Hvis representanten Pollestad ønsker å sitere meg feil, bør han i hvert fall gjøre det på en litt mer skjult måte. Jeg har ikke sagt at man med vitende og vilje har akseptert dette fra departementets side, men det har formodningen mot seg, all den tid det alltid er en tett dialog i den eierskapsstyringen. Derfor er det særdeles viktig at vi får dette innsynet. Det er selvfølgelig basert på den informasjonen som Riksrevisjonen vil komme frem med i sin rapport til Stortinget, at vi da eventuelt går videre med saken. Det vil danne grunnlaget, og derfra skal vi gjøre vurderinger. Det er heller ikke som Myrli sier det. Jeg var veldig tydelig på følgende i mitt innlegg: Vårt anliggende er ikke Telenor. Telenor må stå til ansvar. Det er et massesøksmål mot Telenor som de må stå til ansvar for i norske domstoler. Det er en helt egen sak. Her handler det om det politiske ansvaret. Det er det vi vil ha klargjort med Riksrevisjonens arbeid i denne saken. Jeg er opptatt av – og derfor sier jeg det på nytt – at det ikke danner presedens for fremtidige saker at komiteen nå velger ikke å gå videre med å ha en diskusjon gående med næringsministeren og Nærings- og fiskeridepartementet om innsyn i denne eierskapsdialogen. Vi har valgt å komme videre i saken. Det er i hvert fall derfor vi fra Fremskrittspartiets side har valgt denne fremgangsmåten. Da er det veldig viktig å understreke det som står i merknadene, enstemmig: «Komiteen viser til at det er en klar forventning fra Stortinget om at komiteen mottar de dokumenter som komiteen anser nødvendige for sin undersøkelse, jf. Innst. 143 S (2021–2022) s. 23–24 og Dokument 21 (2020–2021) s. 25. Etter komiteens syn kan dette også omfatte eierdialogen mellom departement og selskap der denne er avgjørende for sakens opplysning.» Det er en samlet komité som står bak den merknaden. Da oppfatter jeg også at man i det videre følger det. Kommer det tilsvarende saker i fremtiden, har vi ikke dannet presedens for at man ikke bare skal akseptere at Nærings- og fiskeridepartementet nekter å utlevere informasjon eller dokumenter som handler om eierstyringen der det er relevant for komiteens arbeid. Jeg vil bare presisere det. Vi velger denne fremgangsmåten nå fordi det sannsynligvis er den raskeste måten frem til målet, og så får vi ta de vurderingene når Riksrevisjonen kommer med sin rapport. Det har vært viktig å få et vedtak om at Riksrevisjonen starter med revidering av eierstyringen av Telenor ASA.

Som jeg sa i mitt første innlegg, er i hvert fall ikke jeg i tvil om at Telenor har muliggjort et brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter. De har muliggjort at personer er blitt arrestert, torturert, fengslet og i ytterste konsekvens også er avgått ved døden – opposisjonelle mot terrorregimet i Myanmar, et av de mest brutale regimene i verden. Dette har altså Telenor, vårt teleselskap, delvis med aksjemajoritet fra statens side, muliggjort at juntaen kunne gjøre. Det i seg selv er dypt problematisk, og det må Telenor stå til ansvar for i norske domstoler. Det er heller ikke vårt anliggende. Vårt anliggende handler om det politiske ansvaret, for vi kjenner til at det er en tett dialog rundt viktige forhold, og det er veldig vanskelig å tro at Nærings- og fiskeridepartementet ikke var informert om vesentlige sider av de operasjonene som skjedde i Telenors virksomhet i Myanmar, og dermed også var informert om brudd på menneskerettighetene. Det er i hvert fall en teori som det kan bygges substans for, men som vi nå får klargjort gjennom den behandlingen Riksrevisjonen nå skal gjøre for å komme til bunns i om det nettopp er et politisk ansvar i det hele. I så fall: Dersom næringsministeren og regjeringen har vært kjent med de forholdene som skjedde, brudd på menneskerettighetene, er det brudd på Grunnloven § 92. Det er i så fall alvorlig, og det bør få konsekvenser deretter. Jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang. Dette er en delinnstilling som komiteen har til behandling for å få ut den informasjonen vi har bedt om i flere måneder og ikke har fått. Nå er dette sannsynligvis utsatt et år i tid, for nå må Riksrevisjonen gjøre sitt arbeid før vi får det videre og kan ferdigstille vår sak. Vi må sette vår sak på vent i påvente av at Riksrevisjonen gjør sitt arbeid. Jeg vil derfor understreke følgende: Det er ikke en aksept – i hvert fall ikke fra komiteens side, og da uttaler jeg meg faktisk på vegne av hele komiteen – for at vi ikke har mulighet til å få tak i de dokumentene, dersom vi hadde fortsatt den diskusjonen. Merknadene er tydelige på det. Vi skal kunne hente ut de dokumentene dersom komiteen finner det nødvendig. Når vi aksepterer denne fremgangsmåten, er det fordi vi rett og slett ikke kan bruke mer tid på den diskusjonen, vi må komme videre.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:21:20] (komiteens leder og ordfører for saken): Telenors virksomhet i Myanmar reiser prinsipielle problemstillinger om statlig eierskap i selskaper som opererer i høyrisikomarkeder, herunder om aktsomhetsvurderinger og forhold mellom forretningsmessige hensyn, sikkerhet for ansatte og ivaretakelse av lokalbefolkningens menneskerettigheter. På tross av at komiteen har bedt om det ved flere anledninger, har ikke næringsministeren utlevert eierdialogen Næringsdepartementet har hatt med Telenor ASA. Det er helt sentrale dokumenter, ettersom de kan inneholde informasjon som er relevant for komiteen, og som komiteen bør kjenne til, for det vil bidra til og er helt sentralt for å opplyse saken kontrollkomiteen har tatt initiativ til, altså kontrollsak om det politiske ansvaret for mulige menneskerettighetsbrudd i Myanmar gjort av Telenor ASA. Vi hadde fra komiteens side forventninger om at disse dokumentene ville bli utlevert, men måtte konstatere at det ikke nødvendigvis var riktig å bruke mer tid på det. Derfor velger vi en annen løsning, som handler om å benytte den muligheten vi har til å gi det oppdraget til Riksrevisjonen. Det er egentlig det denne innstillingen handler om i dag. Det er å sørge for at Riksrevisjonen får oppdraget med å sørge for å revidere statens eierstyring i Telenor ASA tilknyttet deres virksomhet i Myanmar. Så mye som saksordfører – nå skal jeg ta av meg saksordførerhatten og snakke noe friere. Det som har skjedd i denne sakens anledning, er svært spesielt. Etter mitt skjønn er det vanskelig å se noe annet enn at Telenor med sin virksomhet i Myanmar i beste fall har muliggjort grove menneskerettighetsbrudd, i verste fall med viten og vilje har akseptert at alvorlige menneskerettighetsbrudd har skjedd i Myanmar, etter Telenors forgodtbefinnende. Da er det særdeles viktig at vi har innsyn og oversikt over hvorvidt det påhviler et politisk ansvar, dvs. om man fra regjeringens side, i sin eierskapsstyring via Næringsdepartementet, har vært informert, kjent med og akseptert at disse menneskerettighetsbruddene kunne skje. I så fall er det dypt alvorlig og må få følger. Da er det veldig rart at vi opplever at næringsministeren velger ikke å etterkomme komiteens forespørsler om innsyn i de relevante delene – for det er det vi har snakket om hele tiden – av eierskapsstyringen av Telenor som angår Myanmar og den virksomheten der. Vi har hatt flere runder med brevvekslinger, og det har vært nektet utlevert til kontroll- og konstitusjonskomiteen – etter mitt skjønn i strid med Grunnloven § 75 f. Jeg mener det er svært alvorlig, og det har satt oss flere måneder tilbake fra å kunne finne sannheten i denne saken. Da gjør vi det nest beste, og jeg tror egentlig det er helt greit, for i en tid hvor tilliten til norske institusjoner ikke står særlig høyt i kurs, dessverre iberegnet Stortinget, har faktisk Riksrevisjonen tillit. Jeg har tillit til at Riksrevisjonen gjennom sin revidering av statens eierstyring i Telenor ASA kan komme til bunns i hvorvidt det er politisk involvering i de beslutningene som er tatt, og har vært politisk aksept for at det kunne begås grove menneskerettighetsbrudd i Myanmar. Saken i dag handler om å få på det rene den sannheten. Da sender vi det oppdraget til Riksrevisjonen.

I dag har jeg lyttet med stor interesse til ikke mindre enn fire statsråder som med sin informasjon har klargjort at situasjonen per dags dato er svært annerledes – og da i bedre forstand – enn det Riksrevisjonen skrev i sine rapporter. Jeg legger selvfølgelig til grunn at det er korrekt. Opplysningsplikten til stortinget i er ikke «valgfag», så vi må stole på opplysningene som blir fremsatt av de fire statsrådene. Det er i så fall bra. Det jeg ikke aksepterer, er forsøket på å dra alle partiene inn i de samme ukloke valgene som ble gjort på 1990- og 2000-tallet, med nedbygging av norsk forsvar, nedbygging av sivil sikkerhet og i realiteten en nedbygging av totalforsvaret. Det strittet Fremskrittspartiet imot hele veien. Vi foreslo alltid en helt annen styrking av forsvarsbudsjettet enn det skiftende regjeringer fra Arbeiderpartiet og Høyre gjorde. Vi har alltid kommet med andre forslag i våre alternative statsbudsjetter. Det er mulig de andre partiene føler seg skyldig, men det gjør ikke Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet var først ute med, og vedtok på sitt landsmøte allerede i 2016, 2-prosentmålet for Forsvaret. Flere ledere fra andre partier – jeg trenger ikke å nevne hvem – sa at de ikke likte sånne prosentmål. De mente det var helt unødvendig med sånne prosentmål. Vel: 10 år senere har vi gått lenger enn det, og det er nødvendig fordi verdenen rundt oss er i flammer. Vi har et ansvar for å sørge for at våre systemer fungerer. Jeg aksepterer ikke den virkelighetsbeskrivelsen som venstresiden gir fra talerstolen her i dag. Man forsøker å sette dette i en kontekst som handler om venstresidens løsninger. Mange av problemene vi står i i dag, har venstresiden skapt. Mange av problemene vi har fått utover nedbyggingen av forsvaret og nedbyggingen av totalforsvaret, har venstresiden skapt med sine ukloke forslag og vedtak ved gjennomføringen av det grønne skiftet. Når vi mangler strøm til forsvaret, er det fordi man elektrifiserer. Når man elektrifiserer ferjer som skal fungere i krise og krig, sier det seg selv at man bygger dårligere beredskap. I det hele tatt: Man har over 10 år gjennomført tiltak som har svekket totalforsvaret, som har svekket vår evne til å ha et velfungerende samfunn i krise og krig, samtidig som man ikke har gjort nok for å bygge Forsvaret. Fremskrittspartiet skal være med på mye, men vi aksepterer ikke å ta ansvar for de ukloke valgene som er gjort.

PST har vi hatt en egen høring på og kommer sannsynligvis til å ha enda en høring på, og der er jo situasjonen en beskrivelse av – skal vi si – økonomisk armod: for lite og for dårlig finansiering. Det er bl.a. en problemstilling som helt tydelig dras opp av Riksrevisjonen. Tilsvarende er det ikke vanskelig å se at polititjenesten i sin helhet kanskje heller ikke er i stand til å levere på det man forventer at det skal leveres på. Jeg oppfatter selvfølgelig at det er vanskelig for statsråden å kritisere egen regjering ved satsing på politi, men det må jo kunne være særskilte grunner til å styrke politiet utover den kriminalitetsflyten vi ser fra Sverige til Norge, gjengproblematikk, ikke minst problemene her i Oslo, altså se behovet for å styrke politiet langt utover det, nettopp for å ivareta beredskapsoppdraget.

Litt av utfordringen er at beskrivelsen av politiets evne til å løse kriminalitetsproblemer i fredstid ikke nødvendigvis er bare god. Oppfatningen er vel ikke at man har styrket politiet i betydelig grad. Tvert imot er det vel færre ansatte med politibakgrunn i politiet i dag enn det var da denne regjeringen trådte til. Uansett, når man har store utfordringer med å levere på politi i en fredssituasjon, er det vanskelig å anta at situasjonen skal være noe bedre i krise eller krig. Det er derfor jeg sier: Burde ikke det alene – beredskapssituasjonen, behovet, vi ruster Forsvaret, og det er viktig, og det skal vi gjøre for full kraft – gjøre at man også ser det i sammenheng med justissektoren, og at man også særskilt styrker politiet, nettopp for å ivareta samfunnssikkerheten i et større perspektiv?

Jeg lyttet til justisministeren, og forsvarsministeren hadde for øvrig mange av de samme poengene i sitt innlegg: Situasjonen er vesentlig annerledes, som det beskrivelse av begge statsrådene, med hensyn til de konklusjonene Riksrevisjonen trakk. Det har gått noe tid, og situasjonen er langt, langt bedre. Det er bra at begge statsrådene forplikter seg overfor Stortinget. Vi må jo forholde oss til den informasjonen de gir, og den beskriver også en veldig annen virkelighet enn den vi leste fra Riksrevisjonens funn. Det er vanskelig for oss å ettergå; vi må legge til grunn det de sier. Det vil vi selvfølgelig også gjøre i fortsettelsen. Men en sak som åpenbart er statsrådens ansvar, og som er målbar, er politisatsingen. Vi er altså i den situasjonen i dag at politiet ikke kan levere på kriminalitet i fredstid. Hvordan i all verden skal vi ha tillit til at politiet kan levere i krise og krig?

Forsvarsministeren nevner totalberedskapskommisjonen. Harald Sunde var jo til stede i høringen som tidligere leder av den kommisjonen. Han ga en veldig annerledes virkelighetsbeskrivelse enn den forsvarsministeren gir her i dag, og den som ble gitt fra regjeringshold gjennom høringen. Det er litt der at det kanskje ikke er alle av oss som føler oss like trygg på den virkelighetsbeskrivelsen forsvarsministeren gir her i dag. Noe av det som dras opp, er evigvarende prosesser. Dette var Sunde inne på i sin tilmålte tid i høringen: evigvarende byråkratiske prosesser som gjør at man ikke kommer videre. Et eksempel kan være reindrift i Nord-Norge som stopper viktige forsvarstiltak. Et annet eksempel er strøm til Ramsund som stopper i byråkrati. Det er mange sånne eksempler. Oppfatter statsråden at det gjøres nok for å temme det byråkratiet som står i veien for at viktige forsvarssatsinger blir gjennomført?

Jeg lyttet med stor interesse til innlegget fra forsvarsministeren. Håpet er at den beskrivelsen han gir i dag, er den riktige beskrivelsen av situasjonen der ute, for den er ganske annerledes enn den Riksrevisjonen ga – riktignok tilbake i tid, for de avsluttet på et tidspunkt, og så har det selvfølgelig skjedd ting siden det. Jeg håper den beskrivelsen forsvarsministeren gir her i dag, er den korrekte. Noe av det det har vært stilt spørsmål om, er disse viktige avtalene som må være på plass, ikke minst med næringslivet. Kan forsvarsministeren klargjøre hvor mange avtaler som nå er i orden, om man har kontroll på og oversikt over det? Er man der man skal være med hensyn til avtaler, ikke minst de som næringslivet skal levere på i krise eller krig, og hva er i så fall antallet?

Det er ikke ofte Stortinget nedsetter en uavhengig granskingskommisjon. Det skjer kun i viktige saker som krever at det kommer frem kunnskap, informasjon og sannhet i et helt annet omfang enn man sannsynligvis får tilgang til på ordinært vis. Det understreker viktigheten av denne saken. Det er viktig at man forstår den skade som følgevirkningene av Epstein-filene har fått for norske institusjoner og for tilliten til norsk demokrati, til oss som representanter i nasjonalforsamlingen og ikke minst til regjeringen, Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten i stort. Det påhviler oss et ansvar å sørge for at all sannhet kommer frem, at alle steiner snus, og at man klarer å sørge for å opplyse saken på best mulig måte. Så er det sånn at det kommer til å ta noe tid, og det er også naturlig når kommisjonen har et såpass omfattende mandat som foreskrives, med hensyn til både omfang, bredde og også tidsperspektivet – altså muligheten til å gå tilbake til begynnelsen av 1990-tallet. Her er det en stor oppgave som skal gjøres, et kommisjonsarbeid som vil kreve mye av dem som skal fylle den jobben i kommisjonen. Det vil da naturligvis også påhvile kommisjonens medlemmer et stort ansvar. Folk der ute oppfatter at denne saken skader vårt demokrati, skader våre institusjoner, skader helt viktige forhold som er helt grunnleggende for dette samfunnet. Da er det kun én ting som er riktig, og det er å sørge for å få sannheten frem. Det er hele misjonen med den uavhengige granskingskommisjonen. Så får vi ta de konsekvensene som er nødvendige, den dagen de har fullført og er ferdige med sitt arbeid. Jeg setter pris på at man baserer seg veldig mye på de innspillene og det mandatet som kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt til grunn, at man også har muligheten til å levere delrapporter underveis i den grad man finner det fornuftig, og at man sørger for å ha en sammensetning som er god. Jeg må si at det er all grunn til å skryte av den jobben som er gjort i presidentskapet, i den forstand at man har fått denne saken raskt frem. Man har klart å fylle kommisjonen med medlemmer raskt og få saken raskt frem til beslutning her i Stortinget. Så vil den neste prosessen være den særloven som nå er ute på høring. Det er et viktig arbeid. Vi må skynde oss, men vi må ikke skynde oss så raskt at det går ut over kvaliteten. Jeg oppfatter at det er gode prosesser i gang, og det som det til syvende og sist handler om, er å gjenreise tilliten til våre viktigste og viktige samfunnsinstitusjoner og å få frem sannheten. Jeg oppfatter at vi er godt i gang med den prosessen.

Det er nå, på måneden faktisk, 40 år siden Kåre Willoch stilte kabinettsspørsmål for å skaffe flertall for å øke drivstoffavgiftene, med det resultat at Carl I. Hagen og FrP valgte å innvilge hans avskjedssøknad, som Hagen uttrykte det selv. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars 1986 la regjeringen frem påskepakken, hvor ett av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre per liter. Det ble banen tile regjeringen Willoch. Parallellen til dagens debatt er slående, ikke bare i tid, men også i sak. I 1986 aksepterte ikke FrP at privatøkonomien til folk flest og kostnadene til næringslivet ble rammet av høye pumpepriser. Det gjør vi heller ikke i 2026. Men til forskjell fra 1986 har vi nå en regjering som ikke ser ut til å forstå eller ta ansvar for problemene vanlige folk sliter med der ute, utenfor regjeringsboblen. De ser ikke konsekvensene av sin egen politikk og hvordan en rik og mektig stat utarmer folk flest med høye skatter og avgifter – en rik stat som gjør borgerne fattigere. Samtidig spriker regjeringens parlamentariske grunnlag i alle retninger. Mens klimapartiene kanskje egentlig er litt fornøyd med høye drivstoffpriser, ser det ut til at SV er mer bekymret for at også de rike skal få fylle rimeligere drivstoff enn at vanlige folk skal få det litt lettere i dyrtiden. Samtidig mener Senterpartiet nå plutselig det Fremskrittspartiet har ment siden 1986, og før den tid. Dersom forslaget får flertall i dag, og det virkelig er sånn som finansministeren forsøker å gi inntrykk av, at det vil ramme norsk økonomi så utrolig negativt, som regjeringen ser ut til å mene, kan man jo bare spørre seg: Hvorfor tar de ikke konsekvensen av det? Hvorfor gjør ikke Støre som Willoch?

37:56] (ordfører for saken): Dette er en viktig oppfølging fra Stortinget for å ha kontroll med og oversikt over at de vedtak som fattes i denne sal, reelt blir fulgt opp av regjeringen. Det er ikke valgfag for regjeringen hvorvidt de skal gjennomføre Stortingets anmodnings- og utredningsvedtak; det kan altså ha konsekvenser for regjeringen dersom man ikke følger opp Stortingets anmodnings- og utredningsvedtak. Derfor er det grunn til bekymring når vi ser en utvikling som er vanskelig å forstå på annen måte enn at regjeringen ligger etter i å gjennomføre de vedtak Stortinget har gjort. Det begynner å bli mange, og det begynner også å bli sånn at en del av dem strekker seg svært langt tilbake i tid. Det er på ingen måte en heldig utvikling. Man kan legge til at Stortinget er ganske flinke til å gjøre vedtak, så det er ganske omfattende, og det kan det jo være veldig mange gode grunner til. Det er også sånn, i hvert fall i denne perioden, at Stortinget forholder seg til en mindretallsregjering, og da vil det nødvendigvis bli flere vedtak som går mot regjeringens vilje. Ikke desto mindre må regjeringen følge opp også disse flertallsvedtakene. Fra komiteens side tror jeg det er viktig å understreke alvoret med å følge opp disse vedtakene, og at presisjonen kanskje bør være bedre. Jeg har derfor et ønske om å ta initiativ til at vi for fremtiden bør ha bedre oppfølging av de anmodnings- og utredningsvedtakene som Stortinget fatter, gjerne et system som formelt inkluderer fagkomiteene i langt større grad. Det er en diskusjon som jeg tenker vi bør ta med presidentskapet – for å sørge for at man får den formelle behandlingen av disse vedtakene som de fortjener. Det stiller også krav til Stortinget selv at når man fatter vedtak, må man være tydelig, og det må være målbart. Man må også kunne sette et tidspunkt eller en sluttstrek for når man kan anse det fulgt opp, og når det ikke er det. Vi skal komme tilbake til det, men med det antallet det er snakk om i dag, er det i hvert fall grunn til å stille spørsmål ved om vi i tilstrekkelig grad har god nok oppfølging av vedtakene. Jeg vil også informere om at i Prop. 1 S foreslo regjeringen å oppheve flere anmodningsvedtak. Likevel ble altså fire av disse vedtakene ikke opphevet av Stortinget. Det gjelder vedtakene 619 for 2024–2025, 807 for 2024–2025, 147 for 2023–2024 og endelig 1 200 for 2020–2021. Disse er altså ikke omtalt i innstillingen. I og med at Stortinget gikk imot regjeringens forslag, forutsettes det at regjeringen fortsetter sin rapportering også på disse vedtakene.

Det er ingen som er i tvil om alvoret og historikken i denne saken, som går lang tid tilbake, og som ikke har fått den rettferdige behandlingen den burde hatt. Jeg føler ikke noe behov for å fylle ut det som jeg mener saksordføreren på glimrende vis har gjort rede for. Jeg vil egentlig bare påpeke at det er litt spesielt at Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne har en egen merknad hvor de i realiteten kritiserer Riksrevisjonen for deres arbeid. Det er for så vidt grunn til å merke seg at man velger å gjøre det, men jeg oppfatter at det overhodet ikke treffer blink. Jeg oppfatter at det arbeidet Riksrevisjonen har gjort, holder god kvalitet, og det er ingen grunn til å trekke det i tvil, sånn som denne merknaden, den nest siste merknaden på side 10, gir inntrykk av.

Representanten Pollestad har helt rett i det siste. Her har man gitt veldig frie rammer til granskingskommisjonen og arbeidet de skal gjøre. Det betyr at de også står fritt til å ettergå dem de måtte ønske, og det som er naturlig, gitt deres forståelse av mandatet, og gitt deres uavhengighet. Det er helt grunnleggende viktig for denne saken. Da er det selvfølgelig ingenting som er «off limits». Det gjelder i alle sammenhenger i denne saken. Jeg følte også behov for å kommentere til representanten Liland fra MDG, som jeg skjønner ønsker å dra FrP inn i dette, selv om vi aldri har hatt noen tilknytning til Utenriksdepartementet i det hele tatt. Det er for så vidt et greit forsøk. Det hun snakker om, handler om helt andre saker. Det som i hvert fall er klart, er at Fremskrittspartiet var den eneste stemmen som allerede for 20 år siden uttrykte bekymring for det man så i utenrikstjenesten i de sakene som var fremme da. Riksrevisjonen kom med kritikk i 2021. Det fikk ikke den nødvendige oppfølgingen fra Stortinget. Fremskrittspartiet har stått på i denne saken over tid, og det tenker jeg bygger troverdighet i seg selv. Carl I. Hagen har gått foran også i denne saken. Uten å politisere det for mye er jeg faktisk veldig enig med representanten Nyholt fra Rødt. Det er viktig at vi fortsetter på det sporet som komiteen har vært inne på. Jeg tror egentlig vi skal være litt stolte over at man klarer å samle seg på tvers av politiske skillelinjer i viktige saker som denne. Det er ikke alle land hvor det hadde vært mulig, for å si det på den måten, men i Norge klarer vi det. Det betyr også at det er på de vilkårene at sannheten skal fram, uansett.

Jeg vil aller først si til Sayed fra Kristelig Folkeparti, som sa at Arbeiderpartiet var imot å sette ned granskingskommisjon i utgangspunktet: Nei, det er ikke riktig. Når en representerer et parti som heter Kristelig Folkeparti, bør en prøve å forholde seg til sannheten. Det er riktig at vi var imot at regjeringen skulle nedsette en granskingskommisjon. Vår magefølelse – og med stor mage kan det bli mye følelser – var at det ble feil, fordi en kunne komme inn på spørsmål som direkte eller indirekte har med regjeringens ansvarsområde å gjøre. Derfor var det riktig at det var Stortinget som skulle sette ned granskingskommisjon. Arbeiderpartiet var imot at regjeringen skulle nedsette granskingskommisjon, men Sayed kan gå tilbake og se på presseklipp om hvem som var av de første – kanskje de aller første – til å foreslå at vi skulle nedsette granskingskommisjon fra Stortingets side, etter bestemmelsene i forretningsordenen. Så vil jeg si litt til det løse forslaget fra Rødt, som er fremmet i dag. Nei, aller først må jeg bare kommentere noe av det Nyholt fra Rødt sa i debatten. Det er mulig at hennes utgangspunkt om Oslo-avtalen er slik hun beskriver det, men jeg vil samtidig si at det var veldig mange som var glad for og hadde trua på Oslo-avtalen – eller Oslo-avtalene, for det var to avtaler, både i 1993 og i 1995. Det er mulig at Rødt – eller den gangen var det vel ikke noe Rødt, det var vel AKP (ml) – var imot Oslo-avtalen. Verken fred, demokrati eller menneskerettigheter var vel AKP (ml)s paradegrener, så det er mulig AKP (ml) var imot Osloavtalen, og full respekt for det, men det var også veldig mange som hadde trua på det. Så gikk det som det gjorde, men det ble i alle fall forsøkt. Så vil jeg også si, for debatten: Mona Juul fikk plass i Sikkerhetsrådet, sa Nyholt. Hvorfor skal vi si sånne ting? Norge fikk plass i Sikkerhetsrådet. Mona Juul satt der på Norges vegne, som ambassadør, men det er altså ingen i utenrikstjenesten som driver et sånt utenrikspolitisk solospill. For debattens skyld bør vi holde oss for gode til å bruke slike begreper. Vi kan selvsagt politisk være uenige om Norge skal spille en rolle internasjonalt. «Lille land - hva nå?», skrev Knut Frydenlund i 1982. Noen av oss mener at Norge skal spille en rolle internasjonalt, og så kan vi diskutere hvordan det skal gjøres. Nå går tida mi ut, men jeg vil bare si at vi ikke kommer til å stemme for Rødts forslag – det er et helt unødvendig forslag. Per-Willy Amundsen (FrP) [10:57:43]: For å sikre åpenhet om kommisjonens arbeid også for ettertiden er det viktig at arkivloven, med nødvendige tilpasninger, gis anvendelse for granskingskommisjonen. Dette er omtalt i innstillingen. Men det må understrekes: Riktig arkiv skal være stortingsarkivet, ikke Nasjonalarkivet, som det står i innstillingen. Dette arkivet skal overleveres når arbeidet er avsluttet, og skal kunne tilgjengeliggjøres for fremtiden. Så har jeg behov for å kommentere en del av de innleggene som har kommet. Det gjelder særlig representanten Myrli fra Arbeiderpartiet, som er veldig opptatt av hvem som først ville ha gransking – om det var regjeringen, Stortinget eller andre. Vel, Fremskrittspartiet var i hvert fall først opptatt av at vi skulle ha en uavhengig gransking, og det er jo greit å få avklart om regjeringen vil igangsette tilsvarende prosesser når Stortinget først skal gjøre det. Det er åpenbart at det er Stortinget som er riktig adressat. La oss nå bli ferdig med det. Det er selvfølgelig også riktig at denne kommisjonen skal ikke opptre som noen domstol, slik representanten Myrli er inne på. Likevel kan det underveis i granskingen fremkomme forhold som i høyeste grad indikerer lovbrudd som må håndteres av politiet, og det må man også ha rutiner for å håndtere. Når det gjelder det representanten Nyholt fra Rødt sa, så deler ikke Fremskrittspartiet det syn at vi skal pålegge kommisjonen å avgi første delrapport i 2026. Det er selvfølgelig ønskelig at det skjer så raskt som mulig, men det må være innenfor den arbeidsmetodikken og de mulighetene som kommisjonen selv ser, som må legges til grunn. Vi kommer ikke til å støtte forslaget fra Rødt selv om vi er enig i intensjonen om at disse forholdene må avklares så raskt som mulig. Til Pollestad: Ja, det er helt ok om kommisjonen ønsker å se nærmere på Per Sandbergs reise til Iran eller andre forhold. Det er derfor dette er en uavhengig granskingskommisjon, selv om jeg kanskje tror det er litt perifert for det de kanskje i utgangspunktet er opptatt av, men de står selvfølgelig fritt til det. Det som først og fremst er viktig for kommisjonen å ettergå, følger selvfølgelig av hvem som har hatt ansvaret. Det er Arbeiderpartiet i særdeleshet, dernest Høyre i noe mindre grad, men også Senterpartiet og SV med de postene de har hatt i Utenriksdepartementet.

05:05] (komiteens leder og ordfører for saken): Den 30 januar 2026 ble det offentliggjort et omfattende materiale knyttet til den avdøde Jeffrey Epstein. Dette skjedde etter pålegg fra den amerikanske kongressen om å avdekke nettverket rundt Epstein. Materialet inneholdt tre millioner sider, 180 000 bilder og 2 000 videoer. Det ble raskt klart at nettverket til Epstein hadde forgreninger til Norge. Norske medier kunne avsløre at personer med nåværende eller tidligere tilknytning til regjering og forvaltning fremsto som sentrale i dette nettverket. Det fremkom også opplysninger om andre aktørers intensjoner og mål overfor norske institusjoner og myndigheter. Opplysningene som har fremkommet, reiser svært alvorlige spørsmål om misbruk av høytstående offentlige stillinger og verv, norske myndighetspersoners utveksling av informasjon, tjenester og kontakter i lukkede nettverk med antidemokratiske eller kriminelle elementer. Videre reises det svært alvorlige spørsmål om myndighetspersoners eksponering for påvirkningsfare og mulige skadevirkninger for norske interesser, kritikkverdig forvaltning av offentlige midler, og ikke minst om dette har blitt muliggjort gjennom manglende kontroll og ukultur i forvaltningen – og da særlig i utenrikstjenesten. Dersom disse spørsmålene forblir ubesvart, er det fundamentalt farlig og fortjent egnet til varig å skade tilliten til statens myndigheter. Det vil være utålelig. Den ekstraordinære situasjonen som har oppstått, krever derfor ekstraordinære tiltak som kan skape grunnlag for å gjenoppbygge tilliten til våre institusjoner. Derfor innstiller kontroll- og konstitusjonskomiteen enstemmig på at det opprettes en uavhengig granskingskommisjon som skal avdekke sannheten og svare på spørsmålene som har blitt reist etter offentliggjøringen av Epstein-dokumentene. Alvoret understrekes av at dette blir den niende granskingskommisjonen Stortinget oppnevner siden 1883. Komiteen mener at kommisjonen må ha et bredt mandat for sitt arbeid, herunder relasjonen mellom Jeffrey Epstein og hans nettverk og nåværende eller tidligere norske politikere, embetsmenn, statsansatte og andre med tilknytning til norske myndigheter, f.eks. mottakere av offentlige tilskudd. Dette gjøres det nærmere rede for i innstillingen og skal omfatte prosessen som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993. Tilsvarende oppstilles det strenge krav til kommisjonens medlemmer. De skal ikke ha eller ha hatt partipolitisk tilknytning. De skal heller ikke ha tilknytning til den norske utenrikstjenesten eller andre institusjoner og virksomheter som kan bli direkte berørt av granskingen. Det legges til grunn et skjerpet habilitetskrav. Granskingskommisjonen skal videre utstyres med en særlov som gir uinnskrenket tilgang på alle relevante opplysninger, uten hinder av lov- eller avtalebestemt taushetsplikt. Dette skal heller ikke være begrenset til regjering og forvaltning, men også omfatte private rettssubjekter, forutsatt at det er grunn til å tro at private rettssubjekter besitter informasjon som ikke finnes i forvaltningen, og som kommisjonen vurderer som relevant etter mandatet. Jeg viser for øvrig til innstillingen fra en samlet kontroll- og konstitusjonskomité, og jeg vil takke komiteens medlemmer for det som har vært et svært godt samarbeid om det som er en svært viktig sak for å gjenreise tilliten til vårt demokratis institusjoner. Sannheten må blottlegges – uten hensyn til konsekvenser. Og til dem som har misbrukt maktposisjonene sine, vil jeg si: Ingen skal vernes, ingen skal beskyttes, og ingen skal tro at deres stilling eller nettverk kan skjerme dem.

15:26] (komiteens leder og ordfører for saken): Riksrevisjonen følger normalt opp forvaltningsrevisjoner tre år etter at de er blitt behandlet i Stortinget. Formålet med det er å avklare om forvaltningen og departementene har fulgt opp de konklusjonene og føringene som Stortinget måtte ha gitt ved behandlingen av de respektive sakene. Årets melding omfatter elleve forvaltningsrevisjoner, hvorav én følges videre. Det siste gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid med å tilpasse infrastruktur og bebyggelse til et klima i endring, jf. Dokument 3:6 for 2021–2022. I denne saken ba Riksrevisjonen de ansvarlige departementene, altså Klima- og miljødepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Energidepartementet, Samferdselsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, om å redegjøre for hvordan de hadde fulgt opp Riksrevisjonens undersøkelser og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader, og ikke minst svaret på hvilke endringer og forbedringer oppfølgingen har medført. Departementene svarte Riksrevisjonen samlet, og det fremgikk av svarbrevet at det fortsatt er behov for samordning, mer systematikk, større innsats og treffsikre tiltak på alle forvaltningsnivåer og i alle sektorer. Riksrevisjonen delte departementenes vurderinger og anbefalinger om å forbedre rapporteringen til Stortinget, og vurdere tiltak for å bedre kartlegging av naturfare, både i statlig og i kommunal regi, samt å følge opp at kartleggingen i større grad tar høyde for fremtidige klimaendringer. Det vil da bli fulgt opp på nytt. Dette er en vurdering som kontroll- og konstitusjonskomiteen deler. De øvrige ti undersøkelsene avsluttes, selv om det på noen områder reises bekymringer eller påpekes behov for ytterligere forbedringer eller behov for å følge temaene i undersøkelsen videre i tiden fremover. Komiteen har lagt frem en enstemmig innstilling.

Grunnloven § 2 formulerer det godt: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.» Det står fremdeles i vår grunnlov, etter at man skilte kirke og stat. Det slås fremdeles fast at kongen alltid skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Det er helt fundamentalt for å forstå Norge, det er helt fundamentalt for å forstå vår kultur og vår sivilisasjon at kristendommen har en sentral plass. Det er altså ikke uten grunn at den kristne sivilisasjonen er omtrent den samme som den frie verden. Det er nettopp fordi de frihetsidealene vi har, har vokst ut av kristendommen – de er uløselig knyttet til kristendommen som verdigrunnlag. Det er også slik at menneskeverdet, ja, det tilhører og har vokst ut fra Bibelen. Det er et faktum. Det tror jeg også er et faktum som dessverre veldig mange på venstresiden har glemt. Vi har tatt opp så mye i vår egen kultur at mange har glemt at grunnlaget for alle disse viktige verdiene helt fundamentalt sett er kristendommen. Det bør også våre barn få lære – å få lov til å ta del i skolegudstjeneste skulle bare mangle. Jeg vil hevde at det formidles for lite til norske barne- og ungdomsskoleelever om de tette båndene som er mellom vår sivilisasjon og kultur og kristendommen. Det er for lite formidlet, kanskje ut fra et ønske om å være inkluderende overfor nye landsmenn. Det som i hvert fall er tilfellet, er at det fremstår direkte illiberalt når såkalte liberale partier er mer opptatt av at dette skal besluttes av en rektor, enn av familien. Hvor liberalt er det, og hvor frihetssøkende er det at man mener at rektoren er viktigere enn familien? Det er i hvert fall ikke et særlig borgerlig perspektiv, det tror jeg vi skal slå fast. Og så skal vi altså ikke fordekke at alt det Norge er og alt det som er bra med Norge, stammer fra kristendommen og som grunnlag for vår sivilisasjon og våre verdier. Ja, det handler om tradisjon, og det handler om kultur, men det handler først og fremst om verdier.

Jeg hadde egentlig tenkt å tegne meg til replikk på finansministeren, men jeg rakk det ikke. Jeg forsøker meg heller via et innlegg. Problemstillingen handler om kontrollnivået skatteetaten har når det gjelder mva.-systemet. Slik jeg forstår det, har man i forbindelse med endringer i mva.-systemet egentlig mindre kontroll enn man har hatt tidligere, i den forstand at man fra 2022 ikke lenger har krav om dokumentasjon når man passerer omsetningsgrensen ved registrering. Den dokumentasjonen skal isteden foreligge dersom skatteetaten etterspør den. Er det en riktig forståelse? Er det sånn at man nå dermed også har mindre kontroll? Det er det jeg er litt ute etter. I Danmark gjorde man en tilsvarende endring tidligere. Man gikk fra å ha kontroll på samtlige som passerte beløpsgrensen som utløser krav om merverdiavgift, til at man prøvde å automatisere dette og ikke hadde den kontrollen på alle virksomhetene. På grunn av det de opplevde som svindel og forsøk på å lure merverdiavgiftssystemet, valgte man å gå tilbake til den gamle løsningen. Det er fint om finansministeren kan kommentere litt på det, for det kan jo hende at det kan være en del av problemet når det gjelder misbruk av merverdiavgiftssystemet.

37:22] (komiteens leder): Dokument 1, Riksrevisjonens årlige rapportering til Stortinget om regnskapsrevisjon, er til behandling her. Det er et viktig dokument, for det handler om noe annet enn det vi vanligvis diskuterer i denne salen. Her diskuterer vi politiske løsninger, politiske tiltak, budsjettering osv. Dette handler om kontrollen, gitt de politiske prioriteringene – hvordan pengene forvaltes på vegne av fellesskapet og ikke minst på vegne av skattebetalerne. Det trenger ikke nødvendigvis alltid å være like bra, men det er særdeles viktig at vi har kontroll på det og dermed også gjør denne årlige øvelsen, som er særdeles viktig. Riksrevisjonens gjennomgang viser at statsregnskapet i all vesentlighet er riktig, men det er enkelte forbehold. Riksrevisjonen har for 2024 revidert 230 årsregnskap for departementer, statlige virksomheter og fond, herunder også Sametinget. Revisjonen viser at årsregnskapene i hovedsak er utarbeidet og avlagt i tråd med kravene i økonomiregelverket for staten, altså rundskriv R-115 fra Finansdepartementet, om utarbeidelse og avleggelse av statlige virksomheters årsregnskap, og krav fra de overordnede departementene. Riksrevisjonen har funnet at det kan være vesentlige feil eller mangler i 10 av de 230 årsregnskapene. Det rapporteres om fem nye saker som har utløst kritikk i forbindelse med revisjonen av disposisjonen. Det gjelder i hovedsak finansministerens område, som i dette tilfellet handler om skatteetaten. Det gjelder arbeids- og inkluderingsministerens ansvarsområde, som handler om Nav. Det handler også om Sametinget, som har brutt Grunnloven § 75 og bevilgningsreglementets § 6. Jeg legger til grunn at saksordførerne på de enkelte områdene kommer tilbake til disse konkrete sakene. De er selvfølgelig alvorlige nok, det er all grunn til å følge dem opp, og det vil bli gjort. Det viktige er at i hvert fall det overordnede bildet og det øvrige av regnskapet fremstår korrekt. Det er også det vesentlige i denne saken, uten at det på noen som helst måte skal stå i veien for alvoret i disse enkelttilfellene Riksrevisjonen kritiserer.

Alle forstår at dersom man skal øke til 3 per 1 000, er ikke det noe man gjør over natten, men det er et langsiktig mål, slik det var da man gikk inn for målet å få 2 per 1 000. Det var også et langsiktig mål. Det å på sikt – eventuelt over flere stortingsperioder f.eks. – øke justisbudsjettet med 30 pst., som det ble antydet, lar seg utmerket godt gjøre. Fremskrittspartiet satt i regjering og nesten doblet samferdselsbudsjettet i løpet av den perioden. Vi skal jammen klare det på justis også. Det har også det ved seg at dersom vi skal klare å ha den beredskapen som samfunnet etterspør, vil det kreve flere politifolk der ute, og derfor henger dette sammen. Samfunnsberedskap krever mer politifolk også av andre årsaker, og da må man ta det på alvor. Man må sørge for å bygge opp den politistyrken som trengs, sørge for mer utdanning og sørge for mer politi og tryggere gater.

Jeg legger til grunn at justisministeren er fullstendig klar over at både internett og sosiale medier eksisterte i 2020, men at trenden og utviklingen har gått i en stadig verre retning, er det overhodet ingen tvil om. Det betyr selvfølgelig at man må tilpasse tiltakene i politisporet også langs de linjene. Det er en selvfølge. På IKT har politiet veldig mye å hente for å kunne være på et moderne nivå – ingen tvil om det – men det står heller ikke i noen kontrast til å ha flere polititjenestemenn ute i gatene. 3 per 1 000 er det Fremskrittspartiet går inn for, og som mange andre europeiske land legger til grunn. Det ene utelukker ikke det andre. Når jeg lytter til representanten Aukrust, høres det ut som om det ene utelukker det andre, dvs. henholdsvis politisporet og forebyggingssporet. Selvfølgelig er det begge deler. Det har alltid vært begge deler. Det kommer alltid til å være begge deler. Likevel har man satset veldig mye på det ene og altfor lite på det andre. Deri ligger problemet. Jeg gjentar: Motbevis min påstand om at Norge er det landet i verden som bruker mest av skattebetalernes penger per innbygger på denne typen forebygging, og mest på integrering per innbygger. Motbevis det. Det er i hvert fall ikke sånn at man ser det får så veldig store konsekvenser for de forholdene. Politiet og straffesporet har jo ligget i bakleksa. Som jeg sier: Når man kan få samfunnsstraff for å begå grov voldtekt, er vi på ville veier. Det er nettopp der Fremskrittspartiet har stått alene. Etter hvert har flere skjønt problemet og ser behovet for å stramme inn, men å si at dette er noe enten-eller, holder ikke. Det må gjøres langt, langt mer på politisiden og etterforskningssiden. Det må tilføres mer ressurser. Flere politifolk må også få i oppgave å ettergå saker på sosiale medier og internett – ren kriminalitet – men vi trenger også flere folk der ute. Fremskrittspartiet aksepterer ikke premisset om at man må velge det eller det andre, slik jeg oppfatter Arbeiderpartiet gjør. Vi vet at det har blitt satset altfor mye på det ene og altfor lite på det andre. Det var problemet i 2020, og dessverre er det åpenbart et problem den dag i dag.

08:11] (komiteens leder): Som kjent er en litt populær definisjon på ordet galskap å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat. Det er nesten sånn jeg oppfatter Arbeiderpartiets representanter her i dag. Jeg trodde faktisk man var kommet videre. Det er en stund siden jeg drev på med denne kriminalitetsdebatten selv, i justiskomiteen, men jeg opplever at problemet fremdeles er det samme som det var i 2020, da vi tok opp disse problemene – og for øvrig ble ignorert, forsøkt latterliggjort og avvist, selv av deler av Oslopolitiet, som nå ser ut til å ha kommet på bedre tanker. Det høres ut som at verden skal reddes med kun forebygging og bedre integreringspolitikk. Vel, dette landet – Norge, altså – er det landet i verden som bruker mest penger på nettopp denne typen tiltak. Hvis man ikke har kommet opp med noe helt fantastisk nytt, revolusjonerende tiltak, som jeg venter i spenning på, er det vel ikke grunn til å anta at man kommer til å revolusjonere kampen mot barne- og ungdomskriminalitet dersom man ikke ser på det aller, aller viktigste. Det fremgår også av Riksrevisjonens rapport, bl.a. i følgende konklusjoner: Det tar for lang tid fra lovbrudd til straffegjennomføring starter. Det kan være vanskelig å finne egnede straffereaksjoner, og det mangler egnede tiltak i straffegjennomføringen. Det får sjelden konsekvenser når ungdom bryter vilkår eller begår nye lovbrudd under straffegjennomføringen. Det er mangelfull etterforskning og oppfølging av barn under 15 år som begår lovbrudd. En vesentlig del av rapporten peker på nettopp dette: en kriminalitetspolitikk som ikke fungerer. Man lytter til representantene fra Arbeiderpartiet i dag, som ignorerer det problemet, og vil ha enda mer forebygging, enda flere ungdomsklubber, enda flere tiltak i fritiden, enda mer integreringspolitikk. Det fungerer ikke. Jeg har hørt på de vanvittige historiene – unnskyld ordbruken, president – de merkelige og jeg vil si dypt alvorlige historiene om barn som blir utsatt for grov voldtekt, og hvor den kriminelle som da ikke er helt 18 år, men 17,5 år, blir møtt med samfunnsstraff som straffereaksjon. Det er det reelle eksempler på fra Oslo tingrett. Da lurer man virkelig på: Har man egentlig forstått problemet?

Det famøse vedtaket som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering sørget for i 2023, er grunnen til at vi står her i dag. Fremskrittspartiet har ment det samme hele veien, uansett hvor mange representanter fra Arbeiderpartiet som er oppe og prøver å gi inntrykk av noe annet. Man tror tydeligvis at angrep er det beste forsvar. Denne saken og det vedtaket regjeringen gjorde i 2023, er i verste fall et ulovlig vedtak, i verste fall et ugyldig vedtak, og i beste fall et eksempel på noe av det dårligste politiske håndverket i norsk historie – i hvert fall i nyere norsk historie. Jeg tror vi må tilbake til 1963 og Kings Bay-saken for å finne noe tilsvarende eksempel på dårlig politisk arbeid. Den gangen var det jo SF, forløperen til dagens SV, som valgte å felle regjeringen. I dag backer SV ut og sørger for at regjeringen får lov til å fortsette med det jeg mener opprinnelig var et ugyldig vedtak – ugyldig fordi statsråd Aasland og den øvrige regjeringen allerede da måtte vite at man kom til å havne langt over beløpsgrensen, og at saken måtte behandles av Stortinget. Det er all grunn til å tro det. Hadde man den gangen opprettet en sak om det i kontroll- og konstitusjonskomiteen, tror jeg vi hadde diskutert dette på en helt annen måte i tiden etterpå. Så har det seg sånn at Stortinget dessverre ved flere behandlinger har akseptert regjeringens opprinnelige vedtak. Det er en tragedie. Det holder jeg særlig SV ansvarlig for. SVs representanter og en del andre representanter som er her oppe på talerstolen og snakker om Nord-Norge som om det kun er samer der, og at det kun består av Finnmark, tar så dramatisk feil. Dette er et vedtak som skader hele Nord-Norge, uansett etnisk tilhørighet. Det er en ulykke for Nord-Norge, og det er en ulykke som Arbeiderpartiet og Senterpartiet må stilles ansvarlige for, og som SV, som jeg antar kommer til å ha liten tillit i nord i tiden etter dette, må stå ansvarlig for. Fremskrittspartiet har stått rakrygget i denne diskusjonen og rakrygget i alle stortingsbehandlinger. Det gjør vi også i fortsettelsen. Vi har løsninger som fungerer for framtiden. Det har ikke denne regjeringen, og det viser de til fulle.

Som kjent er ubåter en av Norges og NATOs viktigste kapasiteter. Ubåtbasen Olavsvern utenfor Tromsø kostet NATO og norske skattebetalere i sin tid over 4 mrd. kr å bygge opp, men den ble solgt av Stoltenberg II-regjeringen for 38 mill. kr. Det er blant de svært ukloke vedtakene Stortinget har vært med på å fatte i nedbyggingen av norsk forsvar, og behovet for igjen å ta Olavsvern i bruk i militært øyemed er absolutt til stede og nødvendig for å styrke vår tilstedeværelse i nord. Vurderer regjeringen å ta fasilitetene i Olavsvern i bruk igjen, eller må Stortinget hjelpe regjeringen med å fatte et slikt vedtak?

Norge er som kjent NATOs øyne i nord. I den sammenhengen er oppbyggingen av Forsvarets spesialstyrker og deres samarbeid med allierte en viktig del av Norges fortrinn i nord. Den nye basen for norske og allierte spesialstyrker i Ramsund skulle være operativ i 2026, men er nå to år forsinket. Det er en skandale – intet mindre. Derfor ønsker jeg at forsvarsministeren kan redegjøre for hva som er status på etableringen av den planlagte SOTG-basen – altså Special Operation Task Group – i Ramsund, når den vil være operativ, og når den vil være fullt oppsatt.

29:19] (komiteens leder): Når forslag fremsettes, og når forslag til lovendringer presenteres for Stortinget gjennom proposisjoner, har vi alltid all grunn til å stille oss et par spørsmål – det gjør vi i hvert fall i Fremskrittspartiet: Hvilket problem er det man søker å løse? Hva er grunnen til at vi må foreta endringer? Det kan det godt være mange grunner til, avhengig av hvilken sak det er snakk om, men det er en forutsetning, når man vil gjøre endringer, at man skal løse et problem. Det er sjekk nummer én. Og det gjelder ikke minst når det kommer forslag til lovendringer. Når vi skal gjøre grunnlovsendringer, må vi stille oss det samme spørsmålet enda tydeligere: Hvilket problem er det vi søker å løse? Man kan lese de argumentene som har vært framført i forbindelse med forslagene til endring av Grunnloven som vi har til behandling her i dag. Det som alle de argumentene har til felles, er at de ikke definerer et problem som det er grunn til å anse som reelt. For det første har man i praksis, i de store, tunge og viktige sakene som handler om endring av Grunnloven, gjort de utredningene som er nødvendig. Jeg synes min gode kollega, representanten Myrli, redegjorde godt for det i sitt innlegg. Man har altså ikke de utfordringene som man argumenterer for å ha. Samtidig har vi et system som har fungert over tid. Gjennom flere tiår har vi lagt til grunn dagens behandling av grunnlovsendringer, og det har fungert. Da er det jo vanskelig å se at det er noen grunn til å støtte noen av de forslagene som er til behandling her i dag. Fremskrittspartiet er grunnlovskonservativt, og det all grunn til å være tilbakeholden med å gjøre endringer i Grunnloven. De argumentene for grunnlovsendringer som fremføres, skal i hvert fall være veldig godt begrunnet og veldig godt dokumentert. I denne saken kan vi ikke se at de er det. Derfor har Fremskrittspartiet valgt ikke å støtte noen av de forslagene som er til behandling. Vi trenger ikke å endre et system som fungerer.

14:10] (komiteens leder): Den siste tids offentlige avsløringer og den mediestormen kongehuset nå står i, er ikke utgangspunktet for denne grunnlovsbehandlingen. Det kan se ut som at kronprinsessen har ført det norske folk bak lyset, men det må ikke skygge for den livslange tjenesten Hans Majestet Kongen har utført og utfører til beste for nasjonen. Vi uttrykker først og fremst sympati med kong Harald og dronning Sonja for den vanskelige familiære situasjonen de står i nå. Det denne debatten handler om, er valg av hvilken styreform Norge skal ha for fremtiden. Vi bygger på en del erfaringer. Det nye norske konstitusjonelle monarkiet, som et tydelig flertall i befolkningen valgte i 1905, med 78,9 pst., har tjent Norge godt. Det har gjort at vi har et samlende statsoverhode, som i urolige tider har vært samlende for hele befolkningen. Vi har vært velsignet med gode monarker opp gjennom historien, med kong Haakon, under bl.a. annen verdenskrig, kong Olav og hans spesielle plass i folks hjerter, og ikke minst nåværende kong Harald. De har alle utført en særdeles god tjeneste for Norge og på mange måter vist at med å ha et statsoverhode som er upolitisk, som kan samle alle, så har man på mange måter en uovertruffen styreform som fungerer også i krise. Erfaringer fra andre land som har republikk – vi har kanskje fått mange demonstrasjoner på det i den senere tid også – er at man opplever at statsoverhodet er splittende, og at man ikke har den samlende figuren. I en tid med store, ulike meninger i det politiske landskapet, som står hardt mot hverandre, er det i hvert fall Fremskrittspartiets vurdering at det å holde fast ved det konstitusjonelle monarkiet som vi har, også vil tjene oss i fremtiden. Det er vanskelig å se for seg at en president Jonas Gahr Støre – til ingen skam for han – kan være like samlende som kong Harald. Det sier seg selv, og det er også det historien har vist oss. Det å ha et kongedømme med kloke konger som fungerer over tid, har lagt grunnlaget for å utvikle gode institusjoner og et sterkt folkestyre og demokrati. Det er bare å se seg litt rundt i verden, i Europa, se til Storbritannia, som gjennom sin gradvise utvikling har fått en styreform som virkelig har gitt resultater. Det har skjedd over århundrer. På samme måte er det selvfølgelig viktig at Stortinget hvert fjerde år tar denne debatten. Det til syvende og sist Stortinget som vedtar grunnlovsendringer og bestemmer hvordan vår konstitusjon skal se ut, så vi må alltid ha den debatten, og det er viktig å ha den debatten. Etter Fremskrittspartiets syn, og det er veldig tydelig formulert i vårt program, ønsker vi fortsatt monarki i Norge. Vi har vært tjent med å ha et konstitusjonelt monarki i Norge, og vi mener vi også vil være best tjent med det i fremtiden.

Jeg tillater meg å henvise til at dette ikke er den store klimadebatten, en debatt som handler om hvorvidt disse noe stratosfæriske mål som man har satt seg politisk om kutt i CO2, har blitt realisert. Det har de selvfølgelig ikke, for det var jo umulig i utgangspunktet. Det er det Riksrevisjonen har gjort; det er ikke noe stillingtagen til innhold og mål, men til om man i praksis har klart å følge opp de politiske målsettingene man har satt seg. De er jo urealistiske i utgangspunktet. I den siste varianten skal man kutte 70–75 pst. av klimagassutslippene fram til 2030–2035. Det vil si at man flytter det fremover noen år, sånn at det er andre politikere som får ansvaret når man ikke klarer å oppfylle det. Så antar man at man skal kunne kutte utslippene enda mer – selvfølgelig urealistisk. Det mener også Fremskrittspartiet. Derfor har vi en grunnleggende annen klimapolitikk enn det flertallet i Stortinget står for. Når vi gjennom merknader påpeker å støtte flertallet i den kritikken som fremkommer, er det fordi man setter seg politiske mål som man ikke klarer å gjennomføre, og det er det rent praktiske. Det betyr ikke at vi nødvendigvis er enig i de målene, og det mener jeg også kommer fram av merknadene i saken. Senterpartiet og representanten Pollestads angrep på Fremskrittspartiet holder selvfølgelig ikke vann. Fremskrittspartiet er i merknads form veldig tydelig på at vi ønsker å øke norsk matproduksjon, gjerne kjøtt. Folk liker kjøtt, og det skal vi selvfølgelig legge til rette for. Det er ikke Fremskrittspartiets politikk å gå inn og styre det. Senterpartiet står ikke på den samme merknaden, så det ser jo litt underlig ut når representanten Pollestad er fremme og kritiserer Fremskrittspartiet for de merknadene vi står i, når han selv ikke står inne i merknader som tydelig understreker at vi ønsker fortsatt økt produksjon i norsk landbruk. La det være klart: Dette er altså en sak som handler om å bli målt på de politiske målene som er urealistiske i utgangspunktet, og hvorvidt man da klarer å nå dem. Det har man altså ikke klart, og det kommer man heller ikke til å klare. Fremskrittspartiet støtter ikke den klimapolitikken som regjeringen nødvendigvis fører på dette området, for det skader Norge på mange områder. Beredskap er en av dem som er nevnt, og på en rekke andre områder, særlig økonomiske og konkurransemessige, er det ikke til Norges fordel at man gjennomfører så sterke kutt i klimatiltak.

Jeg registrerer at det er veldig mange representanter fra Nord-Norge i denne salen, faktisk flere enn det er innvalgt, men det borger kanskje for noe godt, for jeg opplever at flere drar frem beredskap i denne debatten, og det er særdeles viktig. Beredskap er avgjørende viktig for å kunne ivareta denne nasjonens frihet og selvstendighet, og da må vi ha et forsvar som fungerer, som er avhengig av samferdselsløsninger som fungerer. Det er ikke godt nok i dag. Jeg opplever at man bruker det begrepet litt som en floskel, på samme måte som da det var veldig in å redde verden med klimapolitikk. Da var alt klimatiltak, og alt var bra for klimaet. I dag virker det litt som at man kan klistre «beredskap» på nesten hva som helst, men jeg vil bare minne om at det er noen veistrekninger og noen jernbanestrekninger som er helt avgjørende for den norske beredskapen, og det som er felles for dem alle, er at svært mange av dem er – helt riktig – i Nord-Norge, og i særdeleshet i Troms. Da er det, mener jeg, litt enkelt å bruke begrepet beredskap i alle sammenhenger – når man ikke gjør det denne regjeringen burde gjort, nemlig å prioritere Nord-Norge, prioritere fylkesveiene i Troms, som ikke kan bære stridsvogner, og prioritere å få på plass løsninger på jernbane mot Sverige og Finland, som åpenbart er nødvendig for å kunne knytte sammen NATO i nord. Når man ikke leverer på disse løsningene, kan man ikke stå på denne talerstolen og hevde at man satser på beredskap. Det står rett og slett ikke til troende. Å hevde at denne regjeringen leverer mer på samferdsel enn det tidligere regjeringer har gjort, er jo helt umulig å kjenne seg igjen i. Jeg opplever at man er fremme her og skryter av prosjekter forrige regjering igangsatte, prosjekter som endog var planlagt på rekordtid ved bruk av statlig plan. Hålogalandsvegen er et sånt eksempel. Det var forrige regjering som igangsatte det, og en kan ikke ta kredden for det, selv om man har vært med på å finansiere i etterkant. Det står altså ikke til troende når man snakker om viktigheten av beredskap når det gjelder samferdselspolitikk. Dersom man skal levere på beredskap, må man satse på Nord-Norge, og da trenger man kanskje enda flere nordlendinger i denne salen enn dem som faktisk er innvalgt. Vi får håpe at man i neste runde ser behovet for å bygge samferdsel i nord – for å ivareta vår beredskap, for å ivareta vår evne til å ta vare på vår frihet og selvstendighet.

Jeg har den svært blandede gleden av å lytte til debatten som pågår i dag, og jeg må si jeg blir litt skremt. Nå er ikke jeg lettskremt, men når jeg hører på SV og Høyer-Berntsens tilnærming til kriminalitet, høres det ut som man har sviktet totalt i forståelsen av hva vår oppgave er. Hva er statens oppgave? Hva hviler statens legitimitet på? Det er særlig to ting. Det handler om å verne innbyggerne mot indre og ytre fiender. Det er den aller, aller viktigste oppgaven til en stat. Det er ikke sårbare kriminelle, som jeg oppfatter at SV er mest opptatt av. Det handler om å ha et forsvar som fungerer, som kan verne oss mot fremmede makter, og det handler om et politi og et rettsvesen som fungerer, for å håndtere indre fiender. Det er det vi snakker om. Når vi snakker om alvorlig kriminalitet, er det snakk om mennesker som opptrer som fiender mot samfunnet – mot enkeltmennesker. Når man nevner disse sårbare kriminelle til SV, vil jeg minne om at noen av de eksemplene man i realiteten går inn i, er en ganske grov type kriminalitet – personer som nesten har fylt 18 år, og som begår langvarig, brutal voldtekt mot enkeltpersoner og blir straffet med samfunnsstraff. Det finnes eksempler på det. Det viser hvor langt det har gått. Det viser at sosionomene har fått for mye makt i det norske rettsvesenet. Derfor er det åpenbart at det som er nødvendig, er Fremskrittspartiets politikk. Det er å styrke politiet og sørge for grunnbemanning – ikke byråkrati, men folk på gaten og patruljer ute som kan skape trygghet. Det handler om å ha et politi som er til stede, og et politi som skaper trygghet. Jeg lytter til denne regjeringen. Jeg skal være forsiktig med hvor langt jeg skal gå, men det kom altså svært sterk kritikk av regjeringen i forrige uke med hensyn til PST. Det er en regjering som nå har styrt i snart fem år, og som ikke har sørget for at Norge har hatt tilstrekkelige ressurser til å kunne håndtere antiterror og kontraetterretning på en god måte. Det er ikke godt nok, og jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved om Stortinget er blitt forledet. Har man rett og slett ikke gitt den informasjonen Stortinget trenger for å sørge for at vi har et PST som er i stand til å ivareta sitt samfunnsoppdrag? Denne regjeringen har nå i snart fem år vist at de svikter totalt når det gjelder justispolitikk.

Det er nok ikke normalt at ABE-reformen blir gjenstand for debatt på kontroll- og konstitusjonskomiteens område, men når det nå er sånn, skal jeg likevel ta ordet for å svare ut. Dersom representanten Trellevik er i tvil om hva Fremskrittspartiet mener, vil jeg henvise til side 3 i innstillingen. Der fremkommer det svært tydelig hva Fremskrittspartiet mener. Vi foreslår altså å videreføre det beløpet regjeringen selv mente var et riktig beløp før det ble lagt frem for Stortinget. Det hører med til historien at man har gjort seg noen erfaringer med ABE-reformen og ABE-kutt – noen erfaringer som har vært dyrekjøpte. Det å kutte flatt over hele linjen og forvente at man skal gjøre det på forsvar, på politi – altså på viktige samfunnsområder – har ikke Fremskrittspartiet noen god erfaring med at forrige regjering gjorde. Derfor har vi unntak for enkelte viktige oppgaver. Det er åpenbart saker som handler om rikets sikkerhet, som handler om vår frihet og uavhengighet, som handler om en velfungerende stat. Fremskrittspartiet kutter tydelig på byråkrati, men ikke på de aller, aller viktigste oppgavene, f.eks. på helseområdet. Vi kan ikke akseptere økte helsekøer fordi man skal gjennomføre ABE-kutt. Her har Fremskrittspartiet en annen tilnærming enn Høyre, og det er for så vidt greit. Det er to forskjellige partier. Jeg takker for debatten. Den var lengre i år enn den vanligvis bruker å være. Vi får anta at det kanskje blir sånn til neste år også.

02:42] (komiteens leder og ordfører for saken): Kontroll- og konstitusjonskomiteens budsjettområde er ikke blant de største – det er faktisk det minste – men det betyr ikke at innholdet i de sakene som er gjenstand for prioriteringer på dette området, ikke er desto viktigere. Vårt budsjettområde handler om å utøve kontroll med staten, utøve kontroll med de tjenestene som leveres og tilbudet innbyggerne får, og ikke minst om at vi har en stat som fungerer. Det er et særdeles viktig område. Riksrevisjonen er som Stortingets kontrollorgan i særdeleshet et viktig instrument for å sikre at skattebetalernes penger brukes klokt, at vi har et tilbud som står i forhold til det vi forventer – gitt finansieringsrammen – og at Stortinget får vite at viktige funksjoner i statsapparatet fungerer. Det er ingen selvfølge. Vi har gjennom denne høsten fått demonstrert svært alvorlige saker som er lagt frem av Riksrevisjonen, som tyder på at man dessverre ikke har tilstrekkelig kontroll, at man dessverre ikke bruker skattebetalernes penger godt nok, og at man dessverre heller ikke har en forvaltning som alltid fungerer slik vi forventer. Det har fremkommet alvorlig kritikk, sist i forrige uke. Da kom Riksrevisjonen med sterk kritikk hva gjelder finansering av PST – en sak som komiteen og for øvrig heller ikke denne salen har vært involvert i. Det handler altså om en vedvarende underfinansiering av noen av de viktigste funksjonene for å ta vare på vår sikkerhet, kontraetterretning og kontraterror, som ikke har fungert godt nok. Det har skjedd under sittende regjering. Det er på Støres vakt det har skjedd. Det er klart at når vi opplever at det kommer så sterk kritikk, blir det desto viktigere at vi har en riksrevisjon som er i stand til å utøve sin kontroll på vegne av Stortinget. Det er særdeles viktig. Jeg skal nå legge frem det som er innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen – de ulike partiene. Med utgangspunkt i regjeringens fremlegg vil jeg si det er gjort vesentlige endringer. Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG, som da utgjør et flertall, kommer i dag til å sørge for at det blir flertall for å kutte i Riksrevisjonen, i størrelsesorden 8 mill. kr. Høyre gjør det samme; de kutter også i Riksrevisjonen, i størrelsesorden 20 mill. kr. Det er altså kun FrP og KrF som står ved det opprinnelige budsjettforslaget som ble fremlagt av regjeringen. Forslaget er altså endret sammenlignet med det som kom fra regjeringen. Videre kan jeg peke på at Fremskrittspartiet foreslår å nedlegge Norges institusjon for menneskerettigheter. Vi halverer pengebruken på det området fordi vi må prioritere det som er viktig. Jeg skal nå gå over til det som er FrPs anliggende. Vi har mange organisasjoner og mange institusjoner som ivaretar menneskerettighetene. Det er ikke mangel på dem, og det bør heller ikke være behov for at vi har denne relativt nye institusjonen, som Stortinget vedtok for en del år siden. Den kan etter Fremskrittspartiets syn utmerket godt avvikles og menneskerettighetene ivaretas av andre funksjoner. Det som fremstår spesielt, er at man i dag kommer til å vedta et kutt i Riksrevisjonen. Stortingsflertallet som utgjør det parlamentariske grunnlaget for regjeringen, kutter i kontrollørene av regjeringen. Hvis det ikke smaker godt i munnen, er det fordi det overhodet ikke gjør det. Det er ikke en bra fremgangsmåte å kutte i dem som fører kontroll og sørger for at vi har en oppegående forvaltning og får frem informasjon som er særdeles viktig for at Stortinget kan vedta gode lover, vedta gode budsjetter og følge opp de feilene som skjer. Fremskrittspartiet er opptatt av å si at det er grunnlag for å være svært kritisk til sånne kutt. Vi er også skuffet over at Høyre gjør det tilsvarende, under henvisning til ABE-reformen. Det er ikke her vi trenger å kutte. Fremskrittspartiet er opptatt av å kutte på alle områder, og vi gjør det totalt sett på dette budsjettområdet, men når det gjelder Riksrevisjonen, mener vi at det ikke er riktig. Det hører med til historien at komiteen er godt informert om at Riksrevisjonen står i det som er en omstilling, som på sikt – etter deres egne ambisjoner – vil føre til et mindre forbruk i fremtiden. Det er bra, for også Riksrevisjonen må være effektiv, men da er det jo særdeles uklokt å kutte når man går inn i nettopp den typen endringer. Vi vet fra all erfaring at man ikke kutter før man får resultatene av omstillingen. Det har vi altfor mange ganger sett dårlige eksempler på – at det har ført til at man ikke henter ut den gevinsten man kan hente ut. Derfor fremstår dette helt urimelig. Det er kun FrP og KrF som står på det opprinnelige forslaget fra regjeringen. Regjeringspartiet og deres støttespillere kutter. Det er visstnok hevdet av enkelte – det får i så fall de representantene komme frem hit og redegjøre for selv – at det delvis er begrunnet i såkalt politisering av Riksrevisjonen. Det vil jeg ta sterk avstand fra. Jeg oppfatter overhodet ikke at Riksrevisjonen er politisert. Ja, de har en leder som har bakgrunn i regjeringspartiet, men det er altså ingen grunn til å oppfatte det som politisk styrt. Videre kan man ha mange meninger om Riksrevisjonens vurderinger. Som regel er denne salen enig i dem, men man kan ha politiske enkeltstandpunkter som avviker. Det er i så fall godt spredt mellom partiene i de ulike sakene, ut fra ulike hensyn. Det er kjedelig at vi i dag faktisk får vedtatt et budsjett på kontroll- og konstitusjonskomiteens område som kutter i Stortingets eget kontrollorgan hva gjelder å ha en effektiv stat som bruker skattepengene godt, og at vi har gode tjenester. En velfungerende stat er et av de viktigste virkemidlene mot korrupsjon, som kan utvikle seg, og som vi ser utvikle seg i mange land. Det er svært beklagelig. Fremskrittspartiet kommer til å stemme for å opprettholde det opprinnelige forslaget fra regjeringen, selv om regjeringspartiet ikke gjør det selv, og vi mener også at det er rom for å kutte i Norges institusjon for menneskerettigheter, altså NIM. Jeg regner med at representantene fra de andre partiene klargjør sitt syn, og at de kommer med en ganske god begrunnelse. Det forventer jeg nesten når man kutter i Riksrevisjonen, slik man gjør her. Det krever en forklaring. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Jeg velger å fortsette der jeg avsluttet mitt forrige innlegg: beredskap, forsvar og totalforsvar. Det er sånn at i min valgkrets, Troms, hvor mye av kjernen – kjerneområdet – av det norske forsvaret eksisterer, sliter de med vesentlige utfordringer på områder som må på plass. For det første – jeg velger å nevne tre: Olavsvern, som ble avviklet av Stoltenberg II-regjeringen. Det er interessant å si fordi finansministeren er til stede i salen. Det var kanskje den mest omstridte nedleggelsen av en forsvarsinstallasjon i historien, og nå trengs den åpenbart å tas tilbake og på nytt tas i bruk for å sørge for at vi har en beredskap i nord som er troverdig. Alternativet er reelt sett at viktige marinefartøy må gå helt til Bergen og Haakonsvern. Det er en helt uakseptabel situasjon, særlig når amerikanerne er så tydelige som de er på at de forventer at den basen blir gjenopprettet. Dernest skal jeg snakke om infrastrukturen i Troms. Det er viktige forsvarsveier som ikke kan bære stridsvogner, og som regjeringen ikke ser ut til å være i stand til å gjøre noe med – de klarer ikke å prioritere infrastruktur Forsvaret er helt avhengig av, og som de er tydelige på at det må leveres på. Jeg kan nevne redningshelikopterbasen i Tromsø, som den borgerlige regjeringen med Fremskrittspartiet i regjering sørget for at ble etablert, foreløpig med private leverandører, frem til vi får på plass 330-skvadron. Dette har Stortinget vedtatt. Vi skal ha redningshelikoptre. Vi skal ha en fullverdig redningshelikopterbase i Tromsø med 330-skvadron. Det er vedtatt, og opsjonen på de helikoptrene går ut ved nyttår. Selv om Stortinget vedtok dette våren 2021, er det fremdeles ikke gjennomført. Vi står altså i fare for at kjøpsopsjonen ryker. Dersom man skal skue tilbake til Stoltenberg II-regjeringen, klarte de i hvert fall én ting, på andre områder enn beredskap: å sørge for at departementene fulgte opp. Det var fordi man ved Statsministerens kontor hadde Schjøtt-Pedersen, som fikk departementene til å følge opp politiske vedtak og gjennomføre politikk. Jeg skulle ønske at statsministeren fra den gangen kan hviske Støre i øret at han trenger en Schjøtt-Pedersen for å følge opp beredskapspolitikken og forsvarspolitikken i dette landet.

Man skulle tro at man snart fire år etter fullskalainvasjonen av Ukraina hadde klart å bygge forsvar og sivil beredskap i langt høyere grad enn det vi har sett så langt, men oppbyggingen av norsk beredskap er ikke i nærheten av å være på nivå med våre nordiske naboers. Det vil si manglende evne, vilje og gjennomføringskraft til å bygge beredskap raskt. For mye tid brukes på interne prosesser i byråkratiet og uenighet mellom departementer, og politisk ledelse ser ikke ut til å ta den overordnede og helhetlige styringen. La meg nevne noe: kritiske rapporter fra Riksrevisjonen om tilstanden i totalforsvaret forsinkelser i nye helikopter til spesialstyrkene forsinkelser i nye helikopter til Hæren begrenset lager av ammunisjon for lite trening av militært personell for få tilfluktsrom manglende oppbygging av Sivilforsvaret underbemannet politi manglende prioritering av strøm til forsvar og beredskap – ja, endog måtte Stortinget i vår tvinge regjeringen til å prioritere forsvarsindustri foran kattevideoer Jeg kan nevne videre: fravær av nødvendige samferdselsinvesteringer Forsvaret trenger og etterspør redningshelikopter som ikke kjøpes, selv om Stortinget har vedtatt det og opsjonen er på vei til å gå ut at Olavsvern ikke tas i bruk igjen, selv om det er et åpenbart behov for det, og amerikanerne er overtydelige på at vi trenger en gjenopprettelse av basen Kort sagt: Det skjer for lite, og det som skjer, går for sent. Norge, med sittende regjering, står i fare for å gjenta feilene fra 1930-tallet. Denne gangen skjer det ikke fordi Arbeiderpartiet fører det brukne geværs politikk. Ap har vært med på mange gode vedtak i Stortinget. Denne gangen skorter det på gjennomføringsevnen. Dersom regjeringen ikke øker hastigheten, kan det bli byråkratiet og tungrodde prosesser som feller oss dersom bjørnen i øst skulle gå vår vei. Det er på tide å gjennomføre, det er på tide å få opp beredskapen, bygge Forsvaret og slå tilbake tungvinte prosesser som skader vår evne til å bygge forsvar – bygge totalforsvar.

Den 19. juni 2008 rundt kl. 22.30 fattet Stortinget et svært uklokt vedtak. Det husker jeg veldig godt, jeg deltok selv i voteringen i salen. Det var den gangen et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV sørget for nedleggelsen av Olavsvern. I dag har vi til behandling et forslag fra Senterpartiet, ved representanten Trygve Slagsvold Vedum, som skal reversere denne beslutningen. Interessant nok deltok han selv i den samme voteringen den fatale junidagen i 2008. Men Senterpartiet har videreutviklet sin egen reverseringspolitikk – nå skal de ikke bare reversere alle andre, nå skal de også reversere seg selv. Det er i så fall svært bra, for da kan vi faktisk oppnå det resultatet i dag at vi får et flertall i denne salen som omgjør det famøse vedtaket fra 2008 og sørger for at Forsvaret igjen blir eier av Olavsvern, og at det kan brukes i tråd med det som amerikanerne har uttrykt stort behov for, og som er i Norges interesse. Det er faktisk under ett år siden Senterpartiet ved sin forsvarsminister Gram den gangen sa at det overhodet ikke var interessant for regjeringen, og da Senterpartiet på det tidspunktet, å hente tilbake Olavsvern. Fremskrittspartiet stemmer for det vi er for, og imot det vi er imot. Vi har uttrykt klar støtte til å kjøpe tilbake Olavsvern. Det er likevel behov for å komme med en stemmeforklaring når det gjelder forslag nr. 30, fra representanten Vedum. For det første skal det ikke rokke ved forsvarsforliket. Det forutsetter ytterligere bevilgninger over statsbudsjettet, som denne kostnaden kommer til å medføre. Da regner vi jo med at representanten Vedum kommer til å gjøre en innsats i budsjettforhandlingene for å få disse pengene på plass. Videre bør man heller ikke utelukke bruk av ekspropriasjon, for det kan ikke være slik at den nåværende eier, som kjøpte Olavsvern for knapper og glansbilder, skal få lov til å sette den prisen selv. Man må ha et ris bak speilet. Da er det mulig å gjennomføre dette. Jeg håper at flertallet i Stortinget sørger for det i dag, for dersom man skal legge til grunn hva de samme partiene sa i valgkampen, ja, så er flertallet til stede.