Jeg synes det er spesielt å høre utenriksministeren snakke om hvor vanskelig det er å være de palestinske myndighetene. Det spørsmålet mitt handler om, er hvordan man kan forsvare å gi legitimitet til en statsleder som sprer så grov antisemittisk retorikk i egne skolebøker. Samtidig bygger dette på at Norge har anerkjent Palestina som stat. Vi snakker om et område uten avklarte grenser, uten et fungerende demokratisk styresett. Store deler styres av aktører som verken anerkjenner Israel eller tar tydelig avstand fra vold og terror. Likevel velger Norge å gi diplomatisk anerkjennelse, uten at grunnleggende krav til ansvarlig styresett og politisk avstand fra vold synes å være oppfylt. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvordan kan regjeringen forsvare å anerkjenne Palestina som stat når helt grunnleggende kriterier for statsdannelse ikke er oppfylt, og hvilke konkrete krav ble faktisk stilt i forkant av beslutningen? Jeg mener at utenriksministeren ikke bare kan stille seg bak FNs håndtering, men må svare på hvordan regjeringen selv tenker om disse spørsmålene.

For få måneder siden var Mahmoud Abbas på besøk i dette bygget og i dette land – en leder som ikke har møtt velgerne på nær to tiår, som styrer uten demokratisk mandat, og som gjentatte ganger har fremmet antisemittiske uttalelser, rett og slett en ekte antisemitt på besøk i hjertet av det norske demokratiet. Norge finansierer det palestinske utdanningssystemet. Samtidig dokumenterer bl.a. IMPACT-se at skolebøker fortsatt sprer jødehat, glorifiserer jihad og oppfordrer barn til vold. Dette er ikke enkeltavvik, det er systematisk, og mens Europaparlamentet og andre internasjonale aktører tydelig krever opprydning, opplever vi at den norske regjeringen bortforklarer, bagatelliserer eller snur om på årsak og virkning. Dette reiser et grunnleggende spørsmål om hva slags politikk Norge faktisk fører. Vi hedrer en leder uten demokratisk legitimitet, vi finansierer et system som dokumentert sprer hat og vold. Mitt spørsmål er derfor: Hvordan kan regjeringen forsvare å gi politisk legitimitet til Mahmoud Abbas?

Israel befinner seg i en – vedvarende – sikkerhetssituasjon som ingen andre land. I flere tiår har israelske byer og sivile vært mål for rakettangrep, terror og trusler fra aktører i Gaza, Libanon og Iran, hvor flere av disse også åpent har som mål å utslette staten Israel og det jødiske folk. Dette er ikke en hypotetisk trussel, men en konkret og langvarig realitet som preger hverdagen til millioner av mennesker. Likevel opplever vi at regjeringen i liten grad anerkjenner dette som en legitim forsvarskamp, men i stedet framhever en totalt ensidig kritikk av Israel, uten tilsvarende tydelighet om truslene landet faktisk står overfor. Mitt spørsmål er derfor: Er regjeringen enig i det faktum at Israel lever under en eksistensiell trussel? Og hvis ja: Hvorfor kommer ikke den erkjennelsen tydeligere til uttrykk i Arbeiderpartiets politikk og retorikk?

Jeg synes det er absurd å høre hvordan utenriksministeren kun skylder på en kontrast mellom norsk mediedekning og israelsk mediedekning istedenfor å se hvordan egen politikk kan føre til en verre situasjon for norske jøder. Regjeringen brukte som nevnt to et halvt år på å erkjenne at man burde kondolert Israel etter 7. oktober. Statsråden sendte dessuten sin statssekretær ut for å komme med en sånn type omtale, dette uten å komme med en klar og tydelig beklagelse til miljøet. Vi har også sett at en våpenhvile i Libanon, framforhandlet med tung involvering fra både Israel og USA, i statsrådens egen sosiale medier-post ble omtalt som om disse aktørene knapt var til stede eller involvert på noen som helst måte. Dette mener jeg ikke bare er en forglemmelse; det er et mønster – en politisk refleks – der Israel fordømmes på autopilot, og når de da bidrar til en våpenhvile, blir de helt utelatt. Hva slags troverdig utenrikspolitikk er det når man ikke engang klarer å erkjenne realitetene i en sånn sak?

Bare på to uker i vår så vi en rekke antisemittisk angrep – eksplosjon ved en synagoge i Belgia, politiaksjon ved synagogen i Oslo, skyting ved en synagoge i Michigan og eksplosjon ved en jødisk skole i Amsterdam. Samtidig ser vi en urovekkende økning i antisemittiske hendelser i eget land. For kort tid siden ble en fredelig markering av Israels nasjonaldag utenfor Stortinget møtt med antisemittiske tilrop fra demonstranter. Sjokkerende nok brøt aldri politiet inn, og det var en vurdering som justisministeren har stilt seg bak. Denne uken er det blitt kjent flere grove antisemittiske påstander fra en NTNU-professor i forbindelse med et foredrag på Litteraturhuset i Trondheim. Norske jøder oppgir at denne regjeringens ubalanserte Midtøsten-politikk og statsrådens egen retorikk legger ytterligere sten til byrden. Hva tenker utenriksministeren om at vi får slike rapporter fra norske jøder på Arbeiderpartiets vakt?

Det var Arbeiderpartiet og representanten Merkesdal som fikk meg til å tegne meg på nytt, og det er fordi det her hagler med påstander. Foruten en belæring i bibelsitater var det også en rekke karikeringer, som jeg er blitt veldig vant med, men som jeg likevel synes er urimelig. Det handler om påstanden om at vi har masse meninger om transpersoner som mennesker og som gruppe. Det sies at vi latterliggjør, det sies at vi gjør en sårbar gruppe til en debatt. Det er helt grunnleggende feil. Det som er det viktigste i disse diskusjonene, er noe vi har full enighet om i denne sal. Det handler om at LHBTIQ-personer generelt, også da transpersoner, er en sårbar minoritet. De skal respekteres, de skal ikke oppleve hets, trakassering, sjikane osv. Men det er forskjell på det å vise respekt og det å være enig med Arbeiderpartiet i disse spørsmålene, og det er vi ikke alltid. Det mener jeg faktisk at Arbeiderpartiet er nødt til å ha en viss form for åpenhet for. Det jeg opplever at skjer i disse debattene, er at man, når man omtaler f.eks. vårt syn knyttet til kjønn, og andre som har tilsvarende syn som oss på disse tingene, på en måte nærmest framstiller det på en måte som brunbeiser litt det som er vår oppfatning av disse spørsmålene, disse utfordringene. Det mener jeg også er et demokratisk problem fordi det vitner om en intoleranse overfor dem som tenker ulikt. Så kan man si at dette bare er mine tanker om debatten. Nei, det har også noe å gjøre med den reelle politikken som føres, og hva som er ytringsrommet, også i en del av de faglige debattene som pågår. Det er derfor jeg mener at Bufdirs veileder, den veilederen som ble sendt på høring, er et interessant eksempel på nettopp denne intoleransen. Statsråd Jaffery uttaler følgende sitat om denne høringen, som svar på et skriftlig spørsmål: «…høringsinnspill som utfordrer selve eksistensen av kjønnsmangfold vil derfor ikke kunne vektlegges på samme måte som kritiske innspill som anerkjenner dette premisset.» Det er statsråden i sin fulle rett å mene, på samme måte som vi også må ha rom og mulighet til å kunne kritisere at man her velger å slå fast i starten av en høringsprosess at noen syn definerer vi som legitime, og andre syn definerer vi som illegitime. Det gjør meg urolig, både for ytringsfriheten i landet vårt og ikke minst for rommet for å tenke ulikt i den offentlige forvaltningen. Det er derfor jeg har løftet det jeg mener er en legitim diskusjon, nemlig friheten til å kunne tenke ulikt i offentlig forvaltning.

I Keiserens nye klær marsjerer alle lydig etter en illusjon, helt til et barn sier det alle ser, men ingen tør å si: Keiseren har jo ikke klær på seg. Det er også nødvendig i denne debatten, for i sin redegjørelse om likestilling hevder statsråd Jaffery at kjønn ikke bare er biologisk, men også knyttet til identitet, og at det finnes flere kjønn. Det er et premiss jeg ikke deler. Kjønn er biologisk. Det finnes to: mann og kvinne. Når dette likevel legges til grunn for politikk og offentlige føringer, får det konsekvenser langt utover den faglige diskusjonen. Det preger språk, praksis og forventninger i offentlig sektor, og det former hva som oppfattes som riktig virkelighetsforståelse i forvaltningen. Vi ser allerede hvordan dette slår ut i praksis. I en sak omtalt av Subjekt fra en offentlig høring om Bufdirs kjønnsveileder ble det rapportert om at deltakere sendte inn spørsmål anonymt på lapper fordi de ikke ønsket å bli gjenkjent. Det er et alvorlig signal. Når en offentlig høring i Norge må foregå på den måten, sier det noe om klimaet vi er i ferd med å få. Likestillingspolitikken må bygge på virkeligheten. Den må tåle biologiske fakta, og den må tåle uenighet om dem. Statsråden velger i sin redegjørelse å legge til grunn at det finnes flere kjønn. Det er et politisk valg hun står fritt til å gjøre, men hun må også stå for konsekvensen – at staten da bidrar til å legitimere en virkelighetsforståelse som gjør det vanskeligere å si det som faktisk er sant, og at hun dermed svekker tilliten til hele likestillingspolitikken hun satt til å forvalte. Det er vanskelig å føre kvinnekamp når man ikke kan definere hva en kvinne er. (Innlegg er under arbeid)

Evalueringen av seksårsreformen sender et tydelig signal. Seksåringene har fått mindre frilek og mer bokstavlæring. Leken er blitt skviset ut, og både lærere og elever sier det samme: De savner denne typen lek. Når så mange som står barna nær i tjenestene, peker på det samme problemet, bør vi ta det på alvor. OECD viser til en studie fra New Zealand der man sammenlignet barn som begynte med formell lese- og skriveopplæring som femåringer, med barn som startet som syvåringer. Da barna var elleve år gamle, var det ingen forskjell i leseferdigheter mellom gruppene, men det var én viktig forskjell: Barna som startet tidlig, hadde mindre positive holdninger til lesing og svakere leseforståelse enn barna som fikk vente. OECDs konklusjon er derfor klar: Det finnes ikke noe faglig grunnlag for tidlig skolestart. Tvert imot peker en stor mengde forskning på den avgjørende betydningen av barnestyrt frilek i små barns utvikling. Frilek – lek initiert og styrt av barna selv – er ikke tid som går tapt; det er tid som bygger barna. I leken lærer de å ta beslutninger, løse problemer, utøve selvkontroll og følge regler. De lærer å få venner, håndtere konflikter og utvikle motivasjon. Denne motivasjonen er avgjørende for lærelyst, ikke bare i starten av skoleløpet, men gjennom hele livet. Når frileken forsvinner, bør vi heller ikke bli overrasket over konsekvensene. Med mindre frilek for seksåringene er det kanskje ikke tilfeldig at vi samtidig ser mer skolevegring, en økning i ADHD-diagnose og et fall i motivasjon og læring. KrF vil derfor gå i en annen retning. Vi vil innføre førskole for seksåringene og ha skolestart først ved fylte syv år, slik som i PISA-stjernene Estland og Finland. Som i Finland skal barnas behov og interesser ligge til grunn for pedagogikken, med rikelig tid til frilek og fysisk aktivitet både inne og ute. Dette handler ikke om å stille lavere krav. Det handler om å stille de riktige kravene til riktig tid. Derfor støtter KrF alle forslagene i innstillingen som peker i denne retningen. Vi støtter også forslaget om kortere skoledager, forutsatt at innsparte midler brukes til å heve kvaliteten i skolen gjennom bedre lærerlønninger og mer kontaktlærertid, slik at elevene følges tettere opp og læringen styrkes. En skole som gir barn rom til å være barn først, er ikke en svakere skole. Det er en bedre skole.

Konkursen i Pilot Flight Academy har satt om lag 170 studenter i en svært vanskelig situasjon, med betydelig gjeld og uten mulighet til å fullføre utdanningen de har startet på. KrF mener at private utdanningstilbydere er en viktig del av et mangfoldig utdanningstilbud og bidrar til både kapasitet og valgfrihet for studentene. Pilotutdanningen er en dyr utdanning med betydelig høye krav til forskuddsbetaling. En ufullført pilotutdanning har i praksis liten verdi i arbeidsmarkedet, og uten fleksibilitet i regelverket vil mange bli stående med høy gjeld, uten mulighet til å kvalifisere seg til yrket. Det er et svært begrenset tilbud av utdanningsinstitusjoner som gjør det mulig for studentene å fullføre utdanningen sin i Norge. Det er derfor nødvendig at studenter kan fullføre utdanningen ved godkjente utdanningstilbud uten å miste retten til studiestøtte. Det er også behov for å øke lånerammen i Lånekassen for å gjøre det mulig for flere å fullføre utdanningen på en målrettet måte som bidrar til gjennomføring innen normert tid. Denne saken avdekker svakheter i regelverket for private utdanningstilbydere. Derfor er det behov for en gjennomgang av regelverket, med mål om at studentene ikke skal bære en uforholdsmessig stor risiko og kostnad dersom institusjonen går konkurs. Jeg anbefaler derfor forslagene til vedtak i innstillingen, som KrF står bak, for å ivareta studentene og sikre et bedre regelverk i framtiden, og håper flertallet vil støtte dem.

På vegne av representantene Jorunn Gleditsch Lossius, Jørgen H. Kristiansen og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om kortere skoledager i grunnskolen, høyere lærerlønninger og mer tid for lærerne til å følge opp elevene.

22:27] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for en god prosess og et godt arbeid knyttet til dette representantforslaget om elevers digitale trygghet i skolen. Denne tematikken vet vi er særdeles viktig. Vi har gjennom de siste årene sett større og større utfordringer knyttet til skadelig innhold, og på andre måter betydningen av å gjøre politiske grep for å sikre den digitale tryggheten for elever i norsk skole. Jeg er derfor både på vegne av KrF og som representant i komiteen glad for at man her har kommet sammen rundt flere gode forslag, og jeg vil også gi honnør til forslagsstillerne for dette. Når våre barn og unge, elever i norsk skole, opplever å bli utsatt for innhold som de ikke skal se, som de ikke skal bli utsatt for, er det et politisk ansvar å ta grep. Det er jeg glad for at en samlet komité gjennom disse forslagene nå gjør på en rekke områder. KrF tror at det trengs politisk handling rettet mot det som har vært en voksende utfordring. På mange måter har vi som politikere våknet sent, men likevel kan man her gjøre kraftfulle grep for å bidra til å håndtere denne utfordringen i norsk skole, og for å verne flest mulig barn og unge knyttet til utfordringen. Det handler både om gode filtre på disse enhetene og ikke minst om å være bevisst når det gjelder hvordan disse brukes i skolen, som vi også ser er en relevant tematikk i andre saker som har blitt behandlet i denne salen. Så kan jeg si på vegne av KrF at vi mener at her kan man gjøre enda flere grep knyttet til det som går på hjemsending av digitale enheter, osv. Jeg er likevel glad for at dette er et første steg for å håndtere en stor samfunnsutfordring, og jeg er derfor glad for at en samlet komité står bak viktige forslag for å håndtere og trygge skolehverdagen til våre barn og unge.

Jeg vil først takke kunnskapsministeren for redegjørelsen og for at vi deler mange målsettinger for barnehagene. Alle barn fortjener en barnehage som gir trygg og god omsorg, der barna blir sett og ivaretatt. Gode barnehager skapes i et samspill mellom barna, foreldre og trygge og kompetente ansatte i barnehagene. Samtidig står barnehagesektoren i en alvorlig situasjon med lave søkertall, høyt sykefravær og mange som slutter. Foreldre engasjerer seg over hele landet i diverse barnehageopprør. I denne situasjonen kommer regjeringen med et klart brudd på barnehageforliket når det gjelder dekning av private barnehagers pensjonsutgifter, som gjør at bemanningssituasjonen bare går fra vondt til verre mange steder. Barnehageforliket slår fast at finansieringsmodellen for private barnehager skal være godt forankret hos partene. Stortingets intensjon var: «å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal kunne ha likeverdige pensjonsvilkår som ansatte i kommunale barnehager.» Videre heter det i avtalen: «Den enkelte private barnehage skal over tid bli godt dekket for sine faktiske pensjonskostnader.» Dette er åpenbart ikke oppfylt i regjeringens finansieringsmodell når den offentlige dekningen begrenses til 13 pst. av pensjonsgivende lønn i barnehagen. Vi vet at kommunale barnehager har pensjonskostnader på rundt 17–23 pst., ifølge Telemarksforsking. Fire av ti private barnehager går i underskudd for fjerde året på rad. Situasjonen for mange private barnehager er prekær og nærmer seg punktet der det ikke lenger er grunnlag for videre drift. La meg ta et eksempel. Den kristne, ideelle barnehagekjeden Preg opplever at hele 65 pst. av deres barnehager ikke får dekket sine pensjonskostnader med regjeringens modell. Dette medfører kutt i bemanning og i tilbud. Utdanningsforbundet og Fagforbundet forventer endringer og advarer mot konflikt i årets lønnsoppgjør. PBL mener ordningen ikke dekker barnehagenes faktiske pensjonskostnader og ber om at regjeringen rydder opp. Bare 1 av 16 organisasjoner i høringen støttet taket på 13 pst., altså KS, og bare en tredjedel av kommunene støttet KS sin linje. PBL, Utdanningsforbundet og Fagforbundet svarte alle sammen nei. Mener virkelig statsråden – og dette er mitt oppriktige spørsmål – at ordningen er godt forankret når alle de tre hovedorganisasjonene ber om endringer? Kommer det midler i revidert nasjonalbudsjett som sikrer full dekning av dokumenterte pensjonsutgifter? Dette er spørsmål jeg mener regjeringen skylder Stortinget, barnehagene, de ansatte, foreldre og barna gode svar på. Jeg vil avslutte med følgende tydelige melding: Private barnehager ber ikke om særbehandling, men rettferdig behandling, og det får de ikke av denne regjeringen.

Jeg vil svare ut noe av det som er blitt sagt i denne debatten til nå. Jeg vil starte med å at jeg er glad for at det er blitt sagt så mye godt om skolegudstjeneste fra denne talerstolen i dag, både fra dem som tilhører flertallet i saken, og fra dem som tilhører mindretallet i saken. Jeg mener likevel det er noe som er helt relevant og nødvendig å påpeke. Når det blir sagt at dette ikke er en debatt om for eller mot skolegudstjeneste, er jeg enig i det, men det er en viktig detalj: Dette er en debatt om man er for eller mot skolegudstjenester for alle, og det viser ikke mindretallet i saken at man er. Det virker som man tenker at dette vil man la være opp til lokale forhold, opp til det som til enhver tid er ønsket lokalt. Det kan man gjerne synes er greit og synes er fint, men det mener ikke vi. Forslaget vårt handler om at dette må defineres mye tydeligere, og det er det regjeringens jobb å iverksette ut fra det som er intensjonen i våre to forslag. Så blir det sagt her flere steder i debatten og fra flere hold fra talerstolen at dagens lovverk er tilstrekkelig godt når det gjelder dette. Nei, det er ikke det. Da må du definere «tilstrekkelig». Vi mener ikke at det er tilstrekkelig godt nok når vi ser eksempler på skoler og kommuner som fratar elevene muligheten til å kunne delta på en skolegudstjeneste. Det er kjernen i debatten, om man tenker at dagens lovverk godt nok eller ikke. Jeg synes Senterpartiet fra talerstolen her i sted var inne på noe helt sentralt i dette, at flertallet her faktisk ønsker at det skal være tydeligere definert, ikke om hvorvidt man skal ha lov til det eller ikke, for det er det tydelig at det skal være, men at man skal slå tydelig fast at elever skal få tilbud om dette, og at elever, sammen med foreldre, skal få muligheten til å ta den beslutningen selv. Til slutt vil jeg gjøre en liten visitt til en slags stråmann som Venstre kom med her i sitt første innlegg, som jeg mener var ganske drøy, og som jeg tolker som et forsøk på å omtale dette forslaget som mye mer radikalt enn det som er tilfellet. Man sier at dette virker som et slags første steg, eller man antyder at dette er i retning av at man skal innføre en obligatorisk skolegudstjenestedeltakelse for alle elever, og det er akkurat det forslaget ikke handler om. Forslaget handler om at man skal ta makten tilbake der den hører hjemme, nemlig hos elever og foreldre. Det er ikke et forslag om at elever skal eller må delta på skolegudstjeneste. Det handler om å gi dem den friheten, og at dette ikke skal være opp til skoleledere eller kommuneledere, men at det skal være opp til dem det gjelder, altså barna, elevene og foreldrene, som er veldig godt rustet til å ta de beslutningene på en god måte.

Jeg opplever ikke at jeg får svar på spørsmålet mitt, så jeg vil prøve igjen, på en litt annen måte. Det jeg opplever at mindretallet i saken og i debatten – for så vidt også statsråden – ikke vil forholde seg til, er at dette forslaget handler om at kommuner og skoler skal tilby skolegudstjeneste for alle elever. Grunnen til at dette har kommet fram, er at vi mener at det skal være frihet – valgfrihet – til å kunne delta i skolegudstjeneste, og at beslutningen må fattes på rett sted, nemlig hos foreldre og elever. Sånn er det ikke i praksis i dag, fordi en enkelt skole kan velge ikke å ha skolegudstjeneste. Kommuner, også store kommuner, kan til og med velge å nedlegge et forbud mot skolegudstjeneste. Så jeg opplever at det i denne saken er et mindretall og en statsråd som ikke vil forholde seg til det som er beveggrunnen for dette forslaget. Statsråden har sagt mye fint vi kan enes om, nemlig at vi ønsker at skolegudstjenesten skal finnes, og at det er et gode, men hva tenker statsråden konkret om at dagens praksis gjør at flere skoler og kommuner forbyr skolegudstjenester i sin region og sin kommune?

Jeg synes det er noe absurd både å lese hva statsråden har sagt til Vårt Land i forkant av debatten, og å høre henne her i debatten. Hun gjør en ganske grov vranglesing av dette forslaget. Representanten Simen Velle, fra FrP, var veldig klar og tydelig på hva som er intensjonen med dette forslaget, og statsråden virker preget av å være ideologisk imot dette forslaget, mer enn at man har grunn til å si at dette er prosessuelt problematisk eller ikke mulig å gjennomføre i praksis. Det er også helt riktig, som representanten Tybring-Gjedde fra Høyre var inne på når det gjaldt veileder, at det også er andre måter å løse dette på. KrF har ikke i våre forslag pekt på at dette må handle om et lovforslag; det kan håndteres på ulike måter, så lenge man sikrer at dette gjelder for alle, og at elever får muligheten til å delta i en skolegudstjeneste. Det jeg ønsker å spørre statsråden, er hva hun tenker om at mange kommuner har iverksatt et forbud mot skolegudstjenester, som tross alt var bakgrunnen for forslaget.

Alle elever bør delta på skolegudstjeneste. Disse kloke ordene tilhører stortingspresident Masud Gharahkhani fra Arbeiderpartiet. Vi i KrF er enig. Derfor er det synd at Gharahkhanis eget parti vil stemme mot å gi alle elever frihet til å delta på skolegudstjeneste. Dette forslaget handler om frihet – frihet for elever og foreldre til å ta beslutningen om man skal delta på skolegudstjeneste. I dag gjelder ikke den friheten for alle. Det så vi i fjor, da kommuneledere i enkelte kommuner la ned forbud mot skolegudstjenester, bl.a. i Hamar. Denne saken handler derfor om hvor denne beslutningen hører hjemme. KrF mener den hører hjemme på lavest mulig nivå. Jeg er glad for at et flertall i salen vil stille seg bak det. Saken handler også om det som har gitt oss frihet. Der Norge en gang var preget av blodhevn, slaveri og høvdingstyre, markerte kristningen av Norge i 1024 overgangen fra et maktsamfunn til et rettssamfunn. Et par hundreår senere fikk vi landsloven fra Magnus Lagabøte som slo fast grunnleggende menneskelige prinsipper inspirert av kristen tenkning. Evangeliet om Jesus er radikalt, men i Norge har det ikke splittet – det har forent. Det er en verdi KrF aldri vil slutte å kjempe for. Jeg må ærlig si at jeg er glad for at nordmenn den gangen i 1024 ikke var preget av den samme berøringsangsten for kristendommen som preger deler av venstresiden i norsk politikk i dag. Jeg vil minne om et grunnleggende spørsmål. Hvorfor feirer vi egentlig jul? Hele grunnen til at vi feirer jul, selve utgangspunktet for alle disse tradisjonene vi kjenner i dag, er et barn født i en stall for over 2 000 år siden. Hvordan i all verden kan det da være galt at alle elever skal få muligheten til å delta i en skolegudstjeneste, som nettopp forteller denne historien på en så god måte? Å høre juleevangeliet i en kirke en gang i året rokker ikke ved noens trosfrihet, men å late som om julen kan forstås uten den fortellingen den springer ut fra, gjør oss fattigere både historisk og kulturelt. KrF mener at norske elever tåler å møte den tradisjonen som har vært med på å forme landet vårt, ikke fordi alle må tro det samme, men fordi kunnskap om egen kultur, historie og tradisjon er en del av det å forstå samfunnet vi lever i. Derfor handler dette i bunn og grunn om tillit – tillit til elever og tillit til foreldre. Den tilliten mener KrF at Stortinget også bør vise i denne saken.

Jeg hadde et todelt spørsmål, og statsråden svarte ikke på noen av delene. Det første jeg spurte om, handlet om hvorvidt regjeringen er enig med Utdanningsforbundet i at den – riktignok lille – økningen man har sett gjennom ti år i antall friskoler og i antall elever som går på en friskole, er en trussel mot den offentlige fellesskolen. Det jeg likevel er mest opptatt av, er å ta på alvor de tilbakemeldingene også jeg får høre når jeg får besøke friskoler. Statsråden har rett i én ting, og det er at det er mange friskoler som driver veldig godt. Utfordringen er at vi får rapporter og meldinger fra både lærere og ikke minst elever som opplever det ekskluderende når regjeringen snakker om den offentlige fellesskolen som noe annet enn friskolene. Det gjelder særlig når vi ser en rekke grep som regjeringen gjør for å gjøre livet litt vanskeligere for skoleeiere og skoledrivere som skal drive en friskole. Jeg vil derfor utfordre statsråden på nytt om nettopp dette. Hva tenker hun om at elever, lærere og andre opplever at denne regjeringen ekskluderer friskolene fra begrepet fellesskolen?

Det viktigste ordet i statsrådens og Arbeiderpartiets festtaler om skole er «fellesskolen». Vi har hørt det nevnt flere ganger. Det hadde vært et fint begrep om det ikke var for at det ble brukt for å skape en distinksjon mellom den offentlige skolen og friskoler, og på den måten også ekskluderer friskoleelever. Vi ser det ofte, bl.a. i fjor, da statsråden uttalte på Politisk kvarter at friskoler er en trussel mot offentlige skoler. Vi så det også nylig, ved nyttår, da SSB kom med en rapport som viste at man hadde en økning fra 2015 til 2025 i antall friskoleelever, fra rundt 3,5 pst. til 5,2 pst. av elever i norsk skole. Da det kom fram, uttalte en representant fra Utdanningsforbundet på bakgrunn av dette at den offentlige skolen forfaller. Mitt spørsmål til statsråden er som følger: Er statsråden enig med Utdanningsforbundet i en sånn uttalelse, og hva vil statsråden si til de mange friskoleelever som opplever at hennes retorikk ekskluderer disse elevene?

16:03] (ordfører for saken): Engasjementet for Jotunheimen videregående skole har vært stort. KrF mener at denne saken er et eksempel på hvordan dagens godkjenningsordning, som gir svært stor myndighet til kommune, kan føre til avslag selv der det foreligger lokal støtte og ikke minst dokumentert behov. Jeg er glad for at regjeringen til slutt besluttet å godkjenne søknaden fra Jotunheimen videregående skole om å etablere seg som en kristen privatskole i Lom. KrF mener at det var det eneste rette. Kunnskapsministeren begrunner godkjenningen med at loven kan ivareta distriktspolitiske hensyn som i dette tilfellet. Samtidig er det verdt å merke seg at dette er den eneste søknaden med negativ høringsuttalelse fra vertskommunen eller vertsfylket, som kunnskapsministeren har godkjent. Siden lovendringen er det totalt 27 skoler som har søkt om godkjenning, og som har hatt negativ høringsuttalelse, og alle har fått avslag bortsett fra Jotunheimen privatistskole. Senterpartiet varslet i VG 1. desember 2025 at de ville stemme for å endre privatskoleloven slik at fylkeskommunenes tilrådinger blir mindre tungtveiende, dersom regjeringen ikke ga Jotunheimen videregående skole medhold i sin klage og godkjente søknaden. Jeg er skuffet over at Senterpartiet ikke ser de store problemene med dagens kommunale tilnærmede vetorett, og hvor hemmende den er for etableringen av lokale friskoler over hele landet. KrF registrerer også at kommunenes vetorett kun synes å gjelde når fylkeskommunen eller vertskommunen er negativ til etableringen av nye friskoler. Når kommunen eller fylket er positiv til etablering, har vi en rekke eksempler på søknader som likevel blir avslått, noe oversikten statsråden har sendt til komiteen, viser. Privatskoleloven ble endret i 2023 slik at vertskommunen eller vertsfylkeskommunen i praksis har fått en tilnærmet vetorett i etablering av nye friskoler. Når jeg hører en rekke andre fra andre partier snakke om dette, høres det noen ganger ut som vi politikere godkjenner friskoler fordi vi er greie, som om det handler om å gjøre noen en tjeneste. Men retten til å velge utdanning for sine barn er ikke noe vi politikere deler ut av velvilje; den er nedfelt i menneskerettighetene. Friskoler er derfor ikke et politisk privilegium, men et helt nødvendig virkemiddel for å sikre denne grunnleggende retten i praksis. Når retten gjøres avhengig av lokalpolitiske stemninger og skiftende flertall, reduseres den til det motsatte av en rettighet. Da blir barnets og foreldrenes valgmuligheter et spørsmål om geografi og politisk velvilje, ikke prinsipp. Friskoler er ikke et angrep på fellesskolen, men et alternativ som bidrar til pedagogisk utvikling, mangfold og kvalitet i hele skolesektoren. Derfor foreslår vi å fjerne den lokale vetoretten – ikke fordi vi er greie, men fordi det er riktig.

Det er ikke bare med lærernormen at Arbeiderpartiet dobbeltkommuniserer, vi ser det også på andre spørsmål. Da barne- og familieminister Lene Vågslid nylig mottok rapporten fra fødselsutvalget, sa hun at regjeringen jobber med å innføre en såkalt mer helhetlig skoledag for de minste. Her antar jeg at hun viser til Arbeiderpartiets tanke om heldagsskole med flere voksenstyrte aktiviteter i SFO. Det er ingen sammenheng mellom lange skoledager og mer læring. Milliardene som er brukt på lengre skoledager, har gått ut over kvaliteten på lærernes rammevilkår. Lønningene er på et europeisk bunnivå, og lærerne løper fra time til time uten å få fulgt opp elevene godt nok eller å få nok tid til å forberede undervisningen. Mitt spørsmål er da: Hva vil egentlig Arbeiderpartiet? Vil man ha en lengre eller kortere skoledag?

For å sikre elevers grunnleggende ferdigheter er det helt avgjørende med gode og nok lærere. Kommunekommisjonen har foreslått å skrote lærernormen. KrF fikk gjennomslag for lærernormen under Solberg-regjeringen og er sterkt kritisk til et sånt forslag. En fjerning vil føre til mindre tilpasset opplæring, mindre nivådeling, mer uro og et mindre attraktivt læreryrke. KrF mener vi trenger det motsatte: å løfte læringen ved å beholde normen og gi lærerne både mer tid til den enkelte elev og høyere lønn, slik Finland har lykkes med. Likevel gir mange partier signaler om at de er åpne for å skrote normen eller utvanne den kraftig, ved å endre den fra å gjelde på skolenivå til å gjelde på kommunenivå. Statsråden har sagt at vi fortsatt skal ha lærernormen. Representanten Øystein Mathisen fra statsrådens parti har sagt at partiet ikke har konkludert på om den skal gjelde skole- eller kommunenivå. Mitt spørsmål er derfor: Kan statsråden garantere at Arbeiderpartiet vil beholde lærernormen på skolen?

På vegne av representanten Kjerstin Lianes Kjøndal og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å skrinlegge Bufdirs råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte.

Norsk skole står overfor store utfordringer med kombinasjonen av dårlige resultater i elevers basisferdigheter og for lite satsing på lærerne. Vi har lange skoledager for de yngste, samtidig som lærere rapporterer om stadig mindre rom for oppfølging, relasjonsarbeid og faglig fordypning. Skal vi lykkes med å løfte lærernes trivsel og ønske om å stå i jobben, må vi prioritere lærerrollen og kvaliteten i undervisningen høyere enn antall timer på timeplanen. Dette har også Kristelig Folkeparti foreslått. Jeg synes det er spennende at statsråden nå har signalisert at hun vurderer å korte ned skoledagen for de yngste, men vil hun ta skrittet fullt ut og støtte vårt forslag om et stort skoleforlik, der vi korter ned skoledagen til finsk nivå og bruker pengene på mer lærerlønn og mer kontaktlærertid for å løfte kvaliteten i skolen?

Altfor mange elever i norsk skole forlater grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne godt nok. Læringsresultatene har over tid gått ned. Norge ligger nå bak våre nordiske naboer og bare rundt gjennomsnittet i OECD. Dette er alvorlig både for den enkelte elev og for samfunnet. Samtidig ser vi en økende lærerflukt. Norske lærere har lav lønn sammenlignet med andre europeiske land, og på barnetrinnet har de blant Nordens lengste undervisningsuker. Arbeidshverdagen er presset med lite tid til forberedelser, etterarbeid og oppfølging av hver enkelt elev. Når lærere løper fra time til time, går det direkte utover kvaliteten i undervisningen. Dette er ikke tilfeldig. Siden 1996 har grunnskolen blitt utvidet med to år til en enorm kostnad. Vi har prioritert flere timer framfor bedre innhold. Kvantitet har gått foran kvalitet. Det er elevene og lærerne som har betalt prisen. Det er på denne bakgrunn budsjettforliket må vurderes. Forliket omtales som ansvarlig og framtidsrettet, men litt for ofte minner skolepolitikken om eventyret om bukkene Bruse – de store ordene lover trygg ferd over broen, men når utfordringene kommer, må man ta sats og være modig og handle konkret. Hvis man nøyer seg med halvveis løsninger, ender de svakeste, de som er mest sårbare, med å betale prisen. For kort tid siden brukte kunnskapsministeren store ord om behovet for en bedre tilpasset skolehverdag. Hun pekte på kortere skoledager for de yngste, et tydelig lærerløft og et nødvendig leseløft med flere trykte lærebøker tilbake i klasserommene. Det var retorikk som fikk bred støtte også i Kristelig Folkeparti. Når budsjettet nå er lagt fram, må vi konstatere at svært lite av dette er fulgt opp. Skoledagen blir ikke kortere. Det finnes ingen helhetlig økonomisk forankret satsing på lærerne. Leseløftet reduseres til gode intensjoner uten reelle midler eller konkrete grep for å få flere fysiske lærebøker. Samtidig kuttes det i etter- og videreutdanning. Mentorordningen for nyutdannede lærere svekkes til tross for at dette er et av de tiltakene som faktisk bidrar til å holde lærere i yrket. Dette er ikke bare skuffende, det er dypt problematisk. Regjeringens svar på skolens utfordringer er i praksis å bevilge nok til omtrent en halv lærebok per elev samtidig som kompetanseheving nedprioriteres. Det er vanskelig å se hvordan dette skal gi bedre læring eller en mer bærekraftig tilværelse for lærerne. Kristelig Folkeparti vil velge en annen kurs. Vi vil sette kvalitet først, og vi vil satse på lærerne. Vi ser til Finland og til erfaringer fra en tid da norsk skole hadde større tillit til profesjonen og mer rom for faglig fordypning. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å redusere skoledagen i grunnskolen til finsk nivå gradvis over to år. Det frigjør ressurser som brukes på det som betyr mest, et lærerløft på 50 000 kr i økt lønn over to år, to timer mer kontaktlærertid i uken og en ekstra halv milliard kroner til trykte lærebøker. Som PISA-sjefen selv har påpekt – god skolekvalitet handler om å rekruttere, beholde og utvikle dyktige lærere og gi dem tid til å følge opp elevene. Kristelig Folkeparti er også en tydelig forsvarer av friskolene. De bidrar til mangfold, kvalitet og reell valgfrihet for foreldre. Derfor styrker vi tilskuddene til friskoler i grunnskolen, reverserer kutt til bibelskoler og kunstskoler og øker kapitaltilskuddet. Samtidig vil vi styrke det faglige innholdet i lærerutdanningen bl.a. knyttet til antisemittisme og kjønn. Vi styrker barnehagene gjennom økte kommunebevilgninger, retter opp kuttet i private høyskoler og fører en familiepolitikk som tar høyde for at livet ikke alltid lar seg tilpasse systemets rammer. En skolepolitikk som skal lykkes, kan ikke bygges på festtaler eller på løfter som ikke følges opp. Det er ikke nok å snakke varmt om lesing; elevene må få bøkene i hendene. Det er ikke nok å uttrykke bekymring for lærerflukten; læreryrket må gjøres attraktivt og bærekraftig. Det er ikke nok å erkjenne at lange skoledager sliter på de yngste; man må også våge å ta sats og prioritere annerledes, akkurat som bukkene som måtte krysse broen. Hvis dette budsjettforliket er det beste samarbeidspartiene klarer å samle seg om, sier det mest om ambisjonsnivået. Norsk skole og norske barn fortjener bedre.

Jeg vil tilbake til mitt opprinnelige spørsmål om den praksisen som Aftenposten omtalte rundt digitale enheter fra skolen som ikke har et godt nok filter. Jeg hørte statsråden si i et tidligere svar at det er et filter på de digitale skoleenhetene og på læringsbrettene. Det er åpenbart ikke godt nok. Etter vårt syn overlates i dag barnas digitale trygghet i praksis til hver enkelt kommunes IT-avdeling. Det er etter vårt syn ordentlig uansvarlig. Filtrene varierer fra kommune til kommune, og resultatet ser vi er at man nå får flere og flere enkeltepisoder med barn som sitter med nettbrett og kommer seg inn på innhold som de virkelig ikke skal eksponeres for. Mitt spørsmål til statsråden og til regjeringen er nå: Vil regjeringen vurdere et nasjonalt forbud mot at elever tar med seg nettbrett hjem fra skolen, når vi ser muligheten for at de blir eksponert for denne typen innhold?

Som tidligere nevnt innførte Australia i natt verdens første forbud mot sosiale medier for barn under 16 år. Dette er fantastiske nyheter for barnas trygghet, psykiske helse og en inspirasjon for resten av verden, inkludert Norge. Tekselskapene vil nå få bøter på opp mot 300 mill. kr hvis de bryter reglene. Kristelig Folkeparti har flere ganger foreslått en lignende aldersgrense i Norge, der brukerne må identifisere seg med BankID eller lignende løsninger. Selv om regjeringen og de andre stortingspartiene i utgangspunktet var lunkne til vårt forslag, har både regjeringen og flere partier på Stortinget nå snudd og er enig med oss. Likevel sitter jeg igjen med en opplevelse av at regjeringen har snakket om dette lenge, og vi mener at det nå er på tide å handle. Mitt spørsmål er: Når kommer en slik aldersgrense i Norge, og hvordan vil den se ut i praksis?

Jeg vil fortsette der hovedspørsmålet startet angående den saken fra Aftenposten, som i forrige uke avdekket at barn på norske barneskoler med få klikk kan eksponeres for pornografi, grovt skadelig innhold og i verste fall potensielle overgripere. Dette skjer på det skolene selv kaller læringsbrett. Regjeringen har brukt mye tid på å diskutere skjermbruk i skolen – det er vi i Kristelig Folkeparti glad for – men langt mindre tid på skjermfare på barnas fritid. Statsråden sier gjerne at barns trygghet kommer først, men når læringsbrett sendes hjem uten tilstrekkelig kontroll, eksponeres barn for nettopp det staten skal beskytte dem mot. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hva tenker barne- og familieministeren om at slike alvorlige hendelser skjer på barnas fritid på grunn av at skolens nettbrett sendes med hjem?

For en tid tilbake kunne vi høre statsråd Nessa Nordtun snakke om kortere skoledager for de yngste, en reell satsing på lærerne og viktigheten av et leseløft der flere fysiske lærebøker skulle få en sentral plass i klasserommet. Mye av dette var klokt. I KrF trodde vi nesten at statsråden hadde brukt vårt partiprogram som egne talepunkter, men hvor mye av dette finner vi igjen i budsjettforliket? Det er nesten ingen ting. Det er ikke lagt opp til noen reell reduksjon av skoledagens lengde, og Lærerløftet er redusert til velkjente og høyst utilstrekkelige omdisponeringer. Leseløftet er redusert til løse formuleringer uten finansiering og uten forpliktende grep for flere trykte lærebøker. Faktisk bevilger regjeringen bare en halv ekstra lærebok per elev, kutter i lærernes etter- og videreutdanning og fjerner mentorordningen for nyutdannede lærere, et system som faktisk gjør overgangen fra studiet til praksis tryggere og bidrar til å beholde lærere i yrket. Å svekke dette er å stikke fingeren i øyet på morgendagens lærere. KrF vil ha en helt annen kurs. Vi vil satse på lærerne, ikke kutte. Vi vil se til Finland og satse på kvalitet framfor kvantitet. Som PISA-sjefen sier: Kvalitet i skolen handler om å rekruttere, beholde og utvikle dyktige lærere og gi dem nok tid til å følge opp elevene. KrF er også en varm forsvarer av friskolen. Vi foreslår derfor en kraftig økning til friskolene i grunnskolen på om lag 300 mill. kr, som styrker kapitaltilskuddet og retter opp i regjeringens kutt til bibelskoler og kunstskoler. Samtidig vil vi styrke lærerutdanningen faglig, bl.a. om antisemittisme. Barnehagene styrkes i vårt budsjettforslag med 3,5 mrd. kr. Vi innfører foreldrepenger på minst 3 G for alle som får barn, og styrker stipendet for studenter med småbarn. Det er ikke nok å snakke varmt om lesing. Man må sørge for at elevene faktisk får bøker i hendene. Det er ikke nok å uttrykke bekymring for lærerflukten. Man må sette av midler som gjør yrket attraktivt. Det er ikke nok å erkjenne at lange skoledager sliter på de yngste. Man må tørre å gjøre endringer som viser at man tar barns behov på alvor. Hvis dette budsjettet er det beste de såkalte tuttifruttipartiene klarer å bli enige om, sier det mest om mangel på ambisjoner. Norsk skole fortjener bedre enn dette.

Jeg har gleden av å framsette et representantforslag på vegne av Ida Lindtveit Røse, Hans Edvard Askjer og meg selv om at alle elever skal få tilbud om å delta på skolegudstjenester.

Det er vanskelig å ta regjeringens strategi og statsrådens redegjørelse på alvor når de to som i dag sitter med størst makt i landet, sviktet ytringsfriheten da det virkelig gjaldt. Dette preger hele debatten. La oss se tilbake til 2006. Da avisen Magazinet publiserte Muhammed-karikaturene, som opprinnelig sto i Jyllands-Posten, ble Norge trukket inn i en voldsbølge. Norske flagg ble brent, ambassaden i Damaskus ble angrepet, norske soldater i Afghanistan ble utsatt for brannbomber, folk ble skadet, og liv gikk tapt. I en slik situasjon skulle norske myndigheter stå rakrygget i forsvaret av ytringsfriheten. Det gjorde de ikke. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å beklage at muslimer følte seg krenket, samtidig som Utenriksdepartementet sendte ut talepunkter som antydet at publiseringen kunne være hets eller hatefulle ytringer. Det ble kraftig kritisert, både av VG og av KrFs Jon Lilletun. Presseforbundets Per Edgar Kokkvold mente det var forkastelig å sidestille dem som bruker ytringsfriheten, med dem som truer den med vold. Støre hevdet videre at ingen toneangivende norske medier hadde trykket tegningene, til tross for at flere store aviser hadde publisert dem i journalistisk kontekst. Likevel ble Vebjørn Selbekk og Magazinet stående alene, utsatt for dødstrusler og med politibeskyttelse. Daværende statsminister Jens Stoltenberg var ikke noe bedre. Han kalte publiseringen for en gal handling og koblet den til demonstrantenes angrep på ambassaden. Mange oppfattet dette som en form for skyldplassering, ikke som et forsvar for en grunnleggende demokratisk verdi. I ettertid har flere erkjent at de tok feil i 2006. Det er modig, og det står det respekt av, men hva med Støre og Stoltenberg, som i dag leder landet med større makt og ansvar enn noen gang? Er de villige til å erkjenne at de sviktet ytringsfriheten da den virkelig sto under press, og at deres uttalelser bidro til å kaste Selbekk og hans familie under bussen? Skal regjeringen ha troverdighet i sin strategi for ytringsfrihet og mot desinformasjon, må de først rydde opp i egen historikk, for kampen mot desinformasjon og for ytringsfrihet starter ikke med lovverk eller teknologiselskaper. Den starter med integritet. Det handler om å stå opp for prinsipper når det faktisk koster noe. Jeg er også bekymret for meningsmangfoldet. Samfunnsdebattanter, journalister og politikere opplever hets og trusler som gjør det vanskelig å stå i debattene. Mange vegrer seg for å ytre kontroversielle meninger, ikke fordi de ikke har rett til det, men fordi konsekvensene kan bli for store. Vi ser stadig eksempler på unge samfunnsengasjerte som distanserer seg fra det offentlige ordskiftet fordi de opplever hat og hets. Vi ser hvordan kanselleringskulturen hemmer det meningsmangfoldet vi ønsker. Vi så det f.eks. da en student ved Universitetet i Oslo ble varslet på av egne medstudenter fordi han sa seg enig med Charlie Kirk i et verdispørsmål. Han ble senere kalt inn på teppet av skoleledelsen. Et levende demokrati trenger en offentlig samtale der folk tør å delta, også med kontroversielle eller ubehagelige synspunkter. Min tredje bekymring handler om desinformasjon. Ingen ønsker falsk informasjon og manipulering i offentligheten, men vi må være varsomme med hvordan myndighetene møter utfordringen. Strategier som bygger på overvåkning, statlig kontroll eller vurdering av hva som er sant og usant, kan lett undergrave ytringsfriheten og meningsmangfoldet. Her synes jeg regjeringens strategi har gode refleksjoner. Desinformasjon bekjempes ikke først og fremst med sensur, men gjennom opplysning, kritisk tenkning og åpen debatt. Borgerne må styrkes med kunnskap og kildekritikk, ikke gjøres til objekter for statlig kontroll. Pressefriheten, meningsmangfoldet og kampen mot desinformasjon henger sammen. Vi krever et samfunn der folk tør å stå opp for sine meninger, der integritet veier tyngre enn frykt, og der staten bidrar til å styrke meningsmangfoldet, ikke begrense det. Dette må være kjernen i en strategi for ytringsfrihet.

I en krevende debatt som dette tror jeg alle vi representanter i denne salen kan enes om én ting, og det er at de sivile lidelsene i Gaza er grufulle. De gjør sterkt inntrykk på oss alle. Samtidig er det to punkter ved denne krigen, konflikten og uroen i regionen som jeg er grunnleggende uenig med venstresiden om. Det første handler om hva det er som har forårsaket denne krigen, og det andre handler om hva som er løsningen på både krigen og uroen i regionen. Jeg er veldig sikker på at det å trekke oljefondet ut av Israel på den måten som blir foreslått, langt ifra er en god løsning. Det er ikke en god løsning av flere grunner. Den første handler om at det er et grep som ville gitt Israel en helt annen behandling enn andre land i krig og andre land generelt, og det er en forskjellsbehandling av Israel som jeg mener at Norge skal være veldig forsiktig med. Den andre grunnen – som flere har vært inne på – er at det svekker oljefondets uavhengighet og mandat og den rollen det har. Derfor mener jeg at et forslag som dette er grunnleggende uklokt med tanke på den rollen Stortinget har gitt oljefondet. Det tredje som uroer meg, handler ikke bare om det som gjelder oljefondet og politikken rundt det i seg selv, men om at det bidrar til en ensidig fordømmelse av Israel. Denne fordømmelsen av Israel på autopilot ser vi primært fra venstresiden. Jeg mener heller ikke at regjeringens tilnærming til denne krigen har vært særlig god. Jeg tror det er et uheldig signal med ulike grep som ligner på f.eks. boikott av Israel, og også med den typen grep som foreslås i en sammenheng som dette. Jeg mener også at det er flere eksempler på norske myndigheters håndtering av denne krigen som har vært uheldig. Som en respons på at vi nå heldigvis har sett en våpenhvile – en avtale flere har vært inne på at er skjør, men som allikevel er et lyspunkt og viser at man kan få en slutt på disse forferdelige lidelsene – reiste statsministeren og utenriksministeren til Egypt for å forsøke å bidra til en fredsløsning. Israels fungerende ambassadør til Norge har likevel ikke hørt et eneste ord fra regjeringen etter våpenhvilen. Jeg mener at vårt land og vår regjering bør vise en mye bedre balanse i møte med krigen enn det man har gjort til nå, og jeg frykter for denne typen forslag når det gjelder Norges helhetlige håndtering av uroen i regionen.

Martin Luther King jr. sa en gang: Urett mot liv hvor som helst, er en trussel mot rettferdighet overalt. Ofte har sitater som dette blitt brukt for å begrunne internasjonalt engasjement i deler av verden hvor menneskeverdet står svakt. Her tar land som Norge med rette ansvar. Et land uten respekt for menneskeverdet vil for alltid være et fattig samfunn. Forrige stortingsperiode mener jeg viser behov for at vi i Norge setter søkelyset på oss selv. Hvordan står det til med menneskeverdet i vårt eget land? Jeg er bekymret – bekymret for den retningen Støre-regjeringen har valgt for Norge. I desember i fjor vedtok et flertall i denne salen å ta et langt steg bort fra menneskeverd. Den nye radikale abortloven med utvidet abortgrense er et vedtak som ikke bare endrer loven, men som sier tydelig: Det ufødte barnet har ikke noe rettsvern i Norge fram til uke 18. Et samfunn måles ikke i hvilke friheter vi gir til dem som har en stemme, men hvordan vi beskytter dem som ikke har det. Å utvide abortgrensen er derfor mer enn en juridisk endring; det er et veivalg. Dette er ikke bare et spørsmål om politikk – det er et spørsmål om verdier. Vi vet at abortsaken er krevende. Samtidig som det ufødte barnet trenger sterkere rettsvern, vet vi at mange kvinner som havner i den meget krevende situasjonen det er å bli uventet gravid, trenger hjelp og støtte. Selv om vi kan ha klare standpunkter knyttet til abortspørsmålet, må man møte de menneskene dette berører, med varme, kjærlighet og god hjelp. Det er derfor helt uforståelig at regjeringen samtidig som man utvider adgangen til abort, i foregående stortingsperiode kuttet i støtten til viktig abortforebyggende arbeid som f.eks. Amathea. Jeg vet at mange stemmer i den norske abortdebatten forsøker å hindre meningsmotstandere med merkelapper som f.eks. «mørkemann». Et av partiene vi får høre denne typen anklager fra, er SV – et parti som i sitt program nå tar til orde for å utvide abortgrensen til Verdens helseorganisasjons anbefaling. Det innebærer abort helt fram til fødsel. Dette har også partiets nestleder bekreftet til media. Om et forslag som dette hadde blitt innført, kan det i alle fall omtales som et mørkt kapittel.

Det verste med det som ser ut til å bli fire nye mørkerøde år i norsk politikk, er ikke flere strømkabler til utlandet. Det er ikke mindre penger til vei, og det er heller ikke en regjering som trenerer utbygging av kjernekraft. Alt det er ille nok, men det aller verste er at Arbeiderpartiet skal fortsette å styre norsk skole- og barnehagepolitikk. Deres utgangspunkt virker å være at alle elever er like, alle skoler er offentlige, og private barnehager er i beste fall et nødvendig onde. Denne likhetstanken høres ofte tilforlatelig ut under fine ord som «fellesskap» og «likeverd», men når alle skal gjennom et A4-løp, blir mange barn stående utenfor. Når alt skal være offentlig, blir det ensrettet. Når staten vet best, mister foreldrene sin valgfrihet. Vi ser det i regjeringens skandaløse friskolepolitikk. Regjeringen hevder at de forsvarer «fellesskolen», men misbruker begrepet til å snakke ned private alternativer. Fellesskolen handler om at alle barn får en god utdanning, uavhengig av bakgrunn, men i stedet for å styrke kvaliteten i alle skoler bruker Arbeiderpartiet begrepet som et forsøk på å angripe friskoler. Som statsråd Nessa Nordtun selv sa i Politisk kvarter: Friskoler er en trussel mot fellesskolen. Det er kunnskapsløst. Skoler som gir familier reell valgfrihet og skaper sunn konkurranse, blir framstilt som problemet, mens staten behandler sine egne standardiserte løsninger som den eneste riktige veien. Vi ser det i regjeringens klappjakt på private barnehager, barnehager som har gitt tusenvis av barn gode, trygge og stabile oppvekstmiljøer. I stedet for at man takker dem, blir de mistenkeliggjort. Regjeringen behandler initiativrike private aktører som et problem, snarere enn som en ressurs. Det bryter med prinsippet om foreldreretten – retten til å bestemme hva som er best for egne barn. Dette er ikke bare dårlig politikk, det er uansvarlig politikk. Det rammer barna direkte, for det begrenser kvaliteten og variasjonen i tilbudet de får. Det rammer foreldrene, som mister valgfrihet og innflytelse over barnas oppvekst, og det rammer lærerne, som får mindre handlingsrom til å bruke sin kompetanse til å skape gode læringsmiljøer. Vi ser det når organisasjoner med en radikal forståelse av kjønn og familie får fritt innpass i norsk skole, organisasjoner som fremmer et ideologisk verdisyn uten faglig forankring, mens det blir presentert som grunnleggende sannheter. Barn og unge blir eksponert for læresetninger som utfordrer biologiske realiteter og normer, uten at det gis rom for diskusjon eller kritisk refleksjon. Dette skjer ofte uten samtykke fra foreldrene, og uten at skolen setter tydelige grenser for ideologisk påvirkning. Resultatet er at skolen, som skal være et sted for kunnskap, trygghet og refleksjon, i stedet blir et sted for politisk og ideologisk påvirkning. KrF vil noe annet. Vi tror ikke at barn er like – vi tror de er unike. Vi tror at lek og læring hører sammen. Vi tror at inkludering og ytringsfrihet hører sammen. Vi tror på foreldreretten – retten til å velge det som er best for egne barn. Vi vil ha en skole hvor seksåringer får leke mer og pugge mindre, hvor vi bytter ut skjermer med lærebøker, og hvor vi heller vil ha meningsmangfold enn meningspoliti. Vi vil løfte lærerne – ikke bare med fine ord, men med høyere lønn og mer tid til å følge opp den enkelte elev. Læreren skal være skolens viktigste ressurs, ikke politikernes forlengede arm. I tillegg vil vi stå fast ved noe venstresiden ofte overser: Verdier betyr noe. Kristne verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar er ikke et hinder for fellesskap. De er grunnen vi står på. Det er disse verdiene som har formet Norge. De må ikke tones ned. De må løftes fram. Norsk skole og barnehage trenger ikke mer ideologisk likhetstenkning. Den trenger lek. Den trenger valgfrihet. Den trenger lærere som får tid og tillit, og den trenger foreldre som får bestemme hva som er riktig for sine barn. Derfor vil KrF stå opp for en oppvekstpolitikk som ser barnet, ikke bare systemet, og som slår veldig tydelig fast: Det er foreldrenes oppgave å oppdra egne barn, ikke statens.

Jøder er kanskje Norge og Europas mest utsatte minoritet. Mange europeiske jøder har i lys av terrorangrepet 7. oktober 2023 valgt å flytte tilbake til et krigsherjet hjemland for å slippe å bo i et Europa preget av antisemittisme. Likevel har den norske venstresiden i to år kommet med uttalelser som jøder i Norge har opplevd belastende. Istedenfor å utøve press på terrororganisasjonen Hamas har man valgt å fordømme Israel på autopilot. Krig er grufullt, og lidelsene til sivilbefolkningen på Gaza har vært forferdelige, men hvorfor har venstresiden tydd til en retorikk som man vet nører opp under hat mot Israel og på den måten rammer hverdagen til norske jøder? Mitt spørsmål er: Vil Arbeiderpartiet nå legge om retorikken, når håpet om fred i regionen er større enn på mange år?