværsgrensen, nemlig at flere skal fullføre videregående opplæring. Venstres kritikk mot fraværsgrensen har egentlig ikke gått ut på at den er et problem for det store flertallet, men at den skaper større problemer for de elevene som vi aller mest trenger å hjelpe. Derfor er jeg glad for at det er blitt en større fleksibilitet i fraværsgrensen, men jeg mener likevel det er behov for at vi gjør mer. Det er veldig bra at det nå er flertall for å sikre at besøk hos helsesykepleier ikke gir fravær. Det er egentlig et paradoks at de elevene som virkelig trenger å snakke med en helsesykepleier, kanskje for å få den hjelpen som gjør at de kommer seg på skolen, skal få fravær for det. Det er det veldig bra at vi får ryddet opp i. Samtidig er jeg litt forundret over at det ikke er flere som støtter forslaget som var et initiativ fra SV, som også Rødt og Venstre står bak, om å «gjennomgå fraværsgrensen for elever med kronisk eller alvorlig sykdom, og gjøre nødvendige endringer for å sikre at hensynet til disse elevene er ivaretatt med sikte på å tilrettelegge for gjennomføring av opplæringen». Er det noe vi har lært gjennom pandemien, er det at det finnes måter å gjennomføre opplæring på som ikke nødvendigvis trenger å bety antall timer i et klasserom. Spørsmålet er: Greier vi i stor nok grad i dag å treffe de elevene som trenger det? Jeg mener vi ikke gjør det, og jeg vil utfordre de partiene som ikke stemmer for dette nå, til enten å endre stemmegivning her i dag eller iallfall å se på hva vi kan gjøre for disse elevene på sikt. Det er de som trenger oss aller mest. Det som er en ekstra utfordring vi har fått nå, som flere har sagt her, er at fraværet nå er tilbake på det nivået det var før fraværsgrensen ble innført. Vi var nylig på besøk hos OECD, som sa at flere og flere land nå går bort de mer strafferettede tiltakene og heller fokuserer på årsakene til at elevene er borte fra skolen. Jeg tror det er viktig at også den norske fraværsdebatten beveger seg dit, og at vi ikke lenger bare snakker om 10–15 pst. fravær og hva det er som skal telle, men at vi snakker om årsaker til at elevene ikke kommer på skolen. Det handler om å gi lærerne mer tid til å følge opp elevene, og å gi ressurser slik at fullføringsreformen faktisk gir elever reell mulighet til å fullføre videregående opplæring.