OverStortinget

Først vil jeg takke interpellanten for å starte en veldig viktig diskusjon. Det setter jeg pris på at interpellanten gjør. Som vi vet, er spiseforstyrrelser en av de mest alvorlige psykiske lidelsene hos unge. Anoreksi kan, som representanten viser til, medføre helseskader og i ytterste konsekvens også fare for liv. Det er behov for både oppfølging og behandling over tid. Denne lidelsen medfører også stor belastning for den unge selv, og ikke minst for familien. Det har også de hjerteskjærende historiene vi har sett i mediene de siste ukene og månedene vist oss. Det gjør sterkt inntrykk, og la meg derfor være helt tydelig: Unge mennesker med alvorlig anoreksi skal få rask, koordinert og faglig god behandling. Vi må gjøre det vi kan for å forebygge strev med mat hos barn og unge, og samtidig sørge for at de som utvikler en spiseforstyrrelse, får rask og god helsehjelp. Sykdommen er kompleks og har sammensatte årsaker. Regjeringen arbeider på flere områder for å styrke forebygging og behandling av spiseforstyrrelser. For det første har Helsedirektoratet laget en kompetansepakke som skal hjelpe dem som jobber med barn og unge i kommunen. Tjenester som skolehelsetjenesten, fastlege og psykisk helsetjeneste i kommunen er viktige for å fange opp unge som har problemer, tidlig. Vi vet også at ungdom møter et massivt kroppsfokus på nett, med redigerte bilder og urealistiske idealer, gjerne i kombinasjon med usunne og motstridende råd om kosthold. Her er det viktig at det er god kompetanse i kommunene. For noen er denne sykdommen en metode for å få kontroll og håndtere vonde og vanskelige følelser. Derfor lyser vi også i år ut midler til utprøving og implementering av tiltak i kommunale tjenester som helsestasjoner og skolehelsetjenesten, fastleger og psykiske helsetjenester. Kommuner som Bærum, Kristiansand og Oslo har allerede fått midler. Vi har også i år økt ordningene som frivillige aktører kan søke på for å forebygge. Vi har nylig besluttet å etablere en nasjonal kompetansetjeneste som skal sikre at helsepersonell over hele landet får oppdatert kunnskap. Målet vårt er at pasienter alltid skal møte fagfolk som har god kompetanse om spiseforstyrrelser. Unge som utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse som anoreksi, bør raskt få utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. De kan ha behov for både somatisk helsehjelp og behandling i psykisk helsevern. Ifølge nasjonal faglig retningslinje for spiseforstyrrelser er familiebasert behandling anbefalt som førstevalg for barn og unge med spiseforstyrrelser. Behandlingen skal blant annet styrke foreldrenes kompetanse på å hjelpe barnet sitt med å overvinne sykdommen. Det er viktig for meg å understreke at foreldre skal få lov til å være foreldre og ikke være helsepersonell. Helsetjenesten må derfor sørge for god støtte og rådgivning, slik at foreldrene kan ivareta den veldig krevende rollen som foreldre til et barn med alvorlig sykdom. Jeg har stor forståelse for at det å ha et barn som ikke spiser, og som går ned i vekt, er svært krevende. Barn og unge skal ikke legges inn på sykehus dersom det kan unngås. Det er det bred faglig enighet om. Derfor bygges det ut flere tilbud som dagbehandling, ambulant behandling og hjemmesykehus. Det kan bidra til å styrke det helhetlige behandlingsløpet, støtte og hjelp i hverdagen, og tidlig fange opp om det skjer en forverring i tilstanden. Så må vi ha tilstrekkelig døgnbehandling, og det er spesielt viktig når andre alternativer ikke er tilstrekkelige. Derfor har vi gitt oppdrag til de regionale helseforetakene om å følge opp de faglige framskrivningene som er laget om økt døgnkapasitet. Dette gjelder også for spiseforstyrrelser. Vi forventer også at helseforetakene benytter og utvider avtalene de har med ideelle og private aktører, slik at den samlede kapasiteten i vår felles helsetjeneste utnyttes best mulig. Som interpellanten Toppe understreker, er anoreksi en svært alvorlig tilstand som er vanskelig å behandle. Samtidig er det viktig for meg å si at det er forskjellige måter å behandle spiseforstyrrelser på, og ulike metoder skal tas i bruk. De historiene vi nå ser og hører, viser dessverre at det fortsatt er for store variasjoner i tilbudet, og det er for mange som ikke får god nok hjelp, tidlig nok. Derfor kommer vi selvfølgelig til å følge med på utviklingen. Vi kommer til å se til at de tiltakene vi har varslet, og som jeg nå redegjorde for, blir iverksatt, og vi kommer til å fortsette å styrke arbeidet med både forebygging, oppfølging og behandling.