OverStortinget

16:03] (ordfører for saken): Engasjementet for Jotunheimen videregående skole har vært stort. KrF mener at denne saken er et eksempel på hvordan dagens godkjenningsordning, som gir svært stor myndighet til kommune, kan føre til avslag selv der det foreligger lokal støtte og ikke minst dokumentert behov. Jeg er glad for at regjeringen til slutt besluttet å godkjenne søknaden fra Jotunheimen videregående skole om å etablere seg som en kristen privatskole i Lom. KrF mener at det var det eneste rette. Kunnskapsministeren begrunner godkjenningen med at loven kan ivareta distriktspolitiske hensyn som i dette tilfellet. Samtidig er det verdt å merke seg at dette er den eneste søknaden med negativ høringsuttalelse fra vertskommunen eller vertsfylket, som kunnskapsministeren har godkjent. Siden lovendringen er det totalt 27 skoler som har søkt om godkjenning, og som har hatt negativ høringsuttalelse, og alle har fått avslag bortsett fra Jotunheimen privatistskole. Senterpartiet varslet i VG 1. desember 2025 at de ville stemme for å endre privatskoleloven slik at fylkeskommunenes tilrådinger blir mindre tungtveiende, dersom regjeringen ikke ga Jotunheimen videregående skole medhold i sin klage og godkjente søknaden. Jeg er skuffet over at Senterpartiet ikke ser de store problemene med dagens kommunale tilnærmede vetorett, og hvor hemmende den er for etableringen av lokale friskoler over hele landet. KrF registrerer også at kommunenes vetorett kun synes å gjelde når fylkeskommunen eller vertskommunen er negativ til etableringen av nye friskoler. Når kommunen eller fylket er positiv til etablering, har vi en rekke eksempler på søknader som likevel blir avslått, noe oversikten statsråden har sendt til komiteen, viser. Privatskoleloven ble endret i 2023 slik at vertskommunen eller vertsfylkeskommunen i praksis har fått en tilnærmet vetorett i etablering av nye friskoler. Når jeg hører en rekke andre fra andre partier snakke om dette, høres det noen ganger ut som vi politikere godkjenner friskoler fordi vi er greie, som om det handler om å gjøre noen en tjeneste. Men retten til å velge utdanning for sine barn er ikke noe vi politikere deler ut av velvilje; den er nedfelt i menneskerettighetene. Friskoler er derfor ikke et politisk privilegium, men et helt nødvendig virkemiddel for å sikre denne grunnleggende retten i praksis. Når retten gjøres avhengig av lokalpolitiske stemninger og skiftende flertall, reduseres den til det motsatte av en rettighet. Da blir barnets og foreldrenes valgmuligheter et spørsmål om geografi og politisk velvilje, ikke prinsipp. Friskoler er ikke et angrep på fellesskolen, men et alternativ som bidrar til pedagogisk utvikling, mangfold og kvalitet i hele skolesektoren. Derfor foreslår vi å fjerne den lokale vetoretten – ikke fordi vi er greie, men fordi det er riktig.