Som mange før meg har vært inne på: De ungene det er snakk om i denne saken, er de ungene i Norge som har det aller vanskeligst. Det er mange som har opplevd svikt over lengre tid, og de har sammensatte vansker som ofte griper inn i hverandre – om det er psykisk helse, læringsvansker, brudd i nære relasjoner eller mange flyttinger. De har ofte en oppstykket skolegang og fullfører videregående opplæring i langt mindre grad enn andre jevnaldrende. Spørsmålet er hva som faktisk hjelper. Venstre mener sammen med flere andre partier i komiteen at hovedutfordringen ikke er mangel på tiltak eller intensjoner. Hovedutfordringen er samordning, kapasitet og kompetanse. Dette er unger som møter mange offentlige tjenester – barnevern, skole, helse – og det er ofte i mellomrommene mellom disse tjenestene at ungene mister fotfestet. Det å få bedre kartlegging når de flytter inn på institusjon, bedre samarbeidsavtaler mellom institusjon og fylkeskommune og bedre overgang til ettervern, er der vi mener arbeidet må konsentreres. Venstre er tydelig på at skolene skal ha bedre mulighet enn i dag til å tilby alternative opplæringsarenaer for elever som ikke fungerer i klasserommet. Det gjelder elever generelt, egentlig, og det gjelder særlig denne gruppen. For mange ungdommer kan det være praktisk arbeid, det kan være kontakt med dyr, eller det kan være andre arenaer utenfor klasserommet som er veien til mestring også i klasserommet. Statsråden viser i sitt brev at handlingsrommet for dette allerede er stort innenfor dagens regelverk. Det er nok helt riktig. Utfordringen er at vi ser at dette handlingsrommet ikke blir brukt på den måten det kan bli brukt, og det tror jeg handler om mange ting. Det handler definitivt om den generelle ressurssituasjonen i skolen. Mange opplever at det å gi slike tilbud koster noe ekstra som de ikke har mulighet til å tilby. Så er det klart at fattige kommuner med dårlig kommuneøkonomi og lite penger til skole er noe som rammer denne elevgruppen veldig hardt. Vi støtter flertallets tilråding om at regjeringen bør vurdere pilotprosjekter i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner og fagmiljøer for å redusere frafallet blant disse barna. Pilotprosjekter er åpenbart ikke svaret på alt, og det er ingen hvilepute, men det er i hvert fall en måte å lære, teste og samle kunnskap på og forhåpentligvis også spre den kunnskapen, slik at gode prosjekter kan nå ut til flere barn. Venstre støtter komiteens tilråding, men det viktigste arbeidet vil nok ikke skje gjennom enkeltvedtak i denne salen, men i det daglige samarbeidet mellom institusjoner, skoler, helsetjenester og fylkeskommunene.

Etter Ukraina-krigen valgte Danmark å oppheve sitt forbehold mot å være med i EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid. Jeg er ganske sikker på at danskene er glade for at de tok den beslutningen akkurat nå, ikke minst da de sto i striden rundt Grønland og fikk trusler fra Trump-administrasjonen. Vi har tidligere utfordret regjeringen flere ganger på å gjøre vurderinger av om det også er mulig for Norge å knytte seg tettere og mer forpliktende til EUs forsvarssamarbeid. Vi har i dag en avtale, men den er ikke på noen som helst måte juridisk forpliktende, og vi står utenfor denne «én for alle, alle for én»-klausulen. Mitt spørsmål er: Nå når sikkerhetssituasjonen har blitt ytterligere forverret – det er ingen tvil om at USAs rolle er totalt forandret – og når det er ingen tvil om at EU-landene knytter seg mye tettere til hverandre på forsvars- og sikkerhetsområdet, vil regjeringen gjøre en ny vurdering av om det vil være aktuelt for Norge å søke om å få bli ordentlig og forpliktende med i EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid?

Hvordan skal vi ta vare på Norges sikkerhet i den tiden vi lever i? På lørdag markerer vi Europadagen, og for meg har det europeiske samholdet sjelden føltes viktigere. En viktig paragraf i EUs traktat er den som sier at hvis ett medlemsland angripes, så er alle de andre forpliktet til å stille opp med alt de har. Dette er en slags «én for alle, alle for én»-klausul. Den har aldri vært særlig kraftfull i praksis, men nå, når det er åpenbart at Europa ikke lenger kan ta USAs garantier for gitt, og når USA faktisk er i ferd med å trekke seg ut av Europa, gjennom soldater som tas ut av Tyskland, er EU-landene i ferd med å gjøre denne garantien til noe viktigere. På toppmøtet i april sto denne klausulen sentralt. Norge er ikke med EU, og det betyr at vi ikke en del av denne garantien, verken som mottaker eller som forpliktet part. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva er regjeringens vurdering av at Europas allierte nå bygger sterkere forsvarsgarantier seg imellom – garantier som Norge står utenfor – og mener statsråden at denne utviklingen styrker eller svekker norsk sikkerhet?

Jeg tror alle forstår at det å overlevere et kampfly ikke er en enkel sak, og at det er en kompleks overlevering. Verkstedet i Belgia har vist seg å være en åpenbar flaskehals. Det vi vet, er at det danske forsvaret tok fly tilbake til Danmark for å utføre vedlikehold der, i stedet for i Belgia, for å komme seg unna den flaskehalsen. Det som framstår litt rart i denne saken, er at Norge ikke gjorde det samme. Det er noe annet jeg også synes framstår som rart: Man hadde fly som skulle selges til Romania, og fly som skulle doneres til Ukraina. Ett av disse to landene er i krig – Ukraina. Hvorfor i all verden tok ikke Norge kontakt med Romania for å sikre at man kunne levere fly til Ukraina først, når det er Ukraina som er i krig?

Forsvarsministeren svarer at brevet ble sendt til Forsvarsstaben. Da vil jeg gjerne få høre tydelig fra statsråden om han var kjent med innholdet i dette brevet, og hva han i så fall gjorde med det innholdet, dersom han var kjent med det. I tillegg hører jeg statsråden si at det ikke var kapasitet. Sånn jeg oppfatter det, kom det en uttalelse fra Forsvarsmateriell i 2024 om at det ikke var kapasitet til å gjennomføre vedlikehold av fly til Romania. Men i februar i 2025 sier jo KAMS, ifølge dette brevet, at det er kapasitet. Har man basert seg på informasjon fra 2024, eller har man basert seg på informasjon fra 2025? Jeg håper statsråden kan svare på begge disse spørsmålene?

«Ukraina kjemper for sin frihet, for demokrati og for overlevelse. Hvert militære bidrag teller. For tre år siden donerte Norge seks kampfly til Ukraina, og fortsatt er ingen på vingene fordi de står i vedlikeholdskø i Belgia. I februar 2025 ble regjeringen advart av selskapet KAMS om manglende vedlikeholdskapasitet for F16-fly i Belgia. Når ble statsråden gjort kjent med KAMS’ advarsler, og hva gjorde han med informasjonen?»

Vi har forpliktet oss til en historisk oppbygging av Forsvaret. Mye av de store pengene vil gå til anskaffelser utenfor våre landegrenser, men det er også viktig at vi ser på hvordan dette kan utløse innovasjon og industriutvikling i Norge. Alle de kronene som går inn i Forsvaret nå, bør også gi arbeidsplasser og økonomisk vekst. Det er viktig for folk, men det er også viktig for økt sikkerhet og beredskap for Norge som nasjon. Norsk forsvarsindustri har et stort potensial, bl.a. innenfor autonome systemer og droner, elektronisk krigføring, maritim overvåking og missilteknologi. Jeg regner med at forsvarsministeren har besøkt flere av disse bedriftene, særlig dem som er i Trøndelag, der det er en høy tetthet av dem. Det er stor vekst, men det er også et stort behov for målrettede virkemidler for å skalere opp virksomheten. Regjeringens svar har vært å øke forsvarsbudsjettet, men å kutte 300 mill. kr årlig i forskning og innovasjon. For meg henger ikke dette på greip. Hvilke konkrete grep tar regjeringen for å utløse nødvendig innovasjon i norsk forsvarsindustri, og for å sikre at norske teknologiselskaper kobles tettere på de store anskaffelsene?

De siste ukene har jeg spurt både statsminister Støre og arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng om hva de vil si til unge som gjør alt det viktige, som tar utdanning, men som likevel ikke får jobb. Jeg synes at svarene ikke har vært særlig gode. De har handlet om at unge må akseptere å ikke få drømmejobben, og at man må stå på – litt lite konkret drahjelp fra regjeringen, må jeg si. Jeg synes også at det å vise til at de fleste generelt sett får jobb, er en veldig svak trøst for de 10–15–20 pst. som faktisk ikke får jobb og står der med kanskje en halv million i studielån i bagasjen. Jeg håper nå at jeg får et bedre svar fra Aasland, og jeg vil spesifikt spørre om situasjonen som gjelder unge som studerer realfag og teknologi. Regjeringen har annonsert en realfagsstrategi. Vi vet at arbeidslivet roper etter realfagskompetanse. Likevel er det realfagsstudentene som har den høyeste arbeidsledigheten. NIFUs kandidatundersøkelse viser at 20,8 pst. er ledige i et halvt år etter endt utdanning. Mitt spørsmål til statsråden er da: Hva vil hun si til dem som har studert realfag, men som ikke får jobb? Hvordan vil hun ta ansvar for at vi ikke fortsetter å utdanne dem inn i arbeidsledighet?

En viktig del av debatten om å bruke helsekroner mest effektivt er å tilby tjenester på riktig nivå. Det kan gjøre at vi greier å gjøre det billigere, men også at folk opplever mer valgfrihet og kortere ventetider. Et eksempel på det er muligheten til medisinsk abort for å avbryte svangerskap. En av anbefalingene fra abortutvalget var at man burde prøve å legge dette til primærhelsetjenesten, både fordi den er mye mer tilgjengelig for folk over hele landet, folk som kanskje bor langt fra et sykehus, slik vi har fått flere eksempler på her i dag, men også fordi det kan gi større valgfrihet for kvinner, der mange kan oppleve at de er i en veldig krevende livssituasjon. I dag har det blitt satt i gang en pilot for dette på Sex og samfunn i Oslo, for å få testet ut hvordan dette kan løses utenfor sykehus. Men nå har Helsedirektoratet trukket tilbake støtten til denne piloten, noe som gjør at hundrevis av kvinner som da har brukt et tilbud, mister det tilbudet, men også at vi mister viktig kunnskap for å utvikle et tilbud videre. Så mitt spørsmål er om statsråden synes dette er greit, og om abort utenfor sykehus bare er en rettighet på papiret.

Med respekt å melde, når Jonas har søkt på 200 jobber, er jeg ganske sikker på at ikke alle de 200 er drømmejobben, men at det søkes ganske bredt. Det er mange som er veldig fleksible og søker innenfor mange bransjer uten at de lykkes likevel. Så har vi en offentlig sektor der vi vet at det er mange trygge jobber. Vi vet at vi trenger lærere, vi trenger barnehagelærere, vi trenger sykepleiere, og vi trenger folk innenfor helse. Utfordringen er hvordan vi skal få brukt de unge som en ressurs i samfunnet vårt, både nå og i framtiden. Så mitt spørsmål til statsministeren er egentlig hva statsministerens råd er til dem som i dag sitter og skal velge utdanning. Skal de velge det vi politikere sier at vi trenger mer av, sånn som realfag, som ikke gir noen jobbgaranti, eller mener statsministeren at de skal velge sikre utdannelser som vi vet gir jobb i morgen?

Jeg må korrigere statsministeren litt, for jeg tror det er fristen for høyere utdanning som går ut i dag, ikke fristen for videregående utdanning. Det er mange som nå sitter og teller på knappene og lurer på hva slags utdanning de skal søke på. Skal de følge det som både næringsliv og veldig mange andre sier at det er et stort behov for, nemlig teknologi og realfagskompetanse, samtidig som de ser at ledigheten blant denne gruppen av unge er eksepsjonell høy? Jeg merker meg at statsministeren trekker fram akkurat det samme tilbudet som hans statsråd gjorde, nemlig denne ungdomsgarantien, Ungdomsløftet. Statsministeren var veldig tydelig da det ble lansert, og sa: Vi slipper dere ikke, vær trygge på det. Men åtte måneder senere viser det seg altså at ungdomsledigheten har doblet seg mens Støre har vært statsminister. Spørsmålet er da: Skal Arbeiderpartiet bare fortsette med samme medisin, eller er man også åpen for å se på andre tiltak, f.eks. det som handler om å skape nye arbeidsplasser, det som skal gjøre det enklere å etablere nye bedrifter? Kan det hende at noen av dem som i dag søker på jobb og ikke får seg jobb, heller burde utfordres til å starte selv? Kan vi gjøre den veien enklere?

I framtiden må vi jobbe mer og lenger, og vi trenger flere i jobb. Det er ikke mine ord, det er fra regjeringens perspektivmelding. Samtidig er vi i den paradoksale situasjonen at stadig flere nyutdannede, unge mennesker med bachelor- eller mastergrad sliter med i det hele tatt å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Det er ikke fordi de er inkompetente, har dårlige karakterer, er late eller ikke vil, men fordi de rett og slett ikke får jobb. Dette er unge mennesker som har gjort det som vi politikere har bedt dem om å gjøre. De har trodd på oss når vi har sagt at du må ta høyere utdanning, da får du en trygg og godt betalt jobb. For under en uke siden kunne vi lese i Dagsavisen om Tobias, Othilia og Tora som alle har flere år med høyere utdanning, men til tross for hundrevis av jobbsøknader har ingen av dem en relevant fulltidsjobb. Et annet eksempel er Jonas fra Bergen. Han tok master i informasjonsvitenskap i 2024, nøyaktig den typen utdanning Norge har bedt ham om å ta. Siden da har han søkt på nærmere 200 stillinger uten hell. Ingen jobb og et stort studielån er absolutt ingen god match i en tid med økende priser på mat og bolig. Problemet er at disse ikke er alene. Nesten 10 pst. går nå fra høyere utdanning til arbeidsledighet. Under denne regjeringen er antallet nesten doblet. Det ekstra paradoksale er at tallene er verre for dem som har studert realfag, noe vi politikere virkelig har oppfordret til. Én av fem er uten jobb et halvt år etter fullført utdanning. I spørretimen for 14 dager siden utfordret jeg arbeids- og inkluderingsministeren om den nye ungdomsledigheten. Hennes svar var totalt intetsigende. Det var ingen ny politikk, ingen nye tiltak, bare mer av det samme. Hennes budskap til dem som ikke får jobb, var at de må stå på. Så mitt spørsmål er om statsministeren har noe annet svar til Jonas, Tobias, Othilia og Tora enn at de må stå på.

Det meste er vel nå sagt, og jeg skal ikke bidra til å utsette påskeferien lenger enn nødvendig, men jeg mener likevel det er noen ting det er verdt å bemerke. Det er mange som har gått opp på denne talerstolen og sagt at dette må vi vedta i dag, for dette handler om folk, men så er det jo også viktig at vi lytter til alle folk, ikke bare noen. Det vi gjør her i dag, er å bruke potensielt over 6 mrd. kr på å løse et problem for noen folk, mens det er en del andre vi ignorerer. Det er sannsynligvis like mange som bekymrer seg for økt rente som bekymrer seg for økte drivstoffpriser, men det har det store flertallet ingen bekymring for. Mange er bekymret for økte matvarepriser. Det er man heller ikke villig til å gjøre noe med. Det finnes tiltak det er mulig å gjennomføre som ikke har i nærheten av den samme kostnaden som det flertallet ønsker å gjøre, og som er mer målrettet. Jeg synes det er synd vi ikke kan vurdere det sammen. Blant annet representanten Listhaug sa at staten har blitt rikere, mens det har blitt dyrere for folk. Er det egentlig riktig? Vi er i en situasjon der oljefondets verdi er lavere nå enn den var før nyttår, så selv om Norge også tjener penger på at energikostnadene går opp, er det andre ting ved verdenssituasjonen som ikke taler til vår fordel, f.eks. endret kronekurs. Spørsmålet gjenstår fortsatt: Hvordan skal dette betales, hvordan skal dette finansieres? Jeg har ikke hørt noen av de partiene som i dag tar til orde for kraftige utgiftsøkninger, komme med ett eneste konkret forslag til inndekning. Det mener jeg rett og slett er uansvarlig. Det har vært flere partier som har vært oppe og sagt at det er andre ting vi heller burde gjort, som SV og MDG. Jeg er veldig enig i det. Problemet er at de har gitt Jonas Gahr Støre blankofullmakt til å føre akkurat den politikken han vil, og står igjen som gisler for en klimafiendtlig politikk som er kostbar og lite treffsikker. I en urolig tid trenger vi trygg styring. Det er veldig langt fra det stortingsflertallet gjør akkurat nå.

Debatten så langt har gitt oss noen svar. Høyre, FrP, Senterpartiet, KrF og Rødt vedtar i dag en svekkelse av statsbudsjettets stilling, med minst 6 mrd. kr, trolig mer. De samme partiene har ingen forslag om inndekning og vil aldri kunne bli enige om det heller. Så har vi en regjering som nærmest uten motstand tar Stortingets vedtak til etterretning, og godtar at vedtaket omfatter et av partiene som har skrevet under på en budsjettavtale der det står: «Gjennom inngåelse av denne avtalen forplikter partiene seg til å stemme for enigheten om statsbudsjettet for 2026 og ikke danne noen andre flertall i forbindelse med statsbudsjettbehandlingen eller andre vedtak som har vesentlige budsjettmessige konsekvenser i 2026 (…)» I min bok er 6 mrd. kr vesentlige budsjettmessige konsekvenser, og det står ingen forbehold om at dette ikke skulle gjelde dersom det oppstår uforutsette hendelser. Likevel aksepterer altså både Arbeiderpartiet og de andre budsjettpartnerne at avtalen brytes. Det får ingen konsekvenser. Maria Aasen-Svensrud sa: «Slik styrer vi ikke Norge.» Vel, dette viser vel nok en gang at Arbeiderpartiet regjerer på Senterpartiets nåde, og at regjeringsmakt er viktigst, helt uavhengig av sak og konsekvens. Finansministeren holdt et godt innlegg tidligere i debatten, og det er lett å være enig i hans analyse. Økt oljepengebruk fører til prisøkninger. Det rare er at det har vært Arbeiderpartiets løsning også i budsjettforhandlinger: økt oljepengebruk. I replikkordskiftet tidligere lot finansministeren som om det ikke var tilfellet, men årets statsbudsjett ble gjort opp med en økt oljepengebruk på 4,6 mrd. kr. Jeg har også lite sans for den snuoperasjonen Høyre har foretatt de siste dagene. Det er ikke ansvarlig, og det hjelper lite å skylde på at Arbeiderpartiet har vært like lite ansvarlig, for begge deler er akkurat like ille. Beskrivelsen om at vi står i en alvorlig energisituasjon, er helt reell. Spørsmålet er hvordan vi løser den alvorlige situasjonen. Løser vi den ved å opprettholde energiforbruket i Norge, eller løses den situasjonen faktisk ved at vi greier å få ned forbruket av fossil energi? Det skuffer meg at ingen av de partiene som stemmer for disse avgiftslettelsene, i det hele tatt er i nærheten av å reflektere rundt den problemstillingen. Problemet nå er at vi kommer til å svekke statsbudsjettet med 6 mrd. kr. Det vi ser for oss framover, er at regjeringen vil ende med å trenere og problematisere dette vedtaket så lenge som mulig og legge fram noen forslag til inndekning som flertallet ikke vil akseptere, og så er vi kommet like langt. Arbeiderpartiet har gjentatt kritikken av prosessen, men heller ikke i løpet av denne debatten har de kommet med ett eneste svar på hva de har tenkt å gjøre for faktisk å avhjelpe den situasjonen vi står i. Jeg vil fortsatt utfordre regjeringen til å gjøre nettopp det. Det finnes måter å løse denne situasjonen på som ikke handler om å vedta ting over bordet her i dag, men heller ikke vente til revidert nasjonalbudsjett.

Finansministeren ga i sitt innlegg en solid og god begrunnelse for hvorfor det er både dumt og uansvarlig å vedta det som stortingsflertallet ser ut til å vedta i dag – at dette er kostbart, at dette er lite treffsikkert, og at vi risikerer at det slår tilbake på både folk og næringsliv på en måte vi ikke har kontroll over. Det er litt fristende å spørre om hvorvidt finansministeren ser at regjeringen faktisk kan gjennomføre det som han selv karakteriserer som en så uansvarlig politikk. I tillegg vil jeg si at mye av dette har oppstått fordi jeg tror at mange har opplevd at det har vært lite initiativ fra regjeringen for faktisk å løse en situasjon som oppleves som veldig kritisk for en del bedrifter og for en del enkeltpersoner. Det er jo en mellomting mellom å vedta noe over bordet som koster flere milliarder og ikke er utredet, på én dag, og å vente helt til 20. juni og at revidert skal vedtas. Så spørsmålet mitt til finansministeren er om ikke regjeringen har vurdert å komme med en hasteproposisjon, slik at man har en mulighet til å vedta ting før revidert, men likevel få en ansvarlighet i gjennomføringen.

På vegne av representantene Abid Raja, Grunde Almeland og meg selv har jeg æren av å presentere tre representantforslag – et om et langsiktig løft for bemanningen i norske barnehager, et om utredning av selvbestemt livsavslutning og et om å sikre fullføring og kvalitet i videregående opplæring.

Vi står nå i en krise, først og fremst skapt av Trump og Netanyahu. Det den krisen viser, er hvor sterk fossilavhengighet Norge har. Grunnen til at den avhengigheten er så sterk, er at flertallet i denne sal gang etter gang velger å utsette den nødvendige omstillingen vi trenger. Det så vi sist i statsbudsjettet for 2026, der de partiene som utgjorde flertallet, sa at man utsetter det til revidert nasjonalbudsjett, i stedet for faktisk å vedta en effektiv klimapolitikk. Så skjer det som ofte skjer. Det kommer nye kriser, og det oppstår nye behov. Nå vil flere partier kutte i avgiften på bensin og diesel for å bøte på den krisen vi står i, men det er jo det klassiske grepet med bare å sette på et plaster i stedet for å behandle hovedproblemet. Det vi burde gjøre i den situasjonen vi nå står i, er selvsagt å investere massivt i det som får oss bort fra fossilavhengigheten, i stedet for å utsette omstillingen nok en gang. Det er fullt mulig i den situasjonen vi har nå, å hjelpe folk og bedrifter i den veldig krevende økonomiske situasjonen de står i, uten at vi samtidig undergraver klimaet. Vi kan innføre målrettede støtteordninger for næringslivet, vi kan halvere matmoms, vi kan gjøre mye som går direkte på lommeboka til folk, uten at vi slår beina under egen klimapolitikk. Venstre vil stemme mot hastebehandling av et tiltak som vil koste flere milliarder kroner, som ikke er konsekvensutredet, og som slår beina under klimapolitikken. Jeg håper at partiene nå ser at det å redusere fossilavhengigheten vår ikke bare handler om klimapolitikk, men også om sikkerhet og stabilitet. Jeg vil gjerne bruke anledningen til å si at jeg savner tydelige initiativ fra regjeringen i denne saken. I stedet for at vi ender opp med å hastebehandle et tiltak som koster flere milliarder kroner, hadde jeg ønsket meg at vi kunne satt oss ned sammen og sett om det på tvers av blokkene er mulig å finne løsninger på den krisen vi står i.

Statsråden sier selv at det er viktig for næringslivet at vi greier å holde prisene under kontroll, og at vi greier å holde renten lav og gjerne senke den, men det er ikke sånn verden ser ut akkurat nå. Det mest sannsynlige nå er at vi opplever en prisvekst på grunn av den krisen som vi ser i verden i dag, og et resultat av prisveksten kan være at renten stiger ytterligere, fordi det er Norges Banks eneste verktøy for å holde inflasjonen nede. Spørsmålet er da: Hva gjør vi med alle de andre utgiftene som vi også pålegger bedriftene våre, og er regjeringen interessert i å se på tiltak rettet mot dem? Jeg mener det er helt feil at vi nå, i den situasjonen vi står i, fortsetter å skattlegge verdier som er bundet opp i maskiner og arbeidsplasser, og at vi ikke greier å gjennomføre kraftfulle tiltak for å få enklere regler for småbedrifter. Det dreier seg om å sørge for at vi heier på dem som tar sjansen på å skape noe eget, og ikke har et system som bremser. Er statsråden enig i at vi trenger kraftfulle tiltak for å sikre at det skapes nye jobber i Norge, også i året som kommer?

Jeg er glad for at statsråden deler min bekymring, men dessverre oppfattet jeg nok at svaret inneholder veldig lite konkret politikk rettet mot den gruppen som vi nå snakker om. Utfordringen her er unge som har tatt en utdanning, men som ender med å utdanne seg til ledighet. Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet, som statsråden selv sier, skriker etter arbeidskraft, men det er altså en ganske stor «mismatch» mellom de ungdommene vi har og den utdanningen de har, og de jobbene som akkurat nå skapes. Spørsmålet er da: Hva kan vi gjøre med det? LO har også advart mot en skjult ledighetsbombe blant unge, der det er langt flere unge som ønsker seg jobb, enn det som egentlig framgår av statistikken. Det er mange som havner i en veldig negativ spiral, og det det på sikt kan føre til, er utenforskap og uhelse, og at de blir mottakere av helserelaterte ytelser. Spørsmålet mitt handlet egentlig om hva regjeringen vil gjøre for faktisk å skape de jobbene som disse unge er kvalifisert til, så jeg vil utfordre statsråden nok en gang og spørre: Hva vil de gjøre for å skape de jobbene som disse unge er kvalifisert til?

Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren. For noen uker siden kunne vi lese om Elin på 24 år som var ferdig med bachelorgraden i sosialt arbeid i juni i fjor, men som ikke får jobb til tross for at hun har søkt nærmere 50 stillinger både heltid, deltid og vikariater – uten hell. Uten jobb har hun ikke råd til bolig og er nødt til å flytte hjem igjen til pikerommet med en følelse av å ha mislyktes og at det ikke er bruk for henne. Problemet er at Elin ikke er noe enkelttilfelle. En annen som har stått fram er Julie, som har både mastergrad og to bachelorgrader, og som har søkt 200 jobber det siste året og kun blitt kalt inn til intervju fire ganger, men null jobb. Mange av jobbene er det 500 søkere til. Problemet er at Julie heller ikke er alene. Kenneth fullførte i fjor mastergrad i statsvitenskap med gode karakterer, og nå, et halvt år senere, sitter han hjemme og leter fortsatt etter jobb. I starten søkte han kun på stillinger som var relevant for utdanningen hans. Etter hvert har han utvidet søkefeltet betraktelig både når det gjelder fagområde og stillingsprosent. Han har bl.a. søkt flere tilkallingsstillinger i butikk uten resultat. Vi har nå en generasjon unge som har gjort alt riktig. De har gjort akkurat det vi politikere har bedt dem om. De har tatt en utdanning, og de er ikke late, de er ikke dumme. De har bare havnet i et system som ikke holder det det lover. For Elin, Julie eller Kenneth hjelper det lite med Arbeiderpartiets nye ungdomsløft eller Navs ungdomsgaranti. Vi trenger helt andre tiltak og nye virkemidler. Vi må rett og slett bake kaken større, skape mer og gi flere unge muligheter. Løsningen er ikke nye garantier uten reelt innhold, men å legge til rette for mer innovasjon, økt verdiskaping og en politikk som heier på dem som skaper flere jobber. Regjeringens foreløpige svar har vært å beskatte dem ut av landet. Hva er statsrådens beskjed til Elin, Julie og Kenneth?

Det er ikke mange uker siden vi hadde en debatt i denne sal om privatskolelova, der venstresiden gjennom flere år har strammet inn på muligheten til å etablere privatskoler eller friskoler i Norge. Argumentet da var at vi ønsker at flest mulig skal gå i den offentlige fellesskolen. Da synes jeg det er veldig pussig at akkurat den samme venstresiden nå insisterer på å dytte elever som ønsker et IB-tilbud, ut fra en offentlig skole og over til en privat skole. Hvorfor ikke tilby dette i den offentlige skolen i de kommunene som ønsker det, som mener dette er en fornuftig prioritering, når folk vil ha det, i stedet for å tvinge alle disse til å velge en privatskole som kanskje til og med ikke eksisterer i akkurat den kommunen de bor i? Det synes jeg det er vanskelig å forstå. Statsråden argumenterer med at dette tilbudet koster mer enn det ordinære tilbudet, men slik det er i dag, har kommunene faktisk stor frihet til å etablere tilbud som er mer kostbare enn det gjennomsnittlige tilbudet. Jeg har besøkt spesialskoletilbud som kommuner har lagd helt selv, med en helt annen voksentetthet og lærertetthet, f.eks., enn den gjennomsnittlige eleven får, fordi de mener at dette er riktig for sine elever. Spørsmålet er om vi skal overprøve den beslutningen som tas av lokalpolitikere og skolefaglige myndigheter rundt omkring, når de mener at dette er det riktige å gjøre for elevene. Vi har snakket mye om Manglerud IB i dag, for det var den saken som utløste dette forslaget. Jeg veldig glad for at elevene på Manglerud nå få lov til å fortsette på et tilbud som de er fornøyd med, som skolen er stolt over, og som Oslo kommune ønsker. Men jeg tror det også er viktig med et bredt perspektiv, for dette handler om noe mer enn bare noen få elever på Manglerud. Det finnes i dag kommuner som jobber med å få etablert IB-tilbud fordi de ser at de trenger det, f.eks. for å kunne dekke sine behov for arbeidskraft. Jeg nevnte Bodø så vidt i innlegget mitt tidligere. Der skal det etableres en stor NATO-base, og et IB-tilbud ville være viktig for å være attraktive nok for den spesialiserte kompetansen de trenger. De har allerede i dag et IB-tilbud som får offentlig støtte fra Nordland fylkeskommune, og det jeg vil utfordre statsråden på, er: Mener hun det burde være lov for en fylkeskommune å støtte et sånt tilbud, eller er det ikke riktig bruk av innbyggernes og skattebetalernes penger? Så må jeg si at jeg synes det er veldig bra at FrP vil lytte til lokaldemokratiet i akkurat denne saken – de ville ikke det når det gjaldt skolebyggtjenester.

Jeg mener for så vidt at det er et helt greit argument å mene at vi ikke skal ha IB-tilbud i den offentlige skolen. Det jeg mener statsråden har gjort i denne saken som ikke er greit, er å lage konflikten veldig mye større enn den er, og framstille dette som en mye, mye større trussel mot det som er likt i skolen, enn det som egentlig er sant. Statsråden sier i et intervju at dette åpner for undervisning på helt andre språk, f.eks. somali, og får dette til å høres ut som dette vil true den norske fellesskolen. Altså: I dag har vi, etter min opptelling, 16 internasjonale barneskoler i Norge. Det er ingenting som tyder på at dette vil være en enorm vekst, men det er en mulighet som noen kommuner kan benytte seg av. Spørsmålet mitt er: Mener statsråden at den typen polarisering som er blitt brukt i denne saken, er riktig for å tjene et størst mulig fellesskap?

Først vil jeg takke Høyre for å ha fremmet et forslag som vi i Venstre støtter helhjertet. Like før jul fikk foreldre og barn på den engelskspråklige IB-linjen ved Manglerud skole beskjed om at skoletilbudet deres blir lagt ned. En søknad fra Oslo kommune om å forlenge tilbudet i to år i påvente av at det skulle gjøres permanent, ble avsluttet på bakgrunn av en villet politikk fra regjeringen. Manglerud International Classes er en engelskspråklig IB-skole som dekker hele grunnskoleløpet. I Osloskolen er dette et gratis grunnskoletilbud etter internasjonal læreplan på Manglerud skole, som ble etablert i 2016 som et kommunalt forsøksprosjekt fordi man opplevde at dette var et tilbud som det var stor etterspørsel etter, og som ikke private tilbydere dekket. I løpet av ti år har det gått over 200 elever gjennom denne linjen, og det er et prosjekt som har gitt læring og glede for mange elever, og som på ingen måte har undergravd den norske fellesskolen. Denne saken handler egentlig om to ting. Det ene er den prinsipielle holdningen – om vi synes det er riktig at IB har en plass i den offentlige skolen, eller ikke. Det er det åpenbart at statsråden ikke mener, med en stråmannsargumentasjon om at en videreføring av dette tilbudet vil åpne for offentlige skoleklasser der hele undervisningen er på somali, hvilket selvfølgelig er det reneste tøv, eller «ka labalabayn» som det heter på somali. Et mer pragmatisk spørsmål er hva som skal skje med elevene på Manglerud skole, som omtrent over natten fikk beskjed om at skoletilbudet deres kom til å forsvinne. Det er ikke bare bare å starte i en norsk 5. klasse for en elev som utelukkende har hatt primærundervisning på engelsk, kanskje er barn av en utenlandsk spesialist, kokk, dataingeniør eller professor, og som er i Norge i en begrenset periode. Ved å beholde linjer som skaper et mangfoldig utdanningstilbud for alle typer elever, mener Venstre at vi faktisk styrker fellesskolen. Alle elever er ulike og lærer ulikt, og det mener jeg at den offentlige skolen skal ta høyde for. Det er vårt ansvar å skape en skole som passer for alle, ikke dytte dem som ikke passer inn i en snever A4-ramme, ut til private tilbud, særlig når de tilbudene ikke finnes. Dersom regjeringen får det som de vil, og avvikler dette prøveprosjektet, mister mange elever det eneste tilbudet som funker for dem. Det handler også om at det ikke skal koste skjorta å gå på et IB-tilbud. Mange plasser er dette et kostbart tilbud. Mange plasser er det et ikke-eksisterende tilbud. Dette er heller ikke bare et Oslo-fenomen. I Bodø jobber fylkesrådet nå med å få etablert en IB-linje på videregående nivå, bl.a. på grunn av etableringen av NATOs luftoperasjonssenter der, for å være et attraktivt sted for utenlandsk arbeidskraft. Jeg mener at hvis vi har lokalpolitikere som ønsker å satse på denne typen tilbud, skal de få rom til det og ikke være nødt til å finne seg en privat tilbyder som tilbyr akkurat det samme. Dette handler både om lokal frihet, om mangfold og om å ta vare på fellesskolen, for å skape en skole som gir motivasjon og muligheter for alle.

For å svare på replikken fra representanten Ystebø: Jeg har aldri påstått at dette forslaget handler om å pålegge alle å delta på skolegudstjeneste. Det jeg sa, var at ut fra måten mange snakker om skolegudstjeneste på i debatten, kunne det høres ut som det ikke var mulig å lære om den kristne kulturarven hvis du ikke gikk på skolegudstjeneste, og at neste skritt da ville være å pålegge alle å gå dit. Heldigvis er det ingen som har foreslått det her i dag. Det er jeg glad for. Jeg må også si at jeg synes måten man omtaler dette på er litt rar, med at skolen skal gi alle elevene frihet til å velge gudstjeneste. Vi har allerede hatt mange debatter i denne komiteen der vi har snakket om fellesskolen, skolen som et fellesskap. Det er veldig sjelden at en rektor sitter i sitt lønnkammer og bare bestemmer at nå skal vi gjøre det sånn eller sånn. Dette bestemmes av et samarbeidsutvalg, av FAU. Foreldrene har mulighet til å påvirke, lærere har mulighet til å påvirke. Dette finner man ut i fellesskap. En liten fotnote til slutt: For mange skoler er dette faktisk en kostnad. For min gamle barneskole koster det ca. 30 000 kr å skysse elevene til kirken.

Det er mange som går på denne talerstolen og sier hva denne debatten egentlig handler om. Og de sier helt forskjellige ting. Da blir vi ikke så veldig mye klokere. Hvis dette bare handler om å oppklare en uklarhet i lovverket, tror jeg et bredt flertall her er med på å gjøre det. Det kan gjøres ved f.eks. bare å be Udir om å gi ut en enda tydeligere veileder. Samtidig har jeg lest den veilederen som Udir har publisert, og jeg synes det er vanskelig å forstå den på en annen måte enn at det er fullt mulig for de skolene som vil, å ha skolegudstjeneste. Om det skal være enkeltskoler eller for så vidt også enkeltkommuner som finner ut at akkurat gudstjeneste før jul er ikke det vi ønsker å gjøre, ser jeg faktisk ikke på det som et stort samfunnsproblem. De er pålagt å følge den opplæringsloven og den læreplanen som vi alle snakker om, der dette med den kristne kulturarvens plass er veldig godt ivaretatt. Hvis de finner ut at dette gjør vi bedre på andre måter – kanskje de deltar på gudstjenester på et helt annet tidspunkt av året, kanskje de heller besøker kirken, kanskje de løser dette på et annet vis – tenker jeg det bør være helt greit. Jeg synes det er oppsiktsvekkende å høre representanter som sier at alt som er bra med vår kultur, stammer fra kristendommen. Skolen skal formidle mer enn bare den kristne kulturarven. Den skal formidle et bredt perspektiv, den skal formidle norske verdier. Jeg tenker det er ganske mye som er bra med vår kultur som ikke kommer fra kristendommen. Kristendommen har aldri gått i bresjen for å sikre kvinners rettigheter i dette samfunnet, heller tvert imot. Kristendommen har aldri gått i bresjen for å sikre skeive eller andre minoriteters rettigheter. Tvert imot, gikk Den norske kirke så langt i 2022 at de kom med en offisiell beklagelse til alle de skadene de hadde påført lesbiske og homofile i vårt samfunn opp gjennom tiden. Dette er det altså liberale partier som står på Stortingets talerstol og hevder. Jeg mener skolen har en viktig jobb i å vise hvordan kristendommen har påvirket samfunnet vårt på godt og vondt. Dette trenger vi å lære om. Men skolen har også en lang rekke andre verdier som en skal formidle, toleranse og mangfold – alt det som vi feirer ved vårt samfunn og som vi kaller norske verdier.

Bare for å være tydelig: Jeg oppfatter det slik at her og nå kan ikke statsråden gjøre rede for en eneste kommune, utenom Hamar kommune, som har sagt at de ikke ønsker å tilby dette på sin skole. Stemmer det?

Den opplæringsloven vi har i dag, som rammer inn reguleringen av skolegudstjenesten, ble vedtatt i 2023. Så vidt jeg husker, stemte alle partiene for den, og den ble innført fra 2024. Den har altså virket i 1,5 år. Det ble brukt veldig lang tid på å vedta den loven. Det var et helhetlig forslag, nettopp for å unngå en sånn evig flikking på loven, der vi ikke ser ting i sammenheng. Nå får vi altså et nytt vedtak, som jeg vil tro vil kreve en lovendring, hvis det skal gjennomføres. Hvis vi skal gjennomføre en lovendring i denne sal, bør det jo være fordi det er et behov for det, at det er et stort problem vi skal løse. Nå blir det gjentatt her fra talerstolen at det er flere kommuner som har innført forbud mot skolegudstjenester, men den eneste navngitte kommune jeg har hørt om, er Hamar. Mitt spørsmål til statsråden er: Er det en lang rekke kommuner som har vedtatt forbud, og er det et utbredt problem? Får man mange henvendelser fra skoler, rektorer, lærere og foreldre som opplever at de ikke får det tilbudet de trenger?

For meg er det viktig å starte med å slå fast at dette ikke er en debatt for eller imot skolegudstjenester. Så vidt jeg har registrert, er det ingen partier i denne sal som har foreslått at vi skal fjerne muligheten til skolegudstjenester. Tvert imot er alle med på formuleringen som slår tydelig fast at dette er en naturlig del av skolehverdagen mange steder. Spørsmålet vi blir stilt overfor her, er imidlertid hvem det er som skal velge, hvem det er som skal bestemme i skolen. Er det Kirken eller skolen selv? For Venstre er svaret på dette spørsmålet soleklart: Dette er et valg som den enkelte skole må og skal ta, ikke et valg den enkelte skole skal tvinges til å ta. Det kan være mange grunner til at det er skoler i dag som velger ikke å tilby skolegudstjeneste. Det har vært nevnt flere eksempler her. Det kan være snakk om en svært konservativ menighet som ønsker å invitere en skole, men som man ikke ønsker å takke ja til. Det kan være skoler som finner ut at de synes det er bedre måter å formidle kristen kulturarv og å lære om julens budskap på, enn ved å dele elever i to forskjellige grupper – man ønsker heller å gjøre en samlende aktivitet. Jeg har fått respons fra rektorer som forteller om f.eks. besøk til Kirken uten at det er en gudstjeneste. Sånne ting er det handlingsrom for å gjennomføre i dagens opplæringslov. Det handlingsrommet vil stortingsflertallet beklageligvis fjerne i dag. Jeg synes det er absurd at partier som vanligvis er imot statlig tvang, absolutt skal innføre det når det gjelder skolegudstjenester. Når jeg hører de partiene argumentere for dette, høres det nesten ut som at man er et skritt nærmere å pålegge alle å gå på skolegudstjeneste, for det er da nesten ikke mulig å lære om verken julens budskap eller den kristne kulturarven hvis man ikke er på skolegudstjeneste. Vel, det er mange som har vært sikret den fritaksmuligheten som vi heldigvis har i norsk lovverk i dag, som jeg likevel tror kan ganske mye om den norske kulturarven og kristendommens plass i den. Det blir ekstra absurd når Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn ikke ønsker denne lovendringen. Det er altså ingen som egentlig har bedt om dette, men et flertall på Stortinget vil påtvinge det. Jeg tror også at det i denne debatten er verdt å presisere at kristendommen ikke bare har stått for frihet for alle i dette samfunnet. Mange ganger har også kristendommen og religion generelt vært undertrykkende og vært ikke-frihet. Det er mange av dem som ikke har vært troende, som har opplevd en praksis i skolen som ikke har ivaretatt deres rettigheter når det gjelder trosfrihet. Som representanten Holmås Eidsvoll sa, er det veldig mange skoler som balanserer i svært krevende debatter. De gjør det på en veldig god måte. De inkluderer foreldrene og lokalsamfunnet. La oss la dem fortsette å gjøre den jobben. Det er fortsatt ikke for sent å snu, folkens – det er fortsatt én uke til vi skal stemme. La oss ta til fornuft i denne saken.

På tirsdag holdt utenriksministeren en god redegjørelse knyttet til den geopolitiske situasjonen og ikke minst betraktningene rundt Pax Americana og at USA har abdisert fra rollen som garantist for en liberal verdensorden. Jeg vil gjerne høre statsministerens vurderinger av den norske forsvarsevnen og den norske forsvarspolitikken, i lys av en stadig mer urolig verden, i lys av at det fortsatt er krig i våre nærområder, og at mange av Norges allierte nå retter innsats og fokus til helt andre steder enn våre nærområder. I dette urolige sikkerhetspolitiske bildet har regjeringen samtidig sendt signaler om at man vurderer å senke de norske forsvarsambisjonene, bryte forsvarsforliket og bl.a. redusere antall fregatter det norske Forsvaret skal baseres på i framtiden. Mener statsministeren det er riktig nå å diskutere reduserte ambisjoner for den norske forsvarsplanen?

Selv om det ikke er noen i denne sal som feller tårer over et felt prestestyre i Iran, er det ingen tvil, tenker jeg, om at den økte spenningen og krigen i Midtøsten er veldig skadelig også for Norge. Det vi ser, er at vi nå har et mer splittet Europa og et mer splittet NATO i responsen på denne krisen. Spania har nektet amerikanske fly å bruke deres baser, mens Tyskland har tillatt det samme. Storbritannia har blitt en aktiv part i krigføringen, og Tyrkia ligger svært nær disse konfliktområdene. Både NATO og EU framstår ganske ukoordinert i det som nå utspiller seg. Norge har nå tatt en rolle i å betrakte og beskrive situasjonen. Det kan være krevende å se hva slags type initiativ Norge faktisk kan ta, kanskje også gitt at vårt fredsdiplomati er noe skadeskutt i disse dager. Spørsmålet er likevel: Hva kan vi og andre europeiske land gjøre for å tilby bl.a. den iranske befolkningen som kjemper for demokrati, et bedre alternativ enn Trump? Finnes det noe initiativ Norge kan ta gjennom de kanalene vi har?

Norske interesser har vært en gjennomgangssetning i denne debatten til nå. Selv om jeg tror de flestes oppmerksomhet først og fremst er på bakken i Midtøsten, på den krisen som utspiller seg der, er det klart at det er viktig at vi også nå tar et steg tilbake og ser på hvordan denne situasjonen faktisk påvirker norske interesser. På kort sikt gir det Norge merinntekter, fordi oljeprisen stiger, men indirekte påvirker det oss også sikkerhetspolitisk, selv om det ikke nødvendigvis gjør det helt direkte. Det påvirker bl.a. Europa og Ukrainas stridsevne, fordi våpen og innsats som ellers kunne gått til Ukraina, nå brukes av våre allierte i Iran og i andre land i Midtøsten. Det er heller ikke bare Norge som tjener på en økt oljepris, det gjør også Russland. Situasjonen nå er faktisk at Russland får en økt stridsevne av dette, mens Ukraina får en svekket stridsevne. Dette er viktig for norske interesser. Da det var fireårsdagen for Russlands ulovlige invasjon av Ukraina, oppfattet jeg statsministeren som ganske velvillig for å se på en økt innsats fra Norge for å hjelpe Ukraina i den situasjonen de står i. Er det noe statsministeren nå vil vurdere, gitt den eskalerende situasjonen i verden?

Jeg mener likevel at den ventilmuligheten som privatskoleloven egentlig skal gi, svekkes betydelig med denne innstrammingen. Et annet poeng som jeg mener utfordrer fellesskoletankegangen, det å sikre alle elever like muligheter, er at regjeringen heller ikke ønsker å se på mangfoldet innenfor den offentlige skolen. Nå har regjeringen sagt nei til muligheten til å opprettholde IB-tilbudet, f.eks. på Manglerud skole, noe som gir en mulighet til større mangfold innenfor den offentlige skolen, i stedet for at en skal måtte betale flere hundretusen for det samme tilbudet i en privatskole. Spørsmålet mitt til statsråden er: Er den eneste måten å ta vare på fellesskolen på, og å gi alle samme muligheter, å strupe muligheten til friskoler, eller kan vi også få det til ved å styrke mangfoldet innenfor den offentlige skolen?

Et viktig prinsipp i et demokrati er også å ta vare på mindretallsrettigheter, ikke alltid bare flertallet. La oss si at et kommunestyre med 26 mot 27 stemmer vedtar å legge ned en skole. Så er det ganske sterke krefter som ønsker å etablere en privatskole, og de samme 27 mot 26 stemmene sier nei til at den skolen skal etableres. Spørsmålet er: Hvordan sikrer vi reelt lokaldemokrati? Er ikke dette egentlig en form for flertallstyranni? Er det riktig at de samme folkene som vedtar den skolestrukturen, også skal få en så sterk vetorett? Alle er enige om at lokalpolitikere skal kunne si sin mening om dette. Det kunne man også med den gamle loven, og det ble tillagt vekt, men det var ikke en vetorett, slik man i praksis ser at det er i dag.

Jeg har ikke helt regnet på det statistisk, men jeg tror det fortsatt er sånn at de fleste friskoler vi har i dette landet, har kommet til på bakgrunn av et initiativ og et ønske om en alternativ pedagogikk, en alternativ fagportefølje eller et alternativt livssyn. De siste 10–15 årene har vi også fått stadig flere privatskoler som har blitt etablert fordi det offentlige har lagt ned sin skole. Dette er ofte grendeskoler, små skoler, der lokalsamfunn har sagt at nei, dette vil vi ikke, vi vil opprettholde vår skole – og så har man samlet seg og fått til en privatskole. Det har vært sånn i lovverket at lokalpolitikere har kunnet uttale seg om dette. Det ble strammet inn i 2023, der man nå sier at man kan uttale seg, og at den uttalelsen gis vesentlig vekt. Den praksisen man har sett etterpå, er at alle som har fått nei fra kommunen sin, også får nei fra staten. Statsråden er også jurist, så jeg lurer på om hun har reflektert litt over det problematiske med at det flertallet i et kommunestyre som kan vedta å legge ned en skole, også er det samme flertallet som kan vedta, uten noen krav til dokumentasjon, at en ny privatskole ikke kan etableres?

Det viktigste i denne saken mener jeg er: Hva er det som er kjernen i fellesskolen? Det var Åse Kristin Ask Bakke som sa at det handler om at elever med ulik bakgrunn møtes i samme klasserom, side ved side, lærer det samme, har de samme mulighetene. Det grunnleggende spørsmålet er: Er den viktigste forutsetningen for dette at skolen er offentlig, eller er den viktigste forutsetningen at inngangsbilletten til den skolen er lav, og at innholdet og kvaliteten er god? Selv om min og Venstres mening er at den offentlige skolen er kjernen i skolesystemet vårt, ser vi ikke på det at det finnes privatskoler, friskoler, som en trussel mot denne fellesskolen, for nøkkelen er at disse skolene må være like tilgjengelig for alle. Derfor har vi i Norge en sterk offentlig finansiering av friskoler, som sikrer alle like muligheter til å benytte seg av dette tilbudet dersom det er det som passer best for dem. På tross av at vi har hatt et regelverk som har åpnet for friskoler i mange, mange år, har vi ikke en massiv privatisering av det norske skolevesenet. I dag er det cirka 5 pst. av elevene som går i privatskoler, så 95 pst. av elevene velger den offentlige skolen. Det tror jeg vi skal ha med oss. Hvorfor trenger vi en friskolelov? Jo, det er åpenbart en ventil for både elever og familier som ønsker et alternativ. Det kan være et pedagogisk alternativ eller et livssynsalternativ. Det kan også være en ventil for lokalsamfunn som opplever at skolen deres blir lagt ned, slik de gjorde i Lom. Vi kan diskutere hvorfor det vedtaket kom, om det handler om kommuneøkonomi eller andre ting, men det kom. Det de gjorde da, var at de mobiliserte, og de fikk i gang et privat skoletilbud. Veldig mange her har snakket om hvor bra det er, og hvor viktig det er. Jeg har møtt dem som står bak denne skolen, og ble skikkelig imponert over den jobben de har gjort. Jeg må likevel også si at jeg blir ganske rystet over den prinsippløsheten mange parti her viser når de kan reise opp til Jotunheimen, ta på seg bunad og feire at denne skolen får lov til å drive, men ikke bryr seg om at denne muligheten er strupt for alle andre lokalsamfunn. Er det virkelig sånn at vi skal sitte her i Stortinget og saksbehandle de sakene som får størst medieoppmerksomhet, men ikke bruke de samme prinsippene når det er andre som ønsker å gjøre akkurat det samme? Selv om Erling Sande kan påstå at det ikke var meningen at den nye friskoleloven skulle være en slags vetorett for kommunene, viser det seg at det i praksis er det. Alle får nei, f.eks. Torgar Montessoriskole i Brønnøy, som gir en mulighet til å tilby alternativ pedagogikk i et område på 400 kilometer, der det ikke finnes noen andre alternativ. Hva sier Rødt og Senterpartiet til de andre lokalsamfunnene som fortsatt kommer til å få nei til sine skoler, fordi de ikke vil fjerne ett ord i privatskoleloven?

Da jeg var kunnskapsminister, mottok jeg evalueringen av fraværsgrensen som ble innført i 2016 av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen. Den hadde som tittel «Fraværsgrensen – en suksess for de fleste og til besvær for noen». Hovedkonklusjonen var at totalt sett gikk fraværet ned, men det man så, var at for noen av de aller mest sårbare elevene funket ikke fraværsgrensen. Man kan spørre seg: Hvorfor funket den ikke for dem? Vel, kanskje det er fordi noen av dem faktisk har helt reelle årsaker til ikke å være på skolen, at de faktisk er for syke eller har andre utfordringer med å få vært på skolen. Problemet da er at for noen av de elevene skaper fraværsgrensen faktisk et større hinder for det som jo er målet for fraværsgrensen, nemlig at flere skal fullføre videregående opplæring. Venstres kritikk mot fraværsgrensen har egentlig ikke gått ut på at den er et problem for det store flertallet, men at den skaper større problemer for de elevene som vi aller mest trenger å hjelpe. Derfor er jeg glad for at det er blitt en større fleksibilitet i fraværsgrensen, men jeg mener likevel det er behov for at vi gjør mer. Det er veldig bra at det nå er flertall for å sikre at besøk hos helsesykepleier ikke gir fravær. Det er egentlig et paradoks at de elevene som virkelig trenger å snakke med en helsesykepleier, kanskje for å få den hjelpen som gjør at de kommer seg på skolen, skal få fravær for det. Det er det veldig bra at vi får ryddet opp i. Samtidig er jeg litt forundret over at det ikke er flere som støtter forslaget som var et initiativ fra SV, som også Rødt og Venstre står bak, om å «gjennomgå fraværsgrensen for elever med kronisk eller alvorlig sykdom, og gjøre nødvendige endringer for å sikre at hensynet til disse elevene er ivaretatt med sikte på å tilrettelegge for gjennomføring av opplæringen». Er det noe vi har lært gjennom pandemien, er det at det finnes måter å gjennomføre opplæring på som ikke nødvendigvis trenger å bety antall timer i et klasserom. Spørsmålet er: Greier vi i stor nok grad i dag å treffe de elevene som trenger det? Jeg mener vi ikke gjør det, og jeg vil utfordre de partiene som ikke stemmer for dette nå, til enten å endre stemmegivning her i dag eller iallfall å se på hva vi kan gjøre for disse elevene på sikt. Det er de som trenger oss aller mest. Det som er en ekstra utfordring vi har fått nå, som flere har sagt her, er at fraværet nå er tilbake på det nivået det var før fraværsgrensen ble innført. Vi var nylig på besøk hos OECD, som sa at flere og flere land nå går bort de mer strafferettede tiltakene og heller fokuserer på årsakene til at elevene er borte fra skolen. Jeg tror det er viktig at også den norske fraværsdebatten beveger seg dit, og at vi ikke lenger bare snakker om 10–15 pst. fravær og hva det er som skal telle, men at vi snakker om årsaker til at elevene ikke kommer på skolen. Det handler om å gi lærerne mer tid til å følge opp elevene, og å gi ressurser slik at fullføringsreformen faktisk gir elever reell mulighet til å fullføre videregående opplæring.

Takk til statsministeren for redegjørelsen. Verden er urolig, og da er det ekstra viktig at Stortinget står sammen om retning og ansvar. Vi kan være rykende uenige i denne sal, men når landet trenger det, finner vi løsninger sammen. Det har vi gjort før, og det kan vi gjøre igjen. Spørsmålet er: Hva gjør vi når Norge står i et geopolitisk krysspress og ingenting er som før, når våre nærmeste allierte snakker om dansk territorium, når Russland presser på i Ukraina, og når Kina bygger et sterkere militær? Situasjonen er alvorlig, men vi har ressurser, vi har venner og vi har vilje. Dette kan vi håndtere. Det er nok mange av oss som drømmer seg tilbake til en tid der vi hadde en stabil supermakt som sto ved vår side, som delte verdiene våre, som tok kampen for demokrati, for menneskerettigheter og for frihandel som har gitt en sterk global økonomisk vekst, og som ikke minst Norge har tjent godt på. Men som Mark Carney sa i sin nå så berømte tale i Davos: Nostalgi er ingen strategi. For å lede et land gjennom farlig farvann trenger vi hjerne, vi trenger hjerte og vi trenger mot. Jeg mener at denne regjeringen i det store og hele viser at den har både hjerte og hjerne. Men det jeg har savnet, er mot – mot til å møte en ny verden med nye løsninger, mot til å løfte de vanskelige debattene, mot til å gjøre tøffe økonomiske prioriteringer og mot til å ta lederskap, bl.a. ved å gjøre mer for Ukraina. Norge gir mye, men når Russland rykker fram, er det ikke nok. Ukraina kjemper for landet sitt, for folkeretten og for en verden der grenser ikke endres ved bruk av vold. Etterretningstjenesten sier at Kreml ikke viser noen vilje til forhandling, og at målet om politisk kontroll over Ukraina står fast. Norge har hatt ekstraordinære inntekter i krigsårene. Siste anslag er inntekter på over 3 000 mrd. kr, og det gir oss et ekstraordinært ansvar. Vi kan gi mer, vi kan gi raskere og vi kan gi mer treffsikkert – luftvern, ammunisjon og sivil beredskap. Dette virker, men det fordrer at regjeringen tør å gi Norge en posisjon der vi går foran og staker ut veien, i stedet for å gjemme oss i midtfeltet. En annen tøff prioritering som vil kreve mot i årene framover, er å gjennomføre den forsvarsplanen som vi har vedtatt, og reelt styrke vår egen forsvarsevne. Beredskapen må bygges i hele landet, og totalforsvar betyr et sterkt militært forsvar, sterke sivile tjenester, forsyning som virker, og et samfunn som holder ut over tid. Derfor bekymrer det når vi hører signaler om at regjeringen vil gå bort fra lovnaden om å være garantisten for Forsvarsløftet slik det ligger. Vi vil ikke senke ambisjonene selv om kostnadene øker, og vi mener heller ikke at det er riktig f.eks. å kjøpe færre fregatter nå. Havet er vår livsnerve. Vi kan trappe opp øving, fylle lagre, styrke cyber og sikre kysten. Alt dette er mulig hvis regjeringen tør å prioritere riktig. Støre sa i sitt innlegg at «samarbeid skaper sikkerhet». Spørsmålet er: Gjør vi det vi kan for å sikre mest mulig samarbeid med dem som vil det samme som oss? Europa tar nå store beslutninger om sikkerhet, industri, teknologi og energi. Norge må være med når beslutningene tas. EØS er nødvendig, men det er ikke tilstrekkelig i krisetider. Irritasjonen i Brussel over Norges «cherry picking» øker, mens det norske etterslepet på innføring av direktiver som vi er forpliktet til, står på stedet hvil. Et tydelig ja til Europa, og også et ja til fullt medlemskap, vil gi Norge mer innflytelse, mer trygghet og raskere grønn omstilling. Vår sikkerhet, markedsadgang og velstand og vårt handlingsrom sikres best sammen med våre nærmeste partnere i EU – land som deler våre liberale og demokratiske verdier, land som nå i dag er vårt klart største marked, og som også er blant våre nærmeste allierte innad i NATO. Dette samarbeidet er ikke en erstatning for NATO, men som en styrking, og som gir Norge flere ben å stå på. Norge kan bidra, og vi kan lede på flere områder, men da må vi inn i de rommene der beslutningene tas. Vi er tryggere sammen med våre nærmeste allierte enn det vi er alene. Derfor må regjeringen også tørre å løfte debatten om EU. Jeg har troen på at vi kan få til dette. Norge har klart store løft og raske endringer før. Vi har kunnskapen og økonomien, og vi har fellesskapet som trengs. Så jeg oppfordrer regjeringen til å vise mer mot, gi mer til Ukraina, prioritere et overbevisende totalforsvar og si et tydelig ja til EU.

En annen grunnleggende faktor for tillit er strenge habilitetsregler. Er det noe vi har snakket mye om på Stortinget de siste årene, er det nettopp habilitet. Det var en lang rekke skandaler i 2023, og mange statsråder måtte møte i kontrollkomiteen for å diskutere nettopp habilitet. Etter det sa også Støre-regjeringen tydelig at det nå ville bli satt i gang et grundig arbeid med å vurdere om det var nødvendig med endringer, innstramminger eller skjerpelser av retningslinjene knyttet til habilitet. Jeg hadde i hvert fall trodd at dette førte til mer riktig håndtering av habilitetsregelverket. I dag varsler imidlertid utenriksministeren at det nå er gjort en ny habilitetsfeil, og han sier i dag at den feilen ikke burde vært gjort. Det er alltid bra at folk beklager, men det jeg lurer på da, er: Hvorfor ble ikke alle disse kortene vist litt tidligere, noen måneder før, og hvorfor kunne denne feilen skje? Hvis det er én regjering som burde ha lært seg hvordan habilitetsregelverket er, er det vel Støre-regjeringen. Så hvilke konkrete tiltak er blitt iverksatt i Utenriksdepartementet etter kontrollsakene om habilitet fra 2023?

Da jeg fulgte ungene mine til skolen i dag, var det en mann som gikk forbi meg, og akkurat idet han passerte meg, sa han litt lavt, men akkurat så jeg kunne høre det: korrupt. Jeg synes det er et ganske tydelig bilde på den krisen vi står i. Det handler jo ikke om meg, men jeg fikk likevel skikkelig vondt i magen av det, for det forteller noe om hva veldig mange tenker om politikerne akkurat nå. Utenriksministeren leder et departement som står midt i denne mistilliten, og derfor mener jeg at utenriksministeren og jeg og alle vi som sitter her, har et felles ansvar for å gjenoppbygge den tilliten. En vei dit er full åpenhet. Vi må legge alle kort på bordet. Det må Utenriksdepartementet gjøre når det gjelder håndtering av både varsel om International Peace Institute, IPI, og dokumenter fra Oslo-avtalen, men Stortinget må også gjøre sitt. Vi har gang på gang foreslått et åpent lobbyregister for både storting og regjering. Det har partier som Arbeiderpartiet, Høyre, FrP og Senterpartiet stemt imot gang på gang. Dette handler om at folk må kunne stole på oss, de må kunne vite hvem det er vi snakker med. Jeg vil spørre utenriksministeren om han er enig i at vi nå skylder folk full åpenhet, både fra Stortinget og fra regjeringen.

Min forståelse av det er at kapasiteten ved de eksisterende tilbudene allerede er sprengt, at man må søke gjerne mange år i forveien for å få plass. I tillegg er noen av disse tilbudene også svært kostbare, som Oslo International School, som koster opp mot 300 000 kr i året. Det Oslo kommune har ønsket med å ha et offentlig tilbud, er å sikre at også folk fra helt vanlige familier, som ikke nødvendigvis har veldig mye penger, har den samme valgfriheten som dem som har mye penger. Dette ville jeg tenkt var veldig god sosialdemokratisk politikk. Det er ikke bare folk med penger som kan ha litt spesielle livssituasjoner, med f.eks. foreldre som står på terskelen til å ta en jobb i utlandet, eller familier som vet man skal bo her en midlertidig periode, og ønsker en kontinuitet i skolegangen til elevene. Spørsmålet mitt er: Er Arbeiderpartiet i det hele tatt åpent for å diskutere hvordan man kan sikre at dette er et tilbud som er tilgjengelig for alle, uavhengig av lommebokens tykkelse?

Takk for svaret, men jeg opplever vel egentlig ikke at statsråden svarer på det som er spørsmålet mitt, nemlig hva kapasiteten for elevene som mister IB-tilbudet sitt ved Manglerud skole, er i Oslo-området for engelskspråklige skoler. Jeg opplever at dette egentlig handler om to ting. Det ene er den prinsipielle holdningen, om vi synes det er riktig at IB har en plass i den offentlige skolen eller ikke. Det er i så fall et spørsmål vi må diskutere i forbindelse med opplæringsloven. Det andre er det konkrete: Hva skjer med disse elevene akkurat nå? Hva slags prosesser har departementet hatt, både overfor Oslo kommune og ellers, i forkant av beslutningen om å fjerne dette tilbudet, for å sikre at disse elevene får en god skolegang? Det blir store brudd. Jeg tror alle kan tenke seg at for en elev som har gått på en skole i kanskje faktisk ti år, er det ganske voldsomt å miste den skoleplassen. Jeg gjentar spørsmålet mitt: Har det vært en prosess knyttet til å se på hva slags alternativer disse elevene har? Finnes det kapasitet i tilsvarende engelskspråklige tilbud i Oslo-området?

«Like før jul fikk foreldre og barn på den engelsk-språklige IB-linja ved Manglerud skole i Oslo beskjed om at skoletilbudet deres blir lagt ned. En søknad fra Oslo kommune om å forlenge tilbudet i to år – i påvente av at det skal gjøres permanent – ble avslått av Utdanningsdirektoratet. Fra og med høsten 2026 må de over 200 elevene få plass ved andre skoler i Oslo. Kan regjeringen redegjøre for engelskspråklige skoler i Oslo-området sin kapasitet til å ta imot de elevene som mister IB-tilbudet ved Manglerud skole nærmest over natta?»

Takk for svaret. Jeg er glad for at statsråden er tydelig på at det ikke er noen idé nå om å senke ambisjonsnivået. Jeg oppfatter svaret dit hen at man opprettholder satsingen på seks fregatter. Det var jo en viktig hovedprioritet, slik jeg ser det, i langtidsplanen å prioritere det maritime og å prioritere innsatsen mot nord. Det er vel ingenting som har skjedd i det sikkerhetspolitiske bildet de siste månedene som tilsier at en slik satsing er feil, heller tvert imot er behovet for det forsterket. Så spørsmålet mitt er egentlig om statsråden fortsatt står ved den prioriteringen som forsvarskommisjonen var veldig tydelig på, og som også langtidsplanen var veldig tydelig på, at den maritime satsingen er hovedprioritet nummer én i gjennomføringen av forsvarsplanen.

Temaet her er hvordan vi skal ruste opp forsvaret vårt for en mer usikker verden. Denne uken kunne VG fortelle at regjeringen vurderer å gjøre som Rødt og MDG har tatt til orde for, nemlig å anskaffe én fregatt mindre enn det Stortinget har bestemt. Jeg er bekymret for at vi nå skal snu 180 grader i forsvarspolitikken og gå tilbake på ambisjonen om å være garantist for at Forsvarsløftet gjennomføres. I tillegg til å ville anskaffe færre enn fem fregatter kunne vi i Forsvarets forum lese at statsråden jobber med en nedskalert versjon av langtidsplanen. Venstre har ventet lenge på diskusjonen om hvordan vi skal oppdatere langtidsplanen, men for oss handler det om at den må oppdateres slik at vi får et sterkere og mer moderne forsvar av landet, ikke for å få et svakere forsvar. I nevnte sak om fregattanskaffelsen sier forsker Tor Ivar Strømmen at hvis vi går ned i antall og anskaffer tre fregatter, vil vi i beste fall ha to tilgjengelige til enhver tid, og da vil vi ikke være i stand til å bidra til antiubåtkrigføring i Norskehavet. Mitt spørsmål til statsråden er om han er uenig med forsker Strømmen. Og hvis ikke: Mener han at Norge ikke trenger evne til å etterforsyne og å bidra til forsterkninger til Norge og Norden med tanke på antiubåtkrigføring?

Jeg har respekt for at statsministeren ikke har inngående detaljkunnskap om tilbudet på Manglerud skole. Jeg kan da opplyse statsråden om at dette var et initiativ fra et Høyre-ledet byråd i 2014, der også Venstre var med, men det ble videreført da Raymond Johansen var byrådsleder, og opprettholdt av Oslo kommune fordi man så på dette som en god måte å utvide fellesskolen på. Det var nettopp for å sikre et alternativ for elever som ikke har råd til å betale det det koster å bruke det private tilbudet – jeg tror det er 277 000 kr – som bl.a. kronprinsessen har benyttet seg av. Jeg tror likevel statsministeren er i stand til å ha en prinsipiell holdning til dette spørsmålet. Når kunnskapsministerens rådgiver definerte det som problematisk å gi denne typen tilbud innenfor en offentlig ramme, kunne jeg gjerne tenke meg å høre om statsministeren er enig i det. Mitt syn og Venstres ståsted er at dersom en kommune mener at dette er et relevant tilbud for sine innbyggere, og ønsker å prioritere midler til det, må de få lov til å tilby det. Regjeringen har jo ofte sagt at vi må gi kommunene frihet til å prioritere selv, og dette koster ikke staten en krone. Hvorfor skal regjeringen si at nei, dette får ikke Oslo kommune lov til å tilby, bare private får lov til å tilby det?

Arbeiderpartiet gikk til valg på et løfte om trygghet. Jeg tror likevel ikke det var trygghet elevene, og heller ikke lærerne, ved den engelskspråklige IB-linjen på Manglerud skole opplevde rett før jul, da de fikk en julegave som jeg tror de absolutt ikke ville ha, nemlig en beskjed fra departementet om at tilbudet må legges ned fra høsten 2026 – et tilbud som har eksistert i ti år. Kunnskapsministerens rådgiver sa til NRK at dette tilbudet er problematisk, og at det derfor ikke ønskes videreført. Det er viktig at vi forstår hvilke elever det er som nå mister skoletilbudet sitt. Det er bl.a. snakk om familier som har tenkt å flytte til utlandet for å jobbe en periode, der barna må sikres de engelskkunnskapene de trenger for å klare seg i et annet skolesystem. Det er folk som har spesialkompetanse, og som enten er hentet inn av norske bedrifter eller er i den norske forvaltningen, som har sine barn i dette tilbudet – barn som har et rent engelskspråklig tilbud, der de åpenbart lærer seg norsk, men ikke kan nok norsk til å gå inn i et ordinært norsk skoletilbud over natten. Statsministeren besøkte Manglerud skole denne uken, så jeg, men jeg tror ikke han tok turen innom IB-linjen. Det er synd, for da kunne han ha møtt elever, foreldre og lærere som nå lever i usikkerhet. Han kunne ha sett et velfungerende skoletilbud som har eksistert i snart ti år, og som har positive evalueringer, fornøyde elever og engasjerte lærere. Statsråden som er ansvarlig for dette, sier at behovet disse familiene har, kan ivaretas av private skoler med IB-tilbud. Dette er tilbud som koster flere hundretusen kroner i året, og det mener vi i Venstre går på tvers av et budskap og et sterkt og viktig ideal om en fellesskole som gir lik rett til utdanning, uavhengig av skoletilbud. Det er ikke bare rike folk som har unike behov og livssituasjoner. Fellesskolen vår må også kunne romme spesialiserte tilbud som en IB-linje. Statsministeren har tidligere vært med på å foreta en snuoperasjon og redde den franske skolen. Den gangen fant regjeringen en løsning. Spørsmålet mitt er om statsministeren vil vise det samme engasjementet for IB-linjen på Manglerud som han gjorde da han var med på å redde den norske skolen i Paris.

På vegne av representantene Abid Raja, Marit Vea og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om midlertidig å suspendere den nye modellen for beregning av formuesverdi av bolig. Jeg ber om at forslaget hastebehandles etter Stortingets forretningsorden § 39 c.

Jeg vil gjerne benytte det siste spørsmålet til å løfte blikket litt. USA har vært bærebjelken i norsk sikkerhet siden 1945. Gjennom både Marshallhjelpen, NATO, atomparaplyen, evnen til å forsterke nordflanken, forhåndslagre i Trøndelag, felles øvelser og kapasiteter som F-35, f.eks., har USA vært med på holde avskrekkingen troverdig og linjen over Atlanterhavet åpen, så betydningen av USA for norsk sikkerhet og forsvar kan vi ikke komme utenom. Nå er det en reell mulighet for at USA vil ta Grønland. Akkurat hva det betyr, vet vi ikke, men vi mener at vi likevel må diskutere. Utenriksministeren har sagt at da vil ideen om NATO være død, så alvoret i situasjonen kan egentlig ikke overdrives. Mitt spørsmål er om statsråden har bedt forsvarssektoren gjøre noen som helst endringer eller justeringer i norsk forsvarspolitikk siden den siste runden med Grønland-trusler startet for omtrent to uker siden.

Takk for svaret. Vi deler målsettingen her, at vi skal få mest mulig beredskap og mest mulig sikkerhet ut av hver eneste krone vi investerer. Da må vi også være sikker på at pengene går dit de skal, og dit Stortinget har bestemt. Statsråden har jo selv kalt det svært alvorlig at overskridelsene i Forsvarsbygg ble holdt skjult for statsråden, men så vidt jeg kjenner til, har ikke statsråden sagt noe om hva han konkret skal gjøre med det, utover det som allerede er varslet, sånn som det med sektorreformen i Forsvaret, som jo er et arbeid som har pågått over lengre tid, og at fokus skal være på bedre samhandling. Statsråden sa selv at det kan være behov for en sterkere etatsstyring dersom man ser at det trengs. Spørsmålet mitt er: Ser man nå et behov for nettopp det, eller er det andre grep statsråden har tatt siden han ble kjent med at Forsvarsbygg tilbakeholder informasjon om budsjettoverskridelser? Hva har man tenkt å gjøre den neste måneden?

«USAs trusler mot grønlandsk alliert territorium bryter ned tilliten til vår sikkerhetsgaranti. Verden kan raskt bli akutt farlig, og vi må styrke Forsvaret. Jeg er bekymret for at samtidig som dette skjer, har vi store styringsproblemer i forsvarssektoren: Forsvarsbygg skjuler overskridelser i hundremillionersklassen, Forsvarsmateriell graderer informasjon om budsjettsprekker, og statsråden ber Stortinget om tilnærmet hastebehandling av milliardinvesteringer. Hvilke konkrete grep tar statsråden for å styrke styringen og tryggheten nå, når det virkelig trengs?»

Jeg måtte be om ordet da representanten Gorseth holdt innlegget sitt og prøvde å tegne opp et slags bilde av at det gjennom åtte år var skapt en stillesittende høyreskole der resultatene gikk ned, men at nå var det liksom endring – nå hadde Arbeiderpartiet gjort vei i vellinga. Vel, de siste nasjonale prøvene fra høsten 2025, som tar for seg elever som kun har gått i Arbeiderparti-skolen, viste også fallende ferdigheter. Jeg tenker at jeg ikke skal legge skylden for det på verken Kari Nessa Nordtun eller Arbeiderpartiet som helhet; det er nok en del større samfunnstendenser som gjør seg gjeldende, og som er grunnen til de resultatene. Jeg tror det er best at vi i denne sal heller ser framover og ser på hva vi kan gjøre. Da må jeg si at jeg stusser litt når litt av hovedbegrunnelsen fra Arbeiderpartiet for ikke å gå inn for en del av forslagene våre, er å si at alt dette er i gang, og alt dette gjør vi allerede. Vel, hvorfor går da ferdighetene ned? Hvorfor blir elevene dårligere til å lese, og hvorfor vet vi egentlig ingenting om skriveferdighetene deres? Da må det være sånn at en del av det vi gjør, ikke funker. Kanskje det er på tide å gjøre litt andre ting? Jeg kan gå med på at det er noen av disse forslagene som toucher borti prosesser som allerede er i gang, og jeg er veldig glad for at man nå ser på hvordan man kan sikre både kvalitet på digitale læremidler og innkjøpskompetansen. Det tror jeg er prosesser som er ganske godt i gang, så de forslagene er heller ikke like viktige for oss akkurat nå. Samtidig, det som er helt reelle forslag her, er det som handler om lærernes kompetanse gjennom lærerspesialistordningen, det som handler om å ta skriving med inn i de ferdighetene som vi faktisk sikrer oss kunnskap om, og det som handler om å beholde kartleggingsprøver på 1. trinn – noe bl.a. Landslaget for norskundervisning er veldig opptatt av at er viktig. Hvordan skal lærere som ser at de har elever som sliter med lesing, kunne gå til rektoren sin og si at de trenger ekstra ressurser, for de har mange elever som sliter med dette? Hvordan skal foreldre som har en mistanke om at elevene ikke kan det de egentlig burde kunne når de står på 1. eller 2. trinn, kunne gå til skolen sin og si at ungen deres trenger intensivopplæring i lesing – slik loven faktisk gir dem rett til? Vi er jo nødt til å ha kunnskap om hva det er elevene kan, og hva det er de ikke kan, for å kunne sette inn de rette tiltakene. Jeg kan forstå at det kanskje høres mer konkret og handlekraftig ut å si at nå skal elevene ha et kvarters lesing hver dag, enn å si at nå skal vi faktisk styrke lærernes kompetanse. Likevel: Det vi vet funker, er å styrke lærernes kompetanse, ikke å detaljstyre at alle skal bruke akkurat den samme metoden for leseundervisning – noe mange allerede gjør, og de lærerne som ikke gjør det, har mest sannsynlig en veldig god begrunnelse for det. Vi fremmer i dag en lang rekke kunnskapsbaserte forslag som er basert på innspill fra både forskere og folk i sektoren, og jeg synes det er synd at denne salen ikke vil stemme for flere av dem.

Statsråden viser til Skrivesenteret. De har kommet med en ganske tydelig høringsuttalelse som gir støtte til forslaget vårt om nasjonale prøver i skriving. Jeg har lyst å understreke noe: Dette er ment å være utvalgsprøver. Det skal ikke ha en så stor bredde at man skal teste alle elever. Poenget med denne typen prøver er for det første at man får informasjon om norske elevers ferdighetsnivå, og for det andre at man utvikler verktøy som gjør at lærere kan ta dem i bruk selv i sitt eget klasserom, når de har behov for det. Så dette er ikke noe stort som vi vil tre nedover norsk skoles hode, men det er et helt nødvendig verktøy. Da de nasjonale prøvene ble avskaffet – ironisk nok av en Høyre-statsråd – tror jeg Arbeiderpartiet faktisk var imot det, fordi man mente at det var viktig å måle elevenes skriveferdigheter. Hvis man reiser rundt på norske universiteter i dag, er noe av det første både rektorer og professorer sier, at elevene ikke er studieforberedt. De kan ikke skrive akademiske tekster. Vi vet at norske elevers skriveferdigheter er på vei nedover, men vi har ikke konkret informasjon, og vi har heller ikke verktøyene som skal til. Dette er også det mest effektive vi kan gjøre for å styrke læring. Vil statsråden revurdere sin posisjon?

Jeg forstår at departementet nå er midt inne i et arbeid med kvalitetsvurderingssystemet, altså nasjonale prøver. Jeg oppfatter at det er mye man ikke har konkludert på, men at statsråden har uttrykt seg positivt til læringsstøttende prøver. Venstre er også positiv til det. Derfor har vi i dette representantforslaget fremmet forslag om at vi, i tillegg til de læringsstøttende prøvene vi allerede har, for ferdigheter vi allerede tester, bør ha det samme når det gjelder skriving. Dette er det mange gode grunner til. For det første henger skriving og lesing veldig tett sammen. Skriving er egentlig det området hvor man kan se om man har leseferdighetene eller ikke. Særlig i dag, når kunstig intelligens inntar klasserommet, noe som gjør lærernes vurderingssituasjon veldig vanskelig, og som gjør at vi trenger et fellesskap med hensyn til hva slags kompetanse vi skal kreve av elevene, bør vi, samtidig som det nå foregår et arbeid med nasjonale prøver, også vurdere å ta inn nasjonale skriveprøver. Derfor har vi fremmet dette forslaget. Jeg ønsker at statsråden kan si litt mer om hvorfor man ikke ønsker å støtte det nå.

Hovedgrunnen til at vi har fremmet dette forslaget, er de resultatene vi har sett i norsk skole over lengre tid, nemlig at elevene presterer stadig dårligere, både på nasjonale prøver og på internasjonale undersøkelser. Dette gjelder særlig i lesing og regning, som jo er ferdigheter vi måler. Vi har også en del ferdigheter vi ikke måler, og som vi egentlig ikke vet noe ting om, som skriving. I tillegg er vi i en situasjon der vi har økende uro og mer bruk av vold i klasserommet. Jeg tror vi gjør både oss selv og elevene en bjørnetjeneste hvis vi ikke ser disse to tingene i sammenheng. Veldig mye frustrasjon og uro er også knyttet til elever som ikke opplever mestring i skolehverdagen. Så ved å bedre elevenes læring øker vi også trivselen, og vi får mindre uro – og vi får elever som rett og slett har det bedre. Jeg skal innrømme at en annen grunn til at vi leverer dette forslaget, er at jeg mener norsk skoledebatt i for stor grad er preget av lettvinte forslag og symbolske tiltak som egentlig ikke funker. For vi vet ganske mye om hva som faktisk funker for å styrke skolen; vi har ganske mye forskning som forteller oss det. Det som er aller, aller viktigst, er lærernes kompetanse. Det er noe vi gjør noe med i dette forslaget, når vi satser på f.eks. lærerspesialister. Jeg ønsker meg lærere som er spesialister på lesing, skriving, regning og gjerne også andre ting i skolen, som kan være med på å videreutvikle læringsfellesskapet på en skole og sikre at elevene får god læring. En annen grunn til at vi fremmer dette forslaget, er at vi synes f.eks. regjeringens leseløft, som har mange gode intensjoner, ikke egentlig kommer med reelle virkemidler som vil gjøre skolehverdagen bedre. Når man står på en pressekonferanse og sier at nå skal alle sammen ha lesekvart, et tiltak som de aller fleste benytter allerede, bortsett fra der det ikke funker, er det det motsatte av tillit til norske lærere, det er det motsatte av å satse på lærernes kompetanse. Det er detaljstyring av skolehverdagen. Jeg må si at jeg også undrer meg litt over denne debatten. FrP går imot forslagene fordi det var for ullent. Vel, hva er ullent med å si at penger til fysiske lærebøker faktisk skal gå til fysiske lærebøker, at vi skal ha flere kompetente lærere, eller at vi skal kartlegge om elevene kan lese og skrive, eller ikke? Jeg forstår egentlig ikke helt den argumentasjonen og vil gjerne utfordre representanten Velle til å begrunne det litt bedre. Senterpartiet begrunner det å gå imot dette med at det er for mye teori. Det er ingenting her som pålegger mer teori. Dette handler om grunnleggende ferdigheter, og det kan være akkurat like praktisk og lekbasert som all annen læring i skolen. Jeg forstår heller ikke motstanden mot å behandle skriving på samme måte som vi behandler lesing, som en helt nødvendig grunnleggende ferdighet. For det første vet vi at skriving og lesing og utvikling av disse ferdighetene henger veldig tett sammen. Du blir ikke en bedre leser av å ikke kunne skrive, og motsatt. Da vi avskaffet de nasjonale skriveprøvene i 2016, sa vi egentlig ifra oss muligheten til å kunne følge med på hvordan norske elever skriver. Og med ChatGPT dundrende inn i norske klasserom trenger vi dette verktøyet mer enn noensinne. Jeg vil med det løfte Venstres forslag i saken – og jeg håper vi kan ha en litt bedre og kunnskapsbasert debatt om hvordan vi styrker grunnleggende ferdigheter i norsk skole.

Det er også mange som ikke bor i levekårsutsatte områder, som kan ha svak økonomi, og som kan synes at det å betale 4 000 kr for en plass er litt tøft. Det kan være man tenker at da får heller ungen klare seg selv, gå hjem og sitte med skjermen sin eller et eller annet sånt i stedet for å være på en aktivitetsskole der man kan få tilbud om god oppfølging blant voksne. Det jeg stusser litt over når statsråden sier «bygge stein på stein», er: Gratis kjernetid i 1.–3. trinn har vi jo allerede fikset, så hvis man faktisk skulle kommet med noe nytt i denne saken, ville det vært å utvide den samme rettigheten til også å gjelde elevene på 4. trinn. Så jeg håper statsråden vil se på det og prioritere det, slik at vi ikke får en situasjon nå der veldig mange slutter, og der kommunene dytter kostnadene over både på heltidsplass og på 4. trinn for å finansiere en ordning som er underfinansiert.

Jeg vil litt tilbake til dette med hva kostnaden egentlig blir for familiene. Som jeg pekte på i mitt innlegg, er det ingen regulering av hvor stor pris kommunene kan ta for den øvrige delen, altså heltidsplassen, som de aller, aller fleste velger å ha. Jeg synes også det er litt pussig at dette lovforslaget handler om 1.–3. trinn, når SFO faktisk er for 1.–4. trinn. Man skal sikre gratis deltidsplass for 1.–3. trinn, og så sier man ingenting om kostnaden på 4. trinn. Et kjapt søk viser at kostnaden ofte ligger et eller annet sted mellom 2 000 og 4 000 kr. I f.eks. Alver kommune koster det 4 100 kr. Fra at man kanskje betaler ingenting i tre år, så skal man plutselig betale over 4 000 kr. Man kan kanskje tenke at dette er barn som klarer seg selv og ikke trenger SFO, men jeg tror veldig mange åtte- og niåringer har godt av å ha et sted å komme til både før og etter skolen hvis foreldrene er på jobb. Spørsmålet mitt er: Hvorfor bryr man seg ikke om 4. klasse, og hvorfor ser man ikke på kostnadene for en heltidsplass?

I min familie har frokostene gått fra å være noe veldig rolig, der vi egentlig har hatt god tid, til å bli en veldig stressende affære, fordi jeg har en sønn som jeg tror må være verdens største fan av SFO, eller AKS, som det heter her i Oslo. Så selv om han ikke må, insisterer han på å være der når det starter, rett og slett fordi han synes det er så gøy. Grunnen til at han trives så godt på AKS, tror jeg først og fremst handler om å møte venner og kompiser, men også om de ansatte som jobber der. De er utrolig flinke til å se barna og hva det trenger. Jeg tror også at han oppdaget en liten «hack», og det er at det om morgenen ikke er så mange andre barn der. Det betyr at bemanningstettheten er veldig mye høyere, og at man får mye mer oppmerksomhet fra de voksne. Jeg er selv veldig stor fan av SFO og AKS og tror det er en veldig viktig del av veldig mange barns liv. Jeg synes også det har vært en god prioritering å sørge for å senke kostnaden, som har gjort at vi nå kan se at nesten alle barn deltar, i hvert fall til og med 3. klasse. Det tror jeg har vært riktig, både for det enkelte barn, for familiene og for å nå flere av de målene vi ønsker å nå, som f.eks. mer inkludering og det å gi alle et fritidstilbud. Men det har vi jo lyktes med allerede, så derfor lurte jeg, da dette forslaget kom, veldig på hvorfor vi i all verden trenger dette lovforslaget. Hvis det ikke er et problem, hvorfor fikse det? Så kan man selvfølgelig snu på det og spørre: Hvorfor ikke? Dette er virkelig ikke et lovforslag jeg kjemper imot med nebb og klør, men jeg ser heller ikke poenget med å stemme for det, for dette har vi jo ivaretatt veldig bra allerede i dag. Som representanten Mathilde Tybring-Gjedde viste til, kan man faktisk ikke finne eksempler på at elever ikke får plass eller ikke får dette gratistilbudet. Da er spørsmålet: Hvor sterkt lovverk skal vi ha hvis det gjør det umulig for kommunene eventuelt å gjøre andre prioriteringer? Jeg spør meg selv også: Har vi satt noen begrensninger for hva slags pris man kan ta for de resterende timene, som de aller fleste familier – i hvert fall de med barn på 1., 2. og 3. trinn – trenger, eller er det slik at så lenge vi har gitt dem de tolv timene, er det greit? Hvis man har to fulltids arbeidende foreldre, holder det ikke med tolv timers gratis kjernetid. Da må man ha flere timer enn det. Jeg greier ikke å se hva dette forslaget, utover det vi allerede har gjort, skal endre. Vi lener oss veldig på det f.eks. Skolelederforbundet skriver, nemlig at «dette ikke kan gjennomføres uten å sørge for en bemanningsnorm, en heltidskultur, kompetansekrav til ansatte samt øremerkede midler til kommunene». Akkurat nå, når vi står midt i en debatt om hvor presset kommuneøkonomien er, kommer altså regjeringen nok en gang med et lovforslag som pålegger nye krav, uten at det følger midler med. Det synes vi er feil rekkefølge. Vi mener at man heller bør fokusere på innholdet enn på å lovfeste en rettighet som allerede er oppfylt.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. Sånn avsluttes de fleste eventyr, og det gjelder også eventyret om norske lektorer i utlandet, hvis denne regjeringen får fortsette å bestemme det. Fra neste år foreslås det å halvere budsjettet for å sende ut norske lektorer som underviser i norsk språk og kultur rundt omkring. Dette er en ordning som har eksistert siden 1913, da den første lektoren ble sendt til Sorbonne i Frankrike for å spre kunnskap om norsk kultur og norsk språk. Ordningen har bidratt til at flere tusen lærer seg norsk i Europa, blir oversettere av norsk litteratur, kommer på besøk til Norge og bidrar i viktig kulturell interaksjon på tvers av landegrensene. Det er en trend at denne regjeringen kutter i alt som handler om internasjonalisering, enten det er å innføre studieavgift for utenlandske studenter, eller nå dette. Betyr det at regjeringen senker ambisjonene for internasjonalisering for norsk høyere utdanning?

Da vil jeg oppfordre representanten til å lese hele Venstres budsjett, for hvis representanten gjør det, vil han også se at i tillegg til at vi har store satsinger innenfor kunnskapsfeltet, sånn som på videreutdanning av lærere, sånn som på å gi lærerne mer tid til å gjøre jobben sin, har vi også en kraftig økning i de frie rammene til kommunene. Så det vi gjør, er egentlig, fantastisk nok: Ja takk, begge deler. Vi gir kommunene frihet til å gjøre sine prioriteringer. Oslo, der vi er med på å styre byen, er vel en av kommunene som bruker mest penger på skole, og på innhold og kvalitet i skolen. I tillegg løfter vi satsinger som vi mener er riktige, f.eks. når det gjelder dette med lærerrekruttering. Jeg mener det er et nasjonalt problem og ikke et problem som skal løses av den enkelte kommune. Når vi ser at vi sliter med rekrutteringen til lærerutdanningen, og når vi ser at lærere slutter, er dette et nasjonalt problem som krever nasjonale løsninger. Derfor bruker vi penger på det nasjonalt – i tillegg til at vi gir kommunene frihet.

Det er vel kanskje en erkjennelse som kommer av at det – dessverre – er flere Senterparti-ordførere enn Venstre-ordførere, så vi må prioritere tydelig satsing på utdanning hvis vi skal være sikre på at det når fram. Det er sagt litt spøkefullt – men samtidig: Det vi ser, er at dersom vi ikke øremerker, blir ikke disse pengene brukt på skole. Vi har f.eks. sett at en ordning som egentlig skal være øremerket, nemlig satsing på fysiske læremidler i skolen, ikke når fram til dem den skal nå fram til. Riksrevisjonen har påvist dette i en rapport. Da tenker jeg at hvis vi som sitter her i denne sal, er enige om at det er en satsing vi vil ha, må vi faktisk bruke penger på det. Det er også sånn at i en presset kommuneøkonomi, som vi har i dag, må kommunene rett og slett prioritere lovpålagte oppgaver, og da vet vi at en god del ting som vi mener er viktige og riktige, nemlig nok fysiske lærebøker, videreutdanning for lærere og svømmeopplæring for barn i barnehagen, blir kuttet når ting blir satt på spissen – det er jeg helt sikker på. Så dette handler om å gjøre tydelige prioriteringer. Så håper jeg representanten også vil se at vi har mange tydelige tiltak rettet mot at embetsverket skal få lov til å styre, bl.a. med kraftige kutt i utdanningsbyråkratiet i vårt budsjett.

Det vi gjør, er at vi lytter til Kommune-Norge. Det de sier nå, er at det å bruke penger på den ordningen ikke er mest målrettet for å oppnå akkurat det som representanten ønsker, og som jeg er helt enig i, for vi trenger skoler som er mer tilrettelagt for en praktisk skolehverdag. Vi har også tiltak i vårt alternative budsjett for å gi kommunene større mulighet til å investere. Vi foreslår bl.a. at kommunene bør få de samme rentebetingelsene som staten. Kommuner betaler i dag ca. en halv til én prosent mer i rente enn det staten gjør. Dette betyr milliarder for kommunebudsjettene og kan ha vel så mye å si for muligheten til å lage praktiske rom, naturfagsrom, Newton-rom – altså alt man trenger for å få en mer praktisk skolehverdag. Det handler om de generelle rammevilkårene. Vi har også satt av betydelige frie midler til kommunene i vårt alternative budsjett, og vi har satt av betydelige øremerkede midler på kunnskapsbudsjettet. Jeg er helt sikker på at hvis Venstres budsjett hadde blitt vedtatt her i dag, hadde det vært mye større mulighet for å satse både på lærere og på bygg over hele Kommune-Norge.

Jeg har selv vært lokalpolitiker i 17 år, og jeg kjenner veldig mange lokalpolitikere rundt omkring som nå sitter og kutter i budsjettene. Og hvis det er én ting de ikke prioriterer å bruke penger på akkurat nå, er det nye bygg og nye investeringer. Det vi har gjort, er å kutte i en ordning som er veldig lite målrettet i den økonomiske situasjonen vi står i nå, og heller bruke penger på det som betyr aller, aller mest, og det er lærerne og god kvalitet på lærerne. Det er også sånn at det er mange ting kommunene har søkt om penger til, som de ikke har fått penger til så lenge Arbeiderpartiet har styrt. For eksempel er åtte av ti søknader om å få penger til skolemiljøteam avslått. Dette er skoler som setter seg ned og søker om penger for å få hjelp til å få bukt med mobbing, et kjempeproblem på norske skoler, men åtte av ti får søknadene avslått. Dette er egentlig småpenger i den store sammenhengen, men Arbeiderpartiet lar være å satse på det. Venstre prioriterer dette i sine budsjetter.

Kunnskap og utdanning gir mennesker mulighet til å forstå verden, ta egne valg og delta aktivt i demokratiet. Det gjør at vi som samfunn står sterkere mot både maktkonsentrasjon og populisme, og det gir den enkelte frihet til å bli det man vil. Lik rett til utdanning er det viktigste for å sikre reell sosial mobilitet. Derfor må Norge investere i utdanning og forskning for å sikre frihet, like muligheter og et samfunn som er bygget på opplysning. Venstre er bekymret for at mange piler peker i feil retning i norsk skole i dag, og at det er for mange elever som ikke lærer å lese, skrive eller regne godt nok. Svake grunnleggende ferdigheter gir økt risiko for frafall, lavere mestring og manglende trivsel. Derfor må det som virkelig betyr noe, prioriteres: at alle elever lærer det de trenger for å lykkes – både i skolen, i arbeidslivet og som borgere i et demokratisk samfunn. Det er læreren som er den aller viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring. Det er helt essensielt at alle elever har tilgang på en kvalifisert, faglig sterk lærer som både har nok tid og nok frihet til å kunne følge opp elevene sine. I dag har de ikke denne tiden. En svak kommuneøkonomi mange steder fører til at støttefunksjoner rundt lærerne er fjernet, og det gir en krevende situasjon på mange skoler. I vårt alternative budsjett foreslår vi å gjøre noe med dette. Vi innfører en skoletime ekstra kontaktlærertid per uke for alle lærere på 1.–10. trinn. Samtidig reduserer vi det samlede timetallet på grunnskolen med én time per uke. Dette gjør vi for å kunne øke lærertettheten og innsatsen i de timene elevene har, i stedet for å spre ressursene tynt utover. I tillegg satser vi tungt på økt videreutdanning for lærere som underviser i grunnleggende ferdigheter, retter opp i kuttene i generell videreutdanning av lærere og gjeninnfører lærerspesialistordningen med tusen lærerspesialister. Vi øker også tilskuddet til fysiske læremidler og skolebibliotek for å stimulere til både leselyst og leseglede. Vi styrker laget rundt elever i levekårsutsatte områder, og vi ønsker å doble antall kommuner som får støtte til å etablere skolemiljøteam på sine skoler. Da fullføringsreformen trådte i kraft 1. august 2024, sikret den alle en rett til å fullføre videregående utdanning med enten studie- eller yrkeskompetanse, men med en stadig mer presset økonomisk situasjon for fylkeskommunene er det mange fylker som nå har kuttet i skolebudsjettene i stedet for å satse. Noen fylker har ikke penger til skoleplasser og må legge ned skoler, mens vi i stedet burde utvide tilbudet. Det er nødvendig å satse på tiltak som motvirker fravær og frafall, og derfor foreslår vi å styrke denne innsatsen med 400 mill. kr. Barnehagepolitikken er inne i en ond sirkel. De siste årene har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV prioritert lavere barnehagepris til alle. Det har medført økt etterspørsel i barnehagene, uten at det har blitt bevilget penger til en tilsvarende bemanningsøkning, samtidig som søkertallene til barnehagelærerutdanningen stuper. Det er helt nødvendig å prioritere bemanning og kvalitet, og vi foreslår å sette av midler til å øke bemanningen tilsvarende 1 250 flere årsverk, samtidig som vi innfører gratis fulltidsbarnehage for familier med en husstandsinntekt på under 800 000 kr. Det er nødvendig å gjenreise Norge som forsknings- og innovasjonsnasjon. Norsk næringslivs konkurransekraft må styrkes gjennom mer satsing på og bedre tilrettelagt samarbeid med forskningssektoren. Norge er dårligst i Norden når det gjelder både samlet FoU-innsats som andel av BNP og offentlig finansiert FoU som andel av BNP. FoU-budsjettet i Norge har hatt realnedgang i tre av de fire siste årene. Vi foreslår å øke bevilgningene til næringsrettet forskning i sektordepartementene betydelig, men også å styrke basisfinansieringen i universitets- og høyskolesektoren etter flere år med realnedgang, og å opprette flere studieplasser særlig i IKT- og realfag, der etterspørselen etter kompetent arbeidskraft er stor. Vår satsing på høyere utdanning og forskning er på om lag 1,3 mrd. kr mer enn regjeringens opprinnelige forslag. I tillegg kommer selvfølgelig en satsning på studentene. For å sikre reelt like muligheter til å ta høyere utdanning må vi ha et løft for studentene. I dag ser vi at studentene er nødt til å jobbe stadig mer, og de får stadig mindre realverdi for de pengene som er satt av til deres stipend og lån. Vi foreslår derfor både å øke studiestøtten, heve inntektsgrensen, øke frikortgrensen og bygge flere studentboliger – en satsing på studenter og studentvelferd med 1,9 mrd. kr. Budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG bruker nettopp Kunnskapsdepartementets budsjett for å hente penger til mange av sine satsinger. Da jeg så for meg disse budsjettforhandlingene, fikk jeg følelsen av at det var litt som eventyret om skinnvotten, der stadig flere skal presses inn, og der det knaker veldig i sammenføyningene når den store bjørnen kommer til slutt. Jeg tror det får være opp til budsjettkameratene å definere hvem som er den store bjørnen som gjør at det sprekker, men dette er i hvert fall ikke bra for å bygge framtidens Norge. Med det vil jeg også ta opp forslagene Venstre har alene.

Jeg betviler ikke representantens engasjement for barnehage, og jeg ser også at det heldigvis er en påplussing på bemanning i barnehage i forliket, utover det som regjeringen foreslo. Det er veldig bra. Jeg tror det er langt fra nok til å løse den situasjonen som representanten beskriver, men det er i hvert fall en god start. Det som kanskje er den aller største krisen nå, er rekrutteringen til barnehagelærerutdanningen. Ved mange høyskoler og universiteter er den halvert. Det man ser, er at mange av dem som før søkte barnehagelærerutdanning, nå søker lærerutdanning fordi karakterkravene er fjernet, og fordi det er tiltak som er med på å gjøre lærerutdanningen mer attraktiv, f.eks. gjeldssletteordningen. Mitt spørsmål til representanten er om Rødt har vurdert andre ordninger som faktisk styrker barnehagelærerutdanningen, f.eks. å gi samme form for sletting av studiegjeld som man har for lærere, eller om det er andre tiltak man mener vil være mer effektive?

På grunn av en historisk krevende kommune- og fylkeskommuneøkonomi er det mange som er nødt til å kutte i skolebudsjettene. Det har fått konsekvenser både for lærertetthet og for tilbudet som gis, og også i form av skolenedleggelser. Den kanskje mest opphetede debatten har vært knyttet til skolenedleggelser i Innlandet fylkeskommune, der man har lagt ned videregående skoler på grunn av mangel på ressurser. Der er det også mange som har engasjert seg i å opprettholde et skoletilbud, og man har gått sammen om å få til private skoler der det offentlige legger ned. Blant annet er Jotunheimen vidaregåande skule startet som et privatisttilbud. De ønsker å få mulighet til å etablere seg som friskole, men har fått nei fra Utdanningsdirektoratet på grunn av innstramminger i friskoleloven, som Senterpartiet har vært med på, som gjør det vanskeligere for private å starte nye skoler. Mitt spørsmål til Senterpartiet er: Når det er så krevende tider i Kommune- og Fylkes-Norge, hva skal Senterpartiet gjøre for å sørge for at private krefter som ønsker å etablere tilbud i bygdene våre, får lov til det?

Jeg har egentlig alltid oppfattet SV som et parti som er opptatt av lærere, gode lærere i norske klasserom, lærere som er trygge, lærere som har tid til å se den enkelte elev, og ikke minst også lærere som har tilbud om den kompetansen de trenger for å gjøre en kjempeviktig jobb. I budsjettenigheten som blir vedtatt her i dag, med SVs stemmer, ligger det inne flere kutt i det som er viktig for å styrke nettopp lærerne. Ordningen med videreutdanning blir utvidet, slik at det blir enda vanskeligere for en norsklektor på en videregående skole å få muligheten til å få videreutdanning. Ordningen med støtte for nyutdannede lærere, som er helt avgjørende for at vi skal greie å holde på de dyktige folkene slik at de ikke flykter inn i andre yrker, blir kuttet. Mitt spørsmål til SV er: Tror de virkelig – i en tid med utrolig trange kommunebudsjetter, der man er nødt til å prioritere lovpålagte oppgaver – at kommunene kommer til å bruke mer penger på dette enn det de gjør i dag?

Dette følger vel egentlig opp representanten Tybring-Gjedde, for det er faktisk mulig å satse på videreutdanning både for lærere og for andre yrkesgrupper i skolen hvis man er villig til å bruke pengene på Kunnskapsdepartementets budsjett. Utfordringen er at flertallet har brukt nettopp dette departementet som salderingspost for å sponse sine egne valgløfter. Et annet kutt jeg er veldig forundret over at Arbeiderpartiet står for, er kuttingen i svømmeopplæring i barnehagen. Vi har dessverre altfor høye drukningstall i dette landet, og vi vet også at det er svært skjevt fordelt sosialt hvilke barn som får tilgang på svømmeopplæring eller ikke. Det er mange barn som ikke er i en svømmehall en eneste gang før de blir tatt med av enten barnehagen eller skolen. Da vi satt i regjering, innførte vi en ordning der barnehager kan få støtte til svømmeopplæring nettopp for å bidra til både mer inkludering og forhindre drukningsdød. Dette kutter samarbeidspartiene over natten, noe som gjør at oslohusstandene nå har fått brev om at denne ordningen ikke vil eksistere fra neste år. Hva er begrunnelsen for å kutte denne ordningen?

Forsvarsministeren brukte formuleringen at Norge var litt treg til å komme i gang med støtte. Vel, det mener jeg er en presis beskrivelse, og det er synd. Dersom midler hadde blitt frigjort mye tidligere, kunne Ukraina ha vært i en bedre posisjon enn de er akkurat nå. Jeg regner med at forsvarsministeren også sender en takk til stortingsflertallet som presset på for å få en betydelig økt støtte utover det regjeringen la opp til for i fjor, og som gjør at Norge ikke lenger gir en sum som er pinlig lav, men som er akseptabel i forhold til de mulighetene vi har. Når det gjelder forsvarsministerens svar om disse frosne midlene, er det likt det også utenriksministeren har svart, nemlig at vi venter på en henvendelse fra EU. Nok en gang skal altså Norge sette seg ned og vente på hva som skjer, i stedet for å være med og ta ledelse og se hva vi kan gjøre for å løse en situasjon. Spørsmålet mitt er: Tror ikke forsvarsministeren det kan hjelpe den litt fastlåste situasjonen i EU at Norge, med vår rikdom, kommer med tydelige politiske signaler om at vi kan være med og finne en løsning?

Først må jeg bare gå i rette med en påstand fra statsråden, som jo, i likhet med resten av regjeringen, påstår at Norge er blant de landene som gir aller, aller mest til Ukraina. Da bruker man begrepet per capita. Det mener jeg er en ganske irrelevant enhet å måle etter når vi snakker om denne støtten. Det mest relevante er helt åpenbart å snakke om andel av BNP, for det handler om at den som har de bredeste skuldrene, skal bære den tyngste børen. Faktum er at som andel av BNP er vi det landet i Norden som fortsatt har allokert minst midler til Ukraina. Dette handler om hva Norge kan gjøre for å sikre at Ukraina får de midlene de trenger. Jeg ba eksplisitt partiene om å gi en tydeligere begrunnelse for hvorfor man ikke kan vurdere å være med som garantist på de midlene EU nå forsøker å frigi, men opplever ikke at jeg fikk noe svar i statsrådens innlegg. Derfor vil jeg be Tore O. Sandvik om overfor Stortinget å redegjøre for grunnen til at det ikke er mulig for regjeringen å støtte et forslag om å vurdere å være med og gi en garanti for disse midlene til Ukraina.

Det er mange som har gått opp på denne talerstolen og snakket om alvoret i situasjonen både for Ukraina og for Europa, så jeg skal ikke bruke mye tid på å gjenta det viktige budskapet. Det jeg tenker er viktig akkurat nå, er en litt nøktern framstilling av hvordan situasjonen egentlig er. Det som er situasjonen, er at den russiske framrykningen går raskere enn den har gjort før. Likevel holder Ukraina fortsatt stand. Det er litt vanskelig å si akkurat hvor de ulike partene egentlig står. Som den ukrainske kringkasteren Suspilne sa: Russland nærmer seg en kollaps, akkurat som oss. Spørsmålet er hvem det er som kollapser først. Det som er kjernen i dette, er: Hva er det som er viktig for oss? Jo, det er nettopp at det ikke er Ukraina som kollapser først. Da mener jeg denne saken handler om hva vi kan gjøre for å bidra til at det ikke skjer – så enkelt og så vanskelig. Slik det ser ut nå, vil 2025 være det året siden fullskalainvasjonen startet, der Ukraina får minst i støtte. Hovedårsaken til det er selvsagt at USA ikke lenger bidrar med midler. Spørsmålet da er: Hvordan kan Europa greie å tette det hullet? Vel, den løsningen europeiske land foreløpig har funnet, er å bruke frosne midler som en sikkerhet for lån til Ukraina. Vi kan godt mene at det ikke er den mest optimale løsningen, og at det beste er å gi direkte støtte. Utfordringen er at det er svært få – om noen – andre europeiske land som er i den økonomiske situasjonen vi er i, at man har et oljefond man kan hente penger fra. Poenget vårt med å løfte opp denne løsningen for hva Norge kan bidra med knyttet til garantier til Ukraina, handler ikke om at vi gir en vurdering av at dette er den beste løsningen, men at dette er den eneste løsningen akkurat nå for å frigjøre midler i den størrelsesordenen Ukraina trenger. Da må jeg bare si at jeg ikke helt forstår stortingsflertallets begrunnelse for ikke å være med på forslaget vårt om å vurdere denne typen garantier. Jeg er veldig glad for at Høyre, MDG og KrF er med på forslaget vårt, men jeg har store vanskeligheter med å forstå hvorfor ikke de andre partiene støtter det. Her gir vi ingen instruks om at dette skal skje, men det som er poenget nå, er at det i neste uke vil foregå viktige møter som er helt avgjørende for at disse garantiene skal komme på plass. Det at Norge i forkant av de møtene sender et politisk signal om at vi kan vurdere å være med på en løsning her, kan være en av flere ting som avgjør om det er mulig å finne en god løsning. Vi har også levert forslag om at Norge skal øke sin støtte. Jeg skulle selvsagt ønske at hele Stortinget også hadde greid å bli med på det, men poenget er at der vi snakker om å øke støtten vår med noen titalls milliarder, kan den europeiske løsningen bidra til opptil 2 500 mrd. kr i lån til Ukraina. Det er en sum som faktisk dekker de behovene Ukraina har, både til å drifte staten og til å skaffe de våpnene de trenger i en heroisk forsvarskamp. Jeg vil gjerne utfordre de andre partiene på å gi en bedre og tydeligere begrunnelse for hvorfor man ikke kan vurdere en slik garanti på dette tidspunktet. Jeg ser også fram til møter på Stortinget i neste uke, men jeg skulle som sagt ønske at vi her og nå hadde kunnet forplikte oss til å øke støtten. Med den forseringen regjeringen har gjort, ligger vi faktisk an til mindre støtte i 2026 enn i 2025, til tross for at behovet til Ukraina er større. Da mener jeg det burde være mulig for oss å bli enige om å øke støtten umiddelbart. Et annet forslag jeg også stusser litt på at det ikke er mulig for flere partier å være med på, er forslaget om å styrke etterforskning av russiske sanksjonsomgåelser. Vi står nå i en situasjon der vi ser at sanksjonsregelverket ikke fungerer godt nok, og en stor grunn til det er at det er for lett å omgå det. Som alle vet, består støtten til Ukraina hovedsakelig av økonomisk støtte, men også av sanksjoner, som er viktig for å strupe Russlands tilgang på teknologi og økonomien deres. Det å forsterke arbeidet for å unngå den typen sanksjonsomgåelser vil være viktig for at Ukraina skal ha muligheten til å vinne denne krigen. Det som står igjen, er at uansett hvor mye dette koster, er det å gi Ukraina den støtten de trenger, den billigste investeringen vi kan gjøre i egen sikkerhet. Kostnaden dersom Ukraina taper denne krigen, vil betydelig overstige kostnaden av alle de forslagene som foreligger her. Dermed tar jeg opp forslagene Venstre har alene.

Vi lever i en tid der krig og konflikt preger verdensbildet. Russlands brutale angrep på Ukraina, krig i Gaza, borgerkrig i Sudan – listen er dessverre lang. Samtidig ser vi at folkeretten og internasjonale normer svekkes. Dette er ikke en fjern uro, men en direkte trussel mot vår egen sikkerhet og velferd. Norge er et lite land, men vi har en stor stemme, hvis vi bruker den klokt. Vår innsats for fred og konfliktløsning er ikke snillisme, men realpolitikk for en tryggere verden. Norge har gjennom tiår bygget en unik posisjon som en fredsnasjon. Vi har vist vilje til å snakke med alle parter, til å være diskret og til å ta risiko. Dette har gitt oss troverdighet og politisk kapital få andre land har, men dagens virkelighet er også mer kompleks. Konfliktene er langvarige, drevet av klimaendringer, matsikkerhet, digitale trusler og ikke minst stormaktsrivalisering. Derfor må Norges fredsinnsats være mer helhetlig, mer langsiktig og mer strategisk enn før. Jeg må også være tydelig på en ting: Fredsarbeid krever ofte diskresjon og en viss grad av nøytralitet, og det er forståelig, men nøytralitet må aldri bli fravær av verdier. Vi skal ikke være så opptatt av å være tilretteleggere at vi mister det moralske kompasset vårt. Når demokratiet angripes, når menneskerettigheter trampes ned, da må Norge være en tydelig part. Vi kan bidra til dialog, men vi skal ikke være nøytrale i kampen mellom demokrati og diktatur, eller nøytrale i møte med grove folkerettsbrudd. Vår fredspolitikk må bygge på prinsipper, ikke bare prosess, og ingen steder er det tydeligere enn i krigen i Gaza. På tross av at Norge har spilt en historisk rolle på konfliktløsningssiden her, er og var det riktig av Norge å ta en tydelig posisjon mot Israels krigsforbrytelser. Venstre mener vi må styrke samspillet mellom diplomati, humanitær innsats og utviklingspolitikk. I dag er disse områdene for ofte adskilt, selv om de konfliktene vi står overfor, er sammensatte. Når vi ser at klimaendringer og matsystemer driver fram krig, må vi tenke helhetlig. Fredsarbeid kan ikke være en isolert øy i utenrikspolitikken, det må være en integrert del av alt det vi gjør. Vi må også være tydelige på verdiene våre, på folkeretten, på menneskerettighetene og på beskyttelsen av sivile, særlig barn. Det må være kompasset i alt vi gjør. Det betyr også at Norge må være en pådriver for internasjonale regler som setter grenser for krigføring, og for mekanismer som sikrer ansvar når grenser brytes. Det betyr at vi må stå opp mot straffrihet og opp mot våpen som rammer sivile. Venstre vil at Norge skal være en relevant og troverdig fredsnasjon også i framtiden. Det krever politisk vilje, det krever ressurser, og det krever også evnen til å tenke nytt. Det krever at vi ser sammenhengen mellom sikkerhet, utvikling og rettferdighet. Det krever også at vi tør å ta lederansvar når verden trenger det. Til orientering vil Venstres stemmegivning avvike fra innstillingen: Vi stemmer for og ikke mot forslagene nr. 4 og 7–9.

Et av de mer dramatiske kuttene som har kommet som en del av dette budsjettforliket, er nesten en halv milliard som er kuttet i forebyggende rusarbeid i kommunene. Dette er gjort for å redusere styringstrykket til kommunene, og det går inn i kommunerammen, men alle vi som har jobbet med rusomsorg over lang tid, vet at dette er en vanskelig sak å prioritere høyt når det er store behov innenfor eldreomsorg, samferdsel, skole og barnehage. Jeg er ikke i tvil om at det er mange kommuner som kommer til å prioritere rusarbeid, men jeg er heller ikke i tvil om at det er mange kommunepolitikere som kommer til å bruke mindre penger på det de neste årene, når pengene ikke lenger øremerkes – til forebygging, til ettervern, til helt grunnleggende tilbud. Dette skjer den samme uken som Helsedirektoratet melder om at dødeligheten blant mennesker med rusproblemer er mye høyere enn blant befolkningen for øvrig. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvordan er det mulig at fem partier på venstresiden i norsk politikk forsvarer et kutt på nesten en halv milliard til dem som har aller minst?

Jeg tror statsministeren kan høre det igjen, altså.

Det er godt å høre – vi trenger i hvert fall ikke å bruke mer penger på flere kommisjoner. Jeg håper at de kommer fram til en god politikk vi kan bruke. Spørsmålet er jo egentlig: Hva er det som ligger i dette? Hva er det partiene egentlig er blitt enige om? Både hvis man hører Politisk kvarter i dag og hvis man leser avisene denne morgenen, er det litt vanskelig å forstå at partiene er enige om hva som egentlig ligger i dette, men la nå det ligge. Jeg venter med spenning på en kommisjon som skal ta Norge inn i framtiden. Likevel er det altså et faktum at Norge, med Arbeiderpartiets støtte, har inngått en forpliktende avtale med EU om å redusere norske klimagassutslipp med 22,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2030. Dette er en avtale vi ikke kan kjøpe oss ut av, og som vi nå er lenger unna å oppfylle enn vi var i oktober, og i fjor. Vi har nettopp vedtatt nye, ambisiøse klimamål for 2035 med Arbeiderpartiets støtte, og jeg hadde virkelig trodd at vi skulle få budsjettforhandlinger som hadde ført oss nærmere å nå disse målene. Mitt spørsmål til Støre er: Hvordan mener statsminister Støre at vi skal nå klimamålene, når politikken han og flertallet fører, tar oss lenger unna?

Jeg registrerer i hvert fall at representanten Hermstad på Politisk kvarter i går sa at det budsjettet som ligger på bordet, rett og slett betyr at det er blitt forhandlet fram at utslippene skal bli høyere enn de ellers ville ha blitt. Jeg greier ikke å se noe i den avtalen som er lagt fram i dag, som endrer på det. Noe annet som ligger i denne avtalen, er den såkalte omstillingskommisjonen. For ett år siden vedtok Stortinget at regjeringen i løpet av vårsesjonen 2025 skulle sette ned et offentlig utvalg som skal utarbeide en strategi for å bedre økonomiens omstillingsevne, industriell utvikling og næringslivets konkurransekraft, særlig i lys av at produksjonen av olje og gass på sikt vil avta. Dette ble av SV framstilt som en stor seier og slutten på oljealderen. Meg bekjent er denne kommisjonen ennå ikke nedsatt, så nå har da budsjettpartiene blitt enige om noen veldig like formuleringer. Spørsmålet mitt til statsministeren er: Vil vi nå i vår få én kommisjon, vil vi få to kommisjoner, eller vil vi kanskje, som i fjor, ende med å få ingen?

Det grunnleggende spørsmålet vi stilte oss i dag tidlig, var om et grått budsjett har blitt grønnere av denne avtalen. Slik vi ser det, er denne inngåtte budsjettavtalen en avtale som inneholder en lang rekke tiltak som gjør at gapet mellom norske klimamål og den norske klimapolitikken øker. Vi har en avtale som sørger for redusert veibruksavgift på bensin og mineralolje, redusert opptrapping av CO2-avgift for veksthusnæringen, økt pendlerfradrag, ikke innfører avgift på mineralgjødsel, en ny kompensasjonsordning for CO2-avgift for å ivareta norsk innenriks sjøfart og ytterligere kutt i Enova. Dette gjør at norske klimagassutslipp øker i forhold til regjeringens klimaregnskap i Grønn bok. To av de viktigste tiltakene, ifølge Grønn bok, nemlig økt veibruksavgift på diesel og avgift på mineralgjødsel, fjernes i denne budsjettavtalen. Representanten Astrup mente at Støre var en svak leder for landet. Vel, jeg mener i hvert fall at Støre er en god forhandler, når han greier å få med to miljøpartier på en avtale som svekker klimapolitikken. Vil statsministeren dele hemmeligheten bak det?

Definisjonen på eufori er en sterk følelse av lykke, velvære og oppstemthet. Jeg kan si til representanten Moxnes at selv om jeg deler en stor entusiasme for det europeiske prosjektet, er det verken lykke eller oppstemthet jeg føler når jeg tenker på EU. Jeg har egentlig lyst til å oppfordre representanten til at vi avslutter bruken av den type merkelapper. For meg handler tettere samarbeid med Europa om å sikre norske interesser. Det handler ikke om mine indre følelser, eventuelt oppstemthet eller velvære, men rett og slett om hva jeg helt kynisk mener er den beste måten å ta vare på både norske arbeidsplasser, det norske demokratiet og friheten vår på. Hvis representanten kan avslutte dette, skal jeg også slutte å kalle representanten en fanatisk EØS-motstander – så kan vi bli enige om det videre framover. Jeg tror denne debatten er best tjent med at vi unngår den type flåsete merkelapper og heller snakker om realiteten. Det jeg da har lyst å utfordre de saklige EØS-motstanderne på, er hva som er alternativet. Representanten Remi Sølvberg var oppe her og beskrev sin togreise gjennom Storbritannia. Jeg har lyst til å utfordre representanten på om han har gjentatt den togreisen etter brexit og merket seg litt flere ting enn bare hva slags farge det var på togene, men hvordan det faktisk går med Storbritannia etter utmeldelsen av EU. For tallenes tale er ganske klar: Produktiviteten går ned. Særlig små og mellomstore bedrifter ser nå at de har vanskeligere med å få markedsadgang. Det har blitt et stort byråkrati som de må forsere. De får lavere pris, mindre betalt og må jobbe hardere. Inntektene går også ned. Det er anslått at britiske lønnsmottakere vil få en redusert inntekt på flere tusen pund innen 2035 som en direkte konsekvens av brexit. Det anslås at 40 000 arbeidsplasser har forsvunnet. Så konsekvensen av deres utenforskap er ganske dramatisk, og da snakker vi altså om et stort land som har vært i stand til å skaffe seg handelsavtaler med de fleste land som er en del av EU. Norge er et lite land. Bare å se for seg at vi skulle gjennomføre det samme her, og hva det betyr for de i dag ca. 400 000 arbeidsplassene som er direkte avhengige av dette markedet, kunne jeg gjerne tenke meg å utfordre Rødt, Senterpartiet og SV på. Det er dessverre også krefter i Arbeiderpartiet som har tatt til orde for å reforhandle EØS-avtalen. Selv om Trond Giske sto her nå og sa at den avtalen ikke burde reforhandles, tok han senest i august til orde for nettopp det. Det vi kommer tilbake til, er: Hva kan regjeringen gjøre for å gi norsk næringsliv den forutsigbarheten de trenger, når både deres samarbeidspartier og også krefter innad i eget parti ikke vil være med på å gi dem det samme?

Jeg er trygg på at utenriksministeren har vært på like mange bedriftsbesøk som meg, og jeg er også ganske trygg på at han har hørt mye av det samme som det jeg får høre. Det er egentlig oppsummert i ett ord: forutsigbarhet. Det er det næringslivet ber om, ikke minst industrien og den industrien som nå har blitt rammet av toll, som ofte er en kapitalintensiv industri som også er avhengig av langsiktige investeringer. De fleste av disse bedriftene har utenlandske eiere, som jo hele tiden gjør vurderinger av hvor det er best å investere pengene. Skal de gjøre det i Norge, der de har dyktige produsenter som lager gode varer som kan selges på et marked, men hvor man nå ser at det er en usikkerhet i hvorvidt de får solgt de varene på et marked? Mitt for så vidt enkle, men også kompliserte spørsmål til regjeringen er: Hvordan greier vi å gi næringslivet og ikke minst industrien den forutsigbarheten som de trenger for å fortsette å skape arbeidsplasser over hele landet?

La meg først takke utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse. Jeg opplever at kjernen i redegjørelsen egentlig handler om at vi ikke har opplevd en så stor internasjonal usikkerhet siden andre verdenskrig. Da er det viktig at Stortinget, men også folk, har et ærlig bilde av hvordan forholdet vårt til nabolandene våre er. Jeg synes utenriksministeren sier mye klokt om det, og jeg deler også analysen: Det er blitt mer krevende å være EU, og det er også blitt mer krevende å være Norge. EØS-avtalen har tjent oss svært godt siden 1994 og bidratt til sterk økonomisk vekst i Norge, men vi ser at det er flere av dagens utfordringer som ikke dekkes av EØS, og vi har selv valgt disse utfordringene ved å stå utenfor EU. Jeg må si jeg reagerer på beskrivelsene av denne redegjørelsen som en slags nesegrus beundring av EU. Jeg opplevde den som en realistisk beskrivelse av konsekvensene av vårt selvvalgte utenforskap. Vi er altså enig i analysen, så hovedforskjellen mellom Venstre og regjeringen er at vi sier: Når det blir mer krevende å være Norge, la oss gjøre noe aktivt med det. La oss ta grep som styrker Norges situasjon internasjonalt, grep som styrker både EU og vår innflytelse i Europa, framfor å fortsette som passive mottakere av regelverk. Regjeringen, derimot, mener at vi skal leve med den krevende situasjonen og manøvrere så godt vi kan. Vi skal støtte regjeringen i det arbeidet, la det ikke være noen tvil om det, men jeg mener likevel at vi er nødt til å ta et større ansvar enn som så. Risikoen med å fortsette som før innebærer f.eks. flere forsvarsprogrammer som vår forsvarsindustri ikke får være med på. Det betyr at vi kan gå glipp av mange norske arbeidsplasser, ikke minst arbeidsplasser som kan være med og styrke vår egen sikkerhet. Det betyr også risiko for toll på flere varer, som f.eks. aluminium. Venstre mener det er på tide å knytte Norge tettere til EU. Vi trenger å gjøre mer enn bare å håndtere begrensningene EØS-avtalen gir oss, og som samfunn må vi stille oss et fundamentalt spørsmål: Er dagens modell, der Norge kobler seg til EU gjennom EØS-avtalen fra 1994, fortsatt den beste for å ivareta våre interesser og våre verdier i 2025 og i framtiden? Derfor fremmet vi tidligere denne uken et forslag om å utrede norsk EU-medlemskap, for det liberale å gjøre er å søke mer kunnskap før vi eventuelt tar nye avgjørelser. Det er nå svært lang tid siden folkeavstemningen i 1994. Europa er ikke det samme, Norge er ikke det samme, verden er ikke den samme, og det å basere framtidens politikk på gårsdagens premisser er rett og slett ikke ansvarlig, og det kan neppe sies å være den sikreste veien mot trygghet. Jeg må også si at mitt håp om at vi nå kan føre en mer kunnskapsbasert, nøktern debatt, der vi ikke går i skyttergravene, er betydelig svekket etter denne debatten. Når vi opplever at EØS-motstanderne omtaler EU på en måte som er så langt fra virkeligheten som det jo er, tror jeg ikke vi bidrar til en opplyst debatt. Jeg hører f.eks. representanten Moxnes beskrive den økonomiske utviklingen i Europa som svært negativ – når vi altså vet at østutvidelsen har gjort at østeuropeiske land har hatt en økonomisk vekst som er helt enorm. Innbyggerne har tredoblet inntektene sine siden 1990-tallet. Også Vest-Europa har hatt en fantastisk økonomisk vekst, med en økning i inntekter på 24 pst. Hvordan man da kan beskrive Europa som en slags bakevje med industridød, er for meg helt ubegripelig. Det er helt åpenbart at EU og Europa har sine utfordringer, og derfor fører også EU en offensiv politikk for å løse de utfordringene, men det tjener faktisk ingen at vi fører en debatt basert på falske premisser. Når representanten for det sosialistiske partiet SV tar til orde for mindre handel med Europa, mindre samarbeid med de landene som deler våre verdier, de landene som faktisk fører en offensiv klimapolitikk, de landene som vil bevare frihandelsinstituttet og en internasjonal rettsorden, hvem er det vi skal handle mer med da? Er det de framvoksende autokratiene, er det de framvoksende autoritære lederne vi skal rette oss mot? Det er rett og slett helt umulig for meg å forstå at sosialistisk orienterte partier i Norge kan tenke på den måten. Min appell er: La oss kunne snakke faktabasert og saklig om både utfordringer med EØS-avtalen, utfordringer med EU-medlemskap og utfordringer med vårt utenforskap, men la oss snakke til folk – la oss ikke bare snakke på en måte som vekker nettrollene i kommentarfeltene, men på en måte som faktisk gjør at folk, og Stortinget, får et bedre kunnskapsnivå om vårt forhold til Europa.

Det høres faktisk ut for meg som statsråd Vestre har skjønt poenget: Vi må utdanne flere jordmødre, og vi må ansette flere folk på fødeavdelingene våre. Problemet er jo at det ikke skjer i tilstrekkelig grad i dag. Ja, det er opprettet flere utdanningsplasser for jordmødre, men det er fortsatt slik at jeg har møtt veldig mange sykepleiere som har fått avslag på sine søknader om å bli jordmor – folk vi trenger rundt omkring i distriktene. Blant annet møtte jeg på sykehuset i Førde to sykepleiere som hadde fått avslag på søknaden om å bli jordmor. Vi vet også at mange slutter i yrket fordi arbeidsbelastningen er for tøff. Ikke minst slutter de i yrket fordi de opplever et tilbud som ikke er i henhold til de kravene de selv setter. Regjeringen har også ansvaret for at et attraktivt tilbud for jordmødre, ABC-enheten i Oslo, ble nedlagt. De jordmødrene endte opp med å starte et privat tilbud, som da kun er tilgjengelig for de pengesterke. Spørsmålet er: Når vil statsråden gjøre ord til handling når det gjelder å både rekruttere og beholde gode jordmødre?

Det kan synes som om virkelighetsforståelsen av hvor god fødselsomsorgen er, er avhengig av om man sitter i regjering eller ikke. Selv om jeg registrerer at Senterpartiet her stiller både gode, kritiske og engasjerte spørsmål, registrerer jeg også at de ikke greide å gjøre noe med fødetilbudet de årene de selv satt i regjering, eller da de laget budsjett med Arbeiderpartiet. Vi har i dag en kritisk situasjon med mangel på jordmødre i både kommunene og helseforetakene. Kommunene mangler ca. 250 jordmødre. I regjeringens statsbudsjett er det lagt opp til et kutt i tilskuddsordningen til kommunehelsetjenesten, som reduserer deres mulighet til å ansette nye jordmødre. I helseforetakene har vi en situasjon med stadige brudd på arbeidsmiljøloven og jordmødre som gråter på jobb og ikke får gitt det fødetilbudet de vil. Representanten Grøthe spurte om vi må vente på at det verste som kan skje, skjer. Vel, det har faktisk skjedd. Vi har opplevd at barn har dødd etter fødsel på grunn av for lav bemanning. Mitt spørsmål er: Vil Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og resten av budsjettkameratene nå for første gang prioritere fødselsomsorgen i budsjettforhandlingene?

De 200 mill. kr statsministeren snakket om, som kom i budsjettforliket knyttet til revidert statsbudsjett i sommer, gir altså – som jeg sa – 0,04 barnehagelærere per barnehage i en kommune som Trondheim. Utfordringen er faktisk at hvis vi skal gi flere barnehagelærere både etter- og videreutdanning, vil vi risikere at det blir enda færre til å være på jobb og passe på ungene. Da står vi foran en situasjon der vi kan velge hvor vi skal bruke den neste milliarden på barnehage. Nå skal regjeringen inn i budsjettforhandlinger med fire andre partier som har litt ulike prioriteringer på dette feltet. Jeg stiller spørsmålet nok en gang til Jonas Gahr Støre: Ønsker statsministeren å prioritere bemanning framfor pris denne gangen?

Søkningen til barnehagelærerutdanningen er nærmest halvert på få år, og de ansatte selv peker nettopp på bemanning som nøkkelen. Selv om ikke vi kan bestemme at folk skal jobbe i barnehage, kan vi jo sette av nok penger til at kommunene kan ansette de folkene de trenger, men tallene tegner en tydelig fasit for hva som har vært regjeringens prioritering fram til nå. Ett eksempel: Trondheim kommune har fått 88,6 mill. kr for å kompensere for lavere pris i barnehager og bare 7,6 mill. kr til økt bemanning. De 7,6 millionene gir 0,04 barnehagelærere per barnehage i Trondheim. Det er mulig at statsministeren mener at vi både kan gi billigere barnehage og sikre økt bemanning, men jeg mener at en «ja takk, begge deler»-tilnærming til dette er naiv. Faktum er at bemanning har vært nedprioritert. Kan statsministeren være med på å forsikre ansatte og foreldre i barnehagene om at bemanning og kvalitet i barnehagene nå må prioriteres foran enda lavere pris for alle?

Jeg tenkte jeg skulle bevege meg over i en litt annen del av budsjettet. I dag kom det tall fra SSB som viser at det vil bli færre barnehagelærere framover. Allerede om ti år, i 2035, vil utdanningssystemet vårt gi oss færre barnehagelærere enn det er som går av med pensjon, og denne informasjonen får vi mens vi står midt i et opprør fra både foreldre og ansatte for økt bemanning i barnehagene. Jeg har møtt foreldre som gråter etter barnehagelevering, fordi de for fjerde gang den uken leverer ungen sin til en person ungen ikke kjenner. Sånn skal det ikke være, verken for de ansatte eller for ungene. Når jeg leser regjeringens statsbudsjett, ser jeg imidlertid ikke noen kraftfulle tiltak for å sikre oss at flere unge faktisk vil bli barnehagelærere. De kunne f.eks. ha slettet studiegjelden til barnehagelærere, på lik linje med grunnskolelærere. De kunne ha satset på de ansatte i barnehagene, men de gjør ikke det. Hvorfor ser vi ikke flere tiltak for å løse rekrutteringskrisen til barnehagelærerutdanningen?

På vegne av representanten Grunde Almeland og undertegnede vil jeg fremme et forslag om å endre privatskoleloven for å sikre friere etableringsrett.

Jeg vil tilbake til sporet fra Mímir Kristjánsson om usosiale kutt. Det er mulig at dette er en slags push-and-pull-strategi fra regjeringen for å flørte med tuttifruttikameratene, men i så fall er konsekvensene alvorlige: både at velgerne føres bak lyset, og at det er de fattigste barnefamiliene som nedprioriteres. I valgkampen advarte Arbeiderpartiet gang etter gang om at det ville komme en rekke usosiale kutt dersom andre partier fikk flertall og det ble et regjeringsskifte. Da skulle man jo tro at dette budsjettforslaget, som allerede var ferdig, ikke inneholdt spor av såkalte usosiale kutt. Likevel: I dette budsjettforslaget er det kutt i engangsstønad, kutt i støtten til enslige foreldre, kutt i barnetrygd – som ikke indeksreguleres – kutt i studiestøtte for folkehøyskoleelever, kutt i norskopplæring for ukrainere, kutt i tilbud til tiggere, kutt i integreringstilskudd, kutt i tannhelse og kutt i antall kvoteflyktninger. Spørsmålet mitt er: Hvorfor er det sånn at Arbeiderpartiet mener at denne typen kutt gjennomført av en borgerlig regjering er usosiale, men når de samme kuttene gjøres av Arbeiderpartiet, er de fornuftige og nødvendige?

Elektrifisering av sokkelen ser ut til å bli en av de store konfliktsakene i denne stortingsperioden, og allerede i dag får vi den første testen. Fremskrittspartiet og Senterpartiet gjør felles sak i å stanse pågående elektrifiseringsprosesser, og flere partier har signalisert støtte til dette. For meg og Venstre er det helt uforståelig om et flertall skal stanse det desidert mest effektive klimatiltaket på norsk sokkel de neste fem til ti årene, og med det i praksis egentlig gi opp å nå klimamålene for både 2030 og 2050. En annen alvorlig effekt dersom Stortinget skulle vedta å stanse pågående elektrifiseringsprosjekter, er at det også undergraver næringslivets vilje til å investere i teknologi som kutter utslipp. Det ville være et alvorlig brudd på norsk forvaltningspraksis, og det ville rokke ved Norges omdømme som et trygt og pålitelig land å investere i. Dette er ikke mine ord, men det bekreftes også av NHOs administrerende direktør. Selv om det ikke er flertall for noen alternative løsninger for kraft fra land, kan det altså bli flertall mot elektrifisering i dag, i denne sal. Er det et vedtak statsministeren kan akseptere og styre videre på grunnlag av?

Det er en veldig bekymringsfull samfunnsutvikling vi står overfor. Det er ingen tvil om at kjernen i det hele handler om de kriminelle gjengene, som både rekrutterer ungdommene som begår denne kriminaliteten, og utgjør en trussel mot hele samfunnet. Vår politikk på dette området har handlet om å strupe gjengenes tilgang på økonomiske ressurser gjennom å gjøre endringer i narkotikapolitikken som bidrar til nettopp det. Jeg må jo bare si at Senterpartiet er i dag en representant for de partiene som har hatt gjennomslag for sin ruspolitikk i flere tiår. Partiet har også sittet med justisministeren i tre og et halvt av de siste fire årene. Dette er et problem som har eskalert på deres vakt, uten at de har greid å gjøre noe med det. Jeg mener det er på tide at de partiene som forsvarer dagens politikk, faktisk går i seg selv og ser hva som har feilet, i stedet for å angripe oss som faktisk har stått for en alternativ linje.

Jeg er veldig positiv til alle som inviterer til samarbeid for å få til noe som betyr noe i folks hverdag. Noe av det jeg er mest bekymret for i dagens samfunn, er at stadig flere elever ikke møter på skolen. Stadig flere elever har ikke de helt grunnleggende ferdighetene på plass, sånn som å lese, skrive og regne. Det er en utvikling vi er nødt til å ta på alvor, og jeg er veldig glad for at SV også ønsker å gjøre noe med det. Jeg har opplevd at de tiltakene våre partier fremmer for å løse dette problemet, ofte er ganske forskjellige. Vi fremmer tiltak som handler om å gi læreren mer tid og om å stille tydelige krav til hvem som kan bli lærer, men samtidig gi dem stor tillit og stor frihet. Der vi ønsker å øke lærerens ressurser til å være kontaktlærer, f.eks., mener jeg at SV går mer i retning av det Arbeiderparti-regjeringen gjør, med en detaljstyring av læreren, noe som ligner mer på en mistillitsreform enn en tillitsreform. Hvis vi kan finne sammen om mer tid, mer ressurser og mer tillit til lærerne, tror jeg nok vi skal greie å bli enige.

Nå har vi levert et representantforslag som skal behandles her på Stortinget, det skal gjennom behandling i komiteen, og jeg ser fram til at vi kan sette oss ned og diskutere hva som er den beste politikken for å greie å gjøre noe med et alvorlig samfunnsproblem. Vi har flere ganger tatt til orde for at vi ønsker et bredt forlik. Senest i forrige uke tok min medrepresentant Abid Raja til orde for nettopp det. Man utfordret regjeringen til å ta initiativ til den type forlik, fordi det er viktig at vi er villig til å snu alle steiner. Vi kan godt innrømme at det kan være ting vi har tatt feil om før. Det håper jeg også FrP er villig til å gjøre, og at alle partier er villig til å gjøre det. Den utviklingen vi ser nå, er veldig skremmende, og hvis vi ikke gjør noe med det, risikerer vi at det bærer veldig feil av sted. Jeg håper dette er en sak der partiene på Stortinget er villig til å sette seg ned og diskutere på tvers av partigrenser for å finne løsninger som står seg over tid, og som faktisk løser problemene.

Representanten har kanskje lagt merke til at vi ved møtestart i dag fremmet et representantforslag nettopp for å forebygge og bekjempe den økende ungdomskriminaliteten, som vi ser på som veldig bekymringsfull. Når representanten viser til strengere tiltak, er jeg litt usikker på hva han egentlig mener, for spørsmålet er jo: Hva er det som er effektivt i møte med økende ungdomskriminalitet? Jeg tror det er viktig at vi ser på hva land rundt oss har gjort, og hva som ikke fungerer. Det kun å ta til orde for strengere straffer og senket kriminell lavalder, som vi ser andre land rundt oss har gjort, f.eks. Storbritannia og USA, har vist seg ikke å være en veldig effektiv politikk. Det å satse på tydelige tiltak rettet mot dem som begår kriminalitet – Venstre var bl.a. de første til å foreslå én-til-én-tiltak mot yngre lovbrytere i denne sal – men også samtidig å satse på forebygging mener vi er rett medisin, og vi mener det er riktig at vi handler nå.

Jeg er veldig usikker på hvem Arbeiderpartiet lytter til, men jeg vet ikke om Arbeiderpartiet har registrert at det er et barnehageopprør som har pågått veldig lenge. Både foreldre og ansatte er i et stort opprør fordi det er lav bemanning. Det er et kommuneopprør fordi kommuneøkonomien ikke har vært så svak på flere tiår som den er nå. Alt dette går ut over hverdagen til dem som jobber hver eneste dag for å levere velferd i landet vårt. Jeg er helt overbevist om at det er viktigere for dem som jobber der, enn størrelsen på fagforeningsfradraget. Når det gjelder trepartssamarbeidet og samarbeid med fagforeninger i dette landet, er det noe jeg har stor respekt for, og som jeg mener er viktig for at samfunnet vårt skal fungere. Det som er Venstres politikk, er at vi skal lytte til alle, ikke bare noen få. Det er et bærende prinsipp i måten vi ønsker å styre Norge på.

Når det gjelder størrelsen på fagforeningsfradraget, er det noe man vurderer fra budsjett til budsjett. Venstre har ikke lagt inn noen endringer i det siden vi hadde makt og satt i regjering, og vi har heller ikke noen planer om å gjøre det. Jeg mener at det finnes mange måter å beskytte arbeidstakere på og kanskje flere måter enn dem Arbeiderpartiet gjør i sine budsjetter og i sin politikk. Noe av det som er et viktig skille mellom Arbeiderpartiet og Venstre, er f.eks. skole- og barnehagepolitikk, som representanten selv tok opp. Der har vi tatt til orde for å øke bemanningen i barnehagene og sikre at de som faktisk går på jobb hver eneste dag, har nok ressurser til å få gjort jobben sin. Jeg tror at det er minst like viktig for dem som jobber i viktige yrker, som størrelsen på fagforeningsfradraget. Det handler også om at de opplever en respekt for den jobben de gjør. Arbeiderpartiet har gang etter gang latt være å bruke muligheten til å styrke bemanningen i viktige tjenester som barnehage og skole. Det mener jeg er en stor mangel i denne regjeringens politikk.

Venstre støtter helhjertet opp om den norske modellen. At arbeidsfolk har et sted der de kan få sagt sine meninger, og at folk organiserer seg, er med på å gjøre arbeidslivet vårt bedre, det er med på å gjøre bedriftene våre bedre, og det gjør at vi har et demokrati der mange kommer til orde. Jeg må si at jeg reagerer når representanten kaller det å ha et annet syn på hva det er riktig at står i arbeidsmiljøloven, for et angrep på arbeidsmiljøloven. Vi har ment at lovverket vi har, på mange områder er utdatert, at det ikke er tilpasset dagens arbeidsliv. Vi har et regelverk som f.eks. ikke er tilpasset det at folk i større grad har hjemmekontor, i stedet for fysisk å reise på jobben. Det betyr at mange av dem som jobber hjemme, ikke har den samme beskyttelsen mot skader som dem som er fysisk til stede på et kontor. Det å oppdatere en arbeidsmiljølov i forhold til dagens regler og dagens arbeidsliv, er ikke et angrep; det er tvert imot en måte å ta vare på den gode arbeidsmiljøloven vi har, på.

Selv om valget i år ikke gikk slik verken jeg eller Venstre hadde håpet på, vil jeg likevel si at vi er overbevist om at dette stortinget trenger et parti som står støtt i det liberale sentrum, et parti som står opp mot de ytterliggående, som kjemper mot autoritære strømninger, og som tror på frihet, kunnskap og fellesskap samtidig. Trontalen i år bekreftet min fremste bekymring for fire nye år med en Arbeiderparti-regjering, nemlig at de ikke ville være ambisiøse nok eller modige nok til å gjøre de store endringene landet vårt trenger. De har ingen visjoner for landets framtid og heller ikke mot til å gjøre det som trengs for å ruste oss for framtiden. I en verden som endrer seg i høyt tempo, bruker de milliarder på å stå bom stille, og det gir ikke trygghet for framtiden. Venstre vil de kommende fire årene derfor være en tydelig opposisjon til regjeringen, men i motsetning til resten av Stortinget vil vår kritikk ha utgangspunkt i en liberal ideologi, samtidig som vi vil ta ansvar og være med på å levere løsninger som faktisk fungerer. Vi skal videreføre en vilje til kompromiss når det er nødvendig. Vi har inngått forlik om rusreform, om klimamål, om forsvar og støtte til Ukraina – ikke fordi det var lett, men fordi det var riktig. Det er slik ansvarlig politikk ser ut. Når jeg reiser rundt i Norge og møter mennesker fra alle bakgrunner og samfunnslag, møter jeg folk som jobber hardt, folk som elsker familien sin, folk som engasjerer seg, folk som bruker tid på å hjelpe andre, og som bidrar i samfunnet. Det gjør meg stolt av Norge, og det gir meg håp for framtiden. Det er ingen tvil om at det er mye i dette landet som må fikses: helsekøer, for dårlige skoler, bedrifter som sliter, forurensning i fjordene våre, kriminalitet, ulikhet som begrenser mulighetene for unge mennesker, boligkrise, naturkrise, klimakrise og levekostnadskrise. Samtidig må vi ikke glemme de mange styrkene Norge har å by på. Vi har de mest teknologitunge bedriftene i verden. Vi har små forskjeller. Vi har høy tillit. Vi har gode og gratis universiteter. Vi har fantastiske skoger og fjorder. Vi har nydelige fjell og de vakreste stedene man kan tenke seg. Vi har midnattssol om sommeren og nordlys om vinteren. Vi har livlige byer og gode bygder. Vi har en rik kulturarv, fra vikingtid til moderne kunst og musikk. Vi har Erling Braut Haaland og Jon Fosse, og vi har barnetog på 17. mai og en stolthet over hvem vi er, som er sunn – ikke innadvendt, men tolerant. Framfor alt ligger vår styrke i våre felles liberale verdier. Vi er en nasjon som tror på toleranse, på anstendighet og respekt for både individuell frihet og rettsstatsprinsipper. Det er vårt Norge. Vi tror også på den norske skaperkraften og på verdiene som har bygget dette landet: toleranse, samarbeid og tillit. Vi tror på den norske mann og kvinne og deres evne til å skape, til å løse problemer og til å ta vare på hverandre. Når vi ser at utenforskapet øker, når bedrifter går over ende, når folk mister troen på framtiden, da er det ikke nordmenn som har sviktet – det er politikken. Det er myndighetene, det er en regjering som har valgt feil, og som har valgt bort folk. I de tidene vi har foran oss, må vi tørre å møte virkeligheten sånn som den er. Vi må snakke med folk, ikke bare til dem. Vi må lytte til folks problemer, og vi må ta dem på alvor, også når vi ikke er enig i de løsningene de foreslår. At vi avfeier en løsning, må aldri bety at vi avfeier problemet. Liberalisme i praksis handler om å være på lag med den lille mann mot systemet. Det handler om å se enkeltmennesket og om å forstå at frustrasjonen mot tungrodde systemer ofte har rot i noe som er reelt, og så må vi gjøre noe med det – ikke ved å komme med tomme løfter, men med politikk som faktisk utgjør en forskjell. Venstre mener vi framover er nødt til å se næringspolitikk og klimapolitikk som to sider av samme sak. Vi tror på at det går an å kutte utslipp og samtidig skape arbeidsplasser. Vi tror på at det grønne skiftet ikke bare er en kostnad, men en mulighet, og vi tror på at næringslivet må være en medspiller og ikke en motstander. Klimapolitikken i Norge har vært preget av for mye sløsing – ikke fordi vi har gjort for mye, men fordi vi har gjort for lite, og vi har gjort det dyrt. Vi vil kutte utslipp, men vi vil gjøre det smart. Vi vil belønne grønn omstilling, og vi vil gjøre det dyrere å forurense. Vi vil skape nye arbeidsplasser og ikke bygge ned naturen. Det er fullt mulig å føre en grønn politikk som er økonomisk fornuftig. Venstre er det partiet som bruker minst oljepenger i våre alternative budsjetter, og som kutter mest utslipp innen 2030. Dette er ikke bare politikk, dette er regnestykker med to streker under svaret. Likevel har vi i denne valgkampen sett hvordan enkle fortellinger kan overskygge fakta. Fremskrittspartiet har lyktes med å framstille klimapolitikken som sløsing, til tross for at de selv kutter minst utslipp og bruker mest penger. Det er ikke for mye klimapolitikk som er problemet, det er for dyr og dårlig klimapolitikk. Vi må vise at det går an å slutte med både sløsing og forurensning. Det er mulig å kutte utslipp og samtidig skape verdier i dette fantastiske landet. Vi må bygge landet på kunnskap. Skolen er vår viktigste arena for frihet og for fellesskap. Venstre vil gi lærere faglig frihet og ressurser, slik at de kan gi elevene både trygghet, trivsel og kunnskap. Vi vil ha en skole som ser hele barnet, og som gir alle muligheten til å lykkes. Vi vil styrke lærernes rolle. Vi vil redusere detaljstyring, og vi vil gi mer tid til undervisning. Vi vil investere i tidlig innsats, i spesialpedagogikk og i skolebygg som fremmer trivsel og læring, for vi vet at en god skole er nøkkelen til et godt samfunn. Hvis vi skal forandre Norge til det bedre, må vi også gjøre vårt for å forandre verden til det bedre. Mange av truslene mot tryggheten vår for framtiden er internasjonale trusler som ikke ser noen landegrenser: fra Putins Russland til klimaendringer, og fra internasjonale kriminelle gjenger til utenlandske konflikter som forårsaker kaos rundt om i verden, og som skaper flyktningkriser som også påvirker oss i Norge. Norge må stå sammen med våre allierte, stå som en kraft for det gode, som vi stolt har gjort i solidaritet med Ukraina mens de motstår Putins brutale krigsmaskin. Uansett hva Donald Trump gjør videre, må Norges støtte til Ukraina aldri vakle. Vi må fortsette å forsvare våre ukrainske venner, forsvare vårt kontinent og forsvare de grunnleggende verdiene demokrati, frihet, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Vi må styrke forholdet vårt til Europa, og i en tid da nasjonalismen vokser og allianser svekkes, må Norge stå støtt i verdifellesskapet med våre allierte. Venstre vil ta Norge inn i EU. Vi vil sikre at vi er et land som satser på bistand, som styrker Forsvaret, og som bygger internasjonalt samarbeid. Vi har sett hva som får skje når autoritære krefter får vokse. Vi ser det i Ukraina, vi ser det i USA, og vi ser det i Europa. Vi vil ikke være et parti som tier når menneskerettigheter brytes, vi vil ikke være et parti som snur ryggen til Gaza, til Ukraina eller til dem som kjemper for frihet i Iran. Vi vil være et parti som står opp også når det er snakk om folk som ikke er i mediebildet. Venstre er ikke et parti som har som formål å dyrke motsetninger. Vi ønsker å vise at det går an å kombinere flere hensyn samtidig, at man ikke må velge mellom miljø eller næring, mellom frihet eller fellesskap, eller mellom trygghet eller utvikling. Vi har troen på at det går an å få til begge deler, vi tror på politikken som gjør det mulig, og vi vil ikke akseptere at folk må velge mellom disse ytterpunktene. Vi vil være et alternativ, et sosialliberalt sentrum, som bygger bro mellom mennesker og mellom ideer. Vi vil ikke være et parti som bare responderer på problemer, vi vil være et parti som løser dem. Der populistene peker på syndebukker, vil vi peke på løsninger. Der andre dyrker frykt, vil vi dyrke håp. Vi vil ikke være et parti som lover alt til alle. Vi vil være et parti som lover det vi kan holde, og som holder det vi lover. Vi vil ikke være et parti som snakker komplisert om enkle ting. Vi vil være et parti som snakker enkelt om kompliserte ting, for det er det folk fortjener, og det er det demokratiet vårt trenger. Venstre har en lang historie. Vi har vært med på å bygge det moderne Norge. Vi har kjempet for folkestyre, for likestilling, for like muligheter, for miljø, for utdanning og for internasjonalt samarbeid. Vi har vært kompromissløse på verdier og pragmatiske i løsningene, og det er det liberalismen handler om: hva slags land vi er, og hva slags land vi ønsker å bli. Vi har gjort det fordi vi har tro på Norge, vi tror på folk, og vi tror på framtiden. Det skal vi fortsette med. Jeg fremmer herved også Venstres forslag.

På vegne av representantene Abid Raja, Grunde Almeland og meg selv vil jeg legge fram et representantforslag om løft for læring – en styrking av elevenes grunnleggende ferdigheter. På vegne av de samme representantene vil jeg legge fram et representantforslag om styrket norsk støtte til Ukraina for frihet, rettsstat og europeisk sikkerhet.