OverStortinget

Takk til statsministeren for redegjørelsen. PST slår i sin ferske nasjonale trusselvurdering fast at Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Slik verden ser ut i dag, er ikke det en overdrivelse, det er en nøktern beskrivelse. I usikre tider er det desto viktigere å stå tett sammen med våre allierte. Det viktigste fundamentet for norsk sikkerhet er NATO, og vår viktigste allierte er USA. I debatten så langt antyder enkelte partier at vi ikke lenger kan stole på NATOs sikkerhetsgaranti eller USAs forpliktelse. Det er etter mitt syn en feilaktig og forhastet slutning. Andre mener at løsningen er å koble oss tettere på EU i stedet. Det er heller ikke et godt nok svar. Et nært samarbeid med EU, vår viktigste europeiske allierte, er selvfølgelig viktig både militært, sikkerhetsmessig og økonomisk, men EU kan ikke erstatte NATO i norsk sikkerhetstenkning. Europa er selv avhengig av NATO-samarbeidet. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig: styrke samarbeidet med viktige allierte i NATO og samtidig bygge videre på vårt lange og dype samarbeid med USA. Vi må også være ærlige om trusselbildet. Selv om vi alle blir både fortvilet, skremt og sint av president Trumps framferd, er det ikke USA den reelle trusselen mot Norge og Europa kommer fra. I flere tiår har Norge hatt et nært og dypt samarbeid med USA om etterretning og overvåkning i nord. Vi er NATOs øyne og ører i nord. Vi er en pålitelig alliert, og det må vi fortsatt være, for Arktis blir stadig viktigere. USA, Russland og Kina viser økende interesse for nordområdene. Verdens største atomvåpenarsenal ligger bare noen få kilometer fra vår grense. Kina kaller seg en nær-arktisk stat og har lansert en polar silkevei, mens de siste ukene med all tydelighet har vist hvor strategisk viktig Grønland er. Alt dette understreker Norges strategisk viktige beliggenhet. Nordområdene er avgjørende for norske interesser. Svalbard er en del av Kongeriket Norge, og vi har en rett og plikt til å håndheve suvereniteten, med det ansvaret det innebærer. Her er det heller ingen grunn til å være naiv overfor Russland. Derfor mener KrF at vi må øke vår sivile og militære beredskap på Svalbard, innenfor handlingsrommet i Svalbardtraktaten. Vi må legge til rette for flere NATO-øvelser i nord, og vi bør sikre forhåndslagring av materiell, slik at vi mer effektivt kan beskytte øygruppen i en sikkerhetspolitisk krise. En defensiv, forutsigbar og tydelig tilstedeværelse er ikke eskalerende. Den er stabiliserende, og den viser ansvar. Samtidig er det Ukraina som i dag betaler den høyeste prisen for Putins imperialistiske ambisjoner. Krigen i Ukraina er den største sikkerhetspolitiske risikoen for Norge og Europa i dag. Det er en storkrig på vårt kontinent, og ukrainernes frihetskamp angår oss alle. KrFs standpunkt er klart: Vi står urokkelig med Ukraina i deres frihetskamp mot den russiske aggresjonen. Her hjemme er trusselbildet på et helt annet plan. Den største trusselen i Norge er ikke tanks over grensen, men angrep som holder seg under terskelen for krig – sabotasje, cyberangrep, spionasje og påvirkning. Dette er kriminalitet, hybride trusler, og det er politiet som står i førstelinjen. Tidligere var dette skillet klart. Forsvaret tok seg av ytre trusler, politiet av indre, men i dag bruker fremmede stater kriminelle nettverk som en del av sine strategier. Når vi ikke kan bevise at det er en stat som står bak, er det politiet som må etterforske, avsløre og stanse angrepet. Likevel er politiet alvorlig nedprioritert av denne regjeringen. Vi har sett cyberangrep mot energiinfrastruktur i Europa, vi har sett droneaktivitet rundt europeiske flyplasser, vi har opplevd IT-angrep mot Stortinget og mot sentrale infrastrukturselskaper, og PST advarer om at antallet cyberangrep og hybride trusler vil øke i tiden framover. Da kan vi ikke møte framtidens og dagens trusler med gårsdagens budsjetter. Derfor må også finansieringen til politiet opp, i tillegg til den satsingen vi skal ha gjennom Forsvarsløftet. Vi er nødt til å styrke politiets sentrale rolle i Norges totalberedskap, ikke som en støttefunksjon, men som en bærende søyle i vårt nasjonale sikkerhetsarbeid.