OverStortinget

Først vil jeg takke representanten Toppe for å ta anoreksi og spiseforstyrrelser opp til debatt i salen. Det er hjerteskjærende historier som blir fortalt mange steder i landet, om unge jenter, og gutter, som sliter med alvorlige spiseforstyrrelser, og som likevel må kjempe for å få hjelp. Halden Arbeiderblad er blant de avisene som har skrevet om dette, i en serie saker om Emilie og hennes families kamp for hjelp, men Emilies og hennes families kamp er ikke unik. FrP er bekymret over at stadig flere unge mennesker, og eldre, sliter med psykiske plager og sykdom. Vi er også sterkt bekymret for den store økningen av spiseforstyrrelser blant særlig barn og unge de siste årene. Etter pandemien økte andelen jenter med spiseforstyrrelser kraftig. Andelen doblet seg i alderen 13–16 år. Det er dramatiske tall. På samme tid henger ikke antall plasser til behandling med. Tvert imot: Mangelfull behandling er et nasjonalt problem. Det er uakseptabelt at barn og unge står i lange behandlingskøer. I køen rakner familier. Når et familiemedlem er alvorlig sykt og ikke får hjelp, er hjelpeløsheten total. FrP har derfor i flere av våre budsjetter prioritert en styrking av hele tjenestetilbudet innen psykisk helse, fra forebygging til hjelp og døgnplasser. Døgnkapasiteten må opp, og den må opp raskt. Samtidig er det også mulig at behandlingstilbudet for spiseforstyrrelser bør tittes litt nærmere på: hvordan tilbudene organiseres, og hvilken stemme pasientene og deres pårørende har i metodene som brukes. Spiseforstyrrelsen anoreksi er den mest dødelige psykiske lidelsen i Norge, og vi trenger derfor gode tilbud. Pårørende i flere av sakene forteller at de ikke har tro på bare mer penger til det problemet – at det ikke løser noe bare å kaste inn mer penger – men at noe systematisk også må skje. Flere forteller om at symptomene behandles, men ikke sykdommen, og at etter utskriving blusser både symptomene og sykdommen opp igjen. FrP mener også at ettervernet må styrkes. Det er også helt nødvendig med et større mangfold i det tilbudet vi har i dag, både for at den enkelte skal få større innflytelse over egen helse, sykdom og behandling, og for å ta i bruk ledig kapasitet som er tilgjengelig, for å få ned ventetidene. Dette er en sykdom vi må ta på alvor, med alt fra forebyggende tjenester og lavterskeltilbud til økt kapasitet i behandlingstilbudet og en styrking av ettervernet.