OverStortinget

08:11] (komiteens leder): Som kjent er en litt populær definisjon på ordet galskap å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat. Det er nesten sånn jeg oppfatter Arbeiderpartiets representanter her i dag. Jeg trodde faktisk man var kommet videre. Det er en stund siden jeg drev på med denne kriminalitetsdebatten selv, i justiskomiteen, men jeg opplever at problemet fremdeles er det samme som det var i 2020, da vi tok opp disse problemene – og for øvrig ble ignorert, forsøkt latterliggjort og avvist, selv av deler av Oslopolitiet, som nå ser ut til å ha kommet på bedre tanker. Det høres ut som at verden skal reddes med kun forebygging og bedre integreringspolitikk. Vel, dette landet – Norge, altså – er det landet i verden som bruker mest penger på nettopp denne typen tiltak. Hvis man ikke har kommet opp med noe helt fantastisk nytt, revolusjonerende tiltak, som jeg venter i spenning på, er det vel ikke grunn til å anta at man kommer til å revolusjonere kampen mot barne- og ungdomskriminalitet dersom man ikke ser på det aller, aller viktigste. Det fremgår også av Riksrevisjonens rapport, bl.a. i følgende konklusjoner: Det tar for lang tid fra lovbrudd til straffegjennomføring starter. Det kan være vanskelig å finne egnede straffereaksjoner, og det mangler egnede tiltak i straffegjennomføringen. Det får sjelden konsekvenser når ungdom bryter vilkår eller begår nye lovbrudd under straffegjennomføringen. Det er mangelfull etterforskning og oppfølging av barn under 15 år som begår lovbrudd. En vesentlig del av rapporten peker på nettopp dette: en kriminalitetspolitikk som ikke fungerer. Man lytter til representantene fra Arbeiderpartiet i dag, som ignorerer det problemet, og vil ha enda mer forebygging, enda flere ungdomsklubber, enda flere tiltak i fritiden, enda mer integreringspolitikk. Det fungerer ikke. Jeg har hørt på de vanvittige historiene – unnskyld ordbruken, president – de merkelige og jeg vil si dypt alvorlige historiene om barn som blir utsatt for grov voldtekt, og hvor den kriminelle som da ikke er helt 18 år, men 17,5 år, blir møtt med samfunnsstraff som straffereaksjon. Det er det reelle eksempler på fra Oslo tingrett. Da lurer man virkelig på: Har man egentlig forstått problemet?