OverStortinget

«Initiativet tilhører de små folk. Ti deres liv er i fare», sa den samfunnsengasjerte forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1899. Det var en advarsel om stormaktspolitikkens harde realiteter, og det var samtidig et uttrykk for at «små folk» ikke er maktesløse. Disse to budskapene fra Bjørnsons ord er det jeg vil understreke her i dag, for vi lever i en tid hvor vi ser mer utilslørt maktbruk fra stormakter, større uforutsigbarhet og et enda større alvor enn da jeg redegjorde for Stortinget for ett år siden. Samtidig er vi ikke maktesløse. Vi øker vår egen forsvarsevne – sammen med våre allierte. Vi investerer i økt motstandskraft. Vi styrker vår økonomiske sikkerhet. Canadas statsminister, Mark Carney, sa det godt da han understreket at det han kalte «mellom-maktene» – og her plasserer jeg også Norge – er sterke når vi står sammen. Vi er store økonomier, solide demokratier med betydelige ressurser, og sterke institusjoner. Mellom-maktene må søke sammen og kreve sin plass ved bordet. Vi skal ha selvtillit, men vi skal også være ærlige om utfordringene vi står overfor. Når vi skuer utover, er det mye som er mørkt. Russlands brutale krigføring mot Ukraina fortsetter. Mer selvhevdende stormakter setter folkerett og samarbeid til side og viser større vilje til militær og økonomisk maktbruk. Globalt får autoritære land større gjennomslag. Samtidig forblir det slik at verden er kjennetegnet av gjensidig avhengighet. Det er en realitet. På mange viktige områder – energi, klima, helse, bærekraftig utvikling, kunstig intelligens og sikkerhet – må landene samarbeide for å finne løsninger. Samarbeid vil tjene alle i lengden. Det siste året har vi sett en kraftig amerikansk reorientering både innenriks- og utenrikspolitisk. Noe var forventet, inkludert president Trumps direkte og utfordrende stil. Noe representerer en forsterking av politiske trender som har vært der en stund, som økte krav til byrdefordeling i NATO og fokus på Kina som den største utfordreren. Men mye har fått et annet og mer kraftfullt uttrykk enn vi forventet. Det politiske prosjektet fremstår mer ideologisk og konfronterende enn vi erfarte under president Trumps første periode. Vi ser stadige retoriske angrep på Europa, med utspring i MAGA-bevegelsens syn på verden – som da president Trump på FNs talerstol sa til sine europeiske allierte: «Your countries are going to hell». Der USA tidligere var den ledende eksponenten for regelbasert internasjonal handel, omfavnes nå tollavgifter. De innføres, og tollavgifter brukes også for å oppnå innrømmelser på helt andre områder enn handel, også mot allierte. Vi ser vilje til å utfordre normer både hjemme og ute, vi ser press mot medier og uavhengige institusjoner, og vi ser et USA som trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid, som på klimaområdet og innen helse. Uforutsigbarhet fester seg som et av de fremste kjennetegnene ved administrasjonen. Dette er en høyst krevende utvikling, og det skaper usikkerhet. Samtidig ser vi at USA under president Trump har klart å oppnå en skjør våpenhvile i Gaza, noe hans forgjenger ikke lyktes med. President Trumps uttalte ambisjon om å innlemme Grønland i USA er den mest krevende saken vi har opplevd i det transatlantiske forholdet på lang tid. Den har svekket tilliten mellom Europa og USA. La meg understreke her: Grønland er en del av kongeriket Danmark. Norge støtter kongeriket Danmarks suverenitet og territorielle integritet. Fremtiden for Grønland må avgjøres av folk på Grønland og i Danmark. Trusler hører ikke hjemme mellom allierte. Så vil jeg legge til at det er bred enighet i NATO – mellom de 32 medlemmene, inkludert USA – om behovet for å styrke sikkerheten i Arktis. Det gjelder også sikkerheten rundt Grønland. For Norge, som en arktisk nasjon tett på Russland, er håndteringen av dette spørsmålet essensielt. Det må gjøres riktig – innenfor NATO og med respekt for folkeretten. Vi erkjenner samtidig at de største sikkerhetsutfordringene i Arktis er i våre nærområder, nord i Norden. Gjennom det siste året har de syv arktiske landene i NATO jobbet fram en felles alliert holdning til nærvær i Arktis. Den er nå godt forankret. Norge har vært en pådriver og premissleverandør i denne prosessen, og vi stiller med kunnskap og erfaringer. Arktis er noe vi kan, og det er en region hvor NATO hver eneste dag skaper sikkerhet for alle allierte – og ikke minst for USA. President Trump har flere ganger sagt at USA ensidig bidrar til NATO, og at USA ikke får noe igjen. Jeg er av den oppfatning at den analysen er feil. Sikkerhet i Arktis er et eksempel på det jeg nevnte innledningsvis: en gjensidig avhengighet hvor politikk ikke er et nullsumspill, men hvor samarbeid skaper sikkerhet for alle allierte. Det bringer meg til et kjerneanliggende i norsk sikkerhetspolitikk: Vi deler fremdeles helt avgjørende interesser med våre amerikanske allierte, og det handler ikke minst om geografi. Vi lever i umiddelbar nærhet til de russiske strategiske kjernevåpnene på Kolahalvøya. Disse er ikke først og fremst rettet mot Norge, men mot USA. Det skaper et skjebnefellesskap mellom oss og Nord-Amerika. Det knytter Norge tett til beskyttelsen av det amerikanske «homeland». Derfor samarbeider det amerikanske og norske forsvaret godt i det daglige. Dette samarbeidet er i begges interesse, og om noe så har det blitt sterkere, også gjennom det siste året. Det gir relasjonen til USA et solid fundament, og det er et uttrykk for kollektiv sikkerhet. Det skal vi ikke miste av syne i strømmen av uventede utspill. Vi engasjerer oss derfor tungt der Norge og USA har felles interesser – som i møte med Russland i nord. Vi reagerer der vi må, slik vi har gjort i spørsmålet om Grønland, og vi står ved våre verdier. Russland forbereder seg på en varig konfrontasjon med Europa. Det er verdt å gjenta: Norge og NATO truer ingen. Vår vurdering er at Russland i dag ikke ser seg tjent med en væpnet konflikt mot Norge, et NATO-land, men vi lever i naboskap med et mer aggressivt og risikovillig Russland, som har gått til fullskala krig mot et annet naboland. Det gjenspeiles også i høy etterretningsaktivitet, påvirknings- og desinformasjonskampanjer, skjerpet retorikk og en vedvarende prioritering av landets forsvarssektor. Bortimot halvparten av det russiske statsbudsjettet brukes nå til forsvarsformål. Samtidig er landet fortsatt i resesjon. 2026 ligger an til å bli det mest krevende året for den russiske økonomien siden fullskala-angrepet på Ukraina i 2022. Vi ser vedvarende manipulering av økonomiske data og hardhendt undertrykking for å unngå sosial uro. For Norge forblir Russland den dimensjonerende sikkerhetstrusselen. Et mer aggressivt og risikovillig Russland må avskrekkes fra å true vår og alliertes sikkerhet. Vi opptrer på en fast, forutsigbar og gjenkjennelig måte. I rammen av NATO bidrar vi til å redusere faren for konflikt og misforståelser. Derfor holder vi også enkelte kontaktflater åpne – som ved grensen, til sjøs, i diplomatiet, i militære kanaler og innen fiskeriforvaltning. Det er snart fire år siden Russland innledet sin fullskala krig mot Ukraina. Russland vinner sakte terreng, men til en svært høy pris. I løpet av kun to måneder i fjor høst skal Russland ha mistet like mange soldater som USA mistet gjennom to tiår i Vietnam. Brutaliteten savner sidestykke i nyere europeisk historie. Med temperaturer ned mot 20 minusgrader har de russiske angrepene mot kraftverk, fjernvarmeanlegg og annen sivil infrastruktur fortsatt med forbrytersk kynisme. Hundretusener er uten strøm store deler av døgnet, og de humanitære behovene er enorme. Likevel holder Ukraina stand. Infrastruktur repareres fortløpende, kampviljen er sterk, og forsvarsevnen er imponerende – hjulpet av stor innovasjonsevne og omfattende internasjonal støtte. Den brede oppslutningen om Nansen-programmet her på Stortinget gir forutsigbarhet og trygghet i Norges støtte til Ukraina. Av en ramme på 85 mrd. kr i 2026 vil vi bidra med 70 mrd. kr til militær støtte. Vår støtte rettes mot tiltak som gir mest mulig kampkraft, og som er prioritert av Ukraina selv, som luftvern, ammunisjon og droner. Slik bidrar vi i samarbeid med våre partnere til Ukrainas legitime forsvarskamp, og til at Ukraina står sterkest mulig ved en mulig fremtidig våpenhvile. Og da skal Norge også være der for Ukraina, både sivilt, militært og humanitært. Den viktigste garantien mot fremtidige russiske angrep er et sterkt ukrainsk forsvar. Derfor har vi åpnet for å bidra til en flernasjonal styrke i Ukraina etter en eventuell våpenhvile og fredsavtale, for slik å kunne fortsette opptreningen av det ukrainske forsvaret. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om hvordan Norge bør bidra når rammene for en slik styrke avtegner seg. Norge står ved Ukraina. Vi ønsker fred i Ukraina – og ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folk. Norge har derfor aktivt deltatt i samtaler med Ukraina, USA og europeiske allierte om hvordan en våpenhvile i Ukraina kan komme i stand, og hvordan den kan se ut. Jeg opplever at det ukrainske lederskapet søker løsninger og viser realisme i denne prosessen. Vi har til gode å se at Russland viser den samme viljen. Som vi vet: Det er Russland som er ansvarlige for denne krigen. Russland kunne på ethvert tidspunkt stanset den. I stedet fortsetter de å terrorbombe sivile. Russlands målsettinger står fremdeles ved lag. President Putin ønsker politisk dominans over Ukraina, full kontroll over de annekterte regionene, et endelig nei til et fremtidig ukrainsk medlemskap i NATO og en grunnleggende endring av europeisk sikkerhetsarkitektur. Selv etter fire år med brutal krigføring har de ikke oppnådd noen av disse målene. Russland er ikke uovervinnelig, selv om det er slik de ønsker å framstå. Realiteten er denne: Gjennom hele 2025 tok Russland 0,8 pst. av Ukrainas territorium, mot 0,6 pst. året før. Ingen av partene ser ut til å ha en avgjørende fordel ved fronten. Men både sanksjoner mot den russiske økonomien og fortsatt støtte til den ukrainske mo