• 18. jun 202612:21· Innlegg

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursbruk og effektivitet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (Innst. 445 S (2025–2026), jf. Dokument 3:6 (2025–2026))

  Som jeg var inne på i mitt innledende innlegg, har det vært viktig for meg som saksordfører å forsøke å samle komiteen om en innstilling. Jeg mener det var behov for at komiteen gjorde to ting: å samle Stortinget om et vedtak som legger press på nåværende og kommende regjeringer til faktisk å sørge for at anbefalingene blir fulgt opp, og å rette kritikk dit hvor ansvaret ligger i vedtaksform, slik at det blir tydelig hvor alvorlige disse konklusjonene er for rikets sikkerhet. Vi lyktes dessverre ikke med å samle komiteen så mye som jeg hadde ønsket. Som det har kommet tydelig fram i debatten, er det ikke sånn at alle mener det er nødvendig med kritikk i vedtaksform mot dem som faktisk satt med ansvaret. Politisk spill? Det kan godt hende. MDG lurer på: Hvis ikke Stortinget skal vedta kritikk i en så alvorlig sak som denne, når skal vi egentlig det? De ansatte i PST går på jobb hver dag og strekker seg til sitt ytterste for å holde både myndighetspersoner og alle oss andre trygge fra grupper, hybride trusler og statlige aktører som vil oss vondt. De skal avverge og avdekke terrorhendelser, og hvis de ikke klarer det, kan liv gå tapt. Det er en tung bør å bære for dem som sitter med denne jobben. Vi vet at de ansatte i PST har skyhøy kompetanse, høy arbeidsmoral og stort samfunnsengasjement, og at PST gjør det beste de kan med de ressursene de har. Da blir det for enkelt å si at ansvaret for tilstanden som Riksrevisjonen beskriver, ligger hos så mange, og at det ikke er noen enkelte som har et særlig ansvar. Det er justisministerens ansvar å sikre at departementet og underliggende etater leverer på det Stortinget forventer, og samfunnet behøver. Det er et livsviktig samfunnsoppdrag for PST. Jeg merker meg hvordan flere partier, kanskje dessverre særlig FrP og Arbeiderpartiet, benytter denne alvorlige saken til å snakke om en del andre ting. Riksrevisjonen har ikke sett på perioden før 2019 eller dagens situasjon, selv om både funn og anbefalinger peker på forhold både lenger tilbake og fram til i dag. Det er derfor også viktig for meg å påpeke at komiteen ikke har det samme grunnlaget for å vurdere hva som skjedde før 2019 eller i 2024 som vi har for å vurdere det som skjedde i perioden. I 2019–2021 har problemet vært svak styring fra departementets side, og at statsråden ikke har evnet å fange opp PSTs økende og skrikende behov for mer ressurser. I 2022 ble gapet mellom ressursene og behovet kraftig forverret, og resultatet er at gapet mellom det PST vurderer som nødvendig, og det ressursnivået som faktisk er lagt til grunn, ikke har blitt mindre. MDG støtter Rødts forslag om at regjeringen årlig legger fram en høygradert vurdering av PSTs operative evner, slik man gjør for Forsvaret.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 18. jun 202611:52· Replikk

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursbruk og effektivitet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (Innst. 445 S (2025–2026), jf. Dokument 3:6 (2025–2026))

  Jeg er enig med statsministeren når det gjelder verdien av et åpent demokrati. Som det er sagt fra talerstolen her i flere innlegg, handler jo ikke denne diskusjonen om hvorvidt vi ønsker et åpent demokrati eller en politistat eller et kontrollsamfunn. Det handler om å sikre at PST kan leve opp til de forventningene som Stortinget og samfunnet har, innenfor de rammene som vi også setter. Statsministeren henviser til en økning i perioden. Det er veldig grundig dokumentert i rapporten til Riksrevisjonen at det i realiteten ikke har vært en så kraftig økning i undersøkelsesperioden, på grunn av inflasjon og også fordi den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at beskyttelse av myndighetspersoner er en dyrere oppgave enn det f.eks. var under pandemien. Jeg registrerer at statsministeren ønsker en åpen debatt om hva slags samfunn vi vil ha, og hvordan vi skal beskytte oss, og da blir spørsmålet mitt til sist: Hva vil statsministeren gjøre for nettopp å invitere til en slik debatt og sørge for at vi kan ha en åpen, demokratisk diskusjon om å øke motstandskraften?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 18. jun 202611:49· Replikk

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursbruk og effektivitet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (Innst. 445 S (2025–2026), jf. Dokument 3:6 (2025–2026))

  Politiets sikkerhetstjeneste er satt til å håndtere de mest alvorlige truslene mot rikets sikkerhet, demokratiet vårt og nasjonale interesser, og hvis denne tjenesten ikke har nok kapasitet, betyr det for samfunnet økt risiko for alvorlige hendelser som ikke avdekkes, og for at liv kan gå tapt. Når Riksrevisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteen konkluderer med at ressursene til PST har økt for lite i perioden Riksrevisjonen har sett på, henger dette sammen med at trusselbildet har utviklet seg betydelig og eksplodert fra 2022. Vi ser en mer krevende sikkerhetspolitisk situasjon, med økt etterretningsaktivitet, mer komplekse og hybride trusler og høyere aktivitetsnivå på alle PSTs ansvarsområder. Konklusjonen til Riksrevisjonen er at PSTs kapasitet som nasjonal etterretningstjeneste hadde vesentlige begrensninger i undersøkelsesperioden – det er det vi har grunnlag for å si noe om. Så spørsmålet mitt til statsministeren er: Er statsministeren enig i at den sikkerhetspolitiske situasjonen ikke bare krever brede forlik og militært forsvar, men også forsvar mot hybrid krigføring, etterretning og terror?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 18. jun 202611:30· Replikk

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursbruk og effektivitet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (Innst. 445 S (2025–2026), jf. Dokument 3:6 (2025–2026))

  Det statsråden svarer, er også det komiteen har fått klarhet i at er statsråden og regjeringens tilnærming til dette. Samtidig framstår det ikke som at det vil løse utfordringen med at man på starten av året ikke vet hvor stor andel av budsjettet til PST som faktisk må bli brukt på beskyttelse av myndighetspersoner. Jeg vil gjerne utfordre på nytt om det er noe mer statsråden ser for seg at regjeringen og Stortinget kan gjøre, for å sikre at de ansatte og ledere i hele rekken i PST kan planlegge godt for hvilke ressurser og hvilken kapasitet de skal bygge framover, uten at beskyttelse av myndighetspersoner til stadighet vil gå foran alt annet?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 18. jun 202611:28· Replikk

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursbruk og effektivitet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (Innst. 445 S (2025–2026), jf. Dokument 3:6 (2025–2026))

  Trusselbildet har endret seg betydelig, både i løpet av den perioden Riksrevisjonen har undersøkt, og etter at statsråden tiltrådte som justisminister. Når verden er uforutsigbar og den sikkerhetspolitiske situasjonen og trusselbildet endrer seg så raskt som det gjør nå, er det avgjørende at styringen av PST er så forutsigbar og tydelig som mulig, slik at ressursene kan brukes effektivt, og at kompetanse og kapasitet kan bygges og beholdes. Det har ikke vært tilfellet, når vi leser rapporten fra Riksrevisjonen og konklusjonene fra komiteens arbeid. Der peker det seg bl.a. ut en tydelig konklusjon om at uforutsigbar og stor oppdragsmengde for beskyttelse av myndighetspersoner har hatt negative konsekvenser for de andre kjerneoppgavene, som kontraterror og kontraetterretning. Spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan vil statsråden sikre at kostnader til beskyttelse av myndighetspersoner ikke går ut over forutsigbar styring og planlegging av øvrige oppgaver?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 18. jun 202610:28· Innlegg

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av ressursbruk og effektivitet i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) (Innst. 445 S (2025–2026), jf. Dokument 3:6 (2025–2026))

  Julie E. Stuestøl (MDG) [10:28:30] (ordfører for saken): Saken handler om oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport om at Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ikke har hatt de nødvendige rammene for å levere på sitt samfunnsoppdrag. Jeg vil først takke Riksrevisjonen for et viktig arbeid. Så vil jeg takke komiteen for et konstruktivt samarbeid og en grundig prosess med en omfattende og alvorlig sak. Komiteen har lagt ned et betydelig arbeid med å sette oss inn i både åpen og gradert versjon av rapporten. Vi har gjennomført tre dager med kontrollhøring, hvorav to var lukket av hensyn til sikkerhet og at personene som ble invitert, skulle kunne gi et tydelig svar på det vi behøvde klarhet i. På tross av at mye informasjon ikke kan deles åpent, har det vært viktig for komiteen å levere en åpen og mest mulig dekkende innstilling for å gi et godt grunnlag for å vurdere det som har vært, og å peke ut veien videre. Det er viktig å få fram at komiteen, gjennom vår behandling, ikke har funnet grunnlag for å motsi Riksrevisjonen på noen punkter. Kontroll- og konstitusjonskomiteen står derfor samlet om det aller meste og det mest vesentlige: at vi stiller oss bak Riksrevisjonens kritikk og anbefalinger. Funnene i rapporten er så alvorlige at Riksrevisjonen konkluderte med det sterkeste uttrykket de har: sterkt kritikkverdig. Selv om PST har fått noe økte ressurser i perioden, står det ikke i forhold til et vesentlig forverret trusselbilde og radikalt økte oppgaver. Uforutsigbar og stor oppdragsmengde for beskyttelse av myndighetspersoner har hatt negative konsekvenser for de andre kjerneoppgavene. PSTs kapasitet som nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste har vesentlige begrensninger, og PSTs organisering og ressursbruk er ikke tilstrekkelig målrettet og effektiv. PSTs effektivitet og evne til å oppfylle sitt mandat som etterretnings- og sikkerhetstjeneste begrenses av at regelutviklingen går sent og av begrensede ressurser til informasjonsinnhenting. Utfordringene med IT-ressurser reduserer PSTs effektivitet og begrenser PSTs evne til å fylle sitt mandat. Samarbeidet mellom PST og E-tjenesten er vesentlig forbedret, men ulike ressurser påvirker samhandlingen og effektiviteten i begge tjenester. Justis- og beredskapsdepartementets styring av PST er svak og utydelig. Kanskje aller viktigst er den overordnede vurderingen: at det er sterkt kritikkverdig at PSTs organisasjon og ressursbruk ikke er tilstrekkelig målrettet og effektiv for at PST skal kunne utføre sine oppgaver som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste gitt dagens trusselbilde. Funnene er sjokkerende og nedslående, men det er positivt at det er en samlet komité som stiller seg bak Riksrevisjonens anbefalinger, som bl.a. handler om å sørge for at PSTs økonomiske ressurser, kapasitet, verktøy og virkemidler er i tråd med mandatet og trusselbildet og at beskyttelse av myndighetspersoner ikke går på bekostning av andre kjerneoppgaver, som kontraterror og kontraetterretning. Det er også positivt at komiteen står samlet om et forslag som peker retning for regjeringens oppfølging når det gjelder å sikre at PST kan fylle den rollen samfunnet og Stortinget forventer. Komiteen er altså enige om svært mye, noe innstillingen også viser, men ikke om alt. Jeg skal bruke tiden som nå er igjen, på å si noe om MDGs syn, og jeg regner med at de andre partiene vil gjøre rede for sitt ståsted. I likhet med flertallet i komiteen mener MDG og jeg at det også er komiteens oppgave å slå fast hvor ansvaret ligger for de alvorlige utviklingene og utfordringene som har utviklet seg betraktelig over tid. Fra 2019 til 2021 har hovedproblemet vært svak styring fra departementets side, og statsråden har ikke evnet å fange opp og følge opp PSTs økende og skrikende behov for mer ressurser, på tross av tydelig rapportering fra PST til departementet om dette. Derfor retter vi kritikk mot Monica Mæland. I 2022 ble gapet mellom ressursene og behovene kraftig forverret, med Russlands fullskala invasjon av Ukraina og terrorhendelsen 25. juni. PSTs oppgavemengde eksploderte, mens samlet ressurssituasjon sto på stedet hvil, selv med økte midler. Derfor retter vi sterk kritikk mot Emilie Mehl. Selv om bevilgningene til PST har økt, har det også vært tydelig at disse økningene i stor grad har vært midlertidige og blitt spist opp av inflasjon, økte kostnader og en kraftig vekst i oppgavemengden. Jeg vil komme tilbake og utdype noe mer av bakgrunnen for forslagene i innstillingen, som MDG er med på, i mitt neste innlegg.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 18. jun 202610:24· Innlegg

  Innstilling fra Stortingets presidentskap om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Hermstad og Julie E. Stuestøl om endrede kriterier for valg av medlemmer til Den Norske Nobelkomité (Innst. 462 S (2025–2026), jf. Dokument 8:129 S (2025–2026))

  Den norske Nobelkomité ble etablert av Stortinget i 1897, med formål om å velge mottakere av Nobels fredspris. I henhold til Alfred Nobels testamente skal prisen for fredsforkjempere deles ut av en komité på fem personer som skal velges av det norske storting. Opp gjennom årene har kriteriene for hvem som kan sitte i Nobelkomiteen, endret seg. I de første tiårene var det vanlig at både sittende stortingsrepresentanter og statsråder var med i komiteen. I 1936 ble praksis endret, slik at fungerende regjeringsmedlemmer ikke lenger fikk sitte i komiteen. I 1977 ble gjeldende praksis at heller ikke sittende stortingsrepresentanter kunne velges inn i Nobelkomiteen. Målet for begge disse endringene var å frikoble Nobelkomiteens vurdering fra norske politiske hensyn. Verden har forandret seg dramatisk siden 1977. Epstein-skandalen, som involverte tidligere leder av Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland, har sjokkert verden. Vi lever i en tid der USAs president stiller spørsmål ved Nobelkomiteens uavhengighet, og det er det ingen grunn til, men det understreker at komiteens uavhengighet og faglige integritet er avgjørende for å opprettholde fredsprisens legitimitet. Den etablerte praksisen for valg av medlemmer til Nobelkomiteen har i hovedsak vært politisk, hvor partienes styrkeforhold på Stortinget i stor grad har avgjort sammensetningen. Det har ført til at noen partier har nominert kandidater basert på politisk ståsted eller lang og tro tjeneste. MDGs utgangspunkt er at valg av medlemmer til Nobelkomiteen primært må baseres på kandidatenes faglige kvalifikasjoner innen fredsarbeid, nedrustning, konfliktløsing, diplomati og internasjonale relasjoner. En bredere profesjonell forankring vil styrke komiteens arbeid, bidra til større tillit internasjonalt og sikre at prisen formål ivaretas på best mulig måte. Epstein-skandalen utgjør mye av bakteppet for at vi fremmet dette forslaget i vår, og at Thorbjørn Jagland, som ledet Nobelkomiteen i seks år, samtidig hadde omfattende kontakt med overgrepsdømte Epstein. Det er en skandale, og når medlemmer av Nobelkomiteen ikke holder sin sti ren, ødelegger det for fredsprisens legitimitet og troverdighet. Jeg merker meg at flertallet i presidentskapet ser behov for en ny helhetlig gjennomgang av de valg Stortinget gjør, og at eventuelle endringer i valgbarhetskriteriene for medlemmer av Nobelkomiteen bør ses i lys av en slik bredere gjennomgang. Det tar jeg med meg som et positivt signal, selv om MDGs forslag ikke får flertall i dag. Jeg varsler at MDG derfor støtter forslagene fra forrige taler.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 10. jun 202611:57· Replikk

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Julie E. Stuestøl, Ingrid Liland og Frøya Skjold Sjursæther om karantene mot svingdør mellom politikk og lobbyvirksomhet (Innst. 412 S (2025–2026), jf. Dokument 8:259 S (2025–2026))

  Vi har fått høre flere spørsmål og innvendinger, og også svar fra statsråden, når det gjelder bekymring knyttet til den enkelte stortingsrepresentants og politikers mulighet til å gå tilbake til yrkeslivet. Bakgrunnen for forslaget til MDG handler om en bekymring for tilliten til demokratiet vårt, at vi både andre steder i verden og her i Norge ser at det er under press, og at det er behov for å sikre tilstrekkelig åpenhet og også tenke ut nye måter vi kan gjøre det på. Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden er enig med MDG i at dette er en problemstilling som det er en viktig oppgave å ta tak i, og om statsråden deler vår bekymring for de tette koblingene mellom flere partiers toppolitikere og profesjonelle lobbyorganisasjoner.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 10. jun 202611:43· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Julie E. Stuestøl, Ingrid Liland og Frøya Skjold Sjursæther om karantene mot svingdør mellom politikk og lobbyvirksomhet (Innst. 412 S (2025–2026), jf. Dokument 8:259 S (2025–2026))

  Demokratiene forvitrer ikke over natten, de kjøpes bit for bit. Vi liker å se på Norge som et tillitssamfunn, og det er bra, men tillit er ikke bare noe vi har, det er noe vi må forvalte og styrke over tid. Derfor må vi tørre å snakke om hva som skjer når pengemakt konsentreres og politisk påvirkning skjules. Medisinen mot maktkonsentrasjon, uheldig påvirkning og korrupsjon er mer åpenhet og mer gjennomsiktighet. Nå har Stortinget endelig vedtatt å utrede et nasjonalt lobbyregister. Det er en god start på noe som bør være en åpenhetsreform i norsk demokrati, for det er mange grep vi kan og bør ta for å bevare tilliten som demokratiet vårt er helt avhengig av. I dag kan politikere ilegges et tidsbegrenset forbud mot å tre inn i stillinger eller etablere næringsvirksomhet dersom dette har direkte berøringspunkter med det noen arbeidet med eller hadde ansvar for som politiker. Noen tilsvarende karanteneordning finnes ikke for oss som stortingsrepresentanter. Karanteneloven skal bl.a. motvirke at noen får særlige konkurransefordeler, og medvirke til å opprettholde skillet mellom politisk ledelse og embetsverk. MDG mener at seks måneders karantene er for lite til å oppfylle formålet med dagens lovbestemmelse. Når statsråder, statssekretærer, politiske rådgivere og toppbyråkrater går over i stillinger der de skal påvirke myndigheter i saker de selv har jobbet med, mener vi det må åpnes for inntil to års karantene for å sikre nettopp mest mulig avstand mellom sak og person. Det finnes mange eksempler på at toppolitikere går rett fra å regulere en bransje til å jobbe for å endre rammevilkårene for den samme bransjen, og når det skjer, taper tilliten, da taper demokratiet, og det er de største selskapene med mest ressurser som vinner. MDG vil derfor at regjeringen skal fremme forslag til to grep: en endring av karantenelovens § 6, som åpner for karantene inntil to år, og en endring av karantenelovens § 8, om godtgjørelse. Jeg har vært til stede, jeg har lyttet til debatten, og jeg har ingen planer om å gå ut av salen. Jeg merker meg at flere av partiene omtaler dette forslaget som et yrkesforbud. Jeg kan da glede representantene med at det finnes veldig mange helt vanlige jobber utenfor denne sal og utenfor lobbybransjen. Det er stort behov for både hoder og hender i jobber som en trygt kan gå til, uten at det på noen måte svekker tilliten til forvaltningen generelt. Faktisk gjelder det de aller fleste jobber. Jeg tar med det opp MDGs forslag og varsler at MDG subsidiært vil stemme for forslagene til SV og Rødt, som på en god måte imøtekommer de innvendingene jeg hører fra de andre partiene, som ønsker litt mer tid og erfaring.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202619:09· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bent-Joacim Bentzen, Trygve Slagsvold Vedum og Geir Inge Lien om sterkere tiltak for å forebygge og avdekke bruk av narkotika (Innst. 420 S (2025–2026), jf. Dokument 8:255 S (2025–2026))

  Ruspolitikken må være kunnskapsbasert hvis den skal funke. Takket være politikere som lyttet til kunnskap, har norsk ruspolitikk blitt flyttet flere skritt i riktig retning de siste årene. MDG mener rusforliket ikke gikk langt nok, men det gikk definitivt riktig vei. Med dette representantforslaget forsøker Senterpartiet å gå bakover igjen. Jeg er glad for at flertallet ikke ønsker å gå med dem, for folk som strever med rusavhengighet, gjør det ikke fordi det er for lite stigma og straff i samfunnet. De gjør det fordi det ikke er nok hjelp og støtte. Ungdom som kjenner på utenforskap, som ikke får skoledagene til å gå helt opp, eller som tyr til rus på fritiden, føler seg ikke mer inkludert og sett av narkohunder eller belærende skremselspropaganda. Politiet bekjemper ikke de kyniske bakmennene i den organiserte narkotikakriminaliteten i skolegården ved å mistenkeliggjøre og ransake ungdom. MDG vil at både unge og voksne som strever, skal få hjelp, og det uavhengig av om rusbruken er ulovlig eller akseptert av storsamfunnet. Ungdom trenger kunnskapsbasert informasjon for å ta kloke valg, også om rus. Derfor vil MDG at undervisning og informasjon som gis i skolen og på skolens eiendom, om både lovlige og ulovlige rusmidler, skal være objektiv og basert på nyeste og beste kunnskap, og at informasjonsmateriell som gis ut fra skolene, skal være faglig kvalitetssikret. Vi vil også at politiets ressurser skal brukes klokt, ikke symbolsk. Derfor vil vi styrke norsk politis samarbeid med europeiske politiorganer for å bekjempe grensekryssende kriminalitet og smugling av ulovlige rusmidler. Vi går inn for å gjøre norsk politi til et fullverdig medlem av Europol og Eurojust, med samme rettigheter og samarbeidsforankring som land som er fullverdig medlem av EU. Vi trenger at helsemyndighetene bruker tiden på å sikre god informasjon og veiledning om rusbruk og skadereduksjon. Vi trenger ikke at de bruker tid på å beregne mengdegrenser for brukerdoser av stoffer som varierer stort i styrkegrad på et ulovlig marked. MDG mener politikken skal bygge på kunnskap, ikke symbolikk. Derfor støtter vi ikke noen av forslagene fra KrF, Senterpartiet og FrP, som peker bakover i norsk ruspolitikk. Jeg tar derimot opp forslaget til MDG.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202618:51· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingrid Liland, Marius Langballe Dalin, Une Bastholm og Julie E. Stuestøl om rettigheter og trygghet for personer som selger sex (Innst. 428 S (2025–2026), jf. Dokument 8:204 S (2025–2026))

  Siden vi begge tapte litt tid på et tema som ikke egentlig skulle være en del av replikkvekslingen, vil jeg bare tydeliggjøre at det som Finansklagenemnda peker på, er at oppsigelsen da er usaklig og uforholdsmessig og fratar personen grunnleggende banktjenester, og at det ikke skulle opphørt med grunnlag i hvitvaskingsloven. Det jeg lurer på, er om statsråden er enig i at dette kan være et uønsket utslag av det dokumentasjonskravet i hvitvaskingsloven, og om det er behov for å gjøre grep, f.eks. gjennom særordninger, ytterligere presisering av hva som er intensjonen, for å hindre at personer som selger sex, blir ytterligere sårbare på grunn av manglende tilgang til grunnleggende banktjenester.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202618:49· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingrid Liland, Marius Langballe Dalin, Une Bastholm og Julie E. Stuestøl om rettigheter og trygghet for personer som selger sex (Innst. 428 S (2025–2026), jf. Dokument 8:204 S (2025–2026))

  Før jeg stiller spørsmålet mitt, må jeg påpeke at statsråden tillegger forslagsstillerne en intensjon som de ikke har. Det er altså svart ut i merknads form. Dette handler ikke om å tilrettelegge for prostitusjonsvirksomhet. Dette handler om å hjelpe personer i prostitusjon bort fra en opplevelse av diskriminering og økt sårbarhet. I representantforslaget peker vi på en rekke forhold som nettopp skaper utrygghet og oppleves diskriminerende, og jeg har lyst til å spørre statsråden om ett av disse, nemlig det som handler om tilgang på banktjenester. Mange personer som selger sex, og personer som er hjelpeapparatet rundt dem, beskriver utfordringer knyttet til dette. Et eksempel har framkommet av en nylig beslutning fra Finansklagenemnda, der en person som selger sex, hadde mistet kundeforholdet sitt i banken med begrunnelse i hvitvaskingsloven. Heldigvis mente nemndas flertall at oppsigelsen var usaklig, at den fratok hen grunnleggende banktjenester, og at den ikke skulle ha opphørt. Men saken illustrerer en sårbarhet, som jeg lurer på om statsråden kan kommentere på.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202618:39· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingrid Liland, Marius Langballe Dalin, Une Bastholm og Julie E. Stuestøl om rettigheter og trygghet for personer som selger sex (Innst. 428 S (2025–2026), jf. Dokument 8:204 S (2025–2026))

  Juni er Pride, måneden vi gjennom regnbueflagg, hjerter, appeller og parader feirer at vi har kommet så mye lenger i alles rett til å være den de er, og bestemme over egen kropp og seksualitet. Men personer som selger seksuelle tjenester, har ikke muligheten til seksuell selvbestemmelse på samme måte som alle oss andre. Det slo Straffelovrådet fast og anbefalte derfor å fjerne forbudet mot kjøp av sex. For MDG handler imidlertid ikke denne saken om å endre sexkjøpsloven. Jeg vet at det er svært delte meninger i denne sal og i befolkningen når det gjelder prostitusjon som fenomen. Det jeg derimot hadde håpet på det var mulig å stå sammen om i politikken, var alles rett til trygghet og frihet fra diskriminering, for realiteten er dessverre langt fra slik. Personer som selger sex, forteller om daglig stigma og diskriminering. Når de mister tilgangen til banktjenester, blir de påført utenforskap. Når de risikerer å bli kastet ut av hjemmet sitt på grunn av huseiers mistanke, uten noe oppsigelsestid, blir de skjøvet ut i et farligere og mer utrygt liv. Når folk ikke tør å anmelde vold eller ran som følge av frykt for stigma eller sanksjoner, eller fordi de har mistillit til myndighetene, har vi sviktet som samfunn. Det samme har vi når lavterskeltilbud som her i Oslo, som gir helsehjelp og rettshjelp, forsvinner på grunn av manglende støtte, og når de som kan gi støtte, mister kontakten med mennesker i en sårbar situasjon. Hvis vi virkelig skal lytte til folk som har skoene på, må vi også ta innover oss at dagens bestemmelser og håndhevingen av disse har konsekvenser, og at de treffer både personer som sier de selger sex frivillig, og de som ønsker seg helt andre muligheter. Det er snart 20 år siden debatten om disse bestemmelsene pågikk og straffeloven ble endret, og likevel har det fortsatt ikke blitt evaluert med et mål om å få kunnskap om hvilken effekt det har hatt. MDG foreslår derfor at det settes ned et utvalg som kan se grundig på dette, med sikte på å styrke rettighetene og tryggheten for personer i prostitusjon. Når det da ikke er flertall for det, hadde vi i det minste håpet å få med oss et flertall i Stortinget for å se på tiltak som kan hjelpe situasjonen. Det er skuffende at det ikke er mulig, men vi er mange som vil fortsette med å kjempe for en gruppe som de aller fleste dessverre velger å overse. Med det tar jeg opp forslagene som MDG er en del av, men må gjøre oppmerksom på at det er blitt en feil i tilrådingen i saken, som gjør at det ser ut som det er KrF som er for å vedta dette forslaget, mens MDG er mot. Jeg tror det er blitt rettet opp. Til slutt vil jeg si at jeg er glad for forslaget sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som omhandler ny eID-lov.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202618:08· Innlegg

  Møte mandag den 8. juni 2026 kl. 10

  Voldtekt er helt uakseptabelt. Det virker det som alle er enige om. Likevel vet vi at for få saker anmeldes, for få saker oppklares, og altfor mange utsatte står alene, uten den hjelpen de trenger. Derfor er det skuffende at regjeringen ikke har kommet lenger i å følge opp voldtektsutvalgets anbefalinger. Hver eneste voldtekt er en for mye, når vi vet hvor mye som faktisk kan gjøres for å forebygge. Voldtektsutvalget konkluderte med at Norge ikke har lykkes med å forebygge og bekjempe voldtekt, og at ressursene til livsviktig voldtektsforebygging over tid har vært nedprioritert. Derfor vil jeg takke SV for å løfte denne saken til Stortinget, og jeg vil takke Samtykkealliansen for verdifulle innspill og godt arbeid. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å forebygge voldtekt, er å snakke med barn og unge om grenser, om respekt og om samtykke – før skaden skjer. Derfor vil vi be regjeringen om fortgang i arbeidet med å innføre et forebyggingsløft, slik voldtektsutvalget anbefalte. Vi trenger et system som er bedre rustet til å møte dem som er utsatt for overgrep. Altfor mange forteller om møter med politi, helsevesen eller andre tjenester der kompetansen rett og slett ikke har vært god nok. Når man står i en av sitt livs vanskeligste situasjoner, må man være trygg på at hjelpen finnes, og at den faktisk er der for å hjelpe. Derfor er det helt nødvendig med et kompetanseløft. Voldtektsutvalget pekte ut en tydelig retning: forebygge mer, oppdage tidligere og hjelpe bedre. Nå er det faktisk opp til oss i denne sal å huske på at festtalene må møtes med handling og reelle ressurser. Noen grupper er mer utsatt for vold og seksuell vold enn andre, samtidig som de ofte har dårligere forutsetninger for å si fra, bli trodd eller få saken fulgt opp. Det kan gjelde barn, personer med funksjonsnedsettelser, personer i rus- eller prostitusjonsmiljøer, skeive, eldre, innsatte eller mennesker som er avhengig av hjelp fra andre i hverdagen. Skal vi forebygge bedre, må vi også sikre at tjenestene rundt disse gruppene har nok kunnskap til å oppdage tegn på overgrep, gi riktig hjelp og sørge for at sakene faktisk kan etterforskes og strafforfølges. Derfor vil MDG be regjeringen komme tilbake med konkrete forslag til hvordan overgrep mot særlig utsatte grupper kan bedre forebygges, avdekkes og strafforfølges. Med det tar jeg opp forslagene MDG er en del av, og vil nevne til slutt at vi ikke kommer til å stemme for forslag som detaljregulerer hvordan politiet skal organisere seg for å etterforske og påtale voldtektssaker.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202617:23· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Hans Edvard Askjer, Joel Ystebø, Harry Valderhaug og Jørgen H. Kristiansen om utvidet forbud mot bruk av heldekkende ansiktsplagg (Innst. 423 S (2025–2026), jf. Dokument 8:245 S (2025–2026))

  Religionsfrihet handler om å akseptere andres tro og tåle uttrykk vi selv ikke ville valgt. Det er et paradoks at partier som stadig understreker viktigheten av religionsfrihet, velger å rette oppmerksomheten mot hvordan mennesker fra én bestemt religion kler seg. Jeg skulle ønske at Kristelig Folkeparti var like opptatt av å utfordre autoritære og kontrollerende holdninger i konservative kristne miljøer som de er av å kritisere konservative muslimske miljøer. Negativ sosial kontroll er et problem uansett hvilken religion eller kultur den begrunnes med. Forslagsstillerne ønsker å kartlegge omfanget av bruk av nikab og andre heldekkende plagg i Norge, men de legger ikke fram dokumentasjon på at dette er et omfattende problem som krever en egen statlig kartlegging. For meg blir det å lete etter et problem vi ikke har grunn til å tro at finnes i særlig omfang. Samtidig vet vi at det finnes reelle utfordringer knyttet til utenforskap, negativ sosial kontroll og manglende frihet for svært mange mennesker i Norge. Det er utfordringer vi burde bruke tid, oppmerksomhet og ressurser på å løse. Jeg har vansker med å forstå at de samme partiene som til daglig uttrykker bekymring for sløsing i offentlig forvaltning og manglende kapasitet i politiet, mener at dette er god bruk av fellesskapets ressurser. For meg framstår det helt enkelt åpenbart som symbolpolitikk. MDG er tydelig på at alle skal ha muligheten til å leve et fritt liv. Vi tar gjerne kampen mot negativ sosial kontroll, og vi tar den på største alvor. Derfor støtter vi brede og målrettede tiltak som faktisk hjelper folk ut av kontroll, tvang og isolasjon. Vi er likevel bekymret for at et totalforbud mot heldekkende ansiktsplagg kan virke mot sin hensikt. Hvis kvinner som allerede er utsatt for kontroll og begrensninger, møtes med forbud og utestenging, kan resultatet bli at de blir enda mer isolert fra samfunnet, ikke mer inkludert. Kampen for frihet vinnes ikke gjennom symbolforslag og forbud. Den vinnes gjennom inkludering, tillit og målrettede tiltak som gir mennesker større muligheter til å bestemme over eget liv. Derfor kommer MDG til å stemme mot alle forslagene i saken.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202616:03· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i konkursloven mv. (rekonstruksjonsforhandling) (Innst. 355 L (2025–2026), jf. Prop. 56 L (2025–2026))

  Det er bra og viktig at regjeringen foreslår grep som kan legge til rette for gode rekonstruksjonsløsninger og redde virksomheter fra konkurs. Det er bra for den enkelte virksomhet, og det er bra for samfunnet. MDG stiller seg derfor bak tilrådingen som ble gitt fra en samlet komité. MDG var også med flertallet i komiteens tilråding om en ny bestemmelse i dekningsloven § 9-4 om at fortrinnsretten for skatte- og avgiftskrav etter bestemmelsens første ledd ikke skal gjelde ved rekonstruksjonsforhandlinger. Bakgrunnen for det er at vi mener det er gode argumenter for at det offentliges skatte- og avgiftskrav likestilles med andre kreditorers krav. Dette vil kunne være viktig for å lykkes med rekonstruksjonsforhandlingene. Det er, som jeg også snakket om tidligere i ettermiddag i en tidligere sak, risiko forbundet med å vedta lovendringer i Stortinget som ikke er skikkelig utredet. Og MDG kjente til at det var en viss risiko da vi var med på å avgi i komiteen. Det er utfordrende med et lovarbeid på potensielt mangelfullt grunnlag. Det hadde naturligvis vært ønskelig at all informasjon som var relevant, forelå da Stortinget og komiteen skulle ta stilling til saken. Det har dukket opp problemstillinger knyttet til reglene for statsstøtte som gjør at vi oppfatter at det er noe usikkerhet. Når vi oppfatter at det har framkommet informasjon som kan tilsi at det vil skape utfordringer for virksomhetene vi ønsker å legge til rette for, da ser vi det ikke som forsvarlig å vedta en bestemmelse uten av spørsmålet om unntak fra fortrinnsretten har blitt nærmere utredet. MDG mener derfor at Stortinget ikke bør vedta bestemmelsen om permanent uttak fra fortrinnsretten nå framfor å måtte endre loven igjen senere og med det skape enda større uforutsigbarhet enn nødvendig. Vi vil dermed stemme imot tilrådingen som vi opprinnelig var for til fordel for anmodningsforslaget foreslått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, forslag nr. 3. Med den informasjonen vi har i dag, mener vi det er viktig og riktig at Stortinget ikke endrer loven, slik komiteens flertall tilrådde ved avgivelse, men heller be regjeringen utrede fortrinnsreglene, slik at Stortinget kan få et bedre grunnlag for å vurdere senere hva som bør være løsningen for nettopp fortrinnsretten framover. Hans Edvard Askjer (KrF) [16:06:04]: La meg være tydelig: Intensjonen bak denne loven er god – men for hvem? For de store selskapene, for de tunge strukturene, for dem som har råd til advokater, rådgivere og omfattende prosesser, er den god. Men for små og mellomstore bedrifter – selve ryggraden i norsk næringsliv – framstår dette som noe helt annet: som en terskel så høy at de aldri kommer seg over den. Vi snakker ofte varmt om gründere og verdiskaping. Men når krisen treffer, hva tilbyr vi dem da? Jo, vi tilbyr en rekonstruksjonsordning så kompleks, så byråkratisk og så kostbar at mange små bedrifter i praksis ikke har mulighet til å bruke den. Da blir alternativet konkurs. Og det er ikke et nøytralt utfall – det er et samfunnsøkonomisk tap: arbeidsplasser forsvinner, kompetanse går tapt og lokalsamfunn svekkes. Under pandemien viste vi at det finnes et alternativ. Den midlertidige rekonstruksjonsloven fungerte godt. Den var mer fleksibel, mer tilgjengelig og mer tilpasset virkeligheten for små virksomheter. Hvorfor tar vi ikke lærdom av det? I stedet legger vi nå fram en lov som i praksis er skreddersydd for tilfeller som Norwegian – ikke for den lille håndverksbedriften, den lokale leverandøren eller familiebedriften som sliter med likviditeten. Derfor foreslår Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti konkrete, målrettede forbedringer. For det første: Kravet om advokat som rekonstruktør bør ikke være absolutt. For mikroforetak må det åpnes for at statsautoriserte revisorer eller regnskapsførere med relevant kompetanse kan fylle rollen. Dette handler ikke om å svekke kvaliteten – det handler om å senke terskelen. Mange små virksomheter har allerede et nært og tillitsfullt forhold til sin regnskapsfører. Hvorfor gjøre hjelpen dyrere og mer utilgjengelig enn nødvendig? For det andre: Kravet til klasseinndeling av kreditorer er rett og slett for omfattende for de minste. Det skaper unødig byråkrati og kompliserer prosessen. Vi foreslår derfor en unntaksregel for mikroforetak. Det vil gjøre ordningen enklere, raskere og mer realistisk å bruke. Og vi må tørre å si det: Staten tar i denne loven en særstilling som kreditor. Det sender et signal om at staten prioriterer seg selv foran fellesskapet av kreditorer. Det mener vi er feil. Staten bør gå foran som et godt eksempel – ikke gi seg selv fordeler på bekostning av andre. Dette handler ikke om tekniske justeringer. Det handler om rettferdighet, om realisme og om ansvarlig næringspolitikk. En rekonstruksjonslov må fungere for hele bredden av norsk næringsliv – ikke bare for de største aktørene.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202615:36· Innlegg

  Møte mandag den 8. juni 2026 kl. 10

  Jeg har sittet og lyttet til debatten og oppsummerer at jeg tror vi er nokså enige om det som er målet og effekten man ønsker å ha ut av den lovendringen regjeringen har lagt fram. Det handler om å forhindre en utvikling der kyniske kriminelle nettverk utnytter mindreårige til vold og alvorlig kriminalitet. Det haster å gjøre noe med dette. Det som imidlertid har blitt det viktigste diskusjonsspørsmålet i debatten, handler om hvor grundig Stortinget mener en lovendring skal utredes før den kan vedtas. Jeg er overrasket over hvor mye som vedtas i denne sal uten grundig utredning. Jeg har faktisk en kopp på kontoret mitt, som jeg har tatt med fra mitt tidligere arbeidsliv, hvor det står at jeg elsker utredningsinstruksen. Det kommer fra langt inne i hjertet, det jeg nå sier. Jeg skulle ønske at flere av sakene som justiskomiteen behandler, hadde vært grundigere utredet. Jeg skulle ønske det var gitt mer plass til de prinsipielle spørsmålene som angår lovendringene vi vedtar, også det som kommer fra regjeringen. Jeg vet at dette haster, men jeg vet også at vi for rettssikkerhetens og strafferettens skyld bør gi oss tid til å tenke helhetlig før vi endrer den mest inngripende loven vi har, straffeloven, og sikre at det gjøres gode juridiske vurderinger, nettopp av respekt for det helt prinsipielle. MDG er altså en del av det mindretallet som ikke står bak flertallsinnstillingen om tilrådingens A, som omhandler § 200, om å inkludere rekruttering. Å være effektiv er ikke bare å være veldig rask – det er også å sikre ønsket effekt. Jeg ber dermed, i likhet med statsråden og Arbeiderpartiets representanter som argumenterte for dette, om at partiene som står bak flertallsforslaget, tenker seg om en ekstra gang og vurderer å endre dette til et anmodningsforslag. Jeg tror statsråden og regjeringen har fått tydelig med seg at det er ønske om at dette gjøres så raskt som mulig.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 8. jun 202614:11· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringar i straffeprosessloven (beløpsgrense for dekning av økonomisk tap ved erstatning etter strafforfølging) (Innst. 342 L (2025–2026), jf. Prop. 72 L (2025–2026))

  Straff er statens sterkeste maktmiddel, og strafforfølgelse er et alvorlig inngrep i enkeltmenneskers liv. Det er derfor et grunnleggende prinsipp i den norske rettsstaten at det er staten som skal bære risikoen ved strafforfølgelse. Kjernen i denne saken er enkel: Vi kan ikke la hensynet til statens utgifter gå utover og foran rettssikkerheten til den enkelte. Samtidig er det nettopp det regjeringens forslag i realiteten åpner for. Gjennom en maksgrense og endringer i erstatningsordningen flyttes risiko fra staten og over på enkeltmennesket. Det gjør denne saken prinsipielt svært viktig. Når det er begått en straffbar handling, skal den skyldige finnes og møtes med reaksjon, men det ligger også en risiko i dette for at uskyldige mennesker kan bli utsatt for en lang prosess, møtes med avhør, varetektsfengsling og potensiell straff, uten å ha gjort noe som helst galt. Dagens erstatningsordning er et uttrykk for en erkjennelse av at belastningen ved å bli utsatt for en slik strafforfølgelse er betydelig. Det var også bakgrunnen for den grundige revisjonen i 2003. Reglene vi har i dag, er ikke tilfeldige. De er resultat av bevisste og veldig prinsipielle valg. Er man skyldig i en straffbar handling, skal man selvfølgelig bære konsekvensene av det selv, men når staten tar feil, er det staten som skal bære kostnaden. Det gjelder både tap som allerede påført, og tap den enkelte kan bli påført over tid som følge av strafforfølgelsen. Regjeringens forslag rokker ved dette – ikke bare gjennom en konkret maksgrense, men ved å forskyve de grunnleggende prinsippene uten at det tas en skikkelig, grundig og tydelig prinsipiell diskusjon i forarbeidene om dette. Det skal ikke være slik at den som er utsatt for strafforfølgelse, må bevise at det er begått en feil for å få erstatning for det tapet de er påført. Det vil flytte risikoen bort fra staten og over på den enkelte. MDG mener dette er feil. Vi har også merket oss bekymringen for at en erstatningsordning som vi har i dag, kan påvirke terskelen for å igangsette straffesaker, at høye erstatninger kan få konsekvenser for praksis. Dette argumentet mener MDG kan slå ut begge veier. Frykten for store erstatningsutbetalinger kan like gjerne føre til at man vegrer seg for å ta ut saker. Uansett: Risikoen for feil er en iboende del av vårt rettssystem, og da handler det til syvende og sist om rettssikkerhet. Derfor må vi også holde fast ved det grunnleggende prinsippet: Når staten bruker sin sterkeste makt, er det også staten som skal bære risikoen.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 3. jun 202612:43· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i politiloven (generell bevæpning av politiet) (Innst. 348 L (2025–2026), jf. Prop. 81 L (2025–2026))

  Jeg vil begynne med å takke forrige taler og stille meg bak det han sa. Jeg hadde faktisk håpet og trodd at debatten om generell bevæpning ikke skulle handle om innvandring, men enkelte partier ønsket det annerledes. Jeg registrerer også at Fremskrittspartiets representant sier at Stortinget i dag setter et punktum for debatten om generell bevæpning, samtidig som flere av de andre som har vært oppe på talerstolen her, har begrunnet behovet for generell bevæpning med at trusselbildet er endret. Jeg vil gjenta at MDG mener at det ikke gir grunnlag for generell bevæpning, men når flertallet er som det er, og når det er et ønske på Stortinget om generell bevæpning av norsk politi, hadde man kunnet forvente at det samme Stortinget som begrunner det med en endring i trusselbildet, og som stadig vekk sier at de har ambisjoner om å gjøre noe med det trusselbildet, også ville ha ambisjoner om å kunne komme tilbake til en situasjon og en samfunnsutvikling der generell bevæpning av norsk politi ikke er nødvendig – derav MDGs sekundære standpunkt i saken, som også er fremmet i form av et forslag, om å innføre dette som en solnedgangsbestemmelse, som vi har tradisjon for på Stortinget, som kunne gjøre at man gikk tilbake til en normalsituasjon når trusselbildet forhåpentligvis endrer seg i løpet av noen år. Jeg ønsker også å gå tilbake til temaet jeg tok opp i min replikkveksling med statsråden, som handler om at det er innsatspersonell i politiet som har nødvendig trening, som skal være bevæpnet. Jeg håper at det etterlatte inntrykket ikke vil være at det er et ønske fra Stortinget om at ansatte i politiet som ikke har våpentrening, skal begynne å trenes på dette eller gå med våpen uten å ha den nødvendige treningen. Jeg hadde håpet og ønsket at departementet og regjeringen var tydeligere på det i proposisjonen. Jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til på nytt å tydeliggjøre at det er det regjeringen mener, og at man ikke har noen ambisjoner om at langt flere i norsk politi skal ha våpentrening enn det som er tilfellet i dag.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 3. jun 202612:25· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i politiloven (generell bevæpning av politiet) (Innst. 348 L (2025–2026), jf. Prop. 81 L (2025–2026))

  Nei, det er ikke sånn jeg oppfatter statsråden. Jeg er for så vidt helt enig i at vi ikke ønsker en situasjon der vårt innsatspersonell i politiet er nødt til å være usikre på om de denne uken skal være bevæpnet eller ikke – på ingen måte. Poenget er at så lenge det argumenteres for at vi kan komme tilbake til en situasjon lignende den vi hadde for noen få år siden, er det viktig også for forutsigbarheten for dem som skal utdanne seg til politiet, å vite hva den jobben vil innebære. Jeg ønsker inn på nettopp det som handler om innsatspersonell. Det er påpekt i høringen til departementet at det er en utfordring at beredskapsbruken er vid, at det snakkes om politi når det i realiteten er snakk om innsatspersonell. Som representanten fra Høyre også påpekte, er det noen som har trening på dette, og andre som ikke har det. Spørsmålet mitt er: Kan statsråden allerede nå bekrefte at det er innsatspersonell i politiet, de som jobber operativt, som skal bære våpen, ikke dem som i dag er politiutdannet, men ikke har våpentrening?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 3. jun 202612:23· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i politiloven (generell bevæpning av politiet) (Innst. 348 L (2025–2026), jf. Prop. 81 L (2025–2026))

  Jeg er glad for å høre at statsråden sier det. Regjeringen legger opp til at det skal evalueres etter fem år. Det er ganske lang tid, sett i et perspektiv hvor vi ønsker raskt å få bukt med kriminalitetsutviklingen. MDG foreslår også at det både skal være en solnedgangsbestemmelse, og at den evalueres med en gang og fortløpende, for å sikre et kunnskapsgrunnlag som gjør det mulig å vurdere om det faktiske trusselbildet tilsier at vi kan fjerne bevæpningen. Hvordan vil statsråden sikre at vi raskt får et godt nok kunnskapsgrunnlag til at vi kan gå tilbake på denne generelle bevæpningen så fort det er mulig, i og med at hun sier at det er ønskelig at vi går tilbake til ikke å ha generell bevæpning senere?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 3. jun 202612:21· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i politiloven (generell bevæpning av politiet) (Innst. 348 L (2025–2026), jf. Prop. 81 L (2025–2026))

  MDG har foreslått i saken at bestemmelsen om generell bevæpning gis en varighet på tre år, og at det vil innebære at dersom Stortinget ikke aktivt fornyer eller viderefører ordningen, skal den falle bort. Utgangspunktet vil da igjen være at politiet ikke er generelt bevæpnet, slik vi har hatt det i Norge i lang tid. Begrunnelsen for dette er egentlig den samme som mange representanter oppgir som grunnen til at vi nå skal gå inn for generell bevæpning, nettopp at trusselbildet endrer seg over tid. I mitt innlegg nevnte jeg at jeg opplever det som et uttrykk for resignasjon, og at kriminalitetsutviklingen anses uunngåelig og varig dersom vi skal gjøre bevæpningen permanent. Spørsmålet mitt til statsråden er: Er hun enig i at det bør være et mål for Stortinget og det norske samfunnet at kriminalitetsutviklingen endrer seg på en sånn måte at vi kan gå tilbake til ikke å ha generell bevæpning i det norske samfunnet?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 3. jun 202612:02· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i politiloven (generell bevæpning av politiet) (Innst. 348 L (2025–2026), jf. Prop. 81 L (2025–2026))

  Spørsmålet om generell bevæpning av politiet er et av de mest prinsipielle vi behandler i denne sal. Det handler ikke bare om hva politiet har på hoften. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. Et høyt utdannet politi med høy tillit og sivilt preg er noe av det vi skal være stolte av i Norge, og noe vi bør ta vare på. Tilliten mellom politi og befolkning bygges gjennom nærhet, dialog og minst mulig bruk av makt. I en tid med økt uro, der demokratier er under press, bør vi være svært varsomme med å gjøre grep som kan svekke denne tilliten gjennom å endre politiets framtoning. Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke en generell bevæpning av norsk politi, for det er å ta et steg vekk fra de verdiene vi ønsker å bevare. En rekke tunge fagmiljøer og interessegrupper har advart mot at politiet i hele landet skal være bevæpnet i alle situasjoner, og vi deler deres bekymring. Vi ser at politi som går inn i situasjoner der andre løper vekk, må beskyttes for å kunne beskytte seg, og at trening på tilgang til våpen er en del av den jobben politiet skal gjøre på vegne av oss som samfunn, men dette behøver ikke bety at et bevæpnet politi skal bli en normaltilstand. Det er sterkt problematisk å ha våpen i situasjoner der bevæpning ikke er nødvendig og kan virke skremmende eller støtende. Særlig er vi redd for konsekvensene i møte med barn og mennesker i sårbare situasjoner, eller mennesker med lavere tillit til politi og myndigheter. Derfor står vi i MDG fast ved vårt primære standpunkt. Vi støtter ikke generell bevæpning av politiet, og vi stemmer mot lovforslaget. Når det er sagt, registrerer vi at det er et flertall i denne sal som ønsker et mer bevæpnet politi. Når Stortinget likevel går inn for dette, mener vi i det minste det burde vært en prinsipiell diskusjon om varigheten på denne endringen, for det er flere som har skiftet standpunkt til generell bevæpning de siste par årene, blant ansatte i politiet og i en rekke partier. Mange av disse begrunner det med en utvikling i kriminalitets- og trusselbildet. Bevæpningen er altså ikke et mål i seg selv, men en konsekvens av at noe der ute har endret seg. Nettopp derfor mener jeg det er et paradoks at regjeringen og flertallet på Stortinget ser ut til å ville gjøre bevæpningen permanent. Jeg lurer på om dette er et uttrykk for en resignasjon der kriminalitetsutviklingen anses uunngåelig og varig. Tvert imot bør det være en politisk ambisjon å snu denne utviklingen – redusere kriminalitet, bekjempe nettverkene og styrke tryggheten på måter som igjen kan redusere politiets behov for våpen. Derfor foreslår MDG, som et mindretall i justiskomiteen, at en eventuell lovfesting gjøres tidsbegrenset. Vi har gode eksempler i Stortinget fra tidligere på såkalte solnedgangsbestemmelser og mener det også bør gjelde her. Jeg tar med det opp MDGs forslag i saken og håper at et flertall på Stortinget kan være med på å styrke den demokratiske kontrollen over et spørsmål av så stor samfunnsøkonomisk betydning.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 1. jun 202615:55· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mari Holm Lønseth, Helene Røsholt, Tone Wilhelmsen Trøen og Margret Hagerup om skjerpet straff for psykisk vold (Innst. 287 S (2025–2026), jf. Dokument 8:160 S (2025–2026))

  Det er sagt mye i denne saken allerede, og jeg er glad for at Stortinget er så enige som vi er. Det er ingen selvfølge. Psykisk vold etterlatter ikke blåmerker. Den setter ikke nødvendigvis spor som kan fotograferes og dokumenteres, men den kan være like ødeleggende som fysisk vold. Den bryter ned selvfølelse, trygghet, frihet og følelsen av autonomi og bytter det ut med frykt og avmakt. Derfor vil jeg og MDG takke Høyre for dette representantforslaget. Det er rett og slett altfor dårlig at tiltakene fra et enstemmig utvalg ennå ikke er fulgt opp, nesten to år etter at høringen ble ferdig. NOU-en slår fast at dagens lovverk ikke er tydelig nok, og at dagens ordlyd bare i begrenset grad får fram at mishandling kan skje gjennom ren psykisk vold. Nettopp fordi psykisk vold er en av de vanskeligste formene for vold å avdekke, er det ekstra viktig at vi har et lovverk som er tydelig når man først endrer det. Dette er ikke bare en sak om å straffe mer. Det er også en sak om hvordan vi skal sikre at barna våre vokser opp i trygge hjem, for vi vet at barn som vokser opp i hjem preget av psykisk vold, får ettervirkninger som kan vare livet ut. Det å leve med kontroll, ydmykelser, trusler og frykt kan gi like alvorlige konsekvenser som slag. Dette haster. Derfor støtter MDG forslaget om å be regjeringen følge opp NOU-en og komme tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringer – en marsjordre til regjeringen om fortgang. Hver dag lever mennesker i Norge med psykisk vold fra en partner, en forelder eller en annen som står dem nær. Da holder det ikke med ord om at regjeringen jobber med saken. Det eneste som holder da, er reell handling.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 1. jun 202614:15· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Hermstad, Ingrid Liland og Julie E. Stuestøl om opprettelse av et antikorrupsjonsorgan (Innst. 298 S (2025–2026), jf. Dokument 8:124 S (2025–2026))

  Jeg vil rose statsråden og regjeringen for det som ble nevnt, som er bra. Samtidig, ut fra hva jeg kan høre, handler dette fortsatt om å reagere i etterkant. Både etterforskning, det å dykke ned i saker hvor det har vist seg å være korrupsjon, og Økokrim-saker, handler om å reagere på forhold som allerede er avdekket. Bekymringen til MDG og meg er at vi ikke har noe system i Norge for å forebygge og avskrekke at det skjer. Det er derfor vi også har vist nettopp til Frankrike, fordi man der har et system som virker forebyggende, ved at man vet at alle uregelmessigheter i rapportering og reiseregninger blir fulgt opp. For eksempel ville alt ha blitt gått gjennom av mine økonomiske interesser før jeg kom inn på Stortinget, og når jeg gikk ut av Stortinget, ville det ha blitt gjennomgått i etterkant. Da ville man ha kunnet se det hvis det var uforholdsmessigheter som man burde dykke ned i. Mener statsråden at vi har noen mekanismer i dag som ivaretar denne typen hensyn, eller er det noe vi bør se på i norsk kontekst for å forebygge korrupsjon?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 1. jun 202614:14· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Hermstad, Ingrid Liland og Julie E. Stuestøl om opprettelse av et antikorrupsjonsorgan (Innst. 298 S (2025–2026), jf. Dokument 8:124 S (2025–2026))

  Da skal jeg gi statsråden litt mer taletid til å utdype: Hva er disse tiltakene som allerede er planlagt, og som vi kan vente at kommer på plass for å forebygge og avskrekke korrupsjon?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 1. jun 202614:12· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Hermstad, Ingrid Liland og Julie E. Stuestøl om opprettelse av et antikorrupsjonsorgan (Innst. 298 S (2025–2026), jf. Dokument 8:124 S (2025–2026))

  MDG er veldig glad for at et samlet storting ble enige om å nedsette en uavhengig granskingskommisjon om Epstein-saken, som rystet norsk offentlighet og avdekket forhold som vi kanskje ikke trodde fantes i Norge. Statsråden viser også til denne granskingen i sitt innlegg og sier at den vil gi verdifull innsikt som vi vil ta med oss videre. Mitt første spørsmål er: Dersom denne granskingen og de andre grepene som gjøres nå i etterkant av Epstein-saken, viser at det trengs å styrke innsatsen for å forebygge korrupsjon i Norge, hva tenker statsråden? Hvor raskt tenker statsråden at vi kan forvente at det vil bli gjort noe på dette området?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 1. jun 202614:04· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Arild Hermstad, Ingrid Liland og Julie E. Stuestøl om opprettelse av et antikorrupsjonsorgan (Innst. 298 S (2025–2026), jf. Dokument 8:124 S (2025–2026))

  Korrupsjon er ikke et problem som oppstår plutselig og synlig, det er noe som utvikler seg gradvis, i gråsoner, i uklare ansvarsforhold og der kontrollmekanismene ikke er sterke nok. Nettopp derfor er det også noe vi må arbeide systematisk med å forebygge. Norge er fortsatt et land med lav korrupsjon. Det er et gode vi ikke kan ta for gitt. Tvert imot vet vi at høy tillit og lavt korrupsjonsnivå er resultatet av politiske valg over tid. Vi vet også at dette endrer seg. Vi har kanskje lenge vært naive og tenkt at korrupsjon nesten ikke skjer her hos oss, men de siste årene har vi sett at inhabilitet, uformelle nettverk utenfor diplomatisk kontroll og korrupsjonsskandaler er en realitet, at makt korrumperer også i lille, nøkterne Norge. Statsråden peker i sitt svar til justiskomiteen på noe viktig: Kampen mot korrupsjon krever både forebygging, avdekking og reaksjon. Der er vi helt enige. Det krever også sterke institusjoner, kontinuerlig oppmerksomhet og en kultur der korrupsjon ikke aksepteres. Det er nettopp derfor jeg spør: Er systemene våre gode nok i dag? Er vi helt sikre på det? Eller burde vi sjekke at gråsonene ikke er for store, og at forebyggingen får nok oppmerksomhet? Hvem har i dag det samlede ansvaret for å holde oversikt over habilitet og interessekonflikter på tvers av regjering, departementer og storting? Slik systemet er i dag, er svaret uklart, og det bør bekymre oss. Per i dag finnes det ikke noe organ som har som hovedoppgave å forebygge korrupsjon og interessekonflikter. Politiet, Økokrim, domstolene, tilsynsorganene og Stortingets kontrollfunksjoner er viktige, og de gjør et godt arbeid, men de griper stort sett inn i etterkant. I praksis faller ofte ansvaret for å avdekke korrupsjon og uheldige bindinger på medier, varslere og tilfeldigheter. Det er ikke sterkt nok vern for demokratiet i 2026. Forslaget vårt om et antikorrupsjonsorgan handler ikke om at enda et byråkratisk organ skal overta oppgavene til Økokrim eller frita hver enkelt myndighetsperson for sitt personlige moralske ansvar. Det handler om at systemet vi lener oss på, har hull og svakheter. Vi vet at Frankrike har andre systemer og lover enn oss. Poenget er ikke å kopiere deres modell, men hente inspirasjon. Antikorrupsjonsetaten i Frankrike har en sterk, forebyggende og avskrekkende effekt, fordi alle vet at uregelmessigheter i rapportering og reiseregninger blir fulgt opp og får konsekvenser. Det er nettopp det som er poenget. God antikorrupsjonspolitikk handler om å være i forkant. Vi vet at det pågår et viktig arbeid i Stortingets granskingskommisjon, og det er klokt å se dette i sammenheng. Vi skal ikke forhaste oss, men sørge for en grundig utredning. Vi ber derfor Stortinget be regjeringen om å sette ned et utvalg for å utrede opprettelsen av et norsk antikorrupsjonsorgan som kan være uavhengig politisk og ha et eget budsjett. Med det tar jeg opp MDGs forslag.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 1. jun 202613:47· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Frøya Skjold Sjursæther, Julie E. Stuestøl, Marius Langballe Dalin og Une Bastholm om en tryggere og mer dyrevennlig nyttårsfeiring (Innst. 320 S (2025–2026), jf. Dokument 8:176 S (2025–2026))

  Nyttårsaften skal være en kveld for fellesskap og feiring, men for stadig flere er det også en kveld preget av utrygghet, stress og frykt. Vi vet at kraftige smell og uforutsigbar bruk av fyrverkeri rammer altfor mange. Mennesker med traumer fra kriser og krig får en kveld de gruer seg til, istedenfor å kunne glede seg. Og dyrene, både husdyrene og de ville dyrene, utsettes for stressreaksjoner som vi vet kan være både alvorlige og langvarige. Dette er ikke marginale hensyn, dette er reelle konsekvenser som gjelder altfor mange. Det er heller ikke sånn at dette bare handler om enkeltopplevelser. Undersøkelser gjennomført i samarbeid med DSB viser at over halvparten av befolkningen er bekymret for fyrverkeri, og 53 pst. har selv opplevd utrygge situasjoner. Samtidig vet vi at konsekvensene også er konkrete, og de er målbare. Hvert år registreres flere titalls personskader og et betydelig antall branner og nestenulykker. Bare i forbindelse med siste nyttårsfeiring ble det rapportert om flere titalls personskader, alvorlige øyeskader. Sist nyttår var ti av de skadde under 18 år, fire av dem var 6 år eller yngre, og i flere av disse tilfellene var det voksne som håndterte fyrverkeriet de ble skadet av. Dette er ikke en risiko vi ikke kjenner. Det er ikke en risiko vi mangler kunnskap om. Det er en risiko vi lever med hvert eneste år. Dette handler om hvordan vi veier tradisjoner opp mot konsekvenser. Når vi vet at belastningen er så stor og så reell for mennesker og dyr, da kan ikke hensynet til dagens praksis veie tyngst. Det er det kommunale brannvesenet og de lokale tjenestene som må håndtere konsekvensene av denne altfor høye – mener jeg – risikoaksepten. Nettopp derfor ønsker en rekke kommuner rundt i hele landet strengere regler enn det er åpning for i dagens regelverk. For å redusere risikoen som følger med privat bruk av eksplosiver, ofte i kombinasjon med alkohol, ønsker de lokale folkevalgte å gjøre mer. I likhet med alle de lokale folkevalgte – fra alle partier, tror jeg – er vi i MDG veldig glad for at flertallet på Stortinget nå stemmer for økt selvstyre og lokale risikovurderinger. La oss også være tydelige på at fra MDGs ståsted er ikke det endelige målet å bare gi kommunene økt handlingsrom. Vi mener at et nasjonalt forbud er den løsningen som best ivaretar hensynet til sikkerhet, helse og dyr. Det ville gitt et tydelig, rettferdig og forutsigbart rammeverk for alle. Dette standpunktet deles av mange. Til slutt vil jeg gjerne takke og gratulere NOAH, Dyrebeskyttelsen og BirdLife for samarbeid og undersøkelser, og alle enkeltpersoner som har tatt kontakt med oss om denne saken. Å gi kommunene større handlingsrom er ett skritt, men vi er enda ikke i mål.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 1. jun 202612:13· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i utlendingsloven (saksbehandlingsregler for kollektiv beskyttelse) (Innst. 311 L (2025–2026), jf. Prop. 65 L (2025–2026))

  I 2027 vil rundt 30 000 ukrainere som har flyktet fra Russlands drone- og rakettregn, miste retten til kollektive beskyttelse. Regjeringens foreslåtte løsning er å svekke grunnleggende rettssikkerhetsgarantier, som retten til å klage på avslag på forlengelse av den kollektive beskyttelsen. Ukrainere skal i stedet søke asyl på vanlig måte. Kapasitetsutfordringer i forvaltningen må aldri møtes med tiltak som svekker den enkeltes rettssikkerhet. Å dytte 30 000 ukrainere som har bodd her i fem år, inn i en individuell, langvarig og ressurskrevende asylbehandling vil ikke bare skape dype flaskehalser og lammende køer i UDI og UNE, som allerede er overbelastet, det vil også skape stor usikkerhet for ukrainske familier og rive teppet under føttene på folk som har vært her i fem år. Dette er mennesker som har lært seg norsk, som har kommet seg ut i jobb, og som er godt integrert i norske lokalsamfunn. Dette er barn som går på norske skoler og i norske barnehager, og som spiller i korps og på fotballag med våre egne barn. Dette er unge som har startet på høyere utdanning ved norske høyskoler og universiteter. Russiske missiler og droner terroriserer nå sivile byer over hele Ukraina, også i områder som ligger langt unna selve frontlinjen. Samtidig blir kritisk infrastruktur som strømforsyning og vannforsyning bombet i stykker, noe som gjør hverdagen uforutsigbar, iskald og livsfarlig for Ukrainas innbyggere. Å fjerne den kollektive beskyttelsen og dermed kaste 30 000 ukrainere ut i en situasjon der de kanskje må reise tilbake til et land i full krig, hvor ingen steder lenger er trygge for vilkårlige luftangrep, er en fundamental moralsk svikt av Norge som humanitær aktør. Derfor stemmer MDG mot regjeringens forslag, og vi vil heller be regjeringen sikre at ukrainske flyktninger som mister sin kollektive beskyttelse i 2027, gis permanent opphold i Norge uten krav om individuell behandling. Jeg tar dermed opp MDGs forslag i saken.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 28. mai 202613:47· Replikk

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Julie E. Stuestøl, Margit Bye og Ingrid Liland om å tilrettelegge for innføring av åpenhetsregister i norske kommuner (Innst. 272 S (2025–2026), jf. Dokument 8:217 S (2025–2026))

  Jeg ble inspirert av å høre på utvekslingen om og erfaringene fra lokalpolitikken, så jeg tenkte jeg skulle dele med statsråden at jeg også – om ikke så lenge som de foregående talere – har sittet i seks år. Det har vært seks år hvor jeg også har hatt små barn. Jeg er helt enig i at det kan være krevende tidvis å være lokalpolitiker og ta det ansvaret det innebærer, men i mine øyne er det en viktig del av dugnaden. Jeg skulle ønske flere så at det var mulig. Jeg er derfor stolt over at vi i Tønsberg kommune f.eks. så at vi kunne tilrettelegge ved å ha kommunestyremøter på dagtid for å gjøre det mulig for folk i lignende situasjon som meg selv å delta i politikken. Jeg setter pris på at det også er et tema her. Det er for så vidt ikke det denne debatten egentlig skulle handle om, for den skulle handle om behovet for økt åpenhet, som vi vet at også mange lokalpolitikere f.eks. i Oslo og Trondheim ønsker seg muligheten til å sikre. Spørsmålet mitt til statsråden er om han deler disse lokalpolitikernes ambisjon om økt åpenhet i norsk lokalpolitikk, og om det vil være viktig for statsråden å følge opp framover?

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 28. mai 202613:30· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Julie E. Stuestøl, Margit Bye og Ingrid Liland om å tilrettelegge for innføring av åpenhetsregister i norske kommuner (Innst. 272 S (2025–2026), jf. Dokument 8:217 S (2025–2026))

  Demokratier forvitrer ikke over natta, de kjøpes bit for bit. Vi liker å se på Norge som et tillitssamfunn, der vi har høy tillit mellom folk og til myndighetene. Det er bra, men tillit er ikke noe vi bare har. Det er noe vi må forvalte og styrke over tid. Derfor må vi tørre å snakke om hva som skjer når pengemakt konsentreres og politisk påvirkning skjules. Vi ser i andre land at ytre høyre og autoritære krefter vokser – ikke bare på misnøye, men på penger og innflytelse, på bekostning av frihet og et inkluderende samfunn. Medisinen mot maktkonsentrasjon, uheldig påvirkning og korrupsjon er mer åpenhet og gjennomsiktighet. Å faktisk kunne se hvem som snakker med og påvirker politikerne og maktorganene våre, og hvem som ikke har den samme tilgangen, er for meg en nobrainer. Nå har Stortinget endelig vedtatt å utrede et nasjonalt lobbyregister, og det er en veldig god start på noe som bør være en åpenhetsreform i norsk demokrati. Flere kommuner har allerede ønsket å innføre åpenhets- og lobbyregister. De ser behovet, men mangler en klar lovhjemmel for å behandle personopplysninger uten individuelt samtykke. Det betyr at gode initiativ stopper opp fordi regelverket mangler handlingsrom. Et samtykkebasert register blir fort ufullstendig, lite robust og vanskelig å drifte. Da er det i praksis ubrukelig. Det blir vist til i debatten at vi allerede har gode regler for åpenhet: innsyn, møteoffentlighet og habilitet. Det er viktig, men det er ikke nok. For disse ordningene gir ikke et samlet bilde, og det kan være krevende å få innsyn i praksis. Det gjør at maktens korridorer oppleves mer utilgjengelige og lenger unna enn nødvendig. Samtidig finnes det reelle utfordringer med lavterskelkorrupsjon. KS’ undersøkelse fra 2025 viser at et flertall av kommunalsjefer oppgir at deres kommune har vært berørt av uetisk atferd, som manglende åpenhet, forventninger om favorisering og brudd på god forvaltningsskikk. Da er spørsmålet: Hvor lenge skal vi utrede og tenke oss om før vi gir kommunene et faktisk handlingsrom? Det blir innvendt at begreper og avgrensninger er uklare. Ja, men nettopp derfor trenger vi en lovhjemmel som gjør det mulig å definere rammene, avklare begrepene og ivareta personvernet på en ryddig måte. Et slikt register skal selvsagt være strengt avgrenset. Det skal gjelde nødvendig informasjon, ikke omfatte privatpersoner, og ikke inneholde sensitive eller taushetsbelagte opplysninger. Dette er fullt mulig å regulere godt. Til slutt er det viktig å understreke at dette ikke er et pålegg. Det er snakk om en lokal mulighet. Kommunene ønsker mer åpenhet, og bør få et tydelig og lovlig grunnlag for det. Med det tar jeg opp forslaget MDG er med på.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 28. mai 202611:29· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Endringer i integreringsloven (integreringserklæring) (Innst. 309 L (2025–2026), jf. Prop. 70 L (2025–2026))

  Jeg vil starte med å takke representantene fra SV og Rødt for gode og viktige innlegg i denne debatten. Forslaget om å erstatte dagens integreringskontrakt med en ensidig integreringserklæring føyer seg inn i en rekke av forslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som ikke bygger på kunnskap om hva som faktisk skaper god integrering, men på et ønske om å framstå strengest mulig. Det finnes ikke faglig belegg for å si at det å signere en erklæring gir noe som helst bedre integrering. Det vi derimot vet at fungerer, er norskopplæring, familie, gode lokalsamfunn og økonomisk trygghet. Folk blir integrert når de får muligheten til å delta i samfunnet rundt seg – og blir inkludert. Det er absurd at Arbeiderpartiet og regjeringen under overskriften «integrering» stadig inviterer til debatter som handler om tiltak som vil bidra til usikkerhet, mistillit, isolasjon og fattigdom – nøyaktig det motsatte av det vi vet at faktisk fungerer. Dette er symbolpolitikk, men symbolikken er svært tung. Når man går fra en gjensidig integreringskontrakt – der både kommunen og den som kommer til Norge, har et ansvar – til en ensidig erklæring om «norske verdier», sender man et signal om at de som kommer hit, først og fremst er et problem. Det bidrar til et narrativ om at mennesker som kommer til Norge, ikke deler grunnleggende verdier om demokrati og respekt for loven. Det er feil, og selv symbolpolitikk kan få reelle konsekvenser. Mange som kommer til Norge, har begrenset norskforståelse, naturlig nok, men også begrensede leseferdigheter. Hvordan skal vi da, kjære regjering, sikre at de som kommer hit, faktisk forstår hva de signerer på? Særlig problematisk blir dette dersom brudd på erklæringen skal kunne sanksjoneres, for hva betyr egentlig et brudd på norske verdier i 2026? Hvem skal definere det? Og skal vi i praksis ende opp med ett sett lover for folk som er født her, og et annet for folk som er født en annen plass i verden? Dette skaper store praktiske, etiske og rettssikkerhetsmessige problemer – alt for et tiltak som vi ikke har noen grunn til å tro at kommer til å styrke integreringen. Selv uten de store juridiske problemstillingene dette reiser, f.eks. om hvem som skal ha i oppgave å dømme og sanksjonere at noen ikke har norske nok verdier, er dette et tiltak som kan skape mer byråkrati og legge bånd på de ressursene som handler om de reelt viktige integreringstiltakene. Dette forslaget kan altså ende med å svekke integreringen. Integrering skjer ikke fordi staten får flere underskrifter på et papir, det skjer når mennesker får mulighet til å lære språk, få jobb, delta i samfunnet og bli en del av fellesskapet – eller som Arbeiderpartiet kanskje kunne ha sagt det før: like muligheter.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 21. mai 202621:36· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mats Henriksen, Jon Engen-Helgheim, Anette Carnarius Elseth, Liv Gustavsen, Finn Krokeide og Stian Storbukås om å endre straffeprosessloven for å sikre døde barns rettssikkerhet (Innst. 291 L (2025–2026), jf. Dokument 8:140 L (2025–2026))

  Selv om det nå åpenbart er blitt ganske sent, vil jeg gjerne takke salen for en god debatt om et veldig krevende tema og samtidig vise min dypeste sympati med de berørte i saken, som forrige taler fortalte om. Det er også krevende å behandle lovforslag som ikke har vært utredet, og ikke minst er det krevende å skulle ta stilling til lovforslag som blir fremmet fra talerstolen. Så har jeg behov for å påpeke noe som ikke har vært gjort før, men samtidig handler det om nøyaktig det som denne saken handler om, og det er rettssikkerhet som et grunnleggende prinsipp for et trygt og demokratisk samfunn. Jeg vil gi ros til FrP for å ha løftet dette temaet på Stortinget, men når jeg hører FrPs representant si at barns rettssikkerhet er viktig, har jeg behov for å minne om at FrP denne våren har argumentert og stemt mot MDGs forslag om å styrke nettopp rettssikkerheten for barn gjennom straffeprosessuelle regler. Dessverre er det mange barn som ikke møtes slik de bør i rettssystemet, med barnefaglig kompetanse og personer som gjør det mulig å forstå og bli hørt, og det er heller ikke sånn at barn som utsettes for og ungdom som begår vold og overgrep, er to helt ulike grupper. Vi vet at det dessverre er stort overlapp mellom barn som utsettes for eller er vitne til vold i oppveksten, og barn som selv begår kriminelle handlinger når de blir ungdommer. For MDG er det et mål at alle barns rettssikkerhet blir sikret, fordi barn er barn. Jeg skulle ønske at FrP hadde tatt det inn over seg da vi tidligere i år fremmet forslaget, sånn at det kunne fått flertall, men kanskje blir det mulig ved neste korsvei. Helt til sist vil jeg minne om at det er viktig for rettssikkerheten og tilliten til både demokratiet og rettssystemet vårt at stortingsrepresentanter ikke bidrar til å identifisere ofre i en straffesak, på en måte som øker belastningen for dem. Jeg tror de som er her, forstår hva jeg sikter til.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 21. mai 202621:01· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mats Henriksen, Jon Engen-Helgheim, Anette Carnarius Elseth, Liv Gustavsen, Finn Krokeide og Stian Storbukås om å endre straffeprosessloven for å sikre døde barns rettssikkerhet (Innst. 291 L (2025–2026), jf. Dokument 8:140 L (2025–2026))

  Julie E. Stuestøl (MDG) [21:01:16] (ordfører for saken): Saken handler om å endre straffeprosessloven for å sikre døde barns rettssikkerhet, etter forslag fra representanter fra FrP. Som saksordfører vil jeg begynne med å takke komiteen for samarbeidet og kort redegjøre for komiteens behandling av saken. Komiteen har hatt en skriftlig høring, fått viktige innspill og er samlet om viktigheten av å sikre barns interesser når et barn dør og den ene eller de siktede hadde foreldreansvar. Komiteen er imidlertid delt når det gjelder om og eventuelt hvordan endringene som foreslås i representantforslaget, skal vedtas. Komiteens flertall ønsker ikke å vedta endringer i straffeloven her og nå, slik forslagsstillerne foreslår, men heller be regjeringen jobbe videre med tiltak som kan styrke rettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep. Jeg regner med at de andre partiene vil redegjøre for sitt ståsted, og jeg vil nå gå over til MDGs synspunkter i saken. Det er et tungt tema vi snakker om i kveld. Det berører de aller mørkeste delene av samfunnet vårt, det vi helst skulle slippe å tenke på. Men vi må ikke bare tenke på og snakke om dette; vi må også ta et ansvar for å gjøre det vi kan politisk for å hindre at de aller mest sårbare små utsettes for det aller verst tenkelige. Det er åpenbart at rettighetene til dem som utsettes for vold, må ivaretas, og selvfølgelig når et barn mister livet. Det handler både om rettssikkerhet og om tilliten til rettssystemet vårt. Samtidig: Å endre en lov skaper ikke automatisk en endring i handling. Det er helt avgjørende at også politiet og påtalemyndighetenes arbeid styrkes, at det finnes nok trygge voksne som kan møte barn på en god måte, og at det jobbes med å skape forståelse og bevissthet om at disse grusomme tingene finner sted, og hvordan det kan avdekkes og meldes fra om. Som en klok dame kalte boken sin: Du ser det ikke før du tror det. MDG er en del av komiteens flertall som ikke støtter FrPs forslag om å endre loven her og nå, men som ber regjeringen både se på selvstendig representasjon og andre viktige tiltak som kan styrke rettighetene til barn som utsettes for vold og overgrep. MDG forventer at regjeringen følger opp dette på en grundig og effektiv måte. Dette er ikke uttrykk for at vi er imot å gi avdøde barn bistandsadvokat, og det er definitivt ikke uttrykk for noen som helst form for tålmodighet. Barn som skades av dem som skulle beskytte dem, har ikke tid til å vente, og vi kan ikke tillate oss tålmodighet på deres vegne. For mange barn har allerede blitt ofre, og det finnes mye kunnskap om hva som kan gjøres. Selv om det finnes kunnskap, og selv om vi er utålmodige, mener MDG at lovendringer bør utredes for å sikre at de fungerer som ønsket. For å sikre framdrift vil MDG stemme for Høyres forslag om å sette en frist for når et forslag skal sendes på høring.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 21. mai 202618:42· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i straffeloven (selvstendig inndragning m.m.) (Innst. 214 L (2025–2026), jf. Prop. 27 L (2025–2026))

  MDG deler fullt ut målet om bekjempelse av grov økonomisk kriminalitet og kriminelle nettverk, og at utbyttet av kriminaliteten bør inndras. MDG støtter derfor regjeringens forslag til lovendringer, men er kun med på deler av tilrådingen fra komiteen for øvrig. Det er viktig i denne saken, som i flere andre, å understreke at en lovendring ikke vil gi mer effektiv inndragning av utbyttet av straffbare handlinger dersom det ikke samtidig prioriteres ressurser til å styrke arbeidet. Vi har merket oss at flere høringsinstanser i departementets behandling av forslaget var kritiske til lovendringen, begrunnet med at dagens regelverk er tilstrekkelig. Det er ansatte i politiet som skal etterforske, straffeforfølge og følge opp saker der inndragning kan være en effektiv og riktig reaksjon på kriminalitet. Politiet ønsker seg flere kollegaer til å jobbe med de viktigste og mest alvorlige sakene, og vi som samfunn trenger at erfarne påtalejurister ikke slutter i politiet på grunn av følelsen av ikke å strekke til og å måtte gå på akkord med egne verdier eller liv og helse. MDG er derfor med på å be regjeringen lage en plan for opptrapping av antall påtalejurister. Inndragning av kriminelt utbytte er et viktig virkemiddel, og vi støtter at regelverket styrkes der det er nødvendig, men kampen mot kriminalitet må føres med rettsstatens virkemidler, ikke ved å snu grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper på hodet. Staten bør som klar hovedregel måtte bevise at et formuesgode stammer fra kriminalitet. Det er et alvorlig inngrep å ta fra noen eiendom. Der kan vi ikke gjøre det til den enkeltes ansvar å bevise sin uskyld eller forklare hele sin økonomiske historikk. Vi må også unngå at ønsket om mer effektiv inndragning utvikler seg til en generell formueskontroll, der mistanke og uklare forklaringer blir nok til at staten kan ta verdier fra folk. Omvendt bevisbyrde kan virke forlokkende når en står i kampen mot alvorlig kriminalitet og kyniske nettverk, men særlig da må vi huske på at inndragning er et inngripende tiltak, forbundet med risiko for stigmatisering og en reell forskyvning av byrden over på den som rammes. Videre er det ikke regler i proposisjonen som utelukker at selvstendig inndragning kan brukes der straffeforfølging er mulig, men vurderes som ikke hensiktsmessig, f.eks. av ressursgrunner. Dette åpner for at ordningen blir et enklere alternativ i straffesaker i komplekse saker, noe som kan svekke den tiltaltes prosessuelle rettigheter. Vidtrekkende inndragningsordninger må avgrenses til grov kriminalitet, og nettopp av disse grunnene er det avgjørende at lovendringene Stortinget bes vedta, og øvrig styrking av arbeidet med inndragning, blir evaluert, og at Stortinget får anledning til å vurdere om det har hatt ønsket effekt eller uønskede konsekvenser for rettssikkerheten. Vi må huske på at rettsstaten ikke er et hinder for effektiv kriminalitetsbekjempelse – den er selve fundamentet for effektiv og tillitvekkende kriminalitetsbekjempelse.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 7. mai 202616:03· Replikk

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bengt Fasteraune og Bent-Joacim Bentzen om bedre integrering av familieinnvandrere og om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg, Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og Tom Staahle om innstramninger i familieinnvandringspolitikken (Innst. 230 S (2025–2026), jf. Dokument 8:141 S (2025–2026) og Dokument 8:144 S (2025–2026))

  Statsråden startet sitt innlegg med å si at vi ikke kan ta imot flere enn vi evner å integrere. Samfunnets evne til integrering handler virkelig ikke bare om økonomi. Det handler også om samfunnets vilje til å ta folk godt imot og å gi dem muligheter til å bli inkludert. Som jeg sa i mitt innlegg, er MDG og jeg urolig for at retorikken vi stadig vekk hører mer av, bidrar til å vanskeliggjøre integreringen, ved å gi folk en opplevelse av at de ikke er en del av det store fellesskapet. Dette gjelder selvfølgelig også for politikk, f.eks. politikk som foreslås i dag, som er uten rot i kunnskap, og som kan føre til mer utenforskap og færre muligheter. Jeg vil gjerne spørre statsråden om hun deler min bekymring for at innvandringsdebatten og debatt om familiegjenforening kan bidra til mer utenforskap og mindre fellesskap i Norge.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 7. mai 202615:32· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bengt Fasteraune og Bent-Joacim Bentzen om bedre integrering av familieinnvandrere og om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg, Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og Tom Staahle om innstramninger i familieinnvandringspolitikken (Innst. 230 S (2025–2026), jf. Dokument 8:141 S (2025–2026) og Dokument 8:144 S (2025–2026))

  Når jeg leser forslagene som skal voteres over i Stortinget i dag, må jeg spørre meg: Er den forskningen som Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har lest, publisert og hentet fra tidsskriftet "Sylvi Listhaugs kommentarfelt"? Det virker som at disse partiene er mer opptatt av å framstå tøffe i innvandringspolitikken, enn de er av å faktisk få til god integrering. Familiegjenforening er nemlig et av de tiltakene som har størst og best integreringseffekt. Å ha familien sin i Norge, gir deg flere grunner til å bli en del av samfunnet. Du lærer språket, så du kan hjelpe barna med leksene, og du får deg en jobb, så du kan forsørge gamlemor. Savn og bekymring for sin nærmeste familie gjør det motsatte: Det hemmer integreringen, det skaper ensomhet og utenforskap, og det gjør veien inn i feil nettverk mye kortere. Det er ikke lett å få familiegjenforening i Norge i dag. Tvert imot har FNs høykommissær for flyktninger påpekt at det allerede er uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge. Å sette ytterligere inntektsgrenser på familiegjenforening som gjør at ikke engang en helsefagarbeider, butikkmedarbeider eller hotellresepsjonist kan få familien sin til Norge, er absurd. Å sette de samme grensene for barn, og dermed i praksis forby enslige barn å få være med foreldrene sine, er umenneskelig. I stedet for å bruke de svært pressede ressursene i asylsystemet vårt på å sørge for god integrering, foreslår Senterpartiet å bruke enorme ressurser på å gjøre individuelle vurderinger av om en person er egnet til å få familien sin til Norge. Hør hvor absurd det er: Staten skal avgjøre om flyktninger og arbeidsinnvandrere er egnet eller uegnet til å være sammen med egne barn. Det framstår som om halve Stortinget har glemt at retten til familie er en menneskerettighet. Menneskerettighetene har ikke en inntektsgrense, selv om enkelte i denne salen kanskje skulle ønske det. Det er ikke gode nok ordninger for integrering av familieinnvandrere i dag, men forslagene som faktisk ville hjulpet med integreringen, ser ikke ut til å få flertall. I stedet ser Senterpartiet ut til å sitte igjen med ett gjennomslag i dag: et forslag som splitter familier, etterlater barn alene i nytt land, og svekker integreringen. Det er utrolig trist.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 7. mai 202614:46· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg, Sylvi Listhaug, Helge André Njåstad, Bjørn Larsen og Rune Midtun om innstramminger for nye statsborgerskap (Innst. 232 S (2025–2026), jf. Dokument 8:128 S (2025–2026))

  Jeg vil gjerne begynne samme sted som flere tidligere talere her har gjort, med én ting, og det er at statsborgerskap handler om å være del av et fellesskap. Tilhørighet og følelse av fellesskap er avgjørende for at vi som mennesker skal ha det bra. Motsatsen, opplevelsen av å bli holdt utenfor, er ødeleggende. På tirsdag denne uken behandlet Stortinget et representantforslag fra MDG og SV om å stanse praksisen med å frata godt integrerte mennesker en plass i fellesskapet på grunn av feil begått langt tilbake i tid, ofte av voksne omsorgspersoner. Dessverre vil ikke flertallet her at det å ha lært seg norsk, ha god utdanning, jobbe, betale skatt og forsørge seg selv skal veie tyngre enn alderen som ble oppgitt da man kom som mindreårig og alene. For MDG er det åpenbart at det bør være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder, så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon. Vi er derfor med på et forslag om en foreldelsesfrist, som har blitt fremmet i dag. Ord betyr noe, og jeg er dypt bekymret for konsekvensene av ordene som brukes i debatter om både innvandring, integrering og statsborgerskap, og for at flere partier lar seg inspirere av en fordummende og farlig retorikk som trumfer kunnskapsbasert politikk, og som snakker om fellesskap som et regnskap. Vi kan ikke sette en inntektsgrense på når man skal bli inkludert. Uansett er det god samfunnsøkonomi å ta folk imot med en tro på at de ønsker å bidra og å gi dem en mulighet til å lykkes med dette gjennom god språkopplæring, utdanning, en plass i arbeidslivet og en økonomi de kan leve av, og som gir rom for fritidsaktiviteter, bursdager og deltakelse. MDG og jeg feirer veldig gjerne innvandring, mangfold og nye statsborgere med boller og brus, for samfunnet blir bedre når folk få være med istedenfor å snakkes ned. For hver dag blir det også tydeligere at det er en politisk oppgave for oss i denne sal å skape mer fellesskap gjennom å vise motstand mot ord som deler mennesker opp i grupper basert på hvor besteforeldrene ble født, som setter folk opp mot hverandre, og som bidrar til fremmedfrykt og rasisme. Ønsker vi mer fellesskap og mangfold i våre byer og lokalsamfunn i hele landet, må vi, som venner, naboer, medmennesker og ikke minst som folkevalgte, si høyt at vi stopper svartmalingen og styrker inkluderingen.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 5. mai 202611:24· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Julie E. Stuestøl, Marius Langballe Dalin, Une Bastholm, Frøya Skjold Sjursæther, Ingrid Liland, Anne Lise Gjerstad Fredlund, Marian Hussein og Mirell Høyer-Berntsen om en tilbakekallspraksis som verdsetter inkludering (Innst. 209 S (2025–2026), jf. Dokument 8:102 S (2025–2026))

  Ja, jeg refererte til lovgiverviljen fra 2019 i mitt innlegg. Jeg skal lese et sitat fra debatten den gang: «Forholdsmessighetsvurderingen skal ta hensyn til bl.a. forholdets alvor. Dersom man har bodd 20 år i Norge, begikk en feil da man fikk det, og er godt integrert i dag, vil det bli vektlagt tungt i en slik sak.» Jeg kan dele med Stortinget at det var FrPs Jon Engen-Helgheim som sa dette i debatten da den saken ble behandlet. Han ville forsikre Stortinget om at regjeringen den gangen selvfølgelig ikke ville gjøre dårlige forholdsmessighetsvurderinger i spørsmål om tilbakekall. Så jeg har lest merknader og lyttet til debatten om dette fra 2019, og det er helt åpenbart for meg at flere partier har flyttet seg og endret standpunkt. I motsetning til flertallet vil ikke MDG og jeg akseptere svartmalingen fra FrP i integreringsdebatten og innvandringsdebatten, heller ikke påstandene om at vi har et stort problem med innvandring til Norge. Det er tydelig at flertallet her aksepterer premisset om at det i innvandringsdebatten er viktigere å være streng enn å være rettferdig. Det er trist, men det er tydeligvis sånn situasjonen er. Det er både leit og sjokkerende at partier på Stortinget som gjentatte ganger tidligere har avvist foreldelsesfrist i tilbakekallssaker, med argumenter om at forholdsmessighetsvurderingene gode, og at tilbakekall kun skal brukes på de groveste tilfellene, ikke vil ta inn over seg at dagens praksis er langt unna det de selv og deres partifeller beskrev som lovgiverviljen i 2019.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 5. mai 202611:18· Innlegg

  Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Julie E. Stuestøl, Marius Langballe Dalin, Une Bastholm, Frøya Skjold Sjursæther, Ingrid Liland, Anne Lise Gjerstad Fredlund, Marian Hussein og Mirell Høyer-Berntsen om en tilbakekallspraksis som verdsetter inkludering (Innst. 209 S (2025–2026), jf. Dokument 8:102 S (2025–2026))

  Takk for flere gode innlegg fra tidligere talere. Selv om det ble antydet fra saksordfører i saken at vi ikke må fokusere på enkeltsaker i dette tilfellet, vil jeg gjerne si litt om menneskene som ikke bare blir berørt av dagens praksis, men som i verste fall får sitt liv fullstendig ødelagt. Jeg har de siste månedene brukt tid på å bli kjent med skikkelig fine mennesker, og jeg har fått høre om langt, langt flere, som har fått eller venter på å få vedtak om tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelse, som jeg fortsatt ikke kan forstå at er i tråd med lovgivers vilje fra 2019. Ta f.eks. han som kom alene til Norge fra Irak, som har tatt høyere utdanning, ønsker å betale tilbake til det norske samfunnet gjennom den faste jobben, leve livet med samboer, gå tur i skog og mark og etablere familie. Feilen som vektlegges som så vesentlig at han skal sendes til arbeidsledighet og utrygghet i Irak, hvor han kun har vært én gang siden han flyktet som tenåring, er fødselsåret han oppga da han kom som barn for 18 år siden, og aldri hadde feiret sin egen bursdag. Familie, venner og kollegaer her i Norge fortviler, og de forstår ikke hvorfor dette skjer. Mens det brukes ressurser på å lete etter feil i sånne veldig gamle saker – så godt integrerte mennesker som har bodd her i mange år, kan sendes ut i usikkerhet og miste sine nettverk og få ødelagt sin hverdag – sitter det altså enda flere mennesker på norske asylmottak og venter i utrygghet og usikkerhet. Over 4 000 asylsøkere venter på svar på sine søknader, med en ventetid på opptil tre til fire år. Det er mennesker som har flyktet fra forfølgelse, som ikke får komme i gang med å lære seg norsk, bli kjent med samfunnet vårt, og som derimot får fysiske og psykiske helseproblemer på grunn av lang ventetid og usikkerhet. Så må jeg si at etter at jeg har blitt kjent med denne praksisen, har jeg stilt meg det samme spørsmålet ganske mange ganger: Er det dette skattepengene mine går til? Jeg kan ikke forstå prioriteringen, og jeg kan ikke akseptere at vi behandler folk sånn. Det er sløsing med mennesker og ressurser, og jeg mener det strider mot folks rettferdighetssans. Det bør åpenbart være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder – så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon. Vi tok det til etterretning og var åpne for andre løsninger som i det minste kunne gjenopprette lovgiverviljen i lys av Oslo Economics rapport om manglende vilje fra regjeringen til en skikkelig justering av praksis. Derfor fremmet MDG dette forslaget med SV, og jeg hadde ønsket at vi kunne gjøre bedre enn dette, og at Stortinget kunne være med på i hvert fall noen av forslagene.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 23. apr 202617:30· Innlegg

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om at Riksrevisjonen reviderer statens eierstyring av Telenor ASA i forbindelse med selskapets virksomhet i Myanmar (Innst. 203 S (2025–2026))

  Denne saken handler om mer enn eierskapsprinsipper og rollefordeling. Den handler om liv – om mennesker som ble overvåket, arrestert og drept, om familier som lever videre med tapet, og om hvilket ansvar Norge har når et statseid selskap opererer i et land der demokratiet kollapser. Komiteens innstilling er tydelig. Saken reiser alvorlige og prinsipielle spørsmål om statens eierstyring i Telenor, og om hvordan risiko ble vurdert, hvilke hensyn som ble vektlagt, og hvordan ansvar ble håndtert da situasjonen i Myanmar utviklet seg fra politisk uro til statskupp og et fullstendig sammenbrudd i rettssikkerhet og menneskerettighetsvern. MDG er enig i at dette sakskomplekset er for stort for komiteen alene, og støtter derfor at Riksrevisjonen går grundig inn i det. Men det er allerede mulig å slå fast noe veldig viktig: Regjeringen har vært tydelig på at staten forventet at Telenor fulgte FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer. Samtidig har statsrådene understreket at konkrete operasjonelle beslutninger, som håndtering av data og valg av uttrekk, lå hos selskapets styre og ledelse. Det er formelt riktig, men det fritar verken selskapet eller staten for ansvar. FNs og OECDs retningslinjer er klare: Selskaper skal ikke bidra til menneskerettighetsbrudd. De skal gjøre risikobaserte aktsomhetsvurderinger, særlig i høyrisikoområder, og ta ansvar når handlinger har bidratt til alvorlig skade. Nettopp her er Telenors egne vurderinger allerede blitt gjennomgått. OECDs norske kontaktpunkt har behandlet en omfattende klage mot Telenor og konkludert med at selskapets aktsomhetsvurderinger ikke var i tråd med retningslinjene. Særlig alvorlig er det at Telenor systematisk prioriterte én gruppe rettighetshavere, sine egne ansatte, foran kundene og den øvrige befolkningen. Det er selvfølgelig bra at Telenor forsøkte å beskytte egne ansatte, men det er ikke tilstrekkelig når konsekvensen er at andre utsettes for overvåking, arrestasjoner og i noen tilfeller henrettelser. Kontaktpunktet peker også på at manglende planlegging for statskupp og uttrekk var et alvorlig svakhetspunkt. Dersom slike scenarioer hadde vært en del av risikovurderingene tidligere, kunne skadeomfanget vært redusert. I stedet ble exit-strategier utviklet først etter at risikoen ble brutalt reell. Fraværet av fokus på denne risikoen beskrives som slående. Regjeringen hadde løpende eierdialog med Telenor. De diskuterte risiko. De ble kjent med press om overvåkingsteknologi og med salgsprosessen. Likevel vet ikke kontroll- og konstitusjonskomiteen hvordan disse vurderingene faktisk ble gjort. Hvorfor? Fordi komiteen er blitt nektet innsyn i sentrale dokumenter. Kontaktpunktet er tydelig på hva som nå forventes: Telenor bør ta en aktiv rolle i gjenoppretting, f.eks. gjennom økonomisk og juridisk støtte til dem som har fått sine digitale fotavtrykk misbrukt. Dette er ikke radikale krav. Det er en direkte konsekvens av OECDs retningslinjer, som Norge har ratifisert. Derfor mener MDG at regjeringen ikke kan nøye seg med å vise til rollefordeling. Regjeringen må anerkjenne ansvaret sitt, møte menneskene som er rammet, og bidra til faktisk oppreisning. Når man har samarbeidet med et militærregime og konsekvensene har vært så alvorlige, må man også være villig til å ta ansvar i ettertid.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 23. apr 202616:15· Innlegg

  Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse om Totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig og Riksrevisjonens undersøkelse om sikring av havneanlegg for å trygge samfunnssikkerheten (Innst. 178 S (2025–2026), jf. Dokument 3:11 (2024–2025) og Dokument 3:12 (2024–2025))

  Norge er et lite land i en urolig verden, og aldri før i min levetid har så mye vært så usikkert og behovet for å prioritere trygghet vært større. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever av oss at vi evner å se sammenhenger, for alt som foregår der ute, skaper ringvirkninger her hjemme, og med krigshisseriet fra Trump og Putin vil ikke verden bli tryggere eller mer forutsigbar med det første, dessverre: Demokrati under press, polarisering, tollbarrierer og fysiske blokader, forsyningslinjer som brytes, og produksjonen av kritiske varer som forsinkes eller stopper helt opp. Økte priser på drivstoff er ett eksempel på dette. Skal vi forsøke å dempe konsekvensene og sikre mest mulig trygghet og forutsigbarhet her hjemme, da må norske politikere evne å tenke klokt om hvordan vi håndterer ringvirkningene. Både pandemien og Russlands invasjon av Ukraina førte til den samme alvorlige situasjonen som vi står overfor nå: svekket forsyningssikkerhet. Alle som driver med krisehåndtering lokalt og nasjonalt, har flere ganger de siste årene måttet være bekymret for at folks frykt for tomme hyller skal forverre situasjonen. Dette vil vi antakelig kjenne på igjen. Men tross alt og tross krig i Europa er det fred her hjemme nå, og det er godt, for planer for kriser legges best i fredstid. Derfor er det veldig bra at 2026 er totalforsvarsåret, og at den sikkerhetspolitiske situasjonen har ført til et styrket forsvar, og at befolkningens egenberedskap får stadig økt oppmerksomhet. Jo flere av oss som kan klare oss selv i en krise, desto mer av kapasiteten til beredskapsetatene kan brukes på å beskytte landet og ta vare på dem som trenger det mest. Som en mangeårig beredskapsbyråkrat er det åpenbart for meg at det har skjedd veldig mye på dette feltet de siste 10–15 årene. Mens det å lagre vann i kjelleren var en litt snodig preppe-oppførsel for ikke så veldig lenge siden, er det å ha fyrstikker, ved og boksemat i kjelleren til noen dager i ferd med å bli like åpenbart for egenberedskapen og sikkerheten som det å ha brannvarslere i huset eller å bruke belte i bilen, og det er veldig bra. Riksrevisjonens undersøkelse viser også at det er gjort en hel del som er bra, og at det er en positiv utvikling, men sammen med svarene fra komiteens høring er det åpenbart for MDG og meg at det er mye som må bli bedre dersom vi skal sikre tryggheten mot de truslene som med vilje eller indirekte kan destabilisere samfunnet vårt. Et av de viktigste funnene i Riksrevisjonens rapport er at det mangler en helhetlig oversikt over hvilke aktører som er avhengige av de samme ressursene, og at totalforsvarsaktørene på regionalt og lokalt nivå er usikre på hvordan prioriteringer vil påvirke deres ressurstilgang i en krise. Vi vet altså ikke nok om hvordan en forsyningskrise vil påvirke beredskapen vår. Så langt innen totalforsvarsarbeidet ser det ut til at spørsmålet om hvordan sivil sektor skal understøtte Forsvaret, har fått langt mer oppmerksomhet enn det akkurat like viktige spørsmålet om hvordan sivil sektor skal sikres kontinuitet, altså hvordan vi skal holde veier, strømforsyning, kommunikasjon og de helt grunnleggende nasjonale funksjonene i gang. For vi vet ikke hvordan neste krise vil se ut, om den skyldes klimaendringer, et militært angrep eller en form for hybrid krigføring, men vi vet at våre grunnleggende behov og det som trengs for å holde samfunnet i gang, er det samme uansett om krisen skyldes Donald, Vladimir eller Hans. Forsyningen må sikres, og verdikjedene må fungere så godt som mulig. Undertegnede stilte spørsmål til samtlige deltakere i komiteens høring og satt igjen med det inntrykket at funnene fra Riksrevisjonen og behovene for tiltak fortsatt er like aktuelle: Justis- og beredskapsdepartementet må ta initiativ til å få bedre oversikt over ressurser og avhengigheter. Det trengs flere tiltak for å sikre effektiv prioritering. Næringslivet behøver mer forutsigbarhet og informasjon om Forsvarets behov i en krigssituasjon, og det er for mye tvil blant næringslivsaktører om hvem som vil ha helt egne forpliktelser i en krigssituasjon, og hvilken prioritet det vil ha. Det er veldig bra at Næringsdepartementet er gitt en koordinerende rolle i dette arbeidet, men jeg er usikker på om det er konkret nok, og om det går raskt nok. Det må sikres et grundig og godt samarbeid mellom politisk ledelse innen forsvar og næring om å etablere prioriteringsmekanismer og ressursbehov, slik at næringslivet kan få den kunnskapen og informasjonen de trenger for å bidra mest mulig – og ikke bare til Forsvaret, men det er helt avgjørende at robustheten i hele samfunnet styrkes, og at samarbeidet og informasjonsutvekslingen blir god, både mellom forsvar, sivil side og næringsliv. (Innlegg er under arbeid)

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 14. apr 202612:58· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Endringer i straffegjennomføringsloven mv. (isolasjon i fengsel) (Innst. 193 L (2025–2026), jf. Prop. 165 L (2024–2025))

  Sivilombudet har både i 2019 og så sent som i 2025 lagt fram særskilte meldinger til Stortinget som dokumenterer omfattende innlåsing og faktisk isolasjon i norske fengsler. Bildet som tegnes, er alvorlig. Innsatte holdes innelåst store deler av døgnet, med betydelig risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling. Dette er ikke enkeltstående avvik – det er et systemproblem. Europarådets torturforebyggingskomité, CPT, har gjennom flere år advart mot det samme: langvarig isolasjon, mangel på meningsfull menneskelig kontakt og manglende overføring av psykisk syke innsatte til behandlingsinstitusjoner. Når både nasjonale og internasjonale kontrollorganer peker i samme retning, må det tas grep som skaper faktisk endring. Regjeringen foreslår nasjonale minstestandarder for tid utenfor cellen og skjerpede saksbehandlingsregler. Det er nødvendig og bra, men langt fra nok. Flere høringsinstanser har vært tydelige til justiskomiteen og Stortinget. Forslaget gir fortsatt ikke sterke nok rettslige garantier mot langvarig og særlig inngripende isolasjon. Sivilombudets undersøkelse viser at mange innsatte er innelåst i 19–22 timer i døgnet, helt uten isolasjonsvedtak. Årsaken er ikke sikkerhet, men mangel på bemanning, aktivitet og egnede lokaler. Når lovforslaget åpner for opptil 20 timers innlåsning uten vedtaksplikt, er det MDGs klare syn at dette bryter med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Innsatte må ha en reell og etterprøvbar rett til minst 8 timer utenfor cellen hver dag, ikke bare en målsetting om det. Isolasjon kan forverre psykisk uhelse og øke risikoen for selvskading og selvmord. Likevel foreslår ikke regjeringen tilstrekkelig strenge rammer for bruk av isolasjon og sikkerhetscelle i slike situasjoner. MDG mener at isolasjon kun kan aksepteres som kortvarig akutt skadeavverging, og da med strenge krav til tilsyn, dokumentasjon og helsefaglig vurdering. Særlig alvorlig er situasjonen for barn, og Barneombudet er tydelig: Isolasjon av barn må brukes i kortest mulig tid. MDG mener utelukkelse av innsatte under 18 år aldri kan overstige 24 timer og aldri begrunnes med forholdene i fengslet. Manglende bemanning eller dårlig bygg kan aldri være en unnskyldning for menneskerettsbrudd. Av hensyn til både de innsatte og de ansatte må vi sikre både klare lovregler og reelle ressurser. Alt annet er uansvarlig og i strid med våre menneskerettslige forpliktelser. Med det tar jeg opp forslagene som MDG er med på.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 14. apr 202612:47· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Straff som virker – straffegjennomføring for et tryggere Norge (Innst. 194 S (2025–2026), jf. Meld. St. 31 (2024–2025))

  Jeg ble nødt til å tegne meg på nytt etter å ha hørt et nokså sjokkerende og rystende innlegg fra FrPs representant. Det er altså snakk om en fullstendig avvisning av all kunnskap vi vet at finnes om personer som soner i norske fengsler. Vi vet at svært mange av dem selv har vært ofre for kriminalitet, og erfaringene deres med overgrep og vold i nære relasjoner burde ha vært et prioritert tema i denne stortingsmeldingen. Vi mener absolutt ikke at det er blitt gitt for mye oppmerksomhet. Det viktigste som kan gjøres for å øke de innsattes mulighet til å skape seg et liv utenfor kriminalitet, er å ta disse sammenhengene på alvor. Med mindre en ønsker faktisk å sikre rehabilitering, er vel alternativet å sette folk i fengsel på livstid. Det har jeg foreløpig ikke hørt at noen i denne sal har argumentert for.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 14. apr 202612:35· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Straff som virker – straffegjennomføring for et tryggere Norge (Innst. 194 S (2025–2026), jf. Meld. St. 31 (2024–2025))

  Det er etablert kunnskap at det å bli plassert i fengsel ikke i seg selv er rehabiliterende, men at innholdet i soningen kan være det dersom forholdene legges til rette. Men verken kriminalomsorgen eller friomsorgen har de rammene som trengs for at straffen virkelig skal ha en positiv og ikke negativ virkning. Norge har ved flere anledninger blitt kritisert for brudd på innsattes rettigheter. De faglige rådene er tydelige: Skal vi forebygge soningsskader og sikre at straffen ikke innebærer umenneskelig, nedverdigende behandling, trengs det et betydelig løft i bemanning, i tillegg til kloke grep som økt kompetanse og rettslige rammer. Komiteens høring og besøk hos kriminalomsorgen og friomsorgen de siste månedene har bydd på mange muligheter til å se og høre om alt som er bra, og alt som må endres. Til tross for anmodningsvedtak fra Stortinget har regjeringen fortsatt ikke etablert en reell advokatordning for innsatte. Dagens ordning er langt fra tilstrekkelig til å dekke innsattes rettshjelpsbehov i et system der staten utøver full kontroll over menneskers liv. Det er stort behov for bedre helseoppfølging under soning for å utvide muligheten til å sone i behandlingsinstitusjon. Og skal straffen ha en rehabiliterende effekt, må det tverrfaglige arbeidet styrkes, særlig for innsatte med rusavhengighet, alvorlige psykiske lidelser og gjentakende voldsproblematikk Kriminalomsorgen må også framover i langt større grad tilpasses kvinner, utsatte kjønnsminoriteter, eldre innsatte og personer med kognitive funksjonsnedsettelser eller nevrodivergens. Det handler om rettslige rammer og kompetanse og – igjen – bemanning. Å opprettholde sosiale bånd er avgjørende for en god soning og også for livet etter soning. Frivilligheten er en enorm og verdifull ressurs både under soning og i overgangen til livet etterpå. Kulturtilbud, arbeid og utdanning gir mestring, fellesskap og håp, men for at frivillige og pårørende skal kunne bidra, er tilstrekkelig bemanning helt avgjørende. Den gode nyheten er at det er mulig å bruke ressursene bedre. I dag plasseres innsatte automatisk på høysikkerhet ved dommer over to år , uten individuell risikovurdering. Høysikkerhetsplasser er langt dyrere enn lavsikkerhetsplasser, overgangsboliger og § 12-soning. Ved å snu dette systemet kan vi frigjøre både økonomiske midler og ansatteressurser til bedre bemanning, bedre helsehjelp, bedre og mer variert innhold i soningen og andre tiltak som faktisk vil styrke den rehabiliterende delen av kriminalomsorgen. Straff som virker, forutsetter et bedre innhold i soningen. Det er mulig, og det er god politikk både for tryggheten i samfunnet og for mennesker som strever.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 14. apr 202612:14· Replikk

  Innstilling fra justiskomiteen om Straff som virker – straffegjennomføring for et tryggere Norge (Innst. 194 S (2025–2026), jf. Meld. St. 31 (2024–2025))

  Arbeiderpartiet har, sammen med MDG og de andre budsjettpartnerne for 2026-budsjettet, funnet midler til å utvide ordningen med hurtigspor. Dette er et viktig grep for å ivareta unge som begår kriminelle handlinger, gjennom å sikre en raskest mulig reaksjon på handlingen som er begått. Samtidig er det viktige høringsinstanser som peker på behovet for at det tas ytterligere grep for å sikre barns rettssikkerhet i rettssystemet når de er mistenkt for lovbrudd. Jeg vil gjerne spørre statsråden om regjeringen støtter forslaget om egne straffeprosessuelle regler for barn, slik at vi kan sikre barnefaglig kompetanse i avhør, rett til advokat ved flere typer lovbrudd og mer tilpassede prosesser som ivaretar barns helt spesielle behov i rettsprosesser.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 14. apr 202611:54· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Straff som virker – straffegjennomføring for et tryggere Norge (Innst. 194 S (2025–2026), jf. Meld. St. 31 (2024–2025))

  Som flere har nevnt, har denne stortingsmeldingen fått navnet «Straff som virker», men paradoksalt nok svarer ikke regjeringen skikkelig på hvordan man skal lykkes med de positive virkningene og redusere de negative. Stortingsmeldingen tar i for liten grad opp hva som trengs for å øke den potensielt rehabiliterende effekten av straff, og hvordan det henger sammen med egenskaper ved dem som begår straffbare handlinger. For en stadig større andel av innsatte har helseutfordringer, og svært mange av dem som straffes, har selv opplevd systemsvikt, vold og kriminalitet. Om vi mener noe med styrket rehabilitering, må vi anerkjenne disse sammenhengene, og vi må gi det betydning for politikken. En gruppe som definitivt behøver og fortjener Stortingets oppmerksomhet når vi snakker om straffens virkninger, er barn og unge som begår kriminelle handlinger, og som utsettes for dem. Barneombudet og Riksrevisjonen har i flere omganger kritisert manglende rettssikkerhet for disse. I komiteens høring gjorde flere det samme og svarte tydelig på hva vi kan gjøre politisk fra Stortinget: skape egne straffeprosessuelle regler for barn. De siste ukene har vi fått høre om konsekvensene det har for enkeltmennesker at strafferetten og straffeprosessen er utformet med voksne som norm, uten tilpasning til barn. I 1994 ble tre gutter på fire, fem og seks år – etter en svært kort etterforskning og uten rettssak – stemplet som drapsmenn og fikk barndommen sin ødelagt. Det var først 30 år senere at saken ble gjennomgått på nytt, og konklusjonen var tydelig: et alvorlig brudd på barnas rettssikkerhet. På spørsmål om hva de håper kan komme ut av at denne saken nå får ny oppmerksomhet, er svaret fra en av dem som da var gutt, og nå er mann: økt fokus på barns rettigheter og rettssikkerhet. Dette kan vi gjøre noe med i dag, dersom flertallet stemmer for forslaget som vi har fremmet. Det vil virkelig være gjenopprettende. Det handler om barnefaglig kompetanse i avhør, rett til advokat og tilpassede prosesser som faktisk tar hensyn til barns utvikling og sårbarhet. Det burde være en selvfølge. I en etterforskning er det i dag ingen lovpålagte krav om at en femåring skal behandles annerledes enn en 40-åring, til tross for at vi vet at tiltalte barn sjelden forstår egne rettigheter, konsekvensene av hva de sier i avhør, eller hvordan en rettsprosess egentlig fungerer. De har lettere for å innrømme ting de ikke har gjort. Resultatet er at barn har dårligere rettssikkerhet og større sannsynlighet for justismord enn det voksne har. Det er ganske absurd i 2026. Også i gjennomføringen av straff er det åpenbare behov for forbedringer. Vi kan jo starte med ungdomsenhetene. Ekspertgruppen bak rapporten «De er våre barn» slo fast at verken barnevernet eller kriminalomsorgen har tilstrekkelige tilbud for å ivareta verken behovene til barna det gjelder, eller samfunnets behov for vern. I dag er i praksis alle ungdomsenheter høysikkerhet, selv om mange av barna som er der, kvalifiserer for lavsikkerhet. Dette er svært problematisk, da høyere sikkerhet også ofte innebærer dårligere innhold i soningen, dårligere tilgang til utdanningstilbud, mindre mulighet for sosialisering og fritidsaktiviteter, altså dårligere utgangspunkt for rehabilitering. Barn i fengsel har ikke de samme mulighetene til å få progresjon til lavere sikkerhet som voksne innsatte har. Norge har også gjentatte ganger fått kritikk fra FNs barnekomité for å dømme barn til forvaring, fordi barnekonvensjonen forbyr livsvarig fengsel for barn. Når dagens praksis ikke fungerer, da er det uansvarlig å bygge flere fengselsplasser for mindreårige. Det er nå det egentlig trengs en systemendring i stikk motsatt retning. Straff handler ikke bare om innlåsing og fengselsmurer, og for barn bør det enda mindre enn for voksne være primærreaksjonen på kriminalitet. Mener en alvor med at straffen skal virke positivt og peke framover, må det satses mer på alternative straffereaksjoner til fengsel, slik som samfunnsstraff, elektronisk fotlenke, mekling, gjenopprettende prosess og konfliktråd. Jeg er glad for at MDG sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og KrF i dag kan foreslå å øke bruken av gjenopprettende prosess. MDG har mange svar på hvordan vi kan sikre straff som virker, også for voksne, så jeg tar med dette opp forslagene fra MDG og vil komme tilbake til disse i mitt neste innlegg.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 14. apr 202611:12· Innlegg

  Innstilling fra justiskomiteen om Lov om inkassovirksomhet og inndriving av forfalte pengekrav (inkassoloven) (Innst. 192 L (2025–2026), jf. Prop. 3 L (2025–2026))

  Jeg vil begynne med å påpeke at saken vi diskuterer i dag, er en sak med store konsekvenser for mange enkeltmennesker. Den norske forbruksgjelden utgjør over 170 mrd. kr, og vi vet at dyrtiden fører til at en stadig større gruppe mennesker står i store gjeldsproblemer. Det å skylde uhåndterlig store pengekrav er en enormt tung situasjon å stå i. En forskningsartikkel fra i fjor viser at av 5 104 som tok livet sitt i Norge i perioden 2009–2018, hadde 1 185 økonomiske problemer. Forskerne fant at personer med betalingsproblemer har hele 1,6 ganger høyere sannsynlighet for å ta sitt eget liv. Det viser at når vi behandler inkassoloven, behandler vi en lov som har svært store konsekvenser for dem i samfunnet som er aller mest utsatt. Derfor mener MDG at en inkassolov ikke bare burde ha som hensikt å regulere bransjen, men å innrette den på en måte som aktivt bidrar til å redusere gjeldsproblemene i samfunnet. Å håndtere store gjeldskrav blir i praksis en fulltidsjobb for mange som står i det i dag, for å få oversikt over økonomien når en får et stort antall krav fra ulike selskaper på forskjellige datoer. Når regelverket er utdatert, egne rettigheter er vanskelige å forstå, og når brevene med informasjon nærmest er blottet for klarspråk, legger vi ikke opp til at folk som havner i gjeldsproblemer, klarer å komme seg ut av det. Her er det flere gode endringer i regjeringens lovforslag: mer informative inkassovarsler, regler om å samordne krav der det er mulig, og sterkere plikt til å stoppe innkreving av omtvistede krav. Likevel mener ikke vi i MDG at det holder å rydde i regelverk. Vi etterlyser større politisk handlekraft for å stanse dårlig inkassopraksis og sørge for at gjeldskrav håndteres på en måte som gir personer med pengeproblemer bedre muligheter til å håndtere gjelden, istedenfor å drukne i den. Derfor foreslår vi bl.a. å innføre et overtredelsesgebyr for å hindre at inkassoselskaper driver inn omtvistede krav, og vi foreslår en utredning av en forhandlingsplikt for å pålegge fordringshaver å forsøke minnelig løsning før det opprettes inkassosak, noe som vil redusere behovet for inkasso og at en unngår unødvendige kostnader for alle involverte parter. Jeg tar med dette opp MDGs forslag, som vi mener styrker loven når det gjelder hensynet til folks velferd, trygghet og psykiske helse.

  Lås opp opptak →Les innlegget →
• 14. apr 202610:38· Innlegg

  Innstilling fra Stortingets presidentskap om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Guri Melby, Abid Raja og Grunde Almeland om å utrede og innføre et lobbyregister for Stortinget og regjeringen (Innst. 135 S (2025–2026), jf. Dokument 8:53 S (2025–2026))

  I slutten av februar leste vi i mange medier en gladsak for demokratiet og åpenheten i norsk politikk. Alle vi som i mange år har kjempet for lobbyregister på Stortinget, jublet. I kjølvannet av Epstein-avsløringene hadde nemlig Arbeiderpartiet og Høyre snudd. Endelig var det flertall for lobbyregister! Det viste seg raskt at ordene betydde ulike ting for ulike partier. For det presidentskapet sier ja til i innstillingen, er ikke å utrede et lobbyregister, men å utrede behovet for et lobbyregister. Jeg må nesten spørre: Hva er det presidentskapet da har gjort alle de andre gangene dette har vært behandlet i Stortinget? Da har svaret gang på gang vært at det ikke er behov for et lobbyregister. Er det sånn at dette tidligere ikke har vært utredet eller ordentlig vurdert? Når støvet etter de første norske Epstein-avsløringene har lagt seg, virker det som vi igjen legger til grunn at skjult påvirkning og korrupsjon ikke foregår her. Norge er visst et unntak. Tror vi fortsatt at vi er moralsk overlegne andre land som ligner på oss, at korrupsjon og skjult påvirkning ikke skjer her? Det mener jeg er naivt. Manglende åpenhet skader tilliten til politiske beslutninger og til demokratiet vårt. Ifølge store investorer kan det også bidra til økt usikkerhet og lavere stabilitet i finansmarkedene. Å vite hvilke aktører som har direkte tilgang til politiske beslutningstakere, er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Det er også vanskelig å se hvordan presidentskapet skal kunne utrede og kartlegge skjult lobbyvirksomhet, når åpen påvirkning ikke engang registreres. Risikoen er stor for at utredningen nok en gang konkluderer med at problemet ikke eksisterer. Samtidig er Norge i ferd med å bli et unntak. EU har et felles åpenhetsregister. Finland og mange andre europeiske land har lobbyregistre. Sverige utreder det nå. Hva er det som gjør at Norge ikke skulle ha behov for det samme? Mens Stortinget nøler, handler kommunene. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har alle vurdert eller vedtatt lokale lobbyregistre. Det burde være et tydelig signal til de folkevalgte på stortinget. Et lobbyregister handler også om å beskytte demokratiet mot skjev makt. Profesjonelle og ressurssterke aktører har langt større tilgang til beslutningstakere enn frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og andre miljøer. Åpenhet er et av de få virkemidlene som faktisk kan bidra til å jevne ut denne ulikheten. Et lobbyregister vil gi bedre grunnlag for kritisk presse, forskning og offentlig debatt. Spørsmålet er ikke om vi trenger et lobbyregister, men hvordan det skal utformes. Jeg tar derfor opp MDGs forslag, som instruerer presidentskapet til å utrede hvordan et register kan innføres, med mål om faktisk å gjøre det. MDG vil stemme primært for Venstres forslag og sekundært for en justert versjon som vi håper på flertall for.

  Lås opp opptak →Les innlegget →

Viser de 50 siste av 96 innlegg

• Alternativ votering mellom innstillingen og forslag nr.1 og 2 fra SV, R og MDG

  19. jun 2026

  For
• Alternativ votering mellom innstillingen og forslag nr.1 og 2 fra SV, R og MDG

  19. jun 2026

  Mot
• Innstillingens tilråding

  19. jun 2026

  For
• Forslag nr. 1 og 2 på vegne av FrP.

  19. jun 2026

  Mot
• Alternativ votering mellom innstillingen og forslag nr.1 fra SV, R, MDG og V

  19. jun 2026

  Mot
• Alternativ votering mellom innstillingen og forslag nr.1 fra SV, R, MDG og V

  19. jun 2026

  For
• Forslag nr. 2 og 3 på vegne av SV og R.

  19. jun 2026

  Mot
• Alternativ votering mellom innstillingen og forslag nr..1 fra FrP

  19. jun 2026

  Mot
• Alternativ votering mellom innstillingen og forslag nr..1 fra FrP

  19. jun 2026

  For
• Stor bokstav A samtlige romertall Stor bokstav B samtlige romertall Stor bokstav C romertall I-XXVIII

  19. jun 2026

  For
• Forslag nr. 22 på vegne av FrP.

  19. jun 2026

  Mot
• Forslag nr. 20 på vegne av FrP.

  19. jun 2026

  Mot

• Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø, Marian Hussein, Marthe Hammer, Mirell Høyer-Berntsen, Ingrid Fiskaa, Kathy Lie og Anne Lise Gjerstad Fredlund om å kutte sykefravær, ikke sykelønn

  2026-04-23 12:18:10.597 · Stemte FOR · partiet MOT

  For
• Representantforslag fra stortingsrepresentantene Haagen Poppe og Anna Molberg om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren

  2026-04-21 13:48:25.307 · Stemte MOT · partiet FOR

  Mot

• RepresentantforslagDokument 8:323 S (2025–2026)

  Representantforslag om bedre oppfølging av overlevende og etterlatte etter katastrofer

  Fremmet av Julie E. Stuestøl (MDG), Margit Bye (MDG), Marius Langballe Dalin (MDG)

  Mottatt

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagStortingets presidentskapDokument 8:129 S (2025-2026), Innst. 462 S (2025-2026)

  Representantforslag om endrede kriterier for valg av medlemmer til Den norske Nobelkomité

  Fremmet av Arild Hermstad (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG)

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagKommunal- og forvaltningskomiteenDokument 8:259 S (2025-2026), Innst. 412 S (2025-2026)

  Representantforslag om karantene mot svingdør mellom politikk og lobbyvirksomhet

  Fremmet av Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG)

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagEnergi- og miljøkomiteenDokument 8:260 S (2025-2026), Innst. 396 S (2025-2026)

  Representantforslag om solkraft på tak og grå arealer

  Fremmet av Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Marius Langballe Dalin (MDG), Oda Indgaard (MDG) +1 til

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagJustiskomiteenDokument 8:204 S (2025-2026), Innst. 428 S (2025-2026)

  Representantforslag om rettigheter og trygghet for personer som selger sex

  Fremmet av Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Marius Langballe Dalin (MDG), Une Bastholm (MDG)

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagEnergi- og miljøkomiteenDokument 8:251 S (2025-2026), Innst. 375 S (2025-2026)

  Representantforslag om sterkere beskyttelse av naturverdiene i Oslofjorden og en egen oslofjordlov

  Fremmet av Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Margit Bye (MDG) +2 til

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagNæringskomiteenDokument 8:184 S (2025-2026), Innst. 378 S (2025-2026)

  Representantforslag om strengere straff for dyrekriminalitet

  Fremmet av Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Une Bastholm (MDG)

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• Representantforslag · BudsjettFinanskomiteenDokument 8:163 S (2025-2026), Innst. 261 S (2025-2026)

  Representantforslag om å stanse subsidiene til petroleumsselskapenes utgifter knyttet til markedsføring og lobbyisme

  Fremmet av Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Marius Langballe Dalin (MDG) +3 til

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagJustiskomiteenDokument 8:176 S (2025-2026), Innst. 320 S (2025-2026)

  Representantforslag om en tryggere og mer dyrevennlig nyttårsfeiring

  Fremmet av Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Marius Langballe Dalin (MDG), Une Bastholm (MDG)

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagDokument 8:111 S (2025-2026)

  Representantforslag om en granskingskommisjon for å avdekke norske forbindelser i Epstein-saken.

  Fremmet av Arild Hermstad (MDG), Guri Melby (V), Julie E. Stuestøl (MDG)

  Trukket

  • MDG
  • V

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagFamilie- og kulturkomiteenDokument 8:254 S (2025-2026), Innst. 332 S (2025-2026)

  Representantforslag om å beskytte folk mot gjeldsfeller

  Fremmet av Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Margit Bye (MDG), Marius Langballe Dalin (MDG) +1 til

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagEnergi- og miljøkomiteenDokument 8:101 S (2025-2026), Innst. 184 S (2025-2026)

  Representantforslag om norsk deltakelse i EUs sosiale klimafond

  Fremmet av Arild Hermstad (MDG), Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG) +1 til

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagKommunal- og forvaltningskomiteenDokument 8:102 S (2025-2026), Innst. 209 S (2025-2026)

  Representantforslag om en tilbakekallspraksis som verdsetter inkludering

  Fremmet av Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV), Frøya Skjold Sjursæther (MDG), Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG) +4 til

  Ferdigbehandlet

  • SV
  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagJustiskomiteenDokument 8:124 S (2025-2026), Innst. 298 S (2025-2026)

  Representantforslag om opprettelse av et antikorrupsjonsorgan

  Fremmet av Arild Hermstad (MDG), Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG)

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagHelse- og omsorgskomiteenDokument 8:133 S (2025-2026), Innst. 252 S (2025-2026)

  Representantforslag om utvikling av mindre sjukehus, desentralisering av polikliniske tenester og kortare reiseveg for å få helsehjelp

  Fremmet av Arild Hermstad (MDG), Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Marius Langballe Dalin (MDG) +2 til

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagDokument 8:150 S (2025-2026)

  Representantforslag om å avskaffe ordningen som gir tidligere stortingsrepresentanter adgang til Stortinget

  Fremmet av Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG)

  Til behandling

  • MDG

  Stortinget.no →
• RepresentantforslagKommunal- og forvaltningskomiteenDokument 8:217 S (2025-2026), Innst. 272 S (2025-2026)

  Representantforslag om å tilrettelegge for innføring av åpenhetsregister i norske kommuner

  Fremmet av Ingrid Liland (MDG), Julie E. Stuestøl (MDG), Margit Bye (MDG)

  Ferdigbehandlet

  • MDG

  Stortinget.no →

• Hvilke tiltak mener statsråden trengs for å sikre nødvendig beredskap nasjonalt og lokalt for situasjoner med ekstremvarme som kan true liv, helse og kritisk infrastruktur, og vil statsråden vurdere et lignende system som Frankrike har etablert?

  skriftlig

  25. jun 2026

• Kan statsråden spesifisere hvor mange millioner kroner ekstra politiet må bruke på individuell behandling av asylsaker som følger av at kollektiv beskyttelse for Ukrainere er fjernet, og hvor stor andel av de ekstra 105 millionene til politiet som er beregnet til behandling av asylsaker?

  skriftlig

  13. mai 2026

• Hva er kriteriene for å gi unntak fra bruk av omvendt voldsalarm (OVA) av hensyn til bæreren av den omvendte voldsalarmen, og i hvor stor andel av sakene blir dette besluttet?

  skriftlig

  10. mai 2026

• Hva er begrunnelsen for at ID-tyveri ikke er prioritert i lov om fri rettshjelp, og vil justis- og beredskapsministeren ta initiativ til endringer for å sikre bedre rettsvern for ofre for økonomisk vold og svindel?

  skriftlig

  19. apr 2026

• Hvordan vurderer statsråden Straffelovrådets anbefalinger om behovet for tydeligere differensiering og høyere straffenivå i alvorlige saker etter straffeloven § 302, og vil regjeringen ta initiativ til en egen oppfølging av disse anbefalingene?

  skriftlig

  10. apr 2026

• Kan statsråden redegjøre for hvorfor Sivilforsvaret har solgt aggregater og dieselvarmere på det åpne markedet samtidig som DSB har bedt kommuner og bedrifter om donere slikt materiell til Ukraina, og vil statsråden sørge for tydeligere styring og koordinering slik at dette ikke skjer igjen?

  skriftlig

  25. mar 2026

• Hvor mange år mener statsråden det er akseptabelt å vente på en langtidsplan, gitt dagens trusselbilde og politiets stadig mer krevende og uforutsigbare ressurssituasjon?

  skriftlig

  25. mar 2026

• Hva gjør statsråden for å få ned ventetiden for asylsøkere, og vil regjeringen instruere UDI til å prioritere ned andre oppgaver, for eksempel opprettelse av nye tilbakekallsaker, for å raskt sikre tilstrekkelige ressurser til behandling av asylsøknader for at køene kan reduseres?

  skriftlig

  22. mar 2026

• Hvordan vil ministeren følge opp kritikken fra FNs spesialrapportør, for å sikre at Norge ikke bryter med Århuskonvensjonen, og at klima og -miljødemonstranter ikke får innskrenket sin ytringsfrihet og sine menneskerettigheter?

  skriftlig

  3. mar 2026

• Under et skolebesøk den 23. februar fikk representanter for Grønn Ungdom beskjed fra skolens ledelse om å fjerne en plakat med et politisk budskap, fordi budskapet, ifølge rektor ved skolen, opplevdes å være i konflikt med “det holdningsskapende arbeidet skolen forsøker å formidle til ungdommer”. Er statsråden enig i at dette er en form for politisk sensur, og hvordan vil statsråden sikre at ungdomspartier kan utøve sin grunnlovsfestede ytringsfrihet på norske skoler?

  skriftlig

  27. feb 2026