Vi må tilbake til definisjonen av hva som er privat formål. Det vi mener med dette, er at taushetsbelagte opplysninger ikke skal kunne utnyttes for helsepersonellets egne personlige eller økonomiske interesser. Det er det vi mener skulle forstås bredt, men det er altså ikke et privat formål etter regjeringens lovendringsforslag når helsepersonellet er i en behandlerrelasjon til pasienten. Det er heller ikke til hinder at pasientopplysningene brukes til andre legitime lovfestede formål hvis helsepersonellet har et tjenstlig behov for å bruke opplysningene. Om det er på arbeidsstedet eller på fritiden, skiller vi ikke mellom så lenge vedkommende er helsepersonell og har autorisasjon. Som sagt ville det med dette forslaget fra regjeringen fortsatt vært fullt mulig å yte helsehjelp på fritiden, men da skal det altså journalføres, og det skal man også i dag. Det er det heller ingen uenighet med Legeforeningen om. Derfor er fortsatt min klare vurdering at dette ikke var noe annet enn en videreføring av gjeldende rett, men ettersom det har oppstått en misforståelse om det, en uklarhet, mener jeg det er ryddig, slik et enstemmig storting nå gjør, ikke å innta det.

Takk igjen til interpellanten og alle som har bidratt i diskusjonen. Jeg synes det er lovende. Her er jeg helt sikker på at det er mange ting vi kan samarbeide om også på tvers av de ulike politiske partiene, både når demensplanen kommer, og ikke minst også i det viktige arbeidet framover med å følge opp de konkrete tiltakene og å prioritere tilstrekkelige ressurser til at dette arbeidet kan skje. Jeg synes det er flott at alle politiske partier er opptatt av dette, og at en også har ulike forslag og ting å bidra med inn i dette arbeidet. Jeg mener det er viktig når vi skal ta opp dette at vi også tar tak i konkrete utfordringer og problemstillinger og finner konkrete svar på de utfordringene, for ellers er dette et tema og et felt som kan bli så altoppslukende at vi ikke vet helt hvor vi skal begynne. Jeg vil bare gi et par eksempler. For eksempel fant vi ut at det tar altfor lang tid i Norge å få høreapparat. Det ikke å høre godt, svekker livskvaliteten, det kan bidra til ensomhet, at man holder seg borte og stenger seg ute, men det kan også bidra til tidligere utvikling av demens. Det at vi nå er i gang med å rulle ut høreapparatgarantien, som sier at ingen i Norge skal vente mer enn fire måneder på høreapparat, er også en viktig del av planen for å forebygge demens. Da mener jeg det er viktig at vi setter noen konkrete mål, er tydelige på hva vi skal levere på, og jobber sammen for å komme dit, sånn at vi kan kvittere ut det tiltaket. Det målet kommer vi til å få til, og det vil være viktig for mange i Norge. En annen ting – og der er jeg enig med representanten Abrahamsen – er at det fortsatt er manko på sykehjemsplasser i Norge. Det har vært gjort en hederlig innsats både fra den forrige regjeringen og fra denne regjeringen og bevilget veldig mye penger gjennom den nasjonale tilskuddsordningen for at kommunene skal bygge, men vi ser at til tross for det bygger ikke alle kommuner like mye som det er mulig å få tilsagn om. Da må vi stille oss spørsmålet: Hvorfor er det sånn? Jeg tror at en av grunnene er at denne ordningen har blitt for byråkratisk. Det er for mange formalkrav, det er for mange ting en skal oppnå, som ikke nødvendigvis gir bedre boliger for eldre, men bare bidrar til å forsinke prosessen og dra kostnadene opp. Da mener jeg vi må ta tak i det problemet sammen og se på hvordan vi kan forenkle dette arbeidet, slik at det blir raskere og enklere for kommunene å bygge boliger for våre eldre. Vi identifiserte at det er et stort problem i Norge at mange pårørende ikke engang vet hvilke rettigheter de har, de forteller at de blir kasteballer fra den ene offentlige etaten til den andre, de vet ikke hvem de skal ringe til, eller hvor de skal henvende seg. Vi gjør noe med det. Derfor innfører vi nå pårørendeavtalene, der alle pårørende skal få oversikt over hvilke rettigheter de har. Når vi er helt enige om at det er for store kvalitetsforskjeller i tjenestetilbudet fra kommune til kommune, hva gjør vi da? Jo, da lanserte vi eldrebarometeret.no, der alle innbyggere kan gå inn og se hvordan det står til med kvaliteten i eldreomsorgen i sin kommune, slik at kommunene kan bruke det til kvalitetsforbedringsarbeid. Det er sånn vi må jobbe framover. Da klarer vi å oppnå konkrete resultater, og det gleder jeg meg til å samarbeide med hele Stortinget om. Takk for debatten!

Jeg mener det er viktig at vi ser alt i sammenheng, for det å ha en diagnose og det å leve med demens kan være veldig forskjellig fra person til person. Det vil også ha stor betydning hvor langt sykdommen har kommet, hvordan apparatet rundt fungerer, hva en trenger hjelp til og hvor mye en klarer seg selv. La meg først igjen få understreke at det er viktig at en slik demensplan ivaretar alle aspektene ved dette, og at den ivaretar alle innbyggerne våre som opplever dette. For det er helt riktig som interpellanten sa, det blir flere mennesker som har demens i årene framover. Det berører allerede mange, og det berører også enda flere pårørende rundt dem som har demens. Og så er det selvfølgelig fristende å informere om enkelttiltak og enkeltambisjoner som kommer i demensplanen, men jeg tror det er nyttig at vi får legge fram demensplanen når den er klar, slik at en kan se alle disse tiltakene i sammenheng. Jeg er helt sikker på at det også kommer til å bidra til økt oppmerksomhet om dette viktige temaet, og forhåpentligvis også en god offentlig debatt om hvordan vi best skal prioritere ressursene våre framover. Når det kommer til forskning, utvikling, det å ta i bruk nye metoder og tidlig diagnostikk, er jeg optimistisk med tanke på hvor fort denne utviklingen nå potensielt kan skje. Vi vet at det forskes, vi vet at det skjer medisinske gjennombrudd, og vi ser allerede at det er metoder under utvikling som kan være svært lovende med tanke på denne pasientgruppen. Da er det viktig at Norge er et foregangsland, at vi er et attraktivt land å drive forskning og utvikling i, og at vi er et attraktivt land for kliniske studier. I den nye handlingsplanen for kliniske studier heter det at målet er at vi skal være blant de ledende i Europa på kliniske studier. Vi skal sågar være raskest i Norden på å utlevere helsedata, for vi vet at det er viktig for å ha gode rammebetingelser og være en attraktiv samarbeidspartner for dem som utvikler nye metoder hva gjelder diagnostisering, men selvfølgelig også utviklingen av det som etter hvert vil kunne være bremsemedisiner. Hvem vet, i framtiden kan vi også få medisiner som håndterer sykdommen som sådan. Der er jeg enig med interpellanten i at Norge skal ha en viktig rolle også framover. I summen av alle de reformforslagene som vi nå jobber med, de handlingsplanene som allerede er lagt fram og den nye demensplanen som vil bli lagt fram, mener jeg vi skal kunne ivareta det på en god måte.

La meg først takke interpellanten for å reise en viktig debatt og sette et viktig tema på dagsordenen. Det er jeg glad for, så takk for det. Demens angår den som får diagnosen, men det angår også alle dem som står rundt. Det angår ektefeller, barn, venner, naboer, helse- og omsorgstjenestene – ja, det angår hele fellesskapet vårt. Regjeringen tar dette på største alvor. Vi vet at antallet personer som utvikler demens, vil øke i årene som kommer. Vi vet at risikoen øker med alderen, og når vi lever lenger og blir flere eldre, vil også flere leve med demenssykdom. Samtidig vet vi at også yngre mennesker kan rammes. Dette er en utvikling vi må møte med både realisme og – la meg understreke – ambisjon. Regjeringen har satt i gang arbeidet med en ny demensplan som skal avløse Demensplan 2025. Evalueringen av den forrige planen viser at den har vært viktig for å sette demens høyere på dagsordenen, men evalueringen viser også at det er behov for en egen plan om tematikken kommende år. Evalueringen viser også at det trengs fornyet og forsterket innsats på både individ-, samfunns- og tjenestenivå. Målet er at den nye planen ikke bare skal bli et godt dokument, men først og fremst et verktøy for faktisk forbedring. Planen vil derfor legge vekt på forebygging, tidlig diagnostisering og behandling, mer persontilpassede tjenester, økt bruk av teknologi, og kunnskapsutvikling og implementering. Den skal også ta hensyn til de særlige utfordringene som distriktskommunene våre står overfor. Bo- og avlastningstilbud og aktivitetstilbud for personer med demens må utvikles i takt med behovene, både for den enkelte og ikke minst for de pårørende. Dette arbeidet pågår for fullt, og det må også ses i sammenheng med andre pågående reformer og strategier. Det gjelder bl.a. Eldreløftet, som vi nå ruller ut, med høreapparatgaranti og aktivitetstilskudd, for å nevne noen eksempler. Det inkluderer også arbeidet med helsereform, arbeidet med bærekraftige tjenester med tanke på personell, og ikke minst den kommende hjernehelsestrategien. Her er det viktig at vi som alltid tenker helhetlig, fordi utfordringene henger tett sammen. For regjeringen er det også helt avgjørende at pårørendeperspektivet står sterkt i denne planen. Pårørende til mennesker med demens står ofte i krevende omsorgsoppgaver over mange år. Noen beskriver det som å miste den de er i glad i, to ganger. De er ofte den usynlige bærebjelken, og derfor skal de møtes med mer enn bare gode ord. Samarbeidsverktøyet Pårørendeavtale, som vi har innført, er et viktig grep for bedre informasjon og støtte. Det er et verktøy som skal gjøre samarbeidet mellom tjenestene og de pårørende mer systematisk og mer forpliktende. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å støtte kommunene i dette utrullingsarbeidet, også gjennom å utvikle opplæringsmateriell og kartlegge bruken. Vi må ha forutsigbare avlastningstilbud, støttegrupper, opplæring, informasjon og medvirkning. Dette vil være grep vi trekker fram i den nye demensplanen. Omsorg kan ikke reduseres til minutter, skjemaer og enkeltvedtak alene. Omsorg handler også om relasjon, kontinuitet, trygghet og menneskelig nærvær. Derfor styrker vi gjennom Eldreløftet innsatsen på bolig, bemanning, kvalitet og kompetanse, aktivitet, hørsel og pårørende. Vi vil bidra til at eldre får heldøgns omsorgsplass når det trengs, og har lagt til rette for tilsagn om tilskudd til 1 500 heldøgns omsorgsplasser i år. Til slutt: Tidlig og riktig diagnostisering er avgjørende. Jeg er enig med interpellanten i at vi trenger mer kunnskap, og at ny kunnskap må tas i bruk. Derfor har vi nylig lansert en helt ny handlingsplan for kliniske studier og klinisk forskning, med mål om mer forskning, flere deltakere, mer innovasjon og offentlig-privat samarbeid, bedre bruk av digitale løsninger, raskere utlevering av helsedata og mer bruk av kunstig intelligens. Dette vil også komme demensomsorgen til gode. For å avslutte: Den nye demensplanen som kommer om ikke lenge, skal bygge på den kunnskapen vi har, erfaringer med ulike planer fra skiftende regjeringer og ikke minst den brede involveringen som har vært. Den skal selvsagt være ambisiøs, og den skal være mulig å gjennomføre, slik at vi kan se en faktisk bedring i folks liv. Det er derfor vi er her.

Jeg viser til det svaret jeg akkurat har gitt på det spørsmålet. Jeg forstår ikke helt hvorfor det skulle være galt at en vurderer hensiktsmessighet når vi snakker om denne typen funksjoner. Som jeg har sagt flere ganger nå, og som jeg tror representanten også vet, er det stor forskjell på disse rommene. Hvilke funksjonskrav skal de ha, hvor store skal de være, hvem skal bruke dem, hva skal være formålet? Dette er dypt faglige spørsmål vi ikke kan ta lett på. Det høres nesten litt sånn enkelt ut, at det nå bare er å sette i gang og bygge tilfluktsrom, men vi må jo vite hva vi skal ha. Det er det som ligger i en slik hensiktsmessighetsvurdering. Den hensiktsmessighetsvurderingen kan se litt ulik ut fra sykehus til sykehus, fra bygg til bygg. Noen steder vil det være behov for denne typen tiltak, andre steder vil det være behov for slike typer tiltak. Det er den vurderingen vi nå gjør, og den vil komme i tilstrekkelig tid.

Det er jo behandlet og vedtatt i Stortinget, så vidt jeg vet, og regjeringen følger opp det. Det er fortsatt litt uklart for meg nå hva denne usikkerheten egentlig ligger i. For meg er dette et ganske praktisk spørsmål. Vi har nå noen nye sykehusbygg som skal reises, som vi har gitt finansiering til, som Stortinget har sluttet seg til. De er nå under prosjektering. Jeg mener det er viktig at det under den prosjekteringen avklares hvilke typer beskyttelsesrom som er aktuelle, hvor de er aktuelle, hvilke krav de skal tilfredsstille, hvor mye dette koster, og hvordan det skal finansieres. Det er egentlig det som bør definere tidsplanen vår. Det ville vært veldig dumt å få en forhastet beslutning eller en forhastet vurdering som endte opp med en konklusjon vi ikke mente var faglig riktig. Vi må ha en faglig riktig konklusjon, og den må komme tidsnok til at Stortingets ambisjon og vedtak følges opp, og at dette kan tas inn i prosjekteringen.

Jeg ser ikke at denne saken, verken slik den er fremmet, eller slik komiteens tilråding nå er, skal svekke arbeidet på noen som helst måte. Vi jobber videre med dette, og det har høy prioritet i flere departementer, i flere forvaltningsorganer. Det er god dialog, god framdrift, og som sagt: Nødvendige avklaringer skal komme i tide. Hvis de ikke skulle komme i tide – som ikke kommer til å skje – er jo dette en helt annen sak, men der er vi ikke nå. Det er det viktig å understreke, slik at ingen skaper tvil om det, eller at det kan framstå uklart for aktørene hvorvidt denne avklaringen kommer eller ikke. Den kommer, og den kommer til riktig tid.

I regjeringen jobber vi med dette så fort vi kan. Målet er at vi skal få en avklaring på dette i løpet av ikke altfor lang tid, og at de avklaringene skal komme i riktig tid med tanke på de nye sykehusbyggene som nå prosjekteres. Det mener jeg er den riktige måten å gjøre dette på, og det er ikke noe i det stortinget har tenkt å vedta, som vil forsinke det arbeidet eller gjøre det mer vanskelig eller mindre forpliktende. Her tror jeg helt ærlig vi alle er enige om at der det er hensiktsmessig, bør det bygges fasiliteter som dette. Da blir spørsmålet: Hvilke fasiliteter skal det være? Hvilke funksjonskrav skal vi oppfylle? Hvor skal de være? Dette en kostnad, og da må det også avklares hvordan det skal finansieres på en forsvarlig måte, slik at disse investeringene ikke går ut over pasientbehandlingen, som Stortinget også er opptatt av.

Jeg vet ikke om jeg forsto spørsmålet. Regjeringen følger selvfølgelig opp det Stortinget vedtar. Dette arbeidet er vi i full gang med, og med de eventuelle nye føringene som kommer fra Stortinget nå, vil vi selvfølgelig ta det inn i arbeidet. Så skal det fastsettes en forskrift som gir en hensiktsmessig innramming av dette arbeidet, og som gir aktørene tilstrekkelig forutsigbarhet og trygghet for hva som gjelder framover. Jeg må også minne om at vi i mange år ikke har bygget såkalte tilfluktsrom. Det er en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon som gjør at dette har blitt aktualisert. Da er det ikke slik at det foreligger et ferdig planverk, ferdige rutiner eller ferdige vurderinger. Veldig mye har endret seg de siste årene med tanke på de typene fasiliteter vi snakker om her. Bare krigen i Ukraina, de årene den har pågått, har gitt mye ny lærdom om hva som fungerer, og hva som ikke fungerer. Alt dette samler vi nå sammen for å kunne gi en skikkelig og grundig vurdering som sikrer at vi bygger riktig framover.

Det er ingen som trenerer dette arbeidet. Vi jobber så fort vi kan med det, men jeg tror representanten innerst inne vet at dette er veldig kompliserte spørsmål. Hvis vi gjør det riktig, blir det bra. Hvis vi gjør det feil, kan vi ende opp med å bygge noe vi ikke trenger, som koster fryktelig mye penger. Det er ikke ansvarlig styring. Jeg har flere ganger, også i dag, vært tydelig på at disse avklaringene skal komme i tide, slik at nye byggeprosjekter vet hva de har å forholde seg til mens de ennå prosjekterer, og før grunnarbeidene starter. Det er representanten og jeg helt enige om at er viktig, for ellers vil vi påføre merkostnader senere i prosjektene, og det ville selvfølgelig vært veldig uheldig. Det skal vi absolutt søke å unngå. Jeg kan ikke i dag si akkurat hvilken dato avklaringen kommer, men som jeg sa: Vi nærmer oss en avklaring, og den avklaringen vil komme i tide.

Jeg deler ikke den virkelighetsbeskrivelsen. Det er god dialog med alle berørte parter, også med dem som nå skal bygge nye sykehusbygg, og vi har veldig god kommunikasjon om disse spørsmålene. Vi vil gi nødvendige avklaringer så raskt vi kan. Dette arbeidet skrider fram. Som jeg sa, håper jeg at vi om ikke lenge vil kunne gi vurderinger av hvordan de nye sykehusprosjektene skal forholde seg til dette. Det er ikke planlagt byggestart i år, men byggestart kommer, og jeg mener det vil være absolutt mest hensiktsmessig om dette er avklart i såpass god tid før gravemaskinene begynner med grunnarbeidene. Da unngår vi dyre omprosjekteringskostnader, og vi unngår kostnader forbundet med at dette ikke var planlagt fra starten av. Jeg har absolutt alle ambisjoner og er ganske sikker på at det kommer vi til å få til. Når vurderingene er gjort ferdig, skal vi selvfølgelig legge dem fram for Stortinget på en ryddig og ordentlig måte.

La meg først si at dette arbeidet har høy prioritet. Det kan representanten være helt trygg på. Det er veldig kompliserte spørsmål, for et tilfluktsrom er ikke et tilfluktsrom. Jeg tror representanten er helt enig i at vi ikke generelt bare kan si at det skal bygges tilfluktsrom alle steder, uten at vi har vurdert om det er behov for det, hvilken type sikring disse rommene skal gis, hvem som skal bruke dem, hvor raskt de må kunne settes i drift, hvor de skal ligge, og om det er begrunnet i sivile eller militære behov. Dette er et veldig komplisert arbeid, og det er viktig at vi gjør det riktig, både fordi vi, som det viktigste, må ha en ordentlig trygghet for befolkningen vår, fordi vi må bygge og realisere prosjekter som er velfunderte og godt begrunnede, og fordi dette potensielt vil ha enormt store kostnader. Hvis vi gjør det på feil måte, vil det gå ut over andre viktige prioriteringer i budsjettene våre. Derfor jobber vi så raskt vi kan, og avklaring kommer om ikke så lenge.

Norge står nå i en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon enn på lenge. Derfor er det viktig og riktig å styrke vår samlede beredskap. Det handler om å prioritere det viktigste først og bruke ressursene klokt og raskt. Stortinget har vedtatt å gjeninnføre plikten til å etablere tilfluktsrom, og regjeringen følger opp dette gjennom arbeid med en oppdatert forskrift. Samtidig pågår det viktige vurderinger i Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene om behovet for beskyttelsesrom ved norske sykehus. Disse vurderingene skal bl.a. si noe om dimensjonering i ulike deler av landet. Når det arbeidet er ferdig, vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med saken. Regjeringen har igangsatt et arbeid med en vurdering av sykehusprosjekter som ikke er planlagt med tilfluktsrom med bakgrunn i det generelle unntaket fra forskriften om tilfluktsrom, som har vært gjeldende siden 1998. Dette gjelder bl.a. utbygging på Kalnes. Vi vurderer om disse prosjektene, slik også komiteen foreslår, likevel kan sikres nødvendige beskyttelsesfasiliteter. Siden det ikke foreligger nye tekniske føringer for tilfluktsrom, sees det nå på ulike løsninger. I dette arbeidet må vi søke å unngå at sykehusene påføres ekstra unødvendige kostnader. Stans og omprosjektering av bygg innebærer risiko og kan også gi betydelig økte kostnader. Det samme gjelder for pågående byggeprosjekter hvor det er inngått bindende avtaler med entreprenører. Slike ekstrakostnader går i praksis ut over pasientbehandling og andre viktige helsetjenester. Ett alternativ er derfor å gjennomføre eventuelle beskyttelsesrom som egne separate prosjekter når de faglige og regulatoriske avklaringene er på plass. For nye sykehusprosjekter mener jeg det er naturlig og ikke minst riktig at de fullt ut tilpasses nytt regelverk og krav når disse foreligger. Det er helt avgjørende at tilfluktsrom i sykehus ikke vurderes isolert. Beskyttelse av pasienter og personell må ses i sammenheng med den totale helseberedskapen. For et sykehus i krise og krig handler beredskap ikke bare om fysiske rom, men også om evnen til å opprettholde drift: tilstrekkelig bemanning, sikker tilgang på strøm og vann, robust elektronisk kommunikasjon, fungerende logistikk og kapasitet til å håndtere masseskader. Dette er forhold helseforetakene allerede i dag planlegger for. Arbeidet med nye føringer for beskyttelsesrom i sykehus pågår nå med høy intensitet i flere departementer og forvaltningsorganer. Målet er en helhetlig og realistisk beredskap som styrker helsetjenestene våre.

Takk for debatten og for utfordringen. Da skal jeg si ordrett det jeg sa i mitt første innlegg i dag: Regjeringen deler målet om å styrke ideelle aktørers rolle. Punktum og takk.

Det er bra at saken skaper engasjement, men jeg synes ikke vi skal tillegge hverandre meninger eller motiver vi ikke har, ei heller tolke uttalelser i verste mening. Hvis det er behov for at jeg nok en gang skal si hvor viktig de ideelle er i offentlig tjenesteyting, så halleluja for de ideelle! Jeg er veldig for ideelle. Jeg vil også minne om at det Stortinget vedtok for ikke så veldig lenge siden, er at vi til og med skal ha reserverte anbudskonkurranser der bare ideelle får lov til å konkurrere. Jeg husker ikke helt eksakt, men jeg tror Høyre og Fremskrittspartiet stemte imot det. Da er det litt rart at representanten fra KrF sier at det er ingen forskjeller mellom partiene her, for det er det tross alt. Det høres jo nesten ut som at jeg har stått her og sagt at vi dermed skal reservere konkurranser for bare kommersielle. Jeg mener vi skal reservere konkurranser for ideelle der det er hensiktsmessig. Så sier representanten at jeg ikke har gitt eksempler på det, men jeg har jo det. Hvis vi f.eks. er i distriktene, og det finnes ingen ideelle tilbydere som kan levere en bestemt tjeneste uten at pasienten får veldig lang reisevei, skal vi da ikke forholde oss til det og ikke anskaffe den tjenesten, som innbyggerne våre hadde hatt glede av? Eller bør vi i de tilfellene kunne si: Ok, her er det ikke relevant eller realistisk å stille et slikt krav? Det kan også gjelde innenfor enkelte deler somatikken, f.eks., for å få ned ventetidene der, hvor vi har både ideelle og private tilbydere, der begge kan levere. I de tilfellene bør man kanskje tenke at begge to skal kunne levere. Det er heller ingen grunn til å så tvil om at regjeringen kommer til å følge opp det Stortinget har vedtatt. Jeg er veldig for å følge opp det Stortinget har vedtatt, men det at Helse Sør-Øst og andre har vært litt avventende fordi vi har hatt en uavklart rettstilstand, må vi jo forholde oss til. Jeg kan ikke be offentlige sykehus om å gjøre noe som vi fortsatt ikke vet om er lov å gjøre eller ikke. De må jo følge norsk lov, og nå har vi fått en høyesterettsdom – jeg er veldig glad for det – som slår fast at det er fullt mulig innenfor dagens rettslige rammer, hvis man gjør det på riktig måte, å reservere disse konkurransene for ideelle. Og som jeg sa i mitt første innlegg i dag, kommer regjeringen selvfølgelig til å følge opp det. Ideelle leverer i dag mange gode tjenester til de offentlige sykehusene. De vil også i framtiden levere mange gode tjenester til de offentlige sykehusene. For min del synes jeg bare det er positivt om de framover kommer til å levere mer til de offentlige sykehusene. Da mener jeg at det er sakens realiteter vi må diskutere. Så får vi heller være uenige om akkurat hvor stort innslaget av private ideelle i helsetjenesten vår skal være, men vi trenger ikke å lage uenigheter som sannsynligvis ikke er der. (Innlegg er under arbeid)

Takk for utfordringen fra representanten Aydar. Jeg tror dette bare er en så ærlig sak at her har partiet Rødt og Arbeiderpartiet forskjellig syn. Det er helt greit. I denne salen her har vi partier som er veldig kritiske til private innslag i offentlig velferd, og så har vi partier som er veldig for at vi skal bruke veldig mye mer penger på private innslag i offentlige velferdstjenester. Det er politikk. Jeg forsøkte å svare på spørsmålet ved å si at det ikke er så enkelt å slå fast at én type fagområde alltid kan reserveres for det ene eller det andre, fordi det vil avhenge litt av hvilke typer tjenester det er en ønsker å anskaffe, og hvor i landet det er. Det kan f.eks. tenkes at det er ønskelig fra offentlige sykehus å kjøpe private tjenester i en landsdel for å unngå lang reisevei for pasientene, og der finnes det kanskje ikke nok – eller ingen – ideelle aktører, det finnes bare en privat aktør. Skal vi da la være å bruke det tilbudet fordi tilbudet ikke finnes? Det synes jeg blir litt for dogmatisk, men jeg har full respekt for dem som mener noe annet. Derfor er mitt klare utgangspunkt at det er vår felles helsetjeneste som har ansvar for pasientene. Det er de offentlige sykehusene som må vurdere hvor mye privat kapasitet de har behov for. Det må være offentlig finansiert, offentlig prioritert og offentlig organisert. Jeg ønsker at de offentlige sykehusene skal reservere konkurranser for ideelle der hvor det er hensiktsmessig. Jeg tror også at det i en del saker vil være hensiktsmessig, og så vil det være andre eksempler på anskaffelser hvor det ikke er like hensiktsmessig. Det viktigste for meg er at flest mulig pasienter får god behandling. De aller fleste får det i våre offentlige sykehus, og noen får det også blant ideelle og private tilbydere. Sånn har det alltid vært i Norge, og sånn tror jeg det kommer til å fortsette i Norge også. Det er viktig at vi tar godt vare på alt helsepersonellet vårt, for det er den mest begrensende faktoren vi har framover. Da er det viktig for oss at vår felles helsetjeneste er et attraktivt arbeidssted, og at helsepersonellet har lyst til å jobbe der. Det tredje prinsippet er at når det da er behov for å kjøpe ideell eller privat kapasitet, er jeg opptatt av at de offentlige sykehusene må gjøre det når de mener det er behov for det. Da må de også ha litt fleksibilitet og litt mulighet til å tilpasse disse anskaffelsene ut fra hvilke behov de har lokalt. Alternativet kunne være å se for seg at vi satt i Oslo og detaljstyrte alle disse anskaffelsene og bestemte ned på detaljnivå hva sykehus og offentlige helsetjenester i alle deler av vårt langstrakte land skal anskaffe, men jeg tror ikke at det nødvendigvis ville ha gitt oss bedre helsetjenester. Derfor har jeg tillit til at de offentlige sykehusene forvalter dette på en god måte.

Med fare for å gjenta meg selv: Jeg sa at ideelle bidrar til kvalitet, mangfold og langsiktighet, og de er et viktig supplement til de offentlige tjenestene. Regjeringen deler målet om å styrke ideelle aktørers rolle, og vi følger opp og utnytter handlingsrommet i regelverket aktivt. Så jeg er enig i dette.

De offentlige helseforetakene, på lik linje med alle andre offentlige virksomheter, kjøper både varer og tjenester fra private aktører i stor skala. Sånn har vi alltid gjort det i Norge. Det er jo ikke noe uvanlig med det. Medisinsk-teknisk utstyr er som regel fra private leverandører, medisiner kommer fra private leverandører, mange av tjenestene kommer fra private leverandører, journalsystemer kommer fra private leverandører. Det er ikke noe nytt. Det er en del av vår blandingsøkonomi og den modellen vi har bygget i Norge. Det er ikke noe mål for meg at de offentlige sykehusene skal kjøpe mest mulig privat. Jeg er opptatt av at de skal drives på en effektiv og rasjonell måte, og at det er den offentlige helsetjenesten som skal behandle de aller fleste pasientene. Men jeg tror også at samarbeid er bra, for å fremme innovasjon, for å fremme effektiv ressursutnyttelse og for å bruke kapasitetene som er tilgjengelige, i alle deler av helsetjenesten vår. Så lenge det er offentlig finansiert, offentlig styrt, offentlig organisert og skjer etter avtale med de offentlige sykehusene, ser jeg altså ingen problemer med det.

Representanten vet veldig godt at det ikke er regjeringens politikk at kommersielle skal «slå seg løs» i den offentlige helsetjenesten. Jeg har vært tydelig fra dag én på at når bruk av private for å få ned ventetidene skjer etter avtale med de offentlige helseforetakene, skal det være offentlig finansiert, offentlig styrt og offentlig organisert. Det er hele premisset for Ventetidsløftet, som også de private og ideelle aktørene har sluttet seg til. Det er ingen som skal slå seg løs. Det er nå engang sånn at når vi velger å invitere private tilbydere til å levere enkelte helsetjenester, er det viktig at de leverer ut fra kvalitet, og at de leverer ut fra pris, sånn at vi får mest mulig helse igjen for hver krone. Det kan både ideelle og kommersielle levere, akkurat som de også leverer legemidler, medisinsk-teknisk utstyr og en rekke produkter og tjenester, og Helse-Norge hadde stoppet opp hvis ikke vi fikk levert dette. Så jeg er ikke så kategorisk på dette som representanten her, jeg mener vi må finne pragmatiske løsninger som styrker vår felles helsetjeneste.

Det viktigste er at vi ivaretar sørge-for-ansvaret som Stortinget har vedtatt, og at innbyggerne våre får gode helsetjenester, og det er det offentlige som kommer til å levere de aller fleste av disse helsetjenestene. Så er jeg grunnleggende veldig positiv til at offentlige sykehus og offentlige helseforetak også samarbeider med både ideelle og private. I noen tilfeller vil det være helt opplagt at det er ideelle som kan levere det beste tilbudet – på noen områder er det fullt mulig og ønskelig og sågar noe vi skal gjøre, nemlig reservere konkurransene for ideelle – mens det for andre anskaffelser er naturlig at både ideelle og private kommersielle kan konkurrere om disse oppdragene. Det handler litt om hvilket fagområde det er, hvor mange aktører det er i markedet som kan tilby dette, hva som er hensiktsmessig, og ikke minst hva som gjør at vi får best pris og best kvalitet, ettersom dette er ressurser som skal prioriteres ut fra vår felles helsetjeneste. Jeg følger opp det som regjeringen har sagt, både i erklæring, i stortingsvedtak og ellers, og nå som denne rettstilstanden også er avklart, er det mye enklere for helseforetakene å følge det opp også. (Innlegg er under arbeid)

Jeg mener at de offentlige helseforetakene bør forbeholde konkurranser for ideelle der hvor det er hensiktsmessig, men det betyr ikke at alle tildelinger kun skal skje til ideelle. Det mener jeg vil være feil. Her må vi også være pragmatiske. Jeg er veldig glad for at den høyesterettsdommen som vi nå har, slår tydelig fast at det er fullt mulig å stille disse kravene. Grunnen til at de offentlige helseforetakene stilte dette i bero, var at det var uavklart rettstilstand. Nå har vi en avklart rettstilstand. Det kommer vi selvfølgelig til å følge opp i styringsdialogen med sykehusene og selvfølgelig også i oppdragsbrevene til sykehusene, og der hvor det er hensiktsmessig å reservere anskaffelsene til ideelle, forventer jeg at de offentlige helseforetakene gjør det. Så kan jeg legge til at av de om lag 18,5 mrd. kr som offentlige helseforetak kjøper private tjenester for i dag, er den store, store brorparten fra ideelle aktører.

Det er jo fullt mulig å starte en virksomhet basert på både små og store kontrakter. Mange virksomheter har også avtale med flere. Når representanten viser til disse kontraktene med tre–fire måneders varighet, antar jeg at han viser til noen enkeltavtaler som er inngått med store private helseforetak i forbindelse med Ventetidsløftet. Dette utgjør bare en forsvinnende liten del av deres omsetning. Det er ingen av dem som står på de avtalene alene. Vi kan gjerne diskutere rehabilitering, det skjønner jeg at vi også skal komme tilbake til, men jeg legger merke til at representanten nærmest utelukkende bruker eksempler fra dem som har tapt en konkurranse. Det kan jo være litt nyttig også å lytte til dem som faktisk vant konkurransen. Det kan jo tenkes at de leverer bedre på pris og kvalitet, og at det var derfor de ble valgt. I alle anskaffelser er det sånn at noen vil vinne, og noen vil tape, men vi kan ikke både være for dem som vinner, og samtidig være for dem som taper. Da får vi mer tjenester enn det egentlig er grunnlag for, og det er å sløse med folks skattepenger.

Jeg mener absolutt det er rom for mer bruk av innovative anskaffelser. Der synes jeg representanten har et godt poeng, for i anbud og anskaffelser kan en ha veldig definerte krav på nøyaktig hva som skal leveres. Alternativet til det er i større grad å be om hva en skal oppnå, og så vil ulike aktører, ideelle og private, kunne konkurrere om den beste oppgaveløsingen. Dette har jeg allerede drøftet med bl.a. representanter fra privat sektor, og her mener jeg det er et potensial for å jobbe videre. Representanten sa at i rehabiliteringsanskaffelser har man vridd fokuset bort fra døgnkapasitet, og så knytter representanten det til dårligere kvalitet. Jeg er helt uenig. Det er faglige vurderinger som ligger til grunn for denne anskaffelsen, og den faglige utviklingen over år har vært å gå noe bort fra døgnbehandling og over til poliklinisk behandling, over til behandling der hvor pasienten bor. Riksrevisjonen har bl.a. vært veldig opptatt av at vi må følge den faglige utviklingen. Det er det fullt mulig å gjøre uten at det går på bekostning av kvaliteten.

Jeg vet ikke hvor representanten har det fra at det i offentlige anbudsprosesser er «utelukkende fokus på økonomi». Representanten må gjerne vise meg disse anbudene der økonomi skulle vektes 100 pst., og der det ikke stilles noen kvalitetskrav. Det tror jeg er feil, men hvis representanten har andre eksempler på det, vil jeg gjerne se det. Jeg mener at både kvalitet og pris er viktig. Kvalitet er åpenbart viktig, for det handler om å levere gode tjenester til innbyggerne våre. Vi bør også være opptatt av pris, for det er skattebetalernes penger vi bruker på å anskaffe tjenester i det private markedet, og da bør det også være insentiver for å levere kostnadseffektivt og levere god kvalitet til riktig pris. Hvis vi skulle brukt skattebetalernes penger uten å stille noen som helst krav om at den prisen som gis, også skal være konkurransedyktig, ville det bidratt til å sløse bort folk flests penger, og det tror jeg egentlig ikke Fremskrittspartiet mener vi skal gjøre. Så jeg mener det skal være balanse mellom bl.a. pris og kvalitet, og det mener jeg at helseforetakene klarer å finne ut av på egen hånd.

Ideelle aktører er en viktig del av det samlede helse- og omsorgstilbudet i Norge. De bidrar med kvalitet, mangfold og langsiktighet, og de er et viktig supplement til de offentlige tjenestene. Regjeringen deler målet om å styrke ideelle aktørers rolle, og vi har over tid fulgt opp Stortingets ønske om å utnytte handlingsrommet i regelverket. Samtidig er det viktig at vi organiserer tjenestene slik at pasientene får gode og likeverdige tilbud, og at vi bruker samfunnets ressurser effektivt. Offentlig finansierte tjenester kan organiseres gjennom egenregi, gjennom tilskudd eller gjennom anskaffelser. Hvilken modell som er best egnet, må vurderes ut fra tjenestens karakter, behovet for styring og kontroll og hva som gir best tilbud til pasientene. Anskaffelser er et viktig virkemiddel for å sikre nødvendig kapasitet, særlig der det offentlige ikke har tilstrekkelige tilbud selv. Samtidig gir regelverket et handlingsrom til å ivareta ideelle aktørers rolle, bl.a. gjennom muligheten til å reservere konkurranser. Det handlingsrommet skal vi fortsette å bruke. Regjeringen har også gitt føringer om å inngå flere langsiktige avtaler. Når det gjelder forslagene om å reservere anbud eller fase ut anbud som anskaffelsesform, er det viktig å understreke at dette må vurderes innenfor gjeldende rettslige rammer. Anskaffelser er i dag en etablert og nødvendig del av hvordan vi sikrer tilgang til helsetjenester, og en generell utfasing vil kunne reise grunnleggende spørsmål om både organisering og styring. Jeg merker meg at komiteen ber regjeringen om å arbeide videre med en juridisk definisjon og registerordningen for ideelle aktører. Dette vil bidra til større forutsigbarhet og gjøre det enklere å bruke handlingsrommet for ideelle aktører. Det vil regjeringen følge opp. Regjeringen er opptatt av å sikre en sterk felles helsetjeneste som bærebjelken i tilbudet. Samtidig er en god arbeidsdeling mellom offentlige, ideelle og andre private aktører nødvendig for å møte befolkningens behov og ikke minst for å redusere ventetidene også framover.

Svaret på det er ja. Jeg synes det er en fornuftig tilnærming, og det skal vi gjøre.

Det kan jeg ikke svare på på stående fot.

Det kan jeg ikke svare på her og nå. Det vil avhenge litt av hvor lang tid det tar å sende inn dette kravet, hvor lang tid det tar å saksbehandle det, og hvor lang tid det tar å utbetale det. Men det bør jo skje uten at hver av disse elementene på veien tar for lang tid. For en del pasienter fungerer dette godt i dag, og systemene er effektive, og for andre er det ikke slik. Der tenker jeg vi må se på hvor lang tid det faktisk tar – i snitt – for alle, og se på hva som er barrierene, hvilke deler av denne prosedyren vi kan ta inn tid på. Så får vi implementere de tiltakene som er nødvendige for at det skal gå så fort som mulig. Men jeg er helt sikker på at det er et forbedringspotensial, så det skal vi til.

Jeg er delvis enig i den problemstillingen. Jeg tror ingen venter et helt år, men det er for mange som venter for lenge. Dette har jeg tatt opp med de regionale helseforetakene ved flere anledninger. Nå er det jo også et enstemmig storting som ønsker at vi skal evaluere denne ordningen, og da mener jeg det er noe av det første vi må se på. Grunnprinsippet bør selvfølgelig være at i de tilfellene hvor pasienten må legge ut selv, bør refusjonen av det utlegget skje så snart som overhodet mulig.

Pasientreiseordningen er en viktig del av pasientforløpet. De regionale helseforetakene skal følge opp målet om at pasienter og pårørende skal oppleve forutsigbarhet, trygghet og kvalitet, samtidig som ressursene brukes på en måte som sikrer best mulig pasientbehandling i tråd med krav i lov og forskrift, Denne ordningen har et svært stort omfang. I 2024 ble det gjennomført 7,92 millioner reiser, og det brukes årlig 2,5 mrd. kr på pasientreiser. Samtidig vet vi at mange pasienter opplever ordningen som krevende, særlig der avstandene er store og kollektivtilbudet begrenset. Dette gjelder ikke minst i Nord-Norge. Regjeringen har allerede fulgt opp dette området gjennom flere tiltak, bl.a. ble pasientreiseforskriften endret fra mars 2025 for å gjøre regelverket tydeligere og enklere å forstå. Helseforetakenes ansvar for forsvarlig organiserte reiser er nå presisert, og behandlernes ansvar for å vurdere behov for tilrettelagt transport er tydeliggjort. I tillegg arbeider Helsedirektoratet med et nytt rundskriv for å bidra til mer forutsigbar og enhetlig praksis. De regionale helseforetakene og Pasientreiser HF arbeider også langsiktig med forbedringer. I 2025 har det særlig vært satset på reiseattest, videreutvikling av selvbetjeningsløsninger på helsenorge.no og nye løsninger for bestilling, planlegging og optimalisering av organiserte pasientreiser. Når det gjelder overnatting, er det satt i gang en forsøksordning i Helse nord med økt sats inntil 1 300 kr, mot ordinært inntil 734 kr. Denne ordningen skal evalueres, og regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forbedre pasientreiseordningen slik at pasientenes rettigheter blir ivaretatt på en god og likeverdig måte over hele landet. Jeg er glad for at en samlet komité ber regjeringen om å evaluere pasientreiseordningen. I det arbeidet skal både pasienter, pårørende, helsepersonell og transportører involveres, før vi kommer tilbake til Stortinget med konkrete forslag til forbedringer. Jeg tror at denne måten å gjøre det på vil gi oss et godt grunnlag for å gjøre ytterligere forbedringer.

Det kan godt være. Som jeg redegjorde for, jobbes det målrettet med både å ta ned saksbehandlingstiden, å øke kvaliteten i vedtakene, å øke effektiviteten, og å tiltrekke seg mer kompetanse for at dette skal skje så effektivt og bra som overhodet mulig. Som jeg også sa, er vi allerede i gang med et arbeid som Helsedirektoratet leder, sammen med Legeforeningen, bl.a., for å se på denne praksisen, om det er grunnlag for å justere den og forbedre den. Jeg sa også at det godt kan være at man i den prosessen kommer til at det er behov for å presisere, justere, tydeliggjøre eller endre regelverk. Da vil vi naturligvis vurdere det. Jeg tror ikke det er grunnlag for å si at det generelt er mange tilfeller der fastleger ikke får muligheten til å utøve yrket sitt. De aller fleste gjør jo det. Vi har rekruttert 750 flere fastleger på vår vakt og løst fastlegekrisen, så ordningen er i vesentlig bedring. Den positive utviklingen må få vedvare.

Jeg er enig i at noen av disse sakene tar for lang tid i dag, som jeg sa. Vi må skille problemkomplekset litt, for representanten spør hva vi skal gjøre for å sikre pasientenes rettigheter, og de er godt ivaretatt. Hvis fastlegen din på en eller annen måte forsvinner, skal kommunen stille opp med andre tilsvarende allmennlegetjenester, og det skjer også. Så til det andre spørsmålet. Når Helfo i dette tilfellet gjør kontroller og kommer til at det har skjedd feil, vil det kunne få konsekvenser for den enkelte. Jeg kan selvfølgelig ikke gå inn i disse enkeltsakene her. Da er det viktig at vedkommende fastlege får saken avklart så fort som overhodet mulig. Jeg har lyst til å legge til at fastlegeordningen i stor grad er tillitsbasert, men det er også verdt å minne om at staten årlig refunderer over 5 mrd. kr for stønad til dekning av utgifter hos fastlege. Da er det også viktig at det er kontrollmekanismer. Jeg tror alle fastleger gjør så godt de kan, og det kan skje feil, men vi må ha kontrollrutiner som sikrer at skattebetalernes penger brukes til formålet de er tiltenkt.

Kommunen har etter helse- og omsorgstjenesteloven en klar plikt til å sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. I dette ligger også at alle kommuner skal sørge for å ha en fastlegeordning. Nærmere bestemmelser om fastlegeordningen er fastsatt i fastlegeforskriften. Enhver som er bosatt i en norsk kommune, har etter pasient- og brukerrettighetsloven rett til å stå på liste hos lege med fastlegeavtale. Denne plikten og korresponderende rettigheten består selv om en fastlege skulle miste sin rett til å praktisere. Da er det kommunen som har ansvaret for å ha og iverksette de tiltak som er nødvendige for å sikre et forsvarlig allmennlegetilbud til enhver tid, herunder sin egen fastlegeordning. Det vises her til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Når det gjelder saksbehandlingstiden i klagesakene, jobber Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten kontinuerlig for å bli mer effektiv i saksbehandlingen. Det skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av kvaliteten i vedtakene. De justerer derfor arbeidsmetoder, de jobber med å heve kompetansen, og de jobber målrettet for å få ned saksbehandlingstidene. Jeg vil også legge til at Helsedirektoratet er i en konstruktiv dialog med Legeforeningen om Helfos kontrollpraksis og dokumentasjonskravene, herunder vedtak om tap av retten til å praktisere for trygdens regning. Dersom Helsedirektoratet i løpet av og basert på denne dialogen kommer med en faglig tilråding til departementet om at det er behov for eventuelle endringer i regelverket, er det noe vi vil se nærmere på og vurdere. Til slutt vil jeg legge til at dersom en opplever å ikke få oppfylt sine rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven, kan en påklage det til statsforvalteren. Statsforvalteren er klageinstans og tilsynsmyndighet på området.

Det er det for tidlig å si noe om nå, men jeg mener jeg har vært veldig tydelig nå i disse uttalelsene om hva jeg mener om saken, og med respekt for det Stortinget har vedtatt. Det er heller ingen grunn, tror jeg, til å betvile – og det gjør heller ikke representanten i sitt spørsmål – at det er prøvd en lang rekke tiltak. Så er det jo sånn at ingen sykehus eller helseforetak kan trylle fram søkere. Vi vet også at det er en presset personellsituasjon mange steder. Det er fortsatt behov for jordmødre mange steder. Når en altså frister både med pendlerbolig og dekning av reiser og mulighet for videreutdanning, som burde vært et spennende karrieretilbud, utdanningsstilling og har lyst det ut flere ganger, og en til tross for den innsatsen ikke har funnet tilstrekkelig antall kvalifiserte fagfolk, er situasjonen litt alvorlig. Det kan vi heller ikke kommer rundt. Jeg mener igjen at alle steiner må snus, alle tiltak må prøves, og så må vi ivareta faglig forsvarlighet i alle helsetjenestene våre – og kommer vi til at det ikke er mulig, får vi ta stilling til hva vi gjør da.

Alle helseforetakene må forholde seg til det Stortinget har vedtatt, og det står helt klart og tydelig i Nasjonal helse- og samhandlingsplan at dagens fødetilbud skal opprettholdes i hele planperioden, gitt at det er faglig forsvarlig å gjøre det. Da må en selvfølgelig gjøre forsvarlighetsvurderinger løpende. Jeg har ingen grunn til å betvile at Helgelandssykehuset i dette tilfellet har prøvd mange tiltak for å rekruttere og beholde fagkompetanse. Jeg listet opp den del av de tiltakene som er gjort. Jeg forventer likevel at det arbeidet fortsetter, og at en forsøker å finne løsninger så langt det lar seg gjøre. Hvis en til tross for den iherdige innsatsen kommer til at en ikke klarer å gjøre dette innenfor faglig forsvarlige rammer, mener jeg – igjen – at det er et spørsmål som da må håndteres, hvis vi skulle komme dit. Men jeg tror ikke vi er der ennå, og derfor mener jeg det er viktig at helseforetaket fortsetter arbeidet og forsøker å løse den situasjonen som har oppstått. Det har jeg også tillit til at de gjør.

Takk for spørsmålet. Jeg er enig med representanten i at nærhet til fødetilbudet er et gode. Så må selvfølgelig alle fødetilbud være faglig forsvarlige. På fødestuen i Brønnøysund har det de senere årene vært om lag 25 fødsler årlig. Driftssituasjonen på fødestuen har over år vært krevende. Selv med et lavt antall fødsler, krever forsvarlighet i tilbudet at fødestuen er bemannet for full beredskap, med to jordmødre og en helsefagarbeider/barnepleier i hjemmevakt. Helgelandssykehuset opplyser at de ikke har lyktes i å sikre en robust og bærekraftig bemanning, til tross for gjentatte forsøk på å rekruttere og beholde personell. Eksempler på tiltak er gjentatte stillingsutlysninger, utlysninger av utdanningsstilling i jordmorfaget, mulighet for videreutdanning i ultralyd, tilgang til pendlerbolig og dekning av reiser for søkere utenfor Brønnøysund. Ansatte har også strukket seg langt for å avhjelpe situasjonen med overtidsarbeid. Av forsvarlighetshensyn stengte Helgelandssykehuset fødestuen i Brønnøysund midlertidig, med virkning fra og med 20. mars. Helgelandssykehuset så dette som nødvendig for å etterleve nasjonale faglige retningslinjer for fødselsomsorgen. Helgelandssykehuset opplyser at bemanningsutfordringene og forsvarlighetsvurderingene er de samme i dag som da den midlertidige stengingen ble innført, men jeg vil også understreke at det ikke er bestemt hvordan tilbudet framover skal innrettes. Det er viktig å huske på at de fødende på Helgeland har gode tilbud ved fødeavdelingene i Sandnessjøen og i Mo i Rana, og Helgelandssykehuset tilbyr også følgetjeneste og transport når det er behov for det. Ellers vil jeg vise til Nasjonal helse- og sykehusplan 2024–2027. Der er det er en klar føring om at fødetilbudet skal opprettholdes innenfor hele denne planperioden, gitt forsvarlig drift. Det er en formulering jeg har stor respekt for, og en formulering jeg vet er veldig viktig for Senterpartiet, så jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for at vi skal opprettholde dagens tilbud. Da mener jeg at alle muligheter må sjekkes ut, og en må gjøre alt som er faktisk mulig for å finne løsninger, slik at dette kan skje på en faglig forsvarlig måte. Jeg skjønner også at endringer i fødetilbudet skaper både reaksjoner og usikkerhet. Derfor vil jeg bare igjen si: Det er veldig viktig at en her snur alle steiner for å finne løsninger slik at denne driften kan videreføres, og hvis en kommer til, etter å ha forsøkt alt det, at en likevel ikke kan videreføre det på en forsvarlig måte – hvis den situasjonen skulle oppstå – da får vi sammen ta stilling til hvordan vi skal håndtere det.

Det spørsmålet svarte jeg på, og hvor vi mener at den grensen går kommer for øvrig til uttrykk i de lovproposisjonene regjeringen fremmer. Jeg var også tydelig på at skal en regulere folks hverdagsliv, må det være gode grunner for å gjøre det. Det må være en viss skranke og en viss terskel for å kunne gjøre det. Så er dette typisk Fremskrittspartiet, man vil jo aldri snakke om egen politikk. Det hører vi, det er modus operandi for Fremskrittspartiet. Representanten sier vi ikke skal snakke om det som skjedde for flere tiår siden. Det er helt greit, la oss snakke om det som skjedde på Stortinget i fjor vår, for da foreslo nemlig regjeringen at det skulle bli forbudt å røyke i bil med barn i baksetet – forsvarsløse unger som blir utsatt for passiv røyking, enda vi vet hvor skadelige konsekvenser det har. Jeg mener å huske at Fremskrittspartiet sa det var et dusteforbud. La meg få stille spørsmålet tilbake igjen: Mener Fremskrittspartiet at framtiden til barna våre er mindre viktig enn tobakksindustriens interesser, og at det skal være fritt fram å røyke med unger i baksetet?

Det er et godt spørsmål, og det er en viktig debatt å ta. Frihet er en grunnleggende verdi i vårt samfunn, og jeg mener det skal være både rammer for og skranker for politikk og regulering. Men som representanten vet, er det ikke mulig på ett minutt å gi et utfyllende svar på det, for dette vil variere fra saksområde til saksområde. Jeg mener f.eks. at hvis den individuelle friheten går ut over andres individuelle frihet, kan det være grunner for at det bør reguleres. Hvis den individuelle friheten åpenbart er til skade for den enkelte, må man også kunne diskutere det. Men dette er politikk og disse diskusjonene har vi hatt i en årrekke – det er ikke noe nytt med det. Fremskrittspartiet var i sin tid sterkt imot å innføre obligatorisk bilbelte. Det ble sikkert kalt for dusteforbud den gangen. Fremskrittspartiet var mot røykeforbudene. Jeg møter ingen som ønsker seg tilbake til røykfylte restauranter og utesteder, og jeg tror ingen går rundt og sier at det er et angrep på individuell frihet. Så her gjelder det å finne en balanse, men også våge – tørre å gjøre noe.

Takk for spørsmålet. La meg først si at jeg synes det er bra at ulike land tar ulike grep i kampen mot tobakksskader. Tobakksbruk er den desidert største enkeltårsaken til sykdom og tidlig død som kan forebygges. Jeg har også lyst til å trekke fram den tverrpolitiske støtten som generasjonsforbudet har fått i Storbritannia. Dette er et forslag som ble fremmet av den forrige konservative regjeringen, og nå gjennomført av den nåværende Labour-regjeringen. Det er riktig som representanten sier, at regjeringen i sin tobakksstragi har et mål om at alle som er født i 2010 eller senere, skal være tobakks- og nikotinfrie. Bruken av e-sigaretter blant unge jenter har økt, røykingen har økt særlig blant unge menn og snusbruken blant unge er høy. Derfor har regjeringen iverksatt flere tiltak for å redusere tobakksbruk, hindre oppstart blant unge og øke vernet mot passiv røyking. La meg nevne at vi bl.a. har fått på plass røykeforbud på lekeplasser, idrettsområder og i biler hvor barn er passasjer og forbud mot nettsalg av tobakksvarer og e-sigaretter fra utlandet, og vi ønsker også å videreføre dagens forbud mot e-sigaretter med nikotin. I tillegg til dette vurderer vi løpende nye tiltak for å snu den negative utviklingen i tobakksbruk blant unge. Men: Et generasjonsforbud etter britisk modell er imidlertid ikke et tiltak som vi vurderer. Vi tror det finnes andre og enklere måter å oppnå målet om en tobakks- og nikotinfri generasjon. Når det er sagt, vil jeg likevel understreke at restriktive tiltak på tobakksområdet nesten alltid møtes med motstand og kritikk når de foreslås og – la meg legge til – godt hjulpet av en mektig og stor tobakksindustri og dens representanter. Derfor håper jeg at Stortinget kan finne sammen på tvers av partigrensene og støtte gode forslag til tiltak for i årene framover å redusere de enorme skadevirkningene som tobakksbruk fortsatt medfører i landet vårt.

Det kan ikke jeg redegjøre for på stående fot, men når det gjøres vurderinger lokalt om hvordan dette tilbudet skal innrettes, prøver en å ta så godt helhetshensyn og helhetsansvar en bare kan. Jeg har vært på DPS-ene, og jeg har selvfølgelig også vært på Åsgard. Jeg opplever at det er ganske stor og bred enighet blant fagmiljøene i Troms om at det er veldig viktig at Åsgård styrkes, og at vi får kommet i gang med den utbyggingen som er der. Vi skal ha desentraliserte helsetjenester også innenfor psykisk helsevern, men jeg mener langt på vei det er et faglig spørsmål hvilke pasienter som bør få sin hjelp på de ulike distriktsmedisinske sentrene, og hvilke pasienter som har behov for enda mer spesialisert kompetanse. Jeg hører representanten bruke ordet helsebyråkrat. Jeg vil bare minne om at en helsebyråkrat er like mye menneske som representanten og jeg. De som jobber i våre sykehusstyrer, vil bare det beste for pasientene sine, og vi bør ikke så tvil om deres motiver.

Mitt ansvar er å påse at vi har et tilstrekkelig antall behandlingsplasser, og så vil det være opp til bl.a. de lokale sykehusstyrene å vurdere hvor behovet er størst, hvor plassene skal være, og hvordan dette tilbudet skal innrettes. Det er helt riktig at det i forbindelse med Nasjonal helse- og samhandlingsplan og opptrappingsplanen for psykisk helse ble gjort klart at nedbyggingen av døgnkapasitet skulle stoppe. Alle tallene bekrefter jo at det har vi stoppet. Tallene vil også vise at det har vært en viss oppgang i 2025, og den oppgangen kommer til å fortsette gjennom 2026, 2027 og 2028 – og framover. Den faglige framskrivingen vi har nå, tilsier vel et behov for om lag 430 flere døgnplasser innen psykisk helsevern over en del år framover, og det legger vi til grunn i oppdragsbrevene til sykehusene. Som ansvarlig kommer jeg selvfølgelig til å følge med på at det faktisk skjer. Men igjen: Jeg mener det må være opp til de lokale sykehusstyrene å bestemme og vurdere akkurat hvordan dette tilbudet skal innrettes lokalt.

Takk for et godt og viktig spørsmål. La meg først si at alle mennesker som har psykiske plager og lidelser, skal ha tilgang til trygge og gode helsetjenester i vårt land, uansett om de bor i by eller bygd, øst eller vest, nord eller sør. Jeg er veldig glad for at vi har tilført ekstra ressurser både til kommunene og til helseforetakene gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse, nettopp for at psykisk helsevern skal prioriteres høyere, og at vi skal få mer lavterskeltilbud i kommunene. Jeg skal også være den første til å si at denne jobben ikke er ferdig. Det er fortsatt for mange huller, det er for mange mangler, og vi hører for mange pasienthistorier der ting ikke fungerer slik de skal. Så det er veldig viktig at vi fortsetter dette arbeidet med uforminsket styrke, og vi må sørge for tilstrekkelig behandlingstilbud og behandlingskapasitet over hele landet. Ja, vi har stoppet nedgangen i døgnkapasitet innen psykisk helsevern, men det er bare ett stoppested på veien. Vi må ha døgnkapasiteten opp. Den skal opp. Nå ser vi at kapasiteten er på vei oppover. Det er en slags start, men det er på ingen måte nok, og derfor er det viktig at det arbeidet fortsetter. Jeg er også glad for at vi ser en økning i antall kommuner som har etablert lavterskeltilbud innenfor psykisk helse, spesielt for barn og unge, men det er fortsatt for mange kommuner som ikke har dette lavterskeltilbudet. Derfor må også denne opptrappingen fortsette, med vekt på spesielt forebygging, tidlig innsats, bedre samhandling, styrking av kommunale tilbud og også ambulante tjenester, og det må selvfølgelig være tilstrekkelig kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Det er helt riktig, som representanten antyder, at manglende tjenester på ett område kan føre til økt belastning på andre deler av offentlig sektor, men først og fremst handler dette om menneskene, ikke systemene. Ethvert menneske i vårt land som ikke får god nok hjelp av fellesskapet når hun eller han trenger det, er ett menneske for mye. Bak denne statistikken og bak disse tallene skjuler det seg jo ekte mennesker, og det er de ekte menneskene vi er til for. Vi vet også at psykisk helse og rusmiddelproblematikk ofte henger sammen. Jeg er glad for at det i mange kommuner er oppsøkende tjenester rettet mot barn og unge. Vi har fått på plass flere skadereduserende tiltak for de mest utsatte brukerne. Det er bra, men også her er det variasjoner. Vi har lagt fram en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet som er veldig tydelig på både forebyggingsaspektet og på skadereduksjonsaspektet. Her er vi i gang med mange tiltak, bl.a. et nasjonalt rusforebyggende program og en nasjonal satsing på oppsøkende metodikk. Ventetidene for tverrfaglig spesialisert rusbehandling, TSB, er fortsatt lave, og feltet er styrket. Vi er også i gang med arbeidet med å integrere ettervern i TSB. Det er mye som gjenstår, men vi har en plan for hvordan vi skal få det på plass.

Hensynet til barn rommer mye, og det må alltid være en balanse i dette regelverket. Hvilke saker er det vi varsler om? Hvilke konsekvenser får det? Den terskelen skal ikke være for høy, og den terskelen skal ikke være for lav, for dette er varslinger som kan få potensielt store konsekvenser for barna, for familien og for foreldrene. Det må i hvert fall ikke være sånn at en varsler uten grunn. For å være helt ærlig tror jeg at helsepersonellet som står i disse vurderingene hver eneste dag, gjør så godt de kan når det gjelder de konkrete avveiningene. Som jeg redegjorde for, har vi tatt grep, bl.a. gjennom den informasjonskampanjen som nettopp handler om hvor langt avvergeplikten strekker seg. Jeg håper at mange bruker disse ressursene, som nettsiden plikt.no, for der får en konkret rettledning og hjelp. Det at vi også har sagt at vi vil utvide varslingsplikten til andre personellgrupper, vil jo være et konkret tiltak i så måte.

Jeg mener at summen av de tiltakene som er igangsatt på dette området, er dekkende. Jeg mener vi har et klart og tydelig regelverk for dette i dag. Jeg tror mye helsepersonell vet utmerket godt hva de skal gjøre, og de gjør den jobben. Det er ikke noen grunn til å skape usikkerhet og tvil om det. Hvis det skulle være sånn at det enkelte steder er uklarheter om hvor langt denne plikten gjelder, uklarhet om hvordan ulike saker skal oppfattes og hva som er terskelen for å si ifra, er det viktig at vi tar tak i det. Det mener jeg først og fremst må skje i den enkelte virksomheten. Hvis den enkelte virksomheten finner at de har over- eller underrapportering – i verste fall underrapportering, selvfølgelig – må det tas tak i der ute. Det er imidlertid litt begrenset hvilke handlingsalternativer vi har, så lenge vi mener at det regelverket og de ordningene vi har som regulerer dette i dag, ivaretar det på en god måte.

Takk for spørsmålet. Vold og overgrep er et alvorlig samfunnsproblem, og det er også et folkehelseproblem. Vold og overgrep mot barn er grov kriminalitet som kan gi omfattende helseskader og store belastninger for barn og unge som rammes. Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt, skal helsepersonell uten hinder av taushetsplikt og på eget initiativ umiddelbart melde fra til barneverntjenesten. Det er hjemlet i helsepersonelloven § 33. Plikten til å melde fra til barnevernet går foran taushetsplikten. I henhold til helsepersonelloven § 31 skal helsepersonell også varsle politi dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person. Justis- og beredskapsdepartementet har initiert en flerårig kampanje for å øke kunnskapen om avvergeplikten. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, gjennomfører kampanjen og har etablert et eget nettsted, som heter plikt.no. Nettsiden inneholder informasjon om hva avvergingsplikt er, og har egne sider for fagfolk og privatpersoner. Jeg vil også vise til opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, der det framgår følgende: «Regjeringen vil styrke arbeidet med å forebygge, avdekke og etterforske vold mot de minste barna. Regjeringen vil blant annet utrede behovet for en lovendring som gir nærmere angitte grupper varslingsplikt til politiet i tilfeller der det er grunn til å tro at et barn blir, eller vil bli, mishandlet.» Dette tiltaket er foreløpig ikke igangsatt, men det tas sikte på å komme i gang i løpet av året. Vi har i dag et lovverk som ivaretar helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet og avvergeplikt til politiet. Vi har også veiledere og retningslinjer som gir praktiske råd til helsepersonell om dette temaet. Videre skal det jobbes med en ny lovendring på dette området, om varslingsplikt for nærmere angitte grupper. Det er, som vanlig, et lederansvar i helsetjenesten å sørge for at det til enhver tid gjeldende regelverket vi har, gjøres kjent blant helsepersonell, og at det etterleves, slik at politi og barnevern varsles når det er mistanke om alvorlig vold mot små barn.

Spørsmål om surrogati er krevende etiske problemstillinger. Vi må også ha takhøyde og rom for, mener jeg, at det er ulike meninger i denne salen, og jeg tror også innad i partiene, om dette. Jeg mener, som sagt, at det regelverket vi har i dag, gitt at det er forbudt med surrogati i Norge, er et klart og tydelig regelverk. Det vil alltid være sånn at det kan være enkelte aktører som forsøker å omgå regelverket. Nå snakker jeg om disse såkalte formidlingsaktørene. Da er det viktig at de gjør oss oppmerksomme på at de eventuelt ikke har en praksis som er i overensstemmelse med norsk lovgiving. Hvis dette rammes av straffebud i straffeloven, er det eventuelt en sak for andre enn Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet å ta stilling til videre. Norsk posisjon i dette spørsmålet er klar og tydelig, og det er også den posisjonen vi inntar i internasjonale sammenhenger, i Verdens helseorganisasjon og på andre relevante arenaer. Vi jobber ikke nå med forslag om å endre dette regelverket. Vi jobber ikke nå med forslag om å gjøre det straffbart å gjennomføre surrogati i utlandet. Vi står for den lovgivningen vi har i Norge, som er klar og tydelig på hvilke grenser vi setter der hvor vi har norsk jurisdiksjon. Også jeg vil benytte anledningen til å takke for interpellasjonsdebatten, men også snart seks timer helsedebatt. Det er bra at helse engasjerer bredt i Stortinget – så takk for i dag!

Det er alltid en krevende diskusjon hvordan en skal forholde seg til situasjoner der en praksis er tillatt i et annet land, men ikke i ens eget land. Norsk jurisdiksjon er i Norge så vi kan regulere virksomhet i Norge. Som jeg redegjorde for, mener jeg at vi har et regelverk som gjør det på en god måte i dag. Også jeg anerkjenner at det er debatt om dette, og det er vanskelige etiske problemstillinger. Det er ikke alle nyansene som alltid kommer helt fram, synes jeg. Det er viktig at vi også kan snakke om dette. Fra regjeringens side har vi satt i gang en evaluering av bioteknologiloven. Der har vi fått både anbefalinger fra Bioteknologirådet og rapporter fra Helsedirektoratet. Bioteknologirådet har flere anbefalinger når det gjelder surrogati, og de spriker i litt ulike retninger. Det er også et flertall i disse anbefalingene som mener at privatpersoner som benytter surrogati, bør kunne straffes også når det skjer i utlandet. Regjeringen har ikke tatt stilling til disse forslagene ennå. Jeg mener det også er mange motforestillinger mot å endre disse reglene uten at vi overskuer konsekvensene av det. Derfor står jeg for det jeg sa: Det regelverket vi har i dag, er godt, det er tydelig, og det balanserer ulike hensyn mot hverandre. Det er riktig at vi har blitt gjort oppmerksom på at det er et enkeltstående selskap som har formidlet surrogati i utlandet fra Norge. Det er ikke lov, og det var grunnen til at Helse- og omsorgsdepartementet – etter at vi fikk informasjon om dette gjennom en enkeltsak – ba Helsedirektoratet om å kontakte firmaet og informere dem om forbudet mot surrogati i bioteknologiloven, inkludert det forbudet som loven allerede oppstiller mot å formidle surrogati i utlandet fra Norge. Dette har Helsedirektoratet fulgt opp i et brev til det aktuelle selskapet, og det forventer vi at følges opp.

Det er ikke tillatt å tilby surrogati i Norge. Etter barneloven er en avtale om å føde et barn for en annen kvinne ikke bindende, og etter bioteknologiloven kan befruktede egg bare settes inn i livmoren til den som skal være barnets mor. Jeg mener de norske reglene om surrogati er klare. Dersom noen tilbyr surrogati i Norge, kan vedkommende straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Straffansvaret omfatter også den som i Norge medvirker til at noen får utført surrogati i utlandet, f.eks. gjennom formidlingsvirksomhet. Bioteknologilovens straffebestemmelse unntar fra straff «privatpersoner som søker eller benytter tilbud som er i strid med denne loven». Det vil si at personer som benytter seg av surrogati, ikke kan straffes. Dersom f.eks. familiemedlemmer eller andre nærstående yter praktisk bistand, vil også disse unntas fra straffansvar. Dette unntaket er begrunnet med at det er verken ønskelig eller rimelig å straffe disse, og at det primært er helsepersonell og andre som i sin yrkesutøvelse overtrer eller i strafferettslig forstand medvirker til å overtre bioteknologilovens regler, det har vært meningen å straffe. Norsk rett har ingen særskilte regler om fastsettelse av foreldreskap etter bruk av surrogati. Det betyr at de generelle reglene etter barneloven og adopsjonsloven gjelder. Den som føder barnet er barnets mor, og farskap etableres på de måter som barneloven bestemmer, enten ved erklæring eller endring. Dersom et foreldreskap ikke kan etableres etter reglene i barneloven, kan den som søker å bli juridisk forelder eventuelt søke om adopsjon. Det må gjøres en konkret og grundig vurdering i hver sak av om vilkårene for adopsjon er oppfylt. Barnets beste skal også her være det overordnede hensynet i adopsjonsvurderingen, også der barnet er født etter bruk av surrogati i utlandet. Det er også svært viktig at avgjørelser om foreldreskap og adopsjon for et barn født i utlandet, baseres på god og riktig dokumentasjon, og at identitet og relasjon er tilstrekkelig avklart. Surrogati er som nevnt ikke tillatt i Norge, men vi kan ikke hindre folk i å dra til utlandet og få utført surrogati i land som faktisk tillater det. Bruk av surrogati medfører imidlertid risiko – som vi vet – både for surrogatmor, for de intenderte foreldrene og ikke minst for barnet. Barn kan f.eks. risikere å komme i en situasjon uten juridisk tilknytning til en intendert forelder, og uten statsborgerskap eller rett til innreise og opphold i Norge. Det er grunnen til at norske myndigheter fortsatt fraråder norske borgere å benytte seg av surrogati i utlandet. Jeg mener at reglene i bioteknologiloven, barneloven og adopsjonsloven samlet sett er klare. Jeg mener også de gir tilstrekkelig regulering på feltet, og at de i dag avveier ulike hensyn som gjør seg gjeldende, på en balansert måte.

Jeg redegjorde da for tiltak som denne regjeringen har gjort, og jeg sa også klart og tydelig at målet fortsatt er at vi skal etablere et nasjonalt program for røykeslutt. Det må finansieres i statsbudsjettet. Jeg sa at vi foreløpig ikke har funnet å kunne prioritere det, men det står absolutt på lista, og jeg håper vi får det på plass. Så vidt jeg vet, har vi foreløpig ikke fått nye forslag eller råd fra folkehelsepolitisk utvalg akkurat på dette, men det er jeg helt sikker på at kommer. Så vil jeg understreke at regjeringen har gått i bresjen for og gjennomført en rekke andre tiltak i denne perioden som har vært ganske omdiskutert: markedsføringsforbud mot usunn mat og drikke for barn og unge, forbud mot å selge energidrikk til barn under 16 år, forbud mot lystgass og nasjonale skjermråd. Alt dette gjør vi for å ta bedre vare på våre barn og unge, og jeg mener vi må satse enda mer på forebygging og behandling på lavest mulig nivå. Det er mye billigere enn å reparere.

For det første skal jeg avsløre at jeg er fan av Dagfinn Høybråten. Det var Tove Strand, tror jeg, fra Arbeiderpartiet, som innførte den første røykeloven, men det er ingen tvil om at det Dagfinn Høybråten gjorde, er et før og et etter, og at det kostet mye i sin tid og ble idiotforklart som både dusteforbud, formynderstat og inngripen i folks privatliv – argumenter vi også kjenner godt igjen fra dagens folkehelsedebatt. Det kostet, men opinionen snudde raskt, og nå tror jeg alle priser seg lykkelig for at vi ikke lenger har røyking på utestedene, og at vi kan gå ut og kose oss uten å være mottakere av passiv, skadelig røyking. Jeg mener at noen må gå foran, og det var også derfor jeg personlig spurte Dagfinn Høybråten om å lede regjeringens folkehelsepolitiske råd, for jeg vil ha push og folk som tenker utenfor boksen, i folkehelsepolitikken. Regjeringen kommer til å legge fram nye folkehelsetiltak framover, og vi vil fortsatt jobbe med et nasjonalt røykesluttprogram. Det må vi komme tilbake til i budsjettet.

For meg er dette veldig enkelt. For dem som ønsker å slutte å røyke – og det bør alle ønske å slutte med – bør det finnes tilgjengelig produkter som gjør det enklere. Akkurat når det gjelder tobakksfri nikotinsnus, er det altså omsettelig i dag. Det er fullt mulig å kjøpe. Det selges reseptfritt som et legemiddel, og da er det godkjent som et produkt for nettopp å bli uavhengig av disse produktene. Man kan like gjerne snu på det: Det å liberalisere dette regelverket og la det være fritt omsettelig, med alle mulige slags tobakksfrie nikotinsnusprodukter, hva vil det føre til? Nikotin er ekstremt vanedannende. Ikke kom og fortell meg at tobakksindustrien har laget disse produktene fordi de vil at færre skal kjøpe produktene sine. De lager og designer disse produktene for at flere skal bli avhengig av dem, for at de skal selge mer. Derfor må vi ha et strengt regelverk på dette, ellers sklir det ut.

Det er fortsatt et viktig tiltak. Vi har en klar plan om at vi skal etablere dette, men som jeg sa fra Stortingets talerstol, er det et prioriteringsspørsmål. Jeg skal være helt ærlig og si at det ikke har nådd opp i prioriteringene så langt, fordi det har vært mange andre viktige helsepolitiske prioriteringer Stortinget har besluttet, som jeg mener har vært riktig å gjøre. Det er ikke sånn at vi ikke har gjort noe på dette feltet. Vi har utvidet røykeforbudene, bl.a. på utendørs lekeplasser, idrettsområder og i private biler med barn. Vi får på plass forbud mot grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer og e-sigaretter. Vi har presisert aldersgrensen for innførsel av tobakksvarer. Vi viderefører forbudet mot e-sigaretter med nikotin. Vi innlemmer nå endelig EUs tobakksdirektiv – for å nevne noen eksempler. Vi følger opp strategien og tiltakene som ligger i strategien, og så må vi komme tilbake til røykesluttprogrammet i de ordinære budsjettdiskusjonene.

Da må jeg bare minne om hva denne saken handler om. Dette er et Dokument 8-forslag som handler om hvorvidt en skal innføre et nasjonalt røykesluttprogram eller ikke, og hvorvidt det skal finansieres med en sektoravgift eller ikke. Alle spørsmål om regulering av andre typer tobakks- og nikotinprodukter har vi rikelig anledning til å diskutere, men da foreslår jeg at representanten stiller et spørsmål om det, og så kan vi ha en diskusjon om det. Jeg skal likevel prøve å svare så godt jeg kan, ved å si at hvis vi skal opprettholde en restriktiv tobakkspolitikk, må vi være veldig forsiktig med å tillate nye produkter på markedet. Det er riktig at snusbruk har en annen fareprofil enn det røyking har, men det er også helseskadelige effekter av snusbruk. Representanten sier det er veldig graverende, det jeg nå sa, men det står altså i folkehelsemeldingen som Stortinget har vedtatt, og i regjeringens tobakksstrategi. Når det gjelder det britene har foreslått, er det ikke et forslag regjeringen jobber med.

Enhver sak kan jo reises i Stortinget. Regjeringen forholder seg til det Stortinget vedtar. Vi har også sagt at vi skal innføre EUs tobakksdirektiv. Det tror jeg det er bredt flertall i denne salen for å gjøre. Jeg er som sagt veldig for at det skal være tilgjengelige produkter som gjør det lettere å slutte å røyke, men en del av de produktene som et liberalt regelverk åpner for, er ikke utviklet for det formålet. De er utviklet for å skape avhengighet til tobakk og nikotin. De er laget med kirurgisk presisjonsnivå fra tobakksindustrien for at flere skal bli avhengig av deres produkter og komme inn i et bruk som ikke er bra, og det mener jeg ikke er forenlig med den ambisjonen jeg tror flertallet i denne salen støtter, nemlig at de som er født etter 2010, ikke skal bruke disse produktene. Hvis vi mener noe med det, må vi sette barn og unge først, ikke tobakksindustriens interesser.

Regjeringen respekterer Stortingets vedtak. Vi skal også innlemme EU-direktivet, som jeg mener det er på høy tid å få på plass, og som innebærer noen nye regler vi skal forholde oss til. Denne regjeringen kommer til å føre en restriktiv alkoholpolitikk og en restriktiv tobakkspolitikk. Vårt mål er at de som er født etter 2010, ikke skal bruke tobakks- og nikotinprodukter. Vi vet at dette har enormt store skadevirkninger for den enkelte og for samfunnet. Det koster samfunnet uendelig mye penger i reparasjon, så jeg mener vi må gjøre alt det vi kan for å forebygge bedre. Da er det viktig at det er røykesluttalternativer tilgjengelig. Det er det i dag. Produkter som er laget for det, selges og omsettes i Norge, men derfra å gjøre det lettere å komme inn med alternative tobakks- og nikotinprodukter med det formål at flere skal bli avhengig, kommer ikke regjeringen til å gå for.

La meg først si at jeg setter stor pris på at representantenes forslag i denne saken retter oppmerksomhet mot røykingens negative påvirkning på folkehelsen og behovet for å hjelpe dem som ønsker å slutte. Jeg er også glad for utålmodigheten som blir vist. Siden vi har hatt mange timer helsedebatt så langt i dag, og siden vi har diskutert en del tiltak som det ikke følger finansiering med, har jeg lyst til å gi anerkjennelse til Kristelig Folkeparti, for de har fremmet et Dokument 8-forslag som de har finansiert i sitt forslag til alternativt statsbudsjett for i år. Hvis jeg ikke husker feil, ligger det inne 81 mill. kr i KrFs budsjett til et røykesluttprogram. Det er det jeg har prøvd å få fram: Når man vedtar sånne forslag, må det følge penger med, ellers blir det umulig å følge dem opp. Mange partier kan la seg inspirere av det Kristelig Folkeparti gjør i denne saken. Røyking er den viktigste enkeltårsaken til sykdom og for tidlig død i Norge. Det forårsaker hvert år om lag 5 000 for tidlige dødsfall. Røyking er også en hovedårsak til sosiale helseforskjeller. Samfunnskostnaden ved røyking i Norge anslås til å være om lag 120 mrd. kr per år. Det er riktig, som det har blitt sagt, at Helsedirektoratet har gjennomført et treårig pilotprosjekt for røykeslutt i Vestre Viken, der deltakerne fikk gratis legemidler til røykeslutt og veiledning ved frisklivssentraler. Prosjektet har blitt evaluert av Folkehelseinstituttet og har vist svært gode resultater. Blant annet avlastet programmet fastlegene i regionen, og de nådde særlig de med lavere utdanning. Så et nasjonalt røykesluttprogram er et av tiltakene i tobakksstrategien og kreftstrategien. Foreløpig har imidlertid ikke regjeringen funnet plass til å kunne prioritere dette i våre statsbudsjetter. Så blir det et spørsmål om prioriteringer framover, og det er Stortinget som til syvende og sist vedtar budsjettet. Hvis et slikt program skal etableres – og det mener jeg at det bør – må vi altså prioritere midler til det. Det skjer som sagt i de ordinære budsjettprosessene, på vanlig måte. Jeg noterer meg at Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet et forslag som egentlig ikke handler om representantforslaget i det hele tatt, men det er likevel lagt inn i innstillingen. Det handler om å tillate salg av tobakksfri nikotinsnus i Norge. Da må jeg bare si, med all respekt, at det synes jeg er et merkelig forslag. Disse produktene selges allerede som reseptfrie legemidler. De er fullt ut tilgjengelig for alle voksne røykere, men å gå derfra til å argumentere for at disse produktene bør tilbys til flere enn dagens røykere, mener jeg er å gå tobakksindustriens ærend. For å oppsummere: Jeg setter pris på at representantforslaget setter fokus på røykingens negative påvirkning på folkehelsen. Vi må ha en politikk som tar de grepene som er nødvendig for at færrest mulig skal røyke, og vi må naturligvis gjøre det enklere å slutte å røyke.

Jeg tror representanten Svardal Bøe vet utmerket godt både som stortingsrepresentant og etter å ha vært en del av regjeringsapparatet til regjeringen Solberg, at ingen regjering kommenterer et budsjett før et budsjett er laget og lagt fram. Det er på dagen for fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett og det er på dagen for fremleggelsen av statsbudsjettet for etterfølgende år at en ser hvordan regjeringen har tenkt å disponere de samlede inntektene og utgiftene. Dette var i hvert fall noe Høyre pleide å forholde seg til tidligere. Så ser jeg at det har blitt en ny praksis i Høyre, bl.a. med – over natten – å bevilge 6–7 mrd. kr ekstra i reduserte avgifter uten forslag til inndekning og utenom ordinær budsjettprosess. Men det er altså ikke sånn regjeringen gjør budsjettarbeidet.

Stortinget har vedtatt året sykehusbudsjett, og så ber representanten Svardal Bøe meg om å spekulere i hva som vil komme i framtidige budsjetter. Når regjeringen legger fram framtidige budsjetter, kommer jo Stortinget til å ta stilling til dem, og da får vi en budsjettdebatt her i salen, men jeg kan altså ikke spekulere i budsjetter som ikke er laget. Det jeg har sagt, for å gi forutsigbarhet til sykehusene, er at de framover må være forberedt på at vi skal dekke demografien. Det betyr at vi betaler for at vi blir flere innbyggere, og at vi blir flere eldre. Vi skal også dekke kostnadsveksten, eller kostnadsendringene, og dette gjøres det jo vurderinger av i statsbudsjettene hvert eneste år. Anslagene legges fram for Stortinget. Noen ganger treffer en på de anslagene, noen ganger er de litt for høye, og noen ganger er de litt for lave. Sånn er det med all budsjettering. Det er først etterpå en har fasiten på hva lønnsveksten ble, og hva prisveksten ble, men regjeringen har jo en ganske god statistikk, fordi tall fra teknisk beregningsutvalg viser at det i denne regjeringsperioden har vært en realvekst i sykehusenes budsjetter. Og når vi snakker om realvekst, betyr jo det at budsjettene reelt sett har økt, også når en tar høyde for den reelle prisstigningen. Realveksten har også vært høyere under denne regjeringen enn det den var under den forrige regjeringen.

Regjeringen følger opp forslag Stortinget vedtar, såframt det er lovlige vedtak, og såframt det er forslag det er budsjettmessig dekning for. Opposisjonen kan gjerne fremme og få flertall for representantforslag, Dokument 8-forslag, men hvis det er kostnader det ikke er budsjettmessig inndekning for, vil det være veldig vanskelig å gjennomføre de forslagene. Alternativet ville vært at opposisjonen på Stortinget kunne vedta nesten hva som helst, uten at det fulgte med penger, og det vil jo være vanskelig for enhver regjering å kunne gjennomføre. Det andre forbeholdet jeg vil ta, er hvis Stortinget vedtar ting regjeringen ikke lovlig kan følge opp. Når det gjelder vedtaket om å stoppe rehabiliteringsanskaffelsene i Helse sør-øst og Helse Midt-Norge, har regjeringen både før og etter at det ble vedtaket ble fattet, redegjort grundig for saken og for hvorfor vi har kommet til konklusjonen at det ikke kan følges opp.

Det enkle og klare svaret på det er ja.

Bare ta det første først: Det har over lang tid vært klart at Stavanger universitetssjukehus ville måtte drive på i hvert fall to steder. Da den investeringsbeslutningen ble tatt og da først Helse Stavanger og så Helse vest behandlet dette og ba regjeringen om finansiering for å komme i gang, lå det i kortene, så det har alle visst hele tiden. Jeg håper representanten er enig i at vi ikke kan tilskrive alt dette byggekostnader. Jeg håper også representanten er enig i at når det er en bemanningsvekst som er høyere enn aktivitetsveksten, og en bemanningsvekst som går utover de budsjettene Stortinget har vedtatt, må også de lokale sykehusstyrene gjøre en vurdering av om de organiserer driften sin hensiktsmessig eller ikke. Hvis noen helseforetak får særbehandling, er det egentlig å ta penger fra andre helseforetak. Da er det pasienter i andre deler av landet som får et dårligere tilbud fordi enkelte helseforetak ikke driver i henhold til det budsjettet Stortinget har vedtatt, og det er heller ikke demokratisk eller rettferdig.

Det er det absolutt, og jeg mener alvor når jeg sier at vi skal ha et helsetilbud over hele landet vårt. Nøkkelen til det er bl.a. at vi har gode desentraliserte tjenester. Hvis representanten tenker seg om, tror jeg hun vet at jeg veldig ofte snakker om hvilke oppgaver vi kan flytte til lokalsykehusene våre, hvordan vi kan tenke helt nytt om samarbeid mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, som gjør at en rekke av de oppgavene man i dag må reise langt for å få, på store akuttsykehus, heller kan leveres i desentraliserte halvannenlinjetjenester mye tettere på der hvor folk bor i distriktene. Jeg mener absolutt at vi skal få til det. Hvis noen av helseregionene skulle komme med forslag som innebærer vesentlige endringer i sykehusstruktur, f.eks. å legge ned et lokalsykehus, må det reises i et foretaksmøte. Da er jeg helt sikker på at det blir debatt om det, men det har altså ikke regjeringen foreslått.

Denne saken handler ikke om verken revidert nasjonalbudsjett eller regjeringens framlegg til statsbudsjett for 2027, så den debatten får vi ta da.

Kanskje var jeg utydelig, men jeg forsøkte å svare på spørsmålet ved å forklare at vi har levert en realvekst i sykehusbudsjettene, og vi har bedret rentebetingelsene og reversert de endringene som den borgerlige regjeringen innførte. Det er i hvert fall to helt konkrete tiltak regjeringen har gjort. Alle sykehus og alle helseforetak må forholde seg til de budsjettrammene Stortinget fastsetter. Jeg hører mange representanter her si at årsaken til at det er økonomiske utfordringer – jeg vil ta avstand fra bemerkningen om at det er økonomisk krise i Stavanger universitetssjukehus, det er det ikke, men det er økonomiske utfordringer – alene skyldes utbyggingen av nye Stavanger universitetssjukehus. Det er jeg heller ikke enig i. Man har hele tiden visst at det ville bli store investeringer, og derfor er det også gjort tiltak for å tilpasse driften til dette. En annen årsak som ikke nevnes i denne salen, er jo at bemanningsveksten har vært høyere enn det budsjettene legger opp til, også høyere enn aktivitetsveksten, og det er ingen sykehus som kan bruke over evne, heller ikke Stavanger universitetssjukehus.

Jeg vet ikke om jeg helt forstår den kritikken. Jeg skryter ikke av regjeringens innsats, men når ventetidene nå går ned, måned for måned, vi setter rekord i pasientbehandlinger og veldig mye går godt i norske sykehus, skryter jeg av norsk helsepersonell og de fantastiske fagfolkene vi har i sykehusene våre som gjør en enestående innsats, og av deres dyktige ledere. De fortjener ros og anerkjennelse. De er ryggraden i helsetjenesten vår, og det fortjener de all anerkjennelse for. Jeg forstår ikke helt denne kritikken, for tall fra teknisk beregningsutvalg viser at realveksten i sykehusbudsjettene har vært større under den rød-grønne regjeringen enn under den borgerlige regjeringen. Vi kan også gjerne diskutere renter og hva regjeringen gjør med rentene, men det er et faktum at det var den borgerlige regjeringen som justerte rentefastsettelsen opp til at sykehusene skulle betale markedsbasert rente. Det er denne regjeringen og det rød-grønne budsjettsamarbeidet som har satt rentefastsettelsen ned, gjennom at en følger statens innskuddsrente. Også her må det jo være sammenheng mellom liv og lære.

Jeg mener absolutt at det er gode argumenter for å ha desentraliserte dialysetilbud. Dette er behandling som de som trenger det, bruker mye og ofte. Da er det helt opplagt at reisevei spiller en veldig viktig rolle. Jeg mener imidlertid at det er grenser for hvor mye detaljstyring, over de lokale sykehusstyrene, storting og regjering skal drive med. Det er nok mange lokalsykehus, distriktsmedisinske sentre og halvannenlinjetjenestetilbud som ønsker seg ulike tilbud, og noen må da gjøre en helhetlig vurdering av hva som på best mulig måte ivaretar hensynet til pasientene og hensynet til helsepersonellet, og hva som gir en hensiktsmessig og effektiv organisering av tjenestetilbudet. Jeg er litt redd for at hvis vi løfter ut enkeltsaker og pålegger etableringer ulike steder uten at vi tar ansvar for den helheten som de lokale sykehusstyrene skal ta ansvar for, er det ikke sikkert at vi i sum får et bedre pasienttilbud for innbyggerne våre. I verste fall risikerer vi å svekke pasienttilbudet. Derfor mener jeg at dette er spørsmål som det lokale sykehusstyret må få vurdere – noe de helt sikkert gjør.

Takk for spørsmålene. Ja, jeg ser absolutt den verdien. Som jeg sa i innlegget mitt, vet jeg at det ytes god helsehjelp, gode helsetjenester, i Egersund. Det er fremragende helsepersonell som jobber der, og det er mange pasienter som får god behandling der. Det er Arbeiderpartiet tilhenger av. Denne saken handler om hvorvidt vi skal gripe inn før det lokale sykehusstyret har fått gjort sine vurderinger av den framtidige organiseringen av tilbudet, eller ikke. Jeg mener det hadde vært klokt og riktig å la sykehusstyret få gjøre en vurdering av disse spørsmålene, men jeg forstår at flertallet i salen ligger et annet sted, og det kommer regjeringen selvfølgelig til å følge opp. Det betyr ikke at Arbeiderpartiet mener at dette tilbudet skal legges ned. Det handler om hvordan sykehusene våre skal styres. Hvis Helse Stavanger ikke får vurdere eventuelle endringer i Egersund, betyr det at de må vurdere endringer andre steder, for også Helse Stavanger må forholde seg til det budsjettet Stortinget har vedtatt.

La meg først si at for regjeringen er det et viktig politisk mål at vi har gode helsetjenester over hele landet. Jeg vet at det ytes gode helsetjenester også i Egersund. Jeg har veldig stor forståelse for det store folkelige engasjementet – det har regjeringen merket seg. At man engasjerer seg for det lokale helsetilbudet sitt, er uttrykk for at demokratiet i Norge fungerer bra. Jeg har lyst til å understreke at Helse Stavanger ikke har vedtatt å legge ned aktiviteten ved Egersund poliklinikk. For å være helt ærlig har jeg også et bestemt inntrykk av at dette ikke står særlig høyt på blokka i helseforetaket. Men det er en realitet at alle helseforetakene med jevne mellomrom må gjøre vurderinger av om det tilbudet de har, er hensiktsmessig organisert innenfor bl.a. de budsjettrammene som denne sal beslutter. For Arbeiderpartiet er det viktig å følge spillereglene, og Stortinget har vedtatt en helseforetaksmodell, som er den måten vi styrer sykehusene på. Vi er åpne for at den modellen kan endres – vi har sågar gått til valg på å endre måten vi både styrer, organiserer og finansierer sykehusene på – men det må skje på en ordentlig og gjennomtenkt måte. Derfor har vi satt ned helsereformutvalget, som leverer sin rapport 1. november i år. De vil foreslå nye modeller for det jeg nettopp nevnte. Vi følger også opp det Stortinget, med Arbeiderpartiets stemmer, har besluttet, nemlig at vi skal se på nye måter å finansiere sykehusinvesteringer på. Vi skal bl.a. se på hvordan drift og investeringer kan skilles, og også se om det er andre hensiktsmessige måter å gjøre dette på, som innebærer at vi kan få mest mulig forutsigbar drift framover. Inntil Stortinget beslutter noe annet, har vi den styringsmodellen vi har. Innenfor den styringsmodellen er det opp til de lokale sykehusstyrene å gjøre vurderinger av om deres tilbud er hensiktsmessig innrettet. Jeg mener det er viktig at de lokale sykehusstyrene får gjøre disse vurderingene. Jeg vil advare mot en utvikling der Stortinget skal inn og bestemme hvilke vurderinger lokale sykehusstyrer skal få gjøre. Da overtar vi jobben som de lokale sykehusstyrene har, og det tror jeg ikke kommer til å gi bedre helsetjenester. Regjeringen følger selvfølgelig opp det Stortinget vedtar. Regjeringens invitasjon om et bredt samarbeid om en ny helsereform står fortsatt ved lag, og det håper jeg vi kan samarbeide om.

Først og fremst gjennom å påse at det regelverket vi har i dag, følges opp slik intensjonen har vært fra Stortingets side. Som sagt har det vært gjort justeringer i dette regelverket forholdsvis nylig, og det tar jo litt tid før vi ser hvilken effekt det har ute i tjenestene våre. Hvis vi om en tid ser at disse regelverksendringene ikke har hatt den effekten som Stortinget har ønsket, mener jeg absolutt at vi må kunne evaluere og diskutere det og se om det da er behov for å gjøre justeringer. Det mener vi imidlertid ikke at det er faglig belegg for å hevde nå, og derfor kommer vi heller ikke til å ta noe politisk initiativ til det nå. Når det gjelder døgnplasser, kan vi gjerne komme tilbake til det, men tallet 430 er jo ikke et mål jeg har funnet på. Dette er et tall som kommer fra de faglige framskrivingene fra sykehusene. Det legger vi til grunn, og så skal vi som ansvarlige politikere og eier av sykehusene sikre at den opptrappingen faktisk skjer i henhold til planen.

Det gjør jeg med glede. Dette vil være en opptrapping som vil komme til å skje sannsynligvis hvert eneste år framover, og slik sykehusenes egne faglige framskrivinger ser ut nå, vil om lag halvparten av den opptrappingen komme før 2030, og så vil resten komme etterpå. Dette er det jo redegjort for i de oppdragene sykehusene har levert for, og det er også det som legges til grunn i oppdragsbrevene til sykehusene. Det er helt riktig at det totale tallet er om lag 430, og så vil jo det kunne gå både opp og ned, avhengig av hvordan behovet endrer seg, men regjeringen har lagt til grunn at det er et minimumsbehov. Derfor kommer vi også til å legge det til grunn i oppdragsbrevene framover. Det er altså den planen vi har, og så vil det gradvis år for år komme til stadig flere plasser. Jeg er glad for at en stor del av dem vil komme allerede de nærmeste årene.

Jeg mener det beste er at sykehusene får tildelt en årlig ramme, og at de innenfor den årlige rammen må tilpasse driften sin i henhold til de prioriteringene Stortinget har vedtatt. Da får vi en mest mulig effektiv bruk av de budsjettkronene. Det er sånn regjeringen tenker å fortsette å styre helsesektoren. Vi har levert en realvekst i sykehusbudsjettene – først da Arbeiderpartiet og Senterpartiet selv utgjorde regjeringen og så senere også i budsjettforlik med de andre rød-grønne partiene. Dette viser tall fra Teknisk beregningsutvalg. Realveksten i sykehusbudsjettene har vært større under denne regjeringen enn den var under den borgerlige regjeringen. Vi har ikke kuttet i sykehusbudsjettene, snarere tvert imot har vi økt sykehusbudsjettene. Framover er jeg også opptatt av å kommunisere åpent og ærlig med helsesektoren om at de må være forberedt på at vi skal dekke demografi, vi skal dekke prisvekst, men utover det må en som hovedregel regne med at det er budsjettet som er vedtatt i Stortinget, som gjelder.

Dette er jo fulgt opp. Nå får vi etter hvert oppdaterte tall som viser kapasiteten for 2025. Vi har klart å stoppe nedbyggingen, og vi kommer også nå til å se at det er en viss oppbygging. Alle helseforetakene har fått oppdrag om å legge sine egne faglige framskrivninger til grunn. Som jeg har redegjort for, tilsier det behov for om lag 430 flere døgnplasser over en del år framover. Jeg forventer at det selvfølgelig følges opp, og vi følger det også opp i vår styringsdialog med sykehusene. Det betyr at de må bygge opp sin egen kapasitet. Det legger de nå planer for, og den oppbyggingen kommer til å fortsette gjennom 2026, den kommer til å fortsette gjennom 2027, 2028, 2029. Jeg mener å huske at det faglige framskrivningsbehovet tilsier i overkant av 200 flere døgnplasser fram til allerede 2030, altså om fire år, og det kommer selvfølgelig regjeringen til å påse at sykehusene følger opp. Vi kommer også til å ha økonomiske rammer som gjør det mulig.

Takk for et godt og viktig spørsmål. Her er det helt klart forbedringspotensial. Som jeg nevnte i innlegget, jobber både Justis- og beredskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet nå sammen med å følge opp flere av de forslagene som har vært på høring. Det handler bl.a. om utveksling av informasjon mellom nettopp politi og helse, der vi ser at det er praktiske barrierer i dag, men det er sannsynligvis også juridiske barrierer i dag som gjør at denne utvekslingen ikke skjer på den måten den burde ha gjort. Det er også helt riktig, som representanten sier, at det har vært en utvikling de siste årene. Dette er et stort problemkompleks, men vi kan nevne at mange flere nå dømmes til tvungent psykisk helsevern, og vi har sett at det også får noen konsekvenser for kapasiteten innenfor psykisk helsevern i helsetjenesten og innenfor den delen av tilbudet. Vi følger opp dette arbeidet, både i opptrappingsplanen og med de forslagene som nå har vært på høring. Er det behov for regelverksendringer vil vi legge det fram for Stortinget.

Det er jeg selvfølgelig helt enig i at skal ivaretas. Menneskerettighetene gjelder for alle, uten unntak. Hvis representanten vil vite mer om hva regjeringen mener om det, går det an å ta en titt på lovproposisjonen som regjeringen foreslo da vi ba Stortinget om å senke bevisterskelen. Der redegjør vi ganske godt for de ulike hensynene som dette regelverket må ivareta. Det er selvfølgelig hensynet til den enkelte, og det er også hensynet til omgivelsene. Jeg anerkjenner at det ikke alltid er lett å finne denne balansen, så jeg vil også si det er bra at Fremskrittspartiet reiser denne debatten. Det kan godt være at vi om noen år kommer til at det vil være behov for å gjøre andre endringer, men jeg vil igjen mane til at dette regelverket, som veldig nylig er justert, bl.a. for å imøtekomme og ivareta en del av de bekymringene som forslagsstillerne har, nå må få virke. Så må vi få evaluert det grundig før vi eventuelt gjør endringer som får så stor betydning for enkeltmennesker i Norge.

Dette er jo en av grunnene til at regjeringen foreslo å senke bevisterskelen og revidere dette regelverket, for vi mente at det var kommet ut av balanse. Denne endringen er nylig gjennomført, og heller ikke her er det behov for mer hopp-og-sprett-politikk. Dette er sårbare mennesker. Her er det menneskerettigheter som gjelder. Dette er veldig alvorlige tilfeller, og det bør vi ikke redusere til at vi hvert år, eller annethvert år, skal endre regelverket nærmest etter innfallsmetoden. Det synes jeg ikke folk fortjener. Så synes jeg også representanten skal være litt forsiktig med denne selektive historiefortellingen, det å ta fram ett høringsinnspill og si at det er dekkende for hva alle fagfolkene mener. Det kan godt være at ett statsadvokatembete i Troms har den oppfatningen, og jeg har respekt for det og anerkjenner det. Men representanten spurte om jeg var enig i at det er en generell tilbakemelding vi får, og det er ikke en generell tilbakemelding vi får. Dette er vesentlig mer nyansert enn som så.

Jeg er altså ikke enig i den påstanden, som jeg sa, men det andre representanten sier, om at kapasiteten innenfor psykisk helsevern har vært for lav, er jeg enig i. Det har foregått en nedbygging av døgnkapasitet i psykisk helsevern gjennom i hvert fall 20 år. Noe av dette har vært faglig begrunnet, og det har også vært riktig, fordi mer av behandlingen nå skjer poliklinisk, mer skjer som dagtilbud. Flere får oppfølging og god hjelp hjemme, og det kommer også flere digitale verktøy. Det er bra at den faglige utviklingen går framover, men jeg mener at nedbyggingen har gått for langt. Det er grunnen til at regjeringen i forrige stortingsperiode sa at vi skulle stoppe nedbyggingen. Det klarte vi, det er bremset fullstendig ned. Vi sa også at vi må øke antall døgnplasser, og der har helseforetakene gjort faglige framskrivinger som tilsier at vi per nå trenger om lag 430 flere døgnplasser de neste årene. Den opptrappingen har vi startet på, og man kan også se i tallene for 2025 at vi nå har en oppgang for første gang på lenge.

Det mener jeg er helt feil. Jeg kan heller ikke erindre at jeg hørt andre komme med en sånn påstand, så den som kom med den påstanden, får jo begrunne den påstanden. Alle som har behov for god helsehjelp – om det er innenfor somatikk, om det er innenfor psykisk helsevern eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling – skal selvfølgelig få det. Dette er et regelverk der en må balansere ulike hensyn mot hverandre. Jeg kan ikke si med to streker under svaret at vi nå har funnet riktig balanse, men jeg er helt sikker på at det var riktig at Stortinget fulgte regjeringens forslag, der vi gjorde de endringene vi gjorde i fjor, og senket dette beviskravet. Vi har fått mer enn nok faglige tilbakemeldinger som tilsier at det er korrekt. Jeg fulgte også opp ekspertutvalget, som var bredt sammensatt og med solid kompetanse. Så mener jeg at det har gått såpass kort tid at nå må vi se hvordan dette virker, og eventuelt justere det senere, hvis det skulle være behov for det.

Manglende samtykkekompetanse ble med virkning fra 1. september 2017 innført som vilkår for bruk av tvang i psykisk helsevern. Vilkåret gjelder likevel ikke når det er fare for pasientens eget liv eller andre personers liv eller helse. I slike tilfeller kan det dermed etableres tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern og gjennomføres undersøkelse og behandling uten pasientens samtykke, selv om pasienten har samtykkekompetanse og motsetter seg den tilbudte helsehjelpen. Endringene i psykisk helsevernlov ble vedtatt av et samlet storting. Ekspertutvalget som evaluerte disse lovendringene, konkluderte med at vilkåret burde videreføres. Utvalget mente at endringene hadde gitt en bedre balanse mellom pasienters rett til selvbestemmelse og statens plikt til å ivareta retten til nødvendig helsehjelp. Vilkåret hadde også bidratt til økt oppmerksomhet om medbestemmelse og samarbeid mellom helsepersonell og pasienter om å finne frivillige behandlingsalternativer. Regjeringen har fulgt opp de fleste av ekspertutvalgets anbefalinger om lovendringer. Vi har bl.a. fått Stortingets tilslutning til å senke beviskravet for at pasienten mangler beslutningskompetanse og å tydeliggjøre psykisk helseverns ansvar for samfunnsvernet. I tillegg vil jeg nevne at jeg, sammen med justis- og beredskapsministeren, jobber med å følge opp høringen av forslag om lovendringer for å sikre nødvendig utveksling av opplysninger om personer med psykiske lidelser og antatt voldsrisiko mellom helsetjenesten, politiet og Politiets sikkerhetstjeneste. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, ble ved årsskiftet inkorporert i menneskerettsloven. Det er jeg veldig stolt over. Lovreglene om at helsehjelp skal gis med pasientens samtykke, og at tvang som hovedregel bare kan brukes når pasienten mangler samtykkekompetanse, er også viktige for å sikre at Norges forpliktelser etter nettopp denne konvensjonen blir ivaretatt på en god og tydelig måte. Jeg mener at lovendringene ikke bør reverseres, men jeg vil fortsette å følge med på hvordan endringene i regelverket for psykisk helsevern virker, og hvis det blir nødvendig, vil regjeringen foreslå nødvendige justeringer for Stortinget.

Hurra, og kampen fortsetter. Jeg synes det var et klokt og godt innlegg. Jeg mener også det er viktig ikke å konstruere politiske motsetninger som ikke er der. Jeg reagerer på noen av de innleggene som har blitt framført her. For eksempel sier representanten Trøen – som ikke er i salen – at regjeringen ikke tar overgangsalder på alvor. Hun tar ut et løsrevet sitat fra en interpellasjonsdebatt, enda representanten vet at vi har en kvinnehelsestrategi hvor overgangsplager har et helt eget avsnitt, og hvor det er tiltak på overgangsplager. Ja, representant Trøen, det er riktig at overgangsplager ikke er én diagnose – det er en tilstand. Da jeg sa det i interpellasjonsdebatten, var det nettopp for å understreke hvor komplekst dette er, og hvordan vi må angripe det med tiltak fra mange ulike ståsteder og gi et godt, helhetlig tilbud. Jeg synes representanten Trøen, som har vært stortingsrepresentant, bør være opptatt av en etterrettelig debatt og ikke legge motiver som det ikke er hold for, i munnen på andre. Det samme gjelder denne tidslinjen til representanten Hagerup. Jeg forsøkte i sted å være litt sjenerøs og gi skryt for at forslaget har tatt opp en del nye tiltak, men jeg registrerer at svaret er å spre tvil om hva som er regjeringens politikk. Kvinnehelsestrategien ble altså lagt fram 3. oktober 2024. Der ble det varslet for første gang at en skulle vurdere tiltak for å bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen. Det har regjeringen fulgt opp gjennom oppdraget til Direktoratet for medisinske produkter, som de leverte på 1. november 2025 – altså etter at det statsbudsjettet vi styrer etter i dag, ble laget og lagt fram, og mens det ble behandlet i Stortinget. Å lage et poeng ut av at dette skulle være løftebrudd, eller at en ikke følger opp det en har sagt, er ordentlig ufint, og det er beviselig feil. Norsk politisk debatt bør ikke synke ned til det nivået, spesielt ikke når kritikken kommer fra partier som ikke har satt av penger til dette i sine alternative budsjetter. Derfor mener jeg at vi bør ha en ærlig og oppriktig debatt. Der vi er uenige, kan vi gjerne være uenige, men i denne saken har vi altså stått sammen om stort sett alle tiltakene. Det er bra. Regjeringen kommer også til å følge opp disse tiltakene og påse at de blir gjennomført.

Takk for spørsmålet, det mener jeg virkelig. Det har gjort stort inntrykk på meg å møte Endometrioseforeningen, som forteller at det i snitt tar sju år å få en sånn diagnose. Mange damer går med smerter, en del vet ikke at de har det, det oppdages kanskje ved infertilitet. Hvis det hadde vært sju års tid for å få diagnose for en del av de sykdommene vi gutta får, tror jeg kanskje protestene hadde vært mer høylytte og kommet tidligere. Dette er urettferdig, og det opprører meg som mann også, og som helseminister. Vi skal ikke ha det sånn. Jeg også redegjort for ventetidene for bl.a. en del andre kvinnesykdommer, som ikke er bra. Nå er jeg ganske trygg på at vi har tatt ordentlig grep, bl.a. ved økt kompetanse på disse tilstandene. Det at ventetidene nå går ned måned for måned, er enormt viktig. Og ja, vi følger selvfølgelig opp abortloven. Der ble det åpnet for at det også kunne skje utenfor spesialisthelsetjenesten. Det har vi fulgt opp med et oppdrag til Helsedirektoratet, som er på høring, og så får vi se hva som blir den endelige konklusjoner når høringsaktørene har fått sagt sitt.

Takk til representanten for oppfølgingsspørsmålet og for hyggelige ord. Jeg vil understreke at da vi la fram kvinnehelsestrategien, som var den første egne kvinnehelsestrategien i Norge, var det et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. Der delte vi mange av de samme ambisjonene og de samme tiltakene. Vi sto helt sammen om den planen, og det var der det ble tydelig sagt at vi skulle bedre tilbudet for kvinner med overgangsplager. Dette var altså tilbake i 2024, og så har vi nå fulgt opp dette med de oppdragene jeg har redegjort for, og med kvinnehelseløftet, som vi er i full gang med. Så berømte jeg også forslagsstilleren, for det har kommet noen nye forslag som jeg synes representanten Hagerup og flere fortjener applaus for. Det er bl.a. dette forslaget, som vi også stemmer for, og som er veldig positivt. Vi skal nå ta det med oss tilbake til departementet, og så skal vi legge en plan for hvordan vi skal gjennomføre det. Om det er behov for egne faglige retningslinjer, for å oppdatere dem vi har, og om vi trenger en ny form for kompetansetjeneste fastlegene kan bruke, må vi komme tilbake til, men vi skal definitivt følge det opp, for det er et godt forslag som fortjener å få flertall.

Dette er en satsing som vi skal gjøre gjennom en fireårsperiode. Det er ikke mulig for noen regjering i noe univers å sette av midler til et sånt tiltak før den faglige utredningen foreligger. Statsbudsjettet for i år ble lagt fram i oktober i fjor, mens den første faglige utredningen fra DMP forelå 1. november. Det er altså ikke tidsmessig mulig å jobbe så raskt som representanten antyder. Det er vel også grunnen til at heller ikke Høyre så langt har finansiert dette i sine alternative statsbudsjettforslag. Jeg har fra Stortingets talerstol flere ganger – og jeg gjør det gjerne igjen – redegjort for statusen i arbeidet med både kvinnehelsestrategien og kvinnehelseløftet. Vi er i full gang med implementering av den planen, og jeg kommer gjerne tilbake for å redegjøre det, for jeg er stolt over alt det vi har fått til, og vi skal videre. I løpet av denne perioden skal vi ha kommet et betydelig stykke i riktig retning.

Det er riktig at det ikke er Høyre som styrer statsbudsjettet, men Høyre må også ta ansvar for hvilke lovnader en gir. Hvis det er slik at Høyre allerede nå er klar til å konkludere i dette spørsmålet, er det litt rart at det ikke er satt av penger i Høyres alternative statsbudsjett til det. Man er altså for et tiltak som man ikke finner penger til, og så kritiserer man regjeringen – som har varslet tiltak for å bedre tilgangen til hormonbehandling – for å ikke ha penger i sitt budsjett. Det henger ikke helt på greip. Jeg svarte på ordet hvorvidt. Jeg sa at for Arbeiderpartiet er det et prinsipielt viktig spørsmål at alle saker som har en budsjettkonsekvens for at det skal være mulig å følge dem opp, må tas i de ordinære budsjettprosessene. Det å bedre tilgangen til hormonbehandling kan skje på mange ulike måter. Jeg ser at representanten har lagt inn ordene «der det er faglig begrunnet». Vel, det er det vi nå utreder: hvordan vi kan ramme inn dette og gjøre det på en ordentlig og skikkelig måte, som vi faktisk får gjennomført. Det klarer jeg ikke å gjøre på seks måneder, men jeg skal få det til i løpet av perioden.

Nå vi skal beslutte store satsinger som koster penger, skjer det i statsbudsjettet. Det skjer ikke i et Dokument 8-forslag. For Arbeiderpartiet er dette et prinsipielt viktig spørsmål, for det å love tiltak i et Dokument 8-forslag uten at det følger med finansiering – selv om det får flertall – er å lure folk i Norge. Vi kan gjerne ta tidslinjen. Etter at vi la fram kvinnehelseløftet, hvor vi sa at i løpet av neste stortingsperiode – hvis vi beholder flertallet – skal vi bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner med overgangsplager, har også Høyre lagt fram sitt alternative statsbudsjett. Der står det null kroner til dette tiltaket. Det er altså ikke satt av 50 øre, ikke 10 øre engang. Nå har vi vel ikke 10-øringer lenger, men hadde vi hatt det, var det ikke engang satt av 10 øre til dette formålet. Da synes jeg Høyre skal gå litt stille i dørene i kritikken av denne regjeringen, som tross alt har satt i gang dette arbeidet.

Det skal vi komme tilbake til, for vi gjennomgår rapporten fra DMP nå. Det er full sammenheng mellom det jeg og mine partikollegaer sa i valgkampen og det vi stemmer for i dag. Vi har et valgprogram for en fireårsperiode, og vi er nå et halvt år inn i denne stortingsperioden. La oss gjøre opp status når stortingsperioden er ferdig, så får vi se hvor mange av tiltakene som er gjennomført, og hvordan de er gjennomført. At vi har et sterkt engasjement for å bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner med overgangsplager, er det ingen tvil om. Forslagene vi nå tar stilling til, hadde det ikke vært mulig å ta stilling til hvis det ikke var for at vi hadde sikret et godt kunnskapsgrunnlag. Så den kritikken tar jeg med ganske stor ro. Jeg vil minne om at dette vil kreve budsjettprioriteringer. Fremskrittspartiet satte av null kroner til hormonbehandling til kvinner med overgangsplager i sitt budsjett – null kroner. Da må representanten gjerne si at det er uverdig og feil prioritering, men det er en fordel at det er sammenheng mellom ord og handling.

Det er Arbeiderparti-regjeringen som har sikret kunnskapsgrunnlaget som gjør at vi i det hele tatt etter hvert kan ta stilling til dette. Det var denne regjeringen som ba DMP om å starte arbeidet og gjøre utredningen om hvordan tilgangen kan bedres, særlig under blåreseptordningen. Jeg har veldig god samvittighet for vår «track record» på dette området. Vi varslet både i kvinnehelsestrategien og i kvinnehelseløftet at vi ville se på bedre tilbud i overgangsalderen. Vi må gjøre ting i riktig rekkefølge. Hvis dette skal være en del av blåreseptordningen, er det en lang rekke faglige problemstillinger som må besvares, og det må fagmyndighetene våre gjøre. Derfor har vi fått rapporten fra DMP. Den går vi nå gjennom. Det kan godt hende det blir nye spørsmål som må besvares. Når vi så har et beslutningsgrunnlag, vil vi ta det til Stortinget. Da må vi huske på at det kan være bevilgninger som er svært store, langt over grensen Stortinget har bestemt. Derfor må det tas i de ordinære budsjettprosessene, der alle prioriteringer veies opp mot hverandre.

Kvinnehelse er viktig, og kvinnehelse har fått både for lite oppmerksomhet og for lite innsats i Norge gjennom generasjoner. Derfor er jeg veldig stolt over at regjeringen har lagt fram den første egne kvinnehelsestrategien i Norge. Jeg er også veldig stolt over den kvinnehelsesatsingen som vi la fram i fjor sommer, og regjeringen er i full gang med å følge opp både strategien og kvinnehelseløftet. Dette handler bl.a. om at kjønnsperspektivet skal gjennomsyre alle deler av helsetjenesten vår, faglige retningslinjer mv. Vi trenger mer forskning på kvinnehelse, og det følger vi opp i årets statsbudsjett. Dette handler også om at vi må sikre abortloven og at alle kvinner skal tilbys både god veiledning og oppfølging, og derfor er jeg også glad for at et stort flertall i Stortinget støttet Arbeiderparti-regjeringens forslag til ny abortlov. Dette handler videre om at vi skal bedre tilgangen til hormonbehandling og annen hjelp til kvinner i overgangsalderen, og også det er vi i full gang med. Det var Arbeiderparti-regjeringen som ba Direktoratet for medisinske produkter om en utredning av hvordan dette kunne løses, bl.a. gjennom blåreseptordningen. Den utredningen fikk vi 1. november i fjor, og vi er nå i full gang med oppfølgingen av dette arbeidet. Jeg er også stolt over at vi har fått på plass Nasjonalt kompetansesenter for endometriose og adenomyose. Vi jobber med å bedre behandlingstilbudet for lipødem. Jeg er veldig glad for noe annet som har skjedd i forbindelse med en av de tingene som har provosert meg mest som helseminister: de lange ventetidene vi har hatt på typiske kvinnesykdommer og kvinneplager. Det kan være alt fra damer som går med urinveislekkasje til framfall av livmor, men også en rekke andre diagnoser, der ventetidene har vært uakseptabelt lange i vår felles helsetjeneste. Nå er jeg glad for – og jeg følger med måned etter måned – at de ventetidene nå går nedover. Det skulle bare mangle. Jeg er også glad for at vi fortsetter arbeidet med de andre tiltakene, for kvinnehelse er og blir viktig. Jeg synes også det er flott at det kommer flere og nye forslag på bordet, og jeg vil også berømme komiteen for å ha samarbeidet godt, også her av på tvers av politiske skillelinjer. Det er bra at alle partiene stiller seg bak mange av de forslagene som ligger i dette forslaget. Noe av dette er tiltak vi kjenner fra før av og allerede er i gang med å følge opp, men noen av tiltakene er altså helt nye. Det vil jeg berømme forslagsstillerne for: Det er bra at vi får inn flere perspektiver og flere innspill og forslag til denne debatten, sånn at vi sammen kan gjøre et ordentlig løft for kvinnehelse, også for kvinner som har overgangsplager.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det er på stående fot litt vanskelig å svare på, for det handler også om hvor stor den endringen eventuelt skal være, og hvilket oppdrag man legger opp til. Når det gjelder det vi nå diskuterer med bl.a. å gjennomføre denne utredningen, mener jeg det er et håndterbart oppdrag. En får da se på fordeler og ulemper og om det er andre forhold som ikke er belyst i debatten her og i komiteens innstilling, og vi kommer selvfølgelig til å involvere Stortinget i det arbeidet. Det er igjen viktig å understreke at alt henger sammen med alt, og det er viktig at vi ikke – med veldig god hensikt – gjør noe som kan skape utfordringer litt lenger ned i veien, som vi ikke har forutsett nå.

Det er nok et begrenset problem, men det er absolutt en problemstilling, som jo representanten selv tok opp i et godt innlegg. Jeg er enig med representanten i at dette er spørsmål som er av stor faglig karakter, og som må ses i sammenheng med hverandre. Regjeringen har lagt fram en AMR-strategi med mange mål og tiltak for hvordan vi skal håndtere antimikrobiell resistens. Norge har jo en historie der vi har vært gode på å håndtere dette. Vi ser at antibiotikabruken i Norge, ikke bare for oss mennesker, for det handler også om dyrehelse, natur og miljø i bredt – det er virkelig en felles tilnærming til dette – har vært bedre enn i veldig mange andre land. Det er mye større bevissthet i Norge rundt disse problemstillingene enn i andre land, men vi vet også at AMR ikke er en nasjonal problemstilling alene, for hvis Norge er flink i klassen, men andre land ikke følger opp, vil dette fort bli et globalt fenomen. Derfor jobber vi også i WHO og internasjonalt med disse spørsmålene.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det kan jeg ikke svare på her og nå, og det er jo litt viktig at DMP får gjøre sin jobb. Jeg er glad for at DMP er opptatt av å ivareta best mulig kostnadseffektivitet. Jo mer legemidler vi får for skattepengene, jo bedre og mer positivt er det, for da kan vi ta i bruk enda flere nye metoder. Det er ikke noe mål å betale mest mulig. Det er et mål å betale riktig pris. Så vil det for enkelte legemidler kunne være sånn at betalingsviljen er avhengig av hvor god tilgang det er. Vi vet også, som det er blitt tatt opp flere ganger, at for en del generika kan leveringsutfordringene være annerledes enn før, og dette er vurderinger som DMP og de som driver med innkjøp, gjør fortløpende. Per nå har ikke jeg en plan om verken å gripe inn i det eller å endre disse retningslinjene, annet enn å si at hvis det er slik at den ekstra betalingsviljen som legges på bordet, ikke løser problemet, så er jeg helt sikker på at DMP gjør seg sine egne vurderinger om det og hvordan de kan håndtere det best mulig framover.

Takk til forslagstilleren for å fremme et godt forslag i Stortinget og selvfølgelig også for dette spørsmålet. Vi følger opp både AMR-strategien og alle de initiativene og tiltakene som er tatt på legemiddelområdet – alle de tiltakene regjeringen har tatt, og også en rekke av tiltakene fra da Senterpartiet var en del av regjeringen – for å styrke norsk helseberedskap i bredt. Vi skal selvfølgelig følge opp dette vedtaket også. La meg få si at det er mange forslag fra Stortinget nå, og det er bra at det er et stort engasjement om helsepolitikk. Men det er begrensede ressurser i Helse- og omsorgsdepartementet, og regjeringen har også en del egne initiativer som vi må ha kapasitet til å kunne legge fram for Stortinget, bl.a. arbeidet med helsereformen. Jeg kan ikke på stående fot si hva som blir prioriteringsrekkefølgen for de ulike oppdragene som bl.a. kommer fra Stortinget, men det vil jeg veldig gjerne ha dialog med komiteen om. Hvis vi kan komme til en felles enighet om hva som skal prioriteres i hvilken rekkefølge, hadde det vært veldig positivt.

Generelt er legemiddeltilgangen i Norge god. Direktoratet for medisinske produkter og alle våre fagmiljøer gjør fortløpende vurderinger av tilgangen. Det er helt riktig, som representanten sier, at det for enkelte legemidler i enkelte perioder har vært og er leveranseutfordringer. Det tror jeg også vi kan oppleve i framtiden, og det er på ingen måte et særnorsk fenomen. Dette er jo globale markeder. Når disse utfordringene rammer oss, rammer de også andre land, så her er internasjonalt samarbeid, internasjonal koordinering og at Norge er tett knyttet til legemiddelhåndteringen i EU, viktig. Det finnes både beredskap og alternative forsyningslinjer dersom noe skulle skje. Jeg mener at den generelle beredskapen er forholdsvis god. Den kan selvfølgelig alltid bli bedre, men da er det samarbeid med andre som er nøkkelen til å få det til.

Som det er blitt redegjort for, og som jeg også registrerer at flere representanter – også fra andre partier – tar opp i sine innlegg, vil dette bl.a. kreve ganske store omlegginger. Det vil kunne kreve betydelige endringer av regelverk. Det er en ny og annen måte å bruke egenandelstaket på, og da må en alltid vurdere ressursbruken opp mot nytten. Det kan også være at det er andre og mer målrettede tiltak som vil være mer egnet for dette enn en utredning om egenandelstaket. Det er vi helt åpne for å diskutere, men i denne omgang mener vi at den beste måten å følge opp det som har vært intensjonen i forslaget, er å gjøre den utredningen som også Arbeiderpartiet stemmer for.

Arbeiderpartiet mener det Arbeiderpartiet har ment i komiteen, nemlig at det er hensiktsmessig å gjøre en utredning av deler av dette. Å også skulle utrede om egenandel avgrenset til det vi har snakket om, kan inngå i foreldrenes egenandelstak, mener vi er en større vurdering hvor det ikke er helt klart at det vil gi de ønskede effektene. Hvis vi risikerer at knappe ressurser brukes feil, eller at det har andre utilsiktede konsekvenser, mener vi det er for tidlig å gå det løpet nå. Å se på det første utredningssporet mener vi er både riktig og hensiktsmessig, og det kommer vi selvfølgelig til å følge opp. Hvis Stortinget også vedtar det andre forslaget, kommer vi også til å følge opp det.

Blåreseptordningen er en sentral og velfungerende del av den norske helsetjenesten, og den spiller en avgjørende rolle for å sikre pasienter nødvendig og forutsigbar tilgang til behandling. Ordningen skal bidra til å sikre at pasienter, enten det er barn eller voksne, som rammes av sykdom som kan kreve kostbar og langvarig behandling, får nødvendig støtte fra det offentlige og fra vår felles helsetjeneste. Gjennom blåreseptordningen yter folketrygden støtte til dekning av utgifter til legemidler som brukes i behandling av alvorlige sykdommer, der det er behov for behandling over en lang periode. Legemidler som rekvireres på hvit resept, er som hovedregel ment for kortere behandlinger ved sykdommer eller tilstander som pasienten normalt blir frisk av innen relativt kort tid. Dersom et barn blir alvorlig sykt, er det sykehuset som har ansvaret for behandling og tilhørende kostnader. Samtidig er det riktig, slik forslagsstilleren betimelig påpeker, at barneformuleringer som f.eks. miksturer ofte kan være noe dyrere enn tilsvarende legemidler til voksne i tablettform. Særlig ser vi at dette gjelder smalspektrede antibiotika som gir mindre risiko for utvikling av antibiotikaresistens. Tall fra Legemiddelregisteret tyder på at utgifter til legemidler på hvit resept for barn under seks år gjennomgående er relativt lave, gjennomsnittlig 300–400 kr per bruker. Samtidig er det viktig å huske på at enkelte foreldre kan oppleve å få betydelige utgifter til legemidler på hvit resept til barn. Jeg er enig med det som er intensjonen i forslagsstillernes framlegg, nemlig at det er viktig at foreldrenes økonomiske situasjon ikke skal stå i veien for at små barn kan få mest mulig hensiktsmessig behandling, når det gjelder både administrasjonsform og hensynet til å begrense utviklingen av antibiotikaresistens. Dersom det skal innføres en alternativ finansieringsordning for legemidler til barn, uavhengig av dagens krav til alvorlighet og langvarighet, må det utredes nærmere hvordan en slik ordning rent praktisk kan innrettes. Dette vil kunne reise spørsmål og kreve endringer i gjeldende regelverk, økt finansiering og etablering av et system som vil kunne medføre økt administrasjon for bl.a. lege, apotek, pasient og Helfo. Derfor mener jeg det er positivt at et flertall på Stortinget har samlet seg om et ønske om å utrede hvor mye det koster å sikre at barn under seks år får tilgang på mest mulig hensiktsmessig antibiotikabehandling ved smittsom sykdom, slik at vi får et godt beslutningsgrunnlag. Regjeringen vil naturligvis følge opp det Stortinget vedtar.

Det siste er jeg ikke uenig i. Vi trenger både lokale, regionale og nasjonale tilbud. Jeg har lyst å understreke at frivillig og ideell sektor gjør en kjempeinnsats. Uten dem hadde Norge stoppet opp, så vi vil gjerne ha flere ideelle aktører, flere ideelle virksomheter og frivilligheten, som bidrar innenfor en lang rekke av samfunnets oppgaver. De gjør en kjempejobb også innenfor helse og omsorg. Så er det vårt ansvar som politikere å passe på at vi bruker pengene på en effektiv og god måte, at det er konkurranse om skattebetalernes penger, at det er åpenhet og transparens, og at det er like muligheter for å nå opp i disse tilskuddsordningene. Som sagt har vi nå satt i gang et arbeid for å se på om vi kan gjøre disse tilskuddsordningene bedre. Jeg er glad for at representanten sier at partiet Høyre også vil være med på den diskusjonen. Døren er åpen, så hvis representanten har konkrete forslag til hvordan vi kan gjøre dette systemet bedre, imøteser vi det. Vi kan også gjerne samarbeide om det framover, til beste for landet vårt.

Jeg mener det er et grunnleggende viktig prinsipp at når fellesskapets midler og skattebetalernes penger skal gå til ulike gode tiltak, må det skje med åpenhet. Det må være transparens, og det bør være konkurranse mellom aktørene. Det er bakgrunnen for at regjeringen har lagt om en rekke av tilskuddsordningene. Der en tidligere hadde flere navngitte tilskuddsmottakere, er det nå brede tilskuddsordninger som alle som har tiltak og tilbud innenfor formålet med ordningen, kan søke på. Jeg mener det er bra, for det gjør også at aktører som tidligere ikke nådde opp, men som kanskje hadde et enda bedre tilbud enn dem som fikk penger, nå kan konkurrere om de samme midlene. Sånn må det være for å ivareta tilliten og legitimiteten til dette systemet. Så er vi som sagt i gang med å se på om vi kan forbedre dette ytterligere, om vi kan gjøre det enda bedre og mer treffsikkert og forutsigbart, og det inviterer vi til samarbeid om.

Takk for spørsmålet. Det er Stortinget som gjennom budsjettbehandlingen fastsetter rammene for de ulike tilskuddsordningene vi har. For tilskuddsordningen for samtale- og mestringstilbud innen psykisk helse-, rusmiddel- og voldsfeltet ble det for 2026 bevilget 51,2 mill. kr. Helsedirektoratet mottok deretter søknader for samlet 118,8 mill. kr på denne ordningen. Når det er så sterk konkurranse om tilskuddsmidlene, mener jeg det er riktig og viktig at vi prioriterer de tiltakene som gir mest effekt, og de tiltakene som når flest. Det innebærer alltid at det vil være tiltak – også gode tiltak, med lokalt eller regionalt nedslagsfelt – som ikke får tilskudd. Sånn må det være. Når det gjelder tilskuddsordningene rettet mot ideell og frivillig sektor på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, hadde de i 2025 en samlet bevilget ramme på om lag 1,6 mrd. kr. Det er altså store beløp som går til disse tilskuddsordningene. Her ble det søkt om over 2,5 mrd. kr over de samme ordningene. Når vi ser at avstanden mellom bevilgning og søknad er på over 900 mill. kr, vil det også her være mange gode tiltak, som Atrop i Agder, som dessverre ikke når opp og får tilskudd. For kort tid siden vedtok Stortinget et forslag om at regjeringen innen framleggingen av forslaget til statsbudsjett for 2028 skal foreta en gjennomgang av tilskuddsordningene som forvaltes av Helsedirektoratet. Vi skal også legge fram forslag til forbedringer før utlysing av de søkbare ordningene. Da vil vi være særlig opptatt av faglig kvalitet, av relevans, av økt forutsigbarhet og av rom for innovasjon og utvikling. Dette arbeidet skal gjøres i samarbeid med organisasjonene, og jeg mener det blir en viktig og nyttig øvelse. Jeg vil gjerne oppfordre flest mulig til å bidra i denne prosessen med konkrete og tydelige innspill, slik at vi kan lage et regelverk og ordninger som er enda mer treffsikre enn i dag. Det er viktig for frivilligheten, det er viktig for de ideelle aktørene, og jeg mener det er viktig for hele helse- og omsorgstjenesten vår og for samfunnet for øvrig.

Bare et par oppklaringer her. Representanten sa både at investeringer settes på hold, og at det er færre pasienter som får behandling. Begge deler er feil. Vi har aldri behandlet flere pasienter ved norske sykehus enn nå. Ventetidene går også nedover, og bare de siste fem årene er det investert for opppunder 120 mrd. kr i nye sykehusbygg, ny teknologi – nye løsninger. Det er en investeringsbølge i norsk helsetjeneste, så den bekrivelsen er ikke riktig. Så legger jeg merke til at Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal gå enda raskere fram. Det er veldig enkelt å komme med en problembeskrivelse, men derfra til å beskrive en realistisk, gjennomførbar løsning som ikke bidrar til å skape større problemer, men som faktisk gjør ting bedre, det er en helt annen diskusjon. Jeg kan ikke skjønne hvordan det skal være mulig å jobbe dette raskere fram enn med det løpet regjeringen har lagt. Da får vi et resultat som forhåpentligvis kan stå seg i mange år framover, og som vi håper at et bredt flertall på Stortinget, kan slutte seg til.

Det korte og greie svaret på det er ja. Vi har satt ned helsereformutvalget. Det gjorde vi før valget. De leverer sin rapport 1. november i år. De vil legge fram nye modeller og alternative modeller for hvordan vi både skal finansiere, som representanten spør om, og også styre og organisere helsetjenesten framover. Stortinget har også vedtatt, med Arbeiderpartiets stemmer, at vi skal utrede særskilt hvordan en kan skille drift og investeringer hvis det er hensiktsmessig. Vi må huske på at dette er en sektor med over 150 000 ansatte. Tre millioner pasienter får behandling årlig. Det er et budsjett på 238 mrd. kr, og da er det veldig viktig at det er forutsigbarhet og langsiktighet i det vi gjør. Det å skru litt på sykehusfinansieringen her og der uten at det er en helhetlig plan for hvordan det skal gjennomføres, vil jeg advare mot. Derfor mener jeg det er viktig at sånne typer diskusjoner tas når helsereformutvalget har levert sin rapport.

Det kan det være grunner til å gjøre, men da mener jeg det er viktig at vi har et bedre kunnskapsgrunnlag enn det vi har i dag. Vi må huske at alle nye rettigheter, alle nye lover og pålegg, alle nye forskrifter, alle nye veiledere og alle nye manualer for hvordan fagfolk i førstelinjen skal utføre jobben sin, driver opp byråkratiet. Det driver opp en del av det mange fagfolk i førstelinjen nå rapporterer om: at det har blitt for mye administrasjon, for mye rapportering, for mange krav. De får ikke gjøre jobben sin på en god måte. Dette er også veldig kostnadsdrivende. Det er derfor jeg mener at hvis vi skal gå inn og endre regelverk, må vi i hvert fall ha en klar, tydelig og felles forståelse av at det er regelverket som er problemet. Det har jeg foreløpig ikke sett, men hvis representanten har kunnskap som kan underbygge det, mener jeg dette er noe vi bør kunne diskutere, og kanskje til og med også samarbeide om.

Jeg mener det er vanskelig på nåværende tidspunkt å svare klart ja eller nei på om regelverket er godt nok, for i stort går jo dette bra. Som sagt: De hensynene som skal balanseres, er jeg ganske sikker på at våre forgjengere har vært opptatt av å ivareta på en god måte. Så vi må være litt forsiktig med – og det gjør heller ikke representanten her – å knytte veldig alvorlige og fatale enkelthendelser opp mot at det nødvendigvis er feil i regelverket eller feil i måten regelverket håndheves på. Jeg er kjent med at det fra i hvert fall en statsforvalter har vært sendt ut veiledning om regelverket for individuelle besøksbegrensninger i sykehjem til noen kommuner. Det kan jo tenkes at det her er riktig å informere bedre om dette regelverket og klargjøre de rettighetene og pliktene som er. Hvorvidt det bør gjøres, er noe vi kan ta stilling til framover.

Takk for spørsmålet. La meg bare først si at denne saken tror jeg har gått veldig inn på oss alle sammen. Det er helt fryktelig. Når man er på et sykehjem, skal man kunne være trygg der. Man skal ikke oppleve å bli angrepet av en annen person – og med et fatalt utfall som i dette eksempelet. Dette er jeg lei meg for. Jeg mener vi må gjøre alt vi kan for å forebygge og unngå at dette skjer. Jeg synes det er bra at representanten stiller spørsmålet, for når sånne hendelser skjer, må vi ta en fot i bakken og diskutere: Har vi riktig regelverk? Er vi riktig organisert? Har vi riktig tilsyn? Er vi forberedt på at dette kan skje? Hva gjør vi framover for å unngå at det skjer, og for å ta ned risikoen mest mulig? Det er som representanten selv sa – jeg synes han balanserte det fint i spørsmålet: Det er en balansegang mellom at vi på den ene siden må ha god kontroll, tilsyn og orden, og at vi også vil ha et mest mulig åpent og tillitsbasert samfunn. Her er det hele tiden en diskusjon om hvordan vi finner denne balansen, sånn at vi ivaretar sårbare og forsvarsløse. De skal selvfølgelig ikke oppleve vold og overgrep. Det skulle bare mangle. Utgangspunktet i pasient- og brukerrettighetsloven er at pasienter skal få medvirke, og at pårørende skal involveres når det gjelder besøk. For besøk i sykehjem følger det av sykehjemsforskriften at beboere fritt skal kunne motta besøk. Det handler bl.a. om denne åpenheten og tilliten, og jeg mener det er et viktig utgangspunkt. Det er den enkelte institusjon som må vurdere hvordan dette kan organiseres, og som må legge til rette for at beboerne i størst mulig grad skal kunne bestemme i personlige spørsmål og ha sosial omgang med andre. Beboerne skal også kunne bevege seg fritt innenfor og utenfor institusjonen, selvfølgelig forutsatt at det er forenlig med det som er formålet med oppholdet, og at det er forsvarlig og kan skje uten at andre blir skadelidende. Helse- og omsorgstjenesteloven åpner for at sykehjem lager egne husordensregler. Det kan også inkludere begrensninger i besøk. I husordensreglene kan man imidlertid kun regulere det som er vanlig å regulere når flere bor sammen, og disse reglene må gjelde for alle. Det betyr at man kan regulere rimelige regler for hvor og når besøk kan finne sted, som gjelder for alle beboerne på sykehjemmet. Kommunene må derfor foreta lokale vurderinger om behovet for sikkerhetstiltak ved hver enkelt institusjon. Med erfaringer fra pandemien vet vi også at en for sterk adgangskontroll kan medføre svært uønskede bieffekter, som f.eks. sosial isolasjon. Derfor kommer vi tilbake til utgangspunktet om at her må en balansere mellom noe som kan være motstridende rettigheter. Jeg mener at vi må gjøre dette på en måte som ikke reduserer beboernes autonomi og livsførsel på en unødvendig eller uforholdsmessig måte, samtidig som vi selvfølgelig ivaretar tryggheten og sikkerheten til den enkelte framover.

Som jeg har sagt mange ganger i dag, er planen veldig klar, og vi følger den planen. Den planen er godt forankret med partene i arbeidslivet. Vi jobber sammen med felles mål, felles retning og felles engasjement for å få dette til. Tallenes tale er helt klar. Jeg tror at uansett hvilken offisiell statistikk en måtte finne, viser dette i stort at utviklingen går i riktig retning. La oss da jobbe sammen for å fortsette den positive utviklingen framover. Jeg er helt enig i at vi ikke kan basere kortere ventetider på at en skal gjøre bare kortsiktige tiltak, men jeg har også lyst til å berømme det helsepersonellet og de lederne vi har i de offentlige og private sykehusene, som av og til gjør en ekstrainnsats. Det trengs, for noen ganger blir køene litt for lange. At de da mobiliserer kreftene for å få ned disse tallene, slik at man igjen kan komme over til mer ordinær drift, synes jeg vi skal berømme og være takknemlige for at helsepersonell stiller opp med.

Med fare for at jeg har misforstått, virker det som at det en skal måles på, er hvor mye privat kapasitet en kjøper. Jeg håper vi kan være enige om at det vi bør måles på, er hvor mye vi klarer å kutte ventetidene. Det er jo resultatet som teller, og så er det mange gode tiltak på veien dit, men jeg kommer fortsatt til å være opptatt av at vi skal gjøre de mest effektive og rasjonelle tiltakene. Mesteparten av denne jobben må skje i de offentlige sykehusene. Det er de som skal behandle alle akutt syke og alle alvorlige tilfeller, ha døgnkontinuerlig beredskap og tilbud over hele landet, utdanne morgendagens framtidige helsepersonell og stå for forskning og utvikling. At private kan være med i dette samspillet, er jeg positiv til. Representanten nevnte kvinnehelse. La meg da ta et gladeksempel fra et sykehus som jeg vet at representanten er veldig glad i, nemlig Kalnes. Der var jeg på kvinnedagen. Der opererte de altså damer med framfall av livmor. Ventetidene for den behandlingen har nå gått markant ned, med mange, mange måneder. Sånt må vi ha mer av i våre sykehus framover.

Det viktigste her er jo at tiltakene virker. Jeg mener at vi alle sammen bør måles på resultater. Derfor er jeg veldig tilfreds med at sykehusene har klart å vri en mangeårig negativ utvikling med økende ventetider, som startet da Fremskrittspartiet satt i regjering. Det siste året har ventetidene for påbegynt helsehjelp gått ned med 16 dager, ifølge Folkehelseinstituttet. Køen for de som venter på helsehjelp, går ned, og nå har vi fått tall fra Folkehelseinstituttet som viser at den tiden det tar fra en blir henvist, til en får sin behandling, også går ned. Dette viser jo at politikken virker. Representanten spør om hvilke tiltak som skal iverksettes. Da vil jeg minne representanten om at hovedtiltaket har vært, og er, ventetidsløftet – et partnerskap med Fagforbundet, Sykepleierforbundet, Legeforeningen, Psykologforeningen, Delta, de offentlige sykehusene, de private sykehusene og de ideelle sykehusene – der vi gjennom godt samarbeid har iverksatt hundretalls av tiltak rundt omkring i Sykehus-Norge, som nå gjør at pasientene får bedre og raskere helsehjelp. Det handler ikke bare om å utvide åpningstiden og få flere pasienter gjennom. Det handler først og fremst om langsiktige tiltak, som bedre ansvars- og oppgavedeling, å ta bort tidstyver, bedre logistikk, bedre flyt i pasientstrømmen, bedre kontroll på ventelistene, bedre prioriteringer og å ta bort unødvendige oppgaver. For eksempel fant vi at det gjennomføres altfor mange unødvendige kontroller. De reduseres nå, slik at det blir mer tid til oppfølging av pasienter som er i forløp. Det blir også mer tid til å behandle nyhenviste pasienter. Vi fortsetter disse tiltakene. Vi har også i oppdragsbrevene til sykehusene i år sagt at de skal inngå flere langsiktige avtaler med private aktører. I fjor kjøpte vel de offentlige sykehusene helsetjenester av private for om lag 18,5 mrd. kr, hvis jeg husker tallet riktig. Vi har lange tradisjoner for offentlig og privat samarbeid i Norge, og jeg mener at der hvor dette er offentlig finansiert, styrt, prioritert og organisert på en hensiktsmessig måte, er det bare er bra at vi kan bruke kapasitet i både offentlig og privat sektor. Vi kommer ikke til å sette et mål på hvor mye en skal kjøpe fra private. Jeg mener en skal kjøpe fra private på riktig nivå, og en skal bruke den kapasiteten som der er tilgjengelig. Jeg vil takke de offentlige sykehusene for den fremragende jobben de har gjort så langt for å få ned ventetidene, for vi er ikke i mål ennå. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de private sykehusene, fordi vi hadde heller ikke klart denne jobben uten deres innsats.

I den abortloven som regjeringen la fram, og som Stortinget sluttet seg til, ble det jo åpnet for at abort kan skje utenfor spesialisthelsetjenesten, at det ikke skulle være et ufravikelig krav. Vi har fulgt opp dette, bl.a. med det oppdraget som er gitt til Helsedirektoratet, og nå får vi da også avvente tilbakemeldingene derfra og vurdere hvordan dette eventuelt kan gjennomføres. Jeg må bare minne om at både selve proposisjonen om endringen i abortloven og strategien for seksuell helse er regjeringens politikk – ellers hadde jo ikke regjeringen fremmet dette forslaget. Det å høre at Høyre nå også har blitt enig i dette og ønsker at vi skal se på løsninger for å ivareta disse behovene, er positivt, men vi kommer ikke til å forhaste oss. Vi skal gjøre det grundig og skikkelig og ordentlig. Jeg mener f.eks. at noen av de spørsmålene representanten tar opp, om ting skal skje med og uten ultralyd, og hvilke kliniske og medisinske vurderinger som skal gjøres, er medisinskfaglige spørsmål, ikke politiske spørsmål. Da må vi også legge til grunn det fagmyndighetene vurderer.

Som jeg sa i svaret, har jo regjeringen, med Stortingets samtykke, åpnet for at det kan skje, men det må være faglig forsvarlig, og det må være basert på faglige vurderinger og faglige retningslinjer. Dette er store og viktige og prinsipielle spørsmål. Det handler om mange ulike viktige hensyn, som abortloven og aborttilbudet skal balansere, og vi kan aldri kompromisse med verken pasientsikkerhet, faglig forsvarlighet eller kvalitet i tjenestene. Så vi gjør dette på den skikkelige måten, og det er å be Helsedirektoratet, som er vårt fremste fagmiljø, om å vurdere dette. Vi har stilt dem spørsmålet: Hva skal til for å eventuelt få dette på plass? Den rapporten har vi mottatt. Den er sendt på høring. Nå vil vi lytte til de innspillene som kommer, og så vil det jo være et spørsmål senere hvordan dette eventuelt skal følges opp, og på hvilken måte det skal følges opp.

La meg først slå fast at regjeringen legger vekt på at vi skal ha et trygt og tilgjengelig aborttilbud i hele landet. I strategien for seksuell helse, som ble lagt fram i september 2025, varslet regjeringen at vi vil følge opp Helsedirektoratets utredning og pågående prosjekter om tidlig medikamentell abort utenfor sykehus. Dette ligger fast. Helsedirektoratet fikk i tildelingsbrevet for 2025 i oppdrag å utrede abort i kommunale helse- og omsorgstjenester, og denne utredningen ble publisert 28. januar i år. På Helsedepartementets initiativ ble rapporten sendt på høring, nettopp for å sikre at både brukerstemmen og relevante fagmiljøers innspill ble belyst og fikk komme til orde. Høringsfristen på dette var 17. april. Departementet vil nå få en oppsummering av disse høringsuttalelsene, og vi har foreløpig ikke konkludert om hvordan denne rapporten skal følges opp. Når det gjelder tilskuddet til Sex og samfunns pilotprosjekt, er dette en forvaltningssak som ligger til Helsedirektoratet. Tilskuddet er gitt over tilskuddsordningen for seksuell helse, som direktoratet forvalter, og jeg som statsråd skal altså ikke gripe inn i den enkelte tilskuddssak. Videre er det Helse- og omsorgsdepartementet som er klageinstans for denne ordningen, og det å opprettholde denne ansvarsfordelingen mener jeg er et viktig og grunnleggende prinsipp for å ivareta en forsvarlig og uavhengig klagebehandling. Derfor kan jeg heller ikke uttale meg om utfallet av en slik eventuell klage. Jeg vil til slutt understreke at Stortingets behandling av Prop. 117 L for 2023–2024 åpnet for at abortloven ikke skal stenge for et framtidig tilbud om abort utenfor sykehus, men det er viktig å understreke at dette forutsatte samtidig at et slikt tilbud må utredes nærmere før det eventuelt kan etableres. Det er det arbeidet som pågår nå.

Takk også for det spørsmålet, som er veldig godt stilt. Jeg er enig i mye av problembeskrivelsen også. Jeg vil minne om at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet historisk har vært enige om de lange linjene i folkehelsepolitikken, og det er jeg veldig glad for. Både en restriktiv alkoholpolitikk – som vi er for – og stadige innstramminger i røykelovgivningen har veldig, veldig viktig. Ofte blir våre partier sammen beskyldt for dusteforbud, formynderstat og inngripen. Det er kanskje litt kontroversielt der og da. Så går det noen måneder og år, og så tenker folk: Gud bedre – bokstavelig talt – hvorfor gjorde vi ikke dette før? Vi må fortsette arbeidet med folkehelse, og vi vet at folkehelse lønner seg. Å behandle på lavest mulig nivå lønner seg. Regjeringen har lagt fram forslag om, og fått gjennomført i Stortinget, innstramminger i røykeloven. Vi har fått på plass markedsføringsforbud mot usunn mat og drikke. Vi har fått på plass skjermrådene, forbudet mot energidrikk og forbudet mot lystgass, og i regjeringens prosjekt En friskere befolkning vil det også komme flere folkehelsetiltak framover. Det håper jeg vi kan samarbeide om.

Takk for et bra spørsmål. Fagfolkene er den viktigste ressursen vi har. Uten dem stopper Helse-Norge opp. Jeg er glad for at veldig mange trives på jobben og er stolt over jobben sin. Det viser de årlige medarbeiderundersøkelsen også, der vi på de aller fleste indikatorene skårer høyt, men det er utfordringer. Det har representanten helt rett i. Noe av det handler om ansvar, tillit og eierskap til arbeidsprosessene. Det å bli tatt på alvor og tatt med i beslutninger, er veldig viktig. Jeg har gitt et tydelig oppdrag til sykehusene om at ansatte, tillitsvalgte og verneombud skal lyttes til på alle nivåer, og de skal involveres aktivt i alle viktige beslutningsprosesser, slik at fagfolkene har eierskap til de beslutningene som tas. Jeg også enig i at det på enkelte sykehus har vært tenkt feil rundt nettopp byggingen av pauserom, hvilerom og et sted å trekke seg litt tilbake. Derfor fikk sykehusene i januar i oppdrag at det for alle nye bygg nå må planlegges for at disse grunnleggende funksjonene er på plass. Det er i hvert fall to eksempler på tiltak vi nå er i gang med.

Vi bevilger årlig 238 000 mill. kr til sykehusene. Det tekniske beregningsutvalget for sykehusene har dokumentert godt at det har vært en større realvekst i sykehusenes budsjetter med denne regjeringen, enn den forrige regjeringen. Vi kan gjerne diskutere hvem som har bevilget mest og minst, og hvem som har mest og minst i sine alternative budsjetter, men fakta er at Norge bruker mye penger på helse, og vi bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land rundt oss. Da må det også være rom for å gjøre ting på bedre måter. Som jeg har sagt noen ganger i dag: Helsepersonellet vårt forteller selv at de synes vi gjør ting på en urasjonell måte. Norske leger, og ikke minst Norsk overlegeforening, sier at vi har for mye overbehandling, tar for mange blodprøver, tar for mange bilder, og at det er for mange unødvendige etterkontroller. Da må vi jo være entusiastisk opptatt av å gripe fatt i de utfordringene og gjøre noe med det. Det er det vi er i full gang med når vi nå reformerer Helse-Norge.

La meg først si at jeg synes det der var en ganske mørk framstilling av Sykehus-Norge. Jeg anbefaler representanten å ta seg en tur, hvis ikke representanten har vært på nye SUS. Det er et sykehus i verdensklasse, og jeg er så glad for at det er investert milliarder av kroner, og mer skal investeres når sykehuset forhåpentligvis kan samles i toppmoderne løsninger for de ansatte, for pasientene og for pårørende. Med alle nye større byggeprosjekter er det innkjøringsutfordringer. Jeg tror ikke vi har åpnet et sykehus hvor det ikke har vært en innkjøringsutfordring, og jeg tror også at private investorer som bygger store leilighetskomplekser, fabrikker eller hva det nå enn måtte være av eiendom, vet at store prosjekter alltid kommer med behov for å gjøre noen tilpasninger og noen endringer. Jeg mener at vi må lære av feil som er begått, og hvis en her ser at en skulle ha designet dette annerledes – selv om sykehuset hadde god involvering fra sine ansatte og sine fagfolk – da må vi ta med oss de erfaringene, både de gode og de dårlige, til neste sykehusprosjekt. Vi må se framover, ikke bakover, og vi kan alltid, uten unntak, gjøre ting bedre. Jeg synes med all respekt ikke vi skal snakke ned Stavanger universitetssjukehus, for sånn som representanten her legger det fram, virker det nesten som om det ikke er noe som er på styr. En kan nesten også ane antydninger om at det er farlig å være der som pasient, at helsepersonellet ikke vet hva de skal gjøre, eller at de ikke behandler pasientene sine. Det er feil. Fagfolkene i Stavanger gjør en kjempejobb, og en del av de innkjøringsproblemene som har vært, ser vi nå at blir bedre, så dette kommer til å gå seg til. Det er en realitet at Stavanger universitetssjukehus, som alle andre sykehus, må forholde seg til de budsjettene Stortinget har vedtatt. Vi ser at det ved Stavanger universitetssjukehus har vært en høyere vekst enn det budsjettene har lagt opp til, og da må Stavanger universitetssjukehus, på lik linje med andre, tilpasse driften sin til budsjettene. Sånn er det.

Jeg er også enig i det. Derfor øker vi bevilgningene til bl.a. kvinnehelseforskning, og derfor gjennomfører vi nå de tiltakene jeg har gått igjennom, som bl.a. handler om mer kompetanse i helsetjenesten for typiske kvinnesykdommer, men også det å øke behandlingskapasiteten og få ned ventetidene. Det er få ting som har provosert meg mer i denne jobben som helse- og omsorgsminister enn å møte damer i sin beste alder – og som vi vet, er det alle aldre – som forteller at de venter i månedsvis, ja, til og med kanskje årevis på behandling for urinveislekkasje, og damer som har stått to år i helsekø for å få operert framfall av livmor, som er en ganske typisk, vanlig ting som kan skje, kanskje etter fødsel. Sånn skal det ikke være. Så det at vi nå drastisk får ned disse ventetidene, handler om livskvalitet og verdighet, men det handler også om å få folk raskere inn i jobb igjen, som folk flest har lyst til.

Det mener jeg absolutt at vi bør gjøre, og det finnes mye interessant forskning på dette. Fafo har laget en rapport som viser at der hvor man driver med langsiktig bemanningsplanlegging, der hvor man setter opp turnusene på andre måter og har større grad av valgmulighet, og der hvor man også planlegger for det fraværet man må regne med at skjer – fordi folk blir syke, ting skjer i livet, og mammaer og pappaer skal ha mammaperm og pappaperm – og har en grunnbemanning som tar høyde for disse svingningene, går sykefraværet ned, og bruken av dyre vikarer og innleie går ned. Fafo antyder også at dette kan gjøres uten å bevilge mer penger, fordi en får mest mulig igjen for den arbeidskraften som faktisk er der. Og igjen: Det er sånne reformer vi trenger framover, og det klarer vi uten å bevilge veldig mye mer penger.

Takk også for et godt oppfølgingsspørsmål. Også her er jeg enig med representanten. Vi har tatt initiativ til og lanserte i helsetalen et eget medarbeiderløft. Der vil vi sammen med partene i arbeidslivet, naturligvis sammen med de største fagorganisasjonene og fagforeningene – i forpliktende partnerskap, inspirert av modellen med ventetidsløftet – jobbe med hvordan vi kan bedre denne situasjonen. Representanten er jo selv inne på mange av de riktige stikkordene. Hvis alle de som i dag jobber ufrivillig deltid, hadde jobbet heltid, hadde vi hatt mange tusen flere i tjenesten, og det ville også gitt mer forutsigbarhet for den enkelte. Det at vi nå har bedt sykehusene om å legge til rette for redusert kontroll- og lederspenn – en viktig sak også for Norsk Sykepleierforbund, som representanten henviste til – vil gi bedre oppfølging og mer tid til å være en god leder og følge opp den enkelte. Det at vi ber helsetjenesten vår om å legge til rette for mer fleksible arbeidstidsordninger, mer bruk av ønsketurnus og større grad av valgmulighet for å tilpasse arbeidssituasjonen til den livsfasen man er i, vil også bidra til lavere sykefravær og høyere arbeidsdeltakelse framover. Sånn baker vi kaken større.

Takk for et veldig godt spørsmål, og jeg er helt enig i det representanten sier. Vi har et stort potensial. Jeg er også veldig glad for den koblingen representanten gjør til hvordan vi skal bruke arbeidskraften best mulig. Hadde vi hatt samme sykefravær i norske sykehus nå som vi hadde før pandemien, hadde vi hatt 1 500 flere årsverk, og det er ikke 1 500 årsverk vi skal ha bort, det er snarere 1 500 årsverk vi kunne ha brukt til bedre pasientbehandling, kortere ventetider, bedre oppfølging og å ta ned arbeidsbelastningen, som igjen er positivt for å få ned sykefraværet. Det er den debatten jeg ønsker å reise, som vi må se på – hvordan bruker vi samfunnets ressurser? Sykefraværet er en stor samfunnsutfordring, og vi må jobbe sammen for å få det ned. Så spør representanten om utvalget. Utvalget har levert sin rapport til arbeids- og inkluderingsministeren, så det er arbeids- og inkluderingsministeren som har ansvaret for oppfølgingen. Flere av disse tiltakene er i gang, og så er jeg opptatt av det vi kan gjøre også på kvinnehelsesporet. Der er det en lang rekke tiltak. Vi har lagt fram en kvinnehelsestrategi og et kvinnehelseløft. Det at vi nå får kjønnsperspektivet inn i alle deler av helsetjenesten vår, både faglige retningslinjer, forskning, hvordan vi skal behandle, og best klinisk praksis, er viktig. Det at vi nå øker forskningsinnsatsen på kvinnehelse, er viktig. Mannskroppen og kvinnekroppen er, som de fleste vet, forskjellige, og da må vi også ha ulik inngang til denne forskningen, Når det gjelder å bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen, der vi vet mange har store problemer med å ha en normal jobb fordi kroppen går gjennom store nominelle endringer, mener jeg at velferdsstaten bør stille opp mer. Vi har nå fått på plass kompetansesentre bl.a. for endometriose, der norske kvinner i dag venter i snitt syv år på en diagnose. Sånn skal vi ikke ha det i velferdsstaten Norge. Det er ikke godt nok. Og at vi nå jobber målrettet med å få ned ventetidene for behandling av typiske kvinnesykdommer, er jeg veldig stolt av, også som mann.

Jeg mener ikke at vi skal kutte i velferd. Jeg sier tvert imot at hvis vi skal kunne opprettholde god velferd, og til og med kanskje ha budsjettrom til å utvikle velferden videre, f.eks. med en tannhelsereform, som vi nå diskuterer, må det være økonomisk handlingsrom til å gjøre det. Da må vi også diskutere hvordan ressursene brukes, og mange av de tiltakene representanten her viser til, er jeg enig i. Vi har fått ned bruken av vikarbyråer og innleie. Det er veldig dyrt. Bruken av det har blitt betydelig redusert i sykehusene. Der vi hadde et stort problem med dette, f.eks. i Helse nord, ser vi at det har vært en kraftig nedgang. Det er kjempebra. Vi må få til bedre ansvars- og oppgavedeling. Det var et utspill tidligere denne uken om at vi nå må gi helsefagarbeiderne flere oppgaver. De kan gjøre en kjempejobb i alle deler av helsetjenesten vår. Det er å bruke riktig kompetanse på riktig sted til riktig tid. Det jeg vil diskutere mer av, er at det i norsk politikk nå har blitt sånn at når det oppstår et problem, er det nesten norgesmesterskap i å bevilge mest mulig penger. Det kommer vi ikke til å ha mulighet til å gjøre i årene framover. Vi må prioritere bedre enn det vi gjør nå.

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte spørsmålet, og det var nok min feil. Jeg er opptatt av at alle vi som er sterkt tilhenger av velferdsstaten og Velferdskommune-Norge, og som på mange måter og på ulikt vis har bidratt til å bygge den gode velferden vi har i Norge – som vi må kunne si er i verdensklasse – må se framover, ikke bakover, for å beholde den. Da må vi også snakke ærlig om de prioriteringsutfordringene vi står overfor, og vi må være villig til å modernisere, fornye, forsterke og forbedre. Det mener jeg bør skje nedenifra og opp, ikke gjennom flate ostehøvelkutt eller dekreter ovenfra om at nå skal du jobbe slik og sånn. Jeg møter veldig mye helsepersonell, og det vet jeg at representanten Aydar også gjør. De har selv mange gode forslag og ideer om hva vi kan gjøre annerledes. Hvis du spør Fagforbundets medlemmer, vil de si at hvis vi hadde fått opp heltidsandelen i norske kommuner, så ville vi sannsynligvis frigjort et sted mellom 20 000 og 30 000 årsverk, som vi kunne ha fått brukt på en skikkelig måte, istedenfor å ha dyr innleie og dyr vikarbruk, som mange kommuner tyr til i dag. Det er et sånt eksempel på modernisering.

Jeg forstår veldig godt spørsmålet, men det er nå en gang sånn i politikken at det handler om å prioritere knappe ressurser. Mer til noe betyr nødvendigvis mindre til noe annet, med mindre vi skal enten øke skattene – det vet jeg at Rødt og Arbeiderpartiet er uenige om, og det har respekt for – eller bruke mye mer oljepenger. Jeg tror vi begge er enige om at det ikke er så lurt, spesielt ikke i den situasjonen norsk økonomi er i nå. Om få år kommer statens utgifter til å bli større enn statens inntekter. Da blir kravet til oss politikere om å prioritere bare enda tøffere. Jeg tror imidlertid at kaken kan bakes litt større. Hvis vi f.eks. får flere av de 700 000 som i dag er utenfor arbeidslivet – mange banker på og vil inn – inn, blir det reduserte offentlige utbetalinger, høyere verdiskaping og høyere skatteinntekter, som vi politikere kan fordele til viktige formål. Hvis vi får bedre velferd ut av de kronene vi allerede bruker, f.eks. ved å lytte til kommunekommisjonen, som sier at hvis alle kommuner var like effektive som de mest effektive, er det et potensial for å redusere ressursbruken med 19 pst., er jo det snakk om milliarder av kroner, som eventuelt kan investeres i nye velferdsreformer, uten å øke skattene eller bruke mer oljepenger.

Jeg er enig i at det er et problem. Jeg er veldig stolt over at regjeringen, sammen med våre gode budsjettpartnere de siste årene, har styrket tannhelsefeltet betydelig. Jeg mener også at dette er et av de spørsmålene som virkelig får fram forskjellene i norsk politikk. Vi hørte en replikkveksling her tidligere der man nærmest latterliggjorde at vi sammen har fått på plass sterkt rabatterte tannhelsetjenester til unge mennesker opp til 28 år. Jeg mener det er en viktig velferdsreform. Det bidrar til at man tar med seg gode vaner fra tidlig i livet. Det bidrar til god forebygging, og det bidrar til bedre tannhelse blant de unge, som ofte har dårligere økonomi. Det er mange ugjorte oppgaver, og noe av det vi også er enige om blant de fem rød-grønne partiene, er at vi skal starte arbeidet med en helhetlig tannhelsereform. Der fikk regjeringen en klar bestilling fra Stortinget i høst, som vi er i full gang med å jobbe fram. Vi kommer til å sende tre ulike modeller for en sånn reform på høring. Det håper jeg vi får til allerede i høst, og målet vårt er også at vi da skal kunne gå til Stortinget med en lovproposisjon som fremmes i 2027. Her er det mange viktige spørsmål vi skal ta stilling til sammen. Det ene er regelverket, som er ganske utdatert. Det mener også Tannlegeforeningen, KS og pasient- og brukerorganisasjonene. Det handler også om hvilke nye grupper det er som skal få rettigheter, hvordan vi skal bruke disse pengene mest mulig effektivt, og hvordan vi skal sikre at flest mulig får tilgang til gode og likeverdige tjenester der lommeboka i mindre grad enn i dag avgjør hvor god hjelp en får eller ikke. Dette vil være et budsjettspørsmål, for en slik reform kan potensielt være veldig dyr. Derfor må den prioriteres opp mot andre viktige tiltak i statsbudsjettet, men at de fem rød-grønne partiene skal komme et betydelig stykke videre på dette i denne perioden, må vi ha som mål å få til.

Da vi la fram forslag til ny abortlov, som etter hvert et bredt flertall på Stortinget sluttet seg til, var ett av tiltakene at vi skulle utrede hva som må være på plass for å tilby abort i kommunehelsetjenesten. Det har Helsedirektoratet utredet. De har kommet med en rekke problemstillinger og – for å si det som det er – motforestillinger, som vi må håndtere på en skikkelig måte. Derfor er det viktig, mener jeg, at denne utredningen har vært på høring, slik at flest mulig stemmer kan bli hørt, og slik at vi kan få dette belyst på en ordentlig og god måte. Så vil det jo være et politisk spørsmål etterpå hvordan vi eventuelt skal innrette dette tilbudet på en måte som er faglig riktig og faglig forsvarlig. Så spør representanten også om tilskuddet til Sex og samfunn. Det kjedelige svaret er at ettersom Helse- og omsorgsdepartementet er klageinstans, og dette kanskje blir en klage som kommer til oss, så kan jeg på nåværende tidspunkt ikke kommentere den saken.

Avgiftspolitikken er det finansministeren som har ansvaret for. Finansministeren er ikke her i dag, men jeg tar med meg dette innspillet, og som jeg sa, er vi villige til å diskutere tiltak også for å få ned bruken av plast i samfunnet. Det har potensielt store miljøkonsekvenser, og det er riktig som representanten sier, at vi nå etter hvert også har mer kunnskap om hvilke implikasjoner dette kan ha for folkehelse. Da mener jeg det er et spesielt ansvar vi politikere har for å ta vare på barn og unge og sikre at de har en god og trygg oppvekst, hvor vi også er villige til å regulere når det er behov for det. Hvorvidt dette handler om klarere reguleringer, om å bruke avgiftssystemet bedre eller om å gjøre det billigere å finne alternativer, finnes det uansett en rekke virkemidler her. Det mener jeg vi må kunne ha en diskusjon om, spesielt når kunnskapsgrunnlaget blir bedre og vi også får mer innsikt i de potensielle skadevirkningene disse stoffene fører med seg.

Takk for et godt spørsmål. Jeg skal svare på det, men la meg bare aller først få kommentere det representanten først sa. Jeg er helt enig i at det er den offentlige helsetjenesten som er grunnmuren. Det er den som skal behandle alle akutt syke og alle alvorlig syke, 24-7 med døgnberedskap, være over hele landet, utdanne helsepersonellet og drive med forskning og kliniske studier. Det er vi helt enige om. Så har vi lange tradisjoner i Norge for et offentlig-privat samarbeid, og jeg mener at der hvor de offentlige sykehusene ser det er hensiktsmessig å inngå langsiktige avtaler med private for å utnytte mer av den kapasiteten som er der – så lenge det er offentlig styrt, finansiert og prioritert – er det en god idé, og det er derfor dette nå også skjer. Jeg vil ikke avvise at det kan være aktuelt å se på grenseverdiene som representanten spør om. Jeg er helt enig i at vi må satse mer på forebygging, og jeg er stolt over at vi har vært enige om mange av disse punktene også. Vi har fått markedsføringsforbud mot usunn mat og drikke for barn og unge, vi har fått forbud mot energidrikk for ungdommene, vi har strammet til røykeforbudene, og vi har innført skjermråd. Vi gjør mange tiltak for å forebygge og ta bedre ansvar for barn og unge. Det er også bra for helsetjenesten.

Ja, det er viktig at vi har gode helsetjenester over hele landet, men jeg mener også at helseforetakene, i tråd med det Stortinget har vedtatt skal være styringsmodellen for helsetjenesten, må få gjøre vurderinger av om de er hensiktsmessig organisert, om tilbudet er på de rette stedene, og om det er måter å omstille tjenestene på som gjør at vi kan få enda mer helse ut av de pengene vi bevilger. De vurderingene må lokalsykehusstyrene få lov til å ta. I de lokalsykehusstyrene sitter det også tillitsvalgte, og vi har verneombud som er med i disse prosessene. Det er veldig viktig at kommunene blir lyttet til, og at man forsøker å finne gode løsninger. Framover vil det imidlertid bli tøffe prioriteringsdiskusjoner. Vi kan ikke si ja til alt uten at noe må vike, og da må vi også ha en ærlig diskusjon om hva vi skal gjøre mer av, og hva vi skal gjøre mindre av. Jeg har ikke fattet noen beslutning om å legge ned noe tilbud i Egersund. Det kan være mange gode grunner til å ha et godt tilbud også der, og dette jobber nå sykehusstyret med.

La meg først få si at jeg er stolt over det Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk til sammen i regjering, bl.a. når det gjelder helsetilbudet i Nordland. Det at vi har slått fast at vi skal ha et godt sykehus i Lofoten, det at vi har bygget det nye Narvik sykehus, som skal ha de funksjonene det skal ha, det at vi nå har fått på plass en bærekraftig og framtidsrettet struktur på Helgelandssykehuset som gjør at vi også der kan ha et desentralisert helsetilbud, det må vi jo ikke snakke ned. Dette må vi snakke opp. Representanten vet at alternativet til denne politikken ville vært noe helt annet – det ville vært en massiv sentralisering. Når det gjelder Brønnøysund, har jeg vært der, og jeg er veldig begeistret for det distriktsmedisinske senteret. Apropos forrige spørsmålsstiller: Dette er jo selve beviset på at det er bra med halvannenlinjetjenester der kommune og spesialisthelsetjeneste jobber sammen – mer av det i distriktene framover. Det er ingen som vil svekke fødetilbudet i Brønnøysund, men det har over tid vært en kritisk mangel på personell og vanskelig å beholde og rekruttere, og det må være forsvarlig å føde. Jeg håper det er mulig å finne en løsning på dette.

La meg få gjøre det da: Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha gode lokalsykehus, og jeg mener at det er mange oppgaver vi gjør i dag på de store akuttsykehusene som vi med fordel kan flytte tettere på der hvor folk bor, herunder lokalsykehusene. Så vil jeg gjerne ta det et steg videre, og dette har jo norske kommuner, ikke minst KS, et sterkt engasjement for, og jeg trodde Senterpartiet også var enig i det: Hvis vi kan få til et enda bedre samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten lokalt der hvor folk bor, vil det være positivt. Da slipper man reisevei, vi kan beholde viktig kompetanse i distriktene, og man kan få mer helsehjelp – spesielt det man trenger mye og ofte – der hvor man faktisk bor. Så dette er ikke et signal om mer sentralisering, vi skal ta hele landet i bruk. Men helsetjenesten har alltid stått i omstilling. Det vil være noen tilbud som forsvinner, og noen tilbud som kommer til. Vi kan ikke være imot den utviklingen. Hadde vi vært imot den utviklingen, hadde vi ikke hatt verdens beste helsetjeneste i dag.

Takk for at representanten nå har presisert spørsmålet, for i første spørsmål ble det brukt begrep som sultefôring og kutt, og det har jeg aldri sagt. Det mener jeg heller ikke. Det jeg har sagt, er at vi framover må kunne klare å kompensere for demografien – altså det at vi blir flere, og at vi blir flere eldre – og vi må kunne kompensere for kostnadsveksten. Det alene vil innebære milliardøkninger framover. Jeg er opptatt av at vi politikere må snakke sant og ærlig om utfordringene og ikke skape forventninger som ikke er mulig å innfri. Når jeg nå sier til sykehusene at dette er det dere kan forvente framover – klarer vi å få til noe på toppen, vil det være positivt – er det også et viktig budskap om at vi må diskutere hvordan ressursene brukes. Jeg bruker veldig mye tid ute i norsk helsetjeneste, og jeg møter så mye fagfolk – de som jobber ytterst i tjenesten – som er et oppkomme av ideer til hvordan vi skal gjøre ting smartere og mer rasjonelt, og ta bort det som ikke har helseeffekt. Det burde vi prate mer om, istedenfor å ha et mesterskap i hvem som vil bevilge mest penger.

Med all respekt: Jeg tror ingenting av det som representanten her sa, er det jeg har sagt, og det er heller ikke det som står i dette intervjuet. Det jeg sier, er at framover må alle deler av norsk politikk belage seg på at vi må prioritere mer. Alle problemer kan ikke løses bare med mer penger, både fordi statens utgifter etter hvert vil bli større enn statens inntekter, og også fordi vi mangler personell, og det kan vi ikke bevilge oss ut ifra. Vi må også stille oss spørsmålet: Hvordan kan vi få mer helse ut av hver krone? Det jeg er veldig stolt over at denne regjeringen har fått til, i veldig godt samarbeid med Senterpartiet og de andre rød-grønne budsjettpartnerne, er at vi faktisk har levert en ordentlig realvekst i sykehusenes budsjetter. Det har gjort omstillingen enklere. Det har gjort det mulig å få ned ventetidene, og det har gjort det mulig å investere stort i ny teknologi og nye sykehusbygg. Vi skal fortsatt prioritere vår felles velferd, men vi kan ikke belage oss på at veksten framover blir like stor som den har vært de forrige årene.

Dette er et veldig alvorlig tema, men jeg må bare si at det er litt oppsiktsvekkende hvor omtrentlig Høyre har blitt med tall i det siste, for her sammenlignes epler og pærer. Vi bruker langt mer på psykisk helsevern og behandling av psykisk syke pasienter enn den opptrappingsplanen på 3 mrd. kr. Man kan altså ikke sammenligne disse tallstørrelsene, og det bør representanten vite. Før hadde i hvert fall Høyre ganske god kontroll på disse tallene, kanskje ikke lenger. Vi må gjøre mer, og vi skal gjøre de tingene som virker. Når vi nå f.eks. har stoppet nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern og ser en økning i antallet, som skal betydelig opp framover, er det positivt. Når vi har gått fra at 55 pst. av kommunene hadde lavterskeltilbud innenfor psykisk helse i 2024, til nå å dekke sju av ti kommuner, ja, da er det positivt. Og når ventetidene går ned, slik at flere barn og unge får behandling raskere, er det positivt. Da trenger vi ikke hopp og sprett, da må vi gjøre mer av det som virker, og ha langsiktighet.

Jeg er lei meg for at det er for mange barn og unge som ikke har et godt nok tilbud innenfor psykisk helsevern i dag. Vi så en tydelig økning i antallet unge som rapporterer om dårlig psykisk helse, etter pandemien. Heldigvis ser vi at de tallene flater litt ut. For noen grupper går tallene litt ned, men det er fortsatt et stort samfunnsproblem, og det går ut over mange mennesker som har hele livet foran seg. Det er grunnen til at regjeringen la fram en opptrappingsplan for psykisk helse på 3 mrd. kr over ti år. Vi er nå snart kommet halvveis i den opptrappingen. Vi ser at det nå bygges ut lavterskeltilbud i landets kommuner, og der har det vært en kraftig økning. Vi ser at behandlingstidene innenfor spesialisert behandling går ned. Vi gjennomfører nå endringer, bl.a. med «én vei inn» til psykisk helse, som gjør at ingen skal avvises og ingen skal bli kasteballer i systemet. Vi jobber også med å bedre samhandlingen mellom kommunene og sykehusene. Betyr dette at vi er i mål? Nei. Betyr det at vi må jobbe enda mer med dette framover? Ja.

Igjen konstaterer jeg altså: Ventetidene går ned måned for måned. Ventetidsløftet har hatt usedvanlig stor effekt. Jeg vet ikke om noen eksempler i nyere tid på at man, etter å ha satt et sånt mål, fått med seg alle partene i arbeidslivet, fagforeningene og arbeidsgiverne, sykehus i offentlig, ideell og privat sektor, har klart å kutte ventetider like raskt. Det burde også Fremskrittspartiet glede seg litt over. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet nå leser opp en lang rekke av de tiltakene jeg har varslet, og som jeg er i gang med å gjennomføre, og spør hva jeg skal gjøre med det jeg selv har sagt jeg skal gjøre. Da kan jeg berolige representanten med å si at vi er i rute. Alt går i henhold til plan, og vi kommer til å få dette målet til, det er jeg helt sikker på. Fremskrittspartiet sa at vi ikke kom til å løse fastlegekrisen, men vi har fikset det. Fremskrittspartiet sa at vi ikke kom til å få ned ventetiden, men vi har fått det. Kanskje Fremskrittspartiet snart skal begynne å tenke på å legge noen egne forslag på bordet.

For det første er det inngått avtaler også helt nylig med private. Det er positivt, men det viktigste er jo hva vi gjør der flesteparten av pasientene få behandling, nemlig de offentlige sykehusene: bedre ansvars- og oppgavedeling, bedre logistikk, bedre pasientforløp, mer effektive behandlingsmetoder, fange tidstyver, få til tidsbesparende prosesser – det er jo dette som gir varige effekt i helsetjenesten vår. Jeg bare konstaterer at ventetidene har gått kraftig ned. Jeg er veldig glad for det på vegne av pasientene som nå får raskere helsehjelp, og så er jeg like utålmodig med tanke på dem som fortsatt venter. Det som ble sagt om fritt sykehusvalg, var som å høre min egen helsetale på Drammen sykehus i januar i år. Representanten bruker akkurat de samme ordene jeg brukte. Dette er problemstillinger vi er klar over, og som vi har satt i gang arbeidet med. Som representanten vet, kommer vi før sommeren til både å lansere det nye ventetidstallet og relansere det såkalte fritt sykehusvalg, som Arbeiderparti-regjeringen innførte for 25 år siden, som vi nå vil fornye, forsterke og forbedre.

La meg først få begynne med resultatet, for jeg tror det er det som er viktig for folk flest. Hvor mange avtaler staten inngår, er underordnet for dem som står i helsekø og venter på en kneoperasjon, hofteoperasjon, operasjon mot framfall av livmor, kataraktoperasjon, høreapparat – uansett hva det skulle være. Det siste året har ventetidene ved norske sykehus gått ned med 16 dager, og det er flere titusen færre i helsekø gjennom Ventetidsløftet. Vi fikk nettopp tall fra Folkehelseinstituttet som viser at også de såkalte interne ventelistene, altså tiden det tar til f.eks. operasjon, nå er de laveste på to år. Tid til tjenestestart er det laveste på to år, og det fortsetter nedover. Dette er jo veldig bra, og det er takket være fremragende helsepersonell og dyktige ledere i sykehusene. Så er vi absolutt ikke i mål, og ventetidene skal fortsatt ned. Det er fortsatt altfor mange som venter altfor lenge. Den planen vi har lagt, kommer vi til å følge, for den gir resultater. Den innebærer et godt samarbeid med de offentlige, som nå har størsteparten av ansvaret, og de private som har ledig kapasitet.

Jeg forstår veldig godt fortvilelsen til familie, pårørende og nære når en mister noen en er glad i, og spesielt for en sykdom som dette, som kan gå ganske raskt nedover. Vi er på jobb for folk i Norge. Menneskene er alltid mye viktigere enn systemene, og vi må gjøre alt det vi kan for å behandle folk med respekt og på en skikkelig måte. Alle departementene vil alltid tilstrebe å behandle klagesaker så raskt de kan, men noen klagesaker er veldig kompliserte. I dette tilfellet hadde også Stortinget et stort engasjement for denne saken, og i påvente av hva Stortinget skulle lande på, ble også disse klagesakene satt i bero. Jeg ba Direktoratet for medisinske produkter, DMP, om å gjøre nye vurderinger av sakene, sett i lys av Stortingets engasjement og de vedtakene som ble fattet. Det gjorde også at disse sakene generelt har tatt noe mer tid. Men vi må alltid jobbe for å svare så raskt som mulig, også i de sakene som er kompliserte, og hvor regelverket dessverre lager noen barrierer som vi kanskje skulle vært foruten. (Innlegg er under arbeid)

ALS er en forferdelig sykdom, og det å møte ALS-pasienter gjør et uutslettelig inntrykk. For alle som får den diagnosen, er det en dødelig sykdom. Det finnes ingen behandlingsformer i dag. At de pasientene, deres pårørende og alle som står dem nær, vil prøve absolutt alle muligheter og holde fast i håpet så lenge som mulig, forstår jeg kjempegodt. Jeg er veldig glad for at Stortinget tidligere i år klarte å samle seg om et felles vedtak om nå å sette ned et ekspertutvalg for å vurdere om vi skal endre regelverket, slik at det blir enklere tilgang til utprøvende behandling. Det er riktig at det finnes en medisin som kanskje kan bremse ALS. Den er det flere ALS-pasienter som nå får tilgang til gjennom en klinisk studie med følgeforskning, der alle forsvarlighetskrav er ivaretatt, men dagens regelverk gir ikke åpning for å gi denne behandlingen til flere når risikoen er for stor. Det er en hard beskjed å gi, men det er det regelverket Stortinget har sluttet seg til, og det er også Stortinget som kan endre de reglene.

En feil blir ikke mer riktig av at den gjentas mange ganger. Jeg har svart representanten om denne statistikken mange ganger før, og representanten vet godt at sju av ti nye metoder tas i bruk i Norge. Representanten vet også at tiden det tar å godkjenne nye metoder, har gått kraftig ned, og representanten vet at Norge ligger over det internasjonale snittet på hvor mange metoder som gjøres tilgjengelig for alle. Ja, det er sånn at noen medikamenter og metoder godkjennes raskere i andre land. Det betyr at de blir lov å omsette, men det betyr ikke nødvendigvis at de innlemmes i den felles helsetjenesten. Når vi godkjenner nye metoder i Norge, sikrer vi at alle innbyggere får tilgang på det, uansett inntekt, uansett hvor du bor, og uansett om du er i arbeid eller ikke, fordi vi har en likeverdig felles helsetjeneste. Uansett hvor mye ressurser vi har, må klinikerne alltid prioritere, og det har vi et system for gjennom nye metoder som Stortinget har sluttet seg til.

Alle nye metoder vurderes ut fra prioriteringskriteriene: Hvor alvorlig er sykdommen og tilstanden? Hvor stor nytte vil pasienten ha av behandling? Hvor ressurskrevende er det? Det er bredt flertall på Stortinget om at det er slik vi skal vurdere nye metoder. Norge ligger ikke bak andre land – snarere tvert imot. Vi tar i bruk like mye metoder som andre land. Vi ligger til dels foran våre naboland på nye metoder, og vi har også markant redusert saksbehandlingstiden for å godkjenne nye metoder under denne regjeringen, akkurat som vi har fått ned sykehuskøene og ventetidene. Representanten får ikke slippe så billig unna, for representanten sa at FrP er villig til å ta alle debatter om hva vi kan gjøre annerledes i helse. Vel, fra oktober til nå har jeg ikke ett eksempel på noe Fremskrittspartiet har foreslått at vi skal gjøre mindre av. Snarere tvert imot fremmes det en lang rekke forslag, uten inndekning, til hva vi skal bruke mer penger på: 500 mill. kr mer til rehabilitering, som sykehusene mener de ikke trenger, Helseplattformen skal avskaffes til 10–15 mrd. kr ekstra uten prioritering, og vi skal si ja til alle nye medisiner og alle nye metoder, uten å prioritere. Sånn hopp-og-sprett-politikk kan vi ikke styre et land etter.

Heldigvis har vi i Norge en av de beste velferdsystemene i verden. Vi har veldig gode helse- og omsorgstjenester. Vi behandler rekordmange pasienter på sykehusene våre. Vi bygger ut eldreomsorgen. Vi har snudd en krise i fastlegeordningen til at vi aldri har rekruttert flere fastleger enn nå. Ventetidene ved norske sykehus går ned måned for måned. Vi investerer stort i vår felles helsetjeneste – 118 mrd. kr bare de siste fem årene i nye bygg, ny teknologi og nye løsninger. Vi legger snart fram en helsepersonellplan som skal sikre at Norge har nok fagfolk i tjenestene framover, og vi fornyer og forsterker og forbedrer alle deler av velferden vår. Vi må også ha en saklig og ærlig diskusjon om hvordan vi bruker penger, og Norge er på verdenstoppen i budsjetter knyttet til helse. Vi har også mer personell i vår helsetjeneste enn veldig mange andre land. Da må vi av og til stoppe litt opp og stille oss spørsmålet: Bruker vi disse ressursene på best mulig måte? Får vi mest mulig helse ut av de kronene vi bevilger, som er skattebetalernes penger? Og det viktigste: Bruker vi helsepersonellet vårt på en god måte? Når jeg møter leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, portører, helsesekretærer, bioingeniører og alle andre, forteller de meg at vi har fått et helsevesen der mye er bra, men det har også blitt for mange unødvendige oppgaver – unødvendige kontroller, unødvendige, rapporteringer, datasystemer som ikke snakker sammen, og økte krav til byråkrati, noe som stjeler tid fra det fagfolkene vil bruke mer av tiden sin på. Hvis vi klarer å frigjøre 30 minutter hver dag av den tiden leger og sykepleiere bruker på oppgaver de selv mener er unødvendige, er det altså 4 500 årsverk vi kan bruke på kortere ventetider, bedre pasientbehandling, lavere arbeidsbelastning og mindre sykefravær, uten at vi må bevilge en eneste krone ekstra fra oljefondet. Det er den debatten jeg mener at alle ansvarlige politikere og alle ansvarlige partier her på Stortinget er nødt til å ta i årene framover.

Jeg har stor forståelse for det standpunktet, og jeg skjønner godt at representanten tar det opp. Det er samtidig grunn til å minne om at det er tolletaten selv som har bedt om å få redusere antall lokasjoner i vareførselsdivisjonen, og vi må anta at tolletaten har gjort grundige, faglige vurderinger og tenkt over de problemstillingene som representanten helt riktig reiser. Når de kommer til denne entydige konklusjonen, at de ønsker å gjøre dette som en del av sin omstilling, mener jeg det ville vært litt rart hvis regjeringen ikke skulle ha lyttet til det. Tolletaten vil fortsatt være til stede. Det vil fortsatt være et betydelig antall arbeidsplasser i Kristiansand. Grensedivisjonen vil, som sagt, fortsatt ha 50 stillinger på denne lokasjonen, men det vil bli noen endringer. De endringene påvirker ikke bare Kristiansand, de påvirker også noen andre lokasjoner. Noen får mindre, noen får mer. Representanten tok opp også andre hensyn, som f.eks. spredt bosetting. Kongsvinger er f.eks. et av de områdene der man nå bygger opp, så dette er både «by og land, hand i hand».

Det er viktig at vi har gode funksjoner, og at både tolletaten og andre offentlige virksomheter får gjort jobben sin på en effektiv måte. Vi må bare igjen minne hverandre om at det er et stort omstillingsbehov i alle deler av offentlig forvaltning og alle deler av offentlig sektor. Vi står overfor en digital utvikling med stadig mer bruk av ny teknologi og kunstig intelligens. Vi kan utføre oppgavene på nye måter, og det blir færre manuelle arbeidsoppgaver. Dette skjer også i en tid der hele norsk økonomi er i omstilling. Det er behov for langt mer arbeidskraft i årene framover, bl.a. innenfor helse- og omsorg. Vi vet at det private næringslivet mange steder fortsatt har mangel på arbeidskraft. De får ikke besatt stillinger. Det er en ubalanse i tilbud og etterspørsel, og kapasitetsutnyttelsen i norsk økonomi er høy. Så det at noen arbeidsplasser forsvinner og andre kommer til, er et uttrykk for en sunn økonomi som er i omstilling. Da mener jeg vi skal være veldig forsiktig med å stoppe den utviklingen. Snarere tvert imot bør vi ønsker den utviklingen velkommen.

Takk for spørsmålet. La meg først si at tolletaten står foran betydelige endringer i årene som kommer, og dette berører spesielt vareførselsdivisjonen, som utfører stedsuavhengige, landsdekkende oppgaver. Pågående og framtidig digitalisering og automatisering, som er en samfunnsutvikling vi ønsker oss mer av fordi det bidrar til effektiv ressursutnyttelse og smart bruk av skattebetalernes penger, innebærer altså at for både tolletaten og også mange andre virksomheter vil en del av dagens manuelle arbeidsoppgaver falle bort, og de vil også kunne bli endret vesentlig. Dette er en del av omstillingen som er ønsket – la oss ikke glemme det. Det treffer også deklarasjonsbehandlingen. Den omstillingen som nå skjer, får konsekvenser for hvordan vareførselsdivisjonen arbeider, hvordan de må prioritere, og hvordan ressursene deres disponeres. For regjeringen er det et viktig prinsipp at etatene til enhver tid kan løse oppgavene sine effektivt. Da mener jeg også at etatene må få mulighet til å tilpasse seg når oppgavene krever det. La meg legge til: Det tror jeg at representanten og partiet Høyre også er enig i. I denne saken har Finansdepartementet veid tolletatens behov for å bygge større og mer robuste fagmiljø opp mot formålene i den statlige lokaliseringspolitikken. Tolletaten har gjennomført en grundig utredning i tråd med retningslinjene for lokalisering av statlige arbeidsplasser og statlig tjenesteproduksjon, og på bakgrunn av etatens egen tilråding besluttet altså Finansdepartementet i februar 2026 at tolletaten kan samle de ansatte i vareførselsdivisjonen i Bergen, Oslo og Kongsvinger og Tromsø. Beslutningen innebærer at divisjonens enheter i Trondheim, Drammen og Kristiansand avvikles. For Kristiansand betyr dette at 13 stillinger vil bli flyttet. Etter avtale med de tillitsvalgte har tolletaten lagt opp til en romslig omstillingsperiode, som det heter, for å ivareta berørte ansatte på en god måte. Det er viktig å legge til at tolletaten skal ikke trekke seg ut av Kristiansand. Grensedivisjonen skal fortsatt ha om lag 50 stillinger i Kristiansand for å kontrollere grensekryssende fly, fartøy og ferjetrafikk, så tollen forblir i Kristiansand. Jeg vil også legge til at fra 2020 til 2025 er antall stillinger hos tolletaten i Kristiansand endret fra 69 til 64. Det har altså blitt fem stillinger færre i denne perioden, ikke 50, som det framgår av spørsmålet fra representanten. I 2025 hadde staten i alt 3 177 stillinger i Kristiansand, så 13 færre stillinger innebærer altså en reduksjon på 0,4 pst. av den statlige sysselsettingen, og det tror jeg er håndterbart.

Det siste representanten tar opp, er jo et nytt moment, og det synes jeg er veldig interessant. Det mener jeg absolutt er noe vi kan diskutere, og det kan hende at det er veldig gode grunner til å gjøre det. Jeg har også gjort meg noen andre tanker om hvordan styremedlemmene i helseforetakene oppnevnes. Som representanten vet, er ikke det noe vi i departementet har befatning med; vi oppnevner styremedlemmene til de regionale helseforetakene, og så tar de det derfra. Det er også en praksis en kan diskutere. Representanten trenger altså ikke å være bekymret for hvorvidt jeg er endringsvillig – det tror jeg representanten vet – men nå er det ikke så lenge til vi får forslagene fra helsereformutvalget. Jeg er veldig glad for at representanten er aktiv på alle fronter og ønsker mye endring, det er positivt, men litt av faren hvis vi nå gjør dette stykkevis og delt før vi kan ta stilling til noen helhetlige forslag, er at vi får en dårligere prosess. Jeg kan bare garantere representanten om at disse problemstillingene vi diskuterer i dag – og jeg er sikker på at det er en lang liste med andre gode og viktige spørsmål – skal vi få rikelig tid til å diskutere på en ordentlig og skikkelig måte sånn at vi kan gjøre endringer i Sykehus-Norge som står seg over lang tid framover. Det gleder jeg meg til å samarbeide om.

Som jeg akkurat sa, har ikke vi noen planer om å endre på dette nå, før helsereformutvalget legger fram sin rapport. Da er vi åpne for å se på justeringer av både det ene og det andre. Samtidig tror jeg det er litt viktig at utvalget nå får jobbe, og at vi får sett alt dette i sammenheng. Det kan høres litt dramatisk ut sånn som representanten framstiller denne listen, og jeg er litt fristet til å stille et spørsmål tilbake igjen: Hva er egentlig hovedproblemet vi skal løse her? Det at vi har kompetente ledere i Helse-Norge som også kan ha et engasjement i andre helseforetak og bruke sine erfaringer og sin kompetanse der, er det vel ikke bare nedsider med – det kan jo ha noen fordeler og noen oppsider også. Den nye styrelederen ved Finnmarkssykehuset ble nevnt, og jeg opplever at hun er blitt tatt veldig godt imot i Finnmark – hun kommer opprinnelig fra Alta. Samtidig jobber hun også i Vestre Viken, og det å ha erfaring på tvers av helsetjenestens sektorer er vel ikke bare et problem.

Takk for spørsmålet. La meg først si at jeg har forståelse for at det kan reises spørsmål når personer i spesialisthelsetjenesten har flere roller i ulike helseforetak. NRKs omtale har synliggjort denne problemstillingen, og jeg mener generelt at det er viktig med åpenhet både om styresammensetning og om hvilke vurderinger som ligger til grunn for valg av styremedlemmer. Styrene i de regionale helseforetakene og underliggende helseforetak må settes sammen slik at de samlet har den kompetansen som er nødvendig for å ivareta sitt ansvar. Ved styrevalg legges statens prinsipper for god eierutøvelse til grunn, slik disse er omtalt i eierskapsmeldingen. Her framgår det at relevant kompetanse er et hovedhensyn ved sammensetning av styrer, og så skal det også legges vekt på kapasitet, mangfold og geografisk tilhørighet. Sykehusutvalget mente at noe av kritikken om for sterk samling av makt kan knyttes til at noen styremedlemmer også har lederroller i andre helseforetak eller regioner. Utvalget pekte samtidig på at denne praksisen bidrar til viktig erfaringsoverføring på tvers. I høringen til sykehusutvalget påpekte de regionale helseforetakene og flere helseforetak at det er viktig at vi har styremedlemmer som har kompetanse på sykehusdrift og ikke minst god sektorkunnskap, også for styrenes evne til å være et viktig korrektiv til administrerende direktør. De mente at å avgrense denne muligheten vil bety tap av viktig kompetanse. Sett i lys av de utfordringene spesialisthelsetjenesten står overfor, mente Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering at det var viktig å sikre erfaringsoverføring mellom helseforetakene og styremedlemmer som har ledererfaring fra tilsvarende virksomheter, da vi omtalte denne saken i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Regjeringen har ikke nå planer om noen ytterligere begrensninger i adgangen for ledere og ansatte i regionale helseforetak og administrerende direktører i helseforetak til å ha styreverv. Jeg har likevel lyst til å understreke at dette er ett av de temaene jeg håper og tror at helsereformutvalget diskuterer. De jobber med sin offentlige utredning, og den skal legges fram 1. november i år. Den kommer regjeringen til å følge opp, og vi inviterer også til et bredt samarbeid på Stortinget om dette. Ettersom helsereformutvalget nettopp er blitt bedt om å legge fram ulike alternative modeller til både styring, finansiering og organisering av helsetjenesten, mener jeg at det viktige spørsmålet som representanten tar opp, kan ses på i forbindelse med helsereformutvalget. Da er jeg helt åpen for at vi også kan gjøre endringer i dette. Fordelen da er at vi kan se det i sammenheng med alle de andre endringsprosessene som skjer, og at vi kan finne en løsning for hele helsereformarbeidet som også kommer til å stå seg over tid.

Jeg må bare minne representanten om at dette systemet ikke fungerer sånn at statsråden griper inn og endrer en praksis der underliggende virksomhet har vurdert disse sakene opp mot det regelverket de må forholde seg til, og mener å komme til en konklusjon vi ikke liker. Det er ikke sånn det fungerer i Norge, og det tror jeg vi skal være veldig glad for. Vi må følge spillereglene. DMP har vurdert disse sakene på nytt sett i lys av Stortingets behandling. Stortinget presiserte uttrykkelig i innstillingen at dette bare kunne innvilges dersom det var faglig forsvarlig. Direktoratet har kommet til at det ikke er faglig forsvarlig, og da kan ikke jeg sette meg over den vurderingen. Så vet representanten at vi setter ned et ekspertutvalg. De vil nå komme med forslag til forbedringer, og jeg er glad for at ALS-organisasjonene har fått foreslå medlemmer i dette utvalget. Er det behov for regelverksendringer, så la oss gjøre det sammen.

Da hele Stortinget etter godt samarbeid vedtok komitéinnstillingen, sikret jeg at DMP – Direktoratet for medisinske produkter – fikk skriftlig informasjon om dette vedtaket, hvor departementet selvfølgelig ba om at DMP skulle ta med seg Stortingets forventninger til arbeidet sitt. Men som jeg sa på det første spørsmålet, kan ikke DMP gå utenom det regelverket som ligger til grunn, og som Stortinget til syvende og sist har ansvaret for. Det er med dette i bakhodet DMP har vurdert dette på nytt i de sakene som har blitt vurdert på nytt, og kommet til den konklusjonen de har. Så spør representanten hvilke endringer det er behov for. Det er jo nettopp derfor alle partiene på Stortinget har vært enige om at vi så raskt som mulig skal sette ned et ekspertutvalg som skal få kort frist til å vurdere dette regelverket og foreslå konkrete endringer. Jeg imøteser arbeidet fra dette utvalget.

Takk for spørsmålet. Stortinget har vedtatt at forvaltningspraksis for godkjenningsfritak bør kunne justeres, så lenge dette kan skje innenfor gjeldende regelverk. Det følger samtidig av dagens regelverk at en søknad ikke kan innvilges dersom behandlingen ikke vurderes som faglig forsvarlig. Dette er også uttrykkelig presisert i den innstillingen Stortinget nylig har vedtatt. Jeg vil understreke at vurderingen av faglig forsvarlighet i en klinisk studie ikke er den samme som vurderingen som foretas ved en individuell søknad om godkjenningsfritak. Godkjenning av en klinisk studie innebærer at risikoen ved behandlingen anses akseptabel innenfor rammene av den aktuelle studien. Slike vurderinger foretas på gruppenivå og innenfor et system med omfattende strukturer og særskilte sikkerhetsmekanismer. Ved behandling gjennom ordningen med godkjenningsfritak er situasjonen en annen. Her må det foretas en konkret og individuell vurdering av om behandlingen er faglig forsvarlig for den enkelte pasient i vanlig klinisk praksis. Utenfor forskning og kliniske studier skal behandling bygge på anerkjent og etablert kunnskap, herunder tilstrekkelig dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Det er dermed ingen automatikk i at behandling med et legemiddel anses faglig forsvarlig ved en individuell søknad om godkjenningsfritak når det er godkjent for utprøving i en klinisk studie. I studier kan det innenfor kontrollerte rammer aksepteres større usikkerhet knyttet til dokumentasjon dersom den forventede nytten for pasientgruppen samlet sett vurderes å kunne veie opp for denne risikoen. I en situasjon der kunnskapsgrunnlaget fortsatt er begrenset, vil derfor vurderingen av hva som er faglig forsvarlig under ordningen med godkjenningsfritak, kunne skille seg fra vurderinger som er gjort i forbindelse med kliniske studier. Når det gjelder de søknadene som så langt er behandlet om godkjenningsfritak for ILB, er vurderingen at det foreløpig ikke foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på sikkerhet og effekt ved bruk i vanlig klinisk praksis, og det er derfor gitt avslag i tråd med gjeldende regelverk.

Takk for debatten og takk for mange gode innlegg. Jeg tror alle som sitter her, er like enige om hvor forferdelige disse sakene er, og jeg tror alle som sitter her, også stiller seg det samme spørsmålet: Hvordan var dette mulig gjennom så mange år? Og jeg tror alle som sitter her, er akkurat like enige om at det er begått en urett mot mennesker, og at staten har et ansvar også for å følge opp dette. Så la det ikke være noen tvil om at vi jobber med Stortingets vedtak. Det ble fattet i juni 2025. Alle nye erstatningsordninger må jo finansieres, og da må de også vedtas innenfor rammene av statsbudsjettet. Det var altså ikke praktisk mulig for regjeringen fra juni 2025 og fram til budsjettet skulle legges fram i oktober 2025, å få på plass en slik ordning basert på et anmodningsvedtak for Stortinget på én linje, rett og slett av de grunnene som jeg nå har redegjort for. Det handler bl.a. om omfang, krav til dokumentasjon, hvem ordningen skal gjelde for, hvor stor ordningen skal være, hvordan den skal håndteres, og hvordan den skal fungere i praksis. Dette må vi håndtere på en verdig og skikkelig måte. Den første muligheten til å komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan dette kan håndteres og løses, er faktisk i revidert nasjonalbudsjett for 2026. Derfor er jeg glad for å kunne si fra Stortingets talerstol i dag at målet til regjeringen nettopp er at vi i revidert nasjonalbudsjett vil kunne omtale et forslag til løsning. Da er det opp til Stortinget hvordan denne løsningen skal bli, men regjeringen vil i hvert fall da ha gjort det nødvendige utredningsarbeidet, gjort de nødvendige vurderingene, og beskriver da for Stortinget hvordan dette kan komme på plass. I tillegg til at vi skal ivareta det ansvaret vi har overfor ofrene, er det viktig at vi fortsetter det systematiske arbeidet med å sikre pasientsikkerheten. Stortinget har jo besluttet en rekke endringer som vi mener har bidratt til økt pasientsikkerhet. Det er fullstendig uakseptabelt hvis vi har mennesker i helsetjenesten med autorisasjon som bryter den tilliten de er blitt vist fra samfunnet. Det må få harde konsekvenser, og med det lovverket vi nå har, mener vi at vi i større grad kan håndheve og gjøre det på en god måte. Men arbeidet med pasientsikkerhet fortsetter hele tiden. De aller, aller fleste som jobber i helsetjenesten vår, er lovlydige, skikkelige og ordentlige mennesker som vil det beste for pasientene, men det kan være unntak, og da må vi gjøre alt vi kan for å sikre at pasientenes sikkerhet ivaretas.

Som jeg sa, er dette så alvorlige saker at det har vært viktig for regjeringen fra det øyeblikk Stortinget fattet sitt vedtak, at vi følger opp dette. Jeg vil bare presisere at dette vedtaket ble fattet 2. juni 2025, altså for under ett år siden, og det lød: «Stortinget ber regjeringen følge opp anbefalingene fra Pasientovergrepsutvalgets rapport fra 2022 og sørge for at man raskt setter i gang arbeidet med en erstatning til ofrene i Varhaug-saken.» Det er altså fulgt opp, men jeg må minne om at pasientovergrepsutvalget ikke tok opp erstatning til Varhaug-ofrene. Det var altså ikke en del av anbefalingene derfra. Vi har hatt liten oversikt over hvem ofrene er. Jeg kan si i dag at det er fem ofre som har tatt kontakt med departementet, sikkert etter at dette vedtaket ble fattet. To av disse er tidligere tilkjent erstatning fra Varhaug ved dom. Det er usikkert hvor mange pasienter vi snakker om, men vi mener at vi må ta høyde for at det kan være om lag 20 personer. Det er riktig, som interpellanten oppfattet, at regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil omtale et forslag til løsning. Det er også, som jeg sa, en forutsetning at Stortinget bevilger nødvendige midler til en slik ordning. Når regjeringen da i revidert nasjonalbudsjett vil komme tilbake til hvordan dette kan løses, er det også viktig at Stortinget – hvis en mener alvor med dette – prioriterer det i budsjettet. Når Stortinget fatter et vedtak om dette, skal vi være beredt til raskt å kunne gå ut med informasjon om ordningen og med en oppfordring til mulige ofre om å søke erstatning. Helt til slutt vil jeg også si at det er bra at interpellanten tar dette spørsmålet opp, men jeg vil også minne om at jeg har svart på spørsmål om dette i oktober 2025 og i desember 2025. Jeg opplever vel at jeg har fortløpende holdt Stortinget oppdatert og orientert om framdriften og det arbeidet vi har gjort i sakens anledning.

Takk til interpellanten for engasjementet for denne saken, som jeg er helt enig i. La meg bare først igjen få understreke fra Stortingets talerstol at saken mot tidligere psykolog Sverre Varhaug er en svært alvorlig sak. Vi må gjøre alt vi kan for å unngå at slike hendelser skjer igjen. La meg også igjen få uttrykke dyp medfølelse med ofrene for Varhaugs handlinger. Overgrep mot pasienter er fullstendig uakseptabelt. Det er et alvorlig misbruk av den tilliten som helsepersonell er gitt av samfunnet. Når hendelser som dette skjer, må vi gjøre alt vi kan for å lære av det, og gjøre det vi kan for at det ikke skal skje igjen. Dette var årsaken til at pasientovergrepsutvalget ble nedsatt. Utvalgets mandat var å gjennomgå saksbehandlingen hos tilsynsmyndighetene i saker om seksuelle overgrep begått av helsepersonell mot pasienter i perioden 2010–2020, samt å peke på eventuelle svakheter i regelverket. I tillegg var det en del av mandatet å vurdere hvilken lærdom som kan trekkes av Varhaug-saken når det gjelder dagens tilsynspraksis. Utvalget leverte sin rapport i 2022, og regjeringen har vurdert anbefalingene fra utvalget og lagt fram lovforslag som Stortinget enstemmig har sluttet seg til. Lovendringene ble iverksatt 1. januar 2025 og gir Helsetilsynet mulighet til å reagere strengere overfor helsepersonell som er til alvorlig fare for pasientsikkerheten, eller som alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Videre er det innført en generell karantenetid på minst to år før man kan søke om ny autorisasjon etter at autorisasjonen er trukket tilbake. I de mest alvorlige sakene er karantenetiden for søknad om ny autorisasjon satt til minst ti år. Helsepersonell som fortsetter å praktisere selv om de har mistet autorisasjonen, kan gis forbud mot å yte helsehjelp og på den måten avskjæres fra pasientkontakt. Manglende etterlevelse av forbudet kan sanksjoneres med tvangsmulkt. De siste årene har også tilsynsmyndighetene gjort flere endringer i arbeidet med saker om seksuelt grenseoverskridende adferd fra helsepersonell. Blant annet tilbyr Statens helsetilsyn frivillige møter med pasienter, brukere og eventuelt pårørende i slike saker. De gjør også nå mer rutinemessige vurderinger av suspensjon av autorisasjon og anmeldelse enn det de gjorde før. Jeg mener at systemet er bedre rustet i dag. Stortinget har tatt ansvar, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre systemet for å unngå nye saker. Så til denne saken spesifikt: Arbeidet med å følge opp Stortingets vedtak ble raskt satt i gang og har høy prioritet. Jeg er enig med pasientovergrepsutvalget i at det samlede systemet synes å ha kommet til kort i Varhaug-saken, ettersom han ikke ble stoppet etter så mange år i tjenesten. Derfor har jeg full forståelse og respekt for og anerkjenner at tidligere pasienter føler seg sviktet av det offentlige. Det er flere forhold som ikke berøres i Stortingets anmodningsvedtak eller grunnlagsdokumenter, f.eks. omfang, dokumentasjonskrav og erstatningsstørrelse. Dette er spørsmål som må utredes og avklares, for å sikre at en ordning er rettferdig. Det er også en forutsetning at Stortinget bevilger nødvendige midler til en ordning. La meg være konkret: Regjeringen vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i år omtale et forslag til løsning i denne saken, slik at Stortinget har anledning til å prioritere dette og få ordningen på plass.

Jeg vil også takke for debatten. Jeg synes også representanten Hauan, interpellanten, sa mye klokt i det siste innlegget, nemlig at vi må sørge for at systemet er trygt, forsvarlig og forståelig. Det sa representanten, og det er jeg helt enig i. Helsetjenesten er til for folk, ikke omvendt, og menneskene kommer alltid foran systemene. Det er veldig mye som er bra i Norge. I internasjonale sammenligninger kåres helsesystemet vårt til et av de beste i verden, men det er en fattig trøst for dem som faller utenfor – de som venter på behandling, de som kanskje ikke får behandling, de som lever med et håp om nye metoder som vi ennå ikke har tatt i bruk, eller behandlingsformer som ikke eksisterer i noe land i verden. Politikernes og politikkens oppgave må alltid være å være selvkritisk, systemkritisk og stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre for at folk får en bedre hverdag? Heldigvis er helsetjenesten vår i en rivende utvikling, så ting blir bedre, men det er fortsatt store utfordringer. Jeg synes også representanten Langballe Dalin tok opp et viktig tema, og det er om ikke Stortinget og vi sammen burde sett mer overordnet og helhetlig på nettopp lindrende behandling. Det tror jeg nok at det kan være grunner til at vi burde ha sett på sammen. Jeg tror mange pasienter i dag får et godt tilbud, og også god lindrende behandling, men det kan være at det er svakheter og mangler og noe som vi kan gjøre bedre. Jeg også enig med representanten Hoksrud, som ikke er i salen nå, i at vi trenger mer kunnskap. En av metodene vi bruker for å innhente ny kunnskap, er at pasienter får være med på utprøvende behandling, bl.a. gjennom kliniske studier. Regjeringen la for få dager siden fram den nye handlingsplanen for kliniske studier, der vi har mål om at vi hvert eneste år skal øke antallet pasienter som er med i kliniske studier, og at vi også skal være det mest attraktive landet for industrien å legge studier til, slik at vi også kan la våre pasienter få tilgang til banebrytende, nye metoder. Til slutt vil jeg si at det er flott at interpellanten tar opp dette temaet, men det er fortsatt litt uklart for meg hva som er problemet. Meg bekjent kan jo leger som i dag har muligheten til å rekvirere legemidler i gruppe A, også rekvirere cannabisholdige legemidler som har markedsføringstillatelse. Da jeg sa at jeg er skeptisk til at vi skal gjøre større endringer, var jeg tydelig på at jeg mente større endringer utenfor spesialisthelsetjenesten. Jeg mener at for de pasientene vi her snakker om – det er et fåtall, men det er likevel veldig viktig for de pasientene – er det viktig at dette kan skje innenfor trygge rammer i spesialisthelsetjenesten. Der har jo i dag vårt helsepersonell adgang til å forskrive disse legemidlene der det er gode grunner til det.

Som jeg sa, er det en liten gruppe alvorlig syke pasienter som kan ha nytte av behandling med medisinsk cannabis. Disse produktene er tilgjengelige i Norge, men det er altså ikke lagt til rette for at befolkningen generelt skal ha tilgang til produktene, med mindre det er gjennom spesialisthelsetjenesten. Det er ikke laget noen utfyllende liste over hvilke pasienter som er aktuelle for behandlingen, så hovedregelen er som sagt at det er legen som må konkludere med at pasienten kan ha nytte av denne behandlingen, og at annen behandling ikke har gitt tilstrekkelig effekt eller gitt uheldige bivirkninger. Jeg er ikke helt enig i at vi har god vitenskapelig dokumentasjon for effekt av medisinsk cannabis. Våre fagmyndigheter sier vel egentlig det motsatte. Til tross for det har altså DNP og Helsedirektoratet likevel funnet det riktig å legge til rette for bruk hos enkelte pasienter, som jeg redegjorde for. Det er riktig at dette har vært i forsøkt i Danmark, og at det arbeidet fortsetter. DNP viser til at evalueringsrapporten fra den danske forsøksordningen – den rapporten er fra 2024 – konkluderer med at dokumentasjon for effekt av cannabis er svært begrenset, selv etter flere store oppsummerende studier de siste årene. Den danske Lægemiddelstyrelsen opplyser at det er få pasienter i Danmark som får cannabis utskrevet, og at det bare er et lite antall leger som faktisk ønsker å forskrive det. Bildet i Danmark er også mer nyansert. Jeg mener i utgangspunktet at de ordningene vi har i Norge i dag – den retten legene har til å forskrive de nevnte medikamentene og også de mulighetene vi har i spesialisthelsetjenesten til både å forskrive medikamenter og at pasienter kan delta i studier og på andre måter få tilgang til nye metoder – i stort står seg godt.

Takk til interpellanten for spørsmålet. De fleste pasienter som får tilbud om lindrende behandling med cannabis, har sterke smerter som ikke lindres godt nok av godkjente legemidler. Det finnes ingen offisiell liste over hvilke pasienter som er aktuelle for slik behandling, men medisinsk cannabis kan vurderes når legen mener at pasienten kan ha nytte av det, og annen behandling ikke har hatt tilstrekkelig effekt eller har gitt bivirkninger. I Norge er det liten tradisjon for slik behandling, og dokumentasjonen vi har, er begrenset. Cannabis er i utgangspunktet et forbudt narkotikum i Norge, noe som kan gjøre leger mer tilbakeholdne med å ta i bruk denne behandlingen. Men alle leger som har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A, kan også rekvirere cannabisholdige legemidler som har markedsføringstillatelse i Norge. De kan også søke om godkjenningsfritak for legemidler uten markedsføringstillatelse med inntil 1 pst. THC-innhold. Sykehusspesialister med slik rekvireringsrett kan også rekvirere legemidler uten markedsføringstillatelse som inneholder mer enn 1 pst. THC. Som representanten viser til, finnes det to legemidler med cannabis i Norge som har markedsføringstillatelse, Sativex og Epidyolex. Det finnes også legemidler med cannabis som er godkjent i andre land, men ikke i Norge. I tillegg brukes noen cannabisprodukter i behandling selv om de ikke har markedsføringstillatelse i noe land. Bruk av Sativex og Epidyolex i tråd med godkjent bruksområde dekkes over ordningen med H-resept. Ordningen forutsetter resept fra sykehuslege eller avtalespesialist. All annen bruk av cannabis enn det jeg nå har redegjort for, regnes som utprøvende behandling, altså at behandlingens effekt og sikkerhet ikke er godt nok dokumentert til at behandlingen kan være en del av det ordinære behandlingstilbudet. Som vi vet, er hovedregelen at all utprøvende behandling skal tilbys gjennom kliniske studier. Dersom et helseforetak eller sykehus tilbyr slik utprøvende behandling, skal de også dekke kostnadene ved den utprøvende behandlingen. Dette følger av Helsedirektoratets veileder for utprøvende behandling. Pasienter har ikke en lovmessig rett på utprøvende behandling, og det er derfor opp til spesialisthelsetjenesten hva slags utprøvende behandling de vil tilby. I den grad den offentlige spesialisthelsetjenesten velger å tilby utprøvende behandling, har de også ansvar for å finansiere den. Pasienter skal derfor ikke betale for slik utprøvende behandling som tilbys av vår felles helsetjeneste. Starter pasienten en slik behandling på egen hånd, utenfor offentlig spesialisthelsetjeneste, f.eks. ved å få forskrevet CBD av en lege utenfor den offentlige spesialisthelsetjenesten, da må pasienten betale behandlingen selv. HELFO dekker ikke utgifter til behandling med medisinsk cannabis. Bruk utenfor godkjent indikasjon eller uten markedsføringstillatelse regnes som utprøvende behandling og dekkes derfor ikke av folketrygden. Regjeringen ønsker ikke å legge aktivt til rette for ytterligere bruk av medisinsk cannabis utenfor spesialisthelsetjenesten. Prosessene og regelverket for medisinsk cannabis er i tråd med gjeldende politikk på området. Regjeringen er kjent med at enkelte land har åpnet for behandling med medisinsk cannabis under litt ulike forhold, og vi følger med på den utviklingen, bl.a. i Danmark, og også i andre land.

Jeg vil også takke for en god debatt. Som alltid: Jeg mente det jeg sa om at jeg synes det er veldig prisverdig at interpellanten tar dette opp. Det er et tema vi foran oss skal bruke veldig mye av skattebetalernes penger på, og da er det selvfølgelig viktig at Stortinget har god oversikt og god kontroll med det som skjer. Det er heller ikke bare at vi skal bruke mye penger på dette, men det er også et ganske alvorlig tema, og med et alvorlig bakteppe, gitt den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i i Europa. Regjeringen kommer til å fortsette å følge opp dette arbeidet i tråd med de vedtakene og føringene som er fattet i og kommer fra Stortinget. Jeg har selv sittet med disse aktørene flere ganger og tatt opp og stilt noen av de samme spørsmålene interpellanten tar opp: Hvordan kan en raskere lukke avvik? Hvordan kan en gjøre raskere saksbehandling? Hvordan kan vi få til en smidig og effektiv overføring til NND? Det nettopp fordi også jeg mener det er viktig at vi har reell framdrift. Jeg vil svare på alle spørsmål jeg får, både i en interpellasjonsdebatt, som her, og gjennom skriftlige spørsmål, i spørretimen og på annet vis. Jeg merker meg også interpellantens ønske om at regjeringen i statsbudsjettframlegget også redegjør mer detaljert for dette arbeidet, og det innspillet tar jeg med meg. Takk for debatten.

Det er helt riktig som interpellanten sier: Det er flere som er involvert i dette arbeidet. Jeg vil si at det er et godt samarbeid mellom Nærings- og fiskeridepartementet, som følger opp IFE, og Helse- og omsorgsdepartementet, som følger opp DSA, og Klima- og miljødepartementet, som også er involvert i dette. Når det gjelder spørsmålet om kostnader, har Norsk nukleær dekommisjonering, NND, en prognose for de samlede kostnadene i perioden 2018–2060. Det er stor usikkerhet forbundet med dette, og det gjør også at det er et kostnadsspenn som varierer. De anslagene som NND nå opererer med, er at dette vil ligge i spennet mellom 33 mrd. og 57 mrd. 2025-kroner. Dette er høyere enn tidligere anslag, noe som skyldes at opprydningsarbeidet sannsynligvis vil ta lenger tid og være mer komplisert enn tidligere forutsatt. Den nye prognosen omfatter også drift av atomanleggene fram til dekommisjoneringen kan starte, og drift av nødvendige nye atomanlegg fram til idriftsettelse av deponi for radioaktivt avfall. Det er gjort en rekke tiltak gjennom noen år for å starte dette opprydningsarbeidet. Det handler selvfølgelig også om å ha trygghet for det avfallet som allerede finnes. Jeg er glad for at NND nå har overtatt ansvaret for Halden. Det å samle alt dette til én virksomhet som har riktig kompetanse, gjennomføringsevne og de rammene som er nødvendig for at dette arbeidet skal skje i henhold til de forutsetningene Stortinget har lagt fram, mener jeg er riktig. Jeg håper også at det vil være mulig å overføre Kjeller til NND innen rimelig tid. Disse overføringene er helt avgjørende for å sikre framdrift, at dette kan skje på en forsvarlig og effektiv måte, og sannsynligvis også nært på de kostnadsanslagene som Stortinget også tidligere har fått seg forelagt.

Aller først vil jeg takke representanten Svardal Bøe for å ta opp et veldig viktig spørsmål, om håndteringen av brukt reaktorbrensel og annet atomavfall ved Kjeller. Dette er et viktig tema, og det er bra at vi kan diskutere det. I den siste tiden har utfordringer knyttet til lagringsforhold, ansvarsdeling og framdrift i oppryddingsarbeidet blitt belyst. Det mener jeg er positivt, for åpenhet og innsikt er avgjørende for tillit. Til representantens første spørsmål, om hvorfor situasjonen er blitt som den er, er det nødvendig å være tydelig og også se på historikken. Norge etablerte forskningsreaktorer allerede på 1950-tallet, men uten en helhetlig plan for hvordan brukt brensel og radioaktivt avfall skulle håndteres etter nedstenging. Dette har vært et grunnleggende strukturelt problem gjennom flere tiår. Det brukte brenselet som ligger på Kjeller, har vært lagret der siden 1960-tallet, og situasjonen i dag er derfor ikke et resultat av beslutninger tatt av én regjering. Staten, gjennom berørte departementer og underliggende etater, fastsetter rammer, prioriterer og følger opp dekommisjoneringen av atomanleggene. De forholdene Altinget peker på, som mangler i lagring og forsinket opprydding, er et resultat av en opphoping av utfordringer, ikke en plutselig svikt. Dette er en forklaring på hvorfor oppryddingen er krevende, tidkrevende og kostbar. Oppryddingen må skje på en trygg og sikker måte, og det er utfordrende, for anleggene er gamle og ikke i tråd med dagens standarder. Til representantens andre spørsmål, om hva regjeringen konkret gjør, vil jeg understreke at vi har tatt tydelige og nødvendige grep for å sikre ansvarlig håndtering framover. For det første har staten tatt fullt og helt ansvar for kostnadene for opprydding etter atomanleggene, i tråd med Stortingets behandling av Meld. St. 8 for 2020–2021. Dette har gitt bedre styring, tydeligere rollefordeling og mer forutsigbar finansiering, som regjeringen har fulgt opp. For det andre er Halden-anlegget nå overført til Norsk nukleær dekommisjonering, altså NND. De har et tydelig mandat og en profesjonell organisasjon til å kunne gjennomføre oppryddingen. Målet er at også anlegget på Kjeller skal overføres til NND så raskt som det er mulig. For det tredje arbeider Nærings- og fiskeridepartementet med en nasjonal gjennomføringsplan for hele oppryddingen etter IFEs nukleære virksomhet. Planen skal være helhetlig, og den skal strekke seg fram til 2060 og sikre langsiktig styring og framdrift. Videre har regjeringen lagt fram en nasjonal strategi for strålevern og atomsikkerhet. Dette gir en samlet retning for arbeidet framover. I 2024 ble det også lagt fram en strategi for trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall. I fjor gjennomførte Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, en omfattende gjennomgang av norsk strålevernforvaltning, og vi følger nå opp arbeidet med å styrke styring, tilsyn og sikkerhetskultur. Da jeg var næringsminister, ble det igangsatt intensivert oppfølging av IFEs nukleære sektor, med månedlig rapportering og månedlige møter. I tillegg ble det også satt av tilstrekkelige midler til oppryddingsarbeidet. Regjeringen vil i revidert nasjonalbudsjett foreslå kjøp av Saugbrugs-tomten i Halden, bl.a. med sikte på å kunne etablere et nytt kortsiktig lager for brukt brensel og radioaktivt avfall. Situasjonen ved Kjeller er alvorlig, men jeg mener at den er håndterbar. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, DSA, som er de som skal gjøre dette, følger denne situasjonen tett. Vi har tatt grep for en helhetlig, statlig styrt og internasjonalt forankret retning for oppryddingen. Dette arbeidet vil ta tid, men det er altså helt nødvendig for en ansvarlig og sikker håndtering av atomavfall for dagens befolkning – og for kommende generasjoner.

Det hørtes overbevisende ut. Jeg er for alle gode forslag som kan forenkle og gjøre at organisasjonene, men også de som skal behandle disse søknadene og rapportere på den andre siden, offentlig ansatte, får brukt tiden sin mest mulig effektivt. Jeg tror ikke vi trenger mer byråkrati i dette landet; vi trenger vel egentlig mindre. Så alt vi kan gjøre av digitalisering, enklere søknadsskjemaer og enklere rapporteringskrav er veldig velkomment. Når dette nå blir vedtatt i Stortinget, kommer regjeringen selvfølgelig til å gjøre det på en ordentlig måte. Det er jeg helt sikker på at direktoratet også er innstilt på. Her gjelder det å lytte til organisasjonene og høre på deres tilbakemeldinger, både om det de synes fungerer bra, og der de synes det er forbedringspotensial. Hvis en da kommer til at det er mulig å gjøre ytterligere forenklinger, som samtidig sikrer at vi har tilstrekkelig og riktig kontroll med bruken av fellesskapets midler, skal jeg være den første til å applaudere det.

Jeg takker for spørsmålet, men jeg er ikke enig i at det har stoppet, for som jeg sa i innlegget jeg nettopp holdt, har vi forenklet både søknads-, dialog- og rapporteringsprosessene. Vi har nå samlet alt dette i direktoratets tilskuddsportal. Jeg har også møtt organisasjoner som er veldig glad for denne utviklingen, og som sier at det har blitt bedre. La oss absolutt gjerne diskutere om vi kan gjøre det enda bedre. Det kan det godt være at vi kan, og det er derfor det er viktig at vi får gjort denne gjennomgangen, og at vi også lytter til organisasjonene. Vi må også huske at dette er skattebetalernes penger, og her er reglementet for økonomistyring klart og tydelig. Stortinget har gjort en rekke vedtak og gitt en rekke forutsetninger, bl.a. om at når man gir tilskudd, må man innhente informasjon fra tilskuddsmottakerne for å se om man oppnår målet eller ikke. Riksrevisjonen lagde i 2018 en rapport hvor de kom med ganske kraftig kritikk på grunn av manglende kontroll med og oppfølging av tilskuddsrapporteringen. Det har direktoratet fulgt opp på en ordentlig måte gjennom å sikre at det skal være god kontroll på bruken av offentlige midler.

Ideell og frivillig sektor utgjør en viktig del av det norske velferdssamfunnet. De bidrar til aktivitet, innovasjon og deltakelse. Derfor har regjeringen de siste årene lagt til rette for mer forutsigbare og fornuftige rammer for organisasjonene. Blant annet lyses etablerte tilskudd til ideell og frivillig sektor nå som en hovedregel ut like etter at statsbudsjettet legges fram, altså før det er vedtatt, med en felles søknadsfrist 1. desember. Det gir mer forutsigbarhet for det året som kommer etterpå. Tidligere ble tilskudd ofte utbetalt sent i andre kvartal, mens de største og viktigste driftstilskuddsordningene nå har utbetaling midt i februar. Videre er søknads-, dialog- og rapporteringsprosessene blitt forenklet, og de er samlet i direktoratets tilskuddsportal. Og, ikke minst, 14 av de totalt om lag 35 ordningene vi har hvor frivillige og ideelle kan søke om tilskudd, har nå mulighet for flerårige tildelinger. Vi støtter forslagene om å fortsette arbeidet for mer forutsigbarhet og langsiktighet. Det er gledelig at flertallet ser ut til å være enig om å sikre mer forutsigbarhet gjennom å reservere anbud for ideelle der det er hensiktsmessig. Dette er også i tråd med regjeringens politikk. Flertallet i komitéinnstillingen ber regjeringen komme tilbake med en gjennomgang og forslag til forbedringer av tilskuddsordningene til ideelle og frivillige. Det er et godt forslag, den jobben bør vi absolutt gjøre. Men jeg er opptatt av at vi skal gjøre den jobben skikkelig, og flertallet i komitéinnstillingen ønsker at vi skal komme tilbake allerede i statsbudsjettet for 2027. Det vil jeg advare mot. Denne gjennomgangen skal vi gjøre sammen med organisasjonene, og den framdriftsplanen som foreslås, har svært høy risiko. Jeg er redd for at det i verste fall kan føre til at vi får forsinkede utbetalinger i 2027, ikke bare med uker, men i verste fall med måneder. Gjennomgangen er selvfølgelig velkommen, men jeg vil advare mot at den framdriften man peker på, ikke blir det vi alle ønsker. Som vi vet, er det budsjettkonferanse i august. Det å gjennomgå 35 tilskuddsordninger med medvirkning fra over 400 organisasjoner skal derfor skje på fire måneder. Det mener jeg – med all respekt for Stortinget – ikke vil kunne gå. Helsedirektoratet forvalter over 160 tilskuddsordninger. Det er en samlet bevilgning på mer enn 22 milliarder av skattebetalernes penger. Det jobbes fortsatt med søknadsbehandling, og i løpet av de neste månedene skal om lag 2 000 rapporteringer og 100 klager også behandles. Så jeg håper vi kan ta oss litt bedre tid.

Det er helt riktig at regjeringen tok bort den gylne regel, men det var fordi den beviselig ikke fungerte. Bevilgningene til psykisk helsevern økte jo ikke mer enn bevilgningene til somatikken, som var formålet. Det var for så vidt et godt formål, men når virkemidlene ikke virker, har vi politikere et ansvar for å justere de virkemidlene. Derfor har vi innført et nytt styringssignal, om at bevilgningene til psykisk helsevern skal være over det som demografien tilsier. Det er bl.a. grunnen til at vi har klart å styrke det polikliniske tilbudet over hele landet. Det er grunnen til at vi har klart å stoppe nedbyggingen i antall døgnplasser. Det er dette som er med på å finansiere den oppbyggingen av den kapasiteten vi nå ser. Vi har nå i praksis noen av de korteste ventetidene for å få psykisk helsehjelp vi har hatt. Dette er positive ting å ta med seg, og så skal vi fortsette opptrappingsplanen, med de vedtakene som er fattet, og selvfølgelig også med det som vi nå får med oss fra komiteen. Arbeiderpartiet er også med på flere av de vedtakene som skal fattes i salen i denne saken, fordi vi mener at det er en god idé. Så til spørsmålet om sykehusøkonomi: Jeg mener at vi har en sykehusramme i dag som skal gi befolkningen vår svært gode helsetjenester. Det er nesten ingen land som bruker mer penger på helse enn det vi gjør i Norge, og vi har også en høyere tetthet av helsepersonell enn veldig mange land rundt oss. Det betyr at vi som ansvarlige politikere, i en tid da det økonomiske handlingsrommet kommer til å bli mindre, da alle partiene på Stortinget er enige om at vi skal bruke veldig mye mer penger på Forsvaret i årene framover, ikke bare kan love mer til alle mulige gode formål. Da må vi faktisk også stille oss noen spørsmål: Hvordan bruker vi pengene mest mulig effektivt? Hvordan får vi mest mulig helse for hver skattekrone vi investerer? Det er den debatten jeg har invitert til når jeg sier at ikke alle problemer kan løses med økte bevilgninger. Men det er selvsagt slik at hvis en gir særskilte bevilgninger til særskilte formål som skal finansieres, f.eks. en enda raskere opptrappingsplan for psykisk helsevern, ja, da vil sykehusene ha mulighet til å kunne gjøre det. Derfor må det følge penger med sånne vedtak. Til sist: Vi har en stor utfordring framover når det gjelder å sikre at vi også i framtiden skal ha nok helsepersonell. En av grunnene til at det blir endringer i tjenestetilbudet, f.eks. i DPS-ene, er at det er lavt belegg, altså få pasienter som kommer dit. Når vi da i andre deler av landet mangler spesialisert helsepersonell, mener jeg at det er riktig at sykehusene vurderer hvordan de kan flytte de ressursene dit hvor behovet er størst, slik at befolkningen vår får gode helsetjenester.

Fakta i denne saken er at i en periode på om lag 20 år, har antallet døgnplasser i psykisk helsevern gått ned. Så sa regjeringen at den ville bremse den utviklingen. Vi ga tydelig beskjed til de regionale helseforetakene om at nedbyggingen skulle stoppe, og vi har også gitt oppdrag om at antallet behandlingsplasser skal øke. Det er gjort en faglig vurdering av at vi trenger om lag 430 flere behandlingsplasser fram til 2040. Fram til 2030 er det behov for 200–250 nye behandlingsplasser, mener jeg å huske. Det er sykehusene nå i full gang med å levere. Jeg har ikke sett de endelige tallene, men det de regionale helseforetakene forteller oss, er at de i 2025, for første gang på lang tid, ser en viss oppbygging av plassene igjen. Vi har all grunn til å tro at den utviklingen kommer til å fortsette gjennom denne våren, gjennom sommeren og gjennom høsten, slik at vi i 2026 kommer til å ha flere behandlingsplasser enn i 2025. En av grunnene til at vi får til dette, er at det er samsvar mellom det vi vedtar, det vi beslutter i oppdragene til sykehusene, og den sykehusrammen vi vedtar. Det er det som er poenget mitt i denne debatten. Alle er enige om intensjonene. Alle ønsker at dette skal gå så raskt som mulig. Ingen har lyst til at det skal være kasteballer i psykisk helsevern. Vi vil det beste for innbyggerne våre, uansett hvilket politisk parti vi tilhører. Men hvis en ønsker en opptrappingsplan for psykisk helsevern som er enda mer ambisiøs enn den vi har i dag, med enda flere døgnplasser enn det vi nå har planlagt for, eller med enda flere tiltak, da må den planen henge sammen med bevilgningsvedtakene som Stortinget fatter. Hvis ikke setter vi de lokale sykehusstyrene, legene, sykepleierne, helsefagarbeiderne – helsepersonellet vårt – i en umulig prioriteringssituasjon. Jeg synes ikke det er fair å skape et inntrykk av at her er det bare å fikse et problem hurtig, uten at de pengene er på plass. Spørsmålet til dem som eventuelt måtte mene det, blir da: Hvordan mener en at sykehusene skal kunne gjøre denne opptrappingen raskere med de rammebetingelsene de har, hvis det ikke følger med penger? Det er den diskusjonen jeg mener vi må ta framover for å sikre at det er samsvar mellom det vi ønsker å ha av ambisjoner i helsetjenesten vår, og de rammebetingelsene vi gir til helsetjenesten vår for at de skal kunne levere tjenester i toppklasse.

Det er veldig bra at alle partier ønsker å styrke psykisk helsevern. Mitt poeng i denne debatten er å si at hvis vi pålegger nye oppgaver, må det følge med penger. Hvis partier i denne sal mener at vi skal bruke mer penger på psykisk helsevern enn de 1,2 milliardene i varig opptrapping vi så langt har brukt, er det helt fair, men da forventer jeg også å se det i partienes alternative statsbudsjetter, og det må vedtas i forbindelse med budsjettene. Det var det jeg sa er som å tro på julenissen – å fortsette å pålegge sykehusene våre stadig flere forventninger, tiltak og løsninger uten at det følger med penger. Sykehusene våre kan ikke jobbe gratis, de kan ikke lønne behandlere med knapper og glansbilder. De må forholde seg til det sykehusbudsjettet som Stortinget vedtar. Så hvis en ønsker en enda raskere opptrapping enn det regjeringen nå jobber for, med det sykehusbudsjettet vi har, må det følge penger med – ellers er det faktisk å skape forventninger, lure innbyggerne og å late som at man kan løse et problem uten at man egentlig gjør det. Det synes jeg vi alle sammen skal være sannferdig om i den politiske debatten. Jeg mener at den opptrappingsplanen vi nå har, som mange partier har vært enige om, gir resultater. Vi ser det på ventetidene, vi ser det på behandlingskapasiteten, vi ser det på lavterskeltilbudene. Betyr det at vi er i mål? Nei, absolutt ikke. Vi må fortsatt gjøre mer, og vi er tross alt bare halvveis i denne opptrappingsplanen. Det betyr at det er mange tiltak som fortsatt gjenstår, og som det skal leveres på. Jeg fikk spørsmål om DPS Tynset, og jeg vil gjerne svare på det spørsmålet. Det er viktig at vi har gode helsetjenester også på Tynset. Jeg har vært der på besøk og sett den gode helsehjelpen som gis. Utfordringen når det gjelder DPS-et på Tynset, er at det over tid har hatt lavt belegg. Det er grunnen til at Sykehuset Innlandet er nødt til å se på nye måter å levere disse tjenestene på. Derfor ønsker man nå å inngå et samarbeid med Tynset kommune, der det fortsatt skal være spesialisert behandlingskompetanse i DPS-et – det er behandlerne i DPS-et som må stå for det medisinskfaglige – men der kommunen gjennom sin hjemmetjeneste kan være med og ta større ansvar for omsorgsoppgavene og miljøterapi. Dette er jo et vinn-vinn-prosjekt, der kommune og sykehus skal jobbe sammen. Målet er ikke å bygge ned; målet er å bygge opp. Målet til Sykehuset Innlandet og Tynset kommune er at man skal klare å etablere et sjudagers tilbud innenfor psykisk helsevern. Tilsvarende prosjekter har vært gjennomført i Valdres og i Nord-Gudbrandsdalen. Det har hatt gode effekter. La oss nå fortsette det arbeidet, til det beste for innbyggerne våre.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Jeg tror det viktigste er at vi faktisk gjennomfører denne opptrappingsplanen, for den ble tatt godt imot av fagmiljøene, og den har blitt tatt godt imot av mange pasienter og deres pårørende og familier, som ser at her skjer det noe. Vi får likevel ikke endret på alt dette over natten, og det kommer til å ta tid. For eksempel var det en mer tidkrevende prosess enn det jeg trodde, når det gjaldt å stoppe nedbyggingen av døgnplasser innen psykisk helsevern. Jeg må si at det trodde jeg vi skulle klare raskere. Det viste seg å være en komplisert affære, men nå har vi gjort det. Det er også bra å se at behandlingskapasiteten nå øker igjen. Det at vi nå har innført kompetansetjenester og kompetansepakker for f.eks. innbyggere som har spiseforstyrrelser, betyr ikke at de kompetansemanglene vi har rundt om i Kommune- og Sykehus-Norge, er løst over natten, men nå har vi i hvert fall et godt utgangspunkt for å kunne bedre dette behandlingstilbudet. Så skal vi fortsatt jobbe for at det er korte ventetider, og i ny helsereform også for at vi ikke får kasteballer i tjenestene våre.

Alle innbyggere i vårt land skal ha god helsehjelp. Når vi møter pårørende, foreldre, pasienter og innbyggere som forteller at de ikke får det, tar vi det selvsagt på stort alvor, og da må vi gjøre alt vi kan for at det ikke skal skje igjen. Derfor har vi en opptrappingsplan for psykisk helse, som vi nå gjennomfører. Den handler bl.a. om å øke behandlingskapasiteten, øke kompetansen. Det vi vet, og som også foreldre har fortalt oss, er at i en del kommuner og på en del mindre sykehus og behandlingsinstitusjoner er det for lav kompetanse om de pasientene som trenger mest hjelp, hvor det er komplekse sammenhenger som vi ikke har klart å gi gode nok svar på. Mange foreldre har også tatt opp med oss at det ofte er sånn at man blir kasteball mellom kommunen sin og spesialisthelsetjenesten. Det er grunnen til at vi bl.a. i Vestfold nå tester ut «Én vei inn», som innebærer at ingen skal bli kasteballer, og at alle skal få startet opp helsehjelpen innen 14 dager. Summen av disse tiltakene mener jeg vil bidra til at flere får hjelp i vår felles helsetjeneste.

Jeg bare minner igjen om at det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet, og hvis partier ønsker å bruke mer penger på enkelte tiltak innenfor helse, må det følge penger med. Nå ser det ut som Stortinget er i ferd med å utvikle en litt annen metodikk, men det vil altså ikke være mulig for sykehusene å følge opp luftslott fra Stortinget – en masse gode intensjoner, uten at det følger med penger. Den virkeligheten kommer til å innhente de representantene som – for å være litt uandektig – tror på julenissen, for det kommer ikke til å skje. Vi må se på om det er flere pasienter enn før som får behandling, eller færre. Går ventetidene opp, eller går de ned? Klarer vi å gi innbyggerne våre et godt helsetilbud? På de aller fleste indikatorene går denne utviklingen i riktig retning. Det som har bekymret oss stort over tid, er at døgnkapasiteten i psykisk helsevern har vært for lav. Den har vært bygget ned, men også der ser vi nå at trenden har snudd, og pilene peker oppover. Det mener jeg vi skal ta med oss.

Dette har jeg vel svart på noen ganger nå, men jeg er altså ikke enig i premisset om at det kuttes i psykisk helsevern. Tvert imot bygger vi opp kapasiteten i psykisk helsevern. Vi har aldri behandlet flere enn det vi gjør nå. Ventetidene er i praksis på et rekordlavt nivå. Stadig flere kommuner tar i bruk lavterskeltjenester og lavterskeltilbud. Vi ruller ut nye digitale løsninger, selvhjelpsverktøy, som vi vet at mange barn og unge har stor glede av, og ikke minst bygger vi opp igjen døgnkapasiteten i psykisk helsevern. Dette er en oppbygging. Det er ikke en nedbygging. Det er slik at alle sykehus må forholde seg til de rammene Stortinget har gitt dem. Det er Stortinget som vedtar helsebudsjettet, og hvis Stortinget ønsker å bruke mer penger på helse, kan altså Stortinget øke helsebudsjettene. Når helsebudsjettet er vedtatt, er det styrenes ansvar å levere på det budsjettet Stortinget har foreslått og vedtatt, og det er det sykehusene nå gjør.

Det er som sagt det samlede tjenestetilbudet som avgjør hvor god hjelp vi kan gi til innbyggerne våre. I et spesialisthelsetjenestebudsjett på 238 mrd. kr, som brukes til å behandle tre millioner pasienter i året, vil det alltid være eksempler på at noen avdelinger får mer, mens andre avdelinger får mindre. Det handler bl.a. om at demografien endrer seg, befolkningen endrer seg, og at behandlingstjenestene og behandlingstilbudet endrer seg. Jeg synes representanten skal være litt forsiktig med å trekke ut ett eksempel og bruke det som et slags bevis for at det kuttes stort i psykisk helsehjelp i norske sykehus, for det er rett og slett ikke riktig. Det vil heller ikke fagorganisasjonene på feltet kunne si, fordi de også er opptatt av den styrkingen som nå skjer. Mye av dette er ikke gjort over natten. Nedbyggingen av behandlingskapasiteten i psykisk helsevern skjedde over 20 år. Det at Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering klarte å stoppe den utviklingen, og at vi nå har lagt til rette for en vekst, skal vi ta med oss som et resultat av politikken.

Spiseforstyrrelser er en av de mest alvorlige psykiske lidelsene for barn og unge, og jeg er enig i at vi må gjøre mer for denne gruppen. Derfor har vi også lagt fram en rekke tiltak som nå gjennomføres. Vi har etablert en nasjonal kompetansetjeneste som skal sikre at helsepersonellet får god og oppdatert kunnskap. Det har organisasjonene og de pårørende – familiene til dem med alvorlige spiseforstyrrelser – vært veldig opptatt av. Det er nå på plass. Helsedirektoratet har også laget en kompetansepakke for dem som jobber med barn og unge i kommunen, slik at også kommunen får mer kompetanse på dette. Vi har lyst ut egne, nye midler til kommunene, slik at de kan prøve ut nye tiltak. Vi har økt bevilgningene til organisasjoner som jobber med spiseforstyrrelser, f.eks. organisasjoner som SPISFO og ROS, som gjør en kjempeviktig jobb. Vi er også i gang med å bygge opp antall behandlingsplasser innenfor psykisk helsevern. I et budsjett på 238 000 mill. kr vil en alltid kunne finne eksempler på at én avdeling eller én klinikk omstiller og reduserer tilbudet, men det er det samlede tjenestetilbudet vi må se på, og det bygges opp, ikke ned.

Det er det totale antallet behandlingsplasser vi vurderer, og denne regjeringen har snudd en kraftig nedgang i antall døgnplasser. Jeg husker ikke i farten hvor mange døgnplasser innen psykisk helsevern som forsvant da Fremskrittspartiet satt i Helse- og omsorgsdepartementet og hadde ansvaret for statsbudsjettet, men det var et betydelig antall. Den nedbyggingen har denne regjeringen stoppet. Nå viser foreløpige tall at vi i fjor fikk en liten oppgang, og vi skal øke antallet døgnplasser med 430 i årene framover. Det vet representanten Eilertsen veldig godt, og vi er i gang med den opptrappingen. Det er ikke en handlingsplan eller en strategi, som Fremskrittspartiet her harselerer med, overfor dem som jobber i tjenesten; dette er konkrete forbedringer i folks hverdag. Det er også veldig enkelt å hente ut denne statistikken, hvis en er opptatt av fakta. Men det vil være sånn at befolkningens behov endrer seg, så noen sentre vil kunne få flere plasser, mens andre vil kunne få færre plasser. Totalt sett går antallet plasser opp.

Samlet sett bygger vi jo opp antallet behandlingsplasser, men behovene vil endre seg. Det handler også om tilgangen på personell og riktig kompetanse. På Tynset er det en diskusjon mellom sykehuset og kommunen. De tilbakemeldingene jeg får, tilsier at den er veldig konstruktiv, og en ser nå på nye måter å organisere dette tilbudet og levere gode tjenester til befolkningen på. De som bor på Tynset, vil fortsatt ha tilgang til helsetjenester, både innenfor somatikken og innenfor psykisk helsevern, men en ser altså på mulighetene for hvordan en kan levere dette på best mulig måte. Det er det som må være det viktigste – at innbyggerne våre får god hjelp når de har behov for det, at det er korte ventetider, og at de blir møtt av kvalifisert personell. Det må være førende for opptrappingsplanen for psykisk helse.

For det første er det ikke riktig at det generelt kuttes i tilbudet innenfor psykisk helsevern, men hele helsetjenesten vår står overfor omstillingsbehov. Det har til alle tider – så lenge vi har hatt en felles helsetjeneste – vært gjort justeringer i tjenestetilbudet. Det handler bl.a. om nye behandlingsformer og ny teknologi. Det handler om at bosettingsmønsteret endrer seg, om at demografien endrer seg, og selvfølgelig også om at behovene i befolkningen endrer seg. Det viktigste vi som politikere skal gjøre, er å sørge for at helsetjenesten vår har gode rammebetingelser, slik at de til enhver tid kan gi den beste helsehjelpen. Så vil det variere hva som er den beste helsehjelpen, litt avhengig av hvilke behov pasienten har, og ikke minst av hvilke vurderinger helsepersonellet gjør seg. Når det gjelder situasjonen på Tynset, er det dialog mellom sykehuset der og kommunen, og en jobber nå med å finne mer hensiktsmessige løsninger for å levere helsetjenester til befolkningen på.

Flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet. De som har psykiske helseplager, skal få god og lett tilgjengelig hjelp. Derfor la regjeringen i 2023 fram en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse som danner rammen for en målrettet innsats i perioden 2023–2033. Planen omfatter hele bredden av det psykiske helsearbeidet, fra helsefremmende tiltak, forebygging og tidlig innsats til behandling og oppfølging. Planen er dynamisk, og gjennom resultatmål, årlige rapporteringer og ekstern evaluering følger vi utviklingen på feltet og har nødvendig grunnlag for å kunne gjøre justeringer underveis. Gjennom denne planen har Stortinget forpliktet seg til å styrke psykisk helse-feltet med 3 mrd. kr innen 2033. Dette er en permanent styrking til et nytt nivå. Hittil er det bevilget om lag 1,2 mrd. kr til opptrappingsplanen. Regjeringen har bl.a. satset på lavterskeltilbud i kommunene, vi har snudd nedgangen i antall døgnplasser til en forsiktig økning, og vi jobber for økt bruk av digitale verktøy. Samtidig har vi bidratt til å bedre oppfølgingen for barn og unge, bl.a. gjennom reduserte ventetider og gjennom tilbud om vurderingssamtaler. Vi har innført et egenandelsfritak opp til 26 år, og vi har bedret tilgangen til helsehjelp for barn i barnevernet. Vi fortsetter å bygge ut ACT-, FACT- og FACT ung-team. Vi styrker hele behandlingskjeden, og vi har startet en styrking av tilbudet til ROP-pasienter. Vi vet godt at psykisk helse påvirkes av sosiale og økonomiske forhold. Regjeringen fører derfor en aktiv politikk for å redusere forskjeller, fremme sosial mobilitet og ikke minst fremme arbeidsdeltakelse. Jeg merker meg komiteens engasjement for psykisk helse og rusmiddelfeltet. Komiteen løfter viktige områder, som sosial ulikhet, økonomi og spiseforstyrrelser. Jeg merker meg komiteens forslag om en midtveisevaluering som leder til en oppdatering av opptrappingsplanen. Forslaget her inneholder elementer fra tidligere anmodningsvedtak, og det vil være hensiktsmessig å følge opp disse i forbindelse med en slik midtveisevaluering og oppdatering av planen.

Med fare for å misforstå representanten høres det nesten ut som at det er et mål at flest mulig skal ha behov for helsetjenester. Representanten vet jo godt at befolkningen blir stadig eldre, og vi blir stadig friskere, og det at veldig mange flere mennesker nå enn for en og to generasjoner siden har gode, friske, lykkelige leveår etter alderspensjon, er noe vi må feire som et framskritt for velferdsstaten. Det er altså ikke et mål at flest mulig skal ha hjemmebaserte tjenester. Det er ikke et mål at vi skal sette flest mulig eldre inn på et sykehjem eller inn på en institusjon. Målet må jo være at mennesker i vårt land kan leve frie, gode, sunne og friske liv så lenge som mulig, og så skal velferdssamfunnet stille opp den dagen det er behov. Det at vi ser at stadig færre enn før får behov tidligere i alderdommen, er et uttrykk for at vi lever lenger enn det vi gjorde før, og er friskere. Det må vi feire som et framskritt, ikke som et nederlag.

Det trenger ikke å være slik. Det er jo ikke et mål at flest mulig skal få vedtak om hjelp. De fleste mennesker ønsker å klare seg selv så lenge som mulig, og det mener jeg vi må legge til rette for også som samfunn. Det at vi f.eks. i årets statsbudsjett har fått på plass en ordning der eldre som ønsker det, kan oppgradere og tilpasse boligen sin til mer seniorvennlig standard – f.eks. samle funksjoner på ett plan, ta ut et badekar for å sette inn et dusjkabinett, som det er enklere å komme seg inn og ut av, få bedre belysning, bedre rekkverk – slik at det er mulig å bo hjemme lenger uten hjelp, er jo positivt. Mange vil bo hjemme så lenge som mulig. Så skal alle være trygge på at velferdssamfunnet stiller opp den dagen en trenger enten det er hjemmebaserte tjenester, en omsorgsbolig eller en sykehjemsplass. Da må vi sørge for at det bygges nok, det må være tilstrekkelig med fagfolk, og vi må også legge til rette for at det er et mangfold av seniorvennlige boliger som passer til ulike deler av omsorgstrappen.

La meg få svare konkret på det siste spørsmålet først – og takk også for hele spørsmålet. Svaret på det siste spørsmålet er: Nei, regjeringen styrer ikke mot en krise i eldreomsorgen, snarere tvert imot. Vi har lagt fram et eldreløft, vi samarbeider godt med norske kommuner, KS, eldreorganisasjoner og Husbanken både for å forsterke de tiltakene som vi vet virker, og også for å identifisere, foreslå og gjennomføre nye tiltak. Jeg er opptatt av at eldre i hele landet skal få trygge og gode helse- og omsorgstjenester. De foreløpige KOSTRA-tallene for 2025 må tolkes med varsomhet. Vi vet bl.a. at antall disponible sykehjemsplasser alene ikke gir et fullstendig bilde av kommunenes samlede kapasitet, bl.a. fordi heldøgns omsorg, som også er en fullverdig omsorgsform, også gis i ulike boformer og med ulike tjenestemodeller. Så her er det viktig at vi ser på det samlede tilbudet i kommunene våre. Den demografiske utviklingen vi har framfor oss, krever god planlegging, tilstrekkelig kapasitet og rekruttering i kommunene. Dette er noe regjeringen jobber sammen med norske kommuner om hele tiden. Vi mener det er viktig at vi har gode statlige virkemidler for å støtte kommunene og deres lovpålagte arbeid med å møte det økende behovet. Det vil være behov for flere sykehjemsplasser framover, men en god eldreomsorg handler om mer enn antall sykehjem og heldøgns omsorgsplasser. Vi ser f.eks. at utviklingen i retning av flere tilrettelagte boliger kan komme både de eldre og tjenesteytingen til gode, og når flere bor lenger hjemme, kan det også bidra til å redusere og utsette behov for en heldøgns omsorgsplass. Så er det den enkelte kommune som har ansvaret og er tettest på hvordan de kan levere gode omsorgstjenester til sin befolkning. Regjeringens oppgave er å bistå med gode ordninger som gjør kommunene i stand til å gjøre sin jobb. Det gjør vi gjennom solide bevilgninger i budsjettet, men kanskje enda viktigere nå er det å forenkle regelverket for tilskuddene for å få opp søknadsinngangen. Jeg er bekymret når ikke hele tilskuddet brukes. Da er det en utfordring. I 2026 har vi innført flere forenklinger for at kommunene skal kunne jobbe raskere, billigere og bedre. Blant annet reduserer vi bindingstiden for disponering av plassene fra 30 til 20 år, og differensiert sats knyttet til lokalt produksjonskjøkken er avviklet. Vi ser også nå på hvordan vi kan gi ytterligere dispensasjonsadgang innenfor nærmere angitte vilkår, og vi jobber sammen med KS og Husbanken for ytterligere forbedringer av ordningen, slik at det skal gå raskere. Gode sykehjem krever også personell. Vi har fanget opp at enkelte kommuner kvier seg for å bygge, ikke på grunn av ressursene som kreves til selve bygget, men fordi de har utfordringer med å rekruttere og beholde helsepersonell. Derfor er det avgjørende at vi sammen får på plass Helsepersonellplan 2040.

Det siste representanten sier, er jeg helt enig i. Som jeg sa i forrige innlegg, er det avgjørende at sykehusene har gode rutiner, men også god kultur, at det er trygt å varsle, og at en vet hvilke rettigheter og plikter en har. Regelverket er tydelig på dette området. Det er også viktig å huske på at det nå er satt i gang en rekke tiltak som skal ha positiv effekt. Det at vi fra sommeren av får en helt ny meldeordning, tror jeg vil bidra positivt. Folkehelseinstituttet jobber nå også med et nytt nasjonalt register der vi kan fange opp avvik og hendelser som gjentas flere ganger, nettopp, som representanten sier, med sikte på læring og med sikte på å sette i gang systematiske tiltak for bedre å lukke avvik som gjør at den samme feilen ikke skal skje om igjen. Alt dette er viktig. Jeg kommer selvfølgelig til å følge med på at disse tiltakene har effekt, og det tror jeg de kommer til å ha.

Det er helt riktig at det var Stortinget som vedtok den endringen, og det var etter forslag fra denne regjeringen, også da Senterpartiet satt i regjeringen, så vi har et felles engasjement for denne saken. Det er veldig viktig at både ledere og helsepersonell er bevisst på de rettighetene og pliktene som følger med arbeidet, og det er tydelig i lovverket hvilke hendelser som skal varsles til Helsetilsynet. Det er også veldig viktig at det skjer. Det er viktigere å varsle en gang for mye enn en gang for lite. Når det er saker som gjelder f.eks. dødsfall, eller det er saker som har gitt svært alvorlig skade på pasient, og dette kan være uventet ut fra det som til enhver tid er en påregnelig risiko i sykehusene våre, skal det meldes. At det faktisk skjer, må det være rutiner for på sykehusene, og vi kommer selvfølgelig i vår dialog med de regionale helseforetakene til å følge opp at en påser at det er rutiner for dette.

Takk for et godt og viktig spørsmål. Tallene representanten viser til, kan virke urovekkende, og jeg vil på ingen måte forsøke å bagatellisere alvoret. Samtidig er det viktig å understreke at avvikssystemene vi har i sykehusene, rommer langt flere typer hendelser enn de som er varslingspliktige til Helsetilsynet. Det er også viktig at det er slik, ellers er jeg bekymret for at vi ville fått for få varsler om uønskede hendelser. Varslingsplikten gjelder dødsfall eller svært alvorlig skade på pasient når hendelsen skjer i helsetjenesten og er uventet ut fra det en må kunne si er påregnelig risiko. Sykehusene har i mange år jobbet for større åpenhet om uønskede hendelser og ikke minst for å melde med formål om å lære og forbedre rutinene sine. Det innebærer at også hendelser innenfor det vi kan si er påregnelig risiko og hendelser som i ettertid viser seg å ikke være forebyggbare, inkluderes i avvikssystemene. Begrepet «betydelig skade» i kodeverket NOKUP samsvarer heller ikke fullt ut med «svært alvorlig skade» i det som ligger i varselordningen. Når det er sagt, er det en veldig relevant og viktig problemstilling representant Toppe tar opp, for vi har erfaring med at hendelser som burde ha vært varslet, ikke blir det. Vi må gjøre det vi kan for å lære av uønskede hendelser for å forebygge pasientskader. Det er bakgrunnen for at jeg har endret varselordningen til en ny meldeordning med sterkere vekt på nettopp læring og forbedring. Jeg har også gitt Folkehelseinstituttet i oppdrag å etablere et kvalitetsforbedringsprosjekt for bedre læring av meldinger i sykehusenes avvikssystemer og for å få på plass et eventuelt nasjonalt register. Hensikten med dette er å bidra til at når den samme hendelsen skjer gjentatte ganger, enten på det samme sykehuset eller på tvers av sykehus, må det gå en alarmklokke, og vi må ha systemer for å følge opp, slik at det kan settes inn adekvate tiltak for å hindre at disse uønskede hendelsene gjentar seg. Det er et ansvar for myndighetene å ha nasjonal oversikt over uønskede hendelser. Derfor er jeg veldig opptatt av at det arbeidet jeg satte i gang med i fjor, nå følges opp. Så spør representanten Toppe hvordan jeg vil sikre forsvarlig meldepraksis. Rammeverk for bedre pasientsikkerhet ble lansert i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Der framheves trygg meldekultur og mer læring og forbedring som essensielt for å forebygge og redusere pasientskader. Dette arbeider vi nå etter. Målet er at Norge fortsatt skal være blant OECDs beste land på pasientsikkerhet.

Jeg er lei meg for alle som ikke får god nok behandling av vår felles helsetjeneste. Jeg synes ikke representanten skal karikere det jeg sier, for jeg har i denne replikkvekslingen sagt flere ganger at det er for mange pasienter som venter for lenge på helsehjelp. Vi har, som representanten er godt kjent med, satt i gang en rekke tiltak – opptrappingsplanen for psykisk helse, utbygge lavterskeltilbud i alle landets kommuner, øke behandlingskapasiteten, én vei inn til psykisk helsevern, slik at pasienter ikke blir kasteballer mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og vi har lagt fram egne tiltak for dem som sliter med spiseforstyrrelser. Jeg er helt enig i at det er for mange eksempler nå på folk som forteller at de ikke har fått god nok hjelp, og jeg har møtt flere av dem og deres familier. Det gjør sterkt, sterkt inntrykk på meg. Men jeg skulle håpe at denne debatten i større grad kunne handle om hvilke nye tiltak vi kan gjøre, for jeg er helt sikker på at partiet Høyre også har konkrete forslag og ideer til ting vi kan samarbeide om for å styrke kvaliteten på tjenestene våre. Det gjør vi altså best med å fokusere på løsningene – og ikke så tvil om offisielle ventetidstall fra det norske folkehelseinstituttet.

La meg først si at det er litt selektiv historiefortelling her. Ventetidene begynte å gå opp i 2017. Så kom pandemien. Det snudde opp ned på sykehusene våre, og veldig mange konsultasjoner og planlagte behandlinger ble utsatt på ubestemt tid. Det gjorde at det ble et etterslep som vokste seg stort, som ikke bare Norge, men stort sett alle land jeg kommer på, har hatt problemer med å ta ned. Norge har tatt de ventetidene ned mer effektivt enn det mange av våre naboland har klart, og derfor ser også nå våre naboland til Norge, på hvordan vi har organisert dette gjennom Ventetidsløftet. Det er jeg glad for. Det er altså beviselig sånn at ventetidene har gått ned. Det er beviselig sånn at det er færre som venter på helsehjelp. Jeg er helt uenig i at dette har gått ut over sykehusøkonomien og sykefraværet. Snarere tvert imot ser vi at sykefraværet på mange sykehus nå er på vei nedover. Trivselsundersøkelser scorer vi høyt på. Når det gjelder andelen avvisninger, så er dette er noe vi jobber med, men dette er altså medisinske spørsmål som spesialisthelsetjenesten vurderer – hvem som skal få hjelp i sykehusene, og hvem som skal få hjelp i kommunen. Det er ikke et politisk spørsmål.

Takk for spørsmålet. Målet med Ventetidsløftet har vært å redusere ventetidene til påbegynt helsehjelp markant, og det har vi beviselig lykkes med. Det viser offisielle tall fra Folkehelseinstituttet. Dette er for øvrig akkurat det samme ventetidsmålet og indikatoren som ble fulgt da Høyre hadde helseministeren i åtte år. Så har jeg hele tiden kommunisert, og det er det utallige eksempler på, at dette arbeidet ikke skal gå på bekostning av pasienter som venter videre i forløpet. Siste tilgjengelige tall, også de offisielt fra Folkehelseinstituttet, viser at ventetidene til videre utredning og behandling – kanskje det nærmeste man kommer det folkelige begrepet «interne ventelister» – også går ned, men de har ikke gått ned like mye som ventetiden for påbegynt helsehjelp. Jeg vil legge til at også her følger vi akkurat de samme indikatorene som Høyre benyttet da Høyre styrte Helsedepartementet i åtte år. Men for den delen som kanskje ikke haster like mye, er jeg helt enig i at norske pasienter venter for lenge. Det har jeg tatt opp utallige ganger, også i helsetalen jeg holdt på Drammen sykehus i januar. Da sa jeg at gjennomsnittlig ventetid for det som heter «tid til tjenestestart», i dag er om lag fem måneder. Jeg varslet da, både i helsetalen i januar i år og i oppdragsdokumentet som sykehusene har fått, at vi før sommeren kommer til å fastsette et nytt konkret mål for hvordan ventetid til videre utredning og behandling skal markant ned. Sykehusene skal følge gjeldende lovverk for håndtering av henvisninger. Pasienter som vurderes å ha rett til helsehjelp, får en frist i tråd med prioriteringsveilederen og blir da registrert på en venteliste. Når pasienten tas inn til første kontakt for enten utredning eller behandling i helseforetaket, blir denne ventetiden avsluttet. Deretter gjelder forsvarlighetskravet for det videre pasientforløpet. Slik var regelverket også under den forrige regjeringen. I denne stortingsperioden skal ventetiden til påbegynt helsehjelp ned hvert år, samtidig som ventetidene til videre utredning og behandling skal markant ned. Vi har også gitt Helsedirektoratet i oppdrag å styrke arbeidet med gode henvisninger, slik at flere pasienter blir riktig vurdert. Dermed håper jeg at andelen avviste henvisninger også vil gå ned. Ventetidsløftet er reelt. Jeg mener at vi skal gi stor honnør til alle fagfolkene i sykehusene som har gjort en enorm innsats for å snu denne negative utviklingen, som begynte allerede i 2017. Nå er vi mer eller mindre tilbake på det nivået vi hadde for ventetider for påbegynt helsehjelp før pandemien. Det mener jeg er veldig positivt, men det er fortsatt for mange pasienter som venter for lenge. Derfor avslutter vi på ingen måte dette arbeidet, men vi gjennomfører det videre med fortsatt stor satsing og stor kraft, slik at pasienter i Norge skal få behandling så raskt det er praktisk mulig.

Eierstyring skjer i foretaksmøte, men alle spørsmål som er så store som dette, spesielt når det gjelder funksjonsfordeling og endring av sykehusstruktur – større endringer i tilbudet – skal behandles i foretaksmøte, og det er ikke unaturlig at det er sonderinger om hva som er mulig å få til og ikke. Det er innenfor helseforetaksmodellen. Strukturen på Helgeland har vært diskutert i 30 år. Det er argumenter for ett sykehus, det er argumenter for to sykehus. Det ble i 2020 tatt en beslutning – også etter en langvarig prosess, der Fremskrittspartiet satt i regjering og kanskje tapte den saken internt, det vet ikke jeg – om at man skulle ha en sykehusmodell med to akuttsykehus, i Sandnessjøen og i Mo i Rana. Vi har vært opptatt av at det skulle være forutsigbarhet og kontinuitet i dette og derfor i foretaksmøte stadfestet den overordnede strukturen.

Jeg registrerer bare at funksjonsfordeling på Helgelandssykehuset har vært diskutert over mange år, og det var diskutert da Fremskrittspartiet både satt i regjering og sågar hadde en statsråd i Helse- og omsorgsdepartementet. Det at Helse nord på egen hånd har vurdert et så stort og viktig spørsmål, som en vet kommer i foretaksmøte, uten å ha sondert med departementet, tror jeg er veldig lite sannsynlig. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet også i denne saken bedriver ansvarsfraskrivelse – fører én politikk i posisjon, en annen politikk i opposisjon og går veldig høyt på banen og tar avstand fra et vedtak som ble fattet i et foretaksmøte, mer eller mindre umiddelbart etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen. Det synes ikke jeg høres særlig troverdig ut, og jeg synes også Fremskrittspartiet skal være åpen og ærlig om den rollen de har hatt i denne saken tidligere.

Etableringen av en intermediærpost i Mosjøen var en del av det samlede oppdraget Helse nord fikk i fjor, som en del av endringer i funksjons- og oppgavedelingen ved Helgelandssykehuset. Etableringen forutsatte også kommunal deltakelse. I denne saken har jeg vært veldig utålmodig, og jeg er glad for at aktørene nå er enige, og at arbeidet med etableringen igangsettes med mål om å ta imot de første pasientene senest sommeren 2026. Gjennom denne nyetableringen skal Helgelandssykehuset sammen med Vefsn kommune drive tjenesteutvikling, særlig mot pasienter med kjente, sammensatte tilstander som bruker sykehusene ofte. Eldre med skrøpelighet vil være den mest sentrale målgruppen. Tilbudet skal levere helsetjenester på en måte som positivt utfordrer tradisjonelle modeller, og som fordrer nært samarbeid mellom tjenestenivåene. Intermediærposten skal etableres i Helgelandssykehusets lokaler i Mosjøen, der også kommunale døgnsenger skal bruke deler av denne kapasiteten. Intermediærposten er også en del av samarbeidet som har fått navnet Vefsna helseklynge. Denne helseklyngen skal være en samling av samhandlingsaktiviteter og tjenestetilbud utviklet i samarbeid mellom Helgelandssykehuset og kommunene Vefsn, Grane og Hattfjelldal. Målet er å gi pasienter med sammensatte behov et bedre og mer helhetlig tilbud nærmere hjemmet. Helse nord opplyser at antall senger ved oppstart ikke er endelig besluttet. Det opplyses at for å sikre at behandlingsforløpene i intermediærposten er trygge og forsvarlige, har aktørene beskrevet en gradvis og utprøvende tilnærming, med mulighet for utvidelse i takt med erfaringer fra prosjektet. Helse nord har også opplyst at antall senger ikke er beskrevet i søknaden om midler, men at kapasiteten bør tilpasses omfanget av aktuelle pasienter og behov.

Når representanten leser opp deler av retningslinjene ved OUS, kan jeg få lese opp resten av retningslinjene, for der står det også: «Unntak fra interne retningslinjer gjøres ut fra individuelle hensyn hos den enkelte pasient.» Vår vurdering er at sykehusene følger opp det som har vært Stortingets intensjon, og at en gjør individuelle vurderinger. Norge har et langt høyere forbruk av CGRP-hemmere enn våre naboland. Vi har fire ganger så høyt forbruk per innbygger enn de har i Sverige, så dette er en behandling vi bruker utstrakt i Norge. Men som sagt: Når samtlige av de faglige retningslinjene er så tydelig på at det er fordelaktig å ha et behandlingsstopp for å vurdere videre behandling, mener jeg vi må la det være opp til fagfolkene, ikke oss politikere her i Stortinget, å vurdere dette ut fra den individuelle situasjonen til pasienten.

Jeg vil at alle pasienter, uansett om de er migrenepasienter eller andre pasienter, skal få den beste behandlingen i Norge. Det fortjener de. Det er derfor vi har laget velferdsstaten, og velferdsstaten skal stille opp. Men jeg synes vi skal være litt forsiktig med å politisere det som er medisinskfaglige spørsmål. Det er ingen tvil om at de medisinskfaglige anbefalingene er at en innimellom har en behandlingspause for å vurdere effekten av denne behandlingen. Det er bl.a. en tydelig anbefaling fra European Headache Federations retningslinjer for bruk av disse hemmerne. Så antyder representanten at dette kan være et innsparingstiltak, men blåreseptordningen finansieres gjennom folketrygden, så sykehusene sparer ingenting ved at de gjør disse behandlingsstoppene for å vurdere om pasientene skal ha et annet tilbud. Helseforetakene og sykehusene sier at de gjør individuelle vurderinger. Det var også Stortinget opptatt av i 2022, og det legger jeg til grunn at sykehusene kommer til å fortsette med.

La meg først si at migrene er en tilstand som rammer mange innbyggere i Norge. For de som har mest uttalte kroniske plager, og som ikke oppnår tilstrekkelig effekt av førstevalgene for forebyggende behandling, er det bred enighet i fagmiljøet om at CGRP-hemmere har en viktig plass i behandlingen. Under særskilte vilkår kan det derfor for denne pasientgruppen innvilges individuell stønad for CGRP-hemmere på blå resept, og vedtaket er tidsbegrenset til tolv måneder fra søknadsdatoen. Skal behandlingen fortsette etter dette, må det søkes på nytt. Migrene har et naturlig forløp der mange pasienter kan oppleve stabilisering av tilstanden, og hvor andre, godt dokumentert og kostnadseffektive behandlingsalternativer kan være aktuelle. Derfor er det bred enighet om – og det kommer også tydelig fram både i de nasjonale og internasjonale retningslinjene – at en etter en tids behandling med CGRP-hemmere bør gjennomføre en behandlingspause for å vurdere om pasienten fortsatt har behov for behandlingen, og om vilkårene for individuell stønad fortsatt er oppfylt. Ifølge Helse vest viser systematiske studier av behandlingspauser at om lag en tredjedel av pasientene ikke trenger fortsatt behandling, og eventuell forverring skjer gradvis og vanligvis ikke tilbake til tidligere nivå. Derfor mener jeg det er all grunn til å si at det er god medisinsk praksis å gjennomføre behandlingspauser. Dette er et viktig tema som berører mange, og jeg er glad for at representanten reiser tematikken. Jeg har forespurt de regionale helseforetakene om praksisen deres er i tråd med Stortingets vedtak fra 2022. Ut fra de svarene jeg har mottatt, gjøres det individuelle vurderinger i alle regionene når behovet for fortsatt forebyggende behandling med CGRP-hemmere vurderes.

Jeg tror ikke foretaket gjør dette for å skape uro. Det er en reell utfordring med et sårbart fagmiljø, og det har vært forsøkt en rekke tiltak som ikke har gitt god effekt. For pasientene flest er vi opptatt av at vi får god behandling. Noen ganger betyr det at vi må reise litt lenger for at vi skal ha sterke og gode fagmiljøer som gjør at flere får god og riktig behandling. Det må tross alt være det viktigste målet i helsepolitikken. Jeg er også glad for at det nå vurderes hvilke tilbud som kan etableres både på Ringerike sykehus og på Kongsberg sykehus. Det er selvfølgelig mulig å tenke seg at man kunne hatt et urologisk dagtilbud, og så har vel helseforetaket vurdert at det er mest hensiktsmessig å samle det urologiske fagmiljøet andre steder. Dette er spørsmål som det lokale sykehuset og styret må vurdere, og det er jeg helt sikker på at de også gjør. Det foreligger ingen planer om å endre akuttilbudet, og hva gjelder fødetilbudet, har vi jo fra Stortingets side vært tydelig på at fødetilbudet skal bestå i denne planperioden, så fremt det er faglig forsvarlig.

Min generelle tilnærming er at det vi kan desentralisere, bør vi desentralisere, og det må vi sentralisere, må vi sentralisere. Det vil hele tiden bli gjort endringer i tjenestetilbudet, avhengig av tilgang på kompetanse, pasientenes behov, innbyggerantall, demografi og ny teknologi. I en del tilfeller innebærer det helt nye muligheter for å desentralisere helsetjenester som tidligere måtte sentraliseres, og det er veldig positivt at flere innbyggere kan få tilgang til spesielt de helsetjenestene de trenger ofte og mye, uten å måtte reise så langt. Egentlig ser jeg altså et stort potensial for lokalsykehusene våre framover. Samtidig tror jeg vi må være åpne for at det også sannsynligvis vil innebære noen endringer i oppgavedelingen. Her er utfordringen faglig begrunnet, nemlig at en har et sårbart miljø, og det har vært vanskelig å rekruttere og vanskelig å få kontinuitet i pasientbehandlingen. Da mener jeg at det er medisinske spørsmål som helseforetaket og det lokale sykehuset er bedre til å vurdere enn det jeg er.

Takk for spørsmålet. Helseforetaket Vestre Viken har over flere år hatt utfordringer med å rekruttere og beholde urologer ved Ringerike sykehus. Fagmiljøet har vært lite og sårbart, og det har i perioder til dels basert seg på vikarer. Kontinuiteten i pasientbehandlingen har vært utfordrende. Det har også vært en situasjon hvor utdanningsstatusen innen urologifaget for Vestre Viken har vært truet, etter at læringsarenaen ved Ringerike sykehus ble underkjent høsten 2024. Det skal derfor ha blitt iverksatt hastetiltak for å kunne beholde utdanningsstatusen, og det ble besluttet overflytting fra Ringerike sykehus til Bærum sykehus. Det ble også gjennomført risikovurdering og drøfting med tillitsvalgte og verneombud, og lagt en plan for å utarbeide en helhetlig utdanningsplan for urologi. Utfordringene rundt ivaretakelse av urologitilbudet skal dessverre ha tiltatt ytterligere gjennom første halvår 2025. Det ble da gjort en ny risikovurdering av situasjonen, og flere strakstiltak ble iverksatt. En arbeidsgruppe ble også satt ned, og den leverte sin rapport i november i fjor. Der ble ulike modeller utredet og risikovurdert. En ny organisasjonsmodell for urologi i Vestre Viken ble besluttet i januar i år, der urologi samles ved Drammen sykehus og ved Bærum sykehus. Det ble også vedtatt å etablere et gjennomføringsprosjekt, hvor det er vektlagt at prosessen skal følge reglene for omstilling. Parallelt med dette skal Vestre Viken se på hvordan ulike pasienttilbud ivaretas i helseforetaket. Jeg er glad for at Vestre Viken også uttaler at de ønsker å styrke Ringerike og Kongsberg sykehus, og i forbindelse med det vil de også se på annen aktivitet som kan etableres her når den urologiske aktiviteten flyttes. Den aktuelle sitasjonen skaper stort engasjement. Det har jeg stor forståelse for. Dette gjelder faglige forhold og faglige spørsmål som jeg mener at best vurderes og løses av fagmiljøene og ledelsen ved sykehusene som er berørt. Det foreligger ikke konkrete planer om å endre verken fødetilbud eller akuttfunksjoner i Vestre Viken, men det gjennomføres en mulighetsstudie for å se om det er grunnlag for eventuell videre utredning av alternativ organisering av tilbudene slik de er i dag.

Som sagt kjenner jeg ikke den konkrete bakgrunnen for dette spørsmålet, og jeg legger jo til grunn at alt norsk helsepersonell forholder seg til gjeldende rett, de rettighetene en har, og de pliktene en har. Som jeg også har sagt, har ikke vi kunnskap om at dette regelverket er mangelfullt eller utydelig. Hvis representanten har eksempler på det, eller innspill og forslag til hvordan regelverket eventuelt bør praktiseres, er jeg selvfølgelig interessert i å lytte til det, men vårt klare utgangspunkt er at regelverket følges, at regelverket er tydelig slik det er, og at de som er satt til å forvalte dette regelverket, og som jobber i tjenesten, vet hvilke plikter de har og bruker dette regelverket aktivt.

Som jeg redegjorde for i svaret, er det forskjeller i disse pliktene. Plikt til å avverge disse forholdene har vi etter gjeldende rett i dag, både etter helsepersonelloven og etter straffeloven. Som jeg sa, er det også slik at det er en rett, men ikke en plikt til å kunne gi andre typer opplysninger til politiet, men da er det klare utgangspunktet at pasienten selv må samtykke til at helsepersonellet kontakter politiet. Det skjer jo i en del tilfeller. På spørsmålet om dagens regelverk er tilstrekkelig, har i hvert fall ikke vi på nåværende tidspunkt kunnskap om at regelverket er mangelfullt, eller at regelverket praktiseres på feil måte, men dersom det skulle være eksempler på det som representanten kjenner til på generelt grunnlag, er det selvfølgelig noe vi kan se nærmere på.

Takk for spørsmålet. Jeg kjenner ikke den konkrete bakgrunnen for dette spørsmålet, men generelt er det sånn at helsepersonell har en plikt etter helsepersonelloven § 31 til å varsle politiet dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på en person. Helsepersonellet må vurdere hvor sannsynlig det er at handlingen kommer til å skje eller gjentas, og hvor alvorlige skader handlingen kan forårsake. Plikten inntrer hovedsakelig i nødrettssituasjoner. I slike tilfeller skal politiet varsles selv om pasienten ikke ønsker det. Helsepersonellet har også en plikt etter straffeloven § 196 til å forsøke å avverge nærmere opplistede lovbrudd eller følgene av slike lovbrudd. Da kommer vi bl.a. inn på voldtekt, voldtekt av barn under 14 år og grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år. Helsepersonellet plikter å forsøke å avverge slike lovbrudd ved å anmelde til politiet eller på annen måte. Helsepersonell kan også ha en rett, men ikke en plikt til å gi opplysninger til politiet. Det vil være tilfellet dersom pasienten samtykker til at helsepersonellet kontakter politiet. For personer under 16 år er det som hovedregel foreldrene som skal samtykke til dette. Etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 kan helsepersonell også varsle politiet dersom «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». Det kan være aktuelt ved seksuelle overgrep. Det er bare anledning til å utlevere opplysninger som er nødvendige for å avverge en skade. Bestemmelsen åpner ikke for å videreformidle informasjon som er nødvendig for politiets etterforskning av straffbare forhold. Helsepersonellet må gjøre en konkret vurdering av den aktuelle situasjonen og veie hensynene bak taushetsplikten opp mot interessen av å gi informasjon til politiet. I saker som gjelder mishandling, har en i praksis lagt vekt på om fornærmede selv ønsker at politiet skal kontaktes.

Antallet anmodningsvedtak de senere årene har vært på et høyt nivå. Regjeringen følger opp de vedtakene Stortinget fatter, og så registrerer vi også at det er en diskusjon om bruken av anmodningsvedtakene. Jeg vil presisere at et stort antall vedtak i seg selv kan begrense mulighetene for en grundig oppfølging av den enkelte saken. Det bør absolutt være et felles mål for Stortinget og regjeringen at mengden utestående vedtak over tid reduseres. I tilbakemeldingen i Prop. 1 S for 2025–2026 anser departementene at det samlet sett er 424 utestående vedtak der rapporteringen ikke kan avsluttes. Det er på om lag samme nivå som i fjor. Jeg registrerer også at kontroll- og konstitusjonskomiteen i all hovedsak er enig i regjeringens vurdering av hvilke tiltak rapporteringen kan avsluttes på, men at komiteen ønsker at det skal rapporteres videre på om lag 65 punkter. Regjeringen vil naturligvis følge opp disse og rapportere videre.

Jeg vil innledningsvis også takke saksordføreren for en meget god redegjørelse. Som det er blitt sagt av flere: Dette er den største ulykken i norsk industrihistorie, en enorm tragedie med forferdelige menneskelige konsekvenser. Vi kan bare forestille oss de scenene som utspant seg på denne plattformen, og ikke minst følgene etterpå for både overlevende, pårørende og etterlatte, de som ikke fikk sine kjære hjem. Som også denne saken viser, har nye fakta fått godt fram at de berørte av denne forferdelige ulykken har helseplager og redusert livskvalitet. At så mange av de berørte, både overlevende og etterlatte, har helseplager og redusert livskvalitet, noe som er godt dokumentert, er svært alvorlig. Det er ingen tvil om at de etterlatte skulle fått bedre hjelp og oppfølging i etterkant av ulykken. Det understøttes også med den nye undersøkelsen fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS. I 1980 var kunnskapen om traumebehandling og oppfølging av overlevende og etterlatte begrenset. Heldigvis, får vi si, har mye skjedd med hensyn til oppfølging av berørte etter kriser og katastrofer i årene etter denne ulykken, slik Riksrevisjonen også påpeker. Kommunene er nå pålagt å ha planer for psykososial oppfølging etter større alvorlige hendelser som skjer innenfor kommunen. Ansvaret for psykososial oppfølging og beredskap er også tydeliggjort i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Helsedirektoratet har gitt ut en veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer. I denne veilederen understrekes bl.a. behovet for tidlig, proaktiv hjelp. Kompetanse er en annen viktig faktor som har bidratt til et mer robust system. NKVTS og de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS, har gitt oss mer forskningsbasert kunnskap og kompetanseheving ut mot tjenestene. Jeg vil også benytte anledningen til å takke Kielland-nettverket for den jobben de har gjort, som har vært uvurderlig, for å støtte overlevende og etterlatte. Det er viktig for regjeringen å støtte kommunene i arbeidet med psykososial beredskap og oppfølging. Fra og med statsbudsjettet for 2023 er det derfor årlig bevilget 5 mill. kr til at RVTS-ene kan gi nødvendig tjenestestøtte til kommuner ved uforutsette og akutte kriser, ulykker og katastrofer. Denne regjeringen har også lagt fram en tiårig opptrappingsplan for psykisk helse. Planen omfatter hele befolkningen og hele bredden i det psykiske helsearbeidet, fra forebygging og helsefremming til hjelp, behandling og oppfølging, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Denne planen styrker feltet med 3 mrd. kr over ti år.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Vi må i hvert fall passe på at de byggene vi prosjekterer, planlegger og bygger framover, bygges etter de standardene vi ønsker oss. Stortinget har senest i høst gitt klarsignal til store investeringsprosjekter, og flere blir det framover, så det må vi i hvert fall påse. Det er mitt ansvar, og det skal jeg selvfølgelig passe på. Som jeg sa i innlegget, jobber Sykehusbygg med systematisk oppfølging av de erfaringene de gjør seg underveis. Jeg tror de er veldig opptatt av å lære av hva som fungerer godt, tar med seg det videre, og også å lære av utfordringer og læringspunkter underveis, med tanke på både norske erfaringer og utenlandske erfaringer. Når man i denne jobben reiser rundt i Europa og besøker andre helsetjenester, tror jeg vi generelt kan si at vi i Norge bygger sykehus i verdensklasse, med veldig høy standard. Vi har en kvadratmeterpris på nye sykehusbygg som jeg tror ligger langt over veldig mange andre lands. De siste fem årene er det vel bygget, gjort vedtak om eller finansiering av om lag 118 mrd. kr i norske sykehus, så vi bygger og oppgraderer nå sykehus over hele Norge. Det er en enorm investering vi gjør fordi vi vil at vi skal ha verdens beste helsetjeneste. Jeg er veldig enig i det representanten sier om at hvis den felles helsetjenesten vi har, skal være det foretrukne stedet å jobbe, må vi være attraktive. Det handler selvfølgelig om bygg og fasiliteter og om arbeidsmiljø og arbeidsbetingelser. Det handler også om noe annet som er veldig viktig, og det er at våre ansatte opplever at de har faglig autonomi, at de blir vist tillit, at de har spennende og meningsfulle arbeidsoppgaver, at de har støttefunksjoner som fungerer godt, at de har eierskap til arbeidet sitt, og at de ikke bare blir tatt med på råd, men opplever reell medvirkning – alt det som gjør at vi mennesker kjenner at det er godt å gå på jobb, og at det er godt å tilhøre et arbeidsfellesskap fordi vi virkelig føler at vi får vært den beste utgaven av oss selv. Det må vi jobbe med, og der har vi fortsatt en jobb å gjøre med kulturen i våre felles sykehus. Selv om det er masse bra som skjer, mener jeg at vi har et potensial der. Derfor varslet jeg i helsetalen, som for øvrig ble holdt på det nevnte Drammen sykehus, at vi nå vil sette i gang et eget medarbeiderløft sammen med partene. Jeg er glad for at det er tatt veldig godt imot blant partene, spesielt blant fagforeningene – ikke uventet, kanskje. Til slutt, når det gjelder korridorpasienter: I 2024 var antallet korridorpasienter per døgn i Drammen 5,8. I 2025 ble det redusert til 3,5, og siden åpningen av det nye sykehuset er vi i snitt under 0,7. Der har det altså vært en formidabel utvikling i riktig retning. Det samme gjelder for Stavanger. Vi har registrert 186 korridorpasienter siden åpningen 16. november. Til sammenligning var det 1 645 korridorpasienter i henholdsvis desember 2024 og januar 2025. Verden går heldigvis framover, også for våre flotte, nye sykehus.

Takk til interpellanten. Jeg synes det er mange kloke refleksjoner i det hun sa. En av grunnene til at jeg har tydeliggjort dette i oppdragsbrevene, er nettopp at jeg har snakket med tillitsvalgte, vernetjeneste og fagforeninger, som sier at dette ikke har blitt godt nok ivaretatt i all prosjektering. Da er det mitt ansvar å synliggjøre og klargjøre overfor helseforetakene at dette må følges opp. Jeg har all grunn til å tro at det blir fulgt opp. Interpellanten stilte et konkret spørsmål om hva vi nå gjør for å sikre at framtidige sykehus dimensjoneres riktig. Hun nevnte også det nye og fantastisk flotte sykehuset vi skal bygge i Innlandet, med en investering på over 18 mrd. kr. Det nye Mjøssykehuset blir et av de mest avanserte sykehusene i Europa. Det kommer til å bli et kjempeløft for hele regionen. Helseforetaket, som er Helse sør-øst, har endret sine krav slik at en legger til grunn en utnyttelsesgrad på 85 pst. Da sykehuset på Kalnes i Østfold ble bygget, var det med en forutsetning om et belegg på 90 pst. Når det gjelder Østfold, skulle det i tillegg ha vært flere senger ved sykehuset i Moss enn det som ble bygget, sammenliknet med det som lå til grunn for forprosjektet. Jeg tror alle kan være enige om at sykehuset på Kalnes dessverre ble for lite. Det var veldig stas å få være med på åpningen av det nye akuttmottaket på Kalnes i forrige uke. Så nå utvider vi, og det var et ordentlig stort løft. De ansatte er veldig fornøyd med det. Det vil også bygges et nytt stråle- og somatikkbygg på Kalnes. Det har Stortinget og budsjettpartnerne sluttet seg til etter regjeringens budsjettforslag i fjor. Der har man lært av erfaringene fra tidligere og endret forutsetningene i beleggsprosenten slik at en tar høyde for at en trenger mer plass. Det er et eksempel på at en lærer av erfaringene underveis. Jeg mente ikke å si at representanten tegner et for svart bilde bare på grunn av mediene. Jeg har stor respekt for representanten og både kjenner hennes faglige bakgrunn og vet at hun har vært på besøk ved disse sykehusene. Men jeg blir litt bekymret når en avdelingssjef ved Drammen sykehus ser seg nødt til å rykke ut i NRK og fortelle innbyggerne at det er trygt å komme til Drammen sykehus. Avdelingssjefen sier til NRK at de har eksempler – enkelttilfeller – på pasienter som har kommet sent til behandling fordi de har vegret seg for å komme til det nye akuttmottaket fordi de ikke tror det er trygt der. Da mener jeg at ting blir tatt litt ut av sammenheng, og at disse problemene dessverre overdrives. Det må vi passe oss for, slik at folk ikke mister tilliten til helsetjenesten vår.

Representanten Toppe etterspør tiltak for å sikre tilstrekkelig areal og god kapasitet for både pasienter og helsepersonell i nye sykehus. Regjeringens mål er at vår felles helsetjeneste skal være pasientenes prioriterte behandler og fagfolkenes prioriterte arbeidsplass. Da er det viktig å huske på at fagfolkene er vår desidert viktigste ressurs. I oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene for 2026 har jeg stilt tydelige krav om at medarbeidernes behov skal ivaretas når sykehus planlegges eller renoveres. Dette gjelder bl.a. pauserom, garderober og gode arbeids- og vaktrom. I styringsdialogen er det også gitt klare føringer om at medarbeidere, vernetjeneste og tillitsvalgte skal involveres aktivt på alle nivåer, og at det skal være reell medvirkning i planlegging og endringsprosesser. Representanten tegner et svært negativt bilde av nye sykehus generelt, basert på medieoppslag om de nye sykehusene i Drammen og Stavanger. Når nye sykehus tas i bruk, vil det alltid være en fase med innkjøring, tilpasning og feilretting. Sånn er det i de fleste store byggeprosjekter, også i det private næringslivet. Moderne bygg, nye tekniske løsninger og oppdaterte arbeidsformer krever alltid litt tid før det fungerer optimalt. Det tror jeg vi bare må ha tålmodighet med også når det gjelder Drammen og Stavanger. Begge to er store og komplekse sykehus i norsk sammenheng. Men vi skal klare å lære av disse byggene – erfaringene med dem – og bli bedre framover. I Drammen har det vært bekymringer og særskilte utfordringer med akuttmottaket, der enkelte forutsetninger for driften ikke lot seg realisere uten justeringer. Det har også vært oppmerksomhet rundt håndtering av pauserom for ansatte, særlig sett opp mot nye arbeidstidsordninger med langvakter og tilhørende krav til hvile. I Stavanger erfarte en etter innflytting at ensengsrommene på intensivavdelingen ikke fungerte optimalt i daglig drift. Derfor er det besluttet å gjøre disse om til dobbeltrom. Helse vest opplyser samtidig at det ikke har vært mangel på pauserom eller garderober, og at alle ansatte som oppfyller kravene til personlig garderobeskap, har fått tildelt skap. Begge regionene rapporterer at antallet korridorpasienter så langt har vært betydelig lavere i de nye sykehusene enn i de gamle byggene. Det er bra, og det skulle også bare mangle. Helse vest viser videre til at høyt sykefravær blant operasjonssykepleiere har ført til redusert operasjonsaktivitet, og at dette følges særskilt opp. Sykefraværet etter åpningen av de to sykehusene må også sees i lys av en ekstra tidlig sesong for influensa og andre vinterinfeksjoner, noe som også gjelder for våre andre sykehus i Norge. Helseforetakene har ansvar for å sikre gode og forsvarlige spesialisthelsetjenester. De regionale helseforetakene bruker en felles framskrivningsmodell som benyttes som en del av helseforetakenes generelle planarbeid, og som grunnlag for dimensjonering av nye sykehusbygg. Erfaringene viser sterk vekst i poliklinisk aktivitet og dagbehandling, og dette hensyntas i planleggingen. Sykehusbygging er et langsiktig arbeid. Helseforetakene lærer fortløpende av hverandre og gjennom samarbeid med Sykehusbygg HF. Representanten Toppe har helt rett i at vi har gjort oss både gode og dårlige erfaringer som det er viktig at vi lærer av og tar med oss videre, slik at vi hele tiden kan forbedre oss. Sykehusbygg utvikler derfor felles kunnskapsgrunnlag basert på nettopp erfaringer. Men det er også viktig å huske på at tjenesten skal utvikles. Helseforetakene er ved planleggingen av nye sykehus derfor opptatt av å bevare det som de vet virker godt, samtidig som de utvikler og legger til rette for nye behandlingsformer og framtidsrettede prosesser. Regjeringen har sagt at den vil gjennomføre en helsereform. Helsereformutvalget vil innen 1. november i år legge fram ulike alternative modeller til finansiering, styring og organisering av helsetjenesten vår. Stortinget har bedt regjeringen om å utrede hvordan vi kan skille drift og investeringer og forbedre finansieringsmodellen. Det er vi i full gang med å følge opp. Jeg inviterer alle partiene på Stortinget med på diskusjon og samarbeid om hvordan vi bør organisere helsetjenesten vår best mulig framover. Det innebærer gjerne også diskusjon om hvordan vi bygger sykehusene våre.

Jeg vil advare representanten mot verbalt å gi uttrykk for at Stortinget vedtar noe annet enn det Stortinget nå vedtar. Forslag nummer to, som alle partiene er enige om, handler altså om at vi i påvente av ekspertgruppen skal sørge for at de pasientene vi snakker om, skal ha en reell mulighet til å benytte ordningen med godkjenningsfritak etter en individuell vurdering når dette blir vurdert som faglig forsvarlig av helseforvaltningen etter behandling fra behandlende lege. Så står det også i dette forslaget, og det synes jeg er godt formulert: Dersom en sånn praksisendring vil kreve lovendring, ber Stortinget regjeringen komme tilbake til saken så snart som mulig. Det er det jeg har sagt nå i flere innlegg at vi da vil gjøre. Men det er viktig at vi ikke skaper et inntrykk av at dette betyr at DMP automatisk skal endre standpunkt i disse sakene. De må fortsatt vektlegge forsvarlighet, selv om de skal se hen til det Stortinget har vedtatt.

Det svarte jeg på i det første spørsmålet fra representanten. Jeg vil selvfølgelig sørge for at det Stortinget vedtar, gjøres kjent for departementet, som jo kjenner dette godt. Det har vært med på å utarbeide det, og selvfølgelig også DMP. Så er det sånn at alle må forholde seg til de reglene som gjelder nå, og det betyr at DMP, når de vurderer disse sakene, fortsatt må vurdere forsvarligheten i disse søknadene. Stortinget har vært opptatt av å kommunisere at det må være en individuell vurdering, og at man også må ha med det i denne vurderingen. Det er en av tingene det er viktig at DMP ser hen til. Men igjen: DMP må forholde seg til det regelverket som er i dag. Jeg kan ikke instruere dem til å tolke det på en annen måte enn sånn de gjør det, og da er det vårt ansvar som politikere, og Stortinget som lovgivende organs ansvar, å endre reglene hvis det er behov for det. Det vil vi få anledning til etter at ekspertutvalget legger fram sin rapport.

Det rettslige utgangspunktet her vil nok være at det må sendes nye søknader, og det har jeg også kommunisert i møte med organisasjonene. Så kan det være at DMP også kan vurdere hvorvidt det vil være mulig å omgjøre sine egne vedtak. Da må det være i den grad gjeldende rett skulle åpne for dette.

For det første vil jeg selvfølgelig sikre at alle virksomheter som trenger å vite det, blir informert om Stortingets vedtak, og det tror jeg allerede de har sett gjennom innstillingen fra komiteen. Jeg skal også sørge for at Direktoratet for medisinske produkter (DMP) får den informasjonen, og at de føringene som Stortinget har gitt, blir kommunisert. Samtidig må jo DMP forholde seg til det regelverket vi har i dag. De må fortsatt gjøre vurderinger av hva som er forsvarlig, og hva som eventuelt ikke er forsvarlig. Det er viktig at vi nå ikke skaper et inntrykk av at dette vedtaket gjør at disse sakene nødvendigvis vil bli vurdert annerledes eller få et annet utfall, men DMP må selvfølgelig også se på det Stortinget har vedtatt. Hvis det er slik at det er behov for å gjøre regelverksendringer for å få til den praksisen som Stortinget ønsker seg, vil regjeringen komme tilbake til Stortinget med det.

La meg først si at jeg har veldig stor forståelse for det sterke ønsket om at pasienter med ALS skal gis tilgang til legemiddelet ILB, som nå prøves ut ved Oslo universitetssykehus, OUS. Når mennesker rammes av en alvorlig og livstruende sykdom som ALS, er det helt naturlig og forståelig at man søker absolutt alle mulighetene som kan tenkes å kunne gi håp. Jeg har også forståelse for at det regelverket vi har i dag, kan oppleves som strengt. Godkjenningsfritak etter legemiddelforskriften § 2-5 er en snever unntaksordning, som i henhold til dagens regelverk skal brukes restriktivt. Når et legemiddel ikke har markedsføringstillatelse, må det foreligge tilstrekkelig kunnskap til å kunne vurdere nytte og risiko på en forsvarlig måte. Det er forsvarlighetskravet som her er det sentrale. Det er viktig for meg å si at helseforskning og kliniske utprøvinger fortsatt må være hovedsporet for tilgang til legemidler i tidlig fase. Kliniske studier, som en del pasienter deltar i, er strengt regulert. Det gir en kontrollert oppfølging, og det gir en systematisk innsamling av data om effekt og sikkerhet som kommer hele samfunnet til gode. I mitt innspill til dette representantforslaget åpnet jeg for at det gjennom et hurtigarbeidende ekspertutvalg kan undersøkes nærmere om det bør foretas presiseringer i regelverket for slike pasienter, slik at det på visse vilkår kan være noe større rom for å innvilge godkjenningsfritak. Jeg er glad for – og vil også takke alle partiene på Stortinget for det – at vi har kommet til en enighet om behovet for å se bredere på dette. Jeg ønsker en grundig gjennomgang av ordningen med godkjenningsfritak. Dette handler ikke bare om ILB til behandling ved ALS, men det handler også om å sikre at alle pasienter med svært alvorlige og livstruende sykdommer møtes på en måte som både ivaretar pasientsikkerheten og samtidig åpner for behandling utenfor helseforskningsregelverket, når dette vurderes som faglig forsvarlig. Derfor er det avgjørende at ekspertgruppen utreder hvordan dette kan innrettes slik at pasientene ivaretas på en best mulig måte. Regjeringen kommer umiddelbart til å følge opp det vedtaket som nå blir fattet i Stortinget, og jeg skal sørge for at det har høy prioritet og god framdrift, slik at vi kan komme tilbake til Stortinget med eventuelle forslag til endringer av regelverket hvis det viser seg nødvendig.

Det forslaget vi nå skal ta stilling til, mener jeg har en iboende egenskap som innebærer at det kan utfordre en restriktiv alkoholpolitikk, fordi det er en generell adgang og åpning for at en skal kunne gjøre unntak fra alkoholreglene vi har i dag. Det forslaget som Stortinget ikke har fått ennå, men som vil komme fra regjeringen, og som nå er på høring, er en regulering som gjelder kun for en tidsbegrenset periode. Det forslaget som er sendt på høring, innebærer at det er kommunene som skal bestemme, men det er altså kun mulig å fravike alkoholregelverket og de tidene vi har for skjenking i dag, dersom en viser disse kampene. Det vil også være mulig for kommunene, når de fastsetter sine lokale regler om dette, å si at det kun skal være mulig når man f.eks. viser de norske kampene. Her har vi lagt opp til å gjøre dette på en stram, innrammet, regulert måte, og ja, det mener jeg er forenlig med en restriktiv alkoholpolitikk.

Takk for spørsmålet. Jeg vet ikke ordrett hva statsministeren sa, men jeg vet at statsministeren er veldig opptatt av at vi skal ha en restriktiv alkoholpolitikk. Statsministeren har også vært helseminister og vet veldig godt fra den tiden og fra da han jobbet Verdens helseorganisasjon, hvor viktig det er å ha en restriktiv alkoholpolitikk, og det mener heller regjeringen. Det er ikke så stor forskjell mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i synet på at vi skal ha en restriktiv alkoholpolitikk. Det er nå engang sånn at politikk også handler om at vi skal veie noen hensyn opp mot hverandre. Det har vært viktig for oss å bevare en restriktiv alkoholpolitikk, men med det forslaget som vi egentlig diskuterer nå, regjeringens forslag som ikke har kommet til Stortinget ennå, mener vi at vi har innrammet dette, avgrenset det og gjort det så stramt og strengt at det er forenlig med å beholde en restriktiv alkoholpolitikk. Det forslaget vi egentlig skal diskutere i dag, som altså går mye videre, mener jeg utfordrer prinsippet om en restriktiv alkoholpolitikk, og det er grunnen til at Arbeiderpartiet stemmer mot det.

Med all respekt – fra det ene til det andre: Hvis det er sånn at representanten er bekymret for at det er for mange som utvikler rusavhengighet, da bør jo representanten være opptatt av at vi har en restriktiv alkoholpolitikk, og at vi ikke åpner for en generell adgang til at når det er en internasjonal idrettsbegivenhet på høyt nivå med norsk deltakelse, skal kommunene kunne gjøre dette. Det representanten sier, er jo et argument for hvorfor vi må ha en restriktiv tilnærming. Jeg svarer imidlertid gjerne på dette spørsmålet også. Jeg er stolt over at vi har vedtatt forebyggings- og behandlingsreformen i Stortinget. Store deler av den har partiet Høyre vært med på. Jeg mener vi landet dette veldig godt sammen. Vi er i full gang å ruste opp rusfeltet, som representanten vet. Ventetidene innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling er på vei ned. Det anskaffes nye rusbehandlingsplasser. Vi har bygd opp både poliklinisk tilbud og tilbudet i nærsykehusene på en helt annen måte enn før. Skadereduserende tiltak er trappet opp. En rekke andre tiltak, også lavterskeltilbud i kommunene, gjør at flere nå kan få hjelpen tidligere, og det er bra.

Jeg skal svare på spørsmålet, men jeg vil også svare på det som ikke var et spørsmål, men som var godt formulert midt inni der, om fotball er viktigere enn andre idretter. All idrett og all kultur er viktig. Folk har også helt ulike interesser. Noen elsker fotball, noen elsker film. Nå håper vi alle at det skal gå bra på Oscar-utdelingen. Vi har utøvere i mange idrettsgrener og innenfor mange kulturuttrykk som gjør det utrolig bra ute. Selvsagt skal vi også legge til rette for at folk kan ha det hyggelig og gøy sammen. Men det er nå engang sånn at her er vi stilt overfor en helt konkret sak som kommer i sommer. Vi mener at det klare utgangspunktet er en restriktiv alkoholpolitikk, og så er det noen praktiske grunner som gjør at det i dette enkelttilfellet kan være grunnlag for å gi kommunene den muligheten. Så til spørsmålet fra representanten: Jo, selvfølgelig har vi tillit til norske kommuner, og det er grunnen til at vi mener at kommunene må avgjøre dette selv. Nå er kommunene i gang med sine forskrifter, og jeg vet at høyrestyrte Oslo har tenkt å innføre dette, men veldig begrenset, mens andre kommuner ikke har tenkt å gjøre det – og det mener jeg må være opp til kommunene selv.

Det er et helt relevant spørsmål representanten reiser. Prinsippet og utgangspunktet er en restriktiv alkoholpolitikk. Det må altså veldig gode grunner til for å gjøre eventuelle unntak. Hvis man skal gjøre eventuelle unntak, mener vi det er særdeles viktig at det er avgrenset i tid og omfang, og at det ikke åpner seg generelle hjemler for at kommunene kan tolke dette litt sånn som de vil, sånn at når det oppstår en situasjon der noen ønsker seg mer liberal alkoholpolitikk og skjenking til ut på morgenkvisten, er det mulighet for det. Det er det som ligger til grunn. Og så, som jeg redegjorde for i innlegget mitt, er det en helt ekstraordinær og spesiell situasjon vi nå står overfor, bl.a. knyttet til at fotball er den kanskje mest populære idretten, med tanke på å følge dette på tv, det er en enorm tv-begivenhet. Fotball har også en særegen pubkultur som ikke alle andre idretter og kulturarrangementer har. Så det er helt spesielle grunner i denne konkrete saken som gjør at vi mener man på en avgrenset, ansvarlig måte kan gi kommunene denne muligheten.

Det spørsmålet har jeg nå svart på. Jeg vil heller utfordre representanten. Representanten sier noe lignende som at det er uvesentligheter jeg bringer på banen, når jeg minner om at det forslaget Fremskrittspartiet har fremmet, innebærer at det er fritt fram for å utvide skjenketidene, når jeg minner representanten om at Fremskrittspartiet ved veldig mange viktige korsveier har stemt for, foreslått, drøftet og lansert forslag som bryter med norsk alkoholpolitikk, og når Fremskrittspartiet tidligere har ymtet frampå at vi burde kunne selge alkohol på bensinstasjoner. Jeg vet ikke om det er en fryktelig god idé å kombinere bilkjøring med å kjøpe alkohol. Fremskrittspartiet har i veldig mange viktige saker for norsk alkoholpolitikk stått på alkoholens side. Hvis representanten tar så lett på denne debatten som å si at det er å bringe inn en uvesentlighet, får det stå for representantens egen mening.

Det er nå engang sånn at den konkrete saken vi må ta stilling til, er fotball-VM for herrer i sommer. Det er like flott når damelandslaget kvalifiserer seg, og strengt tatt har de gjort det vesentlig bedre enn gutta de siste årene, men de får ikke all den oppmerksomheten de hadde fortjent av den grunn. Det er nå engang fotball-VM for herrer som skal arrangeres nå, i en helt annen tidssone enn i Norge, og som vi for første gang på en generasjon har kvalifisert oss til å være med på – en fest mange gleder seg til. Jeg er helt enig i det som ble sagt tidligere – at det er fullt mulig å nyte en fotballkamp uten å innta alkohol. Det er fullt mulig å være på en pub og ha det gøy uten å innta alkohol. Det er ikke sånn at idrettsglede er bare forbundet med alkohol, så for oss er det grunnleggende viktig at vi har en restriktiv alkoholpolitikk. Alkohol har mange negative skadevirkninger for dem som inntar for mye av det, og for omgivelsene, og derfor er det ikke aktuelt for oss å lage generelle uthulinger av alkoholregelverket. Jeg vet at Fremskrittspartiet mener det. Jeg tror Fremskrittspartiet tidligere også har ment det er en god idé å selge alkohol på norske bensinstasjoner, men det synes altså ikke Arbeiderpartiet.

Det er jo en vesensforskjell på disse forslagene. Det Fremskrittspartiet har foreslått, er at det gis en generell adgang til å kunne holde serveringsstedene åpne lenger og skjenke lenger. Det mener ikke regjeringen er riktig. Det mener vi strider mot en restriktiv alkoholpolitikk, og vi mener det strider mot de målene vi har for alkoholpolitikken i Norge, som det heldigvis er et bredt flertall som stiller seg bak. Det regjeringen har foreslått og sendt på høring – og igjen mener jeg det ble kommunisert ut før dette representantforslaget ble levert inn til Stortinget – var at man ville se på en avgrenset løsning akkurat for å håndtere fotball-VM. Det er fordi det dessverre, får vi vel si, er 20–30 år mellom hver gang det skjer, men vi får jo håpe at det skjer litt oftere framover. Det er sjelden at VM er i en tidssone som er så langt unna oss, som gjør dette såpass praktisk vanskelig for en del, og det er bakgrunnen for det forslaget som er sendt på høring, som regjeringen stiller seg bak.

Takk for å få det spørsmålet nok en gang. Det er en samlet regjering som står bak det forslaget som nå er sendt på høring. Det forslaget som er fremmet i Stortinget, er et annet forslag. Det handler jo om å gi en generell adgang til å avvike alkoholregelverket. Det regjeringen har sendt på høring, er et avgrenset og ganske stramt opplegg som innebærer at det kun vil være mulig i forbindelse med fotball-VM i sommer, og det er to helt forskjellige ting. Så husker ikke jeg nøyaktig hvilken dato representanten fremmet dette forslaget, men jeg mener å huske at forslaget ble levert inn i Stortinget etter at representanter fra Arbeiderpartiet sa at regjeringen vil jobbe fram et høringsforslag, som vi nå har gjort, og som nå er på høring. Så får vi se hva høringsinstansene melder inn. Mange kommuner er allerede i gang med å gjøre de tilpasningene som er nødvendige der, og så får det være opp til den enkelte kommune hvordan de eventuelt gjennomfører dette, hvis Stortinget slutter seg til.

Fotball er Norges mest populære idrett, og fotball-VM for herrer er blant verdens mest sette tv-begivenheter. Dette er fjerde gang det norske herrelandslaget deltar, og det er lang tid siden sist. Regjeringen ønsker å legge til rette for en folkefest i anledning at Norges herrelandslag deltar i fotball-VM i 2026. Vi mener det skal være mulig å være sammen og heie fram landslaget, også når kampene går om natten. Derfor har regjeringen sendt på høring et forslag om midlertidig endring av alkoholloven, som gir kommunene mulighet til å tillate skjenking utover lovens maksimaltid under fotball-VM for herrer i 2026. Forslaget legger opp til at kommunene kan tillate skjenking av alkoholholdig drikk gruppe 1 og 2 etter kl. 3 under fotball-VM for skjenkesteder som viser direktesendte kamper. Høringsfristen er 13. mars. I etterkant av denne høringen vil regjeringen fremme en proposisjon for Stortinget i tide til at endringene kan tre i kraft før fotball-VM. Dersom proposisjonen får flertall i Stortinget, vil det altså være mulig for kommunene å tillate skjenking av alkoholholdig drikk gruppe 1 og 2 etter kl. 3 når det spilles VM-kamper i fotball sommeren 2026. At vi foreslår et slikt midlertidig unntak betyr ikke at vi mener at det bør gis en varig mulighet for å avvike fra alkohollovens skjenketider, slik dette representantforslaget legger opp til. Det er veldig gode alkoholpolitiske grunner for å ha et forbud mot skjenking mellom kl. 3 og kl. 6. Alkohol er – som det har blitt sagt fra denne talerstolen flere ganger i dag – ingen ordinær vare, men et rusmiddel som kan medføre skader og problemer for den som drikker, tredjepersoner og samfunnet generelt. Formålet med skjenketidene er å begrense forbruket av alkohol og dermed også de samfunnsmessige og individuelle skadene alkoholbruk kan medføre. I Norge har vi en restriktiv og solidarisk alkoholpolitikk som begrenser alkoholkonsumet og derigjennom også reduserer skader og problemer som følge av alkoholbruk. Å åpne for en varig mulighet for å gi unntak fra skjenketidene vil kunne uthule den restriktive alkoholpolitikken vi har og bør ha i Norge. Av den grunn støtter jeg ikke dette forslaget.

Vår felles helsetjeneste skal ivareta alle innbyggernes behov for helsetjenester. Det er et veldig viktig prinsipp Stortinget har sluttet seg til, om at pasientene skal prioriteres etter hvor alvorlig tilstanden er, hvor stor nytte en vil ha av behandling, og hvor ressurskrevende det er. Dette er vurderinger fagfolkene i helsetjenesten – klinikerne, overlegene, medisinerne – står i hver eneste dag når de rettighetsvurderer pasientene. Jeg mener generelt at når en pasient er rettighetsvurdert for en behandling, og hun eller han skal ha den behandlingen, så bør den behandlingen – med mindre det er medisinske grunner til at en bør vente og se – skje så raskt som det er mulig å få det til. Det er derfor det er så viktig at vi får ned behandlingstidene i helsetjenesten vår. Mesteparten av den behandlingen vil alltid skje i de offentlige sykehusene, men jeg er positiv til at de offentlige sykehusene også bruker ledig privat kapasitet, og at de inngår langsiktige avtaler med private aktører der det er hensiktsmessig, og der vi kan bruke den samlede kapasiteten i helsetjenesten på en bærekraftig måte.

Det kan vi absolutt diskutere. Jeg er også enig i det representanten sier om at her henger alt sammen med alt, både vår fysiske helse og vår psykiske helse. Regjeringen jobber med å gjennomføre opptrappingsplanen for psykisk helse, som innebærer en varig økning på 3 mrd. kr i den innsatsen. Vi har snart kommet halvveis i opptrappingen, og vi ser nå bl.a. ganske god effekt av at det har blitt rullet ut en del mer lavterskeltilbud for psykisk helse i kommunene. Vi jobber nå med nye måter å organisere den hjelpen på, med «Én vei inn», som skal sikre at pasienter ikke blir kasteballer, men også sikre at ingen avvises, fordi de får behandling på riktig nivå til riktig tid. Det er veldig viktig. Det at vi nå øker behandlingskapasiteten i spesialisthelsetjenesten, er veldig viktig. Flere digitale selvhjelpsverktøy vet vi er bra også for folkehelsen. Jeg er helt enig i at her henger alt sammen med alt. Hvis vi skal gjøre nye, store investeringer knyttet til blåreseptordningen, må det prioriteres i statsbudsjettene. Det vil regjeringen da komme tilbake til Stortinget med på egnet måte.

Takk for spørsmålet. Det er flott at representanten og Fremskrittspartiet tar opp disse spørsmålene i dag, på denne dagen. Fedme er definert som en kronisk sykdom. Det kan være ulike årsaker til at en har dette. Derfor vil også behandling av fedme trolig kreve at vi har en helhetlig tilnærming til behandlingen. Som en del av dette vil regjeringen vurdere hvordan en kan gjøre legemidler mot fedme mer tilgjengelig for pasienter som har behov for slik behandling, gjennom blåreseptordningen. Det var det vi akkurat diskuterte i forrige spørsmål, så det jobber vi med. Som jeg sa til representantens kollega, må vi også se på hvordan innføring av slik behandling blir fulgt opp når det gjelder livsstil, ernæring, fysisk aktivitet, det å være ute, for erfaringene så langt tyder på at det er en ganske viktig faktor for at dette skal være vellykket over tid. Siden representanten spør om andre tiltak, vil jeg løfte fram frisklivssentralene, som jeg tror kan spille en veldig viktig rolle her, også for at pasienter får best mulig effekt av behandlingen. Det at det er sosiale møteplasser, det at frivilligheten – som vi nå har styrket tilskuddsordningene for – kan lage aktiviteter for dem som trenger å komme seg ut, er veldig viktig. Det at vi snakker om dette i samfunnsdebatten, det at vi får det på agendaen, og det at det finnes tilbud rundt omkring i hele landet vårt som tar ned terskelen, er veldig viktig. Jeg var bl.a. for noen dager siden på besøk på et treningssenter her i byen som samarbeider godt med den lokale frisklivssentralen, og ser en veldig positiv synergi og et godt offentlig-privat samarbeid. Da møtte jeg bl.a. innbyggere i byen vår som fortalte at de vel knapt hadde satt sin fot på et treningssenter før, syntes terskelen var høy, det var litt skummelt, visste ikke hvem en kunne møte der, kunne ikke alle apparatene og sånn. Likevel, på grunn av denne lavterskelinngangen gjennom frisklivssentralen, sa en av damene jeg møtte der, at nå kunne hun ikke tenke seg en uke uten at hun brukte dette tilbudet. Nå hadde dette riktignok ingenting med fedme å gjøre, men viktigheten av å komme seg i aktivitet og ha gode sosiale møteplasser og arenaer. Her mener jeg vi kan gjøre mer sammen med kommunene våre og ikke minst i gode offentlig-private samarbeid og også mobilisere frivilligheten og ideell sektor her. Når det gjelder blåreseptordningen, som også det forrige spørsmålet handlet om, skal den sikre at legemidler pasienter har behov for ved langvarig alvorlig sykdom, blir gjort tilgjengelig for alle i målgruppen, uavhengig av geografiske, sosioøkonomiske eller andre forskjeller. Derfor er det viktig at vi hegner om den ordningen, at vi tar vare på den. Den har veldig mange gode kvaliteter, bl.a. når det gjelder det representanten tar opp i spørsmålet, at vi sikrer at vi ikke får forskjeller i tilgang på behandling, og at det skal være lik behandling uansett hvor i landet man bor.

Nå gjennomgår vi de vurderingene som fagmyndighetene har gjort. Vi må også se dette i sammenheng med de andre sakene vi har til behandling, som jeg nevnte, som hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen og RS-virus. Vi har også hatt en diskusjon her om vaksine mot helvetesild, og det er andre forslag om kandidater til utvidelse av voksenvaksinasjonsprogrammet. Det er veldig mange gode formål. Det hadde jo vært veldig behagelig hvis vi kunne si at alt dette skal vi bare gjøre, men det er sannsynligvis snakk om milliarder av kroner som skal finansieres i et ansvarlig statsbudsjett, og hvis vi bruker mer penger på noe, blir det nødvendigvis mindre penger til andre formål. Vi bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land. Vi bruker enorme summer på nye metoder, på medikamenter og på legemidler i Norge. Vi har generelt veldig gode ordninger. Det vil alltid være sånn at vitenskapen og industrien stadig utvikler nye metoder, og da er det selvfølgelig mange som ønsker at vi skal ta det i bruk. Veldig mye av det tar vi også i bruk, men vi må som sagt gjøre det etter en helhetlig vurdering, hvor vi har sett alle fordeler og ulemper og kan finansiere det.

Utgangspunktet er at vi skal prioritere alt etter hvor alvorlig det er, hvilken nytte pasienten har av behandlingen, og hvor ressurskrevende det er. Det må heller ikke være noen tvil om dette hvis man blir akutt alvorlig syk – livstruende syk. For veldig mange av de veldig alvorlige sykdommene man i verste fall kan dø av, bruker vi enorme summer på medikamenter i norske sykehus. Det er ingenting som tyder på at våre pasienter samlet sett får noe dårligere tilbud med tanke på tilgang på nye metoder enn det en får i andre land. Alt dette er imidlertid også et budsjettspørsmål. Jeg tror vi kan argumentere for at mange nye metoder vil ha en samfunnsøkonomisk nytteeffekt, og da bør vi selvfølgelig diskutere det mye mer inngående. Nå hadde vi akkurat en sak her i Stortinget hvor vi diskuterte hormonbehandling for damer i overgangsalderen. Det kan ha potensielt store investeringskostnader, men det er kan hende lurt for samfunnet å gjøre det likevel. Vi har diskutert RS-virus, vi diskuterer nye vaksiner, og nå diskuterer vi slankemedisiner. Alt dette har en kostnadsside, og vi klarer ikke å gjøre alt på en gang innenfor rammen av ansvarlige statsbudsjetter. Da må vi altså prioritere.

La meg først takke for et godt og interessant spørsmål. Dette er et veldig viktig tema, og jeg er glad for at representanten tar det opp. Vi har jo vedtatt en prioriteringsmelding her i Stortinget som legger til grunn at prioriteringsbeslutninger i helsetjenesten normalt skal bygge på et utvidet helsetjenesteperspektiv. Samtidig åpner meldingen for at det i særskilte saker – særlig i saker Stortinget må ta stilling til på grunn av svært store budsjettkonsekvenser – kan være relevant å belyse virkninger for samfunnet som går ut over helse- og omsorgsbudsjettet. Det er jo litt det representanten tar opp i spørsmålsstillingen, der representanten viser til samfunnsøkonomiske vurderinger. Departementet følger nå opp dette arbeidet, etter at Stortinget gjorde sitt vedtak, og ser på hvordan slike virkninger best kan synliggjøres i saker som legges fram for Stortinget framover. Helt konkret vil det typisk være at hvis vi går til Stortinget med forslag om innlemmelse av et legemiddel som har store kostnader, legger en fram for Stortinget også hva som vil være de samfunnsøkonomiske vurderingene, kanskje gevinstene, av å gjøre dette, knyttet til redusert sykefravær, økt arbeidsdeltakelse, redusert behov for dyre, omfattende helsetjenester, osv. Når det gjelder det konkrete temaet legemidler til behandling av fedme, har Direktoratet for medisinske produkter gjort faglige vurderinger av nytte, ressursbruk og budsjettkonsekvenser. Da har de sett på en avgrenset pasientgruppe med alvorlig fedme og tilleggssykdom. Selv om behandling kan vurderes som kostnadseffektiv innenfor et helsetjenesteperspektiv, kan de samlede budsjettkonsekvensene likevel bli svært store. Ettersom budsjettkonsekvensene er svært store, og langt over den fullmaktsgrensen som Stortinget har forutsatt, på 100 mill. kr, er denne saken nå sendt departementet for videre oppfølging, før vi kan legge fram for Stortinget hvordan vi tenker å ta dette videre. Det er bra at det er et stort engasjement for dette temaet. Det gjelder mange. Det er også i en del tilfeller hjelp å få. Det er positivt at legemiddelvitenskapen går framover, at vi forsker, og at nye gjennombrudd skjer. Det er selvfølgelig alltid i saker som dette viktig at vi har en grundig prosess før vi eventuelt fremmer en sak for Stortinget. Det er snakk om store penger. Da må vi vurdere både de finansielle og administrative sidene, og også hvordan vi eventuelt skal organisere et sånt tilbud slik at det gir best mulig effekt for pasientene våre. Vi bør også, siden vi snakker om behandling av fedme, se på hvordan dette eventuelt kan skje i sammenheng med nødvendig oppfølging, for fra erfaringene med disse medikamentene så langt vet vi at de virker mye bedre på lang sikt hvis en også endrer livsstil – gjennom ernæring, fysisk aktivitet, at en kommer seg ut i guds frie natur, osv. Vi bør også se på hvordan vi eventuelt skal ivareta dette i tjenesten.

Utgangspunktet er at denne situasjonen er i bedring, og at den er ventet å bli ytterligere forbedret utover våren. Det er veldig positivt. Det er egentlig to forskjellige ting vi snakker om her. Det ene er selvfølgelig at hvis det er snakk om å bruke andre tilgjengelige alternativer, er min vurdering at vi har et godt regelverk for det i dag. Det skjer jo på norske apotek hele tiden at en bruker tilgjengelige alternativer. Hvis det er snakk om bytte av behandling, er det et annet spørsmål, spesielt når vi snakker om hormoner. Det er ikke bare bare å skru på. Da skal en vite hva en gjør. Da er spørsmålet om det er den behandlende, forskrivende legen – i mange tilfeller er det fastlegen – som kjenner pasienten, som skal gjøre den kliniske vurderingen og ta den medisinskfaglige beslutningen, eller kan en som jobber i et apotek som ikke kjenner pasienten, ikke har journal og ikke kjenner sykdomshistorie, gjøre det. Det mener jeg er et annet spørsmål, og det kan vi ikke åpne for å diskutere med mindre vi er trygge på pasientsikkerhet, faglig forsvarlighet, kvalitet og god oppfølging. At vi kan se på det og andre tiltak, er jeg for.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Jeg er villig til å diskutere alle tiltak som kan bidra å bedre tilgangen. Det kan godt være at dette svaret ikke var noe nytt for representanten, da er representanten godt satt inn i dette allerede, og det er positivt. Vi kan ikke trylle fram medikamenter som det ikke er tilgang på. De produseres ikke i Norge, vi kjøper dem fra utlandet på lik linje med andre land, og på lik linje med de fleste andre legemidler. Når det stopper opp i forsyningslinjene, blir det dessverre tomme hyller i norske apotek. Det blir det på apotekene i mange andre land også. Jeg er veldig glad for at situasjonen nå er i bedring, og at det blir mer stabilt utover. Som sagt komme det også et nytt produkt på markedet, noe som er veldig positivt. Der en kan bruke andre metoder, vil det være positivt, og hvis det er forskrevet av legen eller er et tilsvarende produkt, er det tilgang på det i dag. Hvis det ikke er et direkte sammenlignbart produkt, er det spørsmål om apoteket alene kan ta beslutningen, eller om den forskrivende legen må involveres. Det får vi eventuelt se nærmere på om vi kan forenkle, men det må være faglig kvalitet i det vi gjør.

Takk for et viktig spørsmål fra representanten Hagerup. Tilgangen på hormonplaster og enkelte andre hormonpreparater har over tid vært ustabil. Det skyldes i hovedsak kapasitetsutfordringer i produksjon og forsyningskjeder i kombinasjon med økt etterspørsel. Det er viktig å huske på at dette ikke er et særnorsk fenomen eller en særnorsk problemstilling. Dette er en situasjon som berører mange land utover Norge. Legemiddelmangel gjelder dessverre også flere legemidler til behandling av ulike tilstander og sykdommer, det gjelder ikke bare østrogenpreparater. Direktoratet for medisinske produkter publiserer en oppdatert oversikt over legemiddelmangler, samt råd og tiltak. I mange tilfeller kan mangelsituasjoner avhjelpes gjennom bruk av utenlandske pakninger eller andre tilgjengelige alternativer. Bytte av behandling kan også være en mulighet, selv om det kan være mer krevende for kroppen, særlig når det er snakk om hormoner. Direktoratet arbeider aktivt for å forebygge, redusere og håndtere mangelsituasjoner i godt samarbeid med leverandørene, grossistene og apotekene. En kortsiktig løsning for enkelte hormonpreparater, som representanten her spør om, har vært å gi tillatelse til salg av utenlandske pakninger. Samtidig kan norske myndigheter alene i begrenset grad påvirke de strukturelle forholdene i verden som skaper risiko for legemiddelmangel. Tett samarbeid både i Norden og med EU er derfor helt avgjørende for å håndtere sårbarheter knyttet til globale avhengigheter og sårbarheter i verdikjedene våre. Heldigvis varsler direktoratet at situasjonen for hormonplaster er i bedring, og at forsyningen ventes å bli mer stabil utover våren, bl.a. ved at ytterligere et produkt kommer inn på det norske markedet. Det er bra, for dette er preparater som mange kvinner har satt sin lit til at bidrar til at de får en bedre hverdag. Jeg vil samtidig understreke at forsyningen også påvirkes av leverandørenes kommersielle prioriteringer. Norge er et forholdsvis lite marked, og vi kan derfor bli nedprioritert i mangelsituasjoner. Jeg vil legge til noe som er på siden av spørsmålet. Jeg vet at representanten har et ektefølt engasjement for kvinnehelse, og det har også jeg. Jeg er veldig glad for og stolt over å få legge fram Norges første kvinnehelsestrategi. Den har mange tiltak, og et av områdene i strategien er at vi vil bedre tilgangen til hormonbehandling og annen type hjelp for damer i overgangsalderen – det angår halve befolkningen. Vi vet at det går an å gi bedre hjelp enn i dag, og det kan virke veldig positivt på livskvalitet, arbeidsdeltakelse og redusert sykefravær. Det er veldig bra. Jeg er også veldig glad for at vi nå har fått en utredning fra direktoratet om hvordan vi kan gjøre tilgangen til denne behandlingen billigere, bl.a. ved å se på blåreseptordningen. Det er noe jeg håper vi kan samarbeide om i Stortinget også framover, og sammen se på hvordan vi kan løfte denne viktige saken på vegne av norske kvinner.

Det gjør det jo ikke, men vi må huske på å legge til at når en fødeenhet sommerstenger, er det ikke sånn at kvinner føder i det fri. De blir sendt til et annet sykehus, en annen fødeavdeling eller en annen fødestue. Det er ingen som blir overlatt til seg selv. Det var også grunnen til at jeg sa at det er viktig at vi har en god følgetjeneste. De aller, aller fleste fødeavdelingene holder åpent, og der får en ferieplaner og vaktplaner til å gå bra opp. Så er det enkelte steder der en ser at det er vanskelig å få til. Da kan det være en kombinasjon av at det kanskje er få planlagte fødsler der, og at det er en sårbar personellsituasjon, med ikke så mange ansatte. Når flere av dem skal ha ferie samtidig, blir det rett og slett for vanskelig å få kabalen til å gå opp. Det skal være like trygt å føde om sommeren, og jeg forventer at en så tidlig som mulig går ut med god informasjon, sånn at de som vet at de skal føde i sommer, så tidlig som mulig kan begynne å forberede seg på hvor de skal gjennomføre fødselen.

Jeg synes det er mye klokt i det. Vi må huske på at det er ingen sykehus eller helseforetak som har lyst til å sommerstenge et fødetilbud, men det er i enkelte avgrensede tilfeller sånn at det er den eneste muligheten for å kunne ha et forsvarlig fødetilbud, med tanke på personellsituasjonen vi opplever. Jeg er veldig glad for at vi har økt utdanningskapasiteten for bl.a. jordmødre. Det er veldig positivt. Jeg tror vi bør diskutere om den kapasiteten bør ytterligere opp. Vi jobber med en helsepersonellplan som skal være en forpliktende plan for hvordan vi skal sikre nok helsepersonell, herunder jordmødre, fram mot 2040. Jeg vet at også partiet Rødt har hatt gode og viktige forslag der. Jeg håper at alle partiene på Stortinget vil være med og diskutere hva som kan være en forpliktende plan framover, fordi – for å svare konkret på representantens spørsmål – for å unngå denne situasjonen, må vi satse på å rekruttere flere og beholde det personellet vi har.

Takk for et godt og viktig spørsmål. Norge er et av verdens tryggeste land å føde i, og kvinners helsetilbud er høyt prioritert av regjeringen. Jeg er ikke enig i at det gjøres for lite for å sikre et godt fødetilbud om sommeren. Helseforetakene starter tidlig med å planlegge sommerdriften ved fødeavdelingene. Som representanten sa, har de som jobber der, rett på ferie og trenger ferie. De gjør en strålende jobb gjennom hele året. Det er selvfølgelig også viktig for å sikre at de kvinnene som føder på sommeren, får et tilbud med god kvalitet. Vi fikk nettopp resultatene fra den siste brukerundersøkelsen – der partiet Rødt var veldig opptatt av at vi måtte spørre de damene som føder på sommeren. Det er jeg veldig glad for at representanten har vært så opptatt av at vi fikk på plass, for der kom det fram en del interessant. De som føder på sommeren er like fornøyd med fødselshjelpen de får, som dem som føder i andre måneder. Det er positivt, men det kom også fram forbedringspotensial. Blant annet ser vi at for dem som føder om sommeren, er det behov for enda bedre informasjon i barseltiden etterpå, så der har vi en jobb å gjøre. Vi har nasjonale kvalitetskrav som skal sikre et forutsigbasert fødetilbud, også om sommeren. Det er stor aktivitet ved fødeinstitusjonene samtidig som det skal avvikles denne nevnte sommerferien. Det stiller selvfølgelig særskilte krav til bemanningsplanlegging og prioritering. Enkelte steder er det derfor nødvendig å stenge en fødeinstitusjon i korte perioder om sommeren, for at helsepersonell skal kunne avvikle lovpålagt ferie på en forsvarlig måte. Det er heldigvis noen ytterst få fødeavdelinger dette gjelder. Flere års erfaring med nøye planlagt sommerstengning av enkelte av disse fødeinstitusjonene gjør at helseforetakene har gode rutiner for det. Representanten Aydar etterlyser et krafttak for fødselsomsorgen. Vi jobber med en stor og viktig helsereform for å få tjenestene til å henge mer sammen. Der er et av prosjektene vi tester ut, en mer sammenhengende svangerskaps-, føde- og barselomsorg. Det vet jeg representanten er opptatt av. Vi har også lagt fram en tipunktsplan for å forbedre svangerskaps-, - føde- og barseltilbudet. Vi er i gang med alle de punktene, og vi jobber hardt med å innfri disse forventningene. Vi vet at tilgangen på fagfolk er en av de største utfordringene framover. Det betyr at vi må utdanne flere spesialsykepleiere, inkludert jordmødre og helsesykepleiere, og vi må beholde flere jordmødre i tjenesten. Vi vet hva som virker: bedre oppgavedeling, redusert arbeidsbelastning, mer fleksible arbeidstidsordninger med bruk av ønsketurnuser, andre måter å jobbe på som gjør at belastningen, som for mange er høy i dag, kan gå litt ned, og selvfølgelig at en har en god arbeidsgiver som ser en. Det er helseregionene som har ansvaret for et forsvarlig fødetilbud. Sommerstenging er en langvarig praksis som helseforetakene har gode rutiner for. Det at vi også har en god følgetjeneste, bidrar til trygghet for gravide og fødende som får lengre reisevei til fødested på grunn av sommerstenging. Det er en kvalitet vi må ta vare på og videreutvikle.

Helgelandssykehusets vurdering er at denne situasjonen er fullt ut forsvarlig. De har fulgt foretaksmøtets føringer. Ambulansekapasiteten har gått fra to til fire biler. Det er ansatt 12 nye personer. Det er satset på Trygg akuttmedisin. Helgelandssykehuset har fulgt opp og gjort det som foretaksmøtet fastslo. Det er et faktum. Jeg forstår at det er mange som kunne ønske seg en annen modell. Representanten vet godt at strukturen på Helgelanssykehuset har det vært kranglet om i 40 år. På et eller annet tidspunkt må vi skjære gjennom for befolkningen vår, for innbyggerne våre, for pasientene, for pårørende, for dem som jobber i sykehusene. Vår vurdering var da at det beste ville være en ettsykehusmodell med to hovedlokasjoner, Sandnessjøen og Mo i Rana, et godt DMS i Brønnøysund og omfattende spesialisthelsetjenester i Mosjøen i Vefsn. Det er det jeg jobber for.

Vi skal ha gode spesialisthelsetjenester på hele Helgeland, også i Mosjøen i Vefsn. Jeg har vært på besøk der flere ganger, og jeg har sett hvor gode tjenester som tilbys. Det er derfor jeg i foretaksmøtet har vært så opptatt av å slå fast hvilke omfattende tjenester og funksjoner vi skal ha. Med en befolkning på 75 000 på Helgeland kan vi ikke ha et akuttsykehus. Det er ikke bærekraftig for framtiden. Derfor har Helgelandssykehuset og Helse nord foreslått justeringer, og vi har i foretaksmøtet fastslått hvordan strukturen skal være. Jeg gir meg ikke helt på det vi snakket om i sted. Helse nord hadde altså et styremøte 18. desember 2019. Da var Fremskrittspartiet i regjering. Det er helt utenkelig at Helse nord ikke har hatt dialog med Helse- og omsorgsdepartementet – som på det tidspunktet hadde to statsråder, en fra Høyre og en fra Fremskrittspartiet – om denne store beslutningen før den ble fattet. Det synes jeg faktisk Fremskrittspartiet skal ta ansvar for, at denne beslutningen ble tatt i styret da de satt i regjering, uten at det i foretaksmøtet ble slått fast hvilke funksjoner som skulle være igjen i Mosjøen.

Da beslutningen ble tatt om å avvikle akutt- og døgnplassene ved sykehuset i Mosjøen, la jeg i foretaksmøtet tydelig til grunn at de prehospitale tjenestene for innbyggerne i Vefsn, Grane og Hattfjelldal skulle styrkes. Jeg var også klar på at det skulle etableres døgnbasert slagalarm i Mosjøen før akuttfunksjonene ble flyttet. I tillegg forutsatte jeg at Helse nord skulle fortsette utrullingen av Trygg akuttmedisin. I tråd med disse føringene er det nå etablert en døgnåpen slagalarm i Mosjøen, og ambulansetjenesten er styrket fra to til fire biler – en døgnambulanse og en ny dagambulanse. Totalt er det besatt 12 nye stillinger. Denne betydelige veksten i ambulansekapasitet – altså en dobling, fra to til fire biler – innebærer at det også vil være behov for en ny garasje for disse ambulansene. Det har Helgelandssykehuset planlagt for. Det er satt av penger til det, og det er jobbet for å etablere det. Så har det blitt forsinkelser, og det er fordi kommunen avslo byggesøknaden i første fase. Statsforvalteren opphevet avslaget, og ny søknad er nå sendt til kommunen. Etter økningen i ambulanser er det ikke er plass til alle de ansatte på den eksisterende stasjonen. Derfor fungerer nå en bolig utenfor sykehuset midlertidig som base for en av døgnbilene. Jeg er blitt informert om at Vefsn kommune skal behandle saken 13. mars. Jeg håper behandlingen blir positiv, slik at arbeidet med den planlagte nye garasjen og ambulansestasjonen kan igangsettes så raskt som mulig. Siden vi snakker om å være sannferdige, vil jeg også utfordre representanten litt. Fremskrittspartiet satt i regjering og hadde statsråd i Helse- og omsorgsdepartementet på det tidspunktet – 18. desember 2019 – styret i Helse nord vedtok at det ikke skulle være sykehus i Mosjøen. Det var da det ble vedtatt at vi skulle ha en ettsykehusmodell med lokasjoner i Sandnessjøen og Mo i Rana. I foretaksmøtet som ble gjort etterpå, var det noe om at det skulle være distriktsmedisinsk senter, DMS, i Brønnøysund, og det ble antydet at det kanskje kunne komme noe poliklinisk aktivitet i samarbeid med Vefsn kommune. Det er ikke dette Fremskrittspartiets representanter nå reiser rundt på Helgeland og forteller. Jeg synes representanten kan være ærlig om at denne beslutningen opprinnelig ble tatt av Helse nord da Fremskrittspartiet satt med en av hendene på rattet. Det er jeg som har gått inn i foretaksmøtet og sikret at det igjen er et omfattende tilbud i Mosjøen i Vefsn – gjennom foretaksmøtene jeg har hatt i Helse nord så lenge jeg har hatt ansvaret som helse- og omsorgsminister. Vi har nå listet opp en lang rekke tilbud og tjenester som skal være i Mosjøen, som ikke lå der i under styremøtet i Helse nord som ble avholdt 18. desember 2019, da representantens parti satt i regjering.

Representanten sa noe i nærheten av: Hva gjør en med å ta ned ventetidene? Da må jeg få spørre hvor representanten har vært det siste halvåret. Det er jo ingenting vi snakker mer om enn hvordan vi tar ned ventetidene. Hvor mange sykehus har representanten egentlig besøkt, og snakket med dyktige leger, dyktige sykepleiere, dyktige helsefagarbeidere, dyktige ledere, som forteller med stolthet hvordan de nå jobber på en helt ny måte for å ta ned ventetidene? Jeg vil anbefale representanten å ta seg en tur rundt i Helse-Norge og se den jobben våre ansatte faktisk legger ned, når det gjelder bedre logistikk, bedre behandlingskapasitet, utvidede åpningstider, mer ansvars- og oppgavedeling, mer bruk av digitalisering og kunstig intelligens, mer bruk av private. Representanten sier vi har begynt å kjøpe litt privat kapasitet – 18,3 mrd. kr kjøpte vi privat kapasitet for i fjor. Alt dette er bare å slå inn åpne dører. Hvis Fremskrittspartiet har noen nye ideer å bringe til torgs om hvordan vi kan få ned ventetidene, imøteser jeg det med stor glede.

Jeg kan jo ikke beklage for pasientene at ventetidene går ned. Jeg synes de påstandene representanten her insinuerer, er grove. Det er altså Folkehelseinstituttet som har ansvar for offisiell statistikk om ventetider. Hvis representanten mener at jeg skal beklage til norske pasienter at ventetidene har gått ned, mener da også representanten at Folkehelseinstituttet må beklage til norske pasienter at ventetidene har gått ned? Ellers må jo representanten da mene at den måten å regne ventetider på – som for øvrig er nøyaktig den samme måten å måle ventetider på som Folkehelseinstituttet gjorde da Fremskrittspartiet satt i regjering i Norge og hadde ansvaret og til og med hadde statsråder i Helsedepartementet – er feil. Da må Fremskrittspartiet gjerne komme med andre forslag til måter å måle ventetidene på. Jeg sa i 2024 at ventetidene for påbegynt helsehjelp skal markant ned. Det leverte vi. De gikk ned med to uker, det var 40 000 færre i helsekø. Jeg sa også gjennom hele valgkampen at det er for mange som fortsatt venter for lenge, og derfor jobber vi også å ta med ventetidene for dem som skal ha operasjon.

I Ventetidsløftet har målet vært å redusere ventetidene til påbegynt helsehjelp markant. Det har vi lykkes med over all forventning takket være fremragende innsats fra dyktige helsearbeidere og gode ledere i sykehusene våre. Det har hele tiden vært kommunisert fra regjeringens side og ikke minst fra partnerskapet Ventetidsløftet – der både Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Psykologforeningen, Delta, Fagforbundet og arbeidsgiverne i offentlig, ideell og privat sektor er med – at dette ikke skal gå utover ventetidene for pasienter som er i sitt videre forløp. De siste tilgjengelige offisielle tallene vi har fra Folkehelseinstituttet, viser at ventetidene til videre utredning og behandling også har gått ned, men ikke like mye som ventetiden til påbegynt helsehjelp. Jeg mener, som jeg også sa i helsetalen i januar, at det er for mange som venter for lenge på videre utredning og behandling, herunder også operasjoner. Derfor varslet jeg i den nevnte helsetalen og i oppdragsdokumentet for sykehusene i år at vi kommer til å fastsette et nytt konkret mål for ventetid til videre utredning og behandling før sommeren. Jeg har også gitt konkrete oppdrag som skal bidra til å redusere ventetidene til påbegynt helsehjelp og videre i pasientforløpene. Når det gjelder situasjonen i Helse Bergen, viser jeg til svar på spørsmål nr. 1563 fra Ida Lindtveit Røse for utfyllende informasjon. I svaret framgår det at Helse Bergen fra 1. september 2025 innførte endringer i registreringsrutiner og en ny rapport som enkelt gir oversikt over hvor mange pasienter som venter på hvilken operasjon, og hvor lenge de har ventet. Dette gjør det enklere å sette inn nødvendige tiltak for å redusere ventetidene. Helse Bergen jobber nå med en plan for å redusere sine ventetider til operasjon i tråd med de føringene jeg allerede har gitt i oppdragsdokumentet til alle de regionale helseforetakene. Helse Bergen opplyser også at de ikke har noen indikasjon på at praksisen knyttet til registrering av ventetider ikke er i tråd med lover og regelverk som gjelder for spesialisthelsetjenesten. Det medfører derfor ikke riktighet at foretaket reduserer ventetidene og forhindrer fristbrudd ved å flytte pasienter fra offentlige lister med rettigheter til en såkalt intern uoversiktlig venteliste. Endringene fra september vil snarere gi oss bedre oversikt og bedre grunnlag for også å kunne redusere ventetidene videre i pasientforløpene. Jeg jobber hver eneste dag for at våre pasienter skal komme raskere til hjelp i vår felles helsetjeneste, og det arbeidet fortsetter med uforminsket styrke.

Jeg vil takke for en god debatt, og det er også her bra at flere partier engasjerer seg. Da jeg la fram regjeringens tipunktsplan for å styrke svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen for ni–ti måneder siden, var det etter omfattende innspillsrunder fra organisasjonene, fagforeningene, Jordmorforeningen, Jordmorforbundet og pasient- og brukerorganisasjonene, som alle var veldig tydelige på at mye fungerer bra. Men det er noen særskilte utfordringer vi må ta tak i. De ti punktene vi la fram, er å øke bruken av «caseload midwifery» – altså Min jordmor – og vurdere forløpsfinansiering, styrke ammeveiledningen, rett til å ha med partner under fødsel, gjennomføre brukerundersøkelser, bedre oppgavedeling, mer fleksible arbeidstidsordninger og noe vi ikke har snakket om i dag, men som også er innspill vi fikk fra en del som har født, som er at det er for dårlige anbefalinger om behandling av ruptur og rifter etter fødsel, særlig rifter av grad 1 og 2. Videre er punktene å ta i bruk Kjenn liv, fra LUB, mer tverrfaglig oppfølging på helsestasjonen samt å bevare dagens fødetilbud. Alle disse ti punktene er vi i full gang med å gjennomføre. På samtlige av disse ti punktene har vi god framdrift, og noen av dem er allerede utkvittert. Min hovedprioritering framover kommer til å være å påse at denne tipunktsplanen følges opp til punkt og prikke, sånn vi har sagt det. Så er jeg selvfølgelig åpen for at vi kan vurdere ytterligere tiltak, og da er jeg opptatt av at de må være godt forankret i fagorganisasjonene, blant fagfolkene, de som er tettest på, og som vet hvor skoen trykker. Så har jeg bare lyst til å understreke at det er veldig positivt at brukerundersøkelsen – jeg tror den gikk ut til nesten 20 000 kvinner – i stort er veldig positiv. Så ser vi at det er noen forbedringsområder, som vi er i gang med å ta tak i. Noe av dette handler om oppfølging etter fødsel. Det er riktig, som det blir sagt av flere, at om lag en tredjedel ikke har hatt hjemmebesøk av jordmor etter fødsel, men vi må huske på at det kun er 10 pst. som ikke har hatt besøk av verken jordmor eller helsesykepleier. Ni av ti kvinner får hjemmebesøk. Det er også damer som har født som ikke ønsker hjemmebesøk. Noen har kanskje født flere ganger, vet hva dette dreier seg om, og føler de har god kontroll – ting går bra, og de har ikke lyst på dette besøket. Så det kan være ulike grunner til at man ikke når 100 pst. Ni av ti får altså besøk, og det gjennomføres også kontroller i tråd med de faglige retningslinjene. Så vil jeg selvfølgelig ikke sette meg opp mot Stortinget når det gjelder ytterligere lovfesting, men jeg advarer bare litt mot at det ikke nødvendigvis vil løse problemene våre. Og hvis en sånn lovfesting tar bort jordmorkompetanse og kapasitet fra de familiene som trenger det aller mest, risikerer vi faktisk å gjøre situasjonen verre for dem som trenger hjelp. Det må vi i hvert fall tenke veldig nøye igjennom før vi gjør det.

Interpellanten spør bl.a. om hva vi vil gjøre for å sikre at det er nok jordmødre. Det er et godt og viktig spørsmål. Vi har økt utdanningskapasiteten for jordmødre. Det ser vi har positiv effekt. Jeg er åpen for at den kapasiteten kan utvides ytterligere. Det er også mulig at vi skal se på mer desentraliserte utdanningstilbud, der en kan ta jordmorutdanning og spesialisering også andre steder i landet vårt, fordi vi vet vi kommer til å trenge flere jordmødre framover. Det er veldig viktig at vi i større grad klarer å ta vare på dem vi faktisk har. Der redegjorde jeg for noen av de tiltakene vi har satt i gang. For eksempel har vi stor tro på de forsøkene som nå gjennomføres, med nye måter å organisere dette tilbudet på. Jeg tror flere av oss har vært i Drammen og snakket med jordmødrene der som er en del av prosjektet Min Jordmor. De forteller at arbeidsbelastningen har gått ned, sykefraværet har gått ned, mammaene og pappaene er fornøyde, og de små så ganske fornøyde ut de også, skal jeg være helt ærlig. Det er bl.a. fordi jordmødrene som er kommunalt ansatt og ansatt i sykehus, nå deler på å gå tyngre vakter. Da blir belastningen mindre på flere. Det er også en faglig tilfredsstillelse i å få følge mammaene gjennom hele svangerskapet, gjennom fødsel og i barselperioden etterpå. Jeg tror dette prosjektet kommer til fortsatt å være vellykket. Nå får vi testet det ut i stor skala også i Oslo. I Prosjekt X har vi også et eget prosjekt på Voss som handler om kvinnehelse. Jeg heier på innovative kommuner og innovative sykehus også i distriktene, som tester ut nye måter å jobbe på. Regjeringen vil ta dette inn i arbeidet med en ny helhetlig helsereform. Hvis dette lykkes, mener jeg det skal bli den nye standarden for en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. I tillegg til det handler dette om bedre ansvars- og oppgavedeling. Vi vet at en del jordmødre, spesielt på sykehus, i dag gjør oppgaver andre yrkesgrupper kunne ha gjort. Derfor har vi gitt sykehusene i oppdrag å få på plass bedre ansvars- og oppgavedeling. Vi har satt i gang et stort arbeid med å fjerne tidstyver, for vi vet for mye av tiden til også jordmødrene går med på byråkrati, plunder og heft, fylle ut skjemaer – administrative oppgaver som ikke har noe som helst med jordmorfaget å gjøre, men som tar verdifull tid og kompetanse bort fra kjerneoppgavene. Vi gjennomfører nå prosjekter for å få på plass mer individuelle turnusordninger, flere heltidsstillinger, kompetanseutvikling og mer fleksible arbeidstidsordninger. Vi ser at jordmødrene er i ulike livsfaser og har andre preferanser enn det generasjonen før hadde. Da må vår felles helsetjeneste også tilpasse seg dette. I arbeidet med helsepersonellplanen, som jeg håper og tror at mange partier på Stortinget vil være med på, vil vi kunne lage en forpliktende plan for de neste 15 årene for hvordan vi skal sikre nok helsepersonell, herunder tilgangen på jordmødre.

Takk til interpellanten. La meg først si at kvinner skal være trygge på at de får god og sammenhengende omsorg og oppfølging gjennom hele svangerskaps-, fødsels- og barseltiden. Vi vet at de tusen første dagene, fra svangerskapets start til barnet er to år, er svært viktige for både familien og barnet. Jeg er glad for at interpellanten i sitt innlegg også understreker at Norge er et av verdens tryggeste land å føde i. Og så er det alltid slik at vi kan bli bedre. En fødsel er en stor og viktig hendelse og betyr ofte store omveltninger for en familie. Vi vet at denne tiden betyr mye, og det som er trygt, er ikke alltid godt, og det som er trygt, er ikke alltid det beste. Derfor er vi enige i at det er forbedringspotensial. Derfor har regjeringen lagt fram en tipunktsplan for en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, og vi er i full gang med å følge opp denne planen. Planen rommer tiltak som bedre ammeveiledning, rett til å ha med partner under fødsel, bedre forhold for de ansatte gjennom ansvars- og oppgavedeling, kompetanseutvikling og planer for å rekruttere og beholde jordmødre. En mer tverrfaglig helsestasjon inngår også. Flere deler i planen er allerede gjennomført. Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet gjennomført brukererfaringsundersøkelser om svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Disse undersøkelsene gir verdifulle tilbakemeldinger, og de gir også en indikasjon på hva vi bør prioritere framover. Heldigvis viser brukererfaringsundersøkelsene i all hovedsak gode resultater, men det er rom for forbedring, særlig innenfor barselomsorgen. Ivaretakelsen av mors helse må også bli bedre. Jeg tar på alvor at ansatte rapporterer om økt arbeidspress i føde- og barselavdelingene på sykehus. Det er helseforetakene våre som har ansvaret for at fødetilbudet er forsvarlig, og de må også sørge for at det er en forsvarlig bemanning. Regjeringen jobber nå med Helsepersonellplan 2040. Dette skal være en konkret plan for hvordan vi kan sikre tilstrekkelig helsepersonell fram mot 2040, for å rekruttere og beholde personell er et sentralt tema som vi alle har et ansvar for. Totalt er det bevilget 1,16 mrd. kr av rammetilskuddet til kommunene i 2026 som er begrunnet med behovet for å styrke og utvikle helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Gjennom det helt nye tilskuddet «program for forebygging for barn og unge» er det avsatt over en halv milliard kroner til tiltak som også omfatter helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er også etablert et eget kompetansemiljø ved Folkehelseinstituttet for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Flere kvinner etterspør en mer sammenhengende tjeneste med mer omsorg og mindre samlebånd. Derfor må vi få i gang flere forsøk mellom kommuner og sykehus for å prøve ut nye løsninger, som for eksempel Min jordmor i Drammen og Prosjekt X i Oslo, der byrådet og regjeringen har gått sammen om å jobbe for at alle som føder i Oslo, skal ha et sammenhengende tilbud. Helsedirektoratet har sendt på høring utkast til reviderte retningslinjer for barselomsorgen, og her er det et eget kapittel om barselkvinnens helse. I retningslinjen er det anbefalt at helseforetaket bør legge til rette for at barselkvinnen kan henvende seg direkte til barselavdelingen uten henvisning minimum en uke etter hjemreise. Helseforetakene har fått i oppdrag å etablere rutiner for dette. Vi vet at hjemmebesøk er både nyttig og faglig anbefalt. Samtidig tror jeg ikke veien til bedre velferdstjenester alltid er å innføre nye rettigheter og lovpålagte oppgaver. Kommunene har vært tydelige på at de ønsker mer fleksibilitet i hvordan de organiserer tilbudet til innbyggerne sine. Derfor mener vi løsningen er å bruke de ressursene vi har i tjenestene, bedre enn i dag. Det er en nøkkeloppgave for alle politikere, både lokalt og nasjonalt. Derfor er jeg glad for at vi nå også ser stadig nye forslag og tiltak som gjennomføres med tanke på hvordan vi kan styrke dette tilbudet til innbyggerne våre.

Jeg vil også takke for en god debatt og igjen takke interpellanten for å bringe denne saken inn i stortingssalen. Det er viktig, og jeg synes også det er veldig positivt å se at det er flere politiske partier som har et sterkt engasjement for dette, og som på hver sin måte bidrar til både en god debatt og å løfte fram ideer, forslag og tiltak vi bør se nærmere på. Jeg har bare lyst til å si at det vi har gjort så langt, er konkrete forbedringer og konkrete endringer som er og blir merkbare ute i sektoren, men jeg er ikke sikker på om det er nok. Jeg vil gjerne snakke med alle politiske partier som har ideer og forslag til hva vi kan gjøre for å styrke dette tilbudet ytterligere. Jeg er helt enig i det som har blitt sagt fra flere, at vi må se alt sammen med alt. Det starter med god forebygging. Det er selvfølgelig viktig at det er riktig kompetanse og riktig kapasitet på diagnostisering. Vi må ha tilstrekkelig behandlingskapasitet, og vi må ha best mulig oppfølging i etterkant av behandling, både for dem som har vært i behandling, og selvfølgelig også for deres pårørende. Jeg har også vært i dialog med foreldre som forteller hjerteskjærende historier om hvordan det er. Jeg inviterer til møte med dem og med organisasjonene, også for å få mer innsikt i deres hverdag og hvordan de opplever både det som fungerer godt, og der hvor det er forbedringspotensial, for det er det åpenbart. Jeg håper denne interpellasjonen kan være en slags markering på et arbeid vi kan gjøre sammen, også på å utforske mulighetene for ytterligere tiltak, ytterligere virkemidler og ting vi kan gjøre for at denne viktige gruppen får det beste mulige behandlingstilbudet i Norge av velferdsstaten.

Takk til interpellanten for gode oppfølgingsspørsmål. Vi har åpenbart ikke løst alle problemene, men det har skjedd vesentlige endringer siden interpellanten reiste dette spørsmålet i 2021. Én av tingene er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering la fram en opptrappingsplan for psykisk helse, som det fulgte ganske mye penger med. Der lovet vi en varig opptrapping på 3 mrd. kr til formålet. Vi har snart nådd om lag halvparten av den opptrappingsplanen. Vi ser at det tas i bruk stadig flere lavterskeltilbud i kommunene. Vi ser at ventetidene for å få hjelp i psykisk helsevern er på vei nedover. Vi ser nå at vi ikke bare har klart å bremse nedbyggingen i døgnkapasitet, altså behandlingskapasiteten i spesialisthelsetjenesten, men også at oppbyggingen har kommet i gang, og at vi har en økning. Den er ganske liten foreløpig, men den kommer til å bli større i årene framover. Vi jobber nå også med helt nye måter å organisere dette tilbudet på. Det skal være én vei inn til psykisk helsevern, for det en del av innbyggerne – pårørende, foreldre – forteller om, er en følelse av avmakt i møte med systemet, der en blir kasteballer mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Det er en opplevelse av at ingen tar et helhetlig ansvar for at en skal få god hjelp. Med prosjektet Én vei inn, som vi nå tester ut, og som er en del av Prosjekt X, som er et samarbeid mellom regjeringen og KS, der innovative kommuner og innovative sykehus får jobbe på nye måter, ser vi nå at avvisningene går veldig ned. Målet er at ingen skal avvises, og at en skal komme raskt i gang med behandling. Så alt dette vil ha effekt. Dette er ikke lovnader; det er tiltak som implementeres, og som er implementert. Det samme gjelder for kommunenes kompetansepakke, som er laget. Tilskuddsordningene jeg redegjorde for, er styrket for inneværende år, også som en del av budsjettforliket som ble gjort med bl.a. Senterpartiet. Det betyr at organisasjoner som ROS og andre nå kan søke midler fra en større pott. Det at vi har satt i gang arbeidet med økt dagbehandling, kommer vi til å se effektene av. Det er ikke én dag for tidlig, for det er for mange i vårt land som ikke har fått god nok oppfølging. Interpellanten spurte om familiebasert behandling. Da vil jeg bare gjenta det jeg sa om at dette er i henhold til den nasjonale, faglige retningslinjen for spiseforstyrrelser, der denne behandlingsmåten er anbefalt som førstevalget for barn og unge som har spiseforstyrrelser. Men for en del vil ikke det være tilstrekkelig. Derfor er det selvfølgelig helt avgjørende at vi også har god kapasitet i helsetjenesten til både ordentlig utredning, ordentlig behandling og ordentlig oppfølging. Det skulle bare mangle.

Først vil jeg takke interpellanten for å starte en veldig viktig diskusjon. Det setter jeg pris på at interpellanten gjør. Som vi vet, er spiseforstyrrelser en av de mest alvorlige psykiske lidelsene hos unge. Anoreksi kan, som representanten viser til, medføre helseskader og i ytterste konsekvens også fare for liv. Det er behov for både oppfølging og behandling over tid. Denne lidelsen medfører også stor belastning for den unge selv, og ikke minst for familien. Det har også de hjerteskjærende historiene vi har sett i mediene de siste ukene og månedene vist oss. Det gjør sterkt inntrykk, og la meg derfor være helt tydelig: Unge mennesker med alvorlig anoreksi skal få rask, koordinert og faglig god behandling. Vi må gjøre det vi kan for å forebygge strev med mat hos barn og unge, og samtidig sørge for at de som utvikler en spiseforstyrrelse, får rask og god helsehjelp. Sykdommen er kompleks og har sammensatte årsaker. Regjeringen arbeider på flere områder for å styrke forebygging og behandling av spiseforstyrrelser. For det første har Helsedirektoratet laget en kompetansepakke som skal hjelpe dem som jobber med barn og unge i kommunen. Tjenester som skolehelsetjenesten, fastlege og psykisk helsetjeneste i kommunen er viktige for å fange opp unge som har problemer, tidlig. Vi vet også at ungdom møter et massivt kroppsfokus på nett, med redigerte bilder og urealistiske idealer, gjerne i kombinasjon med usunne og motstridende råd om kosthold. Her er det viktig at det er god kompetanse i kommunene. For noen er denne sykdommen en metode for å få kontroll og håndtere vonde og vanskelige følelser. Derfor lyser vi også i år ut midler til utprøving og implementering av tiltak i kommunale tjenester som helsestasjoner og skolehelsetjenesten, fastleger og psykiske helsetjenester. Kommuner som Bærum, Kristiansand og Oslo har allerede fått midler. Vi har også i år økt ordningene som frivillige aktører kan søke på for å forebygge. Vi har nylig besluttet å etablere en nasjonal kompetansetjeneste som skal sikre at helsepersonell over hele landet får oppdatert kunnskap. Målet vårt er at pasienter alltid skal møte fagfolk som har god kompetanse om spiseforstyrrelser. Unge som utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse som anoreksi, bør raskt få utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. De kan ha behov for både somatisk helsehjelp og behandling i psykisk helsevern. Ifølge nasjonal faglig retningslinje for spiseforstyrrelser er familiebasert behandling anbefalt som førstevalg for barn og unge med spiseforstyrrelser. Behandlingen skal blant annet styrke foreldrenes kompetanse på å hjelpe barnet sitt med å overvinne sykdommen. Det er viktig for meg å understreke at foreldre skal få lov til å være foreldre og ikke være helsepersonell. Helsetjenesten må derfor sørge for god støtte og rådgivning, slik at foreldrene kan ivareta den veldig krevende rollen som foreldre til et barn med alvorlig sykdom. Jeg har stor forståelse for at det å ha et barn som ikke spiser, og som går ned i vekt, er svært krevende. Barn og unge skal ikke legges inn på sykehus dersom det kan unngås. Det er det bred faglig enighet om. Derfor bygges det ut flere tilbud som dagbehandling, ambulant behandling og hjemmesykehus. Det kan bidra til å styrke det helhetlige behandlingsløpet, støtte og hjelp i hverdagen, og tidlig fange opp om det skjer en forverring i tilstanden. Så må vi ha tilstrekkelig døgnbehandling, og det er spesielt viktig når andre alternativer ikke er tilstrekkelige. Derfor har vi gitt oppdrag til de regionale helseforetakene om å følge opp de faglige framskrivningene som er laget om økt døgnkapasitet. Dette gjelder også for spiseforstyrrelser. Vi forventer også at helseforetakene benytter og utvider avtalene de har med ideelle og private aktører, slik at den samlede kapasiteten i vår felles helsetjeneste utnyttes best mulig. Som interpellanten Toppe understreker, er anoreksi en svært alvorlig tilstand som er vanskelig å behandle. Samtidig er det viktig for meg å si at det er forskjellige måter å behandle spiseforstyrrelser på, og ulike metoder skal tas i bruk. De historiene vi nå ser og hører, viser dessverre at det fortsatt er for store variasjoner i tilbudet, og det er for mange som ikke får god nok hjelp, tidlig nok. Derfor kommer vi selvfølgelig til å følge med på utviklingen. Vi kommer til å se til at de tiltakene vi har varslet, og som jeg nå redegjorde for, blir iverksatt, og vi kommer til å fortsette å styrke arbeidet med både forebygging, oppfølging og behandling.

Det er også et godt spørsmål, men jeg tror sannheten er at dette forslaget ikke vil endre på det, verken i positiv eller i negativ forstand. For hvis en person over 18 år går i lokalbutikken i dag og kjøper alkoholholdige drikkevarer og langer det videre, eller gir det videre, til barn og unge under 18 år på utsiden av butikken, har jo ikke butikkpersonalet noen kontroll over det. Det kan skje rett utenfor butikken, det kan skje rundt gatehjørnet, det kan skje på en fest, det kan skje hjemme, det kan skje i en bil, det kan skje hvor som helst. Så det dette forslaget innebærer, er at det er der hvor alkohollovgivningen kan ivaretas, bl.a. at det må være sikker aldersverifisering, og at en må være trygg på at en ikke selger alkohol til påvirkede personer, der hvor teknologien er god nok til å verifisere dette. Så jeg mener at det ikke er noen prinsipiell forskjell på om det er ansatte til stede i butikken, eller om det ikke er ansatte til stede i butikken. Det er jo det vi nå har bedt Helsedirektoratet om å utrede og vurdere, og jeg ser fram til den utredningen, som kommer ganske snart. Da vil vi få svar på noen av disse spørsmålene også.

Det er et godt og viktig og helt betimelig spørsmål. Vi har jo lagt fram en forebyggings- og behandlingsreform, som Stortinget har vedtatt, og der fikk narkotikapolitikken mye oppmerksomhet. Det største rusmiddelproblemet i Norge er alkohol, og derfor er jeg veldig glad for at den reformen også inneholder en rekke tiltak nettopp for å begrense skadevirkningene av alkohol og begrense konsumet. Noe av det viktigste vi gjør, er å opprettholde en restriktiv lovgivning, opprettholde vinmonopolordningen, ikke gå inn for at en skal kunne kjøpe alkohol hvor som helst og når som helst, som jeg av og til har inntrykk av at enkelte partier mener ville vært en god idé. Jeg mener det ville vært en veldig dårlig idé. Det handler om holdningsskapende arbeid. Det handler spesielt om kampanjer rettet mot barn og unge, og det handler også om tiltak for å hjelpe mennesker som er i alkoholavhengighet, ut av den alkoholavhengigheten, for det vil ha stor betydning for dem og deres familier og omgivelsene rundt dem.

Representanten skal ha for utholdenheten, for jeg har vel svart på to skriftlige spørsmål om akkurat det samme, og nå svarer jeg også i replikkvekslingen. Som jeg sa, er det en samlet regjering som står bak det forslaget som er sendt på høring. Det er et forslag som er innrammet på en ordentlig måte. Det er et forslag som ikke vil utfordre de viktigste prinsippene i alkoholpolitikken, som har vært viktig for meg å opprettholde, simpelthen fordi vi vet at alkohol har store skadevirkninger og store konsekvenser for samfunnet. Nå er dette forslaget på høring, og så vil vi gjennomgå disse høringsinnspillene. Kommunene har allerede satt i gang arbeidet med sine lokale forskrifter, og så er det Stortinget som til syvende og sist vil vedta dette forslaget. Det er en samlet regjering, inklusiv undertegnede, som står bak det forslaget regjeringen har sendt på høring.

Nå handler jo denne saken om noe helt annet, og jeg er glad for at det er et bredt flertall i Stortinget som er for at vi skal ha en restriktiv alkoholpolitikk. Så handler denne saken om likevel å finne løsninger der det finnes teknologi som gjør at en kan selge alkohol i fjernbetjente butikker innenfor alkoholregelverket. Hvis det er behov for å gjøre tilpasninger i alkoholregelverket, vil vi gjøre det, men – igjen – det må være innenfor rammene av en restriktiv alkoholpolitikk. Hele regjeringen stiller seg bak det forslaget som er sendt på høring, om å gjøre midlertidige endringer i alkoholloven under fotball-VM. Det er et engangstilfelle, det er et helt spesielt unntak. Forslaget er nå sendt på høring, og det vil være opp til kommunene, som har ansvaret for skjenkebevillingene, hvordan de ønsker å håndheve dette. Jeg registrerer at noen kommuner har tenkt å bruke denne muligheten, og andre kommuner har ikke tenkt å bruke muligheten, og en vil velge ulike steder og ulike måter å ramme dette inn på. Det har jeg tillit til at kommunene gjør, hvis Stortinget slutter seg til de endringene regjeringen har foreslått.

Takk for spørsmålet. Regjeringen har jobbet videre med den utredningen, og som varslet tar vi sikte på å sende et forslag på høring før sommeren i år. Samtidig må jeg si at dette er et ganske krevende farvann. Sverige har innført en modell som mange har latt seg inspirere av i Norge, men når vi ser nærmere på den modellen – som EU-kommisjonen foreløpig ikke har hatt motforestillinger mot – er det en veldig restriktiv og veldig innrammet løsning. Vi ønsker å finne løsninger på dette, og vi mener det er fullt mulig å tenke seg det innenfor rammene av den alkoholpolitikken vi har. Samtidig må vi gjøre det på en måte som ikke setter vinmonopolordningen på spill – det vet jeg at også partiet Høyre og representanten er opptatt av – og det må være et regelverk som er mulig å gjennomføre og kontrollere. Jeg har håp om at vi skal få det til.

Fjernbetjente butikker i distriktene kan være av stor betydning for lokalsamfunnene våre, og det bidrar til et godt servicetilbud både for fastboende og for besøkende. Vi etterstreber derfor å finne løsninger som gjør det mulig å ha fjernbetjente butikker i Distrikts-Norge, og samtidig ivareta viktige alkoholpolitiske hensyn. Kontrollert salg og begrenset tilgjengelighet er sentrale virkemidler for å redusere skadene av alkohol. Ny teknologi åpner opp for nye muligheter, men kravene i alkoholregelverket må fortsatt oppfylles. Vi kan ikke si generelt at alt fjernbetjent salg er lov. Om det er eller skal være tillatt, vil være avhengig av om de konkrete løsningene og kontrollen med disse er god nok. Distriktssenteret – Kompetansesenter for distriktsutvikling – har bestilt utredninger fra et advokatfirma om forholdet mellom fjernbetjent salg og alkoholloven. Utredningene konkluderer som kjent med at systemene for fjernbetjent salg er tilrettelagt på en måte som tilsynelatende gjør det mulig å overholde kravene i alkoholregelverket, men at det er behov for å gjøre noen endringer i rutinene for det fjernbetjente salget. Helse- og omsorgsdepartementet har allerede sendt en bestilling til Helsedirektoratet om å gjøre en vurdering av ulike teknologiske løsninger for fjernbetjent salg opp mot alkoholregelverket. Direktoratet er bedt om å ta utgangspunkt i utredningene advokatfirmaet har utarbeidet på vegne av Distriktssenteret. Fristen for å besvare bestillingen er satt til 1. april 2026. Direktoratet skal gjøre en generell vurdering av hvilke elementer løsningene må sikre for å kunne oppfylle kravene i alkoholregelverket, bl.a. knyttet til forbudet mot salg til mindreårige og til åpenbart påvirkede personer. Departementet har også bedt om at direktoratet utreder behovet for eventuelle tilpasninger i alkoholregelverket, dersom det viser seg å være nødvendig. Jeg støtter de forslagene Stortinget skal vedta i dag, men jeg har lyst til å gi anerkjennelse til representanten Lindtveit Røse, som er den som faktisk også tar opp hvorfor vi skal ha en restriktiv alkoholpolitikk. Alkohol er ikke småtterier, og det har stort skadepotensial. Det er knyttet til store helsemessige utfordringer, mange sjukehusinnleggelser. Det gjør sterkt inntrykk å høre om alle de barna som vokser opp i alkoholiserte hjem, som gruer seg til høytider, og som opplever ting de aldri burde opplevd, som følge av alkohol. Jeg har bare lyst til på vegne av regjeringen å understreke at vi – i likhet med representanten Lindtveit Røse – er for en restriktiv alkoholpolitikk. Det er viktig at vi også har det i mente når vi diskuterer disse sakene. Jeg mener ikke at dette er en liberalisering av alkoholpolitikken, for dette handler egentlig om at man med ny teknologi skal kunne selge varene, men med de samme skrankene og begrensningene som gjelder av alkoholloven, når det gjelder bl.a. åpningstider, tilgjengelighet og styrke på alkoholen. Likevel synes jeg det representanten Lindtveit Røse sier, også er verdt å ta med seg i denne debatten.

La meg igjen få si at det ikke er noen som synes det er hyggelig når tilbud blir lagt ned, flyttet eller nedjustert. Det er ingen av oss som liker det, så la oss ikke betvile hverandres motiver. Jeg tror alle i denne salen ønsker at vi skal ha et best mulig helsetilbud til befolkningen vår, men sykehusene våre står overfor en del realiteter de må forholde seg til. Jeg vil advare litt mot en økende tendens til at Stortinget griper inn i beslutninger helseforetakene tar, som ønsker å reversere beslutninger som er tatt av de lokale sykehusstyrene, uten at det følger finansiering med. Det er helt riktig at det er litt forskjell mellom de ulike partienes alternative statsbudsjetter, men jeg må minne om at sykehusbudsjettet er på 238 mrd. kr. Enkelte partier sier at de har 1 mrd. kr ekstra. Vel, den milliarden er brukt opp ganske mange ganger. Dette budskapet står ikke helt til troende, bl.a. fra Abrahamsen, som i innledningsinnlegget sitt sa at Fremskrittspartiet har fremmet et forslag som gjorde at den saken bare var løst. Det er bare noen dager siden flertallet i denne salen vedtok å pålegge de offentlige sykehusene å ta en halv milliard kroner ut av sine budsjetter, som skal gå til kommersielle og ideelle rehabiliteringstjenester, som de offentlige sykehusene mener det ikke er behov for. Den halve milliarden må vi nå finne inndekning for. Forslaget i dag om Lærdal, som har mye godt ved seg, følger det altså ikke en eneste krone med. Da har jeg lyst til å gjengi det Senterparti-ordfører Jenny Følling og formannskapet i Sunnfjord har sagt, gjengitt i avisen Firda: «Vi vil likevel åtvare mot konsekvensane av å stoppe innsparingstiltak uten at det følger med finansiering.» Følling har jeg møtt flere ganger. Hun er også en dyktig ordfører i regionen, og hun vet at hvis Stortinget her griper inn og sier at alle andre må bidra i omstillingen i Helse Førde, men Lærdal og Nordfjord skal være skånet for det, kommer alle kuttene på sentralsykehuset i Førde. Det er det ikke så mange i denne salen som opplyser om, men det er realiteten. Vi må framover være innforstått med at det vil bli endringer, det vil bli omstilling. Nesten uansett hvor mye penger vi bevilger til sykehusene, vil noen tilbud bli flyttet, noen tilbud vil bli lagt ned, og mange andre tilbud vil komme til. Jeg synes også det fortjener litt mer oppmerksomhet at Helse Førde etter det vedtaket som ble fattet i trontaledebatten – som det er helt riktig, som representanten fra MDG understreket, at i stort var et forslag fra nettopp MDG – har justert dette forslaget betraktelig. Det var altså forslag om å legge ned barseltilbud, legge ned skadepoliklinikk, ta bort ortopedien, uten noe annet. Nå består barsel, skadepoliklinikken består, det er ortopedi tre ganger i uken, og det kommer nye polikliniske tilbud i tillegg.

Jeg er enig i at det som kan desentraliseres, bør desentraliseres, og jeg mener også det er potensial for at en kan gjøre mer ved både Lærdal sjukehus og Nordfjord sjukehus. Det står i styresaken til Helse Førde at administrasjonen skal legge fram en vurdering av det. Miljøpartiet De Grønne har fremmet et løst forslag i dag som i hvert fall Arbeiderpartiet har varslet at vi vil støtte, som ytterligere understreker betydningen av det, og det vil jeg selvfølgelig påse at følges opp. Jeg er helt sikker på at det er rom for å vurdere ytterligere styrking av tilbudet lokalt, spesielt det polikliniske tilbudet. Jeg vil legge til at det forslaget som lå fra Helse Førde i høst, også innebar at skadepoliklinikken skulle legges ned i både Lærdal og Nordfjord, og barseltilbudet Trygg start, som vi alle har vært og sett på, og som er veldig bra. Begge deler er nå sikret og vil bli videreført i en form, med det endrede forslaget. Det betyr også at en har lyttet til lokalbefolkningen.

Takk for spørsmålet. Dette står det en del om i forarbeidene til § 30 i loven. En av de tingene som trekkes fram der, er vedtak som kan endre virksomhetens karakter. Det kan være vedtak om nedleggelse av et sykehus, det kan være omfattende endringer i sykehusstrukturen i helseregionen eller i tjenestetilbudet, for å peke på noe. Hvis det var slik at Helse Førde foreslo å legge ned lokalsykehusene – hvilket ville vært uaktuelt, fordi vi har garantert for at lokalsykehuset i Nordfjord og i Lærdal skal være der også i framtiden – ville det åpenbart vært en sak som måtte blitt behandlet av foretaksmøtet. Hvis en ville gått inn og gjort store endringer i det indremedisinske tilbudet som vesentlig svekket beredskapen eller vesentlig endret tjenestetilbudet, mener jeg også det ville vært en sak for foretaksmøtet. Med det forslaget som nå er behandlet av styret, som altså er et betydelig nedjustert forslag, er min klare vurdering at dette er innenfor hva helseforetaket selv kan beslutte.

For det første, når det gjelder bevilgningene til operasjonskapasitet i Helse vest, så er det en beslutning Helse vest har fattet innenfor de budsjettene de har. Til det andre spørsmålet, så er jeg den første til å forstå at disse endringene skaper stor uro, at det er mange som er skuffet og lei seg. Det skjønner jeg, men realiteten er at det må gjøres omstilling for at sykehusene kan holde seg innenfor de budsjettene som er. I tillegg står det i styresaken at dette ikke bare er begrunnet med økonomi. Det står også at en vektlegger redusert sårbarhet i bemanning. Det står at en vil ha mer robuste fagmiljøer og bedre læringsmiljøene også for leger som er i spesialisering. Det er ingen lett beslutning for Helse Førde å ta, men jeg er veldig glad for at det er et vesentlig redusert kuttforslag som nå er besluttet, i forhold til det som lå på bordet i høst.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det var akkurat det jeg forsøkte å gjøre da jeg sa at fire av fem helsepersonell fortsetter, at disse forslagene ikke berører det indremedisinske tilbudet, og at anestesi fortsetter. Beredskapen ligger hovedsakelig i det indremedisinske tilbudet, og det er urørt. Det er riktig at elektiv ortopedi flyttes, men det skal være ortopedisk poliklinikk ved Lærdal sjukehus tre ganger i uken. Det kommer et poliklinisk tilbud innen lunge, innen lungerehabilitering, innen hjerte og kar. Det vil bli gjennomført opptil 5 000 konsultasjoner/behandlinger, bl.a. kataraktoperasjoner, øyeoperasjoner. I sum mister en noe, og så tilføres det noe nytt. Jeg mener at helheten i det Helse Førde har besluttet, er godt innenfor det Helse Førde selv kan beslutte. Jeg har stor respekt for at det er uenighet i salen om hvordan loven skal tolkes, men da har jeg i hvert fall redegjort for hva som er min forståelse av dette, og hvorfor jeg har handlet som jeg har gjort.

Stortinget er fri til å vedta det Stortinget vil. Regjeringen må selvfølgelig følge opp det – og følger opp det. Vi har en lov som bestemmer hvordan sykehusene styres, som Stortinget selv har besluttet, som gir de regionale helseforetakene, som har sørge-for-ansvaret, og helseforetakene vesentlig myndighet til å tilpasse og innrette sitt tjenestebehov. Jeg mener at de endringene vi her står overfor, er innenfor det helseforetaket kan bestemme. Jeg har stor respekt for at det er uenighet om denne saken i salen, og vi diskuterer den jo også, men samtidig må jeg si hva jeg mener, og jeg mener at dette er innenfor. Fire av fem helsepersonell fortsetter i Lærdal. Dette forslaget er vesentlig nedskalert i forhold til det som lå på bordet i høst. Ja, elektiv ortopedi i sin helhet flyttes, men det blir altså ortopedisk poliklinikk tre ganger i uken, og det kommer nye polikliniske tilbud og avtalespesialister inn. Jeg mener at helheten i dette er innenfor det helseforetaket kan beslutte.

Det er bare å se på resultatene – hva som har vært veksten til sykehusene de siste årene. Vi fortsetter å prioritere sykehus. Uansett hvor mye penger vi bevilger, løser vi likevel ikke alle problemene, for mange steder i landet er det også utfordringer med å få nok arbeidskraft – demografien endrer seg, bosetningene endrer seg. Vi er nødt til å gjøre endringer i tjenestetilbudet framover. Hvis vi tror at den strukturen vi har i dag, vil se uendret ut i løpet av 5–10–15–20 år, tar vi feil. Det er jo ikke riktig at det ikke ble gjort endringer i tjenestetilbudet også under den borgerlige regjeringen. Sykehusene våre har til alle tider gjort endringer i tjenestetilbudet. Det har berørt alle helseregionene. Så er spørsmålet: Har vi fått et dårligere helsetilbud, eller har vi fått et bedre helsetilbud? Vel, vi lever stadig lenger, vi kurerer stadig flere sykdommer, og vi behandler stadig flere pasienter. Sykehusene våre har aldri behandlet flere pasienter enn det de gjorde i fjor. Ventetidene går ned, det forskes, og vi utdanner mer helsepersonell enn før, så det er jo mye som går bra i helsetjenestene også. Det må vi ta vare på og bygge videre på, men da må vi også være åpne for omstilling når det er behov for det.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det er en realitet at sykehusbudsjettene er betydelig styrket under denne regjeringen. Det viser tall fra Teknisk beregningsutvalg. Jeg registrerer nå at opposisjonspartiene har mye penger ekstra til sykehusene når de er i opposisjon, men jeg er mer opptatt av å se på de resultatene en faktisk leverte. Da vil en se at i den perioden det var borgerlig flertall for statsbudsjettene, sto sykehusøkonomien mer eller mindre på stedet hvil. Med denne regjeringen har det vært en realvekst. Vi bruker mer penger på sykehus og helse enn stort sett alle andre land i verden, og vi øker sykehusbudsjettene hvert eneste år, også utover demografi og kostnadsvekst. Det betyr ikke at alle problemer er løst, og det har jeg sagt fra denne talerstolen mange ganger. Det betyr ikke at sykehusene ikke må forholde seg til budsjettene. Det har til alle tider vært gjennomført endringer i tjenestetilbudet. Det kommer til å bli endringer i tjenestetilbudet også framover, men det er viktig for meg i dag å understreke at lokalsykehusene vi har i Nordfjord og Lærdal, skal bestå. De skal videreutvikles, for de tilbyr viktige tjenester til befolkningen.

Ja, som jeg har sagt to ganger, fattet Stortinget et vedtak i trontaledebatten før budsjettet var behandlet i Stortinget. Da var det godt kjent for hele Stortinget at det foregikk omstillingsplaner i Helse Førde. Jeg tror vi må være ærlige overfor befolkningen og si at det vil bli omstillinger framover. Det forslaget vi i dag skal ta stilling til, handler altså om at vi skal instruere Helse Førde om at de ikke får lov til å gjøre omstillinger ett sted, med den konsekvensen at all omstilling må skje et annet sted i helseforetaket. Dette forslaget kommer altså ikke med en eneste ekstra krone. Det er upopulært å gjøre kutt. Jeg synes heller ikke det er hyggelig at det må gjøres endringer, men helseforetakene og sykehusene våre må forholde seg til den rammen Stortinget har gitt – vi øker bevilgningene til sykehusene med mellom 3,5 mrd. kr og 4 mrd. kr i år. Det er det Stortinget har besluttet, og det må sykehusene forholder seg til. Hvis vi overstyrer det, kommer kuttene et annet sted.

Som jeg sa i mitt første svar, har Stortinget fattet ett vedtak i denne saken, og det vedtaket har jeg fulgt opp. Så fremmes det en rekke forslag, og noen av forslagene får flertall og noen av forslagene får ikke flertall. Det er ikke praksis at forslag som fremmes med et uavklart flertall bak seg, medfører at vi skal instruere helseforetakene om å stoppe de prosessene som de lovlig har satt i gang i henhold til helseforetaksloven, som Stortinget har vedtatt. Vi må følge spillereglene, og det gjør vi. Alle de vedtakene som fattes i denne salen, og som får konsekvenser for helseforetakene, opplyser jeg selvfølgelig helseforetakene om. Det er også mitt ansvar som helse- og omsorgsminister å påse at de vedtakene følges opp.

Når det gjelder denne saken, er det foreløpig bare fattet ett vedtak i Stortinget, og det ble fattet i trontaledebatten i høst. Jeg har selvfølgelig gjort Helse vest og Helse Førde kjent med det vedtaket, for det ga noen tydelige føringer for det videre omstillingsarbeidet. Helse vest og Helse Førde har forholdt seg til det vedtaket, som altså fikk flertall i denne salen, når de har gjort sitt omstillingsarbeid. Hvis Stortinget fatter andre vedtak som har betydning for dette arbeidet, vil jeg selvfølgelig sikre at helseforetakene følger opp det.

Helse Førde så i fjor høst behov for å foreta en gjennomgang av ulike sider ved tjenestetilbudet ved sykehusene i Sogn og Fjordane. Dette ble besluttet av styret i september i fjor, og formålet var og er fortsatt å sikre mer bærekraftige spesialisthelsetjenester til befolkningen i en krevende økonomisk situasjon. Gjennomgangen omfattet kun deler av tjenestetilbudet. Jeg deler mange av intensjonene bak representantforslaget, og la det være helt klart: Jeg er tilhenger av gode lokalsykehustilbud, og jeg er opptatt av at det skal sikres fortsatt gode spesialisthelsetjenester i Sogn og Fjordane, som i landet for øvrig. Og la meg understreke så tydelig jeg bare kan: Lokalsykehusene i Lærdal og i Nordfjordeid skal bestå. Samtidig vet vi at både medisinen og pasientgrunnlaget endrer seg, slik at det er av og til nødvendig å gjøre noen endringer og justeringer i oppgaver mellom de ulike sykehusene i regionen. Etter et grundig arbeid med bred medvirkning og involvering av ulike berørte aktører har styret i Helse Førde nylig behandlet sak om omstillingstiltak og besluttet hvilke endringer de mener må gjennomføres. Jeg har merket meg at disse endringene er betydelig nedjustert i forhold til det man opprinnelig så for seg, og det er jeg glad for. Den største endringen berører ortopeditilbudet ved Lærdal sykehus, men samtidig er det besluttet å legge nye tilbud til lokalsykehusene. Jeg nevner bl.a. poliklinisk tilbud innen hjerte- og karsykdommer, poliklinisk tilbud innen lunge, lungerehabilitering, samt tilbud om øyeoperasjoner. Vi snakker da om inntil 5 000 andre polikliniske operasjoner og konsultasjoner, som kommer i tillegg til den aktiviteten som er i dag. Det skal anskaffes ny CT-skanner. Helse Førde vil også se på om det er ytterligere polikliniske tilbud som kan legges til lokalsykehusene. Der vedtakene medfører negative konsekvenser for ansatte, legger styret til grunn at det må foretas kompenserende tiltak, slik at berørte ansatte får ivaretatt sine rettigheter. Det er et stort folkelig engasjement rundt sykehusspørsmålet i Sogn og Fjordane. Jeg har vært på folkemøte med 1 000 innbyggere, og det gjorde sterkt inntrykk. Jeg har veldig stor forståelse i dag for alle dem som opplever seg berørt av endringer, og som uttrykker stor skuffelse over det. Jeg er helt sikker på at engasjementet som har vært fra befolkningen, fra kommunen, fra lokalpolitikere og fra andre, har bidratt til at omstillingsplanene nå har blitt kraftig nedjustert. Som jeg viser til i mitt svarbrev til Stortinget, er spesialisthelsetjenesten i stadig utvikling. Jeg mener at helseforetakene må ha mulighet til å gjøre vurderinger og fortløpende avveininger av sitt tjenestetilbud og sikre at driften kan skje på en god måte. Derfor mener jeg at helseforetaket selv har kompetanse til å ta avgjørelse i den aktuelle saken, og som nevnt gjelder altså dette avgrensede deler av tjenestetilbudet.

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe en kongelig proposisjon om endringer i politiloven og tvangsfullbyrdelsesloven m.m. (kjønnsnøytrale betegnelser).

La meg først si at det jo er veldig bra at det er så stort engasjement rundt hvordan vi skal finansiere sykehusbyggene våre. Det er veldig bra, og at ulike partier har litt ulike tilnærminger og litt ulike synspunkter på hvordan det skal skje, er også bra. Jeg synes – med all respekt – at vi ikke bør så tvil om hverandres motiver. Alle i denne salen er opptatt av at sykehusene våre skal ha forutsigbarhet, at det skal være godt å jobbe der, at det skal være god pasientbehandling, og at det skal være skikkelig og ordentlig. Det vi egentlig diskuterer, er om vi nå skal forhåndskonkludere nøyaktig på modell, eller om vi skal si at regjeringen skal komme tilbake med en ny helhetlig finansieringsmodell som ikke skal gå utover driften i sykehusene. Det kan være ulike varianter av å skille drift og investeringer. Det kan være ulike måter å se på hvordan dette finansieres over statsbudsjettet. Det er mange gode forslag jeg er helt sikker på at vi kan diskutere sammen, og sammen lage en modell som står seg for framtiden. Det er bra med handlekraft, og det er bra med utålmodighet, men vi må ikke gjøre noe som kan risikere at det blir verre. Det er det ingen leger, sykepleiere og helsefagarbeidere i norske sykehus som har bedt oss om å gjøre – heller ingen andre personellgrupper, ingen pasienter, ingen pårørende. De vil at vi skal ta ansvar for at det fungerer, og da må vi faktisk gjøre ting i riktig rekkefølge. Det blir sagt fra f.eks. representanten Abrahamsen at – jeg tror det var ca. som dette – helt nødvendige investeringer skyves inn i evigheten. Til representanten Abrahamsen: Sykehusene har gjennomført investeringer for langt over 100 mrd. kr de siste årene. Jeg tror aldri vi har investert mer enn vi gjør nå. Representanten Hauan fra Fremskrittspartiet sier at pasientene må vente lenger, og at færre får behandling. Jeg vet ikke hvor representanten Hauan har det fra, for de siste offisielle tallene – hvis vi fortsatt stoler på fakta fra Folkehelseinstituttet – viser at ventetidene går nedover. Jeg tror det er kortere ventetider nå enn da Fremskrittspartiet gikk ut av regjering. Aldri har vi behandlet flere pasienter enn vi gjør nå. Vi kan jo ta med det i historiefortellingen også, og ikke skape et inntrykk som er galt, når det er beviselig feil. Jeg er enig med dem som sier at dette i bunn og grunn handler om sykehusøkonomi. Vi kan gjerne krangle om hvem som har bevilget mest og minst til sykehus. Vi har heldigvis et teknisk beregningsutvalg som gir offisielle tall på dette. Da Fremskrittspartiet hadde finansministeren, sto sykehusøkonomien mer eller mindre på stedet hvil. Det rød-grønne flertallet vi har nå, har tatt ansvar for en real vekst i sykehusbudsjettene. Representanten fra Fremskrittspartiet må gjerne snakke om renter, men det var Fremskrittspartiets finansminister i 2018 som krevde at sykehusene skulle betale markedsrente. Denne regjeringen har satt rentene ned for å legge bedre til rette for god drift. Litt sammenheng mellom liv og lære bør det være.

Jeg er helt uenig. Det foreligger ikke et forslag i salen i dag om hvordan en skal skille drift og investeringer. Det foreligger et Dokument 8-forslag, der en peker i en retning om å skille drift og investeringer. Det må jobbes grundig med. En tolkning av et sånt vedtak kunne vært at vi sa at vi tar inn igjen de 238 milliardene som i dag bevilges til sykehus. Så deler vi det ut igjen og sier at 200 milliarder er drift og 38 milliarder er investering – da hadde vi skilt drift og investeringer. Hadde det blitt mer pasientbehandling av det? Nei. Hadde det blitt flere investeringer av det? Nei. Hadde det blitt mer lokal medvirkning og medbestemmelse på hvilke prosjekter som skal prioriteres? Nei, det hadde blitt en massiv sentralisering av makt inn til hovedstaden. Det er ikke sånn at det foreligger et nøkkelferdig forslag om å skille drift og investeringer. Derfor satte Arbeiderparti-regjeringen ned helsereformutvalget, fordi vi vil gjøre endringer. De har fått en kort tidsfrist, og nå har vi fått en ekstra motivasjon i Stortinget i dag for å komme tilbake til Stortinget så raskt vi kan.

Det er et stort og komplisert spørsmål. For det første må vi ta vare på det som fungerer bra. Det er den klare tilbakemeldingen jeg får fra tillitsvalgte og vernetjeneste på sykehus over hele Norge: Ikke endre på ting som funker, for det er faktisk veldig mye som funker bra i helsetjenesten vår. Vi har nettopp gjennomført en enormt stor medarbeiderundersøkelse blant ansatte, hvor vi skårer høyt på arbeidsmiljø og teamarbeid. Så er det noen utfordringer vi må ta tak i, bl.a. på arbeidsbelastning. Vi har også noen erfaringer nå med nye sykehusbygg, der man ikke har tenkt godt nok gjennom gode fasiliteter for de ansatte. Det må løses, og det har jeg også adressert i helsetalen jeg holdt i januar. Det Stortinget i dag vedtar, er en klar beskjed om at vi nå også vil endre finansieringsmodellen for sykehusene. Jeg tror det er fullt mulig å finne en bedre finansieringsmodell enn i dag, som både gir forutsigbarhet og riktige insentiver, som setter pasientbehandlingen først, og som bidrar til at vi får god kvalitet i tjenestene over hele landet. Det gleder jeg meg til å jobbe sammen med Stortinget om å få til.

Takk for spørsmålet. La meg bare spole litt tilbake først, for i trontaledebatten i oktober i fjor fremmet Arbeiderpartiet et forslag som alle partiene, unntatt Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, sluttet seg til, der det heter at regjeringen bes utrede hvordan en kan skille drift og investeringer og komme tilbake til Stortinget med ulike måter å gjøre dette på. Så jeg er ikke imot å gjøre den jobben, men det jeg har sagt, også i utallige diskusjoner i denne salen, er at skal vi gå den veien – og det kan godt være at vi skal det, og nå har jo Stortinget en tydelig føring og linje på dette i dag – er det en rekke spørsmål som må besvares. I verste fall ender vi opp med at sykehusene ikke får større økonomiske rammer, men at vi sentraliserer beslutninger som i dag fattes av de lokale sykehusstyrene. Det tror jeg ingen ønsker, heller ikke Senterpartiet og representanten Toppe. Så vi må gjøre dette grundig. Det er enorme budsjetter vi snakker om. Når vi har den modellen på plass, vil vi ta det til Stortinget, og da håper jeg at mange partier vil kunne slutte seg til den løsningen.

Takk for spørsmålet. Svaret på det er ja. Helsereformutvalget vil legge fram sine forslag, som altså er ulike modeller for styring, finansiering og organisering av helsetjenesten, allerede 1. november. Jeg vil selvfølgelig sikre at det vedtaket som fattes i Stortinget i dag, blir fulgt opp både i departement og i regjering, også med tanke på det arbeidet utvalget skal gjøre. Det er en veldig tydelig retning på det Stortinget i dag vedtar, for en sier ganske klart og tydelig hva som er utfordringene med dagens system, og kommer også med noen klare føringer om hvilke alternativer det nå skal ses på. Det at Stortinget i dag sannsynligvis fatter et vedtak som innebærer at det skal være en ny finansieringsmodell, er nytt. Jeg kan ikke huske sist Stortinget vedtok noe slikt. Det kommer vi selvfølgelig til å følge opp, også fordi jeg er helt enig i det. Det var derfor vårt parti gikk til valg på en helsereform. Jeg er veldig glad for at det nå er mange partier som har lyst til å være med på dette, og det skal vi gjøre sammen.

Nå er vi i en periode med det jeg tror må være rekordhøye investeringer i nye sykehusbygg. Det er veldig positivt, og det er veldig bra. Det er en krevende økonomisk situasjon i enkelte helseforetak og i enkelte sykehus, og det tar vi selvfølgelig på alvor. Det viktigste vi kan gjøre da, er å sørge for at det er økonomiske rammer som gjør at sykehusene både får dekket kostnadsveksten knyttet til demografi, at de får dekket kostnadsveksten knyttet til inflasjon, og at det er noe mer til økt aktivitet på toppen. Det har denne regjeringen levert. Det viser også tallene fra teknisk beregningsutvalg. Så er jeg enig i det representanten sa i sitt innlegg i stad, at dette ikke bare kan handle om mer penger, det må også handle om hvordan vi bruker pengene. Hvilke oppgaver er det vi kan prioritere annerledes? Hva kan vi gjøre mer av? Hva kan vi gjøre mindre av? Hvordan utnytter vi de fantastiske fagfolkene vi har i helsetjenesten, på en best mulig måte, til glede for pasientene? Denne omstillingen i helsetjenesten skjer hele tiden.

La meg da gjenta det jeg sa. Stortinget skal nå behandle et forslag som innebærer at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med et forslag til en ny finansieringsmodell, der en skal se på å skille drift og investeringer, der en skal se på at store sykehusinvesteringer besluttes av Stortinget, og der en skal se på om dette helt eller delvis skal finansieres over statsbudsjettet.

Når Stortinget har fattet sitt vedtak, får vi se hva det vedtaket er. Det Arbeiderpartiet med flere tar til orde for, er at Stortinget skal vedta at regjeringen bes legge fram forslag til en ny finansieringsmodell for sykehus. Det er en del føringer i det forslaget, bl.a. hvordan en skal se på å skille drift og investeringer, hvordan en skal se på at nye sykehusprosjekter bestemmes av Stortinget, og hvordan det helt eller delvis skal fullfinansieres over statsbudsjettet. Regjeringen har allerede satt ned helsereformutvalget, det gjorde vi før valget. Vi har allerede fått i oppdrag å utrede hvordan en kan skille drift og investeringer, og nå vil regjeringen jobbe videre med det vedtaket som Stortinget fatter i dag, og komme tilbake til Stortinget med et forslag så snart det er klart. Da er vi opptatt av at vi gjør det på en grundig og god måte, slik at det Stortinget til slutt vedtar, er noe som forhåpentligvis kan stå seg også over de neste 20 årene.

La meg begynne med å si at Norge har en av de beste helsetjenestene i verden. Det skal vi ha også i fortsettelsen. Vi har aldri behandlet flere pasienter enn det vi gjør nå. Ventetidene er på vei nedover. Vi investerer rekordmye i nye sykehusbygg, og vi har flere leger og sykepleiere på jobb enn veldig mange andre land rundt oss. Vi har tjenester over hele landet, og hvis man blir akutt og alvorlig syk i Norge, vet man at man får tilgang til en av de beste helsetjenestene i verden. Det er ikke tilfeldigheter som har tatt oss dit. Det er kloke politiske valg som har tatt oss dit. Hvis vi skal fortsette å ha helsetjenester i verdensklasse, må vi beholde det som fungerer bra, og så må vi endre det som ikke er godt nok. Arbeiderpartiet mener at det er behov for å gjennomføre en helsereform i Norge. 25 år etter at staten overtok eierskapet til sykehusene, etter at vi innførte helseforetaksmodellen, fastlegeordningen og fritt sykehusvalg, er det på tide å se på helsetjenesten vår med nye øyne – hvordan vi styrer den, hvordan vi organiserer den, og hvordan vi finansierer den. Målet er ikke å endre på systemene for systemenes skyld, for det er ikke i systemene innbyggerne våre har hverdagen sin, og det er ikke i systemene våre fantastiske fagfolk i helsetjenesten har hverdagen sin. Innbyggerne våre er opptatt av at ting fungerer, at de ikke blir kasteballer mellom kommunen sin og sykehuset sitt, at det er korte ventetider, at en får god hjelp, og at vi tar i bruk nye metoder og nye behandlingsformer og kurerer stadig flere sykdommer. For våre ansatte handler det om at de har tillit, at de har frihet, at de har faglig autonomi, at det er nok folk på jobb, at de opplever eierskap til arbeidet sitt, at det er utviklingsmuligheter, at de får forske og utvikle – at vår felles helsetjeneste er en attraktiv arbeidsplass. Det er det denne saken handler om, og derfor har Arbeiderpartiet sagt at nå er tiden inne for å gjøre endringer. Vi må se på styring, organisering og finansiering, men vi må også gjøre det i riktig rekkefølge. Det er over 150 000 ansatte i sykehusene våre. Vi behandler tre millioner pasienter i året. Vi forvalter 238 mrd. kr i sykehusbudsjettet. Da kan man ikke snu opp ned på modellene uten at det er et godt nok kunnskapsgrunnlag for det. Da risikerer vi å gjøre ting verre. Jeg er veldig glad for at det ser ut til å være et flertall i denne salen for at vi nå skal lage en ny finansieringsmodell for sykehus. Hvis det blir vedtatt, kommer regjeringen selvfølgelig til å følge det opp og komme tilbake til Stortinget med forslag om en ny finansieringsmodell for sykehus.

51:11] Nå har jeg jo svart ganske utfyllende på dette spørsmålet, basert på de dataene som det var enkelt å få ut av direktoratet, og jeg mener at de svarene i stort underbygger at det er svært få av disse sakene. Det har vært vanskelig å finne eksempler på dem. Jeg legger jo til grunn at direktoratet følger alle lover og regler om både journalføring og arkivering, og offentligheten kan be om innsyn i det offentligheten skal ha innsyn i. Så er det et annet spørsmål, med så store datasett, hva en enkelt kan hente ut til statistiske formål, og hva en ikke enkelt kan hente ut til statistiske formål. Her har man altså gjort et manuelt arbeid og sett på de dataene man har, og etter beste evne svart på det spørsmålet representanten har. Og hvis representanten har flere spørsmål, vil jeg selvfølgelig også sørge for å innhente svar på det fra direktoratet og opplyse så godt jeg kan.

Jeg svarer på alle de spørsmålene jeg får fra Stortinget, og representanten er selvfølgelig helt fri til å stille ytterligere spørsmål, hvis representanten ønsker at jeg skal innhente mer informasjon om dette. Dette er den vurderingen direktoratet har gjort fram til i dag, og dette er den vurderingen vi har gjort i departementet, når vi altså har gått mange år tilbake og sett på hvilke saker vi har. I spørsmålet ble det jo spurt om hvilke datagrunnlag vi bygger opplysningene på, og jeg håper at dette gir et svar på det datagrunnlaget. Så får vi eventuelt komme tilbake til det, hvis det er ubesvarte spørsmål etter denne runden.

Etter det Direktoratet for medisinske produkter opplyser, har norske leger og tannleger i perioden 2021–2025 sendt om lag 2,37 millioner søknader om bruk av legemidler via systemet for godkjenningsfritak. I tillegg kommer et betydelig antall søknader på papir. Disse søknadene omfatter i all hovedsak legemidler som har markedsføringstillatelse i et annet land, men ikke i Norge. Der slik markedsføringstillatelse i et annet land ikke foreligger, kan Direktoratet for medisinske produkter etter en medisinsk grunngitt søknad fra lege, og på dennes personlige ansvar, gjøre unntak fra kravet om markedsføringstillatelse etter bestemmelsen i § 2-5 åttende ledd. Som jeg opplyste om i mitt svar på spørsmål nr. 1 059, har legemiddelmyndighetene i perioden behandlet totalt ca. 230 000 søknader. Direktoratet har ikke kunnet opplyse hvor mange av disse søknadene som knytter seg til § 2-5 åttende ledd. Direktoratet fører heller ingen løpende oversikt over hvor mange av disse søknadene som har blitt innvilget. Da jeg i mitt tidligere svar opplyste at svært få avslag etter§ 2-5 åttende ledd blir påklaget, bygger denne opplysningen på informasjon mottatt fra Direktoratet for medisinske produkter. Direktoratet opplyste at de kun har løpende registreringer av klager fra 2021 og fram til i dag, og at det ikke er registrert klager knyttet til åttende ledd før høsten 2025. Før dette tidspunktet forelå det altså ingen klager i direktoratets systemer som gjaldt slike søknader som representanten spør om. Høsten 2025 mottok Direktoratet for medisinske produkter tre klagesaker etter bestemmelsen. Departementet har i tillegg gjennomgått egne klagesaksarkiver for perioden helt tilbake fra 2010 til 2025 for å identifisere eventuelle tidligere klagesaker etter § 2-5 åttende ledd. Denne gjennomgangen viser at departementet ikke har mottatt eller behandlet andre klager etter bestemmelsen enn dem som ble oversendt fra direktoratet høsten 2025. Så opplysningene bygger også på denne gjennomgangen.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Nå har jeg sagt to ganger at demensplanen kommer denne våren, ikke til neste år. Som jeg sa i mitt første svar, er det nå to bremsemedisiner mot Alzheimer som er til vurdering i Nye metoder. I tillegg til det gjøres det også en vurdering av blodprøvebaserte diagnostiske tester for å kunne utforske nye måter for tidligere å kunne stille diagnose. Så her er det mange initiativer som pågår parallelt, men det er altså foreløpig ingen nordiske land som har tatt i bruk disse bremsemedisinene på statens regning. Det er noen lovende resultater og noen forskningsresultater som viser at dette kan ha effekt på enkelte pasienter, men det er veldig ressurskrevende, og det er for tidlig å si om de medisinene vi i dag har, gir nok nytte sammenlignet med hvor mye de koster. Men som sagt, jeg er grunnleggende positiv til at det skjer framskritt. Vi skal selvfølgelig være foregangsland også innenfor demensomsorgen, og representanten vil se, når vi legger fram en ny demensplan, at Norge har alle ambisjoner om å fortsette det arbeidet.

For det første, takk for oppfølgingsspørsmålet. Jeg vil si at jeg er grunnleggende optimist med tanke på at det vil komme medisiner som kan bremse utviklingen av Alzheimer. Det vil skje medisinske gjennombrudd, det vil komme nye metoder som gjør at vi kan behandle bedre, og at flere kan ha flere gode leveår også med en veldig alvorlig diagnose. Jeg er helt sikker på at det kommer medisinske gjennombrudd som gjør at vi også kan diagnostisere på et enda tidligere stadium. Så her er vi positive til alle mulige framskritt. Vi er opptatt av at Norge også skal være et attraktivt land å gjøre kliniske studier i, at vi skal være en attraktiv samarbeidspartner for legemiddelindustrien, og at vi skal forske mer på demens, for det er store konsekvenser for dem som får ulike demensdiagnoser, og selvfølgelig også for deres pårørende og for helsetjenesten vår. Vi jobber med å følge opp, som jeg sa i svaret mitt, de anbefalingene vi har fått. Vi kommer om ikke så altfor lenge med en helt ny demensplan, og så vil disse nye metodene tas i bruk etter hvert som de blir vurdert og nytten står i forhold til kostnadene.

115 000 nordmenn lever i dag med demens. Ifølge Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse kan tallet øke til rundt 235 000 innen 2050. Alzheimers sykdom er den vanligste formen for demens, og gruppen som kan ha behov for behandling, er derfor stor. Det er varslet at flere nye legemidler mot Alzheimer vil komme de neste årene. To slike legemidler er allerede til vurdering i systemet for Nye metoder. Foreløpig er det ingen nordiske land som har tatt i bruk disse medisinene på statens regning. De foreløpige vurderingene viser at slike behandlinger vil kreve betydelige ressurser. Det gjelder diagnostikk, hyppige MR-undersøkelser og kontinuerlig evaluering av effekt og sikkerhet. Det store pasientvolumet vil kreve mer personell med kompetanse både til å administrere legemidlene og følge opp respons og bivirkninger. Også behovet for medisinsk utstyr vil øke. Samtidig vet vi ennå lite om hvordan behandlingen vil påvirke behovet for pleie og omsorg i de senere fasene av sykdommen, når belastningen er størst. Regjeringen mener derfor at vi må forberede både den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten på nye og potensielt ressurskrevende behandlinger. Det gjelder vurderinger av personellbruk, organisering, legemiddelkostnader og annen ressursbruk. Regjeringen har satt i gang dette arbeidet. En ny demensplan skal legges fram allerede denne våren og gjelde fram til 2030. Planen vil vektlegge forebygging, tidlig diagnostikk og behandling, mer persontilpasset medisin, bedre tjenester og økt bruk av teknologi. Den vil også ta opp særskilte utfordringer i distriktene våre. Bo- og avlastningstilbud og dagaktivitetstilbud må utvikles og skaleres i takt med behovene til pasienter og pårørende. Dette handler dypest sett om å sikre trygghet, kvalitet og forutsigbarhet for en stor pasientgruppe. Regjeringen tar ansvar for å møte de endringene som kommer, og bygger på kunnskap, kapasitet og robuste strukturer for framtiden. Slik legger vi grunnlaget for en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste – for pasientene våre, for de pårørende og for landet som helhet.

Jeg registrerer bare at Stavanger universitetssjukehus allerede har behandlet flere pasienter enn det de har gjort det siste året. De tilbyr verdensledende behandling til innbyggerne i Stavanger-regionen. Det er en god og populær arbeidsplass for mange av de ansatte, og jeg er helt sikker på at de som jobber ved Stavanger universitetssjukehus, ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Jeg synes det er beklagelig at representanten her egentlig sier at innbyggerne ikke kan være trygge på at de får god helsehjelp i Stavanger. Jeg lurer på hvilket signal dette sender til hardtarbeidende leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, som har jobbet intenst med å få ned ventetidene, som aldri før har behandlet flere pasienter, og som bare vil det beste for sine pasienter, når representanten og hans parti reiser land og strand rundt og driver med denne svartmalingen som det heller ikke er belegg for i fakta. Det er en tøff økonomisk situasjon for mange sykehus. Derfor har vi rekordstore overføringer til sykehusene, for å avhjelpe omstillingen. Dette er jeg helt sikker på at Stavanger universitetssjukehus kommer til å klare.

Det er det regionale helseforetaket som har sørge-for-ansvaret for at vi skal ha gode pasienttjenester. Det er den modellen vi har for å styre sykehusene, og den var også FrP med på å beslutte i sin tid. Jeg deler ikke denne uendelige svartmalingen fra Fremskrittspartiet. Jeg anbefaler representanten å ta noen besøk til SUS og snakke med de ansatte, tillitsvalgte og verneombud, gå rundt i avdelingene, se på det fantastisk flotte nye sykehuset vi har bygget, og alt det som faktisk fungerer bra. Skal vi gjøre noe med det som ikke fungerer, er det en fordel at vi ikke svartmaler absolutt alt. Jeg tror ikke det er oppskriften på å ta de ansatte på alvor, ei heller bidrar det til god rekruttering til sykehuset eller til at de som jobber der, skal være stolte. Ja, det er utfordringer med å flytte inn i et nytt bygg. Sånn vil det alltid være. Jeg tror alle de som er i private bedrifter som flytter inn i nye, store bygg, også opplever utfordringer i starten. Sånn er det med sykehusene også. Jeg mener at det med den økonomiske rammen som vi har lagt på bordet i statsbudsjettet, som både kompenserer for demografi og kostnadsvekst og også gir rom for aktivitetsøkning oppå der, vil være mulig å gjennomføre.

Det nye universitetssykehuset i Stavanger ble offisielt åpnet 14. januar i år. Som representanten Sivertsen viser til, har det vært et høyt sykefravær blant en del ansatte ved det nye sykehuset. Dette påvirker naturlig nok kapasiteten og situasjonen til de ansatte som er på jobb. Fra Helse vest og Helse Stavanger er det opplyst at sykefraværet for operasjonssykepleiere på Sentraloperasjon 1 og 2 har vært noe høyt over lengre tid. Per dags dato viser deres oversikter at det var et noe lavere sykefravær i januar enn det var i desember. Det er i så fall en positiv utvikling. Lokalt er det utarbeidet handlingsplaner med konkrete tiltak for oppfølging av sykefraværet – og for å øke operasjonsaktiviteten. Dette følges opp ukentlig. Når det gjelder antall operasjonssykepleiere i Sentraloperasjon 1 og 2 som har vært på jobb, det som gjerne kalles netto månedsverk, skal det ha vært relativt stabilt de siste årene. Det er også overført noen årsverk av operasjonssykepleiere fra en annen avdeling til sentraloperasjon på Ullandhaug. Vi vet av erfaring at det i oppstartsfasen alltid er utfordringer med nye, komplekse bygg, som sykehusene i aller høyeste grad representerer. Det er gjort et omfattende forberedelses- og innkjøringsarbeid. Det jobbes nå på alle nivåer for å få til god arbeidsflyt, god drift og gode tilbud til pasientene. Ikke minst vil jeg understreke at sykehusene også skal være gode arbeidsplasser for de mange ansatte. Helse Stavanger er en IA-bedrift som har stor oppmerksomhet rettet mot sykefraværsarbeid og fraværsoppfølging. Departementet holder seg naturligvis løpende orientert om denne situasjonen og ulike utfordringer som oppstår i alle helseregioner fra tid til annen. Den aktuelle situasjonen ved Stavanger universitetssjukehus følges med på, og den følges opp av helseforetaket både lokalt og regionalt. Jeg legger til grunn at situasjonen tas på alvor, og ikke minst at tiltak iverksettes for å sikre pasientsikkerheten så vel som arbeidsmiljøet for ansatte, og selvfølgelig også gode tjenestetilbud til pasientene på både Ullandhaug og Våland.

Dette er en viktig debatt, og jeg skal være den første til å si at jeg skjønner veldig godt at det er et sterkt folkelig engasjement for dette, spesielt i Nordland, og vi hører det delvis i Møre og Romsdal. Representantene som er innvalgt fra disse fylkene og valgdistriktene, er selvfølgelig opptatt av å tale denne saken i Stortinget. Det skulle også bare mangle, det er jo det som er det fine med demokratiet. Jeg har bare behov for å nyansere noen av de uttalelsene som er gitt, for det viktigste vi alle må ta ansvar for, er jo at vi kan redde flest mulig liv, at flest mulig får god behandling av høy kvalitet. Det er riktig, som representanten Svardal Bøe sier, at historien om behandling av akutt hjerteinfarkt i Norge egentlig har vært en sensasjon. Det er stadig flere som overlever, og jeg gjentar igjen: Det er altså høyere overlevelse i Norge enn alle de andre nordiske landene. Det er helt riktig at Sverige har flere PCI-sentre, men hva er det som er viktigst for innbyggerne våre – er det at de overlever, eller er det antall behandlingssentre som betyr noe? Jeg sier ikke at flere behandlingssentre ikke nødvendigvis hadde gitt høy kvalitet, jeg sier bare at denne debatten flytter oppmerksomheten litt bort fra det vi egentlig bør snakke om, og det er: Hva gjør vi for at flest mulig pasienter skal overleve, at flest mulig pasienter skal få god behandling? Det er flott at mange representanter har satt seg inn i de ulike fagterminologiene, lest rapporter og satt seg inn det, men denne debatten viser også at det er ganske store faglige uenigheter om hva som er best. Hvilke pasienter som vil ha størst utbytte av trombolyse-behandling, er et tungt medisinskfaglig spørsmål. Hvilke pasienter som skal ha tilgang til PCI, er et tungt medisinskfaglig spørsmål. Noen ganger er det sånn at kort reisevei til behandling er bra, men hvis det er til et tilbud som ikke har best kvalitet, kan kort reisevei andre ganger faktisk svekke sjansene for gode prognoser, heller enn å reise litt lenger for å få det beste tilbudet. Dette handler også om hvordan vi skal sikre nok fagfolk. Jeg tror det er mange regioner som kunne ønske seg ulike typer behandlingssentre. Jeg sa i stad at vi har store avstander i Finnmark. I Finnmark har vi ikke noe PCI-senter, men vi har satset beinhardt på trygg akuttmedisin, trombolyse og fremragende akuttmedisinske tjenester, og vi har høy overlevelse. Innlandet er også en stor region – det er et fylke som er på størrelse med Danmark, tror jeg – men vi har ikke PCI-senter der heller. De pasientene sender vi altså andre steder. Jeg mener fortsatt at det viktigste her må være hva som gir best kvalitet for pasientene. Derfor har vi nå satt i gang arbeidet med ny nasjonal faglig retningslinje. Jeg er glad for at Stortinget ber oss ta den til Stortinget. Hvis det etter den faglige gjennomgangen er behov for å gjøre endringer i tilbudet som også inkluderer Bodø, Ålesund og kanskje andre steder, er jeg sikker på at sykehusene kommer til å følge opp det.

Som representanten vet, er Arbeiderpartiet med på denne merknaden i komitébehandlingen. Det var litt overraskende for oss at det kom et løst forslag helt på tampen også, men merknaden er vi jo innforstått med og enig i. Jeg er helt sikker på at Helse nord merker seg det og framover vil se på hvordan dette kan gjøres. Det ble sagt noe her om hva fagmiljøer mener og ikke mener. Jeg mener vi skal lytte til alle fagmiljøer, men det må til syvende og sist være noen som fatter en konklusjon. Da er spørsmålet: Skal man i denne salen fatte detaljerte vedtak om hvilke behandlinger vi skal ha på hvilke sykehus, eller skal man la de lokale sykehusstyrene med de lokale fagfolkene, tillitsvalgte, verneombud, faggrupper og lokal ledelse få fatte disse beslutningene? Det er det jeg mener er riktig måte å gjøre det på. Hvis man med de nye nasjonale faglige retningslinjene kommer til at det er behov for å gjøre endringer i dette tilbudet, er jeg helt sikker på at sykehusene kommer til å følge det opp.

Jeg har svart på det spørsmålet. Jeg har ansvar for det som skjer i Helse-Norge. Denne salen har med overveldende flertall bestemt at mange typer beslutninger skal fattes av de regionale helseforetakene med styrer oppnevnt av staten, fellesskapet, med budsjetter bevilget av denne sal, innenfor lovverk som er besluttet av denne sal. Det er demokratiet. Det er sånn det fungerer. Og ja, jeg mener det er galt at vi skal flytte beslutninger om enkelte pasienttilbud inn i Stortinget, uten at vi har de nødvendige faglige forutsetningene for å vite om det er bra eller dårlig for pasienttilbudet. Det jeg sier nå, er ikke et argument mot døgnåpent PCI-senter i Bodø. Det kan godt hende det er mange gode grunner til å ha det, men den beslutningen skal det være opp til helseforetaket å fatte. Det er sånn vi sikrer at det er best pasientbehandling. Vi har ikke PCI-senter i Finnmark. Det er store avstander der. Vi har det ikke i Innlandet. Vi har det på sentrale steder i landet, slik at vi når over pasientene våre.

Ja, jeg forsvarer en modell vi har i Norge der disse faglige spørsmålene avgjøres av helseforetakene. Det er ikke fordi jeg skyver ansvaret fra meg, eller fordi jeg er opptatt av systemene. Det er en eneste grunn til det, og det er at jeg er hellig overbevist om at det er det som gir pasientene våre det beste tilbudet. At man skal sitte på Stortinget en sen nattetime og forhandle om hvor vi skal ha PCI-sentre, hvor vi skal ha kreftbehandling, hvilke typer medisiner vi skal gi til pasientene våre på hvilke sykehus, basert på ikke-kliniske vurderinger, basert på kanskje helt andre hensyn enn hva som faktisk gagner pasientene våre – jeg er mot den måten å jobbe på. Det er de samme svarene jeg gir i denne saken hver eneste gang. Så registrerer jeg at vi er på toppen i Norden når det gjelder overlevelse etter akutt hjerteinfarkt. Jeg ser at vi har hatt stort hell med å satse på trygg akuttmedisin i Nord-Norge. Jeg er veldig glad for at vi har et dagtilbud innenfor PCI i Bodø, og jeg er glad for at også pasientene i Nordland får den hjelpen de skal ha.

For det første synes jeg det er et klokt vedtak. Det er fornuftig å gjøre det. Jeg er veldig glad for at vi allerede hadde bedt Helsedirektoratet om å sette i gang arbeidet med nasjonale retningslinjer, for da er vi i gang med dette arbeidet. Så har Stortinget bedt om å få enda mer, og jeg synes det er et godt formulert forslag. Jeg er veldig glad for at det får flertall. Arbeiderpartiet stemmer selvfølgelig for, og jeg skal bidra til at vi følger det opp på best mulig måte. Så får vi komme tilbake til – og vil gjerne ha dialog med komiteen om det – på hvilken måte Stortinget ønsker å involveres i dette. Det er ikke noe vi har tenkt å bruke veldig lang tid på, men jeg mener det er viktig nå at Helsedirektoratet først får levere sitt oppdrag. Det må være en del av det faglige utgangspunktet for dette. Vi kommer selvfølgelig til å måtte involvere de regionale helseforetakene i dette. Det kan også være andre fagmiljøer vi skal snakke med her. Så må vi finne ut hvordan denne planen skal se ut, og hvordan vi skal involvere Stortinget i det, men dette kommer vi til å følge opp.

Dette er et faglig spørsmål, det er et faglig spørsmål som sykehusene har ansvar for å vurdere, og det har de gjort. De har kommet til den løsningen som nå ser ut til å fungere ganske godt. Så utelukker ikke jeg at det kan bli endringer i dette tilbudet framover. En av grunnene til at jeg ba Helsedirektoratet om å lage nasjonale retningslinjer for denne behandlingen, er fordi Norge er et ganske annet land enn mange andre land – det er store avstander, vi må ta høyde for vær og vind, og det kan være vanskelig å komme seg til sykehus. Derfor mener jeg vi må ha standarder tilpasset Norge. Vi må også huske på at det er veldig mange pasienter som ikke skal ha PCI ved akutt hjerteinfarkt, de skal ha trombolyse. Det er grunnen til at vi har satset veldig på en trygg akuttmedisin, bl.a. i distriktene, for at vi skal kunne gi god behandling på lavest mulig nivå. Tall jeg har sett fra OECD, viser at vi har best overlevelse etter akutt hjerteinfarkt i hele Norden, og det er vel et uttrykk for at dagens behandlingstilbud grunnleggende sett er bra.

En annen representant synes jeg sa det ganske bra – det er mange faglige synspunkter i denne saken. Det spørs litt hvilken bakgrunn man har, hvilken erfaring man har, og hvor i landet man jobber. Det har jeg selvfølgelig forståelse og respekt for. Men jeg kan ikke styre Helse-Norge etter innspill fra enkeltpersoner og enkeltfagaktører som mener de vet best. Dette stortinget har besluttet en modell å styre helsetjenestene på, som altså innebærer at det er helseforetakene, sykehusene, som har det faglige ansvaret for hvilken type behandling vi gir, og hvor vi gir denne behandlingen. Jeg brukte et annet eksempel i den forrige saken vi diskuterte, for det foregår også faglige debatter innenfor kreftområdet: Hvilke pasienter skal ha cellegift, hvem skal ha stråleterapi, og hvem skal ha immunterapibehandling? Det blir stadig mer persontilpasset behandling, og jeg mener at dette må sykehusene våre få avgjøre. Det er den beste måten vi kan sikre at flest mulig overlever på, ikke at vi bringer spørsmålene inn i stortingssalen.

Jeg svarer på de spørsmålene jeg får fra komiteen. Hvis komiteen har andre spørsmål, eller mer detaljerte spørsmål i forbindelse med behandlingen av enhver sak, er komiteen selvfølgelig fri til å sende spørsmål om det.

La meg begynne med å si at Norge har et godt tilbud for behandling av hjerteinfarkt. Forekomsten av hjerteinfarkt er betydelig redusert de siste 10–15 årene, og i internasjonal sammenheng har vi gode resultater for overlevelse etter hjerteinfarkt. Det er bra, det viser at dette helsesystemet vårt er ganske bra. Jeg har stor forståelse for det store engasjementet om behandlingstilbudet for hjerteinfarkt. Jeg har vært mange ganger i Bodø og møtt folk i tog, snakket med aksjonister, dyktige fagfolk, innbyggere og andre som brenner for sitt sykehus, og jeg forstår det veldig godt. Jeg har også vært i Ålesund og har stor forståelse for den diskusjonen som går der. Det er fordi dette handler om tryggheten vår, det at vi får best mulig behandling når det haster. Jeg mener fremdeles at det må være et faglig spørsmål hvilken behandling pasientene skal ha, og også hvor tilbudene skal ligge. Jeg ser at det er behov for å utvikle en retningslinje for behandling av hjerteinfarkt med anbefalinger som er tilpasset norske forhold. Derfor har jeg allerede gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide en slik retningslinje. Jeg tror at en sånn retningslinje vil kunne gi et godt faglig grunnlag som kan anvendes i hele landet. Her skal selvfølgelig også pasientorganisasjonene involveres i arbeidet. Styret i Helse nord har vedtatt at invasiv kardiologi skal være faglig, organisatorisk og administrativt samlet i ett senter ved UNN. Dette senteret har to driftssteder: et døgnkontinuerlig senter lokalisert ved UNN i Tromsø og et dagtilbud lokalisert ved Nordlandssykehuset HF i Bodø. Vi skal selvfølgelig nå følge opp de retningslinjene som kommer, og legge til rette for at vi også i framtiden vil ha et godt tilbud innenfor behandling av hjerteinfarkt i Norge.

Jeg vil bare understreke at regjeringen har fulgt opp Riksrevisjonens rapport, og det har også Stortinget gjort – bl.a. da vi behandlet Nasjonal helse- og samhandlingsplan, gjennom de oppdragene vi har gitt til Helsedirektoratet, og gjennom omleggingen av rehabiliteringstilbudet som de regionale helseforetakene har gjennomført. Helseforetakene er altså er heleid av det norske folk, denne sal, 100 pst. eid av alle vi som bor i dette landet og betaler skatt. Alt det nevnte som er gjort, er oppfølging av Riksrevisjonens rapport. Men det Stortinget er i ferd med å gjøre nå, er egentlig å sette oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport i revers. For akkurat de tingene Riksrevisjonen påpekte, og som vi har prøvd gjøre noe med, skal vi likevel ikke få lov til å gjøre noe med. Det er det store dilemmaet i denne saken. Til representanten Hoksrud: Som jeg sa i det første innlegget, og jeg har også svart på flere spørsmål fra Stortinget om dette tidligere: Den dreiningen som nå skjer fra døgn over til dag og poliklinikk, er altså i tråd med de beste faglige vurderingene som er gjort i de regionale helseforetakene. Fagmiljøene i helseregionene har i sine innspill anbefalt en tydelig dreining. Så er det viktig å si at de innbyggerne som har behov for døgntilbud, f.eks. fordi de har medisinske behov utover dagtid, gjennom hele natten eller helgen, de må selvfølgelig få et døgntilbud. Det er jo ikke sånn i denne anskaffelsen at det ikke lenger vil være døgntilbud, men det er også riktig at det blir langt flere dagtilbud. Det er jo det som er grunnen til at 70 pst. flere i Helse sør-øst nå kan få rehabilitering. Jeg synes det er et betimelig spørsmål å stille seg: Er ikke det viktigste at innbyggerne våre får god hjelp? Hvorfor skal vi på død og liv påtvinge et døgntilbud på dem som kan ha like stor nytte av et dagtilbud, hvis det også innebærer at langt flere enn i dag kan få denne hjelpen? Og for å stille et annet spørsmål: Hvis det for en del pasienter er like bra med et dagtilbud som et døgntilbud, hvorfor skal skattebetalerne da belastes for den dyreste løsningen, når den nest dyreste løsningen er like bra? Og for å stille et tredje spørsmål: Vi har fantastiske fagfolk i vår helsetjeneste. De er helter alle sammen: jobber i offentlig helse, ideell helse, privat helse – hver dag står de på for oss innbyggere for at vi skal ha et godt tilbud. Men det er mangel på helsepersonell. Hvorfor skal vi da påtvinge at helsepersonell skal sitte nattevakt når det ikke er medisinskfaglige grunner for det, og de heller kunne brukt det helsepersonellet der det er behov for det? Det er disse spørsmålene denne saken reiser, og det er derfor jeg mener de regionale helseforetakene bør få gjennomføre denne prosessen ut fra sine faglige vurderinger.

Dette har vært en lang og god debatt. Jeg tipper den heller ikke er ferdig helt ennå. Vi står overfor en situasjon hvor Stortinget ser ut til å ville instruere regjeringen til å skulle instruere helseforetakene – som altså utgår fra dette storting, og som er organisert på den måten dette storting demokratisk har besluttet at vi organiserer helsetjenestene våre på – å gjøre store endringer som ingen kan gi svar på hvordan skal løses. Jeg har stilt flere spørsmål fra denne talerstolen i dag som jeg legger merke til at flertallspartiene ikke svarer på. Hva med alle de aktørene som har fulgt anbudsreglene til punkt og prikke – flinke, norske, dyktige ideelle og private aktører som har levert anbud, konkurrert på like vilkår, og som helt siden i høst har trodd at de skal levere rehabiliteringstjenester? Hva skal vi fortelle de som nå rekrutterer, de som ansetter, de som begynner å ta imot pasientene? I Helse sør-øst har enkelte av de rehabiliteringsinstitusjonene som har vunnet kontrakt – som Stortinget vil at vi skal annullere – allerede tatt imot de første pasientene. Representanten Eilertsen kan snakke så mye han vil om handlekraft, men jeg antar at handlekraft for representanten Eilertsen er at vi nå skal sende barn og deres foreldre hjem fra rehabiliteringsinstitusjoner fordi vi skal annullere en anbudsrunde. Ingen gir svar på det. Dette er et klart brudd på loven om offentlige anskaffelser. Det er ikke lov å direktetildele på den måten stortingsflertallet ønsker å gjøre det. Hvordan skal vi løse det? Dette kommer til å påføre helseforetakene mange hundre millioner kroner i ekstrakostnader. Hvor skal vi ta de pengene fra? Representanten Sve kan snakke seg varm om at han skal finne to, tre eller fire hundre millioner kroner ekstra, og den leksen om utenlandssløsing har vi hørt en million ganger før, men det er ikke en krone til rehabilitering i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett. Jeg sjekket akkurat. Hvis det er så enkelt, hvorfor er det ikke gjort? Og hvis vi skal snakke om sykehusøkonomi: Det var da Fremskrittspartiet som hadde finansministeren som endret rentebetingelsene for sykehusene i 2018, sånn at de skulle betale markedsrente. Det var Fremskrittspartiet som hadde finansministeren som kompenserte 80 pst. istedenfor 100 pst. for demografien, som gjorde at vi fikk et nedtrekk i sykehusene. Litt sammenheng mellom liv og lære må det faktisk være. Det er ikke riktig at sykehusene våre ikke har vært opptatt av kvalitet i denne anskaffelsen. Kvalitet har vært et gjennomgående tema i anskaffelsen. Det er ikke riktig at færre får tilbud om rehabilitering. Flere får tilbud om rehabilitering. Med denne måten å styre helsetjenesten på – etter innfallsmetoden – blir det bare én skadelidende part, og det er norske pasienter.

Rehabiliteringstjenestene våre er til for innbyggerne våre og for pasientene våre, og de fortjener det beste tilbudet. Grunnen til at jeg blir så engasjert i denne saken, er at jeg er alvorlig bekymret for at tilbudene til pasientene våre nå ødelegges. Det snakkes en del i denne salen om de private tilbyderne som ikke har fått tildelt avtale. Jeg skjønner at det er vondt og vanskelig. Når en har levert et tilbud med kvalitet og kompetanse over tid, er det aldri hyggelig å se at det er noen andre som kommer foran i køen og vinner anbudsrunden. Men det er ingen i denne salen i dag som har snakket om alle de private og ideelle tilbyderne som faktisk nå har vunnet anbud. Dem har jo stortingsflertallet tenkt å stoppe. Dette er aktører som har vært med i en anskaffelsesprosess som har pågått over tid. Tildelingene ble gjort i fjor høst. Nå er vi i februar 2026. En sier også at en nå skal gjøre et skille – de som har rukket å sette navnetrekket sitt på kontrakten, skal få lov til å levere tjenester, mens de som ikke har inngått kontrakt, men som siden i fjor høst har hatt berettiget grunn til å tro at de skal levere, og som sikkert har begynt å ansette folk og bygge opp kompetanse og klargjøre for å ta imot innbyggere om kort tid, skal ikke få lov til å drive videre. Det som kommer til å skje, er at vi nå får et lappeteppe av rehabiliteringstilbud. Noen skal få fortsette, andre skal ikke få fortsette. Hvem er det det går ut over? Det er ikke byråkratene i Helsedepartementet – jo, kanskje hvis de bruker rehabiliteringstjenestene – det er jo folk som bruker tjenestene. En annen ting: Når vi gjentatte ganger fra regjeringens side har opplyst Stortinget om at med disse anskaffelsene er det i dag langt flere innbyggere enn før som får tilbud om arbeidsrettet rehabilitering, hvorfor stoler ikke Stortinget på den informasjonen? Og hva vil da flertallet i Stortinget si til alle de 70 pst. flere enn før i Helse sør-øst som nå ville fått et tilbud, men som ikke får det fordi vi skal påtvinge Helse sør-øst en anskaffelse de mener er feil? Jeg følger selvfølgelig opp Stortingets vedtak. Jeg har aldri sagt noe annet, men dette har altså blitt kastet på oss i tolvte time, og da – til representanten Eilertsen – plikter jeg faktisk å opplyse Stortinget om økonomiske og juridiske konsekvenser av det Stortinget har tenkt å vedta. Når jeg ikke fullt ut kjenner rekkevidden av de konsekvensene, bl.a. fordi Stortinget ikke engang selv vet hvordan dette forslaget skal tolkes, må jeg svare ærlig og si: Da må vi komme tilbake til Stortinget, hvis dette blir vedtatt, med hvordan dette forslaget skal gjennomføres. Til sist: Hvordan skal stortingsflertallet dekke opp de mange hundre millioner kronene som nå forsvinner? Til representanten Sve: Dette går ut over de offentlige sykehusene i Helse Møre og Romsdal, og det burde representanten Sve fortelle innbyggerne der.

Ja, absolutt. Arbeiderpartiet er også en del av flertallet i enkelte av disse forslagene. Vi har allerede bedt Helsedirektoratet om å lage nye faglige retningslinjer. Vi vil gjerne komme tilbake til Stortinget med en plan for dette. Det er helt sikkert mer vi kan gjøre bedre og annerledes. Denne saken viser noe veldig viktig, og det er spørsmålet om vi som politikere, folkevalgte og regjeringsmedlemmer skal gjøre vedtak som griper langt inn i det som ligger til fagmiljøene å beslutte. Da lurer jeg på: Er det neste at vi i denne salen skal sitte og bestemme om pasienter som får kreftbehandling, skal ha cellegift, om de skal ha strålebehandling, om de skal ha immunterapi? Skal vi i denne salen bruke tiden vår på dypt faglige spørsmål, og egentlig da i praksis utvise en dyp mistillit til de fagfolkene og de ekspertene vi har ansatt i våre direktorater og i våre sykehus, og det basert på innspill fra enkeltaktører som har tapt en anbudskonkurranse som er gjennomført i tråd med loven om offentlige anskaffelser? Jeg mener det er feil.

Jeg er litt opptatt av at vi skal bruke penger på det som har effekt. Det er skattebetalernes penger vi forvalter, og jeg understreker igjen at stortingsflertallet nå er i ferd med å påføre de offentlige sykehusene mange hundre millioner kroner i ekstrakostnader som ingen har inndekning for. Det er ikke sånn vi styrer et land. Jeg sjekket hva som har vært utnyttelsen av de døgnplassene vi har. I 2025 var det om lag 90 pst. av den tilgjengelige døgnkapasiteten i Helse sør-øst som ble brukt. Det betyr at en av ti døgnplasser står tomme, og likevel skal altså Stortinget pålegge de offentlig eide sykehusene å bruke massevis av penger på tomme døgnplasser. Det er ikke sånn vi styrer helsetjenesten. Jeg sa også i en tidligere replikkveksling at her har helseforetakene, de offentlige sykehusene, lagt vekt på et betydelig faglig kunnskapsgrunnlag over tiår, som viser at mange pasienter har godt utbytte av poliklinisk tilbud, dagtilbud, men det er noen som mener at Stortinget vet bedre enn det fagmiljøene våre og sykehusene våre gjør, og det må jeg bare erkjenne.

Vi behandlet jo bl.a. Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Der ga stortingsflertallet noen tydelige føringer til denne anskaffelsesprosessen. Den har både Helse Midt-Norge og Helse sør-øst lojalt fulgt opp. Det var denne sal som sa at man vil ha en egen kategori på arbeidsrettet rehabilitering. Det har helseforetakene lojalt fulgt opp. Det var denne sal som sa at man ønsket at vi skulle satse på distriktstilbud, bl.a. at de som har reisevei, skulle få overnattingstilbud og kunne være igjen på rehabiliteringsinstitusjonen også i helgen, og ikke måtte reise hjem. Det har altså helseforetakene fulgt opp. Vi behandlet Riksrevisjonens rapport, som egentlig i praksis sier at vi bruker masse penger på å anskaffe noe vi ikke vet kvaliteten på. Det har vi lojalt fulgt opp gjennom at man nå har brukt de beste faglige vurderingene, jobbet grundig med dette i sykehusene og gjennomført en anskaffelse i henhold til loven om offentlige anskaffelser. Så er det altså noen som har vunnet, og noen som har tapt. Summa summarum er det langt flere enn i dag som vil få tilbud om rehabilitering. Så registrerer jeg at for enkelte er det viktigere å ta det enkeltaktører sier, for god fisk, enn å stole på det de offentlige sykehusene, som har ansvar for anskaffelser, sier.

Takk for også det spørsmålet. I mitt svarbrev gjorde jeg komiteen oppmerksom på at dette ville kunne ha juridiske og økonomiske implikasjoner, men det forslaget som nå ser ut til å ha flertall i denne salen, har altså kommet opp helt i innspurten. Departementet er ikke blitt bedt om å gjøre faglige vurderinger av dette. Jeg er enig med dem i denne salen som så langt har sagt at det ikke er sånn vi bør behandle så store saker. Vi snakker altså her om en sak som kan ha mange hundre millioner kroner i direkte ekstrakostnader for sykehusene. Vi vil nå utsette sykehusene for betydelig prosessrisiko. Her er det aktører som har fått kontrakter gjennomført etter loven om offentlige anskaffelser i fjor høst, som allerede har startet tilbudet. De aner ikke om dette skal drives videre eller ikke. Vi risikerer søksmål. Vi risikerer nå at vi får store hull i rehabiliteringstilbudet. Mange skal starte opp til sommeren, og vet ikke nå hva som eventuelt vil gjelde. Dette er ikke å forsvare pasientene. Dette er det motsatte: å sette pasientenes helsetilbud i fare.

For å svare på det andre spørsmålet først, avventer jeg Stortingets endelige vedtak, og så får jeg komme tilbake til Stortinget med hvilke konsekvenser det har. Men også Stortinget må forholde seg til de lovene Stortinget har besluttet. Når det gjelder det første spørsmålet, har jeg faktisk lest Riksrevisjonens veldig harde rapport, som har vist hvordan vi gjennom år i Norge har brukt store penger på å anskaffe rehabiliteringstjenester uten at vi har hatt nok kunnskap om effekten. På bakgrunn av den riksrevisjonsrapporten ba vi altså de offentlig eide sykehusene om å legge om praksisen i tråd med faglige rutiner. Det er ikke sant at dette tilbudet raseres. Det er flere enn i dag som kommer til å få tilbud om arbeidsrettet rehabilitering. Men ja, i alle offentlige anskaffelser vil det jo være sånn at noen private aktører vinner, og noen private aktører taper. Sånn er det når man leverer til det offentlige, og jeg mener ikke vi skal sette hele anskaffelsesregelverket ut av spill på grunn av den saken.

Jeg har vært på besøk hos flere aktører. Helseregionene, våre offentlige sykehus, har lagt til grunn et betydelig faglig vurderingsgrunnlag og kunnskapsgrunnlag, som over tiår dokumenterer god effekt av polikliniske tilbud og dagtilbud. Jeg må få stille spørsmålet annerledes, i en debatt der vi vanligvis er opptatt av at skattebetalernes penger skal brukes effektivt: Hvorfor i all verden skal vi pålegge sykehusene våre å kjøpe døgntjenester de ikke mener det er behov for? Det er sløsing med skattebetalernes penger. Hvorfor i all verden skal det være dyrt og viktig helsepersonell til stede på rehabiliteringsinstitusjoner på kvelder og helger når de ikke yter helsehjelp? Det flertallet nå legger opp til, er sløsing med skattebetalernes penger. Her flytter man altså faglige vurderinger – i enden av en anskaffelsesprosess som er gjennomført i henhold til loven om offentlige anskaffelser – inn i stortingssalen, med mange hundre millioner kroner i ekstrakostnad for skattebetalerne, som ingen av partiene har svart på hvordan de skal finansiere.

Jeg er helt uenig. Det er stortingsflertallet som nå legger opp til at mange færre pasienter enn de som kunne ha fått det, vil få tilbud om arbeidsrettet rehabilitering. De anskaffelsene Helse sør-øst nå har gjennomført, innebærer altså at 70 pst. flere pasienter vil få tilbud om arbeidsrettet rehabilitering. Så jeg lurer litt på hva representanten har tenkt å si til de menneskene som nå har utsikter om å skulle få bedre og mer rehabilitering, og som ikke får det. Det er et faglig spørsmål om våre innbyggere har behov for polikliniske tilbud, om de har behov for dagtilbud, om de har behov for dagtilbud med overnatting, eller om de har behov for døgntilbud. Det er ingen i denne salen som har kunnet legge fram dokumentasjon for meg som tilsier at vi politikere skal gripe inn i faglige vurderinger og pålegge de offentlige sykehusene å anskaffe tjenester de ikke mener er i innbyggernes interesse. Det stortingsflertallet nå legger opp til, er jo det stikk motsatte av det Riksrevisjonen ba oss om å gjøre.

Norge har et for høyt sykefravær og for mange som er utenfor arbeidslivet. Regjeringens prosjekt «En friskere befolkning» har mange initiativ for å redusere sykefraværet. Jeg deler motivasjonen for representantforslaget og er enig i at rehabiliteringstilbudet må styrkes, slik at flere kommer i arbeid. Samtidig mener jeg at flere av forslagene fra flertallet vil ha uheldige, utilsiktede og veldig negative virkninger. De regionale helseforetakene, altså våre offentlig eide sykehus, sørger for et variert tilbud innen arbeidsrettet rehabilitering. Vi har altså ikke et forskningsgrunnlag som tilsier behov for enda mer døgnbasert rehabilitering. Gjennom de nye avtalene med private leverandører vil mange flere pasienter få tilbud om arbeidsrettet rehabilitering, og det står nå i fare. Nav tilbyr som kjent arbeidsforberedende trening og arbeidsutprøving som en kan søke seg til. Helsetjenestens tilbud om arbeidsrettet rehabilitering er en viktig del av det hele, og det skjer etter en helsefaglig vurdering og henvisning fra fastlege. Pasientene blir vurdert og prioritert i tråd med pasientrettighetsloven, som Stortinget har sluttet seg til. Etter å ha sett komiteens innstilling kan jeg ikke bruke mer av innlegget til viktige initiativ for å få flere i arbeid. Forslaget om en annullering av rehabiliteringsanskaffelser, uten saklig grunn, vil ha alvorlige juridiske og økonomiske konsekvenser. Forslaget ble fremmet i slutten av komiteens behandling og er derfor ikke omtalt i mitt brev til komiteen. Stortinget pålegger helseregionene i realiteten en ulovlig anskaffelse, forlengelse av kontrakter med institusjonene, og dette er å anse som et ulovlig direktekjøp. Og jeg må gjøre Stortinget oppmerksom på at det her påløper en stor risiko for søksmål, krav om erstatninger og store tap for skattebetalerne. Riksrevisjonen var for en tid tilbake helt tydelige på at departementet måtte følge opp de regionale helseforetakenes avtaler og sørge for at «bruken av private rehabiliteringsinstitusjoner tar høyde for at ny og bedre praksis tas i bruk». Det sluttet Stortinget seg til, og det er den beskjeden våre offentlige sykehus har fått og må gjøre, og det er det de mener at de har gjort. Det vil alltid være sånn ved offentlige anbud, som gjøres i henhold til loven om offentlige anskaffelser, som denne salen har besluttet, at noen private aktører vil vinne og noen vil tape. For dem som vinner, er det positivt, for dem som taper, er det negativt. Men sånn er altså spillereglene, og det er disse spillereglene som det norske demokratiet har besluttet, som flertallet i denne sal nå ser ut til å se bort fra. Jeg mener det er uheldig hvis Stortinget ønsker å stoppe faglig begrunnede anskaffelser fordi flertallet ikke liker resultatet av anskaffelsen.

Dette er et ansvar styrene har i henhold til norsk lov, til eierskapsmeldingen og til prinsipper for god eierutøvelse, og eier har tillit til at styret gjør de riktige vurderingene. For å snu litt på det: Det ville jo vært litt rart når åpenhet om kostpris ikke er vanlig bransjestandard i tidligfasemarkedet, at eier skulle gått inn og pålagt våre egne investeringsselskaper å gjøre tilsvarende. Det ville vært en betydelig risiko for at vi da svekker måloppnåelsen, som altså er høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer. Det å eventuelt skulle pålegge selskaper med statlig eierandel helt eller delvis andre spilleregler eller andre vilkår som ikke er i tråd med kommersiell praksis og det konkurrerende virksomheter og selskaper gjør, mener jeg ville vært feil. Så er det full åpenhet om avkastning, om resultater, årsregnskapet offentliggjøres. Hvis Stortinget på et tidspunkt vil diskutere eierskapsutøvelse og eierskapsprinsipper, er det mulighet for å gjøre det når en behandler eierskapsmeldingen.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Dette er jo et ansvar styret har. Styret står ansvarlig overfor eier og skal levere på det som er eier, altså fellesskapets mål med eierskapet. Det er å sikre høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer. Da er det viktig at vi som eier også har tillit til at styret gjør de forretningsmessige vurderingene, de kommersielle vurderingene og avveiningene som i størst mulig grad er med på å bygge opp under dette. Når selskapene selv har gjort disse vurderingene og kommet til at den praksisendringen som nå er foretatt, den måten en her ønsker å rapportere på, er det som best fremmer eiers verdier i selskapet, har vi også tillit til at dette er den riktige måten å gjøre det på. Alternativet ville jo vært at staten som eier går inn og overprøver og gjør en helt annen vurdering enn det styret har gjort. Jeg mener det ville møtt mange utfordringer knyttet til rolle- og ansvarsfordelingen, hva som er styrets ansvar, og hva som er eiers ansvar. Det kunne rokket ved den jobben styrene faktisk skal gjøre, og jeg er bekymret for at det også kunne svekket statens verdier i disse selskapene.

Da Stortinget behandlet eierskapsmeldingen våren 2023, stilte Stortinget seg bak statens mål med eierskapet i Investinor og Nysnø. Det er altså høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer. Staten stiller forventninger til selskapene på en rekke områder. Det skal bidra til måloppnåelsen, som altså er høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer, og også til rapportering. Styrene i selskapene har ansvar for å vurdere hvordan selskapet skal vektlegge og arbeide med de ulike forventningene. Styret er ansvarlig for selskapets virksomhet i henhold til norsk lovgivning, og det er også ansvarlig for at selskapet rapporterer på en måte som gir eierne og allmennheten et rettvisende bilde av virksomheten, og som benytter anerkjente rapporteringsstandarder. Det er ikke uvanlig at selskaper fra tid til annen justerer eller videreutvikler sin rapportering innenfor gjeldende lovkrav og relevante regnskapsstandarder. Endringer i rapporteringspraksis kan derfor være en normal del av virksomhetsstyringen, f.eks. når markedsforhold, forretningsmodeller eller konkurransesituasjonen tilsier tilpasninger. Jeg minner igjen om at målet med dette eierskapet er høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer. Nysnø og Investinor gir uttrykk for at endringene i rapporteringen ble gjort basert på en forretningsmessig, kommersiell vurdering. Åpenhet om kostpris er altså ikke vanlig bransjestandard i tidligfasemarkedet. Det er heller ikke et krav i henhold til anerkjente rapporteringsstandarder. Selskapenes medinvestorer oppgir heller ikke kostpris på porteføljeselskapene i sine regnskapsrapporter. Selskapene gir uttrykk for at offentlig innsyn i kostpris kan svekke selskapenes posisjon i kommersielle forhandlinger. Det kan negativt påvirke måloppnåelsen og på den måten også ha negativ påvirkning på verdiskapingen og på statens verdier i de nevnte selskapene. Dette ville f.eks. kunne komme til uttrykk i forbindelse med forhandlinger om salg. Igjen: Statens mål med eierskapet skal være høyest mulig avkastning over tid, innenfor bærekraftige rammer. Ettersom disse selskapene også investerer sammen med private aktører og på like vilkår, det er også et viktig prinsipp, innebærer altså deling av kostpris at informasjon om medinvestorers posisjoner og verdsettelser også blir offentliggjort. Selskapene hevder at dette også kan skade medinvestorenes interesser, som igjen kan ha negativ utvikling for verdiene og statens mål med dette eierskapet. Jeg vil også legge til at statlig eierskap ikke urettmessig skal medføre andre konkurransevilkår, verken fordeler eller ulemper, sammenlignet med selskaper uten statlig eierandel. Det er ett av ti prinsipper for god eierutøvelse i staten, som også Stortinget i mange år har sluttet opp om. Statens forventninger til åpenhet og rapportering er beskrevet i statens eierskapsmelding, og selskapenes arbeid med dette følges også opp i den løpende eierdialogen.

Jeg skal ikke nå forskuttere hva som blir det endelige innholdet i dette, og hvordan denne samarbeidsavtalen kommer til å se ut, og akkurat hvilke konsekvenser det får for funksjonsdeling og struktur, både i fredstid og med tanke på å være forberedt på eventuelle andre scenarioer som kan skje. Men det jeg kan si, er at dette arbeidet er prioritert, og at det heldigvis har skjedd en del grep. Jeg er veldig glad for at representanten stilte spørsmålet, slik at jeg også fikk muligheten til å orientere Stortinget om det. Vi kommer til å følge tett med på dette framover. Det gjelder selvfølgelig Narvik, men jeg vil legge til at det gjelder hele landsdelen. Det gjelder for øvrig alle sykehusene våre i hele Norge, som nå framover er nødt til å tenke annerledes om sin beredskap. Jeg kan legge til at vi i fjor ga flere andre oppdrag til sykehusene akkurat når det gjelder beredskap. Vi har jo behandlet en helseberedskapsmelding, og vi jobber nå tett med EU om deltakelse i EUs helseunion. Vi ser også at det er et europeisk engasjement blant våre allierte rundt nettopp et sivilt-militært samarbeid, og at mange ser til Norge for inspirasjon.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Som jeg sa, er det allerede inngått en samarbeidsavtale med Hæren, og så er en i ferd med å inngå en avtale med Forsvarets sanitet. Jeg kan dessverre ikke svare eksakt nå på hvor langt unna det arbeidet er, men jeg opplever at det har høy prioritet, både i helseforetaket og i Forsvaret, og at alle forstår viktigheten og betydningen av dette. Jeg er også veldig glad for at representanten stiller spørsmål om dette, for jeg tror vi må innstille oss på å være forberedt på både sannsynlige og usannsynlige scenarioer i tiden framover. Vi har én helsetjeneste i fredstid, men vi har også én helsetjeneste i krisetid og i krigstid, som er den samme helsetjenesten. Vi må sørge for at den helsetjenesten er dimensjonert til å være robust nok, og at vi har gode beredskapsplaner innenfor en lang rekke ulike områder – det handler om logistikk, om intensiv- og akuttkapasitet, kompetanse, struktur. At dette er på plass, og at det er et godt samarbeid mellom sivil og militær sektor her, mener jeg er avgjørende, og det arbeidet må bare fortsette.

Takk for et godt og viktig spørsmål. Helseberedskap er, som representanten er inne på, en helt sentral del av totalforsvaret, og Helse Nord har en nøkkelfunksjon i Nord-Norge. I 2024 fikk Helse Nord RHF derfor en ekstrabevilgning nettopp for å kunne opprettholde akuttilbudet ved Narvik sykehus, for å understøtte Forsvarets behov. Det oppdraget er gjennomført ved at akuttilbudet holdes i drift. For Forsvaret har Narvik sykehus en særlig viktig rolle i forbindelse med alliert mottak, noe vi også ser tydelig i planleggingen av øvelsen Cold Response 2026. Forsvarets sanitet vil der bidrar med gjennomføring av krigskirurgikurs i Narvik, samtidig som det skal øves på å styrke kapasiteten ved Narvik sykehus med militært helsepersonell. Helse Nord RHF har over flere år brukt de årlige militære øvelsene i nord til å trene sammen med Forsvaret, bl.a. på massetilstrømming av pasienter til flere sykehus. Det samme vil vi gjøre i år, med Narvik sykehus som en viktig arena. Dialogen og samarbeidet mellom Forsvaret og Helse Nord oppleves som god og konstruktiv. Planverket vårt er nå i ferd med å bli synkronisert i tråd med NATOs krav og forventninger. Som ledd i dette har Helse Nord RHF også inngått en samarbeidsavtale med Hæren, og er også i ferd med å inngå en avtale med Forsvarets sanitet. Dette legger altså til rette for et tett og robust sivil-militært samarbeid om helseberedskap i nord.

Jeg har aldri sagt at vi skal gjenta feilene våre. Jeg vil gjerne høre hva som er representantens alternative forslag for å løse denne situasjonen, annet enn her og nå å finne en praktisk løsning. Jeg vet at representanten nå kommer til å si at vi må skille drift og investeringer, og det er helseforetaksmodellen som er roten til alt vondt i verden, men det hjelper ikke de ansatte ved Stavanger universitetssykehus at vi eventuelt kanskje kan diskutere og bli enige om en reform for sykehusene langt der framme. Vi må løse denne utfordringen her og nå. Jeg vil også ta avstand fra denne beskrivelsen av at det er noen som her tar beslutninger over hodene på dem som jobber der. Som jeg sa: Da denne avdelingen ble prosjektert i 2018, var altså fagmiljøene fornøyde med løsningen. Så erfarte man at da sykehuset sto ferdig, var det ikke så ideelt som man trodde likevel. Mener representanten at vi ikke skal involvere fagmiljøene, eller når at fagmiljøene sier at dette er en måte vi ønsker å gjøre dette på, skal vi da overprøve dem herfra og si nei? Eller skal vi da ha tillit til at de fatter beslutningene, og også gi dem tillit til å justere kursen hvis det er behov for det?

Jeg er helt enig i at det er lærdom i alle sykehusprosjekter. De fleste bygges jo heldigvis på tid og budsjett, og de fleste blir veldig gode sykehusbygg. Jeg vet ikke om representanten har besøkt nye Stavanger universitetssykehus – det kan godt være – men jeg håper representanten er enig i at det i stort er et fantastisk nytt sykehus. Sammenlignet med veldig mye av det som bygges og finnes i Europa, er det helt i toppklasse. Det er også litt viktig at vi ikke gjør denne saken mye større enn det den er. Det at man på én enkeltavdeling på et nytt sykehus etter noen uker og måneders drift, finner ut at man vil gjøre noen bygningsmessige tilpasninger, kunne kanskje ha vært unngått, eller kanskje kunne det ikke vært unngått. Noe av dette skyldes nok at man går inn i det nye bygget, lærer seg det å kjenne og finner ut at det er behov for å gjøre tilpasninger. Vi må ikke glemme at dette i stort er et enormt løft for hele regionen, for dem som jobber der, for pasientene og for pårørende, og at det er viktig at vi fortsetter denne prosessen, sånn at vi får realisert hele SUS – et moderne, framtidsrettet sykehus.

Takk for spørsmålet. Det nye sykehuset i Stavanger vil gi oppgraderte bygg for pasienter og ansatte. Det nye sykehuset er helt riktig bygget med ensengsrom. Jeg må minne om at det altså er helt i tråd med anbefalt løsning, hvor alle nye sykehus bygges med ensengsrom som hovedløsning. De aller fleste klinikerne jeg møter, mener det er til et gode for de ansatte, for pasientene og for de pårørende. Det er slik vi bygger moderne sykehusbygg. Det er riktig at ved det nye sykehusbygget i Stavanger er det nå bestemt at de skal rive vegger på intensivavdelingen, slik at det blir dobbeltrom på denne avdelingen. Helse vest har opplyst at intensivrommene ved det nye sykehuset på Ullandhaug har standard størrelse, og at utformingen av rommene ble gjennomført i samarbeid med de berørte fagmiljøene. Planlegging og utbygging av nye sykehus er, som vi vet, en lang prosess, og planlegging av intensivavdelingen ble gjort tilbake i 2018. Ifølge Helse vest var fagmiljøene den gangen fornøyd med utformingen som ble presentert i prosjektet, men da rommene var ferdige, erfarte de likevel at de ikke var gode nok i daglig drift. Hvis det er riktig, og jeg har ingen grunn til å betvile den informasjonen jeg har fått, mener jeg det er bra at feil avdekkes. Jeg tror ikke vi kommer dit i en ideell verden at vi kan bygge alt perfekt, og at det aldri etter innkjøring vil være behov for noen tilpasninger. Det jeg er redd for, er at hvis det blir slik at det aldri er lov til å gjøre en feil, eller hvis en gjør justeringer, blir det automatisk slått sammen med at det er krise, at det ikke er verdig, at det ikke er tillitsskapende, og at en ikke lytter til de ansatte. Hva gjør det egentlig med kulturen vår når det gjelder å melde fra om forbedringer? Vi må jo lære av feil, og det er bra vi gjør feil noen ganger, for da kan vi lære av det og gjøre det bedre neste gang, og igjen: finne praktiske løsninger på problemer. Jeg vet at Senterpartiet er et praktisk parti som er opptatt av å løse praktiske problemer som oppstår. Hvis man i denne spesifikke avdelingen har kommet til at erfaringene viste at det var kanskje ikke så lurt med enmannsrom likevel, en vil gjøre dem om til tomannsrom, finne praktiske løsninger på det – det tar en viss tid å få det på plass, så er det på plass og står der for all framtid – må sykehusene våre få lov til å gjøre det. Vi må ikke ha systemer som er så stivbeinte at det ikke går an å gjøre endringer når man ser at behovene endrer seg. Det er også slik at det er ikke uvanlig at det gjøres endringer i nye bygg. Helse Stavanger må selv vurdere dette, og jeg har full tillit til at de endringer som de nå gjør, kommer både pasienter og ansatte til gode. Jeg legger selvfølgelig til grunn at dette arbeidet gjøres i god dialog mellom ledelsen, ansatte og tillitsvalgte. At jeg eller Stortinget på noen som helst måte skal gripe inn og bestemme hvordan sykehusene detaljert skal se ut og hvordan de ulike avdelingene skal innrettes, mener jeg er feil. Det tror jeg heller ikke representanten mener er riktig vei framover.

Sykehuset er nyåpnet, og nå har vi det bildet vi har. Jeg gjentar bare det jeg har sagt tidligere, og takker igjen for oppfølgingsspørsmålet: Her mener jeg at det med den infrastrukturen som er, i hvert fall langt på vei må kunne finnes praktiske løsninger på dette. Det er ikke nødvendigvis sånn at man må ha dedikerte pauserom som kun brukes til pauser og ikke noe annet, og som står tomme når det ikke er pause. Det kan hende man kan ha flerfunksjonsrom eller finne andre løsninger på dette. Det mener jeg er et viktig ansvar ledelsen der har, og da må de involvere de tillitsvalgte og de ansatte. Så må vi som sagt lære av disse erfaringene og passe på at dette er best mulig ivaretatt når nye bygg prosjekteres. Det er helt riktig at ting skjer i verden. Byggekostnader går opp og ned. Det har vært inflasjon. Det har vært utfordringer i leverandørmarkedet. Det er virkeligheten der ute, og det er virkeligheten for kommunene, sykehusene, Forsvaret, husholdningene og næringslivet. Sånn er det, og vi må ikke skape et inntrykk av at hver gang noe endrer seg, finnes det bare en utømmelig kasse med ekstrapenger, for det gjør det altså ikke. Vi må prioritere, og det må være ansvarlig.

Takk for et veldig godt oppfølgingsspørsmål. Det er selvfølgelig mange ting vi må gjøre. Det må være en tilstrekkelig sykehusøkonomi til å ha riktig bemanning. Vi må slutte å ta ansatte for gitt. Skal vår felles helsetjeneste være førstevalget, må vi faktisk gjøre den til førstevalget. Da er de temaene representanten her tar opp, kjempeviktige: det at det er mulig å ta seg en pause, at arbeidsbelastningen ikke er for stor, og at vi har en god ansvars- og oppgavedeling som gjør at fagfolkene får brukt fagkompetansen sin. Jeg tar veldig på alvor at så mange som jobber i helsetjenesten, sier at en vesentlig større del av arbeidshverdagen deres nå sammenlignet med for 10–15 år siden går med til byråkrati, administrasjon, utfylling av skjemaer og rapporteringskrav. De opplever mindre tillit i hverdagen, mindre frihet i hverdagen og mindre eierskap til jobben sin. Dette er ganske alvorlige tilbakemeldinger, og dette medarbeiderløftet er det virkelig viktig at vi kommer i gang med nå på en god måte. Det er en enorm sektor, veldig mange ansatte og veldig mange sykehus. Det er investert om lag 118 mrd. kr bare de siste årene. Da vil det alltid være noen utfordringer, og da må vi prøve å finne praktiske løsninger på dem og ikke gjenta våre gamle feil.

Takk for spørsmålet. De nye sykehusene i Drammen og Stavanger er noen av de mest moderne og flotteste sykehusene i hele Europa. Samtidig er det helt nye sykehus, og det er lagt til grunn ny organisering av oppgaver. Da vil det ofte være nødvendig med tilpasninger, tilvenninger og noen justeringer i innkjøringen. Sånn er det med alle nye store bygg som tas i bruk, enten det er i offentlig sektor eller i privat sektor. De er helt riktig at jeg i helsetalen i forrige måned sa at vi skal gjennomføre et medarbeiderløft for å ta best mulig vare på de dyktige fagfolkene vi har i helse- og omsorgstjenestene våre. Det er fordi de er vår viktigste ressurs – uten dem er det ikke noen helsetjenester. Dette har jeg fulgt opp i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. Der står det at de regionale helseforetakene «bes om å ivareta medarbeideres behov når sykehus bygges eller renoveres, slik som pauserom, garderober og arbeids- og vaktrom». Dette er et uttrykk for at vi har fått mange tilbakemeldinger fra tillitsvalgte, verneombud, leger, sykepleiere, helsefagarbeidere og andre personellgrupper hvor de sier at dette vektlegges i for liten grad. Beslutningen om Drammen sykehus og hvordan det skulle se ut, og hvor mye det skulle koste, er tatt lenge før min tid. Jeg har ansvaret for alt som skjer i Helse-Norge, men jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan ta ansvar for nøyaktig hvordan det sykehuset ble dimensjonert. Jeg skal selvfølgelig ta ansvar for de sykehusprosjektene som bygges framover, og derfor kommer jeg naturligvis til å følge med på at dette punktet ivaretas. Vi har også, som en del av oppdragsbrevene, gitt klare signaler om at medarbeidere, vernetjenesten og tillitsvalgte skal involveres aktivt på alle nivåer, og – som jeg har lagt til – det skal legges til rette for reell medvirkning. De regionale helseforetakene har ansvar for å planlegge og gjennomføre sine investeringsprosjekter innenfor de rammene som årlig bevilges. Jeg mener vi generelt har mange gode erfaringer med at helseforetakene gjennomfører sine prosjekter innenfor vedtatte rammer. Men vi ser også at økte inntektsrammer har gitt sykehusene større handlingsrom. Derfor har denne regjeringen i godt samarbeid med partiet SV og de andre rød-grønne partiene jobbet systematisk for å sikre bedre rammevilkår for landets sykehus. Vi bevilger nå mer penger til sykehus enn noen gang før, og det er jeg veldig glad for. Så har jeg lyst til å legge til at dette ikke løser alle problemene. For dem som jobber ved Drammen sykehus og nå ikke har tilgang til tilstrekkelig infrastruktur, er det en fattig trøst at vi skal gjøre noe med dette framover. Men det må ikke stoppe oss i å lære av feil som er begått før. Alternativet var å ikke nevne dette, ikke legge inn noen krav, ikke legge noen føringer for sykehusene og late som ingenting. Det er heller ikke å ta ansvar. Så håper og tror jeg at Vestre Viken og Helse Stavanger nå jobber for å finne gode løsninger. Jeg er opptatt av at det skal være god dialog her mellom ledelsen, tillitsvalgte og ansatte. Her tror jeg det er mulig å finne noen praktiske løsninger på dette med de byggene man har. Noen vil kanskje kreve litt tilpasninger, noen vil kanskje kreve litt andre måter å jobbe på, men at man i større grad forsøker å ivareta behovene til de ansatte, forventer jeg – også uten at det kommer mye ekstrapenger, eller at man må gjøre store omveltninger.

Alle pengene kommer jo fra det samme stedet. Dette handler også om diskusjonen om vi skal skille drift og investeringer. Regjeringen er åpen for å se på det, hvis det kan bidra til å bedre det økonomiske handlingsrommet, men ingen har så langt klart å forklare meg hvordan det nødvendigvis skal bli mer penger til sykehusene av at den potten de i dag får, som de selv fordeler mellom drift og investeringer, skal tas inn igjen for så å deles ut, bare at Stortinget da har satt «drift» på den ene sekken med penger og «investeringer» på den andre sekken med penger. Det er noen som mener at sykehusene ikke burde betalt renter. Nei, det kan godt være. Hvis de ikke eide byggene sine selv, ville de ikke betalt renter, men da måtte de leid byggene. Det er flere universitets- og høyskolebygg som leies, f.eks. av Statsbygg, men meg bekjent er det dyrere å leie et bygg enn det er å eie det selv. En av fordelene med at Stortinget kan gi lån til sykehusene, er at de kan komme i gang med sykehusoppgraderinger og nybygg mye før, for de trenger ikke da å ha all egenkapitalen tilgjengelig. Det kan godt hende at vi skal endre dette systemet, det er derfor vi har invitert til samarbeid om det, og jeg vil gjerne snakke mer med partiet Rødt om det, men da må vi vite hva vi gjør.

Jeg følger de forutsetningene Stortinget har besluttet. Det er de regionale helseforetakene som har sørge for-ansvaret i spesialisthelsetjenesten. Det ligger til ansvaret i styrene i helseforetakene og de regionale helseforetakene å vedta budsjetter, og selvfølgelig må de forholde seg til budsjettene fra landets nasjonalforsamling, i likhet med alle andre denne salen bevilger penger til. Tenk hvis det skulle vært sånn at kommunene får tildelt en viss sum penger basert på det kommuneopplegget Stortinget ble enige om, og så kan man etterpå si at man skal ha mer og annerledes, og hvis ikke noen da bevilger noe, er det ansvarsfraskrivelse. Det er jo ikke sånn vi styrer et land. Alle må forholde seg til de rammene de har fått. Hvis representanten mener det er for lave rammer til sykehusene – vel, representanten inngår jo i det flertallet som har ansvar for det statsbudsjettet som nå er vedtatt, så da må vi gjøre noe med det. Jeg er veldig glad for at vi har klart å få til en realvekst, og den realveksten ble enda større etter forhandlingene i Stortinget, men det betyr altså ikke at det er ekstrapenger midt i et år til utvalgte helseforetak. Sånn styrer vi ikke sykehusene.

Takk for spørsmålet. Som representanten viser til i sitt spørsmål, er Stavanger universitetssjukehus i en krevende økonomisk situasjon. Sykehuset i Stavanger har over tid hatt en bemanningsvekst utover det budsjettet gir grunnlag for. Innflytting i nytt sykehus gir også forventede økte kostnader som kommer i tillegg til et for høyt kostnadsnivå ved utgangen av 2025. Det er også en av grunnene til at helseregionens økonomiske langtidsplan gir sykehuset tid fram til 2030 til å tilpasse seg en ny driftssituasjon, for å legge til rette for at denne omstillingen skal bli litt enklere. Det nye sykehuset er bygget på en måte som gjør at det er enkelt å gjøre enkeltrom om til dobbeltrom ved behov. Det er sykehuset selv som vurderer hvordan den løpende driften skal legges opp, og behov for endringer når det nye sykehuset er tatt i bruk. Jeg har tillit til at de gjør endringer som kommer både pasienter og ansatte til gode, og at de selvfølgelig også har med de ansatte i disse beslutningsprosessene. Det skulle bare mangle. Dagens modell for sykehusinvesteringer innebærer at det er helseforetakene selv som beslutter investeringer innenfor de rammene de har til rådighet. Dette lå som et premiss for det nye sykehuset da det ble vurdert og senere godkjent av styrene i både Helse Stavanger og Helse vest. Innenfor den modellen vi nå har, er det regjeringens oppgave å sørge for budsjetter som tar høyde for både drift og investeringer, og man kan også gi lån når helseforetakene ber om dette. Som representanten er vel kjent med, har Stortinget vedtatt de økonomiske rammene for sykehusene i 2026. Jeg mener den rammen Stortinget har sluttet seg til for 2026, med det tillegget som kom i forhandlingene med bl.a. Rødt, er bra. Regjeringen er helt åpen for å se på måten vi både organiserer, styrer og finansierer sykehusene på. Derfor har vi satt ned helsereformutvalget. De leverer sin rapport med alternative modeller for hvordan dette kan gjøres, allerede i høst. Vi håper at alle partiene på Stortinget har lyst til å sette seg ned sammen og se på hvilke forbedringer vi sammen kan gjøre. Jeg vil også understreke at vi ikke kan endre en tjeneste som har over 150 000 ansatte og et budsjett på 238 000 mill. kr, og som behandler 3 millioner pasienter i året, uten at vi har grundige prosesser. Derfor er det viktig nå at vi får de beste faglige anbefalingene om hvordan ting eventuelt kan gjøres annerledes, og så får vi ta det derifra. Jeg fikk et helt konkret spørsmål fra representanten om statsråden vil foreta seg noe som helst. Det viktigste jeg kan gjøre, er å sørge for at vi sammen i det flertallet vi har for budsjettet, styrker bevilgningene til sykehusene. Teknisk beregningsutvalg viser at det under denne regjeringen og med et rød-grønt flertall på Stortinget har vært en realvekst i sykehusbudsjettene. Den har vært vesentlig høyere enn under den borgerlige regjeringen. Jeg er også glad for at vi her på rød-grønn side har gjort viktige endringer, bl.a. bedret rentebetingelsene og endret egenkapitalkravet. Vi kompenserer nå 100 pst. for demografien, ikke bare 80 pst., slik man gjorde i årene før oss. Alt dette vil bidra til å gjøre omstillingen litt enklere, men omstillingen må også fortsette.

Ja, en skal jo høre det fra Fremskrittspartiet. Kontrakten om Helseplattformen ble inngått i 2019. Da var det Fremskrittspartiet som satt i Helse- og omsorgsdepartementet. Denne plattformen ble besluttet i 2016. Da var det Fremskrittspartiet som satt i regjering og utgjorde en hel haug av statsråder. En må gjerne snakke om alt som er galt og feil, men det kan jo av og til være greit å ta litt ansvar for de beslutningene en selv har tatt. Denne regjeringen har lagt om hele digitaliseringsstrategien i sykehusene fordi vi ser at det er for høy risiko knyttet til innføring av så store, komplekse systemer. Vi kommer ikke til å gjøre dette flere ganger. Jeg er faktisk litt opptatt av at vi ikke skal sløse bort skattebetalernes penger og sette alt over styr etter innfallsmetoden. Vi kan ikke over natten skrote et system som det er investert milliarder av skattebetalernes penger i, som har titusenvis av brukere, og som alle sykehusene i Midt-Norge og en haug med kommuner bruker. Det er en uansvarlig måte å styre helsetjenestene på. Derfor må vi nå gjøre alt det vi kan for å få dette til å fungere, ikke ty til lettvintheter som setter pasientenes sikkerhet i fare.

Jeg tar selvfølgelig alle tilbakemeldinger på alvor, og så tror jeg jo denne saken er litt mer nyansert enn det representanten legger opp til i spørsmålsstillingen. Det er ulike erfaringer med bruk av Helseplattformen. St. Olavs hospital var først ute. Der var det store innkjøringsproblemer. Riksrevisjonen var veldig kritisk og kom med en veldig alvorlig rapport hvor de sa at innføringen ved St. Olavs hospital kunne ha truet pasientsikkerheten. Det er lært mye etter det. Når vi nå ser på erfaringene to år etterpå på St. Olavs hospital, går produksjonen opp, økonomien bedrer seg, og effektiviteten har blitt bedre. Heller ikke der er alt i orden, men dette har vært en stor omlegging, og vi må gi det litt tid til å fungere. Det er ikke sånn at det er åpenbare alternativer her og nå. Stortinget tok stilling til, for noe tid siden, om dette systemet skulle skrotes. Det er investert mange milliarder kroner i det. Det er lagt ned enormt med ressurser på opplæring av de ansatte, og dataene er overført. Nå mener jeg vi må gjøre alt det vi kan for å legge til rette for at dette systemet fungerer så godt som overhodet mulig, og ta det derifra.

Takk for spørsmålet. Jeg tar naturligvis på alvor at helsepersonell sier de er urolige for pasientsikkerheten. Jeg har selv vært på besøk flere ganger og sett den gode jobben som gjøres, og jeg lytter naturligvis til bekymringene som reises. Mye av det har jo handlet om brukervennligheten i Helseplattformen, som oppleves som tungvint. Jeg har selv sittet ned med klinikerne på flere av sykehusene i Midt-Norge og sett at det er et forbedringspotensial – ting kan gjøres enklere. Det er jo grunnen til at regjeringen har bevilget ekstra penger til et brukervennlighetsløft. Jeg har også vært veldig opptatt av at klinikerne må lyttes til, og alle tilbakemeldinger må tas på alvor. Det må være planer for fortløpende å luke ut feil og ikke minst de delene av brukergrensesnittet som er for tungvint og kan gjøres enklere, slik at personellet vårt får bruke mest mulig tid på pasientbehandling og minst mulig tid foran skjermen. Jeg har innhentet informasjon fra Helse Nord-Trøndelag om situasjonen. De formidler at de jobber systematisk med å ta ned risiko og sårbarhet. Helseforetaket har gått gjennom alvorlige hendelser, pasientklager og tilsynssaker. Gjennomgangen avdekker ikke hendelser som har medført alvorlige pasientskader forårsaket av Helseplattformen i Helse Nord-Trøndelag. Helseforetaket har interne avviksmeldinger der en ikke kan utelukke at Helseplattformen har vært medvirkende årsak, f.eks. på grunn av at journalløsningen er for komplisert å bruke. Disse avvikene brukes nå for å forbedre brukervennligheten. Det er nylig gjennomført en uavhengig analyse av fordeler og ulemper med Helseplattformen. Denne analysen viser at kvaliteten på pasientbehandlingen er på samme nivå som før innføringen av Helseplattformen. Det er fortsatt en del utfordringer knyttet til brukervennlighet, som jeg nevnte. Dette gjelder særlig for ansatte i sykehus. Det mener jeg ikke er godt nok. Derfor forventer vi nå at de ekstrapengene som er bevilget, brukes på en effektiv måte for raskt å forbedre brukervennligheten. Analysen av fordeler og ulemper viser også at Helseplattformen har hatt noen positive sider. Den har f.eks. gjort det lettere for sykehus og kommuner å samhandle. Helse Nord-Trøndelag formidler at behovet for utvikling og omstilling i sykehuset har vært kjent i flere år, også før innføringen av Helseplattformen. Omstillingen i foretaket er nødvendig av flere årsaker, og at det er brukt tid og ressurser for å lykkes med dette, kan altså ikke kobles til Helseplattformen alene. Helse Midt-Norge, som jo eier Helse Nord-Trøndelag, formidler at de samlede IT-kostnadene nå er på vei nedover. Det er gledelig. Det er viktig for meg at brukervennligheten forbedres, slik at vi får effektive systemer. Det kommer vi selvfølgelig til å følge med på at også skjer.

Jeg ser ikke at denne utnevnelsen av styreleder og styre svekker tilliten til Helse Midt-Norge. Snarere tvert imot mener jeg vi har fått et veldig kompetent og godt styre. Vi må være litt forsiktig og ikke blande flere diskusjoner i hverandre, for habilitet er ett spørsmål, mens pressens frihet og redaksjonelle uavhengighet til å kunne skrive akkurat det de vil – gjøre sin jobb og være kritisk og gå etter makten og tale folks sak – er en annen diskusjon. Det jeg forstår ligger bak dette spørsmålet, er at avisene som inngår i Polaris Media, da skal få innskrenket sin redaksjonelle frihet fordi en som har et ansvar der, nå også er styreleder for Helse Midt-Norge. Det mener jeg er å trekke det veldig langt. Jeg mener som sagt at dette er en vurdering de involverte må gjøre selv. Jeg kan ikke vurdere habiliteten på vegne av andre, og jeg kan heller ikke vurdere hvem som skal sitte i andre virksomheter enn dem jeg har ansvaret for.

Det er naturligvis helt legitimt å stille dette spørsmålet, men det er nå engang sånn i Norge at en del mennesker og en del av dem som har lederverv, gjerne har flere lederverv i ulike organisasjoner, i ulike virksomheter og gjerne privat og offentlig og i ulike deler av landet. Jeg tror ikke det er uvanlig at en støter borti tilfeller der en har flere verv og/eller møter andre som har flere verv. Det i seg selv er jo ikke et problem. Vi må ikke mistenkeliggjøre det. Det er viktig at vi bruker dyktige mennesker der hvor det er behov for dem, men igjen er det helt sentralt at den enkelte må vurdere sin habilitet. Jeg har ansvaret for utnevnelsen av styremedlemmene til helseforetakene. Eierne av Polaris Media må svare for hvem de setter til sine valgkomiteer og styrer. Eiere av andre virksomheter må svare for hvem de setter inn i sine styrer, og så er det til syvende og sist den enkelte som må vurdere sin habilitet. Hvis en mener at en er nær grensen for inhabilitet, bør en jo ta konsekvensene av det.

Takk for spørsmålet. Vi bør vel alle være litt forsiktige med å snakke på vegne av alle andre. Jeg tror denne debatten er vesentlig mer nyansert enn det representanten her legger opp til. For å svare på spørsmålet: Vi følger alltid retningslinjene når det gjelder utnevnelse av nye styreledere. Her bruker vi statens prinsipper for eierutøvelse. De er beskrevet i eierskapsmeldingen, som et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg til. Jeg var næringsminister da den forrige eierskapsmeldingen ble behandlet, og jeg kan ikke huske at Fremskrittspartiet hadde avvikende syn på hvordan styrene skulle utnevnes eller la inn andre forslag i den forbindelse. Regjeringen legger lojalt til grunn det Stortinget har forutsatt. Et av de viktigste prinsippene her er at vi skal vektlegge relevant kompetanse. Det skal være hovedhensynet i statens arbeid med styresammensetning. Styrene skal være sikret kompetanse, kapasitet og et mangfold som samlet sett står i forhold til de oppgavene og det ansvaret styret har, og de utfordringene helseforetaket står overfor. For styrene i de regionale helseforetakene legger vi vekt på at de også skal ha medlemmer som har bred politisk og samfunnsmessig forståelse. Det er viktig å ha medlemmer med generell innsikt i styrearbeid, omstillingsprosesser og økonomistyring. Et sentralt prinsipp er at medlemmene i styret ikke representerer politiske organisasjoner, geografiske områder eller andre interessegrupper. Styremedlemmene velges som privatpersoner, og de skal ivareta eiers, altså fellesskapets, interesser. De fleste styremedlemmene har andre arbeidsforhold eller roller ved siden av styrevervet i det regionale helseforetaket. Et veldig viktig prinsipp når vi snakker om habilitet, er at det er det enkelte styremedlem som til enhver tid har ansvar for å vurdere sin egen habilitet før behandling av konkrete saker, og eventuelt stå over saker der en kan være inhabil. Hvis enkelte styremedlemmer som blir spurt om å påta seg et styreverv, av en eller grunn kommer til at det vil være så store habilitetsutfordringer at vedkommende av den grunn ikke bør takke ja til et sånt styreverv, regner jeg med at en da gjør den vurderingen og takker nei. Når det gjelder valget av ny styreleder i Helse Midt-Norge RHF, mener jeg at det har skjedd i tråd med retningslinjene. Der er det lagt vekt på relevant kompetanse. Helse Midt-Norge har fått en meget dyktig styreleder. Per Axel Koch har bakgrunn som siviløkonom, han har lang erfaring som toppleder og styreleder, og han har generelt god kjennskap til regionen. Det mener jeg er gode forutsetninger for å kunne ivareta rollen som styreleder i Helse Midt-Norge RHF på en god måte. Når det gjelder medias uavhengighet i viktige samfunnsspørsmål, legger jeg selvfølgelig til grunn at norske redaktørstyrte medier har redaksjonell frihet i tråd med Redaktørplakaten og medienes egne presseetiske regelverk. Min vurdering er som sagt at utnevnelsen av styreleder i Helse Midt-Norge RHF er gjort i tråd med retningslinjene som gjelder for statlig eierskap, med vekt på relevant kompetanse, og at det er innenfor rammene av gjeldende habilitetsregler.

Jeg må bare ærlig si at jeg ikke er kjent med at det er helt tilsvarende prosjekter som nå er under nedleggelse. Representanten viser til Helse Førde, og der var det et opprinnelig forslag fra administrasjonen som jo ikke ble besluttet av styret, som kunne ha fått større konsekvenser for barseltilbudet. Der mener jeg at når det gjelder Nordfjordeid, har man vel funnet en løsning – med forbehold om at jeg sier det korrekt nå – med de berørte kommunene. Det er vel også ønske om å gjøre det samme i Lærdal. ABC-klinikken svarte jeg jo på. Det var et tilbud til noen. Metodikken er jo den vi nå ønsker å gjøre tilgjengelig for flere. Jeg er veldig opptatt av at vi må teste hva som virker, og at innovative kommuner og innovative sykehus blir sluppet litt fri og får lov til å jobbe på nye måter. Det er da vi ser hva som kan gi gode effekter for pasientene. Jeg har personlig veldig tro på disse prosjektene. Nå tester vi det ut i både mindre og mellomstore kommuner og etter hvert i en veldig stor kommune, og jeg mener at hvis det viser seg vellykket, bør dette være en sentral del av den nye helsereformen.

Det var mye bra med ABC-tilbudet i Oslo. Noe av det viktigste med det var nettopp at det var et sammenhengende tilbud gjennom svangerskap, ved fødsel og i barsel. Den metodikken er mye av det samme som en jobber med i Drammen, og det er det vi nå skal få til i hele Oslo, ikke bare for utvalgte mammaer, men forhåpentligvis for hele befolkningen og alle som skal føde. Målet vårt i arbeidet med ny helsereform, som jeg håper at også KrF har lyst til å være med og samarbeide om, er at dette kan bli den nye standarden for hvordan vi skal lage dette tilbudet framover. Jeg tror det er mulig å få til. Erfaringene fra Drammen har vært veldig gode. Mammaene er fornøyde, pappaene er fornøyde, og de så ganske fornøyde ut, de små også. Jordmødrene er veldig fornøyde – jeg tror sykefraværet har gått ned, og arbeidsbelastningen går ned fordi det er flere som deler på de tyngre vaktene. Det er også noe faglig tilfredsstillende ved å få følge mammaene gjennom hele svangerskapet, gjennom fødsel og i barsel etterpå. Dette har altså veldig mange fordeler, og dette er en del av programmet for å modernisere helsetjenesten. Da er det viktig at vi tester det ut, og det som fungerer, mener jeg vi bør ta med videre, skalere opp og kanskje til og med gjøre til den nasjonale standarden.

Aller først vil jeg takke representanten for et godt spørsmål. Jeg er veldig glad for engasjementet, som jeg opplever er veldig ektefølt fra representantens side, for det er rom for å styrke hele svangerskaps-, føde- og barseltilbudet i Norge. Det er bra for mammaene, pappaene og barna, men det er også bra for Norge, for det kan bidra til at vi får flere barn i dette landet, noe som også er veldig positivt. Vi må ta vare på det som fungerer bra, og så må vi erkjenne det som ikke fungerer bra, og gjøre noe med det. Derfor er jeg glad for at dette temaet også kommer opp i dag. Det er ikke nok bare at det er trygt å føde i Norge, for det tror jeg vi er enige om at det er, men det skal også være godt å føde i Norge. Da er det viktig at kvinnene opplever at de får god og sammenhengende omsorg og oppfølging gjennom hele svangerskapet, gjennom fødsel og gjennom barsel. Vi vet at de tusen første dagene fra svangerskapets start til barnet er to år, er enormt viktige for familien og for barnet. Det er forbedringspotensial, og derfor er jeg veldig glad for at Helsedirektoratet nå har gjennomført store undersøkelser med veldig mange tusen familier som er spurt. Der ser vi at mye fungerer bra, og så er det noen svakheter som er avdekket. Ikke helt overraskende vet vi om dem, og derfor har vi også satt i gang en del tiltak. Vi har lansert en tipunktsplan – det gjorde vi før sommeren i fjor – som skal bygge en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Den handler bl.a. om bedre ammeveiledning og et lovendringsforslag vi snart er klare med, som gir rett til å ha med partner under fødsel. Videre handler den om bedre forhold for de ansatte – vi har jo vært gjennom en veldig utfordrende periode med mangel på jordmødre, og det er fortsatt en utfordring, men det går heldigvis litt framover for hver dag som går – og vi må også bruke kompetansen på en god måte med ordentlig ansvars- og oppgavedeling. I tillegg kommer kompetanseutvikling og selvfølgelig også gode planer regionalt for å både rekruttere og beholde fagfolk. Her jobber vi også med mer tverrfaglige helsestasjoner, noe som også skal gagne mammaene. Det er mange tiltak som er gjennomført, og vi har også gitt FHI og Helsedirektoratet et oppdrag om å følge opp nye tiltak i denne planen. Utover dette har vi også bedt de regionale helseforetakene om å etablere rutiner for at barselkvinnen kan henvende seg direkte til barselavdelingen uten henvisning minimum en uke etter hjemreise. Det er mange som ønsker seg mer sammenheng, og der tror jeg nok også representanten har sett prosjektet «Min jordmor» i Drammen, som er veldig positivt. Nå har også regjeringen gått sammen med Oslo kommune i et godt samarbeid med byrådet her, hvor vi ønsker å teste ut dette også i hele Oslo. Det betyr da at man har et sammenhengende forløp i svangerskap, fødsel og barsel. Helsedirektoratet har også laget reviderte retningslinjer for barselomsorgen. Der inngår kontroll hos fastlege eller jordmor fire til seks uker etter fødsel og systemer for at kvinnen skal informeres om viktigheten av denne kontrollen. Jeg vil også se på hvordan vi kan bruke det nye digitale helsekortet for gravide til en påminnelsesordning som gjør det enklere, for det er noen som glemmer det og ikke møter opp, så det tror vi kan være bra. Vi jobber også med å følge opp Stortingets vedtak om hjemmebesøk, som er både nyttig og faglig anbefalt.

Først takk til saksordføreren for en god presentasjon av sakskomplekset, som jeg støtter og stiller meg bak. I helsetalen for to uker siden var jeg tydelig på at Norge i 2030 skal ha den mest digitaliserte helsetjenesten. Riktig bruk av teknologi er helt nødvendig for å møte de store utfordringene vi står overfor i helsetjenesten framover. Skal vi klare å gi hele befolkningen i by og land, øst og vest, nord og sør gode og likeverdige tjenester også i framtiden, må vi endre måten vi jobber på. Vi må ta i bruk teknologi på nye måter og vesentlig raskere enn det vi gjør i dag. Dette har regjeringen et klart ansvar for gjennom en tydelig politikk, gjennom forutsigbar finansiering, gjennom å ta bort barrierer og hindringer som gjør at dette arbeidet tar tid, og ikke minst gjennom å fremme et regelverk som bidrar til innovasjon. Det er bra at Riksrevisjonen har valgt å undersøke status i arbeidet med å flytte spesialisthelsetjenester hjem ved hjelp av teknologi. Jeg tar selvfølgelig Riksrevisjonens funn og anbefalinger på alvor og har allerede stilt krav til de regionale helseforetakene om å legge rapporten til grunn i forbedringsarbeidet for 2026. Jeg slutter meg til Riksrevisjonens funn. Vi har kommet for kort i arbeidet med å flytte spesialisthelsetjenester nær pasienten ved hjelp av helseteknologi. Tilgangen på personell og ressurser blir mer krevende i årene som kommer. Vi må alle jobbe smartere for å sikre gode og bærekraftige helsetjenester nå og i framtiden. Teknologi gir oss muligheter til å møte disse utfordringene uten at det kompromisses på kvalitet, og kanskje viktigst av alt: Det kan gi pasientene mer tilpasset og bedre tilgjengelig behandling. Jeg vil gjerne vise til mandatet vi har gitt helsereformutvalget, om å gjøre en grundig og fordomsfri gjennomgang av hele helse- og omsorgstjenesten vår og foreslå nye modeller for framtidig organisering, styring og finansiering for å sikre en sammenhengende og bærekraftig helsetjeneste. Der går selvfølgelig også vurderinger av ny teknologi og digitalisering gjennom som en rød tråd. Det betyr i praksis at vi må være åpne for andre måter å organisere tjenestene våre på framover. En del av reformarbeidet bygger på Prosjekt X, der regjeringen sammen med KS har gått sammen om å løfte fram innovative kommuner og innovative sykehus, som nå jobber forpliktende sammen for å finne nye måter å levere helsetjenestene på. Et overordnet mål for Prosjekt X er også å skape en mer sammenhengende helsetjeneste nedenfra og opp, slik at innbyggerne våre opplever at de møter én helsetjeneste uansett om det er i kommunen, om det er på sykehuset eller om det er hjemme. Her er digital hjemmeoppfølging og det å kunne gi tjenester tettere på innbyggerne der de bor, uansett hvor i landet det er, helt avgjørende. Det er vårt ansvar å sikre at alle får gode og likeverdige helsetjenester. Derfor vil vi fortsette arbeidet med å prioritere tiltak som fremmer bruk av teknologi og digitalisering, som styrker samhandling i helsetjenesten, som gir oss bedre ressursutnyttelse, og som gir pasientene gode, trygge og effektive tilbud over hele landet.

Nå er det ikke det spørsmålet handler om, men jeg har redegjort i Stortinget for pakkeforløpene flere ganger før, og svart konkret på hva regjeringen gjør med det. Da har jeg bl.a. sagt at vi har bedt Helsedirektoratet om å oppdatere disse pakkeforløpene sånn at de er i tråd med den faglige utviklingen på feltet, som bl.a. må ta inn over seg at vi nå tilbyr annen og bedre behandling enn det vi har gjort tidligere. Vi har også strammet opp kravene for helseforetakene, og vi har bedt alle de fire helseregionene om å påse at de opprettholder og er innenfor de føringene vi har gitt i oppdragsbrevene om hvor lang tid en har. Vi har bedt dem gå spesifikt inn der hvor det har vært størst avvik, for å se på om det er noe med kapasiteten, eller om det er mangel på kompetanse eller samhandling. Da må en ta tak i de barrierene som gjør at dette problemet oppstår, og løse dem. Jeg har full tillit til at sykehusene nå følger opp dette, at det har høy prioritet, og at også disse tallene vil gå i riktig retning. Vi måler ventetider for påbegynt helsehjelp på akkurat samme måte som det den forrige regjeringen gjorde, men indikatorene for videre behandling – herunder operasjoner – har ikke vært gode nok. Derfor lager vi nå gode indikatorer på det, og også de ventetidene skal markant ned.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Da håper jeg vi kan være enige om – for å utkvittere det denne saken egentlig handlet om, nemlig om det er tydelige mål i oppdragsbrevene eller ikke – at det er tydelige mål i oppdragsbrevene, og at det er viktig at sykehusene nå leverer på dette. Når det gjelder pakkeforløpene: Tallene er ikke gode nok, og det har vi gitt klart uttrykk for i denne sal og overfor sykehusene og de regionale helseforetakene. Som representanten vet, kommer det fra Helsedirektoratet om forholdsvis kort tid reviderte retningslinjer og forløp. Det vi ser, er at den medisinske utviklingen går veldig fort. Det blir stadig mer persontilpasset medisin. Det gjør at man i forbindelse med enkelte diagnoser og behandlinger må bruke noe mer tid enn tidligere på diagnose, rett og slett for at behandlingen skal treffe best mulig. Da vil også pasientene ha bedre nytte av behandlingen. Det er ikke de pakkeforløpene vi har i dag, i stor nok grad rigget for å ivareta, og derfor er det viktig at vi nå oppdaterer disse sånn at pasientene får den beste hjelpen som er tilgjengelig. Det skal de få i vår felles helsetjeneste.

Først har jeg lyst til å takke norske sykehus, fremragende fagfolk og særs dyktige ledere for den snuoperasjonen som de nå har fått til gjennom Ventetidsløftet. Vi har altså nå det siste året kuttet ventetidene i snitt med over to uker. For syvende måned på rad er ventetidene nå kortere enn før pandemien. Det er titusenvis av færre pasienter som står i helsekø. Det hadde ikke vært mulig uten de førstnevntes fabelaktige innsats. Samtidig vil jeg legge til at det hadde heller ikke vært mulig uten at vi stilte tydelige krav til resultater. Det er ingen tvil om at ventetidene fortsatt skal ned. Selv om vi nå kan være fornøyd med at vi har nådd et delmål, er det fortsatt altfor mange pasienter som venter altfor lenge på den helsehjelpen de har rett på. Det mener jeg er helt uakseptabelt, og det har jeg tatt tak i siden dag én da jeg ble helse- og omsorgsminister. Jeg er helt sikker på at dette budskapet er godt forstått også ute i tjenestene. Det er feil at vi ikke har tydelige mål for dette oppdragsdokumentet. La meg da presisere: I oppdragsdokumentet for 2026 sier vi at gjennomsnittlig ventetid for påbegynt helsehjelp skal ned hvert år i denne stortingsperioden. I praksis betyr det altså at den gjennomsnittlige ventetiden for påbegynt helsehjelp for fagområdene samlet i 2026 må være kortere enn i 2025. De kan heller ikke være over 2019-nivået. For 2027 vil det da bety at de må være kortere enn i 2026, og da er en naturlig følge av det at de heller ikke da kan være høyere enn 2019-nivået. Jeg er også opptatt av at vi ikke bare ser på tiden det tar fra man blir henvist, til man påbegynner helsehjelpen, for en del blir jo da ferdig, men flertallet skal gjerne på videre utredning og videre behandling. For dem kan ventetiden fortsatt være for lang. Derfor har vi kommet til at vi trenger flere og gode nok indikatorer for å måle også dette. Det vi har i dag, er det som heter «Tid til tjenestestart», og vi har passert planlagt tid. Vi ser nå en positiv utvikling også på disse indikatorene. Tiden går ned, og det er færre som passerer planlagt tid, og det er bra. Samtidig ser vi at ventetidene for en del behandlinger, f.eks. for en del operasjoner, er altfor lange. Dette klarer vi ikke i god nok grad å fange opp og måle med de indikatorene vi har i dag. Derfor har vi i helsetalen og i oppdragsbrevene sagt at ventetid til videre utredning og behandling skal markant ned. Andelen ikke-overholdte pasientavtaler skal ikke få lov til å overstige 5 pst. – også det et veldig konkret måltall. Vi bruker nå disse ukene fram mot våren og sommeren til å få på plass en skikkelig indikator på hva pasientene opplever i hverdagen sin, som er det vi faktisk er ute etter. Før sommeren kommer vi da altså til å gi et revidert oppdrag til sykehusene om at de i tillegg til de målene de allerede har fått på tiden det tar til helsehjelpen starter, også skal gjennomføre det. Der vil altså ventetidene til utredning og behandling gå markant ned.

For å svare på det siste først, tror jeg at tilliten til vår felles helsetjeneste også handler om at vi tar beslutninger basert på de beste faglige vurderingene vi har, at vi ikke utsetter pasientene våre for unødvendig risiko, og at det er faglig forsvarlighet som ligger til grunn for de beslutningene vi tar. Det mener jeg er en kvalitet ved helsetjenesten vår som vi må ta vare på. Det er ikke riktig at en kun ser på nytte- og risikoforhold, eller kun ser på effekter og eventuelle konsekvenser eller risikoer. Som jeg sa i svaret, vurderes dette også opp mot sakenes øvrige omstendigheter, det være seg pasientens helsetilstand, at det kanskje ikke finnes andre behandlingsalternativer eller rammene for behandlingen. Det legges avgjørende vekt på hvis det er begrenset omfang av dokumentasjon. Da er det vist til at denne behandlingen bør skje innenfor rammene av kliniske studier, men det er altså ikke det eneste som vektlegges i disse vurderingene.

Som jeg viste til, er det jo ulikt regelverk, og det er også mulig å ta i bruk nye metoder som en del av ordinær pasientbehandling. Men kravene og reglene i dag, som alle virksomheter i helsetjenestene må forholde seg til, er altså at man kan dokumentere sikkerhet og effekt tilstrekkelig. Vi kan ikke utsette pasienter for eksperimenter uten at vi vet konsekvensene av det. Det er et viktig prinsipp som jeg mener vi må holde fast på. Når det er sagt, ser vi jo nå at den medisinske utviklingen går stadig fortere. Vi får stadig mer persontilpasset medisin. Det skjer heldigvis, får vi si, banebrytende innovasjoner hele tiden, og jeg er helt åpen for på generelt grunnlag å se på dette regelverket, se på om vi på en prinsipiell måte har de retningslinjene vi skal ha, eller om det er behov for å gjøre endringer i dette regelverket framover.

Tusen takk for spørsmålet. Først har jeg bare lyst til å si at jeg tror vi knapt kan sette oss inn i hvilken påkjenning det er å få en ALS-diagnose, både for den det gjelder og for familien rundt. Alle vil da søke alle muligheter for å finne håp, finne behandling og finne hjelp. Jeg tror mange er villige til å gå veldig langt, også for å teste nye medikamenter, om det kan gi et snev av håp for å bedre situasjonen. Jeg synes disse sakene er veldig vanskelige. Vi må forholde oss til det regelverket Stortinget har forutsatt, også når det gjelder vurdering av nye metoder og nye medikamenter. Når det gjelder behandling med ILB, utgjør dette utprøvende behandling der sikkerhet og effekt foreløpig ikke er dokumentert nok til å kunne være en del av det vanlige behandlingstilbudet. Det er ikke en vurdering jeg gjør; dette er altså en vurdering som våre fagmyndigheter, med de mandatene de har fått fra våre folkevalgte, gjør. Etter Helsedirektoratets veileder om utprøvende behandling skal slik behandling som utgangspunkt skje innenfor rammene av kliniske studier. For behandling i vanlig klinisk praksis kan det søkes om godkjenningsfritak, og da foretas det individuelle og skjønnsmessige vurderinger om søknaden godkjennes. De momentene som representanten riktig viser til, vil være relevante ved denne vurderingen. Her er det flere hensyn som må veies opp mot hverandre. Et av viktigste formålene med dagens legemiddelregelverk er beskyttelse av folkehelsen gjennom trygg legemiddelbruk. Ordningen med godkjenningsfritak er også en del av dette regelverket og skal ivareta dette formålet. Behandling som gis gjennom ordningen med godkjenningsfritak, skal – som ellers i helse- og velferdssektoren – være i tråd med kravet til faglig forsvarlighet. Utenfor forskning og kliniske studier innebærer dette at helsehjelpen skal bygge på anerkjent kunnskap og dokumentasjon, som fagmyndighetene i denne konkrete saken altså har vurdert at ikke foreligger. For legemiddelet ILB er det i dag svært liten dokumentasjon om legemiddelets nytte- og risikoforhold, og i lys av det kunnskapsbaserte forsvarlighetskravet vil dette måtte tillegges stor vekt ved vurderingen. Sånn er regelverket. Det vurderes fortsatt opp mot sakenes øvrige omstendigheter, slik som pasientens helsetilstand, manglende behandlingsalternativer og rammene for behandlingen. I tidligere avslag er likevel det begrensede omfanget av dokumentasjon blitt tillagt avgjørende vekt, og det er derfor vist til at behandlingen bør skje innenfor rammen av kliniske studier. Vurderingene skjer derfor i dag på bakgrunn av sakenes individuelle omstendigheter, men hvor det må tas særlig hensyn til at det er snakk om behandling i vanlig klinisk praksis, som altså skal bygge på anerkjent kunnskap og dokumentasjon for å anses faglig forsvarlig.

Det skal vi selvfølgelig gjøre. Jeg tror at det kan gå veldig fort hvis utredningen 1. april kommer til at dette er mulig, gitt bestemte teknologiske løsninger. Da vil man kunne få avklaring på dette i løpet av våren, tidlig i sommer, vil jeg anta. Men hvis det er behov for regelverksendringer, må vi fort utrede og gjennomføre det arbeidet vi må gjøre, i henhold til utredningsinstruksen. Så må dette sendes på høring. Denne saken kan vi ha forkortet høring på, det skal ikke forskuttere. Men representanten har selv vært statsråd og vet at vi har jo et apparat å spille på her, hvis det er mulig å få til, og så må jo da Stortinget ha sluttet seg til. Her opplever jeg at alle partier er opptatt av å finne løsninger. Jeg er også veldig glad, for representanten har vært opptatt av det, både i regjering og nå også i Stortinget, og jeg er sikker på at vi kan samarbeide om å finne gode løsninger.

Takk for et godt oppfølgingsspørsmål, jeg skal prøve å svare så konkret jeg kan på det. Jeg kan ikke forskuttere den utredningen vi nå får 1. april. Den kan jo gå i to hovedretninger. Den ene er at utredningen slår fast at dette vil være mulig med litt bruk av riktig teknologi, da er problemer på mange måter løst. Da vil den beskjeden gå ut at så lenge dere organiserer det på denne måten, er det i tråd med det regelverket som gjelder. Hvis utredningen 1. april kommer til at vi her må gjøre regelverkstilpasninger for å være helt på den trygge siden, skal jeg sørge for at arbeidet med regelverksprioriteringer har svært høy prioritet i departementet, for dette må vi fikse. Denne saken trenger ikke å utfordre alkoholpolitiske hensyn. Det er fullt mulig å finne jordnære, praktiske og smarte løsninger på dette, tilpasset de livene folk lever i dag, med den teknologien vi har. Og hvis regelverket står i veien for sunn fornuft, endrer vi regelverket.

Denne saken skal vi løse. Jeg mener at det å ha fjernbetjente butikker i distriktene er av enorm betydning for lokalsamfunnene, og det gjelder både fastboende og besøkende. Jeg har selv besøkt, brukt og vært innom disse og er dypt er fascinert over teknologien. Jeg er optimistisk på vegne av distriktspolitikken framover. Teknologien kan gi oss uante muligheter der vi før sentraliserte fordi det ikke var folk, eller fordi vi ikke hadde tilgang på de ressursene vi trengte. Så kan teknologien nå gjøre at vi kan desentralisere ikke bare helsetjenester, men også, som det jo viser det seg her, butikker som ellers ville holdt stengt fordi det ikke var nok grunnlag kommersielt til å holde dem åpne med vanlige åpningstider, og hvis vi skulle betale for full bemanning. Så heia distriktene, og heia ny teknologi. Vi må bare finne de praktiske løsningene som ivaretar de alkoholpolitiske hensynene, og som gjør det mulig med fjernbetjente butikker i Distrikts-Norge. Det er jeg helt sikker på vi skal få til. Jeg må bare minne om at kontrollert salg og begrenset tilgjengelighet er sentrale virkemidler for å redusere skadene av alkohol. Jeg vet at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har en felles forståelse av og engasjement for norsk alkoholpolitikk, og at den skal være restriktiv. Når det nå kommer ny teknologi som gir nye muligheter, mener jeg vi må gripe de mulighetene. Så skal vi også sørge for at kravene vi har i regelverket, oppfylles, og vi må sikre at kontrollen er god nok, og derfor har det per nå ikke vært mulig å generelt si at fjernbetjent salg er lov. Om det skal være tillatt, vil altså være avhengig av en konkret vurdering av om de løsningene en har ute på f.eks. alderskontroll, at personen ikke er overstadig beruset – alle disse reglene som gjelder for ordinære butikker, også må gjelde for fjernbetjente. Så er det veldig bra og spennende at Distriktssenteret har fått en utredning fra advokatfirmaet CMS Kluge om forholdet mellom fjernbetjent salg og alkoholloven. Utredningene konkluderer som kjent med at systemene vi har for fjernbetjent salg, er tilrettelagt på en måte som tilsynelatende gjør det mulig å overholde kravene i alkoholregelverket. Men det påpekes også at det kan være behov for å gjøre noen endringer i rutinene for det fjernbetjente salget. På bakgrunn av den rapporten, som jeg leser oppløftende, har Helse- og omsorgsdepartementet gitt en bestilling til Helsedirektoratet om å gjøre en vurdering av ulike teknologiske løsninger for fjernbetjent salg opp mot alkoholregelverket. Direktoratet er da spesifikt bedt om å ta utgangspunkt i den nevnte utredningen som er gjort på vegne av Distriktssenteret. Fristen for å besvare bestillingen er satt allerede til 1. april 2026, så om forholdsvis få uker får vi altså svaret. Da vil direktoratet gjøre en generell vurdering av hvilke elementer løsningene må sikre for å kunne oppfylle kravene. Jeg nevnte forbudet mot salg til mindreårige og åpenbart påvirkede personer, og vi har også bedt direktoratet, bare for å være tidlig ute og føre var, om at de kommer tilbake med hvorvidt det er behov for tilpasninger i alkoholregelverket. Hvis det viser seg at det er behov for tilpasninger, kommer regjeringen til å ta initiativ til at vi gjør dem, og det tror jeg det er bredt flertall i Stortinget for.

Jeg mener handlekraft handler om å gjøre ting ordentlig, så det står seg. En av grunnene til at vi har så høy oppslutning om barnevaksinasjonsprogrammet i Norge – det er kanskje et av de beste programmene i verden – er at vi ikke tar beslutninger etter innfallsmetoden, og at fordi det er sesong nå, gjør vi store endringer i et vaksinasjonsprogram uten å vite konsekvensene av det. Jeg er redd for at et slikt hastverksarbeid over tid vil kunne svekke oppslutningen om dette vaksinasjonsprogrammet. Det er ganske alvorlig at vi ser at i stadig flere land vokser nå vaksinemotstanden. Det er stadig flere som stiller kritiske spørsmål til faglige råd fra myndighetene, og som sår tvil om evidensbasert kunnskap, legemiddelvitenskap. Her er det veldig viktig at vi gjør ting i riktig rekkefølge. Man kan gjerne lage polemikk om at det er lenge siden oktober, men så store anskaffelser vi her snakker om, hvor vi har fått en utredning etter at statsbudsjettet er laget – jeg tror folk skjønner at da må man faktisk få tid til å vurdere det fram til neste statsbudsjett. Så får vi se om det er dette som skal prioriteres først eller om det er en av de andre vaksinene som det er også er gode grunner til å innføre, som nå kommer først i køen.

Vi har bedt om denne vurderingen, fordi vi ønsker å se på hvordan dette kan innlemmes. Representanten får det til å høres veldig enkelt ut. Det er nesten som om vi bare kan trykke på en knapp, og så har vi vaksinene klare. Det tar litt tid. Det er f.eks. en faglig vurdering som må gjøres – skal vi gi antistoff, eller skal vi gi vaksine? Skal dette innlemmes i et program som alle har tilgang til, må vi sørge for at helsepersonell har nødvendig opplæring, det må gis informasjon, det skal anskaffes medikamenter. Dette kan i størrelsesorden være store beløp av skattebetalernes penger. Det skal prisforhandles. Alle lover og regler skal følges. Hvis det er slik at dette kan gi store besparelser i sykehusene våre, er det veldig bra, men regjeringen kan ikke midt i et budsjettår si til sykehusene at nå tar vi tilbake penger fra dere for å bruke på en vaksine dere ikke har hørt om. Slik styrer vi ikke Helse-Norge. Det gjorde man ikke under den borgerlige regjeringen, og vi kommer ikke til å gjøre det under Arbeiderparti-regjeringen, heller. Vi vurderer nå alle disse utredningene samlet, og det tidligste vi kan få til og komme tilbake til dette, er i de ordinære budsjettprosessene, og da kan Stortinget ta stilling hva man ønsker å prioritere først.

Takk for spørsmålet. Ifølge Folkehelseinstituttet er forekomsten av RSV nå økende. Det er ikke uventet, gitt årstiden. Hvert år blir 1 pst–2 pst. av barn under ett år innlagt på sykehus under den årlige RS-virussesongen i vintermånedene. Mange små barn har også kontakt med primærhelsetjenesten på grunn av RS-virus. Barn som er særlig utsatt for en alvorlig RS-virussykdom har i mange år hatt tilbudet om forebygging med et antistoff mot RS-virus. Dette antistoffet kan gis i RS-virussesongen til barn under to år med alvorlig medfødt sykdom, immunsvikt, alvorlig lunge- og/eller hjertesykdom eller ekstremt premature barn. Jeg er veldig glad for at dette er innarbeidet i norsk helsetjeneste. Det er helt riktig som representanten sier, Folkehelseinstituttet og Direktoratet for medisinske produkter har vurdert ytterligere forebyggende tiltak mot RS-virussykdom for alle spedbarn. I slutten av oktober 2025 ga Folkehelseinstituttet sin faglige anbefaling til Helse- og omsorgsdepartementet. Saken vurderes nå i departementet. Når vi vurderer endringer og nye tiltak i barnevaksinasjonsprogrammet, må det tas hensyn til nytten av tiltaket, bivirkninger, kostnadseffektivitet, budsjettmessige konsekvenser og juridiske forhold. Rapporten vi nå har fått fra Folkehelseinstituttet for forholdsvis kort tid siden, gir et godt kunnskapsgrunnlag med vekt på norske forhold – det er viktig, og det er et grunnlag for å foreta de nødvendige vurderingene. Så må dette tiltaket, som alle andre tiltak, vurderes og prioriteres helhetlig. Når nye vaksiner skal inn i vaksinasjonsprogrammet, må det også tas høyde for tiden det tar å anskaffe legemidler og tiden det tar med opplæring og informasjon. Alt dette er viktig for å opprettholde tilliten til og oppslutningen om et av de beste barnevaksinasjonsprogrammene som er tilgjengelig, som vi har i Norge. Vi tar absolutt barns helse på alvor. Derfor innførte vi kikhostevaksinering til gravide i 2024 for å beskytte de minste barna. Derfor har vi nå mottatt anbefalingen om forebyggende tiltak mot RS-virussykdom. Dette er selvfølgelig viktige innspill til det videre arbeidet. På grunn av tiltakets omfang – dette kommer ikke til å bli gratis – og de budsjettmessige konsekvensene av det, må spørsmålet om finansiering og eventuell innføring måtte behandles i de ordinære budsjettprosessene. Det er ikke slik at regjeringen midt i et budsjettår har x antall millioner kroner tilgjengelig utover det Stortinget har besluttet. Derfor må regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte i forbindelse med budsjettprosessene når de samlede faglige og økonomiske vurderingene er ferdigstilt. Jeg vil gjerne legge til til slutt at vi nå har bestilt og mottatt en rekke utredninger. Det gjelder RS-virus, det er mange som ønsker at vi skal utvide HPV-vaksinen, og vi har mottatt en utredning om hormonbehandling på blå resept for kvinner i overgangsalderen for å nevne tre eksempler. Alt dette skal prioriteres. Alt dette koster penger. Derfor er det viktig at vi kommer tilbake til Stortinget med dette på en helhetlig måte, så kan Stortinget bestemme.

Det generelle svaret på det er ja. Jeg vet ikke om representanten hørte helsetalen eller har lest oppdragsbrevene til sykehusene, men alt dette står der, og det er fordi jeg oppriktig mener at det er viktig at man prioriterer det. Vi har startet oppbyggingen av døgnkapasiteten igjen etter at den gjennom 20 år har vært bygd ned. Det står helt eksplisitt i oppdragsbrevene til sykehusene at de skal inngå flere langsiktige avtaler med de ideelle og private for å bruke den samlede kapasiteten best mulig, og selvfølgelig forventer jeg resultater. Hvis ikke kommer jeg til å stramme til ytterligere, for vi har som eiere vært helt tydelige på hva som skal skje. Nå registrerer jeg at det er stadig flere eksempler på at kapasitet bygges opp igjen. Det er bra, og jeg kan bare understreke at her har vi ingen tid å miste. Jeg er utålmodig, representanten er utålmodig – jeg tror hele Stortinget er utålmodig – så dette må rett og slett sykehusene levere på, og det skal de klare innenfor de økte rammene de nå har fått. Jeg må legge til at den saken på NRK i helgen gjorde enormt stort inntrykk, og jeg mener det er et uttrykk for hvordan vi ikke skal ha det. Da må folk komme foran systemer, og da må vi gjøre noe med disse problemene, og det er vi nå i gang med.

La meg kort gjenta svaret: Det er nå to tiltak som skjer helt spesifikt i Bergen. Det ene er en ny sengepost, som starter opp allerede 3. februar, og så vil det også komme flere døgnplasser, åtte nye, allerede fra 20. april. Dette vil jo ha betydning for behandlingskapasiteten, og det er helt nødvendig og riktig at det kommer på plass. Hvis Helse Bergen vurderer at heller ikke det er tilstrekkelig – ja, da forventer jeg selvsagt at de legger på ytterligere plasser. Så er den langsiktige løsningen på dette at vi får opp behandlingskapasiteten i alle helseforetakene der hvor de faglige framskrivningene tilsier at vi har havnet for lavt. Det tenker kanskje noen vil ta lang tid og mange år, men der er jeg veldig utålmodig. Vi sa allerede i fjor sommer at vi vil se resultater i 2025. Jeg har ikke de endelige tallene ennå, men det er mye som tyder på at vi har fått en liten oppgang i 2025. Den kommer til å være større i 2026, så det betyr at vi allerede i inneværende år vil se konkrete forbedringer. Det skulle også bare mangle.

Takk for spørsmålet. La meg først si at det skal ikke være normalen at pasienter innlagt på døgn i psykisk helsevern legges i korridor på grunn av manglende kapasitet. Slik skal vi ikke ha det. Helsetjenestene våre er til for folk, ikke for systemene, og når noe ikke funker for folk, må vi brette opp ermene og gjøre noe med det. Sykehusene har et stort ansvar for å legge til rette for at pasientene får nødvendig skjerming og tilfredsstillende behandling og omsorg. Det skulle bare mangle i velferdsstaten Norge i 2025. Så kan det være – i enkelttilfeller og ved enkelte situasjoner, men la meg bare legge til at det er snakk om i svært, svært begrenset omfang – at en i kortere perioder kan se seg nødt til å bruke ledig areal som samtalerom, møterom eller plass i tilknytning til korridor, men det skal være virkelig unntaksvis og kun der det er vurdert å være faglig forsvarlig. Nå har vi bedt Helse vest om nærmere informasjon om døgnkapasiteten ved Sandviken sykehus og om hvilke tiltak som er planlagt – i tråd med spørsmålet fra representanten. Helse Bergen bekrefter at de nå iverksetter strakstiltak. Det er riktig, og jeg er glad for at det skjer. Det skal etableres en foreløpig sengepost med oppstart allerede 3. februar, altså om veldig kort tid. Etter hvert vil en øke kapasiteten med åtte nye døgnplasser på Sandviken-området, fra 20.april. Så har de i dag utskrivningsklare pasienter, og det er nå dialog mellom Helse Bergen og Bergen kommune om framdrift med tanke på planlagt utskrivelse fra døgnpost. Dette vil også frigjøre plass, noe som gjør at andre pasienter som trenger den plassen, kan få den. Dette er en prekær utfordring, som det må tas tak i nå, men vi må jo bygge opp kapasiteten over tid, slik at vi ikke kommer hit framover. Derfor har vi i oppdragsbrevene gitt tydelig beskjed om å øke døgnkapasiteten. Det skal skje i alle fire helseregioner, over hele landet, og vi ser at det er særlig behov for å øke kapasiteten for dem med alvorlig psykisk lidelse og innenfor sikkerhetspsykiatri. Nå har vi styrket sikkerhetspsykiatrien med øremerkede midler i flere omganger de siste årene, senest i budsjettforliket, der det ble gitt 100 mill. kr ekstra til døgnplasser. Vi vil også se på ulike typer sikkerhets- og overgangsboliger og nye former for døgntilbud i samarbeid mellom helseforetak og kommuner. Det kan bidra til et bedre samarbeid om pasienter som er klare for utskrivning, og kan også frigjøre kapasitet. Vi har i oppdragsbrevene også sagt at vi forventer at de regionale helseforetakene allerede i år inngår flere langsiktige avtaler med ideelle og private aktører, slik at den samlede kapasiteten i vår felles helsetjeneste utnyttes best mulig. Når det gjelder døgnkapasiteten, skal den over noen år opp med om lag 430 plasser. Jeg er veldig glad for at vi har klart å stoppe den nedbyggingen av døgnplasser som har skjedd gjennom en 20-årsperiode. Noe av dette har nok vært riktig, fordi mer behandling gis poliklinisk, kortere opphold, dagtilbud, og flere får behandling hjemme. Jeg vil likevel si at utviklingen har gått altfor langt. Nå må vi ikke bare stoppe nedbyggingen, men vi må faktisk bygge opp igjen, og det skal vi se resultater av allerede i år.

Nei, snarere tvert imot! Det er jo denne helseministeren som har lagt inn i oppdragsbrevene at hensynet til ansatte skal ivaretas. Det er jo jeg som har skrevet inn i oppdragsbrevene at når en bygger nye sykehus og oppgraderer eksisterende sykehus, må en tenke på arealer til pauserom. Jeg mener jo dette, og det er derfor jeg tok det opp. Det er flott at det nå er mange partier som kommer etter og begynner å engasjere seg for dette, og det er veldig bra hvis vi kan bli enige om dette. Men dette har jeg også gitt sykehusene oppdrag om allerede, fordi jeg mener at det ikke er godt nok sånn som det er i dag, og når jeg har gitt det oppdraget, kommer jeg selvfølgelig også til å følge med på at det blir gjennomført. Så nevnte representanten 18 milliarder, og da regner jeg med at representanten henviser til det nye Mjøssykehuset, som jeg er veldig glad for at vi får på plass. Nå er jo også det i prosjekteringsfasen. Ingen gravemaskiner har begynt på tomta enda. Det er mye detaljering som gjenstår, og det er selvfølgelig viktig at Helse sør-øst og Sykehuset Innlandet, i dette tilfellet, nå bruker det oppdragsbrevet. Da må de gå igjennom disse planene, og hvis de ser at de her ikke har dimensjonert riktig, i tråd med de føringene vi som eier har gitt, da må de ta det inn over seg og gjøre nødvendige endringer før spadetaket tas.

Dette tror jeg kan løses betydelig enklere. Det handler om at en må ta høyde for at det skal være tilstrekkelige arealer allerede når en starter prosjektet, når sykehusene prosjekteres, og også tilstrekkelig areal til at medarbeiderne har gode arbeidsbetingelser. Ansatte, tillitsvalgte og verneombud involveres jo i prosjekteringen, de tas med på råd, men de må ikke bare tas med på råd, de må faktisk også lyttes til. En helt operativ ting jeg kommer til å gjøre framover, er at vi når vi får søknader om nye byggeprosjekter, som en del av kvalitetssikringen stiller spørsmål som: Er ansatte her godt involvert? Har en fulgt det som nå står i oppdragsbrevene for 2026 – og som selvfølgelig kommer til å stå i oppdragsbrevene i alle år framover, så lenge jeg er helse- og omsorgsminister – at ansattes behov skal ivaretas? Har en tenkt på tilstrekkelige arealer til bl.a. pauserom? Og hvis vi ikke får gode nok svar på det, får en gå en runde til før vi kan anbefale Stortinget å bevilge penger til nødvendige oppgraderinger. Det tenker jeg er en jordnær og praktisk måte å gjøre det på, og så får vi komme tilbake til større reformgrep senere.

Det er det ikke, og representanten vet utmerket godt at sykehuset i Drammen ble det fattet investeringsbeslutning om før min tid. Jeg er bekymret for de tilbakemeldingene vi får fra medarbeidere om at det er for liten plass til funksjoner som pauserom, et sted å kunne ta en kaffe med kollegaer, et sted å slappe av når en har muligheten til det i en stresset hverdag. Det er grunnen til at jeg i helsetalen varslet at sånn kan det ikke fortsette. Vi har også gitt sykehusene en helt konkret føring i oppdragsbrevene om at når nye sykehus bygges, og når vi oppgraderer og bygger om eksisterende sykehus, skal medarbeidernes behov ivaretas på en god måte. Det gjelder f.eks. at en må ha pauserom, steder å kunne trekke seg tilbake. Medarbeiderløftet, som vi nå skal gjennomføre sammen med partene i arbeidslivet, kommer til å være veldig viktig for at vi skal beholde fagfolk i vår felles helsetjeneste også framover. Så jeg er på ingen måte tilfreds med situasjonen. Det er derfor jeg har tatt tak i det, men jeg kan altså ikke svare for bygg som det er fattet investeringsbeslutning om lenge før min tid. Dette burde strengt tatt vært tatt tak i for mange år siden. Nå tar vi tak i det, og det er jeg veldig glad for, og det forplikter, og det skal vi også levere på. Når det gjelder det konkrete spørsmålet om Drammen sykehus og at jordmødre der har prøvd å finne praktiske løsninger, vil jeg for det første si at jeg synes det er bra at en forsøker å finne praktiske løsninger. Jeg forstår også at ledelsen er opptatt av å finne mer permanente løsninger på dette. Så der vil oppfordringen fra meg til ledelse, tillitsvalgte og verneombud klart være å sette seg ned sammen og se på hvordan man med den bygningsmassen en har, kan finne løsninger på dette som fungerer best mulig. Hvis det framover vil være behov for større tilpasninger, får man se på hvordan man klarer det, men det viktigste nå må i hvert fall være å løse den prekære utfordringen, som er mangelen på pauserom. Det har jeg tillit til at en skal kunne finne løsninger på. Så må vi ta lærdom av disse prosjektene og i hvert fall sørge for, når vi bygger nye sykehusbygg framover, at dette en del av planleggingen og prosjekteringen fra starten av.

Jeg er uenig i at det er dårlig sykehusøkonomi. Sykehusene får nesten 4 mrd. kr mer i år. Vi nærmer oss nå 240 000 mill. kr i sykehusbudsjett. Jeg vil gjerne at representanten peker på landene som bruker mer penger på sykehus enn Norge. Så denne virkelighetsbeskrivelsen er jeg ikke enig i. Jeg mener også at det er galt at en sier én ting i opposisjon og gjør noe helt annet i posisjon. Det mener jeg er å ikke snakke riktig om det som er konsekvensene av ens egen politikk. Det vil alltid være behov for omstilling i tjenestene. Det er riktig at noen tjenester flytter, og at noen tjenester bygges ned mens andre tjenester bygges opp. Det er en del av samfunnsutviklingen. Det kommer ny teknologi, folk flytter på seg, demografien endres. Man har alltid stått i omstilling i norsk helsetjeneste, og man kommer til å stå i omstilling i all framtid. Spørsmålet er om det blir bedre eller dårligere. Min bestemte oppfatning er at helsetjenestene våre generelt sett blir bedre hvert eneste år, og det er også fordi vi velger å investere mye penger i dem.

Det er jo feil at sykehusbudsjettene ikke er styrket. I år styrkes sykehusbudsjettene med 3,9 mrd. kr. Vi dekker fullt ut kostnadsveksten, vi dekker fullt ut kostnader knyttet til demografiske endringer, og det kommer også friske penger på toppen av dette. Jeg synes denne kritikken fra Høyre er litt hul. Nå har vi fått et teknisk beregningsutvalg, som altså er statens uavhengige organ, som gransker sykehusøkonomi. Dette er tall som er tilgjengelige fra regjeringens nettside, og som alle kan gå inn og lese. Der vil man kunne se at veksten i spesialisthelsetjenesten, budsjettene, har vært høyere i perioden 2022–2026, altså under denne regjeringen, enn den var i perioden 2016–2021, altså under den borgerlige regjeringen. Så jeg synes at dette er en litt hul kritikk. Nå, i opposisjon, er man veldig bekymret for sykehusenes økonomi, mens man i posisjon, beviselig og dokumenterbart, leverte en dårligere sykehusøkonomi. Jeg er da fristet til å stille noen spørsmål: Hvorfor endret den borgerlige regjeringen rentebetingelsene i 2018, slik at sykehusenes rentekostnader gikk opp? Hvorfor betalte man aldri fullt ut for demografiske endringer, slik denne regjeringen gjør? Det er noen av grunnene til at vi nå har økonomiske utfordringer i en del helseforetak.

Takk for spørsmålet. Selv om regjeringen har sørget for å styrke sykehusøkonomien de siste årene, er det noen helseforetak som er i en krevende økonomisk situasjon. Det er viktig at sykehusene våre har et kostnadsnivå som er tilpasset Stortingets bevilgning. Det er landets folkevalgte – denne salen – som bestemmer hvor mye penger vi skal bruke på sykehusene våre. Når den beslutningen er tatt, forventer jeg at det lojalt følges opp, og at en holder seg innenfor de bevilgningene en har fått. Det er skattebetalernes penger vi forvalter. Lønnskostnadene i sykehusene utgjør om lag 60 pst. av de samlede kostnadene, og flere av tiltakene som nå diskuteres, tar sikte på å bremse bemanningsveksten, ikke å redusere bemanningen. Jeg må minne om at Norge er blant de landene i verden som har høyest dekning av helsepersonell sett i forhold til andel av befolkningen. Det har vi fordi vi skal ha desentraliserte tjenester, fordi vi skal ha høy kvalitet – vi skal ha tjenester i verdensklasse, og det må vi være villige til å investere i – men vi må også erkjenne at det er svært få land i verden som bruker mer penger på helse enn Norge. Så vi må også diskutere hva vi får ut av disse pengene. Vi må forvalte ressursene på en effektiv måte, og helsepersonellet vårt må få tid, rom, tillit og frihet til å være godt helsepersonell og ikke måtte bruke tiden sin på oppgaver de selv mener ikke er nødvendige, de såkalte «tidstyvene» i sykehusene, som vi nå er i ferd med å fange. Det er alltid rom for forbedringer, f.eks. når det gjelder å gjøre mer av det som virker, og mindre av det som ikke virker. Vi har også et stort potensial når det gjelder ny teknologi, oppgradering av medisinskteknisk utstyr, bedre logistikkløsninger og bedre samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette er jeg helt sikker på at både representanten Svardal Bøe og jeg er enige om og opptatt av. Jeg er ikke uten videre enig i at norske sykehus i økende grad tar beslutninger basert på økonomi, og at det skulle stå i et motsetningsforhold til å vektlegge gode medisinskfaglige vurderinger. Norge har en av de aller beste helsetjenestene i verden, og vi leverer jevnt over svært gode resultater. Vi har aldri behandlet flere pasienter enn nå. Ventetidene har gått betydelig ned det siste året. Vi gjennomfører stadig nye medisinske gjennombrudd, folk lever lenger, vi behandler sykdommer bedre, og overlevelsesraten går opp. Innenfor enkelte sykdommer er vi på verdenstoppen når det gjelder overlevelse. Vi har fremragende fagfolk og dyktige medarbeidere i alle deler av tjenesten vår. Dette er kvaliteter å ta vare på framover. Jeg håper vi kan være enige om at ikke alle problemer bare løses med mer penger, når kanskje den største utfordringen framover er mangel på fagfolk. Derfor er det viktig at vi diskuterer hvordan vi kan bruke pengene smartest mulig, hvordan vi kan få mest mulig helse igjen for hver eneste krone, og hvordan vi kan omstille på en fornuftig måte. Der har jeg vært veldig tydelig overfor sykehusene: De ansatte, tillitsvalgte, verneombud – medarbeiderne – skal involveres i alle viktige prosesser og tas med på råd om hvordan vi kan skape verdens beste helsetjeneste.

Vi må puste litt med magen. Det er ikke sånn at gravemaskinene er i gang. Stortinget sluttet seg til dette utbyggingsprosjektet da forslaget til statsbudsjett ble vedtatt. Regjeringen foreslo å bevilge penger til det. Det sluttet Stortinget seg til i desember. Nå er vi i slutten av januar, så det er altså noen uker siden Stortinget ga klarsignal til dette byggeprosjektet. Vi har litt tid, men det er viktig for meg at vi gir svar på dette i god nok tid, slik at det kan inngå i prosjekteringen. Det er ikke bare å bygge tilfluktsrom. Det er også et spørsmål om hvilket tilfluktsrom det skal være, hvor stor beskyttelsesgrad det skal ha, hvor stort det skal være, hvordan det skal fungere sammen med øvrig infrastruktur i denne regionen, i Østfold, som er en viktig region, og hvem som skal finansiere det. Det er helt riktig som det blir sagt, at hvis dette er et rent tilfluktsrom som ikke har noen andre funksjoner, synes jeg det vil være vanskelig å belaste helsebudsjettene med dette. Hvis en kan tenke seg en dobbeltbruk, der en også kan bruke enkelte av disse arealene til andre formål i fredstid, er det kanskje annerledes. Det er dette vi nå jobber med. Avklaringene vil komme så snart vi er ferdige med dem, og i god nok tid til å få implementert dem i prosjektene.

Den kommer så fort vi er ferdige med dette arbeidet. Som jeg sa i svaret, er det også en faglig diskusjon om hvilke typer rom vi eventuelt skal bygge, hvor de skal være, og om dette skal være et krav vi stiller til alle nye sykehusutbygginger, eller om det skal være i områder hvor det er lav dekning av tilfluktsrom. Dette er spørsmål vi må svare ordentlig på. Det er ikke småinvesteringer vi snakker om. Nå bygger vi ut på Kalnes, og det er veldig bra. Vi skal bygge ut på Ahus, og det er også på høy tid. Vi bygger et nytt Mjøssykehus til over 18 mrd. kr, som blir et kjempeløft. Vi skal gjøre store oppgraderinger rundt omkring i sykehusene. Det er viktig at vi gir forutsigbarhet til alle disse byggeprosjektene. Hvis vi nå skulle hoppet på og sagt at nå skal alle bygge tilfluktsrom, snakker vi ikke om beløp i hundremillionersklassen, vi snakker kanskje om milliardklassen. Det er også skattebetalernes penger, og derfor er det viktig at vi gjør dette i riktig rekkefølge, men avklaringene må komme tidsnok til at vi ikke forsinker eller fordyrer prosessen på Kalnes sykehus.

La meg først si at Sykehuset Østfold Kalnes sto ferdig i 2015. Det er riktig at sykehuset ble bygget uten tilfluktsrom, dette som følge av vedtak etter den generelle midlertidige dispensasjonen som Stortinget ga tilbake i 1998 fra forskrift om tilfluktsrom for offentlige og private tiltakshavere. Nå er Sykehuset Østfold Kalnes under planlegging for et nytt stort stråle- og somatikkbygg med 168 nye senger og stråleterapi. I dagens nye sikkerhetspolitiske situasjon synes det klart at kritisk infrastruktur og tilhørende tjenester vil ha et endret beskyttelsesbehov. Dette gjelder også tilfluktsrom. Ny og oppdatert forskrift er ennå ikke ferdigstilt, slik at det til nå har vært vanskelig å vite hva man skal legge til grunn for videre planer. Det skjønner jeg at kan skape litt usikkerhet. Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet er nå i prosess med nye anbefalinger og regelverk for bygging av tilfluktsrom. De opplyser at årsakene til at den gamle forskriften fra 1995 må endres, er at det bl.a. skal innføres to klasser tilfluktsrom med ulik beskyttelsesgrad. I Totalberedskapsmeldingen er den klassen med lavest beskyttelsesgrad omtalt som dekningsrom. Det er også behov for å se på de tekniske kravene til rommene i lys av dagens trusselbilde og erfaringer fra Ukraina. Justisdepartementet har opplyst at de vil sende forslag til ny forskrift på høring så snart som mulig. For meg er det en prioritert oppgave at Helse sør-øst og Sykehuset Østfold får en avklaring så tidlig som mulig om hvilke krav som skal gjelde. Jeg har selv besøkt sykehuset flere ganger. Jeg vet at dette er noe de ansatte er opptatt av, ledelsen er opptatt av og de tillitsvalgt er opptatt av. Men det er en beslutning som har store implikasjoner og store kostnader. Det er viktig at avklaringene kommer tidsnok, slik at en kan planlegge dette en gang for alle og ikke må få fordyrende tillegg når en er i gang med byggingen. Det mener jeg vil være en dårlig løsning, så her er det viktig at vi har hurtig framdrift. I forlengelsen av svaret på spørsmålet fra representanten vil jeg legge til at det nå pågår et arbeid for å forberede helsetjenestene våre på krise og eventuelt krig. Som en del av dette arbeidet utarbeides det nå oversikter over hva slags tilfluktsromarealer sykehusene har tilgang til, basert på erfaringer fra bl.a. Ukraina. Vi må sørge for at det finnes gode planer for tilfluktsrom og selvfølgelig også for evakuering.

Også jeg vil takke for en god debatt – en debatt som riktignok har handlet om ganske mange andre temaer enn det interpellanten opprinnelig tok opp. La meg likevel forsøke å svare ut et par av de spørsmålene som er reist. For det første er det et faktum at det har vært en realvekst i sykehusbudsjettene under denne regjeringen, mens det var en nedgang under den forrige regjeringen. Det er offisielle tall fra teknisk beregningsutvalg. Det er et faktum at denne regjeringen har bedret rentebetingelsene, sånn at det er billigere å betale renter enn da den forrige regjeringen satt. Så det er jo litt rart å høre på all denne kritikken fra Høyre og Fremskrittspartiet, som gjør det stikk motsatte når de er i posisjon enn det de gjør når de er i opposisjon. Jeg vet ikke hvor troverdig det er. Jeg har sagt flere ganger at vi gjerne kan diskutere og vurdere å endre finansieringssystemet, men jeg vil advare Stortinget mot å tro at det blir mer penger til sykehusene av den grunn. Det er simpelthen fordi det er ingen penger som bevilges fra denne salen, som er gratis. Et alternativ til at sykehusene eier byggene sine selv, og derfor må ta opp lån for å bygge dem, måtte være at de leide byggene sine. Det gjør universiteter og høyskoler, de betaler leie til Statsbygg. Men etter hva jeg forstår, er det dyrere å betale leie for et bygg du ikke eier, enn å betale gunstige renter for et bygg du selv er sjef i. Det kan godt være vi skal gjøre det, men vi må ikke lure oss selv eller de ansatte ved Stavanger universitetssykehus til å tro at det er en magisk løsning som skal gi dem bedre økonomi. Hvis vi vil bruke mer penger på sykehus, er det bare én ting å gjøre, og det er å bevilge mer penger til sykehusene. Det kan godt være at det er andre grep vi sammen i denne sal skal ta for å styre, finansiere og organisere helsetjenestene bedre enn i dag. Derfor har regjeringen selv tatt initiativ til det. Det er derfor vi har satt ned helsereformutvalget og invitert alle partiene på Stortinget med på et samarbeid, for å se på hvordan vi kan gjøre ting bedre. Så har jeg lyst til å understreke én ting: Det er trygt å få helsehjelp på Stavanger universitetssykehus. Det er et topp moderne sykehus i verdensklasse som nå innvies. Vi har noen av de beste fagfolkene i verden på Stavanger universitetssykehus. Og ja, det er krevende å stå i omstilling, det er aldri hyggelig med ansettelsesstopp, men vi må ha i mente at vi til tross for det har høyere personaltetthet i våre sykehus enn i veldig mange andre land i verden. Hvis vi ikke anerkjenner det, hvis vi bare svartmaler situasjonen og sier at alt er krise, alt er vanskelig og ingenting fungerer, da er jeg redd for at vi undergraver tilliten til vår felles helsetjeneste. Det er ikke sånn vi får fagfolkene til å ville jobbe i vår felles helsetjeneste, og det er ikke sånn vi skaper trygghet i befolkningen for at de faktisk får helsetjenester i verdensklasse ved norske sykehus.

Jeg har stor forståelse for at dette er en krevende situasjon for de ansatte i Stavanger. Samtidig tror jeg mange av de ansatte gleder seg over at vi tar i bruk helt moderne, nye sykehusbygg, at vi investerer i medisinsk-teknisk utstyr, og at vi investerer i helsetjenesten vår. Alle sykehus må forholde seg til de budsjettene som er gitt, og som utgår fra Stortinget. Beslutningen om flyttingen til Ullandhaug ble tatt tilbake i 2017. Da var det altså Høyre og Fremskrittspartiet som satt i regjering. Da denne prosessen ble startet, var det med en klar forutsetning om at en skulle få en mer effektiv drift med nytt areal og nye måter å jobbe på. Det har vært en forutsetning for dette prosjektet fra dag én, lenge før denne regjeringen tiltrådte. Jeg er opptatt av at spillereglene skal følges. Hvis det er forutsatt i et prosjekt at en får finansiering i milliardklassen for å bygge nye bygg, og et vilkår for det er at en også skal omstille og effektivisere driften, kan en ikke etter at bygget er satt opp og regningene skal betales, plutselig gå bort fra den forpliktelsen. Det ville bidratt til at vi fikk en mindre effektiv helsetjeneste. Det kunne sågar bidratt til at vi utnyttet skattebetalernes penger på en mindre effektiv måte. Jeg var i mitt første innlegg inne på hvordan vi legger til rette for en bedre sykehusøkonomi. Sykehusene har nå en realvekst hvert eneste år. Vi har bedret rentebetingelsene gjennom å gå bort fra den markedsmessige renten den forrige regjeringen innførte, nå knytter vi rentene til statens innlånsrente. Vi har kompensert fullt ut for de demografiske endringene. Det gjør også at vi sakte, men sikkert styrker sykehusøkonomien. Samtidig må vi erkjenne at vi i Norge bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land. Vi har høyere personaltetthet enn de fleste andre land. Det gjør vi med glede, for kvalitet koster penger. Vi skal ha verdens beste helsetjeneste, og da må vi også investere i den – det skulle bare mangle. Likevel må vi også se på hvordan vi kan få mest mulig helse ut av de kronene Stortinget bevilger. Derfor mener jeg det ikke er grunnlag for at vi skal gripe inn og gjøre ekstraordinære tiltak. Vår oppgave er å levere en forutsigbar og forsvarlig sykehusramme, og så har jeg faktisk tillit til at det regionale helseforetaket og helseforetaket gjør sine prioriteringer, at de gjennomfører denne omstillingen på best mulig måte. Det er selvfølgelig en selvsagt forutsetning at de involverer ansatte, tillitsvalgte, verneombud, lytter til bekymringer og finner best mulig løsninger slik at denne prosessen kan bli best mulig. Så får framtiden vise om Stortinget kan samles om en ny og bedre måte å gjøre dette på for framtidige prosjekter. Det skal i hvert fall ikke stå på regjeringens vilje.

Som representanten Hagerup viser til i sitt spørsmål, er Helse Stavanger HF i en krevende økonomisk situasjon. Sykehuset ligger per november 248 mill. kr bak budsjett, og må derfor iverksette tiltak for å bedre økonomien. Sykehuset har selv foreslått et resultatkrav på 200 mill. kr i 2025, noe som er en økning fra 159 mill. kr fra tidligere økonomisk langtidsplan. Denne økningen ble begrunnet med at sykehuset begynner å betale ned på lånet til det nye sykehuset noe senere enn tidligere lagt til grunn. En viktig årsak til den vanskelige økonomiske situasjonen er en bemanningsvekst utover det budsjettet gir grunnlag for. Som følge av innflyttingen på Ullandhaug i november 2025 vil avskrivninger og renter øke kraftig i 2026. Dette kommer i tillegg til et for høyt kostnadsnivå i 2025. Helse vest RHF har forutsatt at sykehuset skal tilpasse driften neste år til et resultatkrav på minus 440 mill. kr for at sykehuset skal få mer tid til å tilpasse driften til de økte kapitalkostnadene i det nye sykehuset. Styret i Helse Stavanger HF vedtok 15. desember flere tiltak for å bedre økonomien, bl.a. en midlertidig stillingsstopp og redusert bruk av leide lokaler. Driften av sykehuset og nødvendige tiltak for å tilpasse driften til rammene er helseforetakets ansvar, sammen med Helse vest RHF, som har sørge-for-ansvaret. Jeg legger til grunn at driften er forsvarlig, og at gjennomføring av tiltak skjer i nært samarbeid med ansatte. Representanten spør om styrings- og finansieringsmodellen for investeringer i sykehusbygg gjør det for krevende for sykehusene å ivareta sin løpende drift, når den samme budsjettrammen skal dekke både drift og investeringer. Det er riktig at investeringsmodellen vi har, innebærer at lån fra staten som skal betales tilbake, skal betales tilbake med renter. Rentekostnader, kapitalkostnader, var en del av beslutningsgrunnlaget da sykehusbyggingen i sin tid ble vurdert og senere vedtatt av både styret i Helse Stavanger HF og Helse vest RHF. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for investeringer i helseforetakene. Som varslet i Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 har denne regjeringen gjort flere konkrete forbedringer i modellen for sykehusfinansiering og finansieringen av investeringer. I 2018 innførte den forrige regjeringen en ny rentemodell for investeringslån til de regionale helseforetakene som var basert på mer markedsmessige vilkår. Fra 2025 har denne regjeringen gått tilbake til den mer gunstige rentemodellen som ble benyttet fram til 2018, hvor renten på investeringslån knyttes til statens innlånsrente. I dag er det de regionale helseforetakene selv som vurderer hva som skal til for at større investeringer skal kunne gjennomføres i helseforetakene. Lån er en sentral del av finansieringsmodellen som bl.a. legger til rette for at nødvendige investeringer kan gjennomføres til rett tid. Alternativet er at denne beslutningen gjøres av staten. La meg til slutt si at regjeringen er åpen for å vurdere alle endringer som kan gjøre helse- og omsorgstjenestene våre bedre. Derfor har vi satt ned et helsereformutvalg som allerede ser på og skal foreslå nye modeller for både styring, finansiering og organisering av helse- og omsorgstjenestene våre. Minst én av de modellene som nå utredes, handler om å skille mellom drift og investeringer i sykehusene våre.

Da må vi tilbake igjen til det diskusjonen handler om, nemlig hva et privat formål er. Privat formål her vil altså være hvis man på fritiden bruker taushetsbelagte opplysninger for egne personlige eller økonomiske interesser. Det at en legemamma som er med sønnen på fotballkamp, yter helsehjelp hvis enten sønnen, kompisen eller venninnen til sønnen skader seg og f.eks. begynner å blø eller det er mistanke om brudd i en fot, er ikke bare lov, men svært ønskelig. Dette ligger dypt i legegjerningen. Man er lege 24/7. For mange er det et kall, til og med. Det å yte forsvarlig helsehjelp og bistå venner og bekjente på fritiden når man ønsker det, skal man selvfølgelig kunne fortsette med i framtiden. Det det var snakk om her, var taushetsbelagte opplysninger som da ikke skulle kunne bli utnyttet for økonomisk vinning. Det er det det her er snakk om. Vi mener som sagt det ville vært en videreføring av gjeldende rett, men ettersom det har oppstått uklarhet, er det det beste sånn Stortinget nå vedtar det.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det er åpenbart at det har vært uklart og misforståelser om dette, så vi må bare ta på vår kappe at vi som regjering ikke har klart å kommunisere godt nok hva dette lovendringsforslaget innebar. Det er mitt ansvar og bare mitt ansvar, og det ansvaret tar jeg selvfølgelig. Jeg vil likevel si at det ikke er noen motsetning i de sitatene representanten henviser til, for det vi snakker om når vi snakker om private formål, er altså det som handler om egne personlige eller økonomiske interesser, og det mener vi skal forstås bredt. Man kan altså ikke utnytte en pasientrelasjon til egne økonomiske eller personlige interesser på den måten, men det å innta private formål i denne bestemmelsen, ville ikke vært til hinder for helsepersonell som yter helsehjelp, rett og slett fordi det ikke er et privat formål når en er i behandlerrelasjon til pasienten. Derfor mener vi at dette ville vært en videreføring av både retten som er i dag, praksisen som er i dag, og sånn leger opererer dette i dag. Jeg har full tillit til at de gjør det på aller beste måte, med pasientenes ve og vel som sitt viktigste formål.

Jeg er uenig i den tolkningen som flere her legger til grunn av hva det er regjeringen har foreslått. Jeg har også hatt inngående dialog med Legeforeningen om dette, og jeg ser at når den misforståelsen er oppstått, er det ikke noe problem for oss å trekke den delen av forslaget. Det vil si: Formelt sett gjør vi jo ikke det, men vi stemmer da med flertallet i komiteen for ikke å gjøre denne endringen. Vår klare vurdering er at dette forslaget er en videreføring av gjeldende rett og ikke noe annet enn det. Vår klare vurdering er at det fortsatt med den endringen regjeringen foreslo, ville vært fullt mulig for helsepersonell å yte helsehjelp også på fritiden. Det har blitt brukt som eksempel hva som kan skje hvis man som lege er på en fotballkamp og noen skader seg – kan man da hjelpe vedkommende? Ja, selvfølgelig kan man gjøre det – det er jo fantastisk at man gjør det. Vi har leger i denne salen. Hvis legene i denne sal på sin fritid fjerner sting fra en kollega som har vært til en operasjon eller fått gjort et inngrep – selvfølgelig kunne man fortsatt også med det, men det måtte vært journalført, akkurat som i dag. Vi er rett og slett uenige om hva dette betyr, men nå har vi blitt enige om hvordan vi skal håndtere det, og det er det viktigste.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Som jeg også sa sist vi diskuterte det i salen, har vi allerede gitt et oppdrag om nettopp å se på dette tjenestetilbudet – om det i større grad kan standardiseres, og hvilke faglige retningslinjer og veiledninger som bør finne sted. Jeg synes det er en god idé å tenke seg at hvis en i et helseforetak, en helseregion, har funnet smarte måter å gjøre dette på som fungerer godt, som oppleves trygt, som ivaretar tryggheten og sikkerheten til ambulansemedarbeiderne, samtidig som vi selvfølgelig må ivareta reglene om taushetsplikt, er det veldig fint hvis vi kan spre og videreføre det og få utvidet det også til andre områder. Det er jo det dette arbeidet nå vil vise oss. Vi er også veldig opptatt av dette, og da må vi i hvert fall sikre at vi har et regelverk som ikke er i veien for det. Det får vi nå på plass. Det er selvfølgelig viktig at det er gode retningslinjer og rutiner for dette, sånn at vi faktisk bruker det regelverket som et enstemmig storting nå slutter seg til.

Takk for spørsmålet. Jeg er i stort enig i beskrivelsen, og også jeg er bekymret for den situasjonen som er. Ikke minst ble dette aktualisert etter det tragiske dødsfallet vi så i Sverige i fjor. Det er selvfølgelig veldig viktig at våre ambulansemedarbeidere har både god opplæring, god kompetanse, god støtte og også får den hjelpen som er nødvendig for å kunne identifisere og håndtere potensielt farlige pasienter. De skal selvfølgelig ikke måtte oppleve vold og trusler i hverdagen sin. Vi må gjøre alt det vi kan for å bekjempe det. La meg svare veldig konkret og veldig tydelig på det representanten spør om. Vår klare vurdering er at reglene om taushetsplikt ikke er til hinder for at informasjon om pasienten deles med ambulansepersonell. Som jeg sa sist vi diskuterte dette i Stortinget, er det derfor viktig at vi nå tar tak i den reelle utfordringen, som er å etablere gode, nyttige løsninger for informasjonsdeling som faktisk skaper en reell trygghet, og som ambulansemedarbeiderne opplever som nyttig og trygt i hverdagen.

Det er viktig at helsepersonell har de verktøyene de trenger for å sikre at de har tilgang til nødvendige opplysninger i vår felles helsetjeneste. Samtidig må vi respektere taushetsplikten og pasientenes tillit til helsetjenesten, og lovendringene som vi nå behandler, legger til rette for dette. Vi tar viktige steg mot en mer effektiv og trygg helsetjeneste, og jeg er glad for at det er bred enighet om regjeringens forslag. Med de endringene vi har foreslått, vil det bli lettere å dele helseopplysninger mellom helsepersonell, reglene blir mer digitaliseringsvennlige, og de blir lettere å forstå og bruke. Dette vil også kunne bidra til bedre pasientsikkerhet. Jeg vil gjerne få framheve noen av de viktigste lovforslagene. Det lovfestes, for det første, at helsepersonellet som trenger opplysningene, selv skal vurdere om opplysningene er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp. I dag er det helsepersonellet som har ansvaret for disse opplysningene, og som må vurdere dette, og dette snur vi altså på. For å sikre god kollegial støtte og at pasienter drar nytte av behandlingen andre pasienter har fått, utvides også adgangen til å bruke opplysninger om andre pasienter i behandlingen av egne pasienter. Alt autorisert helsepersonell skal gis denne muligheten, ikke bare utpekte leger og tannleger, som i dag. På denne måten legger vi til rette for bedre bruk av personellressurser og bedre oppgavedeling enn i dag. Vi er alle enige om at kvaliteten på helsehjelpen skal være best mulig. Mange pasienter behandles flere steder i samme behandlingsforløp. For å kunne kvalitetsforbedre behandlingsforløpene skal det kunne gis tilgang til opplysninger fra andre virksomheter der pasienten har fått behandling. Dette er viktig bl.a. for å øke kvaliteten i svangerskaps- og barselomsorgen. Jeg merker meg at flertallet i komiteen vil ta ut formuleringen om «private formål» og videreføre en regel om at opplysninger uten identifiserende kjennetegn tas ut. Det er ikke ideelt ut fra lovtekniske hensyn, men det rokker ikke ved helheten i regjeringens forslag. Derfor er også jeg glad for at det er et enstemmig storting som nå kan stå bak dette. Lovvedtakene som det ligger an til i dag, vil være sentrale for videre utvikling av et moderne helsevesen og vil bidra til mer effektiv pasientbehandling.

Det er blitt stilt spørsmål om strukturen i Troms og hvilke faglige vurderinger som er gjort der. Det svarte jeg representanten Eilertsen på i et svar i høst, men jeg kan gjenta noe av det som ble sagt der. Det ene er at samlet antall døgnplasser i nord ikke skal ned, det skal opp, i likhet med i de fire andre helseregionene. Det er gjort en faglig vurdering av en arbeidsgruppe i nord som mener at dette vedtaket gir en forskyvning av døgnkapasitet, noe som er med på å skape et mer bærekraftig tjenestetilbud totalt sett, og et mer helhetlig og bedre differensiert tilbud til pasientene med de mest alvorlige og sammensatte lidelsene. Det er ikke bare økonomiske argumenter. Dette er faglige vurderinger av at pasientene i Troms vil ha bedre utnyttelse av tilbudet sånn som det nå er beskrevet. Så har Helse nord i tillegg bedt UNN, som er ansvarlig for dette, om å styrke polikliniske og ambulante tjenester for å kompensere for nedtaket av døgnplasser på DPS-nivå. Jeg har også vært på Storslett, jeg har også møtt klinikerne og lokalpolitikere der, og jeg har hatt møter også med de andre regionene. Jeg skjønner at dette er vanskelige spørsmål og krevende beslutninger. Det er ingen som ønsker at det tilbudet de har, og det tilbudet de jobber i, skal legges ned – selvsagt ikke. Derfor mener jeg det er veldig viktig å lytte til det en forteller lokalt. Til syvende og sist blir det et spørsmål om hvem som skal beslutte dette, og det har vi også i denne debatten vist at det er ulike synspunkter på mellom de politiske partiene. Det er helt ærlig og redelig, sånn er det. Jeg har lyst til å legge til at akkurat når det gjelder Troms, er ikke siste ord i denne saken sagt. Det er både fordi at etter at denne beslutningen ble tatt av UNN, har regjeringen i foretaksmøte bedt alle fire helseregioner om å bygge opp døgnkapasiteten i psykisk helsevern. Det vil kunne få betydning for DPS-strukturen i Troms. Det er ingen DPS-er som er nedlagt, men de er planlagt endret eller nedlagt fra 2028. Det er fortsatt et stykke fram til 2028. Nå må Helse nord beskrive hvordan de skal sikre at de får nok døgnkapasitet. Jeg utelukker ikke at de i den vurderingen kommer til at de ønsker å beholde deler av dette tilbudet. I tillegg til det, er det dialog med de berørte kommunene for å se på hvordan man kan legge til rette for halvannenlinjetjenester der også spesialisthelsetjenesten og kommunen jobber sammen. Så siste ord er ikke sagt. Til slutt: Det foreligger ikke planer ut over dette, så vidt jeg vet, om å endre DPS-strukturen. Det ble stilt spørsmål om Lofoten og Nordland. Det foreligger ingen planer om endringer der, og store deler av resten av landet vil også være uberørt av disse endringene.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for en god debatt så langt. Det er veldig bra at det er så bredt og stort engasjement om dette. Jeg mener vi må ha takhøyde i denne salen for at vi har litt ulikt prinsipielt syn på hvor beslutninger skal fattes. Det er helt greit, det er en del av demokratiet. Det er selvfølgelig helt i orden å mene at sånne typer beslutninger bør fattes i denne sal. Det har jeg respekt for, og så ber jeg om respekt også for et annet standpunkt, som er at lokaliseringsdebatter bør tas i lokale sykehusstyrer og avgjøres av lokale sykehusstyrer. Representanten Hoksrud – som ikke er her nå – spurte om hvorfor ikke dette har vært brakt opp på foretaksmøtet. Det er nettopp fordi jeg mener at det er Sykehuset i Telemark som skal avgjøre hvordan de dimensjonerer sitt tilbud i Telemark. Jeg tror rett og slett at Sykehuset i Telemark er bedre egnet til å vurdere det enn det jeg er, som helse- og omsorgsminister. Kanskje tar jeg feil, men det er min mening, og det er jeg som har dette ansvaret, så da må jeg også følge min overbevisning. Det er veldig viktig igjen å understreke at det totale antallet døgnplasser betyr noe. Nå er det kommet mange påstander i denne salen, men la meg bare understreke at det totale antallet døgnplasser gikk opp i 2025. Det gikk opp i 2025, det skal opp i 2026, og det skal opp i 2027. Vi skal ha netto 430 flere døgnplasser gjennom en del år fram i tid. Det er mitt ansvar som helse- og omsorgsminister å sørge for at det skjer, og det kommer jeg selvfølgelig til å følge opp. Så var det et annet spørsmål fra representanten Hoksrud på om nye plasser innenfor psykose og sikkerhetspsykiatri kan kompensere for at man tar bort noen døgnplasser i DPS Seljord. Dette er jo veldig faglige spørsmål. La meg ta en sammenligning, uten å trekke det altfor langt: Tenk hvis vi her i denne salen skulle sitte og bestemme hvilke sykehus som skal ha kjemoterapi i kreftbehandling, hvem som skal tilby immunterapi, hvor vi skal ha strålebehandling. Dette er dypt faglige spørsmål vi har tillit til at onkologene og ekspertene i sykehusene avgjør. Det vi som folkevalgte må være opptatt av, er at flest mulig overlever, at flest mulig blir friske, at det er gode arbeidsvilkår for helsepersonellet vårt, at vi har et godt tilbud over hele landet, men diskusjonene om hva de ulike helseregionene trenger for å imøtekomme sin befolkning, mener jeg vi må ha tillit til at de avgjør selv. Jeg er glad for at forslag nr. 1, fra representanten Toppe, får bredt flertall i dag. Jeg kan love representanten Toppe og alle andre at regjeringen kommer til å følge det grundig, skikkelig og lojalt opp. Vi kommer til å legge fram en plan for å videreutvikle DPS-ene i Norge. Det er et viktig gjennombrudd denne salen nå gjør i dette arbeidet. Vi kommer selvfølgelig til å gjøre dette til en del av opptrappingsplanen vår for psykisk helsevern og følge det opp like aktivt som vi følger opp vår egen plan. Det skulle altså bare mangle.

Noen tilbud legges ned, bl.a. fordi det ikke er pasientgrunnlag, fordi en ikke klarer å rekruttere helsepersonell, eller fordi en mener at pasientene vil ha større faglig utbytte og større kvalitet ved å få den helsehjelpen et annet sted – og ja, jeg mener at det er faglige spørsmål som sykehusstyrene lokalt bør få vurdere. Det er imidlertid ikke riktig at psykisk helsevern bygges ned, for antall døgnplasser går opp, og ventetidene går ned. Det er også stadig flere kommuner som utarbeider og utvikler lavterskeltilbud innenfor psykisk helsevern. Betyr det at alt er rosenrødt? Nei, på ingen måte. Jeg er like bekymret som det Stortinget er for at vi har for få døgnplasser. Det er derfor vi nå bygger opp antall døgnplasser. Jeg er like bekymret som det Stortinget er for at det fortsatt er for mange kommuner som ikke har lavterskeltilbud. Det er derfor vi bevilger mer penger til kommunene, sånn at de kan opprette lavterskeltilbud. Det er åpenbart utfordringer, men det er ikke det denne saken handler om. Det denne saken bl.a. handler om, er om vi skal gripe inn i et lokalt sykehusstyres ansvar og stoppe en omstillingsprosess. Da mener jeg vi flytter oppgaver bort fra sykehustyrene, og det er regjeringen imot.

Begge representantene vet at det ikke har vært gjennomført foretaksmøte om DPS i Seljord. Det er offentlig tilgjengelig informasjon. Jeg er også litt overrasket over at representanten ikke hører hva jeg sier i innlegget mitt, så la meg gjenta det jeg sa. Jeg sa at i opptrappingsplanen er videre styrking av DPS et viktig mål. Selvsagt skal vi styrke DPS-ene. Vi er bare grunnleggende uenige om vi skal sitte i hovedstaden, i Oslo, og detaljstyre hvor plassene i distriktene skal være, eller om de lokale sykehusstyrene, med lokale tillitsvalgte, lokale verneombud og lokale fagfolk, og etter høringsinnspill fra de lokalt berørte kommunene, skal ha den myndigheten. Ja, jeg har faktisk større tillit til at lokale sykehusstyrer, som sitter tett på pasientene sine, kan vurdere hva som er hensiktsmessig struktur. Og ja, jeg tar på alvor når sykehuset i Telemark sier at de i to år har forsøkt å rekruttere til Seljord og ikke får det til. Vi kan jo ikke lukke øynene for det. Så er det et politisk ansvar å sikre nok døgnplasser, og det var også det jeg ga representanten ros og anerkjennelse for å bringe fram i dette forslaget.

Akkurat tallet for 2026 husker jeg ikke. La meg likevel være helt tydelig på at det sykehusbudsjettet som Stortinget har vedtatt, er et godt sykehusbudsjett, og det er ikke bare fullt mulig, men jeg forventer også at sykehusene kommer til å levere på det oppdraget de har fått, med det budsjettet de har fått. Det er et budsjett som dekker fullt ut kostnadsveksten, det dekker fullt ut demografi, og det er på toppen av det noe midler til aktivitetsvekst. Vi bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land rundt oss. Vi har også høyere personelldekning i våre sykehus enn veldig mange andre land. Vi bruker mer penger på sykehusene nå enn vi gjorde før pandemien. Teknisk beregningsutvalg viser at det har vært en reell vekst i sykehusbudsjettene under denne regjeringen, mens det under den forrige regjeringen var det motsatte som skjedde. Alt kan ikke bare handle om å bevilge mer penger, vi har også et ansvar for å forvalte skattebetalernes penger på en effektiv måte. Vi må være like opptatt av hva vi får ut av hver skattekrone vi bruker på helse, som av hver skattekrone vi putter inn i helsetjenesten. Derfor er jeg ikke enig i premisset om at alle nye oppgaver må komme med nye midler.

Det regjeringen har prioritert, er å stoppe nedbyggingen av antall døgnplasser. Det i seg selv har vært veldig viktig, men det har også vært krevende, fordi det har vært bygd ned over veldig mange år. Så har også vi vært utålmodige, og jeg er enig med representanten i at dette har gått for sakte. Det er også grunnen til at vi i styringsdialogen med de regionale helseforetakene har tydeliggjort dette målet. Det gjorde vi allerede før sommeren i fjor. Nå får vi se hva de endelige tallene for 2025 viser, men alle prognosene tilsier at vi for første gang på lang tid har en vekst i antall døgnplasser. Og som jeg sa i innlegget, kommer den veksten til å fortsette gjennom 2026, og den skal fortsette gjennom 2027. Dette stiller vi krav om i oppdragsbrevene, vi måler det, og vi kommer til å følge med på det. Så det er jeg helt sikker på at sykehusene faktisk kommer til å gjøre. Jeg er også glad for de signalene som kommer fra partiet Høyre i dag, nemlig at det er et politisk ansvar å sikre at vi har nok kapasitet – men hvor den kapasiteten skal være, og den nøyaktige arbeidsdelingen mellom de ulike institusjonene, bør det være opp til de lokale sykehusstyrene å bestemme.

Innbyggerne i Vest-Telemark er like viktige som alle andre innbyggere i landet vårt, men jeg må også minne om at Sykehuset Telemark helt siden mai 2024 har forsøkt å rekruttere psykiater til DPS i Seljord uten å lykkes. Vi kan liksom ikke bare hoppe over det og late som at det rekrutteringsproblemet ikke eksisterer. Jeg har sjekket tallene i dag. Når det gjelder Sykehuset i Telemark, er det riktig at det nå er besluttet å avvikle ni døgnplasser ved Seljord DPS, men vi må også ha med i ligningen at en øker antallet sikkerhetspsykiatriske plasser med syv, og en oppretter også to nye psykoseplasser ved en annen lokasjon i Telemark. Veldig mange av dem som har brukt DPS i Seljord, kommer ikke fra Vest-Telemark. Det er mange innbyggere fra Grenland som bruker det tilbudet. Det har helt sikkert vært et godt tilbud, men nå er vi inne i veldig detaljerte spørsmål. Jeg lurer litt på hvordan representanten mener at vi på Stortinget skal ha bedre forutsetninger for å vite hva som gir det beste tjenestetilbudet til innbyggerne i Telemark, enn Sykehuset i Telemark, som er opptatt av sine innbyggeres ve og vel, og som kan gjøre de helhetlige faglige vurderingene.

Sentralisering er ikke noe mål for regjeringen. Målet er at vi skal ha gode helsetjenester over hele Norge. Når de lokale helsemyndighetene er helt tydelige på at de trenger å flytte kapasitet, bl.a. for nettopp å ta vare på de aller sykeste pasientene ved Åsgård i Tromsø, som vi nå skal investere stort i, med helt nytt sykehusbygg, mener jeg vi skal lytte til hva de lokale helsemyndighetene sier. Jeg har møtt fagfolkene i UNN, som er veldig tydelige på at de mener dette er det beste for pasientene i Troms. Det er ikke sånn at alle tjenestene skal sentraliseres. Snarere tvert imot pågår det nå en prosess sammen med kommunene for å se på hvordan man kan lage halvannenlinjetjenester, hvordan man kan videreutvikle DPS-strukturen med tanke på samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Det er allerede levert inn en søknad fra Helsefellesskapet Troms og Ofoten om rekrutterings- og samhandlingsmidler, og der ser man nå på både samdrift av KAD-senger og også døgnplasser ved DPS. Det kommer til å være tilbud også i framtiden.

Jeg er enig i beskrivelsen av at det har vært bygd ned for mange døgnplasser i psykisk helsevern. Det har pågått over mange år. I forrige periode var det viktig for regjeringen å stoppe den nedbyggingen, og det klarte vi. Denne perioden har vi sagt at vi skal bygge opp. Vi har også lagt fram en plan for hvordan vi skal øke døgnkapasiteten i psykisk helsevern over en del år, med om lag 460 nye døgnplasser. Jeg mener det er et viktig prinsipp at vi som politikere bør legge de overordnede rammene, bl.a. være tydelig på oppbygging, være tydelig på hvilke tilbud og tjenester vi forventer at eksisterer, og så mener jeg det bør være opp til de regionale helsemyndighetene og de lokale sykehusstyrene å bestemme hvordan dette tilbudet skal innrettes. Da må de bl.a. ta hensyn til hvor det er behov, hvor det finnes fagkompetanse, det totale tjenestetilbudet i regionen. Helse nord har planer om å bygge opp kapasiteten, de har ikke planer om å bygge ned kapasiteten, men tjenestetilbudet vil kunne bli justert for bedre å ivareta pasientene.

Godt nytt år! Aller først vil jeg takke representanten Toppe for å løfte fram et viktig tema. La meg begynne med å si at vi har gode desentraliserte tjenester innen psykisk helsevern i Norge. De distriktspsykiatriske sentrene, DPS-ene, står for hovedvekten av det polikliniske tilbudet til voksne pasienter over 18 år. Det gis tilbud om døgnbehandling ved DPS-ene eller i sykehus, avhengig av pasientens tilstand og behov. Det er verdt å minne om at vi har greid å snu nedgangen i antall døgnplasser til at det nå er en økning. Den økningen kommer til å fortsette gjennom 2026 og 2027. I de planene for økt døgnkapasitet som regjeringen har bestilt, og som de regionale helseforetakene leverte på i høst, er døgntilbudet ved de distriktspsykiatriske sentrene medregnet. Jeg kommer til å stille krav til de regionale helseforetakene om at denne økningen skal fortsette også i årene framover, i tråd med de behovene helseforetakene selv har pekt på gjennom framskrivningsmodellen. Jeg vil legge til at det også er gledelig at vi ser en nedgang i ventetider for psykisk helsevern. Vi ser at stadig flere kommuner bygger ut lavterskeltilbud innen psykisk helsevern. Det jobbes også med nye måter å organisere tjenestetilbudet på, slik at pasienter som har behov for tjenester, ikke skal være kasteballer mellom kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester, men at de skal få én vei inn til psykisk helsevern. Alt dette er viktige tiltak. Å sikre tilgang til døgntilbud handler om å ta vare på de mest alvorlig psykisk syke. Også for denne gruppen pågår det en styrking av tilbudet, bl.a. gjennom en overordnet plan for sikkerhetspsykiatrien. Så trenger vi å satse enda mer på forebygging og lavterskeltilbud. Det bidrar til at sykdomsbyrden kan bli mindre, både for den enkelte og for samfunnet. Jeg deler komiteens bekymring for økningen i psykiske plager, særlig når det gjelder våre barn og unge. Derfor er innsats spesielt overfor barn og unge viktig i den videre oppfølgingen av Opptrappingsplan for psykisk helse. Her er også en videre styrking av DPS-ene et viktig mål. I videreutviklingen av disse tilbudene bygger vi på de framskrivningsmodellene vi har, og jobber for å sikre et best mulig og mest mulig helhetlig tilbud til målgruppen. Så må vi også vurdere konsekvensene av all politikk også når det gjelder tilgangen til helsepersonell og hvordan vi legger til rette for både å rekruttere og beholde de fagfolkene vi trenger framover. Jeg er glad for at komiteen er engasjert i tilbudet til dem med psykiske lidelser. Jeg er glad for at vi har gode desentraliserte tjenester. Innstillingen viser at det er bred enighet om mål og ambisjoner, men noe ulike syn på hvilke beslutninger vi skal ta nasjonalt, og hvilke som bør tas av dem som er nærmere pasientene. Til slutt vil jeg si at jeg naturligvis merker meg innstillingen, og regjeringen kommer naturligvis til å følge opp de vedtakene Stortinget vil gjøre.

Jeg må bare si først at jeg har stor forståelse for dette spørsmålet, men jeg mener vi må være litt presise: Det er ikke penger som kuttes, det er penger som tas fra øremerkede ordninger og legges inn i kommunerammen, i tillegg til at vi legger på flere milliarder kroner til på kommunerammen. For å si det slik: Kommunene har aldri hatt bedre forutsetninger enn nå for å levere på nettopp disse oppgavene. Så er det jo noen fordeler med øremerkede tilskudd og programmer. Man har i større grad muligheten til å styre at midlene brukes akkurat som Stortinget har forutsatt, men på den andre siden fratar man også kommunene handlingsrom, lokalt skjønn, muligheten til å prioritere ressurser ut fra lokale behov og fratar dem muligheten til å løse velferdsoppgavene innenfor de lovene og reglene som er, på en mest mulig effektiv måte. Vi vet også at en del av disse ordningene kommer med en del byråkratiske rapporteringskrav og en del administrasjon, som ikke akkurat går til produksjon av velferd ute i kommunene. Kommunene har ønsket seg mindre styringstrykk. Det er det regjeringen og samarbeidspartiene har lyttet til når vi nå foreslår å legge mer av disse midlene over i rammen til kommunene.

Det regjeringen signaliserer i planen for Norge, er helt i tråd med det vi har sagt i Ventetidsløftet, nemlig at bruk av private for å få ned ventetidene skal skje etter avtale med det offentlige. Det er i ganske klar motsetning til det såkalte frie behandlingsvalget som den borgerlige regjeringen innførte, som i praksis betydde at hvem som helst kunne etablere private tilbud i direkte konkurranse med det offentlige og nærmest ha garantert statsstøtte. Det er jeg veldig imot. Det er feil bruk av samfunnets ressurser. Men det at de offentlig styrte, offentlig eide helseforetakene selv inngår avtaler med private der de ser at det er hensiktsmessig for å utnytte den samlede kapasiteten på en god måte, og at det bidrar til at folk får raskere helsehjelp og god arbeidsdeling, synes jeg bare er positivt. Og dette er ikke noe nytt: Sånn har vi drevet i Norge i alle år, også under skiftende regjeringer, også da Arbeiderpartiet styrte tidligere. Det er det jeg har sagt i dag. Så er jeg veldig glad for at også partiet Rødt er opptatt av at vi skal få ned ventetidene. Hvis vår felles helsetjeneste skal være førstevalget til både innbyggere og fagfolk i tiden framover – og det vet jeg representanten er opptatt av – da må vår felles helsetjeneste være så god at den faktisk er førstevalget, og da må ventetidene ned.

Helsereformen handler om å skape en helhetlig og sammenhengende helsetjeneste, der pasientene ikke blir kasteballer mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Jeg synes vi alle skal ta på alvor at veldig mange pasienter opplever det i dag. Jeg er ikke så opptatt av systemene. Jeg er opptatt av innbyggerne våre, skattebetalerne, de som går på jobb, de som finansierer velferden vår – at de har tjenester som er gode og tilpasset det moderne livet de lever i dag. Hvis vi ser bakover og ikke ser framover, og stopper å innovere i den offentlige helsetjenesten og lar det bare være opp til de helkommersielle tilbyderne å tilby nye alternativer, er jeg er redd for at vår felles helsetjeneste på sikt kan tape konkurransen om en del brukere. Det vil jeg vil i hvert fall ikke at skal skje på min vakt. Derfor er jeg åpen for å teste nye måter å jobbe på. Nettlegeprosjektet er et prosjekt som KS er med på og helhjertet støtter opp under, som vi nå skal evaluere, og som kommunene selv ønsker seg. Det er først og fremst distriktskommunene som har ønsket seg dette tilbudet, fordi de ser at det kan avlaste både kommunal legevakt og kommunal fastlegeordning. Så får vi hente erfaringer. Men hvis vi aldri prøver noen nye ting, vil vi heller ikke vite hva som fungerer, og derfor mener jeg dette prosjektet er viktig og riktig.

Den aller viktigste jobben vi gjør, er å styrke vår felles helsetjeneste. Det kommer også tydelig fram i regjeringens plan for Norge, som statsministeren la fram i dag. Våre offentlige sykehus samarbeider med både ideelle og private aktører. Det har de alltid gjort, det er ikke noe nytt. Det er 25 år siden vi innførte fritt sykehusvalg, som innebærer at pasienter kan velge fritt om de vil ha behandling i offentlige sykehus eller private og ideelle sykehus med avtaler med det offentlige. Det mener jeg er en viktig pasientrettighet. Det er god sosialdemokratisk politikk, og jeg er opptatt av at vi skal styrke den rettigheten med bedre informasjon, bedre brukervennlighet og flere valgmuligheter. I den forbindelse vil vi også gi de regionale helseforetakene i oppdrag å inngå flere langsiktige avtaler med private. De kjøper i dag private tjenester for om lag 18,5 mrd. kr. Det er ikke noe mål for meg at det skal bli mest mulig. Målet for meg er at flest mulig pasienter skal få raskest mulig behandling, og at vi skal ha en sterk og god felles helsetjeneste. Men så lenge dette er offentlig styrt, offentlig finansiert, offentlig organisert og offentlig prioritert, og det er de regionale helseforetakene som har hånden på rattet, mener jeg at samarbeidet er positivt.

Vi følger opp opptrappingsplanen for psykisk helse, som skal bidra til en permanent styrking på 3 mrd. kr over tiårsperioden. Jeg mener å huske at da den borgerlige regjeringen, med Høyre i spissen, la fram sin satsing på psykisk helse, kom det uten en eneste krone i opptrappingsplanen, så denne kritikken synes jeg er litt hul. Hvis man ser på tallene, vil en jo se at stadig flere kommuner bygger ut lavterskeltilbud, enten det er ACT, FACT eller FACT ung, det er andre måter å få rask psykisk helsehjelp på. Hvis representanten hadde fulgt med i timen, hadde representanten også sett at vi har stoppet nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern, og at vi nå har en forpliktende plan om å bygge det opp igjen. De resultatene vil vi få allerede før nyttår. Hvis representanten hadde fulgt med i timen, hadde representanten også sett at vi nå har veldig mye kortere ventetider innen psykisk helsevern, både for barn, unge og voksne, som er veldig viktig for å få hjelp raskt, og at vi nå også prøver ut helt nye måter å organisere dette tjenestetilbudet på – for å nevne noen av de helt konkrete, håndfaste resultatene av regjeringens opptrappingsplan.

Svaret på det spørsmålet vet representanten veldig godt, for det er ikke snakk om å kutte i støtten til pårørende. Vi har gjort en enorm opprydding. Vi har gått fra veldig mange navngitte, øremerkede mottakere over statsbudsjettet til å overføre mer av disse midlene til brede tilskuddsordninger der det er likeverd, der det er konkurranse om midlene, og der alle aktører får muligheten til å søke om midler. Helsedirektoratet har vurdert at det ikke er noen grunn til å ta denne støtten bort fra hovedregelen om at det bør være brede tilskuddsordninger. Så har vi i budsjettenigheten likevel tatt dette inn igjen som en del av det som får øremerkede tilskudd over statsbudsjettet. Det er altså ikke snakk om å ta pengene bort fra feltet, men det er snakk om at senteret, på lik linje med andre, måtte søke om disse midlene i brede ordninger fra Helsedirektoratet.

Jeg bare forteller at det er forskjell på liv og lære når Fremskrittspartiet er i posisjon og opposisjon. Fremskrittspartiet hadde hånden på rattet i den økonomiske politikken med Solberg-regjeringen i åtte år, og på de åtte årene ble det altså færre sykehjemsplasser. I de første fire årene til denne regjeringen har det blitt flere sykehjemsplasser, og vi kommer til å sette kommunene i stand til å bygge langt flere sykehjemsplasser også framover. Da får vi gjøre opp regningen: åtte år med borgerlig styre mot åtte år med rød-grønt styre. Dette føyer seg inn i rekken av veldig mange ting som blir sagt fra Fremskrittspartiet, f.eks. når det gjelder ventetider. Det er kortere ventetider i norske sykehus nå enn da FrP gikk ut av regjering. Fremskrittspartiet snakker om sykehusøkonomi. Det er bedre sykehusøkonomi nå enn da Fremskrittspartiet satt i regjering. Norske sykehus behandler flere pasienter nå enn de noen gang gjorde da Fremskrittspartiet satt i regjering. De må gjerne i opposisjon gå veldig hardt ut mot regjeringen og regjeringens resultater, men når det kommer til faktiske resultater, er jeg ikke redd for en sammenligning, for å si det forsiktig.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forstå den kritikken. Fremskrittspartiet kan vel selv være kreative og komme på nye forslag istedenfor bare å snakke om sykehjemsplasser. Vi jobber så fort vi kan sammen med Husbanken for å etablere den ordningen vi har foreslått og gått til valg på, og som vi nå setter av penger til i statsbudsjettet. Den kommer til å være godt i gang i 2026, og den er ettertraktet og etterspurt av de eldre. Det vil også være veldig bra for samfunnet, for hvis vi med denne ordningen kan bidra til at de som faktisk har lyst til å bo hjemme lenger, får muligheten til det og faktisk gjør det, vil det avdempe noe av behovet for sykehjemsplasser framover. Jeg synes Fremskrittspartiet går veldig høyt på banen når vi vet fra KOSTRA-tall at det ble lagt ned sykehjemsplasser da Fremskrittspartiet styrte. Antall sykehjemsplasser øker på denne regjeringens vakt. I tillegg til å bevilge mer penger til at kommunene faktisk kan bygge flere sykehjemsplasser, har vi også satt i gang et stort arbeid for å avbyråkratisere denne ordningen, slik at kommunene kan bygge raskere, billigere, bedre og med større valgfrihet. Da kommer vi raskere til dette målet.

Alle som går mot alderdommen, skal være trygge på at velferdssamfunnet stiller opp. Da er det en selvfølge at vi setter kommunene i stand til å bygge flere sykehjemsplasser. Der Fremskrittspartiet bare snakker om sykehjemsplasser, har vi i Eldreløftet litt større ambisjoner, for de aller fleste eldre har faktisk lyst til å bo hjemme så lenge de kan, i sitt eget hjem, og være sjef i sitt eget liv. Det er grunnen til at vi nå innfører en helt ny tilskuddsordning i Husbanken, der en kan få støtte til å oppgradere eget hjem, slik at det er mulig. Det er grunnen til at vi styrker kvaliteten i hjemmebaserte tjenester. Det er grunnen til at vi satser på hele, faste stillinger, bedre kompetanse, etter- og videreutdanning og tid til å gi god omsorg til den enkelte. Det er grunnen til at vi nå har satt i gang et kjempearbeid for å kutte ned på ventetidene for å få høreapparat. Det er grunnen til at vi innfører en helt ny aktivitetsgaranti, der eldre som har lyst til å delta i samfunnet, skal få muligheten til å være med på meningsfulle aktiviteter. Det er grunnen til at vi har invitert KS, NHO Byggenæringen, seniororganisasjonene og byutviklere med på et nytt samarbeid i en eldreboligallianse, for å bidra til at det realiseres et mangfold av eldrevennlige boliger. Det er Eldreløftet.

Det er ingenting som har endret seg, men en må sammenligne epler og epler, ikke epler og pærer. Det er veldig mye vi kan komme i gang med for å fornye, forsterke og forbedre vår felles helsetjeneste uten å vente på et offentlig utvalg. Jeg har redegjort for noen av de tiltakene som er konkrete, og som gjennomføres nå. Det Fremskrittspartiet foreslår – midt i et budsjettår å endre en finansieringsmodell, med to–tre måneders varsel å legge ned et helt forvaltningsnivå, altså de regionale helseforetakene, uten å ha et utredet alternativ, det å gå inn og overprøve medisinskfaglige vurderinger fra Stortinget og gjøre storpolitikk ut av det som bør besluttes av lokale sykehusstyrer – mener jeg er å styre Norge etter innfallsmetoden. Dette er en sektor med 160 000 årsverk, 238 mrd. kr i budsjett, som behandler nesten 3 millioner pasienter i året. Vi må gjøre ting grundig, vi må gjøre ting i riktig rekkefølge, og vi må gjøre ting skikkelig. Det kan vi gjerne samarbeide om, men da må vi også legge faglighet til grunn og vite hva vi gjør. Det er det som er utgangspunktet for regjeringens invitasjon til samarbeid med partiene på Stortinget.

Velferdsstaten er den beste helseforsikringen vi har i Norge. Norge har blant verdens beste helsetjenester, og det skal vi sammen sørge for også i framtiden. Budsjettet regjeringen og samarbeidspartiene har blitt enige om, og som Stortinget i dag skal behandle, sørger nettopp for at vi beholder verdensledende helsetjenester, trygghet for helsen, og at vi utvikler vår felles helsetjeneste for framtiden – fornyer, forsterker og forbedrer. I mai 2024 lanserte regjeringen Ventetidsløftet – et partnerskap for å få ned ventetidene ved norske sykehus. Dette arbeidet har gitt resultater. Fra og med juni 2025 har ventetidene på norske sykehus vært tilbake på nivået før pandemien. Senest i dag kom det nye tall fra Folkehelseinstituttet som bekrefter den utviklingen. Dette er viktig, for alle i Norge skal være trygge på at de får helsetjenester av høy kvalitet når de trenger det, og at vår felles helsetjeneste skal være det naturlige førstevalget. Det er grunnen til at vi sammen med budsjettpartnerne nå foreslår å styrke de regionale helseforetakene med 3,9 mrd. kr. Innenfor den foreslåtte veksten skal 40 mill. kr gå til helseteam tilknyttet barnevernsinstitusjonene og 100 mill. kr gå til døgnplasser for psykisk helse, rus og vold. Regjeringen foreslår også lånebevilgning til fem nye store sykehusprosjekter med lånerammer på 26,3 mrd. kr og om lag 580 mill. kr i lånebevilgning for 2026. Jeg har også mottatt rapporten som følger opp Stortingets vedtak om en analyse av fordeler og ulemper med Helseplattformen. Rapporten viser at Helseplattformen har bidratt til forbedring i de kommunale tjenestene, bedre samhandling, men at det fortsatt er utfordringer knyttet til brukervennlighet, særlig for ansatte i sykehus. Dette forutsetter og forventer jeg at Helse Midt-Norge kommer til å følge opp i fortsettelsen. Det er igjen tid for å reformere våre helse- og omsorgstjenester. Vi går inn i en epoke med store endringer, og regjeringen vil gjerne samarbeide med alle partier på Stortinget om både helsereform og helsepersonellplan. I tillegg bidrar Prosjekt X, som er et samarbeid mellom KS og regjeringen, til at vi nå får gjennomført lokale utprøvinger der innovative kommuner og innovative sykehus kommer sammen for nye måter å organisere en mer sammenhengende helse- og omsorgstjeneste på. Medregnet 40 mill. kr innenfor veksten i sykehus foreslår vi totalt 80 mill. kr til slike utprøvinger i 2026. Sammen med anbefalingene og modellene vi får fra helsereformutvalget, vil dette i sum gi oss et solid grunnlag for å reformere helse- og omsorgstjenestene våre, slik at alle innbyggere i Norge kan oppleve at vi har én felles helsetjeneste, der en ikke er kasteballer og svingdørspasienter, uansett om det er kommunen eller spesialisthelsetjenesten som gir hjelp. Vi skal også stille opp for våre eldre, det skulle bare mangle. Derfor har regjeringen lagt fram Eldreløftet. Vi foreslår nesten 3,4 mrd. kr i tilsagnsramme til 1 500 heldøgns omsorgsplasser og 89 mill. kr til et helt nytt tilskudd til oppgradering av private boliger, for å gjøre det enklere for eldre å bo trygt hjemme så lenge de selv ønsker. Regjeringen vil også innføre en høreapparatgaranti på fire måneder og foreslår 38 mill. kr til personell og kompetanseheving innenfor hørselsomsorgen. For å øke aktiviteten blant eldre foreslår vi videre 70 mill. kr til en helt ny tilskuddsordning for frivillige og ideelle aktører, slik at vi får mobilisert den eldrekraften som er i samfunnet. Vi fortsetter også arbeidet med rekruttering av personell til kommunale helse- og omsorgstjenester og foreslår 100 mill. kr til et helt nytt rekrutteringsprogram for å få unge utenfor arbeid inn i helse- og omsorgstjenesten. Vi har også lagt fram en opptrappingsplan for psykisk helse, en opptrappingsplan som faktisk kommer med penger. Styrkingen skal være på 3 mrd. kr permanent over ti år. Med dette budsjettforslaget har vi trappet opp med om lag 1,2 mrd. kr, og vi følger opp også neste år. Vi jobber for at vår felles allmennlegetjeneste skal være førstevalget for innbyggerne også i framtiden. Derfor foreslår vi penger til utprøving av kommunal nettlege, og vi foreslår penger for at sykepleiere skal kunne utløse refusjon for konsultasjoner utført på delegasjon av fastlegen. Også dette er et arbeid for å fornye, forsterke og forbedre helsetjenesten vår, gjennom å modernisere og digitalisere allmennlegetjenesten og bidra til mer tverrfaglige fastlegekontorer. Regjeringen er opptatt av å holde egenbetalingene på et lavt nivå. Vi skal også i framtiden ha gode, rettferdige ordninger. Derfor foreslår vi bl.a. 30 mill. kr til å øke aldersgrensen for egenandel hos fastlege og legevakt fra 16 til 18 år fra og med 1. august 2026. God tannhelse er viktig. Gjennom budsjettforliket med våre gode samarbeidspartnere er det satt av nesten 400 mill. kr til å styrke tannhelsetilbudet og sette i gang et arbeid med en konkret tannhelsereform. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke for det gode samarbeidet med SV, Senterpartiet, Rødt og MDG. Sammen foreslår vi et budsjett for bærekraftige helse- og omsorgstjenester i dag og inn i framtiden.

Det høye ambisjonsnivået vårt om å doble antallet pasienter som får være med på kliniske studier, vil nok kreve noen justeringer av rammevilkårene og en enda mer aktiv innsats. Det vil være naturlig å involvere Stortinget i diskusjoner om dette. Jeg svarer selvfølgelig gjerne på alle spørsmål jeg får, og jeg er som sagt veldig glad for at hele komiteen står bak ønsket om at regjeringen skal følge med på disse endringene som nå gjøres, og holde Stortinget orientert, så det skal vi gjøre. Jeg kan også nevne – og det er også til representanten Svardal Bøe – at jeg har vært i London og møtt vitenskapsminister Vallance. Vi hadde med Kreftforeningen og den britiske søsterorganisasjonen til den norske Kreftforeningen, og der var et av temaene hvordan vi – i Norden og med Storbritannia – kan jobbe for å koble helsedata og få raskere tilgang til helsedata, og hvordan vi kan «teame» opp for de virkelig store prosjektene, bl.a. der hvor vi tror det ligger noen gjennombrudd i kreftforskningen framover. Da har Norge mye å bidra med. Jeg opplever at vi stadig er et attraktivt land å samarbeide med, og det ønsker vi å formalisere i fortsettelsen.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det er et viktig tema. Som sagt pågår det et systematisk arbeid i registrene for å få ned behandlingstiden, og vi ser at den går konsekvent ned. For mange av disse dataene har den gått vesentlig ned. Det er veldig positivt. Vi har gjort regelverksendringer som skal gjøre det enklere og mindre byråkratisk å få tilgang. Jeg vet at det er stor bevissthet i de underliggende virksomhetene, f.eks. i Folkehelseinstituttet, om hvordan man kan ta i bruk ny teknologi også. Representanten viser til kunstig intelligens og andre måter å automatisere søknadsprosesser på og i større grad vurdere søknader. Her jobbes det, og det er absolutt gode initiativer. Vi har også diskutert med andre land hvordan de jobber med dette, og vi ser på om vi kan samarbeide for lettere tilgang. Jeg mener også at vi bør kunne se potensialet som ligger i å koble norske helsedata med andre lands helsedata, for å kunne tiltrekke oss de riktig svære innovative prosjektene, ikke minst når det gjelder kliniske studier.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Som jeg har sagt noen ganger nå, mener jeg vi skal fortsette den utviklingen vi har startet på, for pilene peker i riktig retning. For mange av helsedataene har behandlingstiden gått betydelig ned. Vi ser at det er stor interesse for å drive kliniske studier i Norge. Vi jobber også med planer for å gjøre det enda mer attraktivt. Det er helt riktig at Norge sannsynligvis sitter på verdens beste helsedata fordi vi har en sterk offentlig helsetjeneste. Vi har over flere tiår jobbet med å samle inn helsedata. Det er også veldig viktig at det er høy grad av tillit i befolkningen, så folk stoler på at vi forvalter disse dataene til det beste for samfunnet og til det beste for folk. Det gjør at industrien, forskermiljøene, akademia, sykehussektoren og helsetjenesten i bredt får tilgang til dataene. Jeg mener vi skal fortsette den utviklingen vi er inne i. Jeg utelukker ikke at det kan være aktuelt å gjøre nye endringer framover, men nå er jeg først og fremst opptatt av at vi skal fortsette å få ned ventetidene, og det gjør vi måned for måned.

Jeg får takke representanten, som nå redegjorde for flere av de initiativene regjeringen har tatt og gjennomført, som har bidratt til raskere og enklere tilgang til helsedata. Som jeg sa, jobber vi fortsatt med å ta saksbehandlingstiden ned. Nå viste nok representanten til noen av de verste tilfellene. Det er veldig mange eksempler på at det går vesentlig mye raskere å få helsedata ut enn det representanten sa. Det at mer av dette har vært samordnet, har absolutt vært effektivt, og så tror jeg det er mer vi kan gjøre framover når det gjelder regelverksjusteringer. Vi har gjort flere endringer i regelverket for å avbyråkratisere dette og gjøre det enklere å få tilgang. Vi må alltid jobbe for at det skal bli bedre. Jeg er bare litt skeptisk til generelt å endre på noe for å endre på noe. Hvis vi så at generelt går saksbehandlingstidene opp, generelt går utleveringen av helsedata ned, generelt er Norge et mindre attraktivt land å drive forskning i fordi vi har dårlig tilgang til helsedata – vel, da kunne vi kanskje vurdert å bygge en helt ny struktur, men det er jo ikke det som skjer, for ventetidene går ned, industrien mener vi har fremragende helsedata, og det går i riktig retning. La oss da fortsette den positive utviklingen istedenfor nye eksperimenter.

Det viktigste er jo at en får rask tilgang til data når en har berettiget behov for det. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er flere av disse dataene samlet, ansvaret er nå i større grad gitt ett sted, og saksbehandlingstidene har gått betydelig ned. Det er veldig positivt, og vi har mål om at de skal ytterligere nedover. Det gjør også at aktørene som trenger dataene, får tilgang til dem raskere. Det er ikke sikkert at å kaste alle kortene opp igjen og lage nye nasjonale ordninger, nasjonale organisasjoner og flytte rundt på dataene nødvendigvis gjør at vi kommer raskere, billigere og bedre til målet. Det viktigste er jo at de som trenger dataene, vet hvor de skal henvende seg, at vi unngår at det skjer unødvendig dobbeltarbeid, og at det er klare vilkår og tydelige regler, slik at det blir færre misforståelser og mindre saksbehandling, og selvfølgelig også at det er kapasitet nok til å saksbehandle raskt nok, slik at man raskt får ut data. Det mener jeg vi får til med dagens modell. Når pilene peker i riktig retning, synes jeg vi skal bygge videre på det som faktisk virker.

Takk for spørsmålet. La meg først si at hensikten med denne lovendringen jo ikke er at det skal bli vesentlig vanskeligere å drive forskning og utvikling. Det er en justering av regelverket som gjør at vi har bedre beredskap for å kunne hindre at data kommer i feil hender. Jeg har derfor vært veldig glad for at alle partiene på Stortinget stiller seg bak dette. Regjeringen har tatt en rekke grep for å gjøre det enklere å få raskere tilgang til helsedata. Saksbehandlingstidene har f.eks. gått betydelig ned, flere av registerdataene er samlet under ett tak slik at det er enklere å forholde seg til, og vi har også gjort andre regelverksendringer som skal gjøre det enklere og smidigere å få disse dataene ut. Det er viktig både for grunnforskning, for anvendt forskning, for helsenæringen, for utviklingen av nye metoder og ikke minst for at Norge skal være et attraktivt land å drive kliniske studier i. Regjeringen har mål om å doble det i årene framover, og da er det viktig at det er tilgang til helsedata. Norge har sannsynligvis verdens beste helsedata.

Jeg er glad for disse endringene i pasientjournalloven, helseregisterloven og helsepersonelloven. Som flere representanter har vært inne på, gjør den sikkerhetspolitiske situasjonen og endringene i risikobildet at vi også – dessverre, får vi si – har et behov for å justere reglene for bedre å kunne ivareta helse- og omsorgstjenestens oppgaver og den enkeltes personvern. Vi vil med disse endringene kunne redusere risikoen for at kritiske samfunnsfunksjoner påvirkes, og at store sett med helsedata blir tilgjengelig for aktører som kan utgjøre en trussel. For det første gjør endringene det mulig å begrense deling av enkelte store sett med helsedata. Denne endringen er begrunnet i hensynet til samfunnets evne til å verne grunnleggende verdier og funksjoner og liv og helse. For det andre betyr endringene at det ved vurderingen av hva som er et forsvarlig sikkerhetsnivå etter pasientjournalloven og helseregisterloven, også skal tas hensyn til den teknologiske utviklingen og til kritiske samfunnsfunksjoner. Den digitale trusselen er som kjent skjerpet, med risiko for bevisste anslag også mot helse- og omsorgssektoren. Disse endringene vil gjøre oss bedre i stand til å ivareta norske borgeres interesser. Bestemmelsene skal bidra til å hindre handlinger som har et skadepotensial som innebærer at kritiske samfunnsfunksjoner vil kunne rammes. Dette kan gjelde datasett som ikke tidligere har vært ansett å utgjøre en sikkerhetsrisiko, og kan også være offentlig tilgjengelig. Den teknologiske utviklingen og bruk av kunstig intelligens har aktualisert denne problemstillingen. Her går utviklingen fort, og derfor er det viktig at regelverket også tilpasser seg det. Alle i denne salen er enige om – heldigvis – at forskning på og analyse av helsedata er svært viktig. Unntak som er begrunnet ut fra hensynet til samfunnssikkerhet, må ikke benyttes i større utstrekning enn det som er absolutt nødvendig. Behovet for skjerming gjelder ikke alle store datasett, og den klare hovedregelen skal fortsatt være tilgjengeliggjøring. Kompetanse og kunnskap om risiko, trusler, sårbarheter og effektive mottiltak er en forutsetning for at vi skal kunne beskytte oss mot uønskede hendelser. Dette krever at det er tett dialog mellom virksomhetene som skal forestå disse vurderingene, og de nasjonale instansene som har særskilt kompetanse på samfunnssikkerhet. Departementet vil bidra til en slik dialog. Til slutt: Jeg merker meg at komiteen mener det vil være hensiktsmessig at regjeringen følger med på hvordan disse lovendringene påvirker forskning, utvikling og innovasjon, og at komiteen forutsetter at Stortinget holdes orientert. Det synes jeg er et veldig godt forslag, og regjeringen vil selvfølgelig følge opp det på egnet måte.

Flere av de eksemplene som representanten her viser til, er oppklart en rekke ganger. Når det gjelder pizza, er ikke det på den listen som vi nå snakker om. Når det gjelder utdeling av gavekort, er det ingenting i forskriften som regulerer det. Det er fullt mulig å sponse idrettsarrangementer, men det må være innenfor regelverket. Det er fullt mulig for disse produsentene å være sponsorer av arrangementene med logo. De kan gi penger, men de kan altså ikke markedsføre enkeltprodukter som er omfattet av denne produktlisten. Det er synd at de samme feilene gjentas igjen og igjen, men det er også fordi industrien ikke vil høre på det som faktisk står i forskriften, og det vi har sagt står i forskriften – og det skjønner jeg, for de mobiliserer mot en forskrift de ikke ønsker, rett og slett fordi det vil påvirke salget av usunn mat og drikke. Men det er jo det som er hele poenget. Vi ønsker ikke at barn og unge skal utsettes for kjøpepress av det som ikke er bra for dem. Derfor tar vi grep, og det støtter det store flertallet av norske foreldre.

Ja, det gir mening å forby det å markedsføre usunn mat og drikke overfor barn og unge med den hensikt at de skal kjøpe mer av det som ikke er bra for dem. Det gir absolutt mening å forby det, og det er det tre av fire nordmenn støtter, ifølge denne undersøkelsen fra Norstat. Det er jo ikke nytt at Fremskrittspartiet omtaler folkehelsepolitikk som byråkrati, for Fremskrittspartiet har vel opp gjennom historien stemt imot nesten alle folkehelsetiltak som har vært av betydning. Fremskrittspartiet synes også det er tøvete når regjeringen innfører forbud mot å selge energidrikk til barn under 16 år, enda vi vet at disse energidrikkene inneholder så mye koffein at det kan gå alvorlig ut over nattesøvn, konsentrasjon og skoleresultater, og at man også kan få koffeinsjokk og må ha legehjelp på grunn av det. Det er sikkert også unødvendig byråkrati, men vår oppgave er faktisk å ivareta interessene til barn og unge, og da må vi altså ha regelverk som faktisk tør å gjøre det.

Takk for spørsmålet. La meg begynne med å minne om hvorfor vi har innført disse reglene. Hensikten med denne forskriften er å beskytte barn og ungdom mot økende og målrettet markedsføring av usunne produkter. Ett av fem barn i Norge har overvekt eller fedme, og det kom nylig tall som viser at over halvparten av den voksne befolkningen i Norge er overvektige eller har fedme. I denne saken har vi lyttet mest til norske foreldre, ikke til industrien, og en undersøkelse fra Norstat viser at tre av fire nordmenn støtter et forbud mot markedsføring av usunn mat og drikke overfor barn. Mange foreldre jeg har snakket med, har vært opptatt av at barna deres ikke bør bli utsatt for en utidig markedsføringsprosess der de oppfordres til å kjøpe usunn mat og drikke, og nå gir vi foreldrene dette forbudet. Jeg vil gjerne også rette opp en grunnleggende misforståelse som ligger innbakt i representantens spørsmål, for representanten får det til å virke som at forskriften regulerer frivillighet og tradisjoner uten at det er forbundet med markedsføring. Det er altså ikke tilfellet. Det er et tydelig krav i denne forskriften om at det må foreligge markedsføringshensikt for at en aktivitet skal rammes av reglene. Tilbud og aktiviteter uten at det foreligger markedsføringshensikt, vil ikke rammes av reglene. Det er altså fullt mulig for organisasjoner, frivillighet, lag, foreninger, privatpersoner, skoler, julemarkeder og andre som ikke har en eksplisitt markedsføringshensikt, å dele ut både godteri og brus og pepperkaker til barn. Jeg har selv vært på julemarked og vært med julenissen og delt ut både pepperkaker og sjokolade til barna. Det er fullt mulig med denne forskriften, men det er markedsføringen spesielt rettet mot barn og unge som ikke er mulig for enkelte produkter. Det er altså ingen her som har til hensikt å ta bort verken juleglede eller juletradisjoner, men vi er opptatt av å ivareta barnas interesser og folkehelseperspektivet og av å lytte til det store flertallet av norske foreldre som faktisk ønsker seg en strengere regulering. Det som ikke er tillatt, er at bransjeaktører som har egeninteresse i å øke omsetningen av usunne produkter, bedriver markedsføringsaktivitet som er særlig rettet mot barn. Jeg vil legge til at dette er et helt nytt regelverk, og vi følger selvfølgelig med på om det fungerer slik det er tenkt. I starten vil det sannsynligvis være noen gråsoner og kanskje noen grenseganger som må gås opp i praksis. Denne forskriften skal evalueres grundig. Det tar vel ytterligere halvannet år før det vil være snakk om at dette får vesentlige konsekvenser for dem som bryter denne forskriften, og det er nettopp fordi vi vil gi aktørene god tid. Det har vært en nær og god dialog med aktørene også, slik at veilederen til dette skal være så god og klar som mulig. Folkehelseinstituttet er i gang med evalueringen, og dersom det oppstår en situasjon som tilsier at noe av dette bør justeres, vil vi selvfølgelig vurdere det. Men vi vet også at markedsføring påvirker barns kosthold, og derfor er jeg stolt over denne forskriften.

Vi følger selvfølgelig opp alle vedtak i Stortinget, og det vedtaket representanten henviser til, er jo vi også en del av, så dette er vi enige om, og dette jobbes det med. Jeg må få komme tilbake til den konkrete framdriftsplanen for når vi kan gjøre dette, men vi følger opp den saken. Vi følger også opp med fortløpende vurderinger av legemiddelsituasjonen, sett i lys av de signalene som så langt har kommet fra Trump-administrasjonen. Det tar vi selvfølgelig på alvor. Vi har dialog med nordiske kollegaer; vi har dialog med europeiske kollegaer. Den operative strategien for hvordan dette skal håndteres, må også ses i lys av de konsekvensene som vil være, og de effektene dette vil ha, og det har vi foreløpig for lite sikker informasjon om. Det er derfor vi nå er i den sonderingsfasen vi er i, hvor vi vurderer ulike alternativer. Vi har tatt vesentlige grep for å styrke den norske legemiddelberedskapen og legemiddelsikkerheten, og det er godt i møte med eventuelle nye helsekriser.

Som jeg sa i det første svaret, er Storbritannia og Norge to veldig forskjellige land, også når det gjelder offensive og defensive interesser i handelspolitikken, og knyttet til betydningen i det globale legemiddelmarkedet. Tilknytningsformen til det europeiske fellesskapet er også ulik. Det Storbritannia gjør, er ikke nødvendigvis det Norge skal gjøre, eller vice versa. Jeg står for det jeg har sagt: at det for Norge alltid vil være viktig å orientere seg om hva andre nordiske land og hva europeiske land gjør. Men så skal vi også fastsette våre strategier og gjøre våre vurderinger ut fra hva som ivaretar norske interesser best. En del ganger vil det være overlappende med nordiske og felleseuropeiske interesser, og andre ganger kan det være at Norge har egne interesser som vi må ivareta på våre måter. Dette jobber regjeringen kontinuerlig med. Litt av utfordringen er at vi foreløpig ikke kjenner hele konsekvensbildet av MFN, altså Most Favoured Nation-politikken. Vi vet ikke hvor langt dette kommer til å gå. Foreløpig er det mange ord og ikke så mye handling fra den andre siden, men vi skal være forberedt på det som eventuelt måtte komme.

Takk for spørsmålet. Som representanten viser til, har USA og Storbritannia nylig inngått en prinsippavtale som gir 0 pst. toll på legemiddeleksport fra Storbritannia mot at legemiddelmyndighetene i Storbritannia øker terskelverdien for kostnadseffektivitet med 25 pst. Tollettelsen gjelder i første omgang i tre år. Høyere terskelverdi indikerer et nytt prisnivå for hva Storbritannia vil kunne vurdere som kostnadseffektive legemidler. Framtidig effekt på tilgangen til nye legemidler og offentlige helseutgifter vil avhenge av hvilket prisnivå legemiddelselskapene velger å sette på sine legemidler. Økt terskelverdi er varslet å gjelde fra april neste år for nye legemidler som kommer på markedet. I tillegg har britiske legemiddelselskaper forpliktet seg til å doble investeringer i USA over en tiårsperiode. Dette er ikke helt sammenlignbart med norske forhold, men vi følger selvfølgelig med på hva andre land gjør. Jeg vil også orientere om at USA fra januar neste år innfører en ny modell for fastsettelse av pris på legemidler gjennom Medicaid-programmet med mål om å justere prisnivået til tilsvarende nivå i åtte utvalgte land, deriblant Frankrike, Tyskland, Italia og Danmark. Dette er land med omfattende legemiddelindustri. Det er fortsatt stor usikkerhet knyttet til hvilke konsekvenser innføring av MFN-prising vil ha på prisnivået og tilgangen på legemidler både i Europa og i Norge. Denne usikkerheten gjelder ikke bare for oss, men også for andre land. Derfor jobber vi kontinuerlig med å innhente informasjon fra våre nærmeste internasjonale samarbeidspartnere både for å kunne følge denne utviklingen, for å være best mulig forberedt og for å vurdere hvilke tiltak det er hensiktsmessig at Norge eventuelt iverksetter.

Jeg sa at vi vil legge til rette for at det bygges både flere trygghetsboliger og et mangfold av andre boliger tilpasset eldre. Da er det ikke bare én boligform vi trenger, vi trenger mange forskjellige, fordi eldre er like forskjellige som representanten og jeg. De har ulike behov, de har ulike ønsker, og jeg mener det skal være valgfrihet. Det er en fordel at mest mulig av dette kan skje i det private markedet, men det kan godt hende at det er noen markedssvikter eller på annen måte behov for tilskuddsordninger, og det er grunnen til at vi har egne tilskudd for at kommunene skal kunne bygge heldøgns omsorgsboliger. Jeg avviser ikke at det kan være aktuelt med andre tilskuddsordninger, men nå har vi veldig nylig fått en omfattende rapport fra eldreboligalliansen, hvor de private utbyggerne og kommunesektoren selv har fått komme med forslag til hvordan vi kan få opp farten på dette. Det gjennomgår vi nå. En av de tingene de tar opp, er nettopp rammebetingelsene for å realisere sånne prosjekter. Vi får komme tilbake til oppfølgingen av det. Jeg er glad for at vi tar et viktig nytt steg i statsbudsjettet nå, med denne tilskuddsordningen der eldre kan få hjelp og støtte til å oppgradere egen bolig. Jeg beklager at Høyre ikke er med på det forslaget.

Ja, trygghetsboliger er én av de boligtypene vi trenger i egentlig hele omsorgstrappen, men jeg tror vi trenger et større mangfold av omsorgsboliger. Vi trenger også å få fart på byggingen av – hva skal vi si – mer ordinære boliger i det ordinære markedet, men som er tilpasset eldre. La meg ta et eksempel: Det kan være eldre som kanskje bor i distriktene, og har store hus. Det begynner å bli upraktisk, og de har lyst til å flytte til en leilighet, men være sjef i eget liv. De har ikke behov for omsorgsoppgaver, men vil gjerne bo i et fellesskap der det kanskje er et bibliotek, et spiserom, et gjesterom man kan bruke når barnebarn eller tippoldebarn – det blir jo stadig flere av dem etter hvert som vi blir eldre – kommer på besøk. Kanskje det jobber en husvert der, som kan hjelpe til med litt praktiske gjøremål, som å bytte en lyspære – jeg holdt på å si at man jo ikke bytter lyspærer lenger heller – eller andre praktiske oppgaver, gå på butikken, kanskje gå på Vinmonopolet en gang iblant. Sånne type boliger må vi også ha for å skape mangfold, valgfrihet og kvalitet i alle deler av eldreomsorgen vår.

Takk for spørsmålet. Jeg er helt enig i at vi må søke å forebygge veksten i behovet for heldøgns omsorgsplasser, bl.a. gjennom boformer som kan bidra til et mer sosialt og selvhjulpent liv, nærmere tjenester og et godt servicetilbud. Derfor pekte også regjeringen i stortingsmeldingen på at vi ønsket å legge til rette for økt bygging av trygghetsboliger og andre aldersvennlige boliger. Det er vi i gang med. Vi trenger flere virkemidler enn bare investeringstilskudd. Det vi har i dag, har fungert godt, men i meldingen pekte vi på at vi må ha større bredde i hvordan vi mobiliserer og legger til rette for bygging av flere aldersvennlige boliger. Derfor har jeg, i samarbeid med kommunal- og distriktsministeren, etablert en eldreboligallianse bestående av bl.a. NHO Byggenæringen og KS, der også seniororganisasjonene, byutviklere, arkitekter og andre fagfolk har bidratt inn. Målet har vært og er å få til et tettere samarbeid for nettopp å få fart på byggingen av nye og aldersvennlige eldreboliger og bedre tilpassing av eksisterende boliger. Alliansen følger på den måten opp regjeringens eldrereform og målsettingen om at folk skal kunne bo trygt hjemme så lenge som mulig, og så lenge de ønsker det. En hurtigarbeidende gruppe knyttet til alliansen har levert konkrete forslag til hvordan regjeringen kan jobbe videre med å stimulere til flere og bedre aldersvennlige boliger. Sammen med kommunal- og distriktsministeren vil jeg komme tilbake til vurderingen og oppfølgingen av disse. I meldingen representanten viser til, skrev vi også at vi må både bygge nye boliger og tilpasse eksisterende boliger. I statsbudsjettet for neste år har regjeringen derfor varslet et helt nytt tilskudd for privatpersoner som vil oppgradere egen bolig. Eldre kan da søke Husbanken om å få inntil 75 000 kr, for å dekke inntil 25 pst. av kostnadene med å gjøre boligen sin mer aldersvennlig. Det kan være oppgraderinger som bedre belysning, økt dørbredde, trappeheis, tilbygg, ombygging av badet, fjerning av terskler, ta ut et badekar og erstatte det med et dusjkabinett, kanskje samle alt man i dag har på to flater, på én flate – avhengig av hva den eldre ønsker selv. Når vi vet at de aller fleste faktisk vil bo hjemme så lenge som mulig, er den ordningen vi lanserer, som er finansiert fullt ut over statsbudsjettet, en prioritering som vil komme de eldre selv i møte. Jeg vil legge til at det er en utfordring at behovet for heldøgns omsorgsplasser er voksende. Derfor har vi hittil i denne reformperioden prioritert å legge til rette for at kommunene kan fornye og etablere nye heldøgns omsorgsplasser. I statsbudsjettet for 2026 følger vi opp og legger til rette for at kommunene kan søke om investeringstilskudd til å fornye og bygge om lag 1 500 heldøgns omsorgsplasser. Selv om vi snakker om at eldre skal kunne bo hjemme så lenge de ønsker det, og at de skal bo trygt hjemme så lenge de ønsker det, er det veldig viktig at de har en grunnleggende trygghet for at den dagen de har behov for heldøgns omsorg, må kommunen stille opp med den kapasiteten. Det skulle bare mangle i velferdssamfunnet Norge.

Dette er et område hvor det er veldig viktig at vi ser ting i sammenheng. En av grunnene til at regjeringen satte ned kvinnearbeidshelseutvalget, var nettopp at man ville se sammenhengen mellom arbeidsliv og helse, og det utvalget har skrevet en veldig innsiktsfull rapport. I forbindelse med dette utvalgsarbeidet ble det hentet inn analyser som viste hvor stor samfunnskostnaden knyttet til sykefravær og redusert arbeidsdeltakelse er når det gjelder kvinnehelse. Det viser også hvor viktig det er at en her trekker i samme retning. Dette har vært en bra debatt, og jeg synes det er prisverdig, som jeg også sa i første innlegg, at interpellanten tar opp spørsmålet. Men det står igjen noen ubesvarte spørsmål for meg, og det er hvilke konkrete tiltak interpellanten mener vi skal gjøre som vi ikke har satt i gang med. Veldig mange av de tiltakene vi her diskuterer, er vi i full gang med å gjennomføre og implementere, og de står allerede i regjeringens kvinnehelsestrategi. Hvis det er forslag utover det, vil jeg gjerne diskutere det, for det kan godt være at det er forslag vi foreløpig ikke har utforsket, eller som ikke har vært aktuelle, eller som ikke har hatt prioritet og ikke har nådd opp ennå, som kan være aktuelle å diskutere. Så vidt jeg så, var ikke kvinnehelse nevnt med et eneste ord i Høyres alternative statsbudsjett, og da regner jeg vel med at det betyr at man mener at den kvinnehelsestrategien regjeringen i sitt statsbudsjett legger opp til, er tilfredsstillende. Hvis man har andre forslag, er det viktig at de kommer fram. Jeg er enig med interpellanten i at det er viktig at det er framdrift her, og det er også grunnen til at vi deler åpent hvordan vi jobber med disse spørsmålene, og hva vi nå har til vurdering. Jeg tror at noen av de løftene som står foran oss, og som jeg tror vi har lyst til å gjennomføre, vil kreve ganske store prioriteringer og ganske mye ressurser. Da er det som sagt viktig at det både er et godt beslutningsgrunnlag, og at Stortinget kan involveres på en god måte. Det har vi alle intensjoner om å gjøre. Så vil jeg si, helt til slutt, at jeg er enig i at det burde vært mange i salen når det gjelder dette temaet. Jeg er stolt av at i hvert fall tre av mine partikamerater fra Arbeiderpartiet, som alle er menn, er her ved debatten i dag, men det burde vært flere fra andre partier også, fordi kvinnehelse historisk har fått altfor liten oppmerksomhet. Veldig mye av forskningen på kroppen er basert på mannskroppen. Veldig mye av doseringen av legemidler som vi kjøper på apoteket i dag, er basert på mannskroppen. Veldig mye av ressursene har gått til mannskroppen. Om det er fordi vi menn klager litt mer, eller roper litt høyere eller hva det er, vet jeg ikke, men det er grove urettferdigheter i systemene våre. Det at vi nå for første gang har en helhetlig kvinnehelsestrategi som sier at kjønnsperspektivet skal gjennomsyre alt, og at vi skal utjevne disse forskjellene knyttet til behandling, knyttet til kompetanse, knyttet til ventetid og knyttet til kvalitet og tilgang, er helt avgjørende for at vi skal få reell rettferdighet i helsetjenesten. Da må kvinnehelse mye høyere på agendaen.

Jeg er helt enig med interpellanten i at kvinnehelse skal gjennomsyre alle deler av helsetjenesten vår. Det er jo grunnen til at regjeringen, da vi la fram kvinnehelsestrategien for vel et år siden, fastslo nettopp prinsippet om at kjønnsperspektivet skal gjennomsyre alt vi gjør. Det handler om alt fra pasientforløp, faglige standarder og anbefalte behandlinger, til systemene og styringen av disse. Det er nå høyt tempo på veldig mange av de viktige kvinnehelsesakene. Da vi lanserte kvinnehelsestrategien i fjor, var det altså første gang i norgeshistorien at landet fikk en egen, dedikert kvinnehelsestrategi. Det er gjort en rekke tiltak. Jeg har fra denne talerstolen redegjort mange ganger for hvilke forbedringer som nå skjer der ute. Det handler om økt kompetanse, om forskningsinnsats, om nasjonale sentre som utvikles, om hvordan dette gjennomsyrer alle deler av helsetjenesten vår, om at ventetidene skal ned for typiske kvinnerelaterte sykdommer, og om hjelp vi kan gi i forbindelse med overgangsalder. Det er grunnen til at vi har bedt om denne faglige vurderingen av hvorvidt det vil være hensiktsmessig å innlemme hormonbehandling i blåreseptordningen. Det kan også være andre måter å gjøre dette på, og nå har vi akkurat mottatt denne faglige rapporten. Det er et stort arbeid, og det er viktig at vi gjør ting i riktig rekkefølge. I ambisjonene vi har i kvinnehelsestrategien, er overgangsalder viet mye plass, nettopp fordi det berører halve befolkningen og tradisjonelt har fått for liten oppmerksomhet. Det mener jeg er helt sentralt, og det kommer vi til å følge opp. Så vil jeg gjerne si at hvis interpellanten også har andre forslag og ideer til konkrete tiltak som vi kan gjennomføre på toppen av kvinnehelsestrategiens 18 tiltak, og på toppen av de vel rundt 55 tiltakene vi følger opp av de tiltakene som kvinnehelseutvalgets selv har foreslått, imøteser jeg gjerne det. Jeg tar gjerne når som helst en diskusjon om det. Hvis det er ting vi kan være enige om her også, er det fint hvis vi kan gjøre det sammen, for dette er et viktig område.

Alle kvinner går gjennom overgangsalderen. Overgangsalderen er ikke en sykdom, det er en fase i livet. Som interpellanten er jeg opptatt av at overgangsalderen ikke skal sykeliggjøres, men heller synliggjøres. I kvinnehelsestrategien har vi anslått at tre av fire kvinner opplever fysiske, psykiske og kognitive endringer i denne perioden i livet. For mange skjer dette i en fase der omsorgsoppgavene fortsatt er mange, og der arbeidslivet også kan kreve mye av den enkelte. Kvinnehelseutvalget har videre påpekt at det er behov for mer åpenhet om kvinners helse i overgangsalderen. Utvalget understreker behovet for at kvinner får god tilgang til oppdatert kunnskap om ulike plager som følger av overgangsalderen, og om hvilke tiltak og livsstilsvalg kvinner kan gjøre for å ivareta god helse, oppleve mestring og forebygge sykdomsutvikling og sykefravær. Det er veldig positivt at det er økt åpenhet om utfordringer som kan oppstå i overgangsalderen. Åpenhet bidrar til at vi får mer kunnskap, og til at vi kan tilrettelegge bedre, både individuelt og på systemnivå. Det å være i arbeid er viktig, både for den enkelte og for samfunnet. Å arbeide er for mange helsefremmende i seg selv, men i noen perioder og faser av livet kan vi ha behov for tilpasning eller tilrettelegging. For kvinner som opplever betydelige plager i overgangsalderen, kan dette være en slik fase. Regjeringen satte i 2024 ned et eget utvalg, kvinnearbeidshelseutvalget, for å utarbeide et helhetlig kunnskapsgrunnlag om kvinners arbeidshelse. Utvalget så også på hvordan helseutfordringer knyttet til ulike livsfaser kan ha betydning for arbeidsdeltakelse. Selv om utvalget viser til at det fremdeles mangler kunnskap om hvordan overgangsalderen påvirker deltakelse i arbeidslivet, anbefaler det virksomhetene å tilrettelegge for kvinners livsfaser og overgangsalder der det er relevant. Andre forslag fra utvalget, som nasjonalt veiledningsmateriell om overgangsalderen på arbeidsplassen og en større forskningsinnsats på kvinners arbeidshelse og betydningen for arbeidsdeltakelse, ligger til vurdering i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Arbeidstakere har ulike forutsetninger, og arbeidsgivere har plikt til å tilrettelegge jobben etter dette så langt det er mulig. Rent allment skal arbeidsgiver i utformingen av den enkeltes arbeidssituasjon organisere og tilrettelegge arbeidet under hensyn til den enkeltes arbeidsevne, alder og øvrige forutsetninger, som f.eks. ulike livsfaser. For en arbeidstaker som har fått redusert arbeidsevne som følge av f.eks. sykdom, plikter arbeidsgiver å tilrettelegge slik at arbeidstakeren kan beholde eller få passende arbeid. I begge tilfeller vil riktig tilrettelegging for den enkelte løses best mellom leder og ansatte på den enkelte arbeidsplass. Samtidig kan, som sagt, åpenhet rundt helseplager i overgangsalderen gjøre det lettere for ledere å tilpasse arbeidshverdagen for medarbeidere som har behov for det. Regjeringen jobber med å tilby bedre hjelp til kvinner med overgangsplager. Dette innebærer bl.a. å heve kompetansen både i helse- og omsorgstjenestene og hos kvinner og deres nærmeste. På helsenorge.no er det en dedikert side for kvinnehelse, med oppdatert og kunnskapsbasert informasjon. Her er det nyttig informasjon om overgangsalderen og hva man kan gjøre selv for å lette plager, men også veiledning om når symptomene er av en slik art at det er behov for å søke råd hos fastlegen. For noen gjør plagene at hormonbehandling kan være nyttig. I dag er det over 300 000 kvinner som bruker slik behandling, og de aller fleste av disse betaler av egen lomme. Derfor har Direktoratet for medisinske produkter, DMP, nylig levert en rapport om bruk av hormonbehandling ved overgangsalder, der direktoratet har vurdert om slik behandling er i tråd med prioriteringskriteriene nytte, ressursbruk og alvorlighet. DMP har som kjent ikke fullmakt til å innvilge refusjon for legemidler dersom budsjettkonsekvensene overstiger 100 mill. kr i løpet av minst ett av de fem første årene. I slike saker må Stortinget gi sitt samtykke. Det gjelder også for denne saken, der departementet nå vurderer veien videre og vil komme tilbake til Stortinget på egnet vis. Med budsjettkonsekvenser av en slik størrelsesorden er det viktig med en god prosess før denne saken behandles i Stortinget. Om det er noen som forstår utålmodigheten, er det undertegnede, men vi må også gjøre de nødvendige vurderingene og prioriteringene av tiltakene og være trygg på at de har god effekt. Helt til slutt vil jeg takke interpellanten for å løfte en viktig sak og for å løfte fram viktigheten av synliggjøring og bevisstgjøring, og jeg kan understreke at regjeringen skal fortsette arbeidet med å styrke kvinnehelsen i Norge steg for steg.

Nå har vi jo fått en utsatt frist. Dette er en sak som har pågått i mange år, og som jeg redegjorde for i svaret på et tidligere spørsmål i Stortinget i dag, har det også vært dialog med næringen om dette. Vi har som sagt forsøkt – som det eneste landet som tok dette opp, etter hva jeg har blitt informert om – å justere disse grenseverdiene. Vi har også argumentert for å utsette innføringen, og dette siste ble vi heldigvis hørt på. Det har gitt næringen mer tid. Jeg kjenner ikke grenseverdiene for alle landbruksproduktene – det virker som representanten har satt seg godt inn i det og vet det – men grenseverdier fastsettes også basert på opptak av dette når vi putter det i oss. Det betyr at en for enkelte produkter kan ha et lavere nivå fordi opptaket er høyere, mens for andre produkter, hvor opptaket er lavere, kan man tillate større verdier. Det er det menneskekroppen faktisk får i seg av produktene, som avgjør hvordan disse nivåene settes.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Nå klarte vi jo å få til et utsatt tidspunkt for innføring av dette. Det har ligget i kortene i mange år at dette ville bli innført, så det har også vært tid til å gjøre tilpasninger, og jeg håper at det er mulig å iverksette tiltak i de berørte dyrkingsområdene. Det er forskning og studier som viser at det kan være mulig å få til, og der vil vi gjerne ha god dialog med næringen. Når det gjelder hva andre land har gjort, og hva Norge har gjort, kan jeg fortelle at grenseverdiene for kadmium ble satt ned, eller foreslått justert ned, for en rekke landbruksprodukter. Da tok bl.a. Norge og Irland, men også flere andre land, opp dette og argumenterte for at grenseverdiene for potet ikke burde være så strenge. Det fikk vi gjennomslag for, altså å beholde de opprinnelige grenseverdiene. Når det gjelder løk, var det kun Norge som tok dette opp. Der fikk vi ikke gjennomslag, og derfor er grenseverdien nå justert i tråd med andre landbruksprodukter, men fra norsk side har vi i hvert fall forsøkt så godt vi kan.

Takk for nok et godt spørsmål. Dette regelverket inneholder som kjent grenseverdier for en rekke uønskede forbindelser som kan finnes i mat. Kadmium er, som nevnt før i dag, blant de stoffene som kan utgjøre en helsefare for mennesker gjennom den maten vi spiser. Beregninger tyder på at kadmiuminntaket i Europa er omtrent det samme som tålegrensen for hva som er trygt, og EFSA har derfor konkludert med at kadmiumeksponeringen i befolkningen bør ned. Da må også nivåene i mat reduseres. Vitenskapskomiteen for mat og miljø har konkludert med at inntaket av kadmium i den norske befolkningen er på det samme nivået som i resten av Europa, mens beregninger for noen grupper viser vesentlig høyere inntak enn det som vurderes som trygt. Dette må vi ta på alvor, og det er jeg helt sikker på at representanten også gjør. Det å sette grenseverdier er en av måtene myndighetene kan håndtere risikoen for helseskadelige stoffer i mat på. Bidraget fra de enkelte matvaregruppene er en del av beregningsgrunnlaget. Selv om nordmenn generelt spiser mindre løk enn befolkningen i enkelte deler av Europa, ligger vi altså totalt sett nær grensen for hva som regnes som et trygt inntak av kadmium. Eksponeringen bør derfor reduseres også i Norge, og det kan ikke være tillatt med et høyere nivå i norske matvarer enn i tilsvarende europeiske. Det reviderte regelverket med grenseverdier for kadmium i en rekke næringsmidler skulle ha trådt i kraft i Norge for flere år siden. Norge har tatt seg god tid, for å si det sånn, bl.a. for å gi størst mulig forutsigbarhet og mulighet for tilpasninger for den norske industrien. Jeg forstår at dette er krevende for løkprodusentene. Å be om en tilpasningstekst som utsetter tidspunktet for når det nye strengere kravet for løk trer i kraft, har vært sett på som en oppnåelig EØS-rettslig løsning. Det har vi også lykkes med. Det er jeg glad for. Som sagt har hensikten med dette vært å gi næringen tid til å skaffe mer kunnskap og iverksette tiltak i de berørte dyrkingsområdene. Så vil jeg gjerne gjenta det jeg sa i stad, at regjeringen er opptatt av norsk matvareproduksjon, og vi vil ha mer norsk matvareproduksjon. Det er spesielt viktig med økt selvforsyningsgrad i en tid med så stor geo- og sikkerhetspolitisk usikkerhet. Vi kan ikke bare belage oss på å handle eller importere oss ut av alle problemene. En sterk og god landbrukssektor bidrar ikke bare til sunn og bærekraftig mat, til viktige distriktsarbeidsplasser og til å opprettholde kulturlandskap, det bidrar også til stor verdiskaping for landet vårt, og det bidrar som sagt til beredskapen. Derfor vil vi ha mer matproduksjon, ikke mindre, men nordmenn kan altså ikke få i seg mer skadelige stoffer fra de varene vi produserer, enn det andre europeere på kontinentet får.

Alle pengene kommer fra det samme stedet. Man kan gjerne si at noe er drift, og noe er investeringer, men en krone over statsbudsjettet er en krone over statsbudsjettet. Kapitalkostnadene til sykehusene er i år på om lag det samme nivået som de var for ti år siden. Jeg mener at rentekostnadene i år er på om lag 0,8 pst. Det er riktig at de kommer til å gå noe opp, men det er jo fordi vi bygger nye, fantastisk flotte sykehus som gir pasientene verdens beste helsetjeneste. Dette har helseforetakene tatt høyde for når de har bedt om investeringslån, og Stortinget har sluttet seg til det. Vi kan helt klart diskutere andre måter å gjøre dette på. Det er jo grunnen til at vi nå har invitert alle partiene med på et samarbeid. Vi har satt ned helsereformutvalget. Vi har gitt dem et mandat hvor de skal se på finansiering. Vi må imidlertid ikke gjøre det til et problem at helseforetakene jobber for å nå budsjettene sine. La meg være helt ærlig og tydelig på dette: Jeg synes ikke det er greit at enkelte helseforetak ikke når budsjettene sine. Det er å ta penger fra andre helseforetak, eller det er å ta penger fra andre formål. Det budsjettet Stortinget har fastsatt, skal holdes, og da må en også gjøre nødvendige omstillinger for å få det til. Sånn er det.

Vi legger til grunn en ramme som kompenserer fullt ut for kostnadsveksten og fullt ut for demografien. Jeg må minne representanten om at i om lag 15 år, i hvert fall nesten 15 år, har sykehusene fått 80 pst. av demografien. Det finansieringsprinsippet endret denne regjeringen. Nå kompenserer vi 100 pst. av demografien. Jeg må også minne om at den forrige regjeringen var tøffere når det gjaldt å ta inn renter, for da endret man også rentebetingelsene, slik at dette i større grad var basert på markedsrenter. Denne regjeringen har gitt mer handlingsrom gjennom å knytte rentene til statens innskuddsrente. Det er gjort vesentlige grep her, som også teknisk beregningsutvalg bekrefter. Jeg kan ikke tro at representanten mener alle problemer bare skal løses med mer penger. Når vi bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land og har høyere personaltetthet enn stort sett alle andre land, må vi også diskutere hvordan vi forvalter skattebetalernes penger på best mulig måte. Jeg mener den rammen Stortinget nå slutter seg til, med det tillegget som kom i forhandlingene, er bra. Det er det vi må planlegge med for neste år.

Takk for spørsmålet. Ja, det er et faktum at regjeringen har sørget for å styrke sykehusøkonomien de siste årene. Det har bl.a. skjedd gjennom særskilte ekstrabevilgninger i 2024, men også gjennom økte varige bevilgninger. Når vi ser på realveksten for sykehusene korrigert for demografi, var den om lag uendret fra 2015 til 2022, altså da partiet Høyre hadde ansvaret for helsepolitikken, mens det var realvekst i bevilgningene korrigert for demografi i den stortingsperioden vi nå har bak oss. Hvis dette er en konkurranse om hvilket stortingsflertall som har bevilget mest penger til sykehusene, er det veldig enkelt å finne tall fra teknisk beregningsutvalg. Selv om bevilgningene til sykehusene øker, er det alltid nødvendig å sikre at ressursene brukes best mulig, slik at vi får mest mulig pasientbehandling ut av de ressursene vi stiller til disposisjon for sykehusene i vår felles helsetjeneste. Vi ser nå at noen helseforetak opplever den økonomiske situasjonen som krevende, bl.a. når de har investert og skal ta i bruk nye bygg, og disse kostnadene skal fordeles utover de årene de nye byggene er i bruk. Da må jeg også minne om at økte kapitalkostnader var en del av beslutningsgrunnlaget da prosjektene ble vurdert og senere vedtatt. Det finnes ikke gratis penger. Sykehusene våre må til enhver tid balansere mellom drift og investeringer i henhold til det de mener er riktige prioriteringer. Dette er også noe sykehusene våre har planlagt for. Jeg mener det er mange forhold som kan bidra til at sykehusene kan drive bedre enn i dag. Organisering, ny kunnskap, nye behandlingsmetoder, mer moderne utstyr, KI- og IKT-løsninger, nye bygg – alt dette er faktorer som kan bidra til at sykehusene kan bruke mindre tid på administrasjon, og at det blir færre tidstyver og mer tid til pasientbehandling. Det tror jeg vi begge, representanten Svardal Bøe og jeg, er opptatt av at vi må legge til rette for. Det er viktig at de sykehusene som i dag har høye kostnader, kommer tilbake til et nivå der ressursbruken er bærekraftig og faktisk også tilpasset Stortingets bevilgning og det landets nasjonalforsamling har forutsatt. Lønnskostnadene i sykehusene utgjør om lag 60 pst. av de samlede kostnadene, og flere av tiltakene som nå diskuteres, tar sikte på å bremse bemanningsveksten – ikke å redusere bemanningen. Jeg vil gjerne vise til at regjeringen nylig har satt ned et offentlig utvalg – helsereformutvalget – som skal utrede og foreslå ulike modeller for framtidig organisering, styring og finansiering av en sammenhengende og integrert helse- og omsorgstjeneste. Jeg har også satt i gang egne arbeidsgrupper for å redusere tidstyver. Vi flytter nå mer ressurser fra sentral helseforvaltning og helsebyråkrati over i førstelinjen. Jeg er veldig glad for at norske sykehus leverer så gode resultater. Vi har aldri behandlet flere pasienter enn nå. Ventetidene har gått drastisk ned det siste halvannet året. Vi gjennomfører stadig nye medisinske gjennombrudd. Folk lever lenger. Vi behandler sykdommer bedre. Overlevelsestallene går opp innenfor en rekke områder. Til slutt vil jeg si at vi har fantastiske fagfolk i vår helsetjeneste som fortjener alt det skrytet de kan få, for de gjør en enestående jobb hver eneste dag.

Det er veldig bra at dette har vært tema i dag. Jeg har nå gjentatte ganger svart om flere konkrete tiltak vi gjør for å bedre situasjonen. Jeg har ikke hørt så mange andre forslag fra representanten om hva vi faktisk skal gjøre. Det er der jeg mener at vi også må være litt realistiske og heller ikke skape forventninger i befolkningen om at dette er en kvikkfiksløsning. Jeg sier ikke at representanten gjør det, for representanten kan helse utmerket godt og er alltid opptatt av fakta og av at vi skal finne gode løsninger på ulike forhold. Likevel, når utfordringen mange steder er mangel på fagfolk, er ikke nødvendigvis løsningen flere forskriftskrav fra hovedstaden, mer styringstrykk til dem som faktisk skal levere helsetjenestene der ute, om det er lokale distriktssykehus, lokale helsemyndigheter eller lokale kommuner og fylkeskommuner. Da må vi faktisk heller sette oss ned sammen og se på hvordan vi kan komme så nær disse målene som mulig, på en trygg og bærekraftig måte. Da mener jeg at de tiltakene jeg har redegjort for i dag, nettopp er konkrete eksempler på hva vi nå gjør.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det er helt riktig som representanten sier, at det er viktig å understreke at det bør jobbes for å nå målet. Så vet representanten også hvor krevende dette er, for vi har tidligere hatt diskusjoner om hvorvidt vi skulle forskriftsfeste disse responstidene. La meg da bare minne om at Helsedirektoratet gjorde en vurdering av dette. For det første ville det øke kostnadene i størrelsesordenen mellom 780 mill. kr og 1,26 mrd. kr. Man kan si at det er et prioriteringsspørsmål, og ja, det er det naturligvis. Det ville kunne medføre at vi måtte bygge mellom 62 og 115 nye ambulansestasjoner og anskaffe mellom 96 og 147 nye ambulansebiler, og det kanskje mest utfordrende er at det ville medføre behov for mellom 700 og 1 200 flere årsverk. Representanten vet godt at det mange steder er prekær mangel på fagkompetanse i helsetjenestene våre, og da kan man gjerne si at dette bare skal løses, men det er altså ikke så enkelt der hvor tjenestene skal leveres. Det er også en av grunnene til at dette tar tid.

Takk for spørsmålet. Responstid for ambulansetjenesten er tiden det tar fra akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, altså AMK, varsles, til ambulanse er på hendelsesstedet. Responstid for ambulansetjenesten er en nasjonal kvalitetsindikator. Målet er at bilambulansen skal være framme på hendelsesstedet innen 12 minutter i 90 pst. av hendelsene i tettbygde strøk, og innen 25 minutter i 90 pst. av hendelsene i grisgrendte områder. Det er riktig at de regionale helseforetakene ikke når målene, og det er jeg ikke fornøyd med. Jeg forventer derfor at helseforetakene legger bedre til rette for ulike typer pasienttransport og bedre logistikk. Dette vil kunne begrense belastningen på akuttambulanser, og slik også styrke akuttberedskapen og responstidene. Som vi har vært inne på i debatten i dag, er den akuttmedisinske beredskapen et felles ansvar mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er krav om at kommuner inngår samarbeidsavtaler med helseforetak, og disse avtalene skal omfatte omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. I stortingsmeldingen om allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus slår regjeringen fast at avtalene mellom kommuner og helseforetak bør være mer konkrete enn de er i dag, og de bør bl.a. si noe om den samlede tilgjengeligheten til tjenestene, inkludert responstid for ambulansetjenesten. Derfor får Helsedirektoratet nå i oppdrag å revidere veilederen for samarbeidsavtalen om beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. Det viktigste tiltaket for gode akuttmedisinske tjenester er et godt samarbeid og planlegging mellom helseforetak og kommuner. Det finnes mange gode eksempler på hvordan helseforetak og kommuner finner gode løsninger for å opprettholde og videreutvikle akuttberedskapen, som tidligere nevnt, bl.a. i Telemark, Lillehammer og Røros. Derfor har vi gitt helseforetakene i oppdrag å gjennomgå og planlegge de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus, i samarbeid med kommunene.

Jeg vil ikke kalle det en utfordring, for jeg mener det er grunnleggende positivt at offentlige, ideelle og private virksomheter samarbeider. Samtidig er det engang sånn at når skattebetalernes penger skal brukes, bl.a. til å kjøpe private behandlingsplasser, må man med jevne mellomrom enten legge disse avtalene ut på anbud eller på annen måte forsikre seg om at det er konkurranse i markedet, at en får best mulig kvalitet til best mulig pris, og at det er åpne og transparente prosesser. De beløpene vi her snakker om – og dette er store beløp over tid – kan ikke gå til enkeltaktører over tid uten at det med jevne mellomrom sjekkes i markedet om det er bedre aktører. Sånn er det med konkurranse, og det mener jeg også er et riktig prinsipp. Man kan alltid vurdere om det er andre måter å inngå disse avtalene på, men nå må de regionale helseforetakene forholde seg til de reglene som er. Da er det noen aktører som får kontrakt, og noen som ikke får kontrakt. Jeg skjønner at for dem som ikke får kontrakt, er det leit og vanskelig, men sånn er det i en velfungerende økonomi som den vi har i Norge.

Det er selvfølgelig veldig viktig at alle anskaffelser følger norske lover og regler. Her er helseregionene forpliktet til å følge bl.a. lov om offentlige anskaffelser. De gjør innkjøp basert på faglige anbefalinger og åpne kriterier. Det er disse kriteriene som ligger til grunn for hvem som har fått avtale og ikke. Detaljer om hvilke vurderinger Helse Midt-Norge har gjort, må de selv svare på, men som sagt: Anskaffelsene gjør at flere enn i dag kan få tilbud om rehabilitering. Det har, som sagt, kommet klager på forsinkelser i prosessen, og på at prosessen ikke har vært forutsigbar nok, og disse klagene er da til behandling og vil bli besvart. Det er også viktig at vi ivaretar innbyggernes behov på best mulig måte. Stortinget har også tidligere, bl.a. gjennom behandlingen av Nasjonal helse- og samhandlingsplan, gitt noen føringer og forventninger til arbeidet med rehabilitering og styrkingen av det feltet framover. Det forventer jeg selvfølgelig at de regionale helseforetakene lytter til.

Takk for spørsmålet. Helse Midt-Norge RHF startet med en ny anskaffelse av spesialiserte rehabiliteringstjenester i 2023. Det ble da gjennomført en behovsvurdering i samarbeid med fagmiljøene i helseforetakene, brukerrepresentanter og representanter fra kommuner, oppnevnt av helsefellesskapene. Denne behovsvurderingen ble ferdigstilt i januar 2024. Etter gjennomført anbudskonkurranse rangerte man så tilbydere etter kvalitet, pris og geografi. Det var både skriftlige forhandlingsrunder og fysiske avklaringsmøter, og alle leverandørene har underveis fått tilbakemelding på tilbudene og fått mulighet til å forbedre disse. Helse Midt-Norge har opplyst at kvaliteten på tilbudene var gjennomgående høy. Anskaffelsen er gjennomført med prosjektleder fra Sykehusinnkjøp, fagfolk fra Helse Midt-Norge og andre faglige ressurser. Det er opplyst at vurderingsarbeidet ble mer omfattende enn forutsatt, og at det ble nødvendig å innhente faglig ressurs fra annen region. Dette har bl.a. medvirket til at prosessen ble forsinket, og det ga utsettelser. Den 21. november i år fikk 14 private og private ideelle institusjoner avtale med Helse Midt-Norge. Flere pasienter får med denne anskaffelsen tilgang til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten, og flere pasienter skal få et bedre og mer helhetlig rehabiliteringsforløp. Det har ifølge Helse Midt-Norge kommet klager på forsinkelser i prosessen og på at prosessen ikke har vært forutsigbar nok. Disse klagene behandles nå og vil naturligvis bli besvart. En er fortsatt i «karensperioden», hvor det er mulig for eventuelt forbigåtte leverandører å stanse anbudsprosessen ved midlertidig forføyning. Ingen tilbydere har per 1. desember 2025 gjort dette eller fremmet klager for KOFA. Det foreligger, så langt jeg har blitt opplyst, ikke grunnlag for å si at anskaffelsen bryter regelverket på vesentlige punkter, slik det hevdes i spørsmålet. Helt avslutningsvis vil jeg nevne at Helse Midt-Norge RHF har lagt vekt på å holde eksisterende avtaleparter og tilbydere godt orientert. Derfor ble det i juni i år i samråd med representanter for eksisterende avtaleparter besluttet å forlenge eksisterende avtaler til ut juli 2026, for nettopp å skape best mulig forutsigbarhet for eksisterende avtaleparter.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Jeg er alltid utålmodig og opptatt av at vi skal skape konkrete resultater. Det er også hele formålet med helsepersonellplanen, som flere partier på Stortinget har tatt til orde for og vært positive til, deriblant partiet Høyre. Det at vi nå, alle partiene – forhåpentligvis – kan snakke sammen om en sånn plan, er veldig positivt. Det har sterk støtte i partene i arbeidslivet at partiene på tvers av blokkene kan komme sammen. Her er det nok ikke veldig mye ideologisk og politisk uenighet. Det er helt sikkert krevende saker å diskutere, men i stort tror jeg alle partier i denne sal er opptatt av at vi skal ha nok helsepersonell og gode arbeidsbetingelser, og at folk skal være trygge på at det er fagfolk på jobb når man trenger helsetjenester. Det ansvaret må vi ta sammen, og det er jeg sikker på at vi skal klare å få til. Det går veldig fort til sommeren, og når målet er å få landet dette i Stortinget før sommeren, tror jeg ikke vi nå skal begynne å ta ut enkeltdeler av dette arbeidet. Det er viktig at vi har en helsepersonellplan som henger sammen, som er godt forankret, og som partene i størst mulig grad kan slutte seg til. Det er det målet vi nå jobber etter.

Det siste spørsmålet først: Det er vanskelig å svare generelt på det, for mye fungerer jo godt, og så er det utfordringer. Nå svarte jeg for øvrig generelt på det, selv om jeg ikke skulle gjøre det. Dette er en helt relevant problemstilling, og så er det viktig at det er god prosess og forankring med partene i arbeidslivet. Den norske modellen skal virke også her. Det er nok grunnen til at helsepersonellkommisjonens flertall også var opptatt av at partene både har et ansvar og ble oppfordret til å ta et ansvar. Det kan være aktuelt med andre tiltak, insentiver og rammebetingelser også. Dette temaet må vi også se i sammenheng med alle de andre temaene jeg her listet opp – som for øvrig ikke er en uttømmende liste, men det er i hvert fall noe av det vi mener må tas opp i en helsepersonellplan. Nå går vi fra ord til handling, for nå har vi gode analyser – fra perspektivmeldinger, fra SSB, fra helsepersonellkommisjonen. Hvis vi nå i løpet av vårsesjonen klarer å bli enige på Stortinget om en forpliktende helsepersonellplan med nye tiltak fram til 2040, mener jeg det vil være et veldig viktig ansvar å ta for å sikre bærekraft i tjenestene våre framover.

Takk for spørsmålet. Det er det enkelte helseforetak som er ansvarlig for å sikre god bemanning og forsvarlig drift gjennom hele uken, innenfor rammene av arbeidsmiljøloven og tariffavtalene, naturligvis. Dette er en prioritert oppgave fra helseforetakenes side. Problemstillingen representanten her tar opp, er både vel kjent og betimelig, vil jeg si. Det er også en problematikk flere offentlige utvalg har pekt på, ikke minst sykehusenes utfordringer med å få dekket opp helgevakter og konsekvensene dette igjen får for bemanning og behov for å ha deltidsansatte, i en situasjon der vi jobber for at flere skal få heltidsstillinger. Dette var senest et tema i helsepersonellkommisjonens NOU-rapport, Tid for handling. Der var det et flertall som oppfordret partene til å finne løsninger som støtter opp under prinsippene om virksomhetenes ansvar og myndighet. Dette flertallet mente at det var en nærliggende løsning å fastsette bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelle andre forhold som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre sektorer. Nå er vi i gang med Helsepersonellplan 2040. Dette er et arbeid som skal bidra til å rekruttere og beholde det helsepersonellet vi trenger i årene framover, øke produktiviteten, bedre ressursutnyttelsen i tjenestene våre og skape en robust helsetjeneste for framtiden. Vi ser nå – og vi har i lang tid visst – at arbeidskraftbehovene i helsetjenesten er i endring. Rekrutterings- og bemanningsutfordringene vokser seg større. Derfor mener jeg det er viktig at vi tar tverrpolitisk ansvar for å gå fra ord til handling og nå setter oss ned sammen for å definere og iverksette treffsikre tiltak som kan avhjelpe den forventede personal- og kompetansemangelen. Viktige innsatsområder som er identifisert så langt, bl.a. etter innspill fra fagorganisasjonene og partene i arbeidslivet, er arbeidsmiljø og arbeidsvilkår, ansvars- og oppgavedeling og hensiktsmessig organisering av arbeidsprosesser, teknologi, utstyr og bygg, men også arbeidstidsordninger er nevnt. Det er også noe representanten løfter fram i dag. Her ønsker vi som sagt et bredt politisk samarbeid og et bredt forlik om en slik plan. Der mener vi det skal være stor takhøyde og rom for å løfte tiltak både på dette området og på andre områder. Derfor er jeg glad for engasjementet representanten her viser. Vi ser tydelig at dagens arbeidstidsordninger kan gi planleggingsmessige og bemanningsmessige utfordringer i tjenestene. Det er godt at det gjøres god bruk av de ressursene som er tilgjengelige. Det fordrer nok mer fleksibilitet i årene framover, og derfor legger vi også nå opp til at det kan gjennomføres utprøvinger av alternative arbeidstidsordninger i sykehusene. Her må selvfølgelig partene involveres på en god måte.

Jeg har ikke sagt at befolkningen får et bedre tilbud med denne løsningen, for det er en vurdering det lokale helseforetaket etter norsk lov skal gjøre, og de skal gjøre en vurdering i samarbeid med kommunehelsetjenesten. Da mener jeg man må ha mange perspektiver med seg. Man skal selvfølgelig lytte til innbyggerne. Man skal selvfølgelig lytte til fagfolkene. Samtidig vil jeg også advare litt mot en sånn holdning hvor man tenker at de som jobber i helseforetakene, fagfolkene som vil det beste for innbyggerne, har andre eller vikarierende motiver, eller vil noe annet som er dårligere for befolkningen. Det sa ikke representanten, men det er litt underliggende i disse debattene, og det tar jeg avstand fra. De som jobber der, er pliktoppfyllende, ærlige, oppriktige mennesker som bare vil at innbyggerne skal ha gode helsetjenester. Da må de også få kunne utrede og foreslå endringer i struktur når de mener at det samlet sett gir et best mulig tilbud til pasientene. Jeg mener som sagt at dette er beslutninger som skal fattes lokalt, ikke i landets hovedstad. Den sentraliseringen er jeg imot.

Jeg mener vi skal være utrolig glade for at det er så stort folkelig engasjement for helsetjenestene våre, og jeg mener at man skal ta alle signaler fra innbyggerne på alvor. Når det er mange som engasjerer seg for en sak, er det en fordel å lytte til det. Det forventer jeg også at helseforetaket gjør, og jeg forventer at helseforetaket setter seg ned sammen med kommunene og forsøker å finne så gode løsninger som mulig. Som jeg var inne på i et tidligere svar: Her henger jo alt sammen med alt. Én ting er hvor mange ambulansestasjoner, hvor mange fly, hvor mange helikoptre og hvor mange båter vi har. Det handler om hvordan vi klarer å rekruttere og beholde god kompetanse – motiverte, dyktige fagfolk – og det har vi i våre prehospitale tjenester og den akuttmedisinske kjeden. Det handler om samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at pasienter blir sendt på riktig sted, og det handler om ny teknologi i ambulansene, som gjør at vi nå kan gjøre mer avanserte oppdrag. For eksempel er det distriktsmedisinske senteret i Brønnøy et litt avansert senter der det gjøres ting man bare kunne forestille seg for noen år siden. Det er god distriktspolitikk. Dette må altså ses i sammenheng, ikke bare med responstidene alene.

Takk for nok et godt spørsmål. Helse- og omsorgsdepartementet har innhentet informasjon fra Helse nord, og de opplyser at ambulansetjenesten på Sør-Helgeland består av flere ressurser. Det er nå én bilambulanse lokalisert i Sømna kommune, og det er én i Brønnøy kommune. AMK Helgeland styres også i dag basert på at ressursene rutes til der hvor det er innmeldt behov, og dette innebærer en kontinuerlig beredskap som tilpasses og krysser kommunegrenser. Bilambulansen i Sømna har om lag 70 pst. av sine oppdrag i Brønnøy kommune, for å ta ett eksempel. La meg få være tydelig på at forslaget fra Helgelandssykehuset ikke innebærer en nedleggelse av ambulansen, men en samlokalisering av ambulansene i Brønnøy og Sømna ved DMS Sør-Helgeland. Her har Sømna allerede i dag sin legevakt. Forslaget er altså å samle legevaktfunksjonen og ambulansefunksjonene ett sted. Målsettingen med dette er å etablere en helhetlig, framtidsrettet og kvalitetsmessig god ambulansetjeneste for befolkningen på Sør-Helgeland. Som tidligere nevnt er bakgrunnen for forslaget kvalitet og beredskap, ikke økonomi, ifølge Helse nord. Representanten Aydar viser til at endringene gir lengre responstid, og spør om det er forsvarlig. Det er et godt spørsmål. Da kan jeg vise til risiko- og sårbarhetsanalyser Helgelandssykehuset har gjennomført, som viser at samlokalisering vil gi bedre ressursutnyttelse og mer effektiv fordeling av oppdrag og bidra til en helhetlig beredskap i regionen. Dette er nok fordi AMK Helgeland som sagt styrer ressursene slik at beredskapen kontinuerlig tilpasses og krysser kommunegrensene. Regjeringens mål er at innbyggere med akutt sykdom og skade får rask og god helsehjelp i hele landet vårt. Den akuttmedisinske beredskapen er et felles ansvar mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og en god og tilgjengelig akuttmedisinsk tjeneste med høy kvalitet handler om å ta alle ressurser i bruk og sørge for bedre prioritering og styring. Vi står overfor store utfordringer med tanke på endringer i demografi og en økende oppdragsmengde, og derfor er det avgjørende at vi ser den akuttmedisinske kjeden i sammenheng og bruker ressursene våre best mulig. I stortingsmeldingen om allmennlegetjenesten og de akuttmedisinske tjenestene har vi, som sagt, lagt fram tiltak som skal bidra til nettopp dette, og vi har bl.a. gitt helseforetakene i oppdrag å gjennomgå og planlegge de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus i nært samarbeid med kommunene.

Nå er dette den løsningen vi har klart å komme fram til. EU-siden har akseptert at vi har utsatt gjennomføringen av grenseverdien. Det var så langt vi mente det var mulig å komme. Jeg håper det er mulig å finne praktiske løsninger på denne problemstillingen. Jeg vet at det er gjort forskningsarbeider og andre studier som viser at det er ulike måter å dyrke på som kan redusere risikoen. Vi ønsker mer matvareproduksjon i Norge. Det er viktig for beredskapen, og det er viktig for selvforsyningsgraden. Vi har fremragende produsenter i Norge, som vi ønsker alt godt, og som vi vil legge til rette for på best mulig måte. Jeg tror også de er enige i at det ikke er riktig at norske forbrukere skal ha i seg høyere nivåer av helseskadelige stoffer enn det andre europeere har, og at det derfor er viktig at vi følger disse reglene. Så må vi finne så gode løsninger vi kan for at næringen også går en god framtid i møte.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Jeg er helt sikker på at representanten også er opptatt av god folkehelse, og at det vi putter i oss, skal være trygt. Dette regelverket er, som sagt, en del av EØS-avtalen, og det ble som vanlig sendt på høring av Mattilsynet før det ble vedtatt i EU i 2021. Det har vært avholdt møter. Det ble bl.a. avholdt et møte med næringen i april i fjor. Også da tok næringen opp at en ønsket utsettelse i Norge. Det var også diskutert andre temaer om hvordan man kunne gjøre dette på best mulig måte. Da uttalte statssekretæren i Landbruks- og matdepartementet at dette EØS-regelverket sannsynligvis ville bli innlemmet, men en ønsket da å legge til rette for en framdrift som medfører at løk i dyrkingssesong 2024 i praksis ikke ble berørt. Senere sendte Gartnerhallen et brev i mai 2024 og bekreftet skriftlig at regelverket ikke ble innført i gjeldende dyrkingssesong. Vi har også jobbet sammen med Europa for å utsette dette for å gi mest mulig forutsigbarhet.

Takk for spørsmålet. Regelverket om forurensende stoffer i næringsmidler har vært en del av EØS-avtalen helt siden 1994. Europakommisjonen vurderer fortløpende, bl.a. på grunnlag av risikovurderinger fra Den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet, EFSA, om grenseverdiene for uønskede forbindelser i mat bør endres. Som representanten Larsen var inne på, er kadmium et tungmetall som kan finnes i ulike mengder i alle typer mat, og det utgjør en helsefare for mennesker. For mye kadmium kan gi nyreskader, beinskjørhet og en økt risiko for å få kreft. Eksponeringen i den europeiske befolkningen er målt til å være omtrent på det samme nivået som tålegrensen for hva som er trygt, og i Norge er den vesentlig høyere for enkelte grupper. Å redusere innholdet i maten gjennom strengere grenseverdier er derfor et av tiltakene myndighetene har for å gjøre denne risikoen mindre. I 2021 kom en omfattende revisjon av grenseverdier for kadmium i en rekke næringsmidler. I tillegg til risikovurderinger er forekomstdata grunnlaget når myndighetene fastsetter slike grenseverdier, og i denne regelverksprosessen sendte Norge inn norske data for relevante vekster. Det var klart at den strengeste grenseverdien for løk kunne gi utfordringer for norske produsenter i områdene med mest kadmium i jordsmonnet. Varselet om når grenseverdien for løk skal gjelde fra, har ikke kommet sent. Gjennom de vanlige EØS-prosedyrene skulle dette regelverket ha trådt i kraft i Norge for flere år siden. Næringen har hele tiden vært klar over utfordringene. Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har hatt dialog både på embetsnivå og på politisk nivå, også gjennom flere fysiske møter med både forskningsmiljøer og representanter for produsentene i de utsatte områdene. Utgangspunktet har vært at det ikke kan være tillatt med et høyere nivå av et helseskadelig stoff i norske matvarer enn i europeiske, og disse diskusjonene har derfor handlet om hvordan saken kan håndteres på en fornuftig måte i Norge. Å be om en tilpasningstekst som utsetter når kravet for løk trer i kraft i Norge, ble vurdert som en oppnåelig løsning. Hensikten med dette var nettopp å gi næringen mer tid til å kartlegge kadmiuminnholdet i jorda i mer detalj i de berørte dyrkingsområdene og undersøke nærmere ulike tiltak som reduserer opptaket av kadmium fra jorda.

Det er ingen som har foreslått eller ment at en skal tømme distriktene for ambulansetjenester. Snarere tvert imot har vi en god prehospital tjeneste og akuttberedskap i Distrikts-Norge. Derfor ligger vi høyt på overlevelse, derfor gir vi pasientene våre god behandling, og som jeg sa innledningsvis: Det skulle også bare mangle i et langstrakt land, hvor det skal være trygt å bo, uansett om man bor i en storby, eller om man bor i distriktet. Kvalitet er det viktigste, og da er det mange hensyn: Nærhet og utrykningstid/responstid er selvfølgelig viktig. Det at vi har godt utstyrte ambulansebiler, ambulansebåter og helikoptre og fly, er viktig. Det at vi klarer å triagere pasientene, sånn at vi vet hvem som er de mest akutte, og få sendt dem til det riktige stedet, og at vi har gode, robuste akuttsykehus, er viktig. Det at vi har gode, prehospitale tjenester i bredt, er viktig. Det at vi har en god allmennlegetjeneste og kommunehelsetjeneste, som jo i stort er ryggraden i distriktene, er viktig. Da kan en ikke bare se på hvor ambulansestasjoner plasseres. Da må en se på dette helhetlig, og det mener jeg lokale helsemyndigheter er best til.

Jeg mener det er viktig at en i størst mulig grad følger de faglige retningslinjene. Når en ikke klarer de veiledende målene på responstid, er det absolutt noe man bør ta med seg inn i vurderingene av hvordan dette tilbudet skal organiseres framover. I det forslaget som nå ligger på bordet, er det som sagt gjennomført ROS-analyser. Dette er ikke et tiltak som begrunnes i økonomi. Det begrunnes i beredskap, og det begrunnes i et mer helhetlig tilbud. Jeg forstår at det kan være delte meninger om hva som er rett og galt, men jeg vil gjenta at det er viktig at vi også har tillit til at de lokale helseforetakene, de regionale helseforetakene og de involverte kommunene setter seg ned sammen og forsøker å finne gode løsninger, og at de bygger en struktur som er best mulig for kvaliteten til innbyggerne, og som også gjør at vi kan rekruttere og beholde fagkompetanse – som vi dessverre mangler i Distrikts-Norge innenfor flere deler av helsesektoren.

Takk for nok et godt spørsmål. La meg først si at Norge har både gode og desentraliserte akuttmedisinske tjenester, og det skulle også bare mangle i et langstrakt land hvor folk skal ha trygghet i både by og land, i øst og vest og nord og sør. Innbyggerne våre skal være trygge på at de får faglig god helsehjelp ved akutt sykdom og skade. Den akuttmedisinske beredskapen er et felles ansvar mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er krav om at kommunene inngår samarbeidsavtaler med helseforetak, og disse avtalene skal omfatte omforente beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. I stortingsmeldingen om allmennlegetjenesten og de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus, som Stortinget sluttet seg til før sommeren, slår vi fast at avtalene mellom kommuner og helseforetak bør være mer konkrete enn de er i dag. De bør bl.a. si noe om den samlede tilgjengeligheten til tjenestene, inkludert responstid for ambulansetjenesten. Dette er, som tidligere sagt, grunnen til at Helsedirektoratet nå får i oppdrag å revidere veileder for samarbeidsavtalen om beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden. Det viktigste tiltaket for gode akuttmedisinske tjenester er å få til et godt samarbeid og planlegging mellom helseforetak og kommuner. Det gir bedre tjenester og god bruk av ressursene, og det er bra for pasientene. Her finnes det mange gode lokale eksempler på hvordan helseforetak og kommuner sammen finner gode løsninger for å opprettholde og videreutvikle kvalitet i akuttberedskapen. La meg f.eks. nevne Telemark, Lillehammer og Røros som veldig gode og innovative prosjekter. Jeg vil også legge til at vi har gitt helseforetakene i oppdrag å gjennomgå og planlegge de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus, i samarbeid med kommunene, med mål om å styrke den lokale akuttberedskapen. Plassering av ambulansebaser må skje etter en helhetlig vurdering av lokal beredskap og slik at helseforetakene utnytter ressursene sine på en best mulig måte, til det beste for innbyggerne våre.

Det er mitt overordnede ansvar at vi har gode prehospitale tjenester, og så er det opp til de lokale helseforetakene, sammen med kommunene, å finne gode løsninger for hvordan denne strukturen skal se ut. Jeg har sagt det mange ganger før i denne salen og gjentar det gjerne: Jeg tror ikke vi får en bedre helsetjeneste av å flytte disse beslutningene fra distriktene og inn til Oslo. Det er ikke riktig, som representanten sier, at helsetjenesten her ikke skal ivareta grunnleggende helsebehov. Det skal den selvfølgelig gjøre. Det kan være ulike meninger om hvor de ulike ambulansestasjonene skal være, hva som er god beredskap, og hvordan vi får utnyttet ressursene på en god måte, slik at innbyggerne våre har god kvalitet, men de beslutningene mener jeg skal tas nærmest mulig der folk bor, ikke i landets hovedstad. Slik har det vært i de årene vi har hatt denne måten å styre sykehusene på. Nå har vi satt ned et helsereformutvalg. Vi har invitert alle partiene på Stortinget med på en diskusjon om hvorvidt det er bedre måter å gjøre dette på framover, men så lenge vi har denne modellen, kommer jeg til å respektere den.

Responstid er viktig. Kvalitet i tjenestene er viktig. At vi klarer å rekruttere nok fagpersonell, er viktig. Det aller viktigste er at pasienter og innbyggere som trenger det, får god hjelp når de trenger det. Det er veldig flott med samarbeid mellom blålysetatene, men det kan ikke erstatte det som er helsetjenestens primæroppgave, og det er å ta vare på folks helse, selvfølgelig også i akutte sammenhenger. Helgelandssykehuset sier selv at det forslaget de har, ikke skal bidra til nedleggelse av ambulansen, men en samlokalisering av ambulansen i Brønnøy og Sømna ved DMS-et på Sør-Helgeland, hvor Sømna også har sin legevakt. Målsettingen er å lage et mer helhetlig tilbud, med god kvalitet, for befolkningen. Som representanten sa, er det begrunnet i kvalitet og beredskap, ikke økonomi, ifølge Helse nord. Det er gjennomført ROS-analyser, som viser at samlokalisering vil gi bedre ressursutnyttelse og mer effektiv fordeling av oppdrag, og bidra til en helhetlig beredskap i regionen.

Takk for spørsmålet, dette er et viktig tema. Det har vært en betydelig oppdragsvekst både i ambulansetjenesten og i landets akuttmedisinske kommunikasjonssentraler, såkalte AMK-er. I 2023 ble det registrert om lag 775 500 anrop til AMK-sentralene, og det var over 130 000 flere enn før koronapandemien. Vi ser at det er store variasjoner mellom de enkelte AMK-ene i prioritering og bruk av ambulanseressurser, som ikke kan forklares i befolkningsvekst eller sykelighet alene. En mulig forklaring på oppdragsveksten kan være at beslutningsverktøyet i AMK legger til rette for at for mange pasienter prioriteres høyere enn nødvendig, altså overtriagering. Det medfører flere akuttoppdrag for ambulansetjenesten. Derfor får Helsedirektoratet nå i oppdrag å innhente et kunnskapsgrunnlag for et eventuelt nytt beslutningsstøttesystem for medisinsk nødmeldetjeneste, og i neste omgang å utvikle en standardisert opplæring av AMK-operatørene. Disse to konkrete tiltakene tror vi vil legge til rette for at pasientene får en så riktig fastsetting av hastegrad som mulig, og at vi derfor også får brukt ambulanseressursene våre på en best mulig måte, til det beste for befolkningen vår. Representanten Bentzen spør om hva jeg vil gjøre før å styrke ambulansetjenesten spesifikt i distriktene. Jeg forventer at helseforetakene legger til rette for ulike typer pasienttransport og bedre logistikk. Det mener jeg vil kunne begrense belastningen på akuttambulanser og slik styrke akuttberedskapen og responstidene. Sykehusene våre melder at det er primært i sentrale strøk at ambulansetjenesten nå har kapasitetsutfordringer. Det viktigste tiltaket for gode akuttmedisinske tjenester er imidlertid godt samarbeid og god planlegging mellom helseforetak og kommuner. Det finnes mange gode eksempler på hvordan helseforetak og kommuner sammen finner gode løsninger for å opprettholde og videreutvikle akuttberedskapen. Vi har gitt helseforetakene i oppdrag å gjennomgå og planlegge de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus i samarbeid med kommunene, med mål om å styrke den lokale akuttberedskapen. De lovpålagte samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak om beredskap og planer for de akuttmedisinske tjenestene bør være mer konkrete enn de er i dag. De bør bl.a. si noe om tilgjengeligheten i tjenestene, inkludert responstid, som jeg vet er et tema representanten og partiet til representanten alltid har vært opptatt av og alltid kommer til å være opptatt av. Derfor får Helsedirektoratet nå i oppdrag også å revidere veilederen for samarbeidsavtalen om beredskapsplaner og planer for den akuttmedisinske kjeden.

Det er jo dette vi nå jobber med å få god oversikt over. Jeg fordeler ingen skyld, jeg bare mener at en skal være veldig forsiktig med å skape et inntrykk av at spesialisthelsetjenesten avviser pasienter som har rett til helsehjelp, på et feilaktig grunnlag, spesielt når man i enkelte sammenhenger setter det i sammenheng med at det nærmest er en slags triksing som pågår for å pynte på ventetidstall. Jeg sier ikke at representanten Eilertsen gjør det, men andre representanter har gjort det. Da sier en i realiteten at norske spesialister og overleger ikke gjør jobben sin, at de ikke ivaretar pasientrettighetene, og at de vurderer pasientene feil. Med mindre man har et klart belegg for det, mener jeg man ikke skal spre slike påstander. Vi ser også at avvisningsandelen har økt, men det har skjedd over mange år. Vi ser ingen sammenheng med Ventetidsløftet, som har vart i halvannet år. Vi tror at noe av utfordringen er en for svak samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, noe som gjør at for mange pasienter blir kasteballer. Jeg har, som sagt, nå redegjort for de konkrete tiltakene vi gjennomfører for å bedre den situasjonen.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Norske sykehus har aldri behandlet flere pasienter enn nå, og det er vel egentlig svaret. Det er også en stor økning i antallet henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Det har skjedd over år, både innenfor somatikk og innenfor psykisk helsevern – barn, unge og voksne. Det kan være to grunner til dette. Det kan enten være at det henvises for mange til feil sted. Da må vi ta tak i dette i allmennlegetjenesten, for da er det pasienter som blir forespeilet at de skal ha en behandling i spesialisthelsetjenesten, som aldri skulle vært der – de skulle ha hatt behandling et annet sted – eller det kan være at fagfolkene i spesialisthelsetjenesten nå vurderer henvisningene på en annen måte enn før. Det siste har vi ikke noe belegg for å si. Jeg registrerer at mange fagfolk har vært ute og tatt veldig klart avstand fra den påstanden. De sier at det rett og slett ikke er riktig. De vurderer pasientene utelukkende etter hva som er best for pasientene, og hvilken behandling de skal ha. Likevel: Jeg er helt enig i at når tallene er slik de er, bør vi gå nærmere inn i dem. Jeg redegjorde i mitt første svar for hva regjeringen nå gjør av konkrete tiltak for å bedre også denne situasjonen.

Takk for spørsmålet. Det er viktig at folk får helsehjelp raskere, og det er grunnen til at vi satte i gang Ventetidsløftet for halvannet år siden, sammen med Legeforeningen, Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund, Psykologforeningen, Delta og arbeidsgiverorganisasjonene i både offentlig, privat og ideell sektor, sammen med sykehusene. Det er også grunnen til at vi i samarbeid har klart å få ned ventetidene med 17 dager sammenlignet med for ett år siden. For femte måned på rad har vi om lag samme ventetider som eller lavere ventetider enn førpandemiåret 2019, og helsekøene er redusert med over 40 000 pasienter. Dette er positivt for pasientene. Så har jeg sagt flere ganger fra denne talerstolen at det ikke betyr at dette arbeidet er ferdig, snarere tvert imot, det fortsetter med uforminsket styrke, for det er fortsatt for mange pasienter som venter for lenge. Ventetidene skal fortsatt betydelig ned, men det at vi nå har klart å snu denne trenden, takket være fremragende innsats fra fagfolkene våre og lederne rundt om i hele Sykehus-Norge, både i offentlig og i privat regi, mener jeg vi skal ta med oss som et positivt resultat som kan gi inspirasjon til veien videre. Det er viktig at vi bruker helsepersonellet vårt effektivt, og det er et viktig prinsipp at pasienter skal behandles på rett sted og til rett tid. Hvis pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten, blir vurdert til at de ikke skal ha behandling i spesialisthelsetjenesten etter å ha blitt vurdert av spesialister og overleger der, er det viktig at de da heller blir anbefalt behandling et annet sted. Her må vi stole på fagfolkene våre. Rettighetsvurdering av pasienter er et medisinskfaglig spørsmål, det er ikke et politisk spørsmål. Vi har tillit til at fagfolkene våre gjør gode og grundige vurderinger av disse henvisningene, og det viser også internrevisjonen i de regionale helseforetakene. Det er slik at pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, likevel kan ha behov for god hjelp og oppfølging, f.eks. i helsetjenesten gjennom primærhelsetjenesten, gjennom allmennlegetjenesten og gjennom ulike former for lavterskeltilbud. Derfor er det veldig viktig at vi styrker samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at det er færre som blir kasteballer. Da vil også færre bli avvist. Dette er en veldig viktig del av det helsereformutvalget jobber med nå. Det er også en veldig viktig del av Prosjekt X, der regjeringen jobber sammen med KS og en rekke innovative kommuner og sykehus om helt nye måter å organisere tjenestene på, som bl.a. skal ta tak i denne problematikken. Heller ikke her er vi i mål. Jeg vil i tillegg til neste år gi Helsedirektoratet et oppdrag om henvisninger. Det handler nettopp om god samhandling og at vi får en god, enhetlig praksis rundt henvisninger, og at det er de riktige pasientene som henvises.

Hva som er de offisielle rådene fra myndighetene, skal jeg i hvert fall ikke legge meg borti, for det er faglige råd, og jeg tror at hvis vi politikere begynner å blande oss inn i det eller prøver å påvirke de rådene, er vi på ville veier. Jeg er helt sikker på at det heller ikke er det representanten mener, bare så det er sagt og protokollert. Men som sagt: Vi ønsker å få på plass en internasjonalt anerkjent definisjon av ultraprosessert mat. Vi har allerede drøftet dette med Verdens helseorganisasjon. Jeg vet det er et engasjement for det der, og jeg tror også flere andre land vil være opptatt av å drive denne agendaen framover. Det kan selvfølgelig også Norge gjerne være med på. Så er det som sagt viktig at kostrådene er basert på den kunnskapen vi har. Når det er en utydelig definisjon av hva ultraprosessert mat er – en kan ikke entydig slå fast om det er bra eller dårlig, også fordi det spørs hvordan en definerer det, hva som faller inn under den definisjonen – mener jeg det er for tidlig eventuelt å gjøre noe annet enn å jobbe for en internasjonal definisjon.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Det beste rådet vi kan gi, er å følge med på kostrådene til Helsedirektoratet. Så må hver enkelt ta sine egne valg i sin hverdag og for sin familie når det gjelder hva en velger å spise og drikke, men kostrådene kan det være nyttig å følge med på. De blir stadig mer tilgjengelige – jeg vil si de også blir stadig mer pedagogiske og enkle å forstå – og de er basert på den aller beste forskningen vi har. Mer enn 400 forskere er med på å danne grunnlaget for disse kostrådene. Så er dette selvfølgelig ikke et felt som står stille, for det kommer stadig ny forskning, og det som var de faglige vurderingene for et år siden, er ikke nødvendigvis de samme faglige vurderingene i år eller neste år. Det er grunnen til at rådene oppdateres med jevnlige mellomrom. Jeg er helt sikker på at våre helsemyndigheter ser med interesse på de nevnte Lancet-artiklene og rapportene, at dette også vil inngå i det samlede kunnskapsgrunnlaget, og så må vi ha tillit til at de rådene vi får, er basert på beste tilgjengelige kunnskap.

Takk for spørsmålet. Jeg vil gjerne gjenta at jeg synes det er flott at det er stor oppmerksomhet rundt hvordan vi kan spise sunnere, og det er bra med forskning og kunnskapsutvikling om sammenheng mellom mat og helse. Jeg håper at denne oppmerksomheten også bidrar til at flere vil engasjere seg i arbeidet for å fremme sunnere matvalg. Jeg ser med glede på de utviklingstrekkene som går i riktig retning, og så har vi et felles ansvar for å gjøre noe med de utviklingstrekkene som går i feil retning, jf. også dagens nyheter og statistikk fra Helsedirektoratet. Når vi snakker om Helsedirektoratet, har de utarbeidet de norske kostrådene basert på nordiske ernæringsanbefalinger. De er utviklet av uavhengige forskere, og de gir den beste kunnskapen vi i dag har om sammenhengen mellom kosthold og helse. Rådene anbefaler et variert kosthold, mest mat fra planteriket og å spise med glede. Helsedirektoratet gir også råd om å begrense inntaket av bearbeidede produkter i matvarekategorier hvor det finnes tilstrekkelig kunnskap om dette, f.eks. gjelder det for bearbeidede kjøttprodukter. Mange av disse produktene vil kategoriseres som «litt» ultraprosesserte. Representanten Hagerup spør om det ikke bør utarbeides en offisiell definisjon av ultraprosessert mat i norsk regelverk. Selv om det ikke finnes noen entydig definisjon av ultraprosessert mat, er mange av problemstillingene relatert til dette allerede dekket i gjeldende matregelverk. Så er jeg, som tidligere sagt, kjent med at WHO har startet et arbeid for å utvikle en mer presis definisjon og kunnskapsbaserte retningslinjer, og vi hadde et møte med Verdens helseorganisasjon om dette arbeidet senest i forrige uke. Jeg mener det er mest hensiktsmessig at dette arbeidet forankres i internasjonale prosesser. Mattilsynet og Helsedirektoratet følger utviklingen tett, og Mattilsynet vil også være koplet på en eventuell regelverksutvikling i EU. Jeg vil bare gjenta det jeg sa i stad, at det er viktig at debatten om ultraprosessert mat ikke kommer i veien for det den maten vi spiser, faktisk inneholder. En av utfordringene med de definisjonene som vi eventuelt kan bruke i dag, er at matvarer vi gjerne vil at folk skal spise mer av, vil falle i en slik kategori, f.eks. grovbrød fra butikken og makrell i tomat, mens råvarer som vi ikke bør ha altfor mye av, for å si det slik – det er ikke en veldig god idé å innta så store mengder fløte at det anses som at man drikker fløte, det er ikke så bra for kroppen – ikke vil være ultraprosessert. Da er litt av utfordringen at kostrådene kan bli for utydelige. Derfor er det veldig, veldig viktig at det er faglige råd som ligger til grunn, og at dette regelverkarbeidet og det å lage en definisjon skjer i regi av internasjonale, anerkjente organisasjoner, gjerne Verdens helseorganisasjon. Dette har som sagt Norge allerede drøftet med WHO og kommer til å følge opp videre, slik at vi til enhver tid kan ha kostråd som er basert på den aller beste tilgjengelige kunnskapen.

Et grunnleggende prinsipp er at flest mulig bør ha tilgang til våre felles helsetjenester, men vi er i en situasjon hvor en kiropraktortime kanskje koster 500 kr. Tidligere kunne en få refusjon på rundt 47 kr etter første gangs konsultasjon, men det var ikke noe pristak. Mange kiropraktorer var sikkert greie da, og ga den rabatten videre til pasientene sine – men det er skattepengene vi forvalter. Det var ingen garanti for at den refusjonen ikke bare ble benyttet til å øke prisene, og da bidrar ikke det til å utjevne sosiale forskjeller. Generelt er jeg veldig positiv til at vi samarbeider med private, som avtalespesialister og fysioterapeuter som inngår avtaler med kommuner – og kiropraktorene kan i framtiden også inngå der. Nå har vi et helsereformutvalg som skal se på framtidens helsetjeneste. Der vil jeg gjerne få innspill fra kiropraktorene. Generelt mener jeg likevel at når vi bruker offentlige midler på refusjonsordninger, bør det også være prisvurderinger og pristak.

Det var et flertall på Stortinget som besluttet dette, og det var et enda større flertall av partiene på Stortinget som ikke la dette inn i sine alternative statsbudsjetter. Jeg har selvfølgelig respekt for at Fremskrittspartiet har et annet syn på saken. Som jeg sa i stad, er dette et rent prioriteringsspørsmål. Vi valgte å flytte ressurser fra denne refusjonsordningen over til å styrke fastlegeordningen, få ned ventetidene i sykehusene og styrke psykisk helsevern. Taksten ble halvert i 2024-budsjettet, og da så vi at det ikke ga noen særlig utslag i bruk av ordningen, kanskje også fordi refusjonen utgjorde en mindre andel av timepris. Det var da snakk om 110 kr for første konsultasjon og 47 kr for øvrige. Det er selvfølgelig penger, og for mange er det mye penger. Men kiropraktorenes honorar er altså ikke regulert. Det er fri prisfastsettelse, og konsultasjoner koster gjerne rundt 500 kr. Vi valgte å prioritere slik vi har gjort, men det er argumenter også for det motsatte.

La meg først si at norske kiropraktorer gjør en god jobb og er en viktig del av helsetjenesten vår. Når vi vet at de mest vanlige årsakene til f.eks. sykmelding er psykisk helse og muskel- og skjelettlidelser, er det viktig at alle profesjoner, faggrupper og kompetansemiljøer som kan bidra til å snu den trenden, er med. Der ønsker jeg også kiropraktorene velkommen med i samarbeidet. Jeg vet de har en viktig rolle å spille. I Prop. 1 S for 2024–2025 foreslo regjeringen altså å avvikle folketrygdens refusjonsordning for kiropraktorbehandling. Det var begrunnet i et behov for å skape rom for andre prioriterte oppgaver, som kortere ventetider i sykehusene, styrking av fastlegeordningen og målrettet innsats innen psykisk helse. I Prop. 39 L for 2024–2025, jf. Innst. 175 L for 2024–2025, foreslo regjeringen nødvendige lovendringer for å gjennomføre denne avviklingen. Da forslaget ble behandlet, anmodet et flertall i Stortinget regjeringen om å komme tilbake med et forslag til en minimumstakst for kiropraktorene. Dette var for å ha grunnlag for å kunne fortsette datagrunnlaget i kommunalt pasient- og brukerregister. Flertallets merknad i saken anførte at refusjonen ikke skulle ha en størrelse som ga økonomiske insentiver, men ha til formål å opprettholde systemene, slik at data kunne samles inn i påvente av en mer langvarig løsning for datainnsamling, i tråd med ny forskrift. Som en følge av dette fremmet regjeringen et forslag om å videreføre takstene til kiropraktorene med 4 kr, en refusjon som altså ikke gir økonomiske insentiver, men hvor det fortsatt kan sendes inn oppgjørsdata og dermed samles data til registrene. Det er for øvrig en sak kiropraktorene var veldig opptatt av selv. Så jeg anser at regjeringen har fulgt opp Stortingets merknader og vedtak.

Lovbrudd skal jo ikke skje. Dette er veldig vanskelige saker hvor en ikke alltid på forhånd vet akkurat hvor grensene går. Prinsippet om at en skal bruke tvang minst mulig ettersom det er et så inngripende tiltak, er det imidlertid veldig viktig at vi holder fast ved, og selvfølgelig også at vilkårene er oppfylt, altså når det er nødvendig, og at det skjer på riktig måte. Jeg kommer tilbake til det at når de regionale helseforetakene nå er bedt om å gå systematisk gjennom bruken av tvang i egen region, med formålet å forebygge tvang i framtiden, vil vi nok der få mer kunnskap og innsikt. Det kan godt hende at det der også kommer fram praksis, utviklingstrekk og statistikk – f.eks. på det området representanten tar opp, om en utfordring i samhandlingen mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenester – som kan danne grunnlag for å sette inn nye tiltak. Da kommer jeg gjerne tilbake om det.

Takk for oppfølgingsspørsmålet. Nå er jo dette en rapport som gjelder 2024, som vi selvfølgelig skal ta på stort alvor, og som vi tar med oss i arbeidet. De to tiltakene jeg redegjorde for i det første svaret, er tiltak vi har satt i gang i år. Vi får se, når året er omme, om de har hatt effekt eller ikke. Jeg mener f.eks. at det oppdraget vi har gitt til de regionale helseforetakene om at de på en systematisk måte skal gå gjennom bruken av tvang i egen region, med formål å forebygge tvang i framtiden, vil kunne ha hatt effekt. Det vil vi først se når dette året er over. Når regjeringen gir den typen oppdrag og vektlegger det i kommunikasjonen og styringsdialogen med de regionale helseforetakene, forventer jeg at de følger det opp. Jeg tror også at de følger det opp. Som sagt er det her viktig at vi bedrer datakvaliteten og får bedre oversikt over omfanget, og det er også noe vi har bedt om.

Takk for spørsmålet. Jeg er veldig glad for at representanten Hauan stiller dette spørsmålet. Jeg er også enig med representanten i at det er viktig å følge med på utviklingen i tvangsbruk i psykisk helsevern. Det er fordi det å bruke tvang overfor pasienter er noe av det mest inngripende samfunnet gjør, og det er veldig viktig at det skjer kun når det er nødvendig, og at det skjer på riktig måte. Derfor må jeg si at jeg deler representantens bekymring for det som framstår som økt tvangsbruk, når vi ser på kontrollkommisjonenes og statsforvalternes årsrapporter. Det er imidlertid en utfordring, og det er mangelen på data og et usikkert tallgrunnlag. Det gjør det vanskelig nå å kunne si noe om utviklingen ut fra disse tallene alene. Det største problemet knytter seg til at vi mangler en pålitelig og oppdatert oversikt over volumet av pasienter som kommer inn i et tvangsforløp. Det andre problemet er mangel på kunnskap om årsakene til at spesialisthelsetjenesten i økende grad må gi mennesker med psykiske helseutfordringer behandling uten deres samtykke. Hovedregelen om at all helsehjelp skal være frivillig, gjelder likt for alle pasientgrupper, uavhengig av om helseutfordringen er kroppslig, psykisk eller rusrelatert, eller en kombinasjon av de tre. Jeg har i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene i år derfor bedt dem om å gå gjennom bruk av tvang i egen region, for å kunne forebygge tvang bedre i framtiden. Delen som omhandler tvangsinnleggelser, skal gjennomgås i samarbeid med helsetjenesten i kommunen. I tillegg, altså som tiltak nummer to, har vi bedt om at alle vedtak om tvang registreres riktig i elektronisk pasientjournal. Dette er viktig som et ledd i å opparbeide et bedre og sikrere datagrunnlag for kunnskap om bruk av tvang i tjenesten. Personer med alvorlige og sammensatte psykiske helseutfordringer trenger i perioder tett oppfølging, mye hjelp og mye omsorg. Uten slik oppfølging kan veien være kort til funksjonsfall og helsesvikt, og i noen tilfeller også tvangsinnleggelse. Derfor er satsingen på lavterskeltilbud, fleksible tjenester og oppsøkende hjelp til mennesker med alvorlige psykiske helseutfordringer en viktig del av regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse. Vi vet at tidlig og riktig hjelp og et helhetlig, godt kvalitativt tilbud kan forebygge behovet for å bruke tvang. Derfor bør vi nettopp gjøre mer av det.

Det viktigste er jo at kostrådene er basert på best mulig kunnskap. Utfordringen når det gjelder ultraprosessert mat, er at det ikke finnes en god, entydig definisjon, men også at med de beste definisjonene vi har i dag, vil enkelte produkter som vi egentlig vil at folk skal spise mer av, havne i den kategorien. La meg ta noen eksempler. Grovt brød kjøpt i butikk vil mange si er ultraprosessert, men vi ønsker jo at folk skal spise mer av det. Yoghurt med smak vil falle inn under den kategorien. Makrell i tomat på tube vil kunne sies å være ultraprosessert, men det er flott at folk spiser makrell i tomat – i eller uten tube – for makrell er veldig bra å spise. Det er derfor vi må passe oss for at vi i kampens hete, fordi dette nå er mye omdiskutert, lager definisjoner eller bygger kostråd på det som ikke nødvendigvis er eksakt kunnskap. Derfor kommer jeg igjen tilbake til at Norge er opptatt av dette. Vi har allerede tatt det opp med WHO, vi kommer til å fortsette å ta det opp med WHO, og vi vil gjerne ha en internasjonal definisjon av det. Da mener jeg det er lettere å tilpasse kostrådene, hvis det er nødvendig.

Det er jo merking av produkter. Nøkkelhullsordningen har f.eks. stor utbredelse, og mange kjenner godt til den. Vi ser at det er stadig flere som setter seg inn i kostrådene. Vi fikk bl.a. nye tall i dag som viser at vi spiser mer fullkorn enn før, vi spiser mer grønnsaker enn før, og forbruket av rødt kjøtt er det laveste på 25 år. Vi ser også en bekymring når det gjelder sukkerholdige drikker, spesielt energidrikk. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen fikk på plass forbud mot salg av energidrikk til barn og unge, for det er noe de absolutt ikke bør drikke. Vi ser at det er for få som spiser fisk, og vi ser også at vi trenger å spise mer bær og frukt. Noe beveger seg i riktig retning, og noe gjør det ikke. Det er selvfølgelig mulig at Norge lager sin egen definisjon av ultraprosessert mat, men ettersom det nå er et internasjonalt engasjement om dette, og vi tross alt har Verdens helseorganisasjon og andre internasjonalt anerkjente fagmiljøer, mener vi det beste er å gjøre dette som en del av det internasjonale samarbeidet.

Takk for et godt spørsmål om et veldig viktig tema. La meg først si at vi ønsker denne typen forskning og kunnskapsutvikling mer enn velkommen. Lancet-artiklene viser at kostholdet har stor betydning for helsen – det vet vi, for så vidt, fra før av – og at et høyt inntak av ultraprosessert mat er negativt for helsen. Vi vet også at mange av de produktene som kan klassifiseres som ultraprosessert mat, er produkter som også norske helsemyndigheter gir råd om å spise mindre av. I Norge er det Helsedirektoratet som utarbeider kostrådene, basert på felles nordiske anbefalinger utviklet av over 400 uavhengige forskere. Disse gir oss den beste kunnskapen vi har om sammenhengen mellom kosthold og helse. De norske kostrådene anbefaler et variert kosthold, med mest mat fra planteriket, og å spise med glede. De gir råd om at det kan være enklere å spise i tråd med kostrådene om man lager mat fra råvarer. Videre anbefaler Helsedirektoratet å begrense inntaket av bearbeidede produkter med mye salt, sukker og mettet fett samt bearbeidet og rødt kjøtt. Mange av disse produktene vil kunne kategoriseres som ultraprosesserte. Helsedirektoratet har valgt å ikke gi et generelt råd om å unngå ultraprosesserte produkter fordi de mener at dagens definisjon av ultraprosessert mat er for uklar til å brukes som grunnlag for klassifisering. En av utfordringene, som kanskje er et paradoks, er at matvarer som egentlig kan inngå i et sunt kosthold, ofte kan havne i kategorien «ultraprosessert», mens produkter vi bør spise mindre av – og kanskje ikke bør spise i det hele tatt – ikke alltid gjør det. Her er også litt av utfordringen, som representanten er inne på, at det ikke finnes en entydig definisjon av begrepet «ultraprosessert mat». Jeg er kjent med at WHO har startet et arbeid for å utvikle en mer presis definisjon og kunnskapsbaserte retningslinjer, og vi hadde et møte med WHO om dette senest i forrige uke. Jeg mener det er mest hensiktsmessig at dette arbeidet forankres i internasjonale prosesser, og det er også det vi har formidlet til Verdens helseorganisasjon. Mattilsynet og Helsedirektoratet vil selvfølgelig være involvert og følge denne utviklingen, og særskilt Mattilsynet vil være koplet på en eventuell regelverksutvikling i EU. Kommer det på plass en god og tydelig definisjon av begrepet ultraprosessert mat og ny kunnskap om konsekvensene dette har, er jeg helt sikker på at fagfolkene som utvikler og videreutvikler kostrådene, vil se hen til den forskningen.

Skatteløftet er veldig viktig, for det gir grunnleggende forutsigbarhet for folk og næringsliv i Norge. Vi mener at med et såpass stort statsbudsjett som vi har, og med de store ambisjonene vi bl.a. har for å få flere inn i arbeid, øke verdiskapingen og øke produktiviteten i alle deler av norsk økonomi, som ville gitt større økonomisk handlingsrom, må det være mulig også å kunne prioritere viktige velferdstiltak. Det har vi også gjort i de forrige fire årene, gjennom historisk satsing på barnehager, skolefritidsordning – en lang rekke velferdsoppgaver – og ikke minst at vi nå har mye kortere ventetider i norske sykehus, som er godt nytt for pasientene og et viktig velferdspolitisk grep. Tannhelse vil også være en sak å prioritere framover, og da må vi ha en plan for hvordan vi skal gjøre det. Hvordan skal vi bruke offentlige og private tannleger? Hvordan skal vi bygge et rammeverk rundt dette som er hensiktsmessig, som sikrer at offentlige penger går til formålet, og at vi får mest mulig tannhelse ut av hver skattekrone vi investerer? Hvilke grupper skal vi prioritere, og hvordan skal vi fase dette inn? Det tror jeg vi skal kunne bli enige om.

Jeg er enig i mye av det. Statsbudsjettet er betydelig, og det må prioriteres. For Arbeiderpartiets del er skatteløftet vi har gitt, veldig, veldig viktig. Det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ikke øke, så hvis noe går opp, må noe annet gå ned. Det legger noen ganske klare føringer på det handlingsrommet regjeringen har framover. Det er mulig å bake kaken større. Jeg er uenig med dem – og ofte er det partier på høyresiden – som sier at det nå er slutt på velferdsreformer eller at vi nå har bygget Velferds-Norge så bra at vi ikke kan få til mer. Det synes jeg er veldig uambisiøst, for dette handler om vår evne til å bake kaken større. Å øke arbeidsdeltakelsen, få ned sykefraværet, øke produktiviteten i norsk økonomi, få opp verdiskapingen – alt dette vil jo, alt annet ellers likt, bidra til økt økonomisk handlingsrom. Det ligger store føringer framover på demografi, vi blir flere eldre, vi må styrke kommunene, helse, forsvar m.m., men hvis det er vilje til å prioritere og vi gjør dette effektivt, tror jeg vi kan komme et godt stykke på vei i denne fireårsperioden.

Regjeringen har, med samarbeidspartiene, tatt flere grep for å styrke tannhelsefeltet. Det gjelder lovendringer, det gjelder nye ordninger, og det gjelder også å styrke eksisterende ordninger. Vi har gjort et betydelig løft, spesielt for den yngste delen av befolkningen. Jeg registrerer at det er noe uenighet om det i salen, men vår vurdering har vært at det at unge mennesker fra barndommen, inn i ungdomstiden og ungt voksenliv og senere i voksenlivet, har gode vaner, at de jevnlig sjekker tennene sine, og at det ikke er lommeboka som avgjør hvorvidt en får tilgang til tjenestene eller ikke, har vært riktig. Derfor har vi begynt prioriteringen der. Vi har også satt ned tannhelseutvalget, som lagde en veldig omfattende og god NOU, som har vært på høring. Den jobber vi nå med å følge opp. Vi har også gjort andre viktige ting. For eksempel har personer med rusmiddelavhengighet og vedtak om spesifiserte tjenester fått lovfestet rett til gratis tannhelsetjenester. Vi har også styrket bevilgningene til fylkeskommunenes tverrfaglige tann- og psykologtilbud, den såkalte TOO-ordningen, i regjeringsperioden. Vi har gjort store løft sammen, og det mener vi har vært helt riktig. Så blir spørsmålet hva vi gjør framover. Der er det flere ting man må ha med seg. Det ene er at hele dette feltet er modent for en lovmessig opprydning og en helhetlig tilnærming. Det opplever jeg også at Tannlegeforeningen er veldig opptatt av, og det er en veldig konstruktiv og god sparringspartner som vi selvfølgelig lytter til. Samtidig er det behov for å investere mer i dette hvis vi ønsker en utvikling der tannhelsetjenesten i større grad skal bli universell, slik også tannhelseutvalget har foreslått. Det er de årlige budsjettene og det økonomiske handlingsrommet – hvor mange flere vi klarer å få inn i jobb, vil være avgjørende for handlingsrommet framover – som vil avgjøre hvor langt vi kommer med den velferdsreformen i denne stortingsperioden.

Det er nå gjennomført en konkurranse der mange tilbydere har presentert sine løsninger, og det har vært gjennomført en grundig anskaffelsesprosess, som Helse Midt-Norge har ansvaret for. Så har de tildelt avtaler – og tildeler avtaler – basert på hvem de mener gir det beste tilbudet til den beste prisen. Den prosessen er det selvfølgelig viktig at får gå sin gang, også fordi alle involverte i en sånn prosess har både rettigheter og plikter – bl.a. klageadgang – og det er viktige kontrakter for mange. Det er noe Helse Midt-Norge må gjennomføre. Det er helt riktig som representanten sier, at jeg åpner for at vi framover også kan vurdere om det er andre måter vi skal organisere dette på, men det mener jeg må skje uavhengig av denne anskaffelsen, som altså er satt i gang for en god stund siden, og som nå nærmer seg slutten, gjennom at tildelingene skjer og er i ferd med å skje.

Det kan tenkes at det er andre måter å anskaffe disse tjenestene på, og vi er åpne for å vurdere det framover. Nå er det viktig at disse anskaffelsene som Helse Midt-Norge og Helse sør-øst har gjort, får gå sin gang, og at det ligger gode vurderinger til grunn, både av kapasitetsbehov, av hva som er beste praksis, og av hva som er den faglige utviklingen på feltet. Når Riksrevisjonen har vært så tydelige på at det her anskaffes og tilbys hjelp som i stort ikke alltid har vært i tråd med nyere kunnskap om hva som gir best effekt, når de har kritisert sykehusene for disse innkjøpene, og når vi vet at det er snakk om milliarder av kroner over noen år – det norske folks penger – mener jeg vi ikke har noe annet valg enn å la de regionale helseforetakene få teste markedet, se hvem som er de beste tilbyderne, og da, etter en helhetsvurdering, velge den de mener gir best helse for prisen.

Det følger, som sagt, av norsk lov at en skal gjennomføre offentlige anskaffelser også der det er konkurranse mellom ulike tilbydere. Vi må huske på at vi bruker milliarder av skattebetalernes penger i året på å kjøpe kapasitet hos ideelle og private, og det er veldig positivt. Som jeg sa i mitt første svar, har vi en høyere andel ideelle og private i denne sektoren enn i mange andre sektorer i helsetjenesten, og jeg er veldig for og positiv til offentlig-privat samarbeid. Det er imidlertid sånn at man med jevne mellomrom må ut i markedet, og da er det de beste tilbyderne som når opp. Det er sånn anskaffelser fungerer: Noen vil vinne, noen vil tape. Vårt ansvar er å sørge for at det er nok kapasitet, og med disse anskaffelsene er det som sagt flere enn før som vil få tilbud om rehabilitering. Det må også ses i sammenheng med at vi har bedret og styrket rehabiliteringstilbudet i regi av offentlige sykehus. Det er et større poliklinisk tilbud, det er flere ambulante team, og det er flere som får rehabilitering hjemme. Det er en del av den samlede rehabiliteringssatsingen.