Fremskrittspartiet vil at tilfluktsrom skal bygges på alle nye sykehus og ved sykehus som skal bygges ut, og at det må gjøres en gjennomgang av tilfluktsrommene på alle eksisterende sykehus. Fremskrittspartiet mener at finansieringen av disse tilfluktsrommene ikke må belastes sykehusenes egne driftsbudsjetter, og altså gå ut over pasientbehandlingen ved sykehusene. Det er Fremskrittspartiets forslag som legges fram i tråd med dette i denne saken i dag. I tillegg til dette vil Fremskrittspartiet subsidiært støtte forslagene nr. 5, 6 og 9.

Jeg er glad for at statsråden har god dialog med sykehusene om dette, men det er altså en avklaring sykehusene etterlyser. Statsråden er inne på noen viktige stikkord – å unngå at disse prosjektene skal bli dyrere – for det er nettopp det som er Fremskrittspartiets bekymring, hvis man ikke tar en beslutning i tide og prosjektet først står klart. Veldig mye av det som skal skje når man bygger et sykehus, inngår i et stort og omfattende prosjekt, og det er jo ikke når gravemaskinene står på tunet, at beslutning om tilfluktsrom kan tas eller ei. Det må jo være planlagt i god tid før det. En trenering av denne avklaringen kan bli veldig kostbar, og det er Fremskrittspartiet svært bekymret for. Når er det statsråden ser for seg at dette arbeidet faktisk kan ferdigstilles, og at man vil komme tilbake med en klargjøring av det?

Statsråden stiller de samme spørsmålene i sitt innlegg som han har stilt fra talerstolen tidligere, og jeg blir oppriktig bekymret hvis det fortsatt ikke er noen svar på disse spørsmålene. Sist gang jeg og statsråden debatterte tilfluktsrom i denne salen, var på bakgrunn av at sykehusene hadde varslet at det haster med en avklaring. Da ba statsråden oss som er bekymret for dette, om å puste med magen – gravemaskinene står fortsatt ikke på tunet. Han lovet at beslutningen vil komme tidsnok. Da er jeg nysgjerrig på når tidsnok er, for dette var altså i januar, og nå viser kalenderen og været der ute at det er mai måned, og fortsatt er det ingen avklaring i saken. Hva mener statsråden selv om regjeringens tidsbruk i denne saken, og hva tenker han om den usikkerheten dette skaper for dem som nå skal bygge sykehus?

Jeg er fristet til å si at dette innlegget har man hørt før. En skulle nesten tro det var en reprise fra tidligere replikkrunder i salen: Arbeidet med forskriften pågår, og når det er klart, vil statsråden komme tilbake til Stortinget, osv., osv. Dette har vi hørt tidligere. Lite har skjedd. Det virker ikke som denne forskriften har hatt noen som helst prioritet i departementene. Det har gått et år siden det ble vedtatt at forskriften skal oppdateres, og vi venter fortsatt. Hva er det som gjør at denne saken tar sånn tid?

Som barn av 1990-tallet har jeg tilhørt en generasjon som har vært heldig, en generasjon som har hatt både verdenskrig og kald krig på trygg avstand. Vi vokste opp med en tro på at mennesket har lært. Verdens konflikter merket vi kanskje aller først når nye klassekamerater kom inn fra andre deler av verden, fra konflikter som jeg og mine søsken var skånet fra. Men noe har skjedd. Verden har endret seg dramatisk, og konfliktene i verden føles ikke lenger så fjerne. Vi må møte verden slik den faktisk er, og ikke slik vi ønsker den skal være, eller slik den en gang var. Som følge av det må vi også endre hvordan vi bygger sykehus. Norske sykehus er bedt om å forberede seg på krig. Helseberedskap betyr bemanning, pasienttransport, vannforsyning, elektrisitet, teknisk infrastruktur og ikke minst tilfluktsrom. Jeg vil takke forslagsstillerne for å ha fremmet et viktig forslag. Tilfluktsrom mener Fremskrittspartiet er en helt sentral del av helseberedskapen, for både ansatte og pasienter. Krigen i Ukraina har vist oss hvor sårbare sykehus er. Der blir sykehus ofte militære mål. Tilfluktsrom vil aldri alene kunne trygge ansatte og pasienter, men de mest kritiske pasientene, som ikke kan forlate et sykehus, og ansatte som jobber med dem, må ha anledning til å søke dekning i et tilfluktsrom. Pasientbehandling må kunne fortsette selv om sykehuset blir satt ut av drift. Det er alvorlig at så mange sykehus ikke har denne beredskapen i dag. Det er ett år siden Stortinget vedtok at plikten til å etablere tilfluktsrom skal gjeninnføres, men fortsatt har ikke regjeringen kommet tilbake med en forskrift som avklarer hvordan det skal løses, ei heller for sykehus. Flere sykehus står nå overfor store investeringer. Det skal bygges nye sykehus, og eksisterende sykehus skal bygges på. Et eksempel er Kalnes sykehus i Østfold, der det skal investeres for milliarder av kroner. Det er vi veldig glad for, men tilfluktsrom er ikke en del av planene. På sykehuset er de utålmodige, og de har vært det lenge. De har bedt om en avklaring om tilfluktsrom, og de har gjort det gjentakende og lenge. Kommer ikke avklaringen raskt, vil sykehuset bygges uten tilfluktsrom. Det mener jeg vil være en katastrofe. Arbeiderpartiets trenering av avklaring for Kalnes sykehus kan komme til å bli kostbart for skattebetalerne, for hvis beslutningen om dette drøyer, kan prislappen på et tilfluktsrom mangedobles, rett og slett fordi den ikke tas i tide. Våre naboland ruster opp. Norge venter. Det kan ikke Fremskrittspartiet akseptere. Jeg tar med det opp de tre forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Jeg er glad for at statsråden anerkjenner behovet for å sette inn tiltak for å få ned saksbehandlingstiden i Nav. Jeg mener vi skal ha «ordning och reda» i dette landet, og vi må ha gode systemer som funker. Jeg har stor forståelse for de arbeidstakerne som nå står uten sykepenger, eller som venter lenge på sykepenger. Det setter mange i en vanskelig økonomisk knipe. Mange av dem som streiker, jobber i små og mellomstore bedrifter, i bransjer der likviditeten er stram, marginene er små og administrasjonen ofte ganske liten. De får nå et større ansvar for å håndtere noe som egentlig staten skal håndtere. Jeg har respekt for at statsråden ikke kan blande seg inn i en pågående konflikt, men jeg mener likevel vi må få klarhet i noen prinsipielle spørsmål. Mener statsråden det er rett at disse bedriftene skal opptre som bank for staten? Skal de ta et ansvar som egentlig ligger hos Nav? Deler statsråden bekymringene for disse arbeidsplassenes framtid, når de skal bære et så stort og tungt ansvar, som egentlig ligger hos forvaltningen og hos Nav?

Jeg takker så mye for svaret. Den konflikten vi nå ser mellom partene i arbeidslivet, koker egentlig ned til et helt vesentlig spørsmål. Det er om statsråden mener det er prinsipielt riktig at små og mellomstore bedrifter rundt omkring i hele landet skal opptre som bank for staten ved å ta ansvar for noe egentlig staten har ansvar for og skal løse gjennom forvaltningen i Nav.

«Årets lønnsoppgjør har med all tydelighet vist utfordringene med Navs lange saksbehandlingstider. Lange saksbehandlingstider i Nav kan gjøre at enkelte står lenge uten inntekt, og manglende inntekt til løpende utgifter setter syke arbeidsfolk i en vanskelig situasjon. Ansvaret for at Nav har den kapasiteten og organiseringen som trengs for å utføre sitt oppdrag, ligger hos statsråden. Hva vil statsråden konkret gjøre for å få ned saksbehandlingstidene for sykelønn og andre ordninger i Nav, og når vil dette iverksettes?»

Representanten Østensen sier at Fremskrittspartiet og Høyre gjennom media har skapt et inntrykk av at det er uenighet om denne saken, og at det har skapt et spill som skaper usikkerhet i befolkningen. Det mener jeg Arbeiderpartiet selv må ta ansvar for. Når man sier én ting før valget, og når man legger inn begrepet «hvorvidt» i et vedtakspunkt, som skaper usikkerhet om hvorvidt dette skal inn i blåreseptordningen, mener jeg at det er en kritikk som Arbeiderpartiet må se seg selv i speilet for og rette til seg selv. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet selv også har snudd, har valgt å stryke dette ordet og blir med på et flertall på tvers av politiske skillelinjer, som i dag gjør at vi nettopp får en enighet om veien videre, selv om Fremskrittspartiet vil ha en annen takt i dette. Da vil jeg støtte representanten Aydar i det – vi ser framover. Nå forventer vi handling.

I saken er det framlagt et forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og KrF, som er det forslaget som med to streker under vil sikre svaret: at hormonbehandling og relevant legemiddelbruk blir innlemmet i blåreseptordningen. Det ser ikke ut til å få flertall. Fremskrittspartiet vil derfor varsle at vi subsidiært vil støtte mindretallsforslaget som er fremmet fra SV, Senterpartiet og Rødt.

Kunnskapsgrunnlaget har kommet. Det er kjent. Det statsråden her sier, står i ganske stor kontrast til det statsråden sa i valgkampen, der Arbeiderpartiet slo ganske klart og tydelig fast at dette skulle skje. Nå er det om, hvis og kanskje. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet ikke velger å fremme sitt forslag om hvorvidt det skal inn. Hva var det statsråden ikke visste da han sa dette? Selv Fremskrittspartiet og de andre partiene som står inne i forslag nr. 1, har dette. Forslaget sier at dette skal følge ordinære budsjettprosesser. Forskjellen er at vi har bestemt oss for at det skal skje, der det er faglig begrunnet. Hva er egentlig forskjellen, og hva er det for et kunnskapsgrunnlag statsråden trenger utover det han allerede har?

Statsrådens partikollega sa i sitt hovedinnlegg at det er blitt konstruert et slags spill rundt blåreseptordningen og hvorvidt hormonbehandling skal inn i blåreseptordningen. Det er ikke et konstruert spill om Arbeiderpartiet er for eller mot at det skal inn, for det har jo nettopp vært i spill hva Arbeiderpartiet faktisk mener om det. Det står i deres opprinnelige forslag at man skal utrede hvorvidt dette skal inn i blåreseptordningen. Tolker vi nå statsråden og Arbeiderpartiet slik at statsråden har bestemt seg for hvorvidt hormonbehandling skal inn i blåreseptordningen?

Først en takk til forslagsstillerne for gode og viktige forslag, og som har fått noe som i årevis har blitt diskutert i de tusen hjem – på sosiale medier og kommentarfelt osv. – i større grad ut i offentligheten. Det er nødvendig, og det fortjener plass. Fremskrittspartiet mener at kvinnehelse må prioriteres, forskning må styrkes, ventetiden for å få behandling må ned, og kunnskapen må økes. Behandlingskapasiteten for flere kvinnerelaterte sykdommer er for lav i dag. Det medfører lange ventetider og dårligere tilgang på medisin, for mange kvinner ser seg da nødt til å bruke egne sparepenger for å få hjelp hos private, eller for å kjøpe medisiner. Fremskrittspartiet mener at behandlingskapasiteten må styrkes, og tilgangen til medisiner må bli bedre, slik at flere kvinner får rask og god behandling, uavhengig av hvor i landet de bor, og uavhengig av egen økonomi. For mange kvinner innebærer overgangsalderen plager som gir betydelige utfordringer med å stå i jobb og å fungere i hverdagen. Dette er ikke bare et kvinneproblem som den enkelte skal løse selv; dette er et helseproblem som vi som samfunn må ta på alvor. Mange av disse kvinnene kan ha god effekt av hormonbehandling. I 2025 brukte hele 200 000 kvinner i Norge hormonbehandling i eller etter overgangsalderen – et fåtall av dem gjennom blå resept. I dag er det bare kvinner med svært tidlig overgangsalder og kvinner som etter gitte kriterier, som er svært plaget, som får behandling på blå resept. Nåløyet er smalt. Arbeiderpartiregjeringen gjør dette spørsmålet og tilgangen på behandling for overgangsplager til et økonomisk spørsmål for den enkelte kvinne: Har du råd, kan du kjøpe deg hjelp. Har du det ikke, står du uten hjelp. Det mener Fremskrittspartiet er uverdig og gal prioritering. Jeg har registrert at det også er noen som er bekymret for hormonbruken blant kvinner, at den er for stor. Det har jeg ikke faglig kompetanse til å uttale meg om er rett eller galt, men det som Fremskrittspartiet mener er helt avgjørende, er at tilgang på medisin ikke er et økonomisk spørsmål, men et medisinsk spørsmål som løses i dialog med legen. Et annet eksempel er migrenemedisin. Flere av medikamentene er på blå resept i dag. Det betyr ikke at alle som har migrene i en eller annen form, får tilgang til disse medikamentene, men gjennom blå resept er folk sikret likeverdig tilgang, noe som gjør at dette ikke er et økonomisk spørsmål for hver enkelt om hvorvidt de har tilgang på hjelp eller ikke. Fremskrittspartiet mener det er på høy tid at kvinner sikres bedre behandling av overgangsplager, som at anbefalt hormonbehandling inkluderes i blåreseptordningen. Jeg tar opp dette forslaget, som vi står inne i, og vi er glad for at det også ser ut til å få flertall i dag.

Denne saken representerer egentlig også et litt større problem på legemiddelmarkedet, og det handler om tilgang på medisiner og at flere medisiner trekkes fra markedet, spesielt generika, som ikke tilbys. Det er vel noe sånt som ni av ti kritiske legemidler som er generika. Det er få leverandører, og for leverandørene er det ofte høy risiko å tilby det, for det har noen konsekvenser hvis man faktisk ikke klarer å levere. Hvordan vurderer statsråden tilgangen på generiske legemidler nå på disse litt konkrete, smale legemidlene, som vi også er helt avhengige av i norsk legemiddeltjeneste og helsetjeneste?

De tallene som statsråden selv har lagt fram for komiteen, viser at provenyet på dette kan være relativt lavt, men at det kan ha stor betydning for de familiene det gjelder. Jeg hører at han sier at knappe ressurser kan ende opp med å brukes feil, men når Stortinget allerede vet at man ønsker å gå i en viss retning, er det ikke klokt at det utredes videre allerede fra start, og at man faktisk ser på dette helt konkret, heller enn at man bare kjører en helt åpen og generell utredning?

Jeg er glad for mye av det statsråden nå sier i sitt innlegg, og glad for at det dannes et flertall i denne saken om at det skal utredes videre hvordan vi kan sørge for at barn får tilgang til rett medisin. Han sier at kostnaden per familie er relativt lav, men for Fremskrittspartiet handler dette om at man skal ta unna toppen, ikke nødvendigvis at det skal bli gratis. Derfor lurer jeg også på hvordan statsråden vurderer forslaget om å se til foreldrenes egenandelstak og implementere det inn i den ordningen som en løsning på dette.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [10:15:20] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for godt og ryddig samarbeid i saken. Jeg vil også takke for høringsinnspill til saken som har bidratt til nyttige refleksjoner. Legemidler til små barn er en sårbar del av legemiddelmarkedet. Små barn har utfordringer med å svelge tabletter og er avhengig av mikstur. Mikstur er mer komplisert å produsere, transportere og oppbevare. Samtidig er salget i volum lite, rett og slett fordi det er færre å selge det til. De faktorene til sammen gjør den mulige inntjeningen for legemiddelselskapene begrenset og dermed prisene høyere. Forslagsstillerne fra Senterpartiet er bekymret for barns tilgang til rett medisin og for at legen på grunn av pris velger å gi barnet en flerspektret antibiotika framfor en smalspektret antibiotika. Den bekymringen deler Fremskrittspartiet. Antibiotikaresistens er en av vår tids største helsetrusler. Det er allerede et omfattende globalt problem. At barn ikke får den mest målrettede behandlingen, f.eks. antibiotika, fordi det koster for mye, betyr at det ikke er likeverdig tilgang på legemidler. En antibiotikakur i mikstur utformet for barn kan koste over 1 000 kr. Den samme behandlingen for voksne i tablettform kan koste et par hundrelapper. Helsehjelp for barn er i dag gratis, med unntak av medisiner på hvit resept, altså medisin som skrives ut for en kort periode. Fremskrittspartiet mener egenandeler på medisiner må holdes moderate. Prisen på enkelte legemidler til små barn, som f.eks. de nevnte antibiotikakurene, er ikke moderat. Fremskrittspartiet mener samtidig at gratis legemidler på hvit resept er feil prioritering av begrensede økonomiske ressurser på legemiddelfeltet. Behov for hvit resept vil for de fleste inntreffe en sjelden gang gjennom livet, gjennom barndommen og gjennom disse seks årene. Det må derfor beregnes som en del av kostnaden ved å ha barn, rett og slett som en del av kostnaden ved livsopphold, på lik linje med at barn trenger mat, hygieneartikler, klær, sko, sengetøy, leker, en ryggsekk til skolen, matpakke osv. Listen er lang. Jeg har selv tre små barn under åtte år, og det koster penger. Man må også beregne at dette er en del av kostnaden det har å drive en husholdning. Det Fremskrittspartiet derimot mener er urimelig, er at det skal være et så stort prishopp til målrettet medisin. Vi mener derfor det skal være et egenandelstak for hvor mye foreldrene skal måtte betale. Vi har derfor foreslått 300 kr i egenandelstak, og jeg fremmer med det dette forslaget. Jeg er glad for at det er et flertall i komiteen bak forslaget om å utrede om egenandel på hvit resept utskrevet til barn kan inngå i foreldrenes egenandelstak.

Statsråden nevner her et ypperlig eksempel på et tiltak fra Kalnes, men vi kan ikke drive sykehuspolitikk med stuntpolitikk. Det er bra at Kalnes tok grep, og jeg berømmer dem for det, men vi må også ha avtaler og ha en plan på dette over tid. Jeg deler jo absolutt målet – det skal selvfølgelig være lavere ventetid for pasienten, og vi skal måle på det resultatet – men mitt inntrykk av er at det er motsatt for statsråden. Jeg mener at privat kapasitet er et virkemiddel for nettopp å få ventetidene ned, mens statsråden har det på motsatt måte. For Fremskrittspartiet er det underordnet hvem som leverer helsetjenesten, så lenge det skjer til riktig tid, til riktig pris og offentlig finansiert. Helseforetakene bruker pasientene mer som sine ordrereserver framfor å sikre norske pasienter behandling til riktig tid. Da spør jeg igjen statsråden: Er det sånn at statsråden faktisk ikke har en plan for at det skal gjennomføres og inngås langsiktige avtaler med private aktører?

Statsråden sa tidligere i dag i en replikkveksling her at det som har opprørt ham mest, eller provosert av ham mest, etter at han ble helseminister, er møter med norske kvinner som står i månedsvis, kanskje til og med årevis og venter på behandling og hjelp for sine plager – men hjelpen for disse plagene finnes jo. Den er tilgjengelig, og det er kort ventetid, men den står ubrukt, og statsråden er ikke villig til å ta den i bruk. Statsråden gjentar her igjen at vi skal ta i bruk privat kapasitet, og vi skal benytte oss av tilgjengelig kapasitet, men det inntrykket representerer ikke den virkeligheten som aktørene selv beskriver. De avtalene og den utlysningen som ligger ute, er korte i tidsperiode. Det er lavt pasientvolum, og nå viser kalenderen allerede april. Langsiktige avtaler, som statsråden også nevner i sitt svar, er jo ikke inngått. Da spør jeg igjen: Kan statsråden redegjøre for hvilket omfang han egentlig faktisk ønsker? Hvis en ikke har en plan på omfang, høres ikke dette ut som en langsiktig avtale, men mer som ad hoc-politikk.

«Norge har betydelig, men i dag uutnyttet, kapasitet i private helsetjenester. Kapasiteten kan bidra til kortere ventetider og økt kvalitet i pasientbehandlingen. Regjeringen har varslet tiltak for kortere ventetider, og langsiktige avtaler med private er nevnt som et grep. I hvilket omfang mener statsråden at private helsetjenester bør benyttes for å nå målet om kortere ventetider, og hvilke konkrete virkemidler vil statsråden ta i bruk for å sikre at helseforetak både inngår slike avtaler og benytter seg av kapasiteten i praksis?»

Statsråden viser til noen få avtaler som er inngått, men det statsråden ettertrykkelig sa, var langsiktige avtaler med private aktører. Det er ikke inngått, og det er underlig å stå i landets største avis og holde velgerne for narr. Det er ikke reelt fritt sykehusvalg i Norge. Det er ikke kjøpt noe særlig privat kapasitet for å få ned ventetidene, og sannheten er at hundretusenvis av norske pasienter behandles på private sykehus hvert eneste år, betalt av den enkeltes lomme. Hele 75 pst. av Volvats 400 000 pasienter betaler det selv, ikke av private helseforsikringer, ikke av det offentlige. Så Vestres ventetidsløfte inneholder egentlig det samme som før. Har du råd, kan du betale selv og kjøpe deg den kapasiteten, har du ikke råd, må du vente. Det er et todelt helsevesen helseministeren styrer mot, som bør bekymre flere enn bare Fremskrittspartiet. Har statsråden tenkt å gjøre alvor av egne ord og inngå langsiktige avtaler med private aktører og faktisk benytte kapasiteten? Hvis svaret er ja: hvordan?

Svaret på spørsmålet mitt er ingen. Så vidt vi kjenner til, er det ikke er inngått en eneste avtale. Det er kun utlyst noen få avtaler med lavt pasientvolum over korte tidsintervaller. Dermed framstår egentlig Vestres budskap før jul mer som et hyggelig julebudskap enn faktisk politisk handlekraft. I den samme julegaven lå en relansering av fritt sykehusvalg, også den med en flott innpakning og store, vakre ord. Men den reelle verdien av pasientens frie valg svekkes betydelig når sykehusene ikke oppdaterer ventelistene på helsenorge.no, altså de reelle tidene, og ventetider på flere fagområder ikke er oppgitt i det hele tatt. Hvordan vurderer statsråden pasientens faktiske og reelle mulighet til å velge behandlingssted når dette er forutsetningene for pasienten?

Hver krone brukt på helse bør brukes klokt, slik at flest mulig pasienter får best mulig behandling. I dag venter titusenvis av pasienter over hele landet på sykehusbehandling. For mange innebærer ventetiden at de trenger sykepenger eller arbeidsavklaringspenger, en forverret helsesituasjon og store belastninger både for den enkelte og deres pårørende. Samtidig er betydelig behandlingskapasitet ubrukt ved private sykehus i Norge. Vestre uttalte før jul at regjeringen vil gi helseforetakene i oppdrag å inngå flere langsiktige avtaler med private aktører i 2026, med mål om å få ned ventetidene. Det var et gledelig julebudskap. Kan statsråden redegjøre for hvor mange somatiske avtaler de regionale helseforetakene har inngått med private som en følge av oppdragsbrevet for 2026?

Fremskrittspartiet er med i flere omtaler, også i innstillingen vi har til behandling i dag, om de stramme retningslinjene som er i de nye tilskuddsordningene. Da viser jeg også til de løse forslagene som SV har fremmet, og Fremskrittspartiet kommer til å støtte dem. Vi mener, i likhet med Toppe, at noe av dette også er ivaretatt i de andre forslagene, men å understreke betydningen av dette er helt greit for Fremskrittspartiet. Vi mener bl.a. at Ønsketransporten, som brukes som et eksempel, er veldig viktig, og at det er veldig beklagelig at det har falt ut av tilskuddsordningene. Det mener vi må rettes opp i. Dette gjelder jo også mange andre organisasjoner som ikke finner sin plass i de nye tilskuddsordningene, bl.a. innenfor kvinnehelse. Er det ett område som vi i denne sal er samstemte om at vi trenger mer kunnskap om, og som vi som innbyggere trenger mer informasjon om, er det jo det området. At de ikke finner sin plass i de tilskuddsordningene, er ikke bra, og det må rettes opp i.

Takk for svaret. Det har vært noen justeringer som vi også stiller oss bak, og som er bra, men det er fortsatt for mye rapportering, og det er noe med innretningen som ikke holder mål. I Stiftelsen Dams forskningsprogram er det innført en totrinns søknadsprosess. Den ene delen handler vel om at man skal sile ut dem som har lav sannsynlighet for å få innvilget tilskudd, og man skal også se på hvilken søknadssum det faktisk er snakk om. Når summene er lave, bør kanskje ikke kravene være like som når summene er store. Det er en merknad fra komiteen hvor vi ønsker å se nærmere på å gjøre en sånn todeling, for de viser til at de klarte å redusere tidsbruken for søkere med 38 pst., og med 28 pst. for dem som vurderte søknadene. Det er betydelig og ville spart årsverk. Hva tenker statsråden om det?

Fremskrittspartiet er bekymret for økte krav til rapportering og søknadsprosesser for frivillige og ideelle organisasjoner. Det legges årlig ned et ganske stort antall årsverk i forbindelse med bare å søke, opprettholde og rapportere tilbake på tilskudd, også for dem som ender med avslag. Min opplevelse er at i ord er alle egentlig enig i dette. Den innstillingen vi har på bordet i dag, viser også at det er en samstemt komité som er bekymret for dette på vegne av frivillige og ideelle organisasjoner. Det stopper ofte der, med tanke på f.eks. det vedtaket vi tidligere har fattet i Stortinget. Hvorfor mener statsråden at det ofte har stoppet der, og hva vil statsråden gjøre for at det ikke blir slik nå, med det vedtaket vi har?

42:59] (ordfører for saken): Takk til komiteen for konstruktivt arbeid med en sak som angår tusenvis av frivillige, deres organisasjoner og ideelle organisasjoner. Det er bred enighet i komiteen om at disse organisasjonene er viktige for helsetjenestene våre, fordi de utfyller de offentlige tjenestene på en måte som både styrker tilbudet, organiserer mennesker og klarer å møte behovene til folk, oftere tettere på, raskere og ofte bedre enn det offentlige klarer. Det er også en samstemt komité som mener at disse organisasjonene fortjener og egentlig bør forvente mer forutsigbare og langsiktige tilskuddsordninger enn det de møter i dag. De gjør en uvurderlig innsats på helsefeltet ofte for langt mindre ressurser, med færre folk og mindre penger, men klarer å flytte den ene kronen de får, flere ganger. Frivillige og ideelle organisasjoner bruker i dag fremdeles store ressurser på søknadsprosesser. Det er for mange av organisasjonene i dag som venter for lenge og som bruker altfor mye tid og ressurser på å søke penger, rapportere, skrive og påvirke oss politikere og andre for å sikre sitt eksistensgrunnlag. Vi skal bruke skattebetalernes penger med kløkt og respekt. Når Stortinget ønsker at frivillige og ideelle skal løse oppgaver vi ser vi trenger i samfunnet vårt, bør de bruke mindre tid og ressurser på å få videreført tilskudd og mer på det faktiske oppdraget. Saken har, ikke overraskende, engasjert mange, og det har kommet mange høringssvar. Det har vært nyttig – en stor takk til dem som har sendt oss innspill. Svarene som har kommet, viser med all tydelighet at frivillige og ideelle organisasjoner har et sterkt ønske om klare, robuste og forutsigbare ordninger. Det er også veldig positivt at organisasjonene selv er tydelige på hvordan ordningene kan forbedres. Flertallet i salen i dag støtter ønsket om en bedre samordning og en mer effektiv forvaltning på tvers av departementer og sektorer. Det skal skje i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for neste år allerede. Stortinget har tidligere fattet vedtak om dette. Det mener Fremskrittspartiet ikke er blitt fulgt godt nok opp. Det har vi påpekt også tidligere, og nå kommer det i vedtaks form, og det er en marsjordre om at her må det tas grep og det raskt. Saken er grundig belyst, engasjementet er stort og behovet for forutsigbarhet i tilskuddsordningene er tydelig. Frivilligheten er en helt sentral partner i det norske helsevesenet, og da må også rammebetingelsene være tydelige, stabile og forutsigbare. Jeg håper og tror vi kommer et godt skritt på veien nærmere det med vedtaket som kommer til å få et bredt flertall i dag.

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Kristian August Eilertsen, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan, Bård Hoksrud og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om justering av terskelverdien for legemidler. På vegne av Fremskrittspartiets representanter Kristian August Eilertsen, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan, Bård Hoksrud og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om beskyttelse av spedbarn mot RS-virus.

På vegne av Fremskrittspartiets representanter Kristian August Eilertsen, Stig Atle Abrahamsen, Anne Grethe Hauan og meg selv har jeg gleden av å legge fram et representantforslag om økt bruk av optikere for å styrke øyehelsetjenesten.

Selvsagt vil ingen pasienter sette en sprøyte på seg selv med medisiner hvis de ikke virker. Da ønsker man noe helt annet, og det pasientene forteller, er at det er helt greit med en behandlingspause når er det skjer trygt og etter en individuell vurdering. Med historiene vi får fra bl.a. Ullevål, er ikke fra pasienter som føler seg trygge og ivaretatt etter en individuell vurdering. OUS skriver jo selv: «For avansert behandling, som CGRP-hemmere, er behandlingspause en forutsetning for videre bruk.» Det er et politisk ansvar å sikre at migrenepasientene har en god behandling som kan sørge for deltakelse i samfunnet og i arbeidslivet. Stortinget har vært tydelig på at migrenepasienter med hyppige anfall og sterke smerter ikke skal miste medisinen i tre måneder annethvert år uten en individuell vurdering. Så da spør jeg statsråden igjen: Vil statsråden nå gi helseforetakene beskjed om at en behandlingspause for migrenepasienter kun skal skje etter en individuell vurdering i møte med behandler?

Jeg frykter at retningslinjene fra Ullevål handler mer om penger enn om pasienthensyn. Hva annet kan forklare behovet for å lage rutiner som pålegger en pause i stedet for å vurdere hver enkelt pasient i møte med sin behandler? For mange betyr en slik pause sterke smerter som ender med en sykemelding. Så hører jeg påstander om at dette er en dyr medisin. Sammenlignet med andre medisiner er den ikke det. For denne prisen klarer flere å være i jobb. Utgiftene for medisinen ser vi på helsebudsjettet, mens vi ser utgiftene for arbeidsfraværet på Navs budsjetter. Nav bruker 1,6 mrd. kr på sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd til migrenepasienter alene. Hva tenker statsråden om at mange migrenepasienter presses ut av arbeidslivet i praksis og ender opp på Nav?

«Mange migrenepasienter som har fått lindring med CGRP-hemmere, er nå bekymret for fremtiden. Det har de god grunn til når vi ser retningslinjene som er laget på Ullevål sykehus. Dette mener Fremskrittspartiet strider med Stortingets vedtak og pasientenes grunnleggende rett til en individuell vurdering. Vil statsråden gi helseforetakene beskjed om at behandlingspause ikke skal pålegges, men kun kan vurderes individuelt i møte med pasienten?»

Jeg vil først takke interpellanten, representanten Toppe, som tar opp en problemstilling som er viktig for tusenvis av pasienter og ansatte på sykehusene våre. Mange av de nye sykehusene mener jeg er veldig godt bygget for pasientene. Komiteen var heldig å få lov til å besøke Drammen sykehus, som representanten Toppe også henviser til. Da vi var der, fikk vi se at dette er et sykehus som er bygd for å være godt å være pasient på. Det er gode rom, det er bedre luft, det er bedre lys, og ikke minst er det enerom – det aller viktigste. Det vil si bedre skjerming for pasienten med tanke på både taushetsplikt, smitte og alt hva det innebærer å være på sykehus, også det at man kanskje ønsker litt privatliv. Det synes jeg var utrolig fint å se. FrP frykter samtidig at mange av de nye sykehusene bygges for små. Det har vi advart mot i mange runder tidligere. Statsråden nevner Kalnes sykehus som et godt eksempel på et tidligere byggeprosjekt der det var korridorpasienter allerede dag én. Det er noen erfaringer vi må ta med oss videre. Jeg blir i likhet med representanten Toppe bekymret når man på Drammen sykehus ser fasilitetene for personalet der. Jeg tror kanskje ikke det er måten å bygge på for framtiden. Det er dyrt å bygge på. Det er dyrt å bygge nytt. Det er dyrt å ikke bygge stort nok i første omgang, kan vi vel si. Derfor er dette en problemstilling jeg mener at vi absolutt skal ta på alvor framover. Jeg er glad for det statsråden sier om at man tidligere bygde for 90 pst. belegg, men at man nå justerer til 85 pst. Det tror jeg er en klok måte gjøre det på. Jeg tror ikke siste ord er sagt i denne saken, men at vi nok vil komme tilbake til dette, ikke bare i denne debatten, men også ved senere anledninger.

Dette er en sak som berører få, men som likevel er stor, og for dem det gjelder, er den livsviktig. Stortinget sørger i dag for vedtak som vil gi pasienter med ALS og andre alvorlige og dødelige sykdommer en reell mulighet til å benytte ordningen med godkjenningsfritak for legemidler i tidlig fase. Når du ser døden i hvitøyet og ingen behandling er tilgjengelig – og da får vite at det finnes en medisin som er under utvikling, men at du ikke får tilgang på den fordi myndighetene mener at risikoen er for stor, da er det ikke vanskelig å forstå at det oppleves både nedverdigende og som et slag rett i livsnerven. For hva er større risiko enn døden? Direktoratet for medisinske produkter har avslått tilgang på legemiddel til flere pasienter med henvisning til manglende faglig forsvarlighet. Samtidig gis det samme legemiddelet til ALS-pasienter i kliniske studier etter grundige vurderinger av både etikk og pasientsikkerhet. Det mange av dem som er rammet av ALS, og deres pårørende, forteller til oss, er at de er fullt klar over risikoen dette innebærer, men at medisinen representerer et håp om liv. Alternativet er ikke en annen medisin eller en annen behandling, men alternativet er et kortere liv. Derfor kan det ikke understrekes nok: Stortinget ber i denne saken regjeringen om å sørge for at pasienter med ALS og andre alvorlige og dødelige sykdommer gis en reell mulighet til å benytte ordningen med godkjenningsfritak for legemidler i tidlig fase. Det skal gjøres etter en individuell vurdering og etter faglig vurdering av behandlende lege. Manglende dokumentasjon i tidlig fase av godkjenningsprosessen skal i seg selv ikke være til hinder for vurdering av godkjenningsfritak. Samtidig ber Stortinget om at dette må skje raskt, at regjeringen må komme snarest mulig, dersom det kreves lovendring. Menneskene som denne saken handler om, har ikke tid til dryge byråkratiske prosesser. Når livet er så skjørt, må menneskene dette handler om, få lov til å ta informerte valg, få lov til å vurdere risiko i samråd med sin lege. Det håpet mener Fremskrittspartiet at myndighetene ikke skal kunne ta fra dem. Derfor er vi glad for at det er en samlet komité som står bak forslagene i dag. Nå er det oppfølgingen vi venter på, og vi kommer til å følge nøye med på at Stortingets intensjon i denne saken blir fulgt opp.

Jeg tegnet meg fordi jeg reagerer ganske sterkt på de påstandene som kommer fra Arbeiderpartiet fra denne talerstolen. Her snakkes det om Fremskrittspartiets statistikk og at Fremskrittspartiet skaper statistikk. Dette er verken statistikk som Fremskrittspartiet har skapt, eller som er vår. Dette er offentlig tilgjengelig statistikk som er utarbeidet av helt andre enn Fremskrittspartiet, av byråer som også Arbeiderpartiet pleier å ha tillit til. Men det viser nok en gang at Arbeiderpartiet ikke er villig til å forholde seg til fakta i saken og den realiteten som kommuner rundt omkring i det ganske land faktisk må forholde seg til når de legger sine budsjetter, når de skal planlegge for integrering, og faktisk sørge for at integreringen skjer. Det er med den hensikt Fremskrittspartiet har fremmet disse forslagene: at vi skal lykkes med integreringen i norske kommuner, at barn og unge faktisk skal ha mulighet til å integrere seg i det norske samfunnet. Da kan vi ikke fortsette å snakke om vi og dem og hvem som skaper denne statistikken. Statistikken er der, det er fakta som ligger på bordet. Det må vi forholde oss til.

Det er klokt at vi bosetter spredt i dette landet, hvor belastningen fordeles mellom kommuner og integreringsmulighetene dertil er større, men systemet med spredt bosetting har sviktet fullstendig. Det er enkelte kommuner som tar den største belastningen av regjeringens innvandringspolitikk. Vi hører en regjering som forteller at de følger situasjonen nøye, vurdere tiltak og utreder videre. Samtidig har flere kommuner lenge ropt varsku om at nå er belastningen for stor. Skoler, barnehager, barnevern, tilgang på boliger, sosialhjelp – presset på disse tjenestene er enorme i kommunene med stor sekundærtilflytting, og merkostnadene dertil også enorme. Min hjemkommune, Sarpsborg, er en av disse. Jeg hører statsråden si at hun tar situasjonen på alvor, men ingenting av det som sies eller kommer fra regjeringen, vitner om at regjeringen har forstått alvoret. Andelen flyktninger i Sarpsborg uten integreringstilskudd er over dobbelt så stor som snittet for resten av landet, og hele 67 pst. av flyktningene som var bosatt i Sarpsborg i 2024, bodde i en kommune i Nord-Norge i 2017. Dette har skjedd på sju år, altså at 67 pst. av flyktningene i Sarpsborg har flyttet fra Nord-Norge og ned til Sarpsborg. Antallet innvandrere har økt med 132 pst. på 15 år. Dette koster penger, og da må politikerne kutte. Det er ikke verdig at eldreomsorgen eller andre lovpålagte tjenester i disse kommunene som rammes, skal betale for regjeringens manglende løsninger for sekundærtilflytting. Dette innebærer ikke bare en økonomisk belastning, det svekker også evnen til god integrering. Det er uheldig når norskspråklige elever blir mindretallet i skoleklasser, når nyinnflyttede elever ikke får medelever som kan kulturelle referanser, kan hjelpe inn i fritidsaktiviteter og vise hvordan man deltar i det norske samfunnet. Integrering kan ikke vedtas. Det skjer i hverdagen til folk. Det er fotballtreneren som integrerer. Det er læreren, det er medelever og medelevers foreldre, og det er naboen. Det er hun som jobber i kassen på nærbutikken, det er helsestasjonen og fastlegen. Det denne salen har, er et betydelig ansvar for å motvirke segregering. Det har mange kommuner forstått, og beskjeden er klar fra mange kommuner som nå sier nei til å bosette flyktninger i 2026. Enda flere kutter i det IMDi har anbefalt. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet fremmer forslag i denne saken hvor de ber regjeringen komme med tiltak som skal sørge for at flyktninger blir boende lenger i bostedskommunen. Da er mitt spørsmål til Arbeiderpartiet: Hvilke forslag er det? Hva er det dere mener vil gjøre at flere bor i kommunen de er bosatt i – andre forslag enn det som allerede i dag ligger på bordet fra Fremskrittspartiet? Det er nødvendig å ta grep og ta det nå.

Takk til statsråden for deltakelse i debatten, og takk til de andre som også har bidratt til å belyse et veldig viktig tema. Jeg må si det er bra at enkelte grep er i gang fra regjeringens side for bedre fødsels- og barselomsorg, men FrP frykter og tror at det ikke er tilstrekkelig. Det første gjelder økonomi. Sykehusøkonomien og kommuneøkonomien må styrkes for at dette i det hele tatt skal kunne prioriteres. Barselomsorgen ryker når mer livstruende tilstander må prioriteres. Derfor mener vi, som nummer to, at lovfesting er helt nødvendig. Risikoen øker når det mangler oppfølging, både for mor og for barn. Det tredje er at utdanningstilbudet må styrkes, kanskje også med flere studiesteder, som statsråden var noe positiv til. Det er jeg glad for, men når én av tre jordmødre i dag er over 55 år, står det en personellkrise på trappene i norske sykehus og på norske fødeavdelinger. Det må vi ta på alvor. Når samtidig halvparten av de nyutdannede vurderer å slutte i yrket, er det tall vi må ta på alvor. Tusen takk for debatten.

Først vil jeg takke statsråden for et godt svar. Jeg er glad for mange av de tiltakene statsråden nevner som retter seg mot fødende og kvinner i barsel, men det er likevel mye som står på spill på en fødestue. Derfor strekker også veldig mange av de ansatte på fødeavdelingen seg veldig langt for at det skal gå trygt, ryddig og ordentlig for seg, at det skal være en god opplevelse med det beste utfall, naturligvis. Det gjør også at det i andre enden kan bli veldig vanskelig å følge opp på barsel, for man strekker ikke alltid til begge steder når det mangler folk. Statsråden nevner også flere tiltak, bl.a. dette med å sikre nok jordmødre, både at det kommer nye jordmødre til, og at vi skal beholde dem vi har. Utfordringen er også at det ikke kommer noen konkrete tiltak, og det er kanskje det jeg savner. Det vi snakker mye om, er mangelen på helsepersonell. Da snakker vi ofte om leger og sykepleiere. Vi snakker sjeldnere om dem som skal ta imot neste generasjon, helt bokstavelig talt. Mangel på jordmødre har vært en utfordring over flere år, men det har manglet tiltak. Hver tredje jordmor i helse- og sosialtjenestene er nå 55 år eller eldre, så dette er en utfordring som ikke kommer til å bli mindre med tiden, den kommer tvert imot til å eskalere. Vi kommer til å trenge mange flere innen relativt kort tid. Tall vi har etterspurt og fått, viser at det i 2024 var 1 861 kvalifiserte søkere til jordmorutdanning i Norge, men det ble tatt opp 195. Det er et stort og betydelig gap. Noen av disse som kommer inn, får også utdanningen sin finansiert av helseforetaket, noe vi mener er veldig bra. Hva tenker statsråden om utdanningstilbudet til jordmødre? Er det tilstrekkelig eller vil han jobbe for flere plasser, kanskje flere studiesteder? Hva tenker statsråden om hvordan vi skal løse mangelen på jordmødre som kommer innen relativt kort tid? Til slutt vil jeg bare nevne denne tilskuddsordningen statsråden også tok opp i sitt innlegg. Det er klokt og bra at vi har gode tilskuddsordninger som retter seg mot forebyggende tjenester i kommunen. Utfordringen med den omleggingen er bare at det forsvant 50 mill. kr på veien. Man rører også flere profesjoner sammen. Jeg mener – og det tror jeg jeg har flere i ryggen på – at en helsesykepleier ikke kan dekke opp for en jordmor på hjemmebesøk etter fødsel. Selv om man ønsker en bedre koordinering, er ikke dette sammenfallende.

Norge er et av verdens tryggeste land å føde i. Vi er verdensledende på trygg fødselshjelp. Vi er blant de landene i Europa som har lavest dødelighet for mødre, og det er svært gode utfall for nyfødte. Gravide får tett oppfølging i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Det er mye å være takknemlig for og stolt av. Det bekrefter kvinnene selv. En rapport fra i høst viser at åtte av ti kvinner opplever fødselsomsorgen som god. Bak dette står det tusenvis av jordmødre, barnepleiere og leger som hver eneste dag bærer et enormt ansvar, og de gjør det med både hjerte, hjerne og hender fulle av faglig tyngde. Jeg har selv kjent på den tryggheten. Da jeg kommenterte roen som jordmor utviste, og tiden hun tilegnet oss da vi fikk vårt tredje barn, svarte hun: Det er som en and som glir stille over vannet, men under overflaten går føttene i full desperasjon for å holde det hele flytende. Hun er ikke alene. Slik har altfor mange ansatte det i dag. Arbeidshverdagen har for mange jordmødre blitt tøffere. Bemanningen er strammere, og flere barselavdelinger bemannes av sykepleiere uten jordmorutdanning. Det gjør at jordmødrene må toppe laget, om man kan kalle det det, med større ansvar og flere krevende vakter. Det flere jordmødre beskriver til meg, er en sterkere og sterkere følelse av utilstrekkelighet på jobben. Ifølge Helsedirektoratet vurderer én av fem jordmødre å slutte, og blant nyutdannede vurderer nesten halvparten å forlate yrket. En fødeavdeling kan ikke eksistere uten jordmor – heller ikke barselavdelingen. Det er ikke forsvarlig å ha for få jordmødre. Det skaper utrygghet og potensielt farlige situasjoner for mor og barn. Da må jordmødrene ha flere kollegaer. Derfor mener FrP at det trengs flere utdanningsplasser og bedre lønns- og arbeidsvilkår, slik at jordmødre ønsker både å begynne og å bli i yrket. Mens fødselsomsorgen som nevnt er god, halter det i barseltiden. Altfor mange kvinner står alene i en av livets mest sårbare overganger. Én av åtte opplever at tiden etter fødsel er vanskelig. Den amerikanske barnelegen Harvey Karp lanserte begrepet fjerde trimester for om lag 20 år siden, der de tre første månedene etter fødsel beskrives som en forlengelse av svangerskapet, en periode der både mor og barn skal tilpasse seg livet etter fødsel. Tvil, usikkerhet og bekymring er normalt, men for noen glir det over i noe mer alvorlig. Når oppfølgingen svikter, øker risikoen for mor, barn og hele familien. Likevel får én av tre ikke besøk hjemme av jordmor etter fødsel. På sommeren er det enda færre, bare halvparten fikk besøk, og det er ikke godt nok. Fremskrittspartiet mener dette er tiden for å møte opp, for vi vet at god barselomsorg forebygger plager, styrker tilknytningen og legger grunnlaget for barnets utvikling de kritiske tusen første dagene. På spørsmål om utbytte av besøket, at jordmor kom hjem og møtte mor og barnet, svarte hele 60 pst. av de nybakte mødrene at de hadde stort eller svært stort utbytte av besøket. Det understreker bare viktigheten av at jordmor kommer på hjemmebesøk etter fødsel. Manglende oppfølging kan bli dyrt menneskelig sett, for mor, barn og familie, men også samfunnsøkonomisk sett med tanke på tilknytningen til arbeidslivet senere. Fødsel og barsel handler om starten på et nytt liv, starten på livet som foreldre. For å sikre trygghet, kvalitet og en god start på livet må vi satse på dem som står midt i det, nemlig jordmødrene. Det er grunnlaget for interpellasjonen, og jeg lurer på hvordan regjeringen vil bidra til å sikre en trygg barselomsorg.

Først vil jeg takke representanten Toppe for å ta anoreksi og spiseforstyrrelser opp til debatt i salen. Det er hjerteskjærende historier som blir fortalt mange steder i landet, om unge jenter, og gutter, som sliter med alvorlige spiseforstyrrelser, og som likevel må kjempe for å få hjelp. Halden Arbeiderblad er blant de avisene som har skrevet om dette, i en serie saker om Emilie og hennes families kamp for hjelp, men Emilies og hennes families kamp er ikke unik. FrP er bekymret over at stadig flere unge mennesker, og eldre, sliter med psykiske plager og sykdom. Vi er også sterkt bekymret for den store økningen av spiseforstyrrelser blant særlig barn og unge de siste årene. Etter pandemien økte andelen jenter med spiseforstyrrelser kraftig. Andelen doblet seg i alderen 13–16 år. Det er dramatiske tall. På samme tid henger ikke antall plasser til behandling med. Tvert imot: Mangelfull behandling er et nasjonalt problem. Det er uakseptabelt at barn og unge står i lange behandlingskøer. I køen rakner familier. Når et familiemedlem er alvorlig sykt og ikke får hjelp, er hjelpeløsheten total. FrP har derfor i flere av våre budsjetter prioritert en styrking av hele tjenestetilbudet innen psykisk helse, fra forebygging til hjelp og døgnplasser. Døgnkapasiteten må opp, og den må opp raskt. Samtidig er det også mulig at behandlingstilbudet for spiseforstyrrelser bør tittes litt nærmere på: hvordan tilbudene organiseres, og hvilken stemme pasientene og deres pårørende har i metodene som brukes. Spiseforstyrrelsen anoreksi er den mest dødelige psykiske lidelsen i Norge, og vi trenger derfor gode tilbud. Pårørende i flere av sakene forteller at de ikke har tro på bare mer penger til det problemet – at det ikke løser noe bare å kaste inn mer penger – men at noe systematisk også må skje. Flere forteller om at symptomene behandles, men ikke sykdommen, og at etter utskriving blusser både symptomene og sykdommen opp igjen. FrP mener også at ettervernet må styrkes. Det er også helt nødvendig med et større mangfold i det tilbudet vi har i dag, både for at den enkelte skal få større innflytelse over egen helse, sykdom og behandling, og for å ta i bruk ledig kapasitet som er tilgjengelig, for å få ned ventetidene. Dette er en sykdom vi må ta på alvor, med alt fra forebyggende tjenester og lavterskeltilbud til økt kapasitet i behandlingstilbudet og en styrking av ettervernet.

La meg først si at jeg er veldig glad for at det har vært stor bevegelse i denne salen, altså i Stortinget, i retning av å sikre at drift og investeringer skal skilles. Det er en seier for Fremskrittspartiet, som har ment det i årevis. At vi har kjempet for en slik modell, og at Stortinget nå er på vei til å lytte, er vi veldig glad for. Det sies av flere av de andre partiene, fra denne talerstolen, at Stortinget i dag skal vedta en ny modell for å skille drift og investering, men det er forslaget fra FrP, SV, Senterpartiet, Rødt, MDG og Kristelig Folkeparti som ville ha sikret det. Det ville ha vært den seieren representantene fra Rødt har feiret fra talerstolen i dag, og det ville også ha svart på utålmodigheten som representanten Kathy Lie fra SV uttrykker. Hun sa fra talerstolen at de er redde for at dette vil ta tid, og den bekymringen deler vi. Likevel velger både Rødt og SV å støtte forslag som vil gjøre dette til én av modellene og ett av alternativene som skal utredes. Det vil utvilsomt ta lengre tid. Så løsningen på SVs bekymring og Rødts seier er enkel: Det er Fremskrittspartiets forslag, de to partiene opprinnelig sto inne i. Det er også et forslag som innebærer utredning og at man må komme tilbake til Stortinget, men det ville ha gjort det til den ene modellen, og det ville pekt ut en tydelig retning for hvor vi skal. Vi skal skille drift og investering, men nå blir det til ett av alternativene. Men vi skal kjempe videre – og tiden vil komme.

Det er dyrtid. Det er dyrtid for familier, bedrifter og også for sykehus. Dagens finansieringsmodell for sykehus påfører helseforetakene en urimelig økonomisk risiko. Når sykehusene selv må spare opp egenkapital og ta opp statlige lån med renter og avdrag for å bygge nytt, går dette direkte ut over pasienttilbudet. Sparing til å investere i nye sykehus og betjene lånet etterpå går av den samme budsjettrammen som skal dekke pasientbehandling og til å betale for leger, sykepleiere, portører, fagpersoner, legemidler og medisinsk utstyr. Resultatet av denne politikken overrasker oss dessverre ikke, men vi ser det tydelig i hele landet: kutt i stillinger, redusert kapasitet og økende press på ansatte og pasienter. Det er en politikk som Fremskrittspartiet har advart mot i 25 år. Flere helseforetak står nå overfor flere store milliardinvesteringer i nye sykehusbygg. Når det skal investeres, må det spares. Den egenkapitalen skal tas fra et sted. Over hele landet hører vi nå historier om at man for å spare penger ikke setter inn vikarer og driver avdelinger med færre mennesker. Det merker pasientene. Det var en enorm lettelse og en stor glede for hele Østfold da beslutningen kom om å bygge ut Kalnes sykehus med nytt stråle- og somatikkbygg. Det er ikke bare etterlengtet. Det er på høy tid. Kalnes har vært for trangt helt siden dørene åpnet. Korridorpasientene lå allerede i gangene mens Hans Majestet Kongen sto utenfor og klippet snoren for ti år siden. Et sykehus som skulle være moderne og framtidsrettet, ble overfylt fra første stund. Nå er vi nysgjerrig på hvilken pris dette vil komme på. Hvem skal betale regningen når den kommer? Sykehuset har spart til egenkapital. Det har allerede hatt en kostnad for pasienter og ansatte ved Kalnes sykehus i Østfold. Når bygget står der, skal lånene betales. Erfaringer fra de andre sykehusene der slike investeringer er gjennomført, er at det ryker et eller annet sted i den andre enden. Hvilke ansatte vil rammes? Hvilke pasientgrupper vil få et svekket tilbud? Hvilket tilbud vil bortfalle? Jeg håper jeg tar feil, men dette er vi nå veldig spent på. Dette er ikke en egnet måte å finansiere sykehusinvesteringer på. FrP ønsker derfor en ny modell der store sykehusinvesteringer fullfinansieres over statsbudsjettet, slik at utbygging ikke går ut over pasientbehandling. Vi mener staten skal ta den økonomiske risikoen. På den måten sikrer vi at nødvendige byggeprosjekter ikke må finansieres gjennom kutt i drift, men gjennom politiske prioriteringer der ansvaret hører hjemme.

Statsråden viser igjen til at denne måten å finansiere sykehus på, skal utredes i Helsereformutvalget, men Helsereformutvalget har fått bestilling om å levere flere ulike modeller. Det vi ønsker i dag, er jo enkelt: at drift skilles fra investeringer, og at nye sykehusbygg ikke skal finansieres av de samme pengene som går til pasientbehandling. Hvorfor vil da statsråden utrede flere ulike modeller for finansiering i hele 2026 – som da skal vurderes og sendes på høring, sendes som sak til Stortinget, behandles og vedtas her også – framfor det å bare vedta det som ligger som forslag fra bl.a. Fremskrittspartiet i dag, og komme tilbake til Stortinget med sak om det? Forstår statsråden hvorfor store deler av dette stortinget i dag synes det er unødvendig tidsbruk og sløsing med ressurser?

Skolen er en viktig dannelsesarena. Den skal forberede barna våre på et arbeidsliv som stiller krav, og et voksenliv som vil by på oppturer og tøffe motbakker, fine dager, krevende dager, sene kvelder og tidlige morgener. Mange blir ikke forberedt på den virkeligheten, men blir pakket inn i en boble som sprekker idet tenårene er over. Foreldre som ønsker det beste for barna sine, blir til helikopterforeldre som gjør alt de kan for å fjerne hindringer, vanskeligheter og ubehag. Samtidig møter disse elevene ansatte – med forståelse, med å veilede, støtte, løfte, dra og motivere – som viser verdier vi ønsker i et trygt, demokratisk og tillitsbasert samfunn. Men på ett punkt må også unge se at handlinger har konsekvenser. Unge mennesker må gjennom skolen for å kjenne på hva resten av livet vil forvente av dem, hva andre medmennesker vil forvente av dem, hva kollegaer vil forvente, og hva arbeidsgivere vil forvente. Å stille krav til oppmøte er ikke pisk, som det ble kalt tidligere på talerstolen, men mangel på krav, derimot, er en bjørnetjeneste som gjør at de kan møte langt mer kostbare og tøffe lærdommer senere i livet. Senest på Nyhetsmorgen i dag hørte vi om arbeidsgivere som må omstille seg for hvordan de møter unge mennesker som kommer ut i lære. Ære være arbeidslivet for å omstille seg, det er jo selvsagt klokt når virkeligheten banker på døra, men som lærlingen selv sa, som hadde gode erfaringer med dette: «Jeg slet med at jeg forsov meg. Jeg manglet disiplin.» Han hadde klart å endre det med støtte av en god sjef, og det er jo fantastisk, for hva oppsummerte han det med? «Hvis jeg hadde fortsatt sånn, så hadde jeg slitt med å få meg jobb.» Det er nettopp det som er poenget: Hva er det vi skal lære barna våre gjennom skolen? Hvilken framtid skal vi forberede dem på? Derfor mener Fremskrittspartiet at fraværsgrensen er en helt sentral del av videregående opplæring, men den skal heller ikke virke mot sin hensikt. Unge som ønsker hjelp med utfordringer de står i, som trenger helsehjelp, noen å snakke med, eller få informasjon om seksualliv, prevensjon, relasjoner – de som ønsker å oppsøke skolehelsetjenesten, skal ikke få ugyldig fravær for det. Det er derfor svært gledelig at dette forslaget får flertall i dag. Fremskrittspartiet vil styrke skolehelsetjenesten, ikke svekke den. Ved budsjettbehandlingen i høst slo regjeringen sammen tre tilskuddsordninger, bl.a. ordningen som finansierer nesten halvparten av helsesykepleierne i dette landet. På veien forsvant over 50 mill. kr til skolehelsetjenesten, og det svekker den. Det er Fremskrittspartiet fortsatt imot, og vi er lei oss for de konsekvensene det vil kunne ha for de mange ungdommene som sårt trenger at vi styrker denne tjenesten, ikke svekker den.

Jeg er glad for at statsråden kommer med en tid. Vi kommer til å være svært utålmodige i etterkant av det. Vurderingen i Sarpsborg på antall bosatte er nå null. Det er ikke rom for å sørge for en god integrering med den bosettingspolitikken som regjeringen foreslår. Jeg er usikker på om statsråden faktisk har forstått alvoret i situasjonen vi er i. Tilbake til kostnader: Merkostnaden for kommuner som Sarpsborg er helt enorm. Det viser også et regnestykke som kommunen har gjort. Det effektiviseres overalt, og det letes i kriker og kroker. Det gjør at de som har flyttet til Sarpsborg, tilhører lavinntektsgruppen, og barnefattigdom kommer med på kjøpet. Det medfører betydelige kostnader for kommunen til sosialhjelp, barnevern, barnehage, skole og fritidsaktiviteter, men hvor skal kommunen ta pengene fra? Hvem er det som skal ta regningen som regjeringen ikke tar? Er det eldreomsorgen, er det skolene, er det fritidsaktivitetene, eller er det innbyggerne selv, f.eks. gjennom økte avgifter? Hvordan mener statsråden at kommuner som Sarpsborg skal løse dette?

Takk for svaret fra statsråden. Min hjemkommune Sarpsborg har store utfordringer med bosetting og sekundærbosetting. Statsråden nevner i sitt svar at de fleste flyktninger blir boende i den kommunen de blir bosatt i. Det er ikke tilfellet for f.eks. en kommune som Sarpsborg. Andelen flyktninger i Sarpsborg som er uten integreringstilskudd er over dobbelt så stor som landsgjennomsnittet. Hele 67 pst. av flyktningene som bor i Sarpsborg, bodde i en annen kommune i Nord-Norge i 2017. Det er dramatiske tall. Antallet innvandrere har økt med over 132 pst. på bare 15 år. Det klarer ikke kommuner som Sarpsborg å bære lenger. Alle de årene Arbeiderpartiet har sittet i regjering, svarer dem meg at de skal se på det, vurdere det – ord i stedet for handling. Nå er tålmodigheten slutt. Nå må det komme handling på bordet. Jeg hører om den juridiske vurderingen som statsråden snakker om. Det er vel og bra, og et skritt videre, men når vil statsråden komme med tiltak som faktisk imøtekommer situasjonen til Sarpsborg og andre kommuner?

«Regjeringen har i dag et regelverk hvor sekundærbosetting der flyktninger flytter fra sin første bosettingskommune før fem års botid, kan gi økonomiske konsekvenser for kommunen de flytter til, uten at kommunene selv har noen styringsmulighet over dette. Kan statsråden redegjøre for hvordan regjeringen vurderer at dette regelverket fungerer i praksis, og om regjeringen ser behovet for en helhetlig gjennomgang som sikrer at kommunene faktisk kan planlegge integreringsarbeidet i stedet for å bli belastet økonomisk av uønsket sekundærbosetting?»

Jeg har respekt for at statsråden må vurdere dette og sette det opp mot hverandre og prioritere. Problemet her er at dette har tatt så lang tid. Dette er kunnskap vi har hatt over ganske lang tid. Så har regjeringen, også etter press fra dette Stortinget, bedt om en slik vurdering. Den kom for tre måneder siden. Det er på tide at vi får noen signaler – også hvis vi skal redde sesongen for 2026–2027. Nå er vi en topp. Flere hundre barn ligger nå på norske sykehus med RS-virus. Dette er medisiner som er tilgjengelige. I Sverige har man tatt grep. I september ga de gratis medisin mot RS-virus til alle barn. Tallenes tale er ikke til å misforstå: Antall innleggelser av nyfødte barn i Sverige går dramatisk ned, og det pekes direkte på denne medisinen. Det gjør at Sverige redder barn fra alvorlig sykdom og den belastningen det medfører for barnet og dets familie, og de avlaster også helsetjenesten. Hvor er handlekraften til denne statsråden og denne regjeringen når man har tiltak så lett tilgjengelig, men ikke setter det i verk?

At vi må prioritere, er det ingen tvil om. Men nå har altså statsråden hatt tre måneder på seg og har denne vurderingen liggende hos seg. Det vil jeg anse som en ganske lang saksbehandlingstid for i det hele tatt å få et signal om hva statsråden har tenkt å foreta seg. Han sier viktige stikkord – «dette kommer ikke til å bli gratis», og dette må finansieres og dermed også prioriteres. Direktoratet for medisinske produkter, DMP, skriver i sin metodevurdering at vaksinering mot RS-virus vil føre til en betydelig reduksjon i sykehusinnleggelser og er et tiltak som ikke bare er kostnadseffektivt, men kostnadsbesparende. Det er en formulering vi politikere ikke er spesielt bortskjemt med å høre når vi ønsker å innføre eller prioritere noe. Det er få tiltak man kan vise til der samfunnet så tydelig vil tjene på en innføring. Ved rask innføring av en slik forebygging, vil det avlaste sykehusene, sikre bedre kapasitet og beredskap i helsetjenestene, sikre beskyttelse til alle uavhengig av økonomi og ikke minst unngå å utsette barna våre for dette. Hvor alvorlig må det være før statsråden velger å sette inn tiltak?

«Statsråden mottok en anbefaling om forebyggende tiltak mot RS-virus fra Folkehelseinstituttet for snart tre måneder siden. Sesongen for RS-virus er nå godt i gang og når ofte en topp i januar/februar. Hvordan vurderer statsråden tidsplanen for å sikre finansiering og innføring av et forebyggende tiltak mot RSV-sykdom, som både er faglig anbefalt og kostnadseffektivt, slik at unødvendige sykehusinnleggelser kan unngås allerede for årets RSV-sesong og sesongen 2026/27?»

Statsministeren var her tidligere i dag og snakket også om tilfluktsrom. Hvis forvirringen om regjeringens politikk for tilfluktsrom var noe uklar fra før, ble den i hvert fall ikke noe klarere der. Han kan heller ikke si noe om f.eks. finansieringen. Når det gjelder utbygging av tilfluktsrom på Kalnes, har det vært snakket om rundt 200 mill. kr, og denne kostnaden kan ikke sykehuset ta alene. Ledelsen ved sykehuset er krystallklar på at vi ikke kan fjerne en kvadratmeter av denne utbyggingen. Det ville i tilfelle være å gjenta en feil som i sin tid ble gjort av Vestres parti, Arbeiderpartiet, der Kalnes ble bygget altfor lite. Det var korridorpasienter allerede mens Hans Majestet Kongen klippet snoren utenfor. For å si det enkelt: Blir kiloprisen på betong dyrere, må også prislappen opp. I forbindelse med behandlingen av budsjettet før jul fremmet FrP en merknad som sa noe om at når Kalnes nå bygges ut, er det nødvendig at disse kravene kommer på plass. Arbeiderpartiet kunne ikke støtte det, og jeg blir veldig i stuss når Arbeiderpartiet er så passive i denne saken. «Tidsnok» er et ord statsråden bruker, men når kan pasienter, ansatte og innbyggere i Østfold og Follo vente seg en avklaring av hva regjeringen har tenkt å gjøre?

Statsråden sier et viktig stikkord i sitt svar: tidsnok. Denne beslutningen må komme tidsnok. Kalnes sykehus skal ivareta 350 000 innbyggere og tusenvis av ansatte og står helt uten tilfluktsrom. Det skal ikke regjeringen alene ha skylden for, for dette er jo en beslutning som ble fattet tilbake i tid, da vi trodde at den regelstyrte verdenen skulle beskytte oss. I en ny tid med en uoversiktlig sikkerhetssituasjon må vi rette opp i sånne feil. Nå har vi en unik mulighet med den byggeprosessen som statsråden er godt kjent med, og vi kan få bygget et tilfluktsrom innenfor en byggeprosess. Nå haster det med en avklaring, og hvis beslutningen drøyer, kan prislappen på et tilfluktsrom mangedobles – rett og slett fordi avgjørelsen ikke tas i tide. Det mener FrP vil være nok et eksempel på håpløs sløsing fra denne regjeringen. Jeg blir ikke helt betrygget av svaret, for vi får fortsatt ikke en avklaring av når denne beslutningen kommer, og når regjeringen er klar for å fatte en slik beslutning.

«Helsevesenet er helt sentralt i beredskapen og en av bærebjelkene i totalforsvaret. Erfaringene fra flere konflikter, som krigen i Ukraina, er at sykehus blir utsatt for målrettede angrep. Flere norske sykehus mangler tilfluktsrom. Sykehuset Østfold Kalnes er ett av dem, et sykehus som nå er under en storstilt utbygging. Hva er regjeringens plan for tilfluktsrom på norske sykehus?»

Grunnen til at jeg spør, er at det er ganske forvirrende at ett og samme parti omtaler et lovforslag til behandling i Stortinget så ulikt. Der det i proposisjonen står at lovbestemmelsen om private formål «må forstås vidt», skriver regjeringspartiet i innstillingen at private formål «må forstås snevert». Det er jo veldig motstridende og ville rett og slett gjort lovens praktiske tolkning uforståelig for veldig mange i deres hverdag som helsepersonell. Nå blir jo ikke dette vedtatt av Stortinget i dag. Det er jeg veldig glad for. Jeg er også veldig glad for at Arbeiderpartiet trekker sine forslag og kommer til å stemme for innstillingen, men jeg er likevel nysgjerrig på hva statsråden egentlig mente. Han trekker selv fram eksemplet med fotballtreneren. Mener statsråden at legen som da er fotballtrener, eller er på en fotballkamp, skulle få lov til å utnytte opplysninger til å ivareta andres interesser, når dette er et privat formål og ikke en oppgave som legen er satt til å gjøre?

Mener statsråden at regjeringens forslag til ny § 21 c, om å utnytte opplysninger til private formål, skulle bli tolket snevert eller vidt?

Når ulykken inntreffer eller sykdom rammer, hviler pasientens trygghet i at helsepersonell har tilstrekkelige opplysninger om pasienten til å yte forsvarlig helsehjelp. Slik informasjon kan være kritisk for pasientsikkerheten, men deles informasjon feil – til feil tid, til feil mennesker eller med feil begrunnelse – svekkes vår rett til kontroll over egne helseopplysninger og våre grunnleggende rettigheter om personvern. Personvernet må sikkert ivaretas, samtidig som pasientsikkerheten sikres. Det er komplekse dilemmaer. Fremskrittspartiet støtter intensjonen i regjeringens forslag om å gjøre regelverket mer digitaliseringsvennlig, og å bidra til at helseopplysninger er tilgjengelig for behandling av pasienter på tvers av virksomheter og journalsystemer. Det vil sikre bedre kunnskap om pasienten. Samtidig mener Fremskrittspartiet det er avgjørende at pasientens rett til å motsette seg slik informasjonsdeling skal ivaretas. Fremskrittspartiet mener pasienter skal ha bedre oversikt og kontroll på hvem som skal ha tilgang på opplysninger som omhandler dem selv, og støtter forslag om endringer for å ivareta det, og vil framover også følge opp at dette er tilstrekkelig. Fremskrittspartiet støtter ikke teksten regjeringen har foreslått om å regulere taushetsplikt og helsehjelp helsepersonell kan utøve til «private formål». Dette kan tolkes som et uttrykk for en mistillit til helsepersonell, kunne hindre legers mulighet til å utøve god legeskikk og skape utrygghet for å hjelpe. Legeforeningen mener dette forslaget «bygger på en alvorlig feilslutning om hvordan helsetjenesten faktisk fungerer». Regjeringen har rotet seg bort i et forsøk på å ivareta flere hensyn, og blander inn ressurshensyn og prioritering i helsetjenesten i en lov om helsepersonells taushetsplikt, for å sørge for at personer ikke skal få «gå foran andre ventende pasienter i ’køen’ fordi de ’kjenner noen’». Det er en meget spesiell sammenblanding som ikke hører hjemme noe sted, og som kunne ha fått dramatiske konsekvenser. Vi merker oss også at Arbeiderpartiet ved tidligere anledninger har sagt at forslaget ikke skal innebære noen endringer i praksis, kun en presisering av ordlyden, men for det første er det tydelig i proposisjonen at man ønsker en endring i helsepersonells benyttelse av opplysninger. Hvis man skal ta Arbeiderpartiet på ordet om at det ikke skal være en praksisendring, er det også uforståelig hvorfor det opprinnelig var et behov for å innarbeide denne teksten i lovteksten. Det er mange lovforslag til behandling i saken. I det store er dette gode forslag som vil styrke pasientsikkerheten samtidig som personvernet ivaretas. Samtidig er Fremskrittspartiet glad for at komiteens flertall har funnet sammen og går mot to av forslagene som må kunne kategoriseres som en alvorlig feilslutning. Da er jeg også glad for å høre at Arbeiderpartiet har snudd, og at det virker som de støtter komiteens tilrådning i saken.

Det sies at den friske har tusen ønsker, mens den syke bare har ett. Helsen er vår mest verdifulle eiendel. De fleste av oss ønsker egentlig ikke å komme i kontakt med helsetjenestene våre, kanskje med unntak av ved lykkelige omstendigheter som et nytt liv, men vi må trygge folk om at helsetjenestene finnes der når sykdom inntreffer og hverdagen vakler. Livet til hver og en av dem som står i den situasjonen nå, hviler i at vi har gjort den jobben godt, både strukturelt og finansielt. Den tryggheten mangler nå. Gjennom flere år har sykehusene, eldreomsorgen, psykiatrien, familiestasjonene og helsestasjonene vært underdimensjonert og underfinansiert. Det klattes på systemer som ikke fungerer, helsekøene er fortsatt lange, psykiatrien nedskalerer, distriktspsykiatriske sentre trues med nedleggelse, flere blir avvist i spesialisthelsetjenesten, eldreomsorgen vakler, medisiner som godkjennes i våre naboland, avvises eller står i lange saksbehandlingskøer i Norge, og kiropraktorene, som behandler Norges største sykefraværsgrunn – muskel- og skjelettlidelser – får nok et dramatisk kutt. Skattebetalernes penger skal forvaltes klokt. Derfor er det uklokt at mennesker står utenfor arbeidslivet fordi de venter i lange behandlingskøer. Det er uklokt at mennesker og deres pårørende får sin livskvalitet sterkt redusert fordi frister i sykehusene brytes. Det er uklokt at helsetjenester som er tilgjengelige, står ubrukt, mens folk venter på behandling. Det ville vært klokt å styrke sykehusbudsjettene. Det ville vært klokt å benytte den ledige kapasiteten vi har tilgjengelig, til sykehusbehandling, rehabilitering, habilitering, psykiatri og rusomsorg. Og Fremskrittspartiet gjør nettopp det: styrker sykehusbudsjettene betraktelig og benytter ledig kapasitet hos private og ideelle aktører. Vi hører ofte at vi går tom for folk før vi går tom for penger. På sikt er det nok mye sannhet i de ordene, men akkurat her og nå er det penger som mangler i helsetjenesten vår. Og det som ligger på bordet nå, monner ikke. Kalnes sykehus har ikke tilfluktsrom. Det er sykehuset til 350 000 mennesker, og i den tiden vi lever i nå, i en utrygg verden og i en situasjon vi ikke har stått i på mange tiår, er dette ikke et eksempel på god beredskap. Nå skal Kalnes sykehus bygges ut for milliarder av kroner med et nytt stråle- og somatikkbygg. Når spaden settes i jorden, er tiden inne for å gjøre rett og sikre Kalnes sykehus et tilfluktsrom. Sykehuset selv ønsker det, og kravene om tilfluktsrom ved bygging av større bygg er på vei tilbake. Likevel vil ikke Arbeiderpartiet ta i det. Det er kritikkverdig, korttenkt og egentlig ganske overraskende. Det trygger ikke oss som bor i denne regionen. Men Fremskrittspartiet vil fortsette jobben. Vi trenger et tilfluktsrom på Kalnes.

Jeg takker for svaret. Vi deler egentlig ønsket om at kommunene skal få lov til å prioritere og ha et handlingsrom til å se hvor skoen trykker hardest, og hvor de trenger å øke ressursene. Utfordringen er bare at de pengene kommunene kunne prioritere, ikke finnes når kommuneøkonomien er så stram som den er. Mitt opprinnelige spørsmål gikk på at når det blir 50 mill. kr mindre ved sammenslåingen av de tre postene, er det penger som er borte, og det er altså mindre penger for kommunepolitikerne å prioritere. Og da er mitt spørsmål igjen: Hvordan tenker representanten at det vil bli med helsesykepleiere og antall stillinger i årene som kommer?

Som alle andre kan vi i denne salen bruke en krone bare én gang. De tre postene som slås sammen, går fra 571 mill. kr til 520 mill. kr. Det betyr et kutt i barnehager, helsestasjoner og skolehelsetjenesten på over 50 mill. kr. Så nevner representanten kommuneøkonomien, som omtales som den verste på over 40 år. Det er klart at da er det vanskelig å prioritere, selv med de småkronene som forlikspartiene legger tilbake. Ifølge Sykepleierforbundet finansieres en av fire helsesykepleierstillinger av disse tilskuddsordningene. Vi i Fremskrittspartiet legger disse 50 mill. kr tilbake i vårt alternative budsjett. Hvis formålet til forlikspartiene er at de samme oppgavene som i dag skal løses, og vi sender oppgaven tilbake til kommunene og ber dem prioritere annerledes i et allerede veldig trangt kommunebudsjett, hvordan tenker da representanten at det skal gå i hop? Vil det bli flere eller færre helsesykepleiere med MDG og forlikspartienes budsjett?

Hvordan mener representanten fra MDG at antallet helsesykepleiere skal sikres når forlikspartiene har blitt enige om å avvikle tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten ved å slå sammen tre ulike tilskuddsordninger til én tilskuddspost, og samtidig sørge for at det forsvinner over 50 mill. kr fra den samlede potten? Noe må bort med mindre penger, og hva mener representanten skal ut?

Jeg er glad for å høre at representanten fra Rødt ikke er enig i dette kuttet, men det hjelper ikke de pasientene eller de behandlerne som nå står i dette, og som fra 1. januar bare får strøket og avviklet denne ordningen. Jeg vil stille representanten et annet spørsmål. Mange med tunge yrker, f.eks. i helse og omsorg og bygg og anlegg – mange av de yrkene som mange har omtalt som sliteryrkene – er ofte overrepresentert med muskel- og skjelettlidelser. En av yrkesgruppene som behandler disse plagene, nemlig kiropraktorene, får nok et angrep, som nå også inkluderer Rødt. Med det forsterkes også forskjeller i helse nok en gang, og det er da Rødt med på. Da lurer jeg på hva Rødt tenker om at de er med på å forsterke forskjeller i helse?

Det har vært gjentakende angrep på kiropraktorene fra Arbeiderparti-regjeringen og deres forlikspartnere her i Stortinget. Representanten nevner egenandeler de har fryst, mens andre øker. Fra å halvere refusjonen i 2024 ble det foreslått å fjerne den i 2025. Det måtte de partiene gå tilbake på, og innførte 4 kr i refusjon per takst, som ikke er i nærheten av å dekke de reelle kostnadene til datainnsamlingen og i hvert fall ikke til en pasientstøtte. Nå går Rødt sammen med de samme partiene og kutter hele fondet. En sentral del av disse partienes argumentasjon for å skjerme fondet og beholde den satsen på 4 kr for kiropraktorene har vært å sikre forskning på muskel- og skjelettlidelser. Kan representanten fra Rødt forklare hvordan de nå har tenkt å sørge for at pasientene som benytter seg av kiropraktorbehandling, fortsatt skal ha en god behandling, og hvordan forskning på muskel- og skjelettlidelser i framtiden skal ivaretas?

Hva tenker Rødt og representanten om konsekvensene av avviklingen av fondet for etter- og videreutdanning for kiropraktorene, og vil dette styrke eller svekke tilbudet til pasienter med Norges største sykefraværsgrunn, nemlig muskel- og skjelettlidelser?

Jeg er glad for å høre at representanten prioriterer kommuneøkonomien, men det som ligger på bordet, monner ikke. Vi har omtrent like mange sykehjemsplasser nå som vi hadde for ti år siden, til tross for at antallet eldre øker. Innen 2050 blir vi dobbelt så mange over 80 år. Budsjettet, med 1 500 plasser neste år, er langt unna å møte behovet. Fremskrittspartiet foreslår 4 000. Kommuneøkonomien, som representanten er inne på, er omtalt som en av de største økonomiske krisene på 40 år, og uten statlige tilskudd har ikke kommunene en sjanse til å satse eller bygge ut eldreomsorgen. Små distriktskommuner rammes hardest. De har flere eldre, færre yngre og ingen såkalte stordriftsfordeler. Så hva svarer representanten til kommunepolitikere som nå er dypt bekymret for hvordan de skal løse eldreomsorgen i sine kommuner i årene framover?

Hva tenker representanten og Senterpartiet om at vi med dette budsjettet styrer mot en sykehjemskrise i norske kommuner, og at dette budsjettet vil ramme distriktene og deres planlegging av eldreomsorgen aller hardest?

Jeg er glad for å høre at statsråden virker å ta dette på alvor, for her snakker vi altså om en av de største IKT-investeringene som noen gang er gjort i norsk helsesektor, med en prislapp som nå ligger på godt over 3 mrd. kr. Og det virker som regjeringens eneste strategi nå om dagen er å klatte på et vanvittig dyrt system som ikke holder mål, istedenfor å ta ansvar og ta grep. Fremskrittspartiet mener at vi må ha «ordning och reda» i dette landet, og det er norske skattebetalere som betaler for gildet. Det er pasientsikkerheten som trues når tid og penger går fra pasientbehandling til et system som har åpenbare mangler. Så registrerer vi at statsråd Vestre sier at det er Helse Midt-Norge og kommunene som bruker Helseplattformen, som skal følge opp rapporten som kom på mandag. Da er mitt spørsmål: Deler statsråden helseministerens vurdering om at dette ikke er regjeringens ansvar, eller vil digitaliseringsministeren gripe inn og sørge for at Helseplattformen ivaretar personvernet til oss innbyggere?

Digitalisering har, som statsråden også har vært inne på, muligheter for å utvikle pasienttjenestene og helsetjenestene våre, og trygg deling av data mellom virksomheten og helsepersonell kan øke pasientsikkerheten. Men én av forutsetningene for det er at personvernet sikres. Pasientene må ha kontroll over hvilken informasjon som deles, når den deles og hvem som får tilgang, og de må ha en reell mulighet til å motsette seg en slik deling. Det er mange utfordringer med Helseplattformen. Personvernet er en av dem. Etter en stor mengde med avviksmeldinger åpnet Datatilsynet tilsyn, og nylig konkluderte de med at Helseplattformen har brutt flere av personvernregelverkets krav. Det er alt fra tekniske mangler i løsningen til uklare ansvarsforhold. Også rapporten om Helseplattformen som ble publisert mandag, viser at det fremdeles er brudd og mangler når det gjelder personvernregelverket. Mitt spørsmål er derfor: Er statsråden bekymret for personvernet til pasienter i Helse Midt-Norge?

Vi lever i en styrtrik stat, men samtidig i stadig fattigere kommuner. Pengene flyter i et av verdens rikeste land, men det drysser sjelden over dem som etter et langt liv trenger å bli møtt med trygghet når livet og hverdagen er utrygg. Da vil jeg fortelle om Arne fra Halden. Arne var diagnostisert med både alzheimer, vaskulær demens og frontotemporal demens. Sykdommen endret ham, og etter hvert klarte han ingenting hjemme. Det gjorde at han ble helt avhengig av sin kone Unni, til den grad at han fikk panikk hvis hun gikk ut av rommet. Unnis liv ble fullstendig innsnevret. Hun kunne ikke dra på besøk til venner eller familie. Alt handlet om å ta vare på Arne. Å høre Unni fortelle sin historie som pårørende til Arne gjør sterkt inntrykk. Hun og hans barn har stått i en fortvilt situasjon jeg tror få som ikke har opplevd lignende, kan forstå. I mai 2021 søkte de om sykehjemsplass. De fikk avslag, og avslagene har kommet på rekke og rad. Etter fire år i sykehjemskø så hun til slutt ingen annen utvei enn å søke separasjon fra mannen sin gjennom 30 år. Da kunne ikke kommunen sende ham hjem. Han fikk omsorgsbolig. I sommer ble Arne lagt inn på sykehus, og i journalen skrev sykehuset: Pasienten er pleietrengende, kognitivt svekket, har et stygt trykksår og behov av to personell til stell og forflytning. Pasienten trenger et korttidsopphold etter utskrivelse. Kommunen var ikke enig. Arne ble sendt hjem. Noen timer senere dør Arne, etter fire år i sykehjemskø. Hans sønn Kjell-Arnes ord gjør inntrykk: Pappa klarte alltid å beskytte oss, men jeg klarte ikke å beskytte ham. Det som skulle ha beskyttet Arne i hans livssituasjon, var velferdstjenestene våre. Den som har sviktet, er samfunnet. Ap-regjeringen har sviktet Arne ved ikke å bygge nok sykehjemsplasser, Ap-regjeringen har sviktet Arne ved ikke å trygge alderdommen hans, og Ap-regjeringen har sviktet Arnes pårørende. Det som er fortvilende, er at Arbeiderparti-regjeringen ikke virker å ta inn over seg at vi blir flere eldre. I 2050 kommer det til å være dobbelt så mange nordmenn over 80 år. Vi trenger flere sykehjemsplasser, og det som ligger på bordet nå, monner ikke. Farten må opp nå, for hvis ikke står vi om kort tid i en sykehjemskrise. Tryggheten til landets eldre står på spill. Det skal være «ordning och reda» i Norge. Derfor foreslår Fremskrittspartiet penger til å bygge 4 000 heldøgns omsorgsplasser, som er 2 500 flere plasser enn regjeringens forslag. Vi øker investeringstilskuddet til kommunene til å utgjøre 60 pst. av den faktiske kostnaden per omsorgsplass. På den måten vil Fremskrittspartiet sikre dem som kommer etter Arne, en trygg og verdig alderdom.

Regjeringens forslag om å innføre et omfattende fiskeforbud i store deler av Oslofjorden er et direkte angrep på fiskerinæringen. Formålet med forbudet er å styrke fjordens miljøsituasjon, og det ønsket deler vi. Det deler også yrkesfiskerne på Hvaler. De er avhengige av fjorden hver eneste dag. De har alt å tape på en fjord i ubalanse og alt å vinne på en fjord i god økologisk tilstand. Fiskerne leser havet hver eneste dag. Mange av lokalsamfunnene rundt fjorden har, som Hvaler, blitt bygget rundt det fisket, med arbeid, kultur, tradisjon, bosetting, folk og familier. Regjeringens forslag stikker dypere enn arbeidsplasser som blir borte. Det stikker dypere ved at det rammer hardtarbeidende folk som har investert, tatt risiko, tatt opp lån og skapt arbeidsplasser i denne næringen. Det rokker også ved identiteten til folk. Hver eneste fiskebåt representerer noen. Den representerer en familie, et samfunn. Det er også de minste fartøyene som nå rammes hardest av et forbud. De har ikke noe alternativ, de kan ikke reise lenger ut på havet. I dette forslaget tar regjeringen livsgrunnlaget fra fiskere med et føre-var-prinsipp: I tilfelle det fungerer, gjennomfører vi det. I Fiskeridirektoratets notat om faglige råd for tiltak innen fiskeri i Oslofjorden framkommer det at man ikke vet hvilken effekt et fiskeforbud vil ha, annet enn at det vil ha en eller annen form for effekt. Fremskrittspartiet mener at en skal ha svært godt og tungt faglig datagrunnlag før en innfører så inngripende tiltak. Å ramme fiskerinæringen vil ikke gjøre vannet renere. Det er rikelig med reker. Bifangstproblemet er i stor grad løst, og bransjen gjør også flere andre gode tiltak. Det vi derimot vet, er at avrenning fra landbruket og nitrogenutslipp har en sterk miljøpåvirkning på Oslofjorden. I min hjemkommune, Sarpsborg, bygger vi i disse dager et nytt veldig dyrt og stort renseanlegg med prisanslag på 1,8 mrd. kr. For en kommune på 60 000 innbyggere gir det en økt faktura på 1 400 kr for hver og en av oss. Det kravet kommer for mange kommuner, og det koster milliarder, men det at denne regningen skal til innbyggerne, mener Fremskrittspartiet er feil. Vi burde gått inn her, og også tatt regningen, for dette har effekt på tilstanden i Oslofjorden. Jeg lar meg opprøre av MDGs representant Bastholm. Mens vi venter på at denne rensingen kommer på plass i Oslofjorden, skal vi altså rasere en hel næring, som ikke vil komme tilbake bare MDG har ventet lenge nok. Vi skal ha «ordning och reda» i dette landet. Det regjeringen her gjør, er ikke «ordning och reda». Den 1. januar kryper nærmere. Det er på tide å snu.

Praksis forteller en litt annen historie enn det statsråden er inne på. For eksempel kan sjefen for politiet i Lillestrøm fortelle at det forebyggende arbeidet taper i kampen om ressursene i politiet når de har så stramme budsjetter som de har. Mye av dette starter med narkotika, og muligheten politiet har til å visitere ungdom ved mistanke om narkotika, har blitt betydelig innsnevret. Det betyr at det lille grammet med hasj som politiet tidligere kunne beslaglegge, nå blir værende i barn og unges lomme. Med det mister vi en viktig mulighet til å forebygge – og konsekvensene er alvorlige. Ungdom tror det er lovlig, de dras dypere inn i kriminelle nettverk, og politiet kobles på først når det har gått for langt – når vold, overgrep, ran og større mengder narkotika er involvert. Da er nettet vevd så tett rundt disse barna at vi ikke klarer å vikle dem løs. Da spør jeg statsråden: Hvorfor må det gå så langt før politiet får mulighet til å gripe inn og hjelpe disse barna?

Takk til statsråden for svaret. At forebyggingen av kriminalitet må skje langs flere spor, er vi enig med statsråden i, men heller ikke det vises i regjeringens forslag til budsjett. Lederen i Politiets fellesforbund sier til Dagsavisen at det eneste hun føler seg trygg på med regjeringens budsjett, er at kriminaliteten vil bli verre. Det er et alvorlig signal. Budsjettet gir ikke trygghet. Budsjettet bekrefter heller mistanken om at regjeringen ikke har forstått alvoret i situasjonen. Svenske kriminelle nettverk er etablert i alle distrikter, barn rekrutteres i skolegårder, lovbrytere blir yngre og volden råere. Samtidig ser mange kommuner at det forebyggende arbeidet i politiet blir borte – og når det kommer tilbake, vet man aldri hvor lenge det varer. Kommunene kan ikke stole på at den forebyggende innsatsen er varig. Hva tenker statsråden om at regjeringens budsjetter i praksis betyr at kommunene blir overlatt til seg selv for å forebygge ungdomskriminalitet?

«Øst er landets nest største politidistrikt og er sentralt for å stanse spredning av «svenske tilstander». Øst har hatt en nedgang i politidekningen på 16 pst. under Støre. Men mens FrP styrte, var det en økning på hele 33 pst. Øst har hatt størst nedgang i politidekning i landet, samtidig som mange byer opplever stor vekst i ungdoms- og gjengkriminalitet, og alvorlig kriminalitet med svenske gjengkriminelle. Hvorfor har regjeringen svekket politikraften aller mest i Øst politidistrikt?»

Jeg har respekt for at man må prioritere, det må vi alltid. Jeg er glad for at statsråden her sier at det er et flertall som besluttet det etter et forslag fra regjeringen selv, og jeg er også glad for at statsråden har merket seg at Fremskrittspartiet har et annet syn. Vi mener kostnadene for kiropraktorbehandling skal bli lavere for folk. Stortingets flertall sa i mars i år nei til avvikling av refusjonsordningen, som det henvises til, men beløpet som ble satt til 4 kr for hver behandlingstime, dekker ikke kostnadene, heller ikke for datainnsamling. Så kiropraktorer jobber i praksis dugnad for å sikre data for norske myndigheter. Dette er derfor så å si en symbolsk støtte som ikke utgjør noen reell støtte for pasientene. Det senker ikke terskelen for å søke hjelp, så her oppstår det et klasseskille mellom dem som har råd til å få behandling for sine muskel- og skjelettplager, og dem som ikke har råd til det. Er det slik statsråden mener vi skal ha det, at pasienter som har råd til behandling og fortsatt kan stå i arbeid, får den behandlingen, mens de som ikke råd, potensielt faller ut av arbeidslivet?

Takk for svaret. Muskel- og skjelettsykdommer er, som statsråden er inne på, fortsatt den største grunnen til sykmeldinger i Norge, og sykefraværet er stort. Strategier, handlingsplaner og utredninger for å få det ned er vel skrevet i milevis, og det er fordi sykefraværet er dyrt. Det er dyrt på alle nivåer – for den enkelte som er syk, for arbeidsgiver og for samfunnsøkonomien. I behandlingen av pasientene med muskel- og skjelettlidelser, hvor mange allerede har vansker med å stå i jobb og holde seg i arbeid, kutter likevel regjeringen. Fremskrittspartiet mener at vi må ha «ordning och reda». Vi skal styrke tjenester som gjør det mulig å gå på jobb, og vi må benytte privat kapasitet for å få det til. Kiropraktorer behandler pasienter med nettopp disse plagene og sykmelder pasienter langt sjeldnere enn leger. Her hører vi også statsråden anerkjenne at kiropraktorene er en viktig del av dette arbeidet. Hvorfor velger da regjeringen i praksis å fjerne hele pasientstøtten til behandling, som faktisk kan bidra til å senke sykefraværet?

«Regjeringen fjernet i statsbudsjettet for 2025 refusjonen for kiropraktorbehandling, men la inn en refusjon på fire kroner per behandlingstime i revidert nasjonalbudsjett. Dette er et beløp som ikke reduserer pasientens kostnad, og det oppfyller ikke Stortingets vedtak om reell pasientstøtte. Bidrar dette til å oppfylle folketrygdlovens intensjon om å senke terskelen for pasienters tilgang til nødvendige helsetjenester?»

Helsetilsynet har sviktet i sin aller viktigste oppgave: å trygge helsetjenestene våre. FrP mener at vi som innbyggere og pasienter trygt må kunne forvente at de som jobber på norske sykehus, er helsepersonell som ikke utgjør en pasientrisiko når de er på jobb. I denne saken er det en annen virkelighet som beskrives, hvor det er avdekket at det på norske sykehus har jobbet leger som har knivstukket naboer, utnyttet pasienter seksuelt under behandling, skrevet ut store mengder narkotiske stoffer til pasienter – og eksemplene stopper ikke der. Dette er leger som har mistet autorisasjonen sin i hjemlandet fordi de utgjør en fare for pasienter, men som likevel har fått jobbe som lege i Norge. Dette ser Fremskrittspartiet svært alvorlig på. Vi kan ikke opprette tilsyn for tilsyn av Helsetilsynet. Når disse legene får jobbe i Norge, er det ikke fordi Helsedirektoratet har kvalitetssjekket dem og gjort en sikkerhetsvurdering av hva de har mistet lisensen for. Disse legene har fått jobbe i Norge rett og slett fordi kontrollen av dem har sviktet fullstendig i Helsedirektoratet og i Helsetilsynet. Det har sviktet til tross for at ansatte har varslet og sagt fra – rakt opp hånden og sagt fra at her er det manglende kontroll, det er manglende oversikt. De har ikke blitt lyttet til, men har tvert imot blitt fullstendig oversett. Helsevesenet er avhengig av at pasienter har tillit til at de får forsvarlig helsehjelp. Prisen for manglende kontroll er det pasientene som betaler. Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen som vi har fått her i dag, og for hva som nå skjer framover. Blant annet vil det at statsråden har tatt initiativ til bedre samarbeid på tvers av landegrensene, være viktig for pasientsikkerheten på norske sykehus. Nå forventer vi opprydding – vi forventer det grundig, og vi forventer det raskt. Vi forventer løsninger som ikke bare løser de tilfellene vi vet om i dag, men som også sikrer at dette ikke skjer i framtiden, og at denne risikoen ikke skal oppleves på norske sykehus.

Her er vi nok uenige om hva som inngår i pasientens rettigheter. Statsråden har helt rett i at Fremskrittspartiet ikke er en systemvokter, men en vokter for at pasientens rettigheter skal ivaretas. Det handler om å ha to tanker i hodet på en gang: både sikre at pasientene får sine rettigheter til behandling oppfylt, og sørge for bedre oppgavedeling mellom offentlige og private helsetjenester. Det regjeringen nå gjør, mener vi er ingen av delene. Vi skal ikke sløse med skattebetalernes penger. Hver krone vi forvalter i denne salen, skal forvaltes med respekt. Nettopp derfor må vi også benytte privat kapasitet til det private aktører er gode på. Private helsetjenester er gode på mange av de behandlingene der det nå er lange ventetider. Det gjør pasientbehandlingen raskere og mer effektiv. Her flyttes pasientenes sikkerhetsnett fra Helfo, altså disse kontraktene, uten at en krone følger med, og det er i realiteten et effektivt kutt på 8 mill. kr i de regionale helseforetakene. Hvilke kontrollmekanismer vil statsråden da sørge for å ha på plass for sikre at pasientens rettigheter blir oppfylt?

Takk til statsråden for svar. Vi er helt enige om at det er raskere helsehjelp som er det viktigste for pasientene. Det er for mange som venter for lenge. De siste tallene viser at antallet avvisninger også går dramatisk opp. Det er bekymringsfullt. Når det har vært utfordringer med disse kontraktene, mener Fremskrittspartiet at regjeringen bør få bedre oversikt over kontraktene som inngås, framfor å flytte kontraktsansvaret og med det svekke pasientens rettigheter. Regjeringen gjør noe som minner om å sikre at bukken sitter med havresekken. Helseforetakene, som er ansvarlig for at frister brytes – frister for det som er vurdert å være den ansvarlige og forsvarlige medisinske behandlingen for pasienten – vil med regjeringens forslag være de samme som skal sikre at pasienten får sine rettigheter oppfylt. Det mener FrP er å svekke sikkerhetsnettet til pasienten. Hvilke insentiver vil helseforetakene da ha til å sikre at pasientens rettigheter sikres med denne ordningen?

«Regjeringen foreslår å flytte fristbruddordningen fra Helfo til de regionale helseforetakene. Utfordringen for norske pasienter er lange ventetider i sykehusene, og fristbruddordningen er pasientens sikkerhetsnett når helseforetakene ikke tilbyr pasienter behandling innen medisinsk forsvarlig frist. Ser statsråden noen utfordringer med at det med dette forslaget er de samme som er ansvarlige for fristbruddet, som skal sørge for at pasientens rettigheter til behandling ivaretas?»

Jeg er glad for å høre at dette har høy prioritet. Statsråden sa også i sitt forrige svar at man skal se på om Helsetilsynet er riktig organisert, for framover vil vi kanskje få vite litt mer om hvilken risiko disse legene faktisk har utgjort for pasienter ved norske sykehus. Fremskrittspartiet mener at man som pasient som blir behandlet ved et norsk sykehus, må kunne forvente at man er trygg i denne behandlingen. Her er det avdekket at det på norske sykehus jobber leger som har knivstukket naboer, som har utnyttet pasienter seksuelt under behandling, og som har skrevet ut store mengder narkotiske stoffer til pasienter. De har mistet autorisasjonen i hjemlandet, men får lov til å jobbe som lege i Norge – på tross av at ansatte i Helsetilsynet har varslet og sagt ifra til ledelsen om at det mangler rutiner og systemer for å følge opp disse legene. Her virker det som om ledelsen bare har lukket øynene fullstendig for noe som har foregått rett foran dem. Statsråden forteller oss ofte at vi skal ha verdens beste helsevesen, men hvordan kan en så grov feil som dette skje i verdens beste helsevesen?

Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er glad for at statsråden deler synspunktet om at dette er en alvorlig sak, men det er vel kanskje heller en skandale at dette har skjedd. Helsetilsynet har sviktet i sitt aller viktigste oppdrag – å trygge helsetjenestene våre. Vi kan ikke opprette et tilsyn for tilsyn av Helsetilsynet. Dette er leger som har blitt avskiltet som lege i hjemlandet sitt, og som har mistet autorisasjonen sin fordi de har utgjort en fare for pasientsikkerheten. Likevel har de fått jobbe i Norge – ikke fordi Helsedirektoratet har kvalitetssjekket og gjort en sikkerhetsvurdering av dem, men rett og slett fordi kontrollen av disse legene har sviktet fullstendig. Disse legene har potensielt utsatt pasienter for en risiko gjennom sin behandling. Vil statsråden nå gripe inn og sikre at leger som jobber på norske sykehus, ikke kan utgjøre en fare for pasienter?

«Flere medieoppslag har avdekket grov systemsvikt i Helsetilsynet. Helsetilsynet har manglende system for å oppdage helsepersonell som har mistet sin autorisasjon i utlandet. Dette kan ha utgjort en risiko for pasienter. Helsevesenet er avhengig av at pasienter har tillit til at de får forsvarlig helsehjelp. Kan jeg be statsråden redegjøre for manglende kontroll hos Helsetilsynet og dele informasjon om hvordan ledelsen blir fulgt opp og hvordan det sikres at berørt helsepersonell ikke kan utgjøre en fare for norske pasienter?»

Dette budsjettet legger ikke opp til noen stor aktivitetsvekst i sykehusene, etter hva vi kan se. Det er store demografiske endringer i samfunnet vårt, men det er også store menneskelige kostnader ved ikke å få behandling i tide. Livskvaliteten påvirkes dramatisk for mange, og for deres pårørende, men også privatøkonomien påvirkes, og den er nå ganske så presset for veldig mange familier. Det er mennesker som må vente så lenge på en operasjon at rettighetene til sykepenger går ut. Samtidig finnes det løsninger ved å ta i bruk ledig privat kapasitet. De som har arbeidsgivere som tegner en forsikring for dem, eller har råd til å gjøre det privat, kan velge bort den offentlige køen. De som ikke har råd, eller som ikke har en arbeidsgiver som gjør det, må vente. Er det ikke slik at statsråden og Arbeiderparti-regjeringen i dag sørger for klasseforskjeller i Helse-Norge?

«Over 800 000 personer har helseforsikring i Norge, og under Arbeiderparti-regjeringen har antallet økt med hele 200 000 personer, ifølge Finans Norge. Dette kan tolkes som et uttrykk for den tillit folk har til å få helsehjelp fra det offentlige når behovet oppstår. Hva tror statsråden at budsjettforslaget Arbeiderparti-regjeringen har fremlagt for sykehusene, vil medføre, flere eller færre personer med privat helseforsikring?»

Først vil jeg takke interpellanten Svardal Bøe, som tar opp dette viktige temaet til debatt i Stortinget. Dette er noe min partikollega Bård Hoksrud har brukt mye tid på å engasjere seg i. Temaet er viktig både fordi RS-viruset har betydelige konsekvenser og kostnader rent menneskelig for små spedbarn som rammes hvert år, og deres familier, og fordi det er samfunnsøkonomiske kostnader knyttet til dette. Vi har en presset helsetjeneste. Innleggelse er ikke en billig metode. Tar man en liten tur innom lokalpolitikken og ser hva et overliggerdøgn koster, gjør man det man kan for å forebygge det. At vi bruker tid på dette temaet, er også viktig fordi de behandlingsmulighetene som finnes for dette viruset, men som ikke benyttes i Norge i dag, illustrerer utfordringene vi har med godkjenning av nye medisiner, nye metoder og nye vaksiner i Norge. Flere av våre naboland har allerede ferdigstilt og innført flere RS-vaksiner og -antistoff, både for spedbarn og for eldre voksne. Folkehelseinstituttets referansegruppe for nasjonale vaksinasjonsprogram har uttrykt tydelig bekymring for at Norge mangler nasjonale anbefalinger for forebyggende tiltak for RS-virus, og skrev bl.a. i et referat: «Norge ligger svært dårlig an i forhold til andre land når det gjelder forebygging av RSV. Alle land i Europa bortsett fra Norge har nå innført forebyggende tiltak. Vi bør ha en nasjonal anbefaling om forebyggende tiltak mot RSV infeksjon.» Dette skriver altså Folkehelseinstituttet. Senest i mai og juni stilte representanten Hoksrud flere spørsmål om dette til statsråd Vestre. Hoksrud påpekte bl.a. at arbeidet med å godkjenne vaksiner går sakte i Direktoratet for medisinske produkter, og spurte hva Vestre tenkte om dette. Selv om statsråden i svaret til Hoksrud da gjentok to ganger at han følger arbeidet tett, begynner tålmodigheten nå å renne ut. Å følge situasjonen tett er kanskje signaturen til denne regjeringen, men alle de tusen mennesker og små barn som lider under denne regjeringens tilsynelatende evige tålmodighet, hadde foretrukket handling. Nå har statsråden, som han talte om her nå, fått en samlet faglig vurdering. Det er bra. Den har kommet for få dager siden, og han skal ikke måtte redegjøre for den helt ennå, men det har tatt for lang tid. Nå er det opp til statsråden å handle.

Jeg har respekt for at statsråden ikke er ansvarlig statsråd for kommunebudsjettene, men han er likevel med på å forsterke den kriserammede kommuneøkonomien ved å kutte i sårt tiltrengte penger til grunnleggende helsetjenester i kommunene. Som KS sier – når statsråden henviser til kommuneøkonomien: «Regjeringen kryper langs gulvet den selv varslet som et bunnivå da kommuneproposisjonen ble lagt fram i vår.» Virkeligheten i kommunene nå handler om hvordan de skal klare å ivareta lovpålagte oppgaver. Nok et kutt kan føre til kutt i den lovpålagte tjenesten for barn, unge og familier ute i kommunene, og dette er førstelinjen i tjenestene våre. I en tid der vi ser vekst i psykisk uhelse hos barn og unge, trengs helsestasjonene og skolehelsetjenestene. De har allerede rekrutteringsutfordringer, og manglende penger til å ansette gjør situasjonen enda vanskeligere i kommunene. Da spør jeg: Erkjenner statsråden at det nå kan bli utfordrende for kommunene å nå regjeringens egne mål?

Jeg takker statsråden for svaret. Ambisjonen om å styrke de tusen første dagene i barns liv støtter vi. Statsråden prøver å få dette til å virke som en teknisk sammenslåing av ordninger. En slik sammenslåing av ulike tilskuddsordninger kan godt være klokt, men problemet er at når de tre postene slås sammen, går summen fra å være 571 mill. kr til å bli 520 mill. kr. Det betyr et kutt i bevilgningen til barnehage, helsestasjoner og skolehelsetjenesten på over 50 mill. kr. Dette er nok et betydelig kutt for allerede kriserammede kommuner, og det kan ikke bare kalles en teknisk sammenslåing. Da spør jeg igjen: Hva tror statsråden vil bli konsekvensene for skolehelsetjenesten og helsestasjoner når kommunepolitikere nå skal i gang med høstens budsjettarbeid?

«Fjoråret var det KS kaller et kriseår for norsk kommuneøkonomi, likevel har mange kommuner prioritert å satse på skolehelsetjenesten og helsestasjonene. Det har vært bred politisk enighet om å styrke disse tjenestene. Overraskelsen var derfor stor da Ap-regjeringen i forslaget til statsbudsjett for 2026 foreslo å avvikle tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Hva tror statsråden vil bli konsekvensene av mindre penger når kommunepolitikerne nå skal inn i en tøff budsjetthøst?»

Når sykdom inntreffer – eller under gledelige omstendigheter som en fødsel – er vi prisgitt at de som går på jobb i Helse-Norge, har kunnskap og kompetanse, og at de har tid. Som et av verdens rikeste land bruker Norge store penger på helse, og vi har en høyere andel helsepersonell enn andre land. Men hva får vi igjen for de pengene vi bruker? Køene for å få helsehjelp er lange. Over 200 000 mennesker venter på behandling, stadig flere tegner seg en helseforsikring, og når det gjelder tilgangen på nye medisiner, har vi havnet i bakleksa. Norge bruker i gjennomsnitt 524 dager før nye legemidler blir innført, langt mer enn sammenlignbare land. Tid er en ressurs som alvorlig syke mennesker ikke har. Det er behov for store investeringer i sykehus i årene som kommer. Når investeringsnivået øker, og kapitalkostnadene belaster driftsbudsjettene, flyttes penger fra pasienter til å betale renter og avdrag. Bare i år skal sykehusene betale over 3 mrd. kr i renter og avdrag. Gang på gang ser vi konsekvensene. Det kuttes i stillinger og behandlingstilbud. Pasientene sviktes. Kalnes sykehus i min hjemkommune bygges nå ut, og det er etterlengtet, all den tid det allerede under åpningsdagen for elleve år siden hadde korridorpasienter. Det bygges også ut flere steder i Stor-Oslo. Hvordan vil dette ramme sykehus i Østfold i årene som kommer? Frykten er at økte kapitalkostnader vil ramme viktige pasienttilbud. Fremskrittspartiet vil sikre at penger tiltenkt pasientbehandling, personell og medisiner faktisk går til det. Derfor må drift og investering i sykehusene skilles. I forrige uke kom en rapport som viser at åtte av ti kvinner opplever fødselsomsorgen som god. Bak disse tallene er det tusenvis av jordmødre, barnepleiere og leger som jobber hardt for at fødende kvinner skal ha det trygt. Når mye står på spill, er det ansatte på fødestuen med hjerne og hjerte og hender fulle av erfaring og kompetanse som trygger deg og ditt barns liv. Mine tre barn er født under trygge omstendigheter, med ansatte som tok seg tid. Det kommenterte jeg også til en ansatt på barsel, som svarte: Det er som andeflokken som flyter stille og fredfylt på vannoverflaten, men under overflaten går andeføttene i en rasende fart, i full desperasjon etter å holde det hele flytende. Hun er ikke alene. Slik opplever mange ansatte i helsevesenet sin hverdag. Dette er bare starten, med større knapphet på ansatte og stadig flere pasienter. Fremskrittspartiet vil bidra til kloke beslutninger for å sikre økt valgfrihet og økt trygghet for helsen din.