OverStortinget

Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for en viktig rapport og et viktig bidrag til en debatt om et tema som har skapt stort engasjement, men som med fordel kan bli langt mer kunnskapsbasert. Bekymring for kriminalitet begått av ungdom har preget mye av justisdebatten de siste månedene. Vi skal ta det på stort alvor når mennesker begår alvorlig kriminalitet og vold, uavhengig av alder, for det må åpenbart være et mål at alle skal kunne leve et trygt liv fritt for vold. Derfor er også det viktigste vi skal ha med oss fra Riksrevisjonens undersøkelse, noe vi allerede vet så altfor godt fra forskning og erfaring, at det blant barn og unge som begår gjentatte kriminelle handlinger, er svært mange som har vært utsatt for kriminalitet selv, eller som har andre opplevelser som skaper sårbarhet for utenforskap og utnytting. De har oftere vært i kontakt med barnevernet. Foreldrene har lavere utdanning, lavere inntekt, mottar oftere trygdeytelser og har oftere vært straffet for kriminelle handlinger selv. Mange av de unge som begår kriminelle handlinger, har allerede vært kjent av hjelpeapparatet, men de har ikke fått hjelp. Systemet har allerede sviktet dem mange ganger. Denne kunnskapen må få betydning for kriminalitetsforebyggingen. Skal vi hjelpe ungdom som strever, må vi forstå og anerkjenne sammenhengen mellom fattigdom, utenforskap og kriminalitet. Unge som vokser opp med et savn etter trygge voksne, som ikke har mat på bordet, eller som sviktes av systemet og utsettes for vold, vil, som alle andre ungdommer og alle andre mennesker, søke tilhørighet og anerkjennelse. Det kan komme til uttrykk på måter som skader eller ødelegger for andre og dem selv, og det kan gjøre dem sårbare for utnytting. Straff er ikke samfunnets viktigste verktøy mot kriminalitet, verken mot voksne eller barn. De viktigste verktøyene ligger i familiepolitikken, i utdanningspolitikken, i helse, kultur og arbeidsliv, osv., og hele denne verktøykassen må vi som samfunn ta i bruk hvis vi skal ta barne- og ungdomskriminalitet på alvor. Dette vet vi jo så godt, men likevel finner Riksrevisjonen, i en tid da det snakkes svært mye om barne- og ungdomskriminalitet, at det mangler kapasitet i kommunene til å forebygge. Det er åpenbart riktig, som Riksrevisjonen skriver, at regjeringen må sikre kommunene tilstrekkelige rammer for å hindre at kutt i barnehage, skole, barnevern og tilskudd til frivillige organisasjoner forsterker ungt utenforskap og sårbarhet. Riksrevisjonen karakteriserer det også som kritikkverdig at Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet ikke har fulgt tilstrekkelig opp at kommunene og politiet ivaretar sitt ansvar for forebygging, og at Barne- og familiedepartementet ikke har sørget for et tilstrekkelig tilbud i barnevernet. For mens utenforskap skaper kriminalitet, er det vi, samfunnet, som skaper innenforskap. Den gode nyheten er at hvis vi lykkes med å skape mer innenforskap, kan også politiets ressurser brukes effektivt der de trengs mest: til å bekjempe kriminalitet som truer samfunnet vårt i et endret trusselbilde. Selv om vi har sluttet med straff av barn i skoler og hjem, straffer vi ikke bare de mest sårbare barna i Norge, mindreårige blir også plassert i fengsel i strid med FNs barnekonvensjon. Dette peker Riksrevisjonen på som sterkt kritikkverdig, noe det helt åpenbart er. Et annet viktig funn jeg vil løfte, er at Riksrevisjonen anbefaler at det legges til rette for at flere barn og unge får tilbud om mekling i konfliktråd. I samtaler med konfliktrådsansatte har jeg selv fått bekreftet de store mulighetene som ligger i å bruke konfliktrådet mer. Konfliktrådene driver med «gjenopprettende prosess», og det handler om å gi konflikten tilbake til de menneskene som er en del av den. Det er bra for gjerningspersonen, for å ta ansvar for egne handlinger, men det er også viktig for ofrene, som i større grad kan oppleve gjenoppretting når den straffbare handlingen ellers ville kunne forsvinne inn i et rettssystem hvor de blir en passiv tilskuer. La oss gi unge mer eierskap til konfliktene og styrke deres evne til å løse dem. «De er våre barn» – det var en god tittel på en stortingsmelding, og det er en klok påminnelse. For når enkelthendelser med alvorlig kriminalitet får all oppmerksomhet, og alt det som funker, faktisk forsvinner i skyggen og kuttes i kommunebudsjettene, eller når iveren etter rask reaksjon fører til et kappløp om å være tøffest mot kriminalitet, og sette inn mer penger til kontroll og straff, overdøves de kloke stemmene som minner oss på at barn er barn, at økningen i kriminalitet ikke er eksplosiv, og at vi har visst veldig, veldig lenge at barn ikke skal straffes, de skal gis rammer og omsorg.