OverStortinget

Dette er en veldig viktig debatt. Spiseforstyrrelser er alvorlig, det ødelegger liv, og det tar liv. Det er fortsatt veldig tabubelagt, og det kan være veldig vanskelig å søke hjelp. Spiseforstyrrelser er en sykdom som ikke bare påvirker den enkelte, det påvirker også familien over lang tid. Det kan ta tid å fange opp, og det kan ta tid å behandle. Det kan også ta veldig kort tid å bli syk, og så tar det ekstremt lang tid å bli frisk hvis man ikke fanges opp tidlig nok. Mange skammer seg, mange tier og venter altfor lenge før de ber om hjelp. Når de først gjør det, møter de et system som ikke er i stand til å ta dem imot. Dette er sykdommer som ikke bare rammer den enkelte, men hele familien: foreldre som legger hele livet sitt til side, søsken som blir stående i skyggen, år som går med til bekymring, behandling og gjentatte tilbakefall. Det tar tid å fange opp, det tar tid å bli frisk, og derfor er kontinuitet og kompetanse helt avgjørende. Samtidig som flere søker hjelp og trenger hjelp, kuttes det i behandlingstilbud som RASP. Det mangler kompetanse for å hjelpe foreldre og familier i oppfølgingen av familiebasert behandling. Familiebasert behandling er anbefalt og kan i visse tilfeller være veldig god behandling, men uten hjelp, uten støtte og uten kompetanse svikter vi både familien og barna. Vi har sett en rekke saker i mediebildet om familier som er frustrert over at pasienter skrives ut altfor tidlig fra behandling. Da blir pasientforløpet veldig mye lengre. De historiene vi får, er ikke bare enkelthistorier. De er symptomer på et system som ikke er rigget for omfanget av problemet. Det kan være veldig mange veier inn i en spiseforstyrrelser: traumer, press, psykisk uhelse, men også langvarig energiunderskudd som påvirker både kropp og hjerne. Derfor trenger vi mer og oppdatert kunnskap. Vi trenger forskning som kan gi oss mer forståelse av sykdommen, bedre forebygging og bedre behandling. Det handler om kompetanse, ikke bare hos helsesykepleier, men hos lærere og idrettsledere. Disse møter daglig barn og unge, og de må være i stand til å fange opp. Så handler det om de sosiale mediene som denne generasjonen barn og unge vokser opp med. De er av en helt annen verden enn det vi så for få generasjoner siden. Det er både reklame, press, grupper man blir sugd inn i, og ulike typer fora hvor man gir mat til spiseforstyrrelsen. Vi skylder dem som blir rammet av spiseforstyrrelser, noe bedre. Vi må sikre at barn og unge får hjelp når de trenger det, ikke når det tilfeldigvis er plass. Vi må sørge for at de fagmiljøene som er bygd opp, og som har unik kompetanse, ikke forvitrer. Vi må ta på alvor at dette er sykdommer som krever langvarig, helhetlig og spesialisert behandling. Vi kan ikke sende ut pasienter fra behandling før de er ferdigbehandlet eller blir fulgt opp andre steder så de blir friske eller har mulighet til å bli det – da blir behandlingsløpet bare enda mye lengre.